Rt-1969-941
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-09-20 |
| Publisert: | Rt-1969-941 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 123/1969 |
| Parter: | Statsadvokat F. Gripne, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Haugestad). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Hiorthøy, Nygaard, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §242, Veitrafikkloven (1965) §12, §24, §63, §31 |
Dommer Stabel: A, født xx.xx.1946, ble den 22. april 1969 satt under tiltalte etter straffelovens §242 annet ledd og vegtrafikklovens §31 jfr. §12 tredje ledd pkt. 1 og §24 første punktum for å ha kjørt bil uten førerkort, for å ha unnlatt å stanse og yte hjelp til en fotgjenger som han hadde kjørt på, slik at denne ble liggende skadet og hjelpeløs i vegbanen, og for å ha latt være å gi politiet melding om ulykken. Ved Oslo byretts dom av 9. juni 1969 ble han funnet skyldig etter tiltalen og dømt til fengsel i 45 dager, som ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år, og videre til en bot på kr. 500, subsidiært 10 dagers fengsel.
Sakens nærmere omstendigheter og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket til Høyesterett over straffutmålingen og gjort gjeldende at fengselsstraffen ikke burde vært gjort betinget. Det er for så vidt henvist til straffutmålingsbetraktningene i Høyesteretts dom i Rt-1955-328.
Under ankeforhandlingen for Høyesterett har aktor utenom anken tatt opp spørsmålet om hvorvidt domfeltes unnlatelse av å yte hjelp etter ulykken kan rammes av straffelovens §242 annet ledd. Han har henvist til at forholdet går inn under vegtrafikklovens §12 første ledd og i samme forbindelse reist spørsmål om det i dette tilfelle pålå bilføreren en slik hjelpeplikt som er en forutsetning for domfellelse etter straffelovens §242 annet ledd. - Jeg finner at byrettens dom hva disse spørsmål angår ikke lider av noen lovtolkingsfeil. Etter Høyesteretts dom i Rt-1955-328 må det anses på det rene at de her nevnte bestemmelser etter omstendighetene kan anvendes ved siden av hverandre. Spørsmålet om hvorvidt hjelpeplikt i relasjon til straffelovens §242 annet ledd kan utledes av vegtrafikklovens §12 første ledd lar jeg stå åpent, idet jeg antar at man ikke trenger hjemmel i noe lovbud utenfor straffeloven for å kunne slå fast at den bilfører som har kjørt på og skadet et annet menneske har plikt til å komme den skadede til hjelp. Dette ble lagt til grunn i Rt-1955-328 i et tilfelle hvor bilføreren hadde voldt skaden ved uaktsomt og straffbart forhold. I den foreliggende sak er det ikke grunnlag for å bygge på at det siste er tilfellet, men det kan etter
Side:942
min mening ikke gjøre noen forskjell i relasjon til hjelpeplikten.
Forsvareren har for Høyesterett rettet angrep mot byrettens saksbehandling og lovanvendelse for så vidt retten har bygget på at den skadede ble etterlatt i hjelpeløs tilstand. Det er henvist til at domsgrunnene ikke inneholder noen vurdering av dette spørsmål til tross for at det under hovedforhandlingen ble ført et vitne, Rein Sørnes-Hansen, som ifølge sin forklaring befant seg i nærheten og etterpå medvirket til at politiet og legevakten ble tilkalt. - Etter min mening er det ikke noen mangel ved domsgrunnene at det ikke er redegjort nærmere for dette forhold. Under hovedforhandlingen for byretten ble tiltalen fra domfeltes side ikke imøtegått på det grunnlag at den tilskadekomne kunne få tilstrekkelig hjelp av andre. Byretten sier i domsgrunnene at situasjonen etter dens mening var slik at «- - - tiltalte forsto at bruddet i frontruten skyldtes at fotgjengeren var blitt påkjørt, og med den skade som oppsto, må det ha fortonet seg som overveiende sannsynlig at fotgjengeren måtte ha fått skader som satte ham i en hjelpeløs stilling - - -». Lest i sammenheng med hva retten for øvrig har uttalt om saksforholdet, er dette etter min mening en tilstrekkelig begrunnelse for domfellelsen etter straffelovens §242 annet ledd, selv om det skulle være så at utenforstående var i nærheten. At tilfeldige tilstedeværende er vitne til en bilpåkjørsel gir i seg selv ikke sikkerhet for at den skadede vil bli tatt hånd om øyeblikkelig og på forsvarlig måte, iallfall ikke under slike omstendigheter som forelå i denne sak.
Når det så gjelder påtalemyndighetens anke over straffutmålingen, er jeg kommet til at denne må tas til følge slik at det fastsettes en ubetinget fengselsstraff. Domfeltes forhold er etter min mening graverende. Av generalpreventive grunner er det nødvendig å reagere strengt mot et slikt forhold. Jeg henviser til straffutmålingsbetraktningene i Rt-1955-328, som etter min mening har gyldighet også i det foreliggende tilfelle.
Når fengselsstraffen gjøres ubetinget, må den fastsatte bot falle bort, og jeg antar at det vil være tilstrekkelig med en straffetid på 30 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
A, født xx.xx.1946, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §242 annet ledd og forseelser mot vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31 jfr. §12 tredje ledd og §24 første punktum sammenholdt med straffelovens §63 annet ledd til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Nygaard og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Glad):
A er født xx.xx.1946 i Oslo, student - - - Oslo, ikke straffedømt, ikke botlagt. - - -
Side:943
Ad tiltalebeslutningens post I:
Retten finner det bevist at tiltalte lørdag 1. mars 1969 ca. kl. 0050, etter at han med personbil 24 15 85, en Folkevogn, hadde kjørt på en fotgjenger Rune Rein, født xx.xx.1949, slik at denne ble liggende skadet og bevisstløs i veibanen, unnlot å stanse og yte den tilskadekomne hjelp. Tiltalte hadde denne kveld uten tillatelse lånt sin mors bil og hadde om kvelden vært på restaurant «Kongen». Påkjørselen inntraff da tiltalte var ved Framnesbroen. Han så at det gikk en fotgjenger i veibanen og sier at han forsøkte å svinge til side da denne gjorde en brå bevegelse. Like etter ble frontruten knust på høyre side. Tiltalte satte ned farten en stund, men kjørte så videre. Tiltalte meldte seg selv til politiet onsdag 5. mars etter at ulykkesbilen var blitt etterlyst av politiet.
Når tiltalte ikke har erkjent seg straffskyldig på dette punkt, er det med den begrunnelse at han ikke forsto at han hadde kjørt på fotgjengeren. Han trodde at det var noen som hadde kastet en stein eller noe annet mot ruten. Han sier at det var først da han var kommet inn i bebyggelsen i Filipstad innenfor Munkedamsveien at han tenkte seg at det kunne være hendt en ulykke, idet han da hørte sirenene på sykebilen.
Retten har ikke funnet å kunne godta tiltaltes forklaring på dette punkt. Situasjonen var etter rettens mening slik at tiltalte forsto at bruddet i frontruten skyldtes at fotgjengeren var blitt påkjørt, og med den skade som oppsto, må det ha fortonet seg som overveiende sannsynlig at fotgjengeren måtte ha fått skader som satte ham i en hjelpeløs stilling.
Retten finner etter dette at tiltalte må bli å dømme for forbrytelse mot strl. §242 annet ledd.
Påtalemyndigheten har erklært at almene hensyn krever påtale.
Ad tiltaltebeslutningens post II:
Som nevnt under post I ventet tiltalte til 5. mars med å melde seg for politiet. Han kjørte hjem til sin bopel hvor han satte bilen i garasjen og fikk en venn av seg til å skifte inn ny frontrute.
For å ha unnlatt å gi melding til politiet om trafikkuhellet blir tiltalte å dømme for forseelse mot vegtrafikklovens §31 jfr. §12 tredje ledd.
Ad tiltalebeslutningens post III:
Under den kjøringen som er nevnt foran, var tiltalte uten førerkort for motorvogn, idet han ikke hadde avlagt prøve for førerkort.
Dette forhold rammes av vegtrafikklovens §31, jfr. §24, 1. punktum.
Generalpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt mot personer som unnlater å hjelpe og forsøker å komme seg unna sitt ansvar. Høyesterett har idømt ubetinget straff for et slikt tilfelle i 1955, jfr. Rt-1955-328. Forholdene i den saken synes adskillig mer graverende enn i nærværende sak, bl.a. fordi det der også forelå uaktsom kjøring, falsk anmeldelse av ulykkesbilen som stjålet og adskillig alvorligere personskade. I nærværende sak gjelder det en ung, tidligere ustraffet mann under utdannelse, ingen uaktsomhet under selve kjøringen og forholdsvis liten personskade. - - -
Side:944