Rt-1969-99

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-02-01
Publisert:	Rt-1969-99
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15/1969
Parter:	A (advokat Jens Kristian Thune - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Ivar Austad).
Forfatter:	Nygaard, Leivestad, Blom, Anker, Bahr
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §42, §54, §56, §57

Dommer Nygaard: Fru A anla i 1955 ekteskapssak mot A ved Senja herredsrett. Ved herredsrettens dom av 18. august 1956 ble partene separert i henhold til ekteskapslovens §42 annet ledd. Videre ble hustruen tilkjent foreldremyndigheten over 4 fellesbarn og bruksretten til våningshuset på partenes eiendom - - -, gnr. 21 bnr. 36 og 37 i X herred. Endelig ble det bestemt at mannen skulle betale underholdsbidrag til de 3 eldste barna.

A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, mens fru A erklærte motanke. Under ankeforhandlingen den 9. februar 1957 ble det inngått et rettsforlik mellom partene. Det ble her bl.a. bestemt at eiendommen - - - på skifte av partenes fellesbo skulle utlegges til mannen og gårdens besetning og redskaper skulle utlegges til hustruen. Videre ble det bestemt at hustruen skulle ha bruksretten til hele eiendommen med våningshus og

Side:100

driftsbygning. I denne sammenheng heter det i rettsforliket: «A har adgang til å ta bruksretten opp til ny prøvelse for retten etter at yngste datter har fylt 18 år. Ved opphør av bruksretten har A forkjøpsrett til besetning og gårdsredskaper.» Endelig ble det i rettsforliket bl.a. truffet bestemmelse om at hustruen skulle ha foreldremyndigheten over barna og at mannen skulle betale det underholdsbidrag til barna som var fastsatt i herredsrettens dom.

Fellesboet ble skiftet ved Senja skifterett, og ved utlodningen den 10. november 1962 ble eiendommen utlagt til mannen, mens besetning og redskaper ble utlagt til hustruen. Det er opplyst at partene i 1966 ble skilt ved bevilling av fylkesmannen i Troms.

Det yngste barnet, datteren E, fylte 18 år den 30. mai 1963. Under henvisning til bestemmelsen i rettsforliket reiste A i februar 1966 sak ved Senja herredsrett mot fru A med påstand om at hun skulle frakjennes bruksretten til eiendommen. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa dom i saken den 23. august 1966 med følgende domsslutning: «I. Saksøkte, fru A, X, frakjennes bruksretten til gnr. 21 bnr. 36 og 37 - - - og dømmes til å fraflytte eiendommene innen 1. mars 1967. II. Saksøkte, fru A, X, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr. 1.600,- - ettusensekshundrekroner - i saksomkostninger til saksøkeren A, X.»

Fru A påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som pådømte saken den 10. mai 1967. Domsslutningen lyder slik: «1. Fru A frakjennes bruksretten til jordveien og driftsbygningen på eiendommen - - -, gnr. 21 bnr. 36 og 37 i X, og dømmes til å fravike disse innen 1. september 1967. 2. Fru A frifinnes for A's krav om fraflytning fra våningshuset på samme eiendom. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket dommen til Høyesterett. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at fru A fortsatt skal ha bruksretten til våningshuset på eiendommen. Fru A har motanket for så vidt angår lagmannsrettens avgjørelse vedkommende jordveien og driftsbygningen.

A har i det vesentlige vist til begrunnelsen i herredsrettens dom. For øvrig har han bl.a. fremholdt at spørsmålet om bruksrett til eiendommen må avgjøres etter de vanlige regler i ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. annet ledd. Det er da - hevdes det - ikke hjemmel for å treffe bestemmelse om at fru A skal få bruksrett til jordvei og driftsbygning, idet loven bare gir adgang til å bestemme at ektefellen skal få bruksrett til «husbygninger» som er nødvendige til «bolig» eller «arbeidsvirksomhet». Men selv om det skulle være adgang til å treffe bestemmelse om bruksrett til jordvei og driftsbygning, er det ikke noen rimelig grunn til å gjøre det i dette tilfelle. Gårdsbruket ble nedlagt for flere år siden, og fru A har heller ikke sørget for å holde driftsbygningen i skikkelig stand. A er enig med herredsretten og lagmannsretten i at det ikke er realistisk å legge til grunn at hun vil kunne gjenoppta gårdsdriften. Videre har A gjort gjeldende at han har muligheter for å drive gården, men at han

Side:101

ikke kan gjøre det uten å bo på stedet. Hustruens bruksrett til våningshuset bør derfor nå bringes til opphør slik at han kan flytte inn i huset. Den yngste datteren er riktignok evneveik, men hun kan bo hvor som helst sammen med moren. Det er - anføres det - ikke vanskelig for fru A å finne ny bolig for seg og datteren, enten i X eller på et annet sted. Fra A's side er det også bl.a. gjort gjeldende at påkostningene på våningshuset er skjedd uten konferanse med ham og at et oppgjør mellom partene i den anledning må skje etter de vanlige regler for påkostninger på en annens eiendom. Subsidiært har han fremholdt at lagmannsrettens dom bør stadfestes. A har ved sin prosessfullmektig for Høyesterett nedlagt følgende påstand: «1. Senja herredsretts dom av 23. august 1966 stadfestes, dog slik at fraflytningsfristen endres til 1. juni 1969. 2. Fru A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten samt til å erstatte det offentlige hva mitt salær blir ansatt til, som oppnevnt prosessfullmektig for A.»

Fru A har gjort gjeldende at rettsforliket må forstås slik at spørsmålet om bruksretten til hele eiendommen kan tas opp til ny prøvelse. Reglene i ekteskapslovens §54 kommer derfor ikke her til anvendelse. At eiendommen er utlagt til A, bør ikke være til hinder for at fru A fortsatt får bruksrett både til våningshuset og jordveien med driftsbygningen. Det er - hevdes det - lite sannsynlig at A vil være i stand til å drive gårdsbruket. For øvrig er det ikke praktisk å dele bruken av eiendommen slik som lagmannsretten har gjort. Det er i tilfelle hennes mening å drive gården med hjelp fra de tre eldste barna, slik at hun på den måten vil kunne få en tilleggsinntekt. Når det gjelder bruksretten til våningshuset, har hun i det vesentlige henholdt seg til begrunnelsen i lagmannsrettens dom. Hun har ellers bl.a. fremholdt at det vil virke svært urimelig om hun skal måtte flytte fra eiendommen. Etter samlivsbruddet har hun her skapt et hjem for seg og barna. Det vil være uheldig om den yngste evneveike datteren nå må flytte til et annet sted. Subsidiært har hun anført at A vil kunne drive gårdsbruket selv om han ikke bor på eiendommen. Hun har ved sin prosessfullmektig for Høyesterett nedlagt følgende påstand: «Fru A kjennes bruksberettiget til eiendommen - - - gnr. 21 bnr. 36 og 37 i X herred, og til de på eiendommen stående bolig- og driftsbygninger. - A dømmes til å betale fru A saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten, samt til å erstatte det offentlige hva mitt salær blir ansatt til, som oppnevnt prosessfullmektig for fru A.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt enkelte nye dokumenter, bl.a. et brev av 19. august 1968 fra X jordstyre. Det er holdt bevisopptak ved Senja herredsrett. Her er det gitt forklaringer av partene og av 5 vitner.

Begge parter har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett.

Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved at anken ikke kan føre frem og at motanken bør tas til følge.

Side:102

Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til spørsmålet om det etter reglene i ekteskapslovens §54 er adgang til i et tilfelle som dette å treffe bestemmelse om bruksrett til jordvei og driftsbygning. Etter min mening må nemlig rettsforliket mellom partene her være avgjørende. Det er naturlig å forstå forliket på den måten at partene dengang var enige om at når A fikk adgang til å ta opp spørsmålet om bruksretten til ny prøvelse, gjaldt dette bruksretten til hele eiendommen, således også jordvei og driftsbygning.

Jeg behandler først det spørsmålet som er det sentrale i saken, nemlig bruksretten til våningshuset. På samme måte som lagmannsretten finner jeg at fru A fortsatt bør ha bruksretten til huset, og jeg kan for så vidt i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Det er riktignok så at det er A som har brakt eiendommen inn i fellesboet og at eiendommen - i samsvar med rettsforliket - ved skiftet av boet ble utlagt til ham. Jeg nevner også at han i 1946 påbegynte oppføringen av våningshuset og at familien flyttet inn i huset noen år senere. Her bodde han så sammen med hustruen og barna inntil han på grunn av rettsforliket måtte flytte fra eiendommen. Etter en vurdering av partenes interesser må likevel etter min mening hensynet til ham vike for hensynet til fru A og den yngste datteren E. Fru A har nå bodd på eiendommen i 28 år, og barna har hatt det godt hos henne etter at A flyttet fra - - -. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg gå ut fra at det vil bli meget vanskelig for henne å få ny tilfredsstillende bolig for seg og datteren. Som nevnt av lagmannsretten, har hun i tiden etter 1957 med hjelp og økonomisk støtte fra de 3 eldste barna satt våningshuset i meget god stand. Partene er for Høyesterett enige om at det - bortsett fra eget arbeide - i tiden etter 1957 er brukt ca. 20.000 kr. til påkostninger og vedlikehold av huset. Jeg finner at også dette forhold må få en viss betydning selv om hverken hun eller noen av de 3 eldste barna har innhentet samtykke fra A til å foreta påkostningene eller konferert med ham i den anledning. Etter min mening må hensynet til den yngste datteren tillegges særlig vekt. Hun er evneveik og var i tiden fra 1955 til 1961 på spesialskole. Etter utskrivningen fra denne skolen har hun vært hjemme hos moren, idet det ikke var mulig å skaffe plass for henne på yrkesskole. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, bl.a. om hennes forhold på spesialskolen, finner jeg at det vil være betenkelig om hun nå sammen med moren skulle måtte flytte til et annet sted. Hun har det godt - - - - der hun sannsynligvis også kan finne en viss beskjeftigelse. Hun kan ikke klare seg på egen hånd og er i det hele sterkt avhengig av morens tilsyn og pleie. Jeg er oppmerksom på at det muligens ville være en fordel for henne om hun sammen med moren kom til et sted som ikke ligger så vidt isolert som - - -. Men da måtte man ha en viss sikkerhet for at hun på det nye stedet kunne få kontakt med andre og eventuelt også adgang til beskjeftigelse. Etter de opplysninger som foreligger, er det for

Side:103

tiden ikke noen mulighet for at hun kan komme til et slikt sted. Jeg finner også grunn til å nevne at hun på - - - vil kunne opprettholde forbindelsen med sine eldre søsken som fremdeles ser dette stedet som sitt hjem og som kommer dit så ofte som de har anledning til det.

Når det gjelder bruksretten til jordveien og driftsbygningen, er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. En slik deling av bruken er etter min mening ikke noen heldig løsning. Jeg må riktignok bygge på at det vil være mulig for A - eventuelt med hjelp fra sine brødre - å gjenoppta gårdsdriften til tross for at han nå snart er 65 år gammel. Men skal han kunne gjøre det, må han etter min mening bo på eller like i nærheten av - - -. Lagmannsretten har gått ut fra at han i tilfelle må kunne bygge «et lite hus» på eiendommen til bolig for seg selv. Men etter hans økonomiske forhold finner jeg det meget tvilsomt om han ville kunne skaffe til veie de nødvendige midler til å føre opp eget hus når han samtidig skulle dekke utgiftene til å gjenoppta driften av jordveien, sette i gang driftsbygningen og eventuelt kjøpe ny besetning. Til dette kommer at dersom partene skulle bo sammen på eiendommen, ville det neppe kunne unngås at det oppstod nye uoverensstemmelser mellom dem, og dette ville i så fall også være uheldig for E. Fru A har opplyst at dersom hun får beholde eiendommen, er det hennes mening å gjenoppta gårdsdriften, og de 3 eldste barna har forklart at de i så fall vil hjelpe henne med driften og også støtte henne økonomisk. Hun vil i tilfelle begynne med sauer eller geiter. Jeg er oppmerksom på at det er tvilsomt om det vil være mulig for henne å gjenoppta driften av gården slik som hun har planer om. Men under de omstendigheter som foreligger, finner jeg likevel at hun inntil videre fortsatt bør få bruksretten også til jordveien og driftsbygningen.

Til slutt finner jeg grunn til å nevne at fru A etter punkt 5 i rettsforliket frafalt underholdsbidrag for seg selv så lenge hun har bruksretten til eiendommen. Dersom hun skulle bli frakjent denne bruksretten slik at hun måtte leie bolig på et annet sted, måtte A regne med å bli pålagt en ganske byrdefull bidragsplikt til henne.

Mitt resultat blir etter dette at fru A må frifinnes.

Som tidligere nevnt, har jeg funnet saken tvilsom. Idet jeg også tar hensyn til sakens art, bør saksomkostninger etter min mening ikke tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Fru A frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Anker og Bahr: Likeså.

Side:104

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Hugaas med domsmenn):

Saksøker, A, er født xx.xx.1904 på X.

Saksøkte, fru A, er født xx.xx.1914 på gården - - - ved Y.

Partene inngikk ekteskap 12. oktober 1940. De har hatt 4 barn sammen:

1) sønn B, født xx.xx.1939,

2) datter C, født xx.xx.1941,

3) sønn D, født xx.xx.1943 og

4) datter E, født xx.xx.1945.

Det første barnet kom altså før ekteskapets inngåelse.

De første ca. 3 måneder av ekteskapet bodde partene i saksøkerens foreldreshjem på X. De flyttet så til nybrottsbruket - - -, som ligger ca. 5 km. veg fra X. Saksøkeren hadde nemlig før ekteskapets inngåelse ervervet eiendommene gnr. 21, bnr. 36 og 37 i X, hvilke eiendommer han således bragte inn i ektefellenes fellesbo. Begge eiendommer har gårdsnavnet - - -.

De første 6-7 år på nybrottsbruket - bodde partene i et innredet rom i fjøset, fordi våningshus ennu ikke var oppført. Etterat dette var oppført omkring 1947-1948 flyttet partene inn i huset.

De to eiendommene utgjør tilsammen ca. 150 mål, hvorav ca. 20 mål er oppdyrket og ca. 35 mål er dyrkbar mark.

Etter 6-7 års ekteskapelig samliv oppstod det vanskeligheter i forholdet mellom partene, og ved Senja herredsretts dom av 8. august 1956 ble partene separert. Saksøkte i denne sak ble tilkjent foreldremyndigheten over de fire barna, ble tilkjent bruksretten til våningshuset, og saksøkeren, A ble dømt til å betale bidrag til barna.

Etter separasjonssaken flyttet A hjemmefra, tok bopel hos en bror i X, og han innanket Senja herredsretts dom for Hålogaland lagmannsrett. Under sakens behandling i lagmannsretten 9. februar 1957 ble det mellom partene inngått sådant

Rettsforlik:

1) Eiendommen - - -, gnr. 21, bnr. 36 og 37 i X herred utlegges til A og gårdens besetning og redskaper utlegges til fru A på skifte av partenes fellesbo.

2) Fru A har fra idag av bruksretten til den hele eiendom med våningshus og driftsbygninger. Denne bruksrett omfatter også uttak av brenntorv og hogst av brensel til husbehov, idet det dog ikke må hogges i skogen utover hva god skogskjøtsel tilsier, i tilfelle etter bestemmelse av X skogutvalg eller den dette måtte bemyndige. Bruksretten faller bort hvis fru A gifter seg på nytt.

A har adgang til å ta bruksretten opp til ny prøvelse for retten etter at yngste datter har fylt 18 år. Ved opphør av bruksretten har A forkjøpsrett til besetning og gårdsredskaper.

3) Fru A har foreldremyndighet over fellesbarna.

4) A betaler i underholdsbidrag for B, C og D til hver kr. 50.- pr. måned, som erlegges forskuddsvis og ukrevd den 1. i hver måned, første gang den 1. mars 1957. Etter 13. juli 1957 trer E inn i retten til det bidrag som tilkommer B, idet bidragsplikten overfor ham da opphører.

Side:105

A har rett til i bidragene å holde tilbake legitimerte renteutgifter som betales av ham på nåværende pantelån i den faste eiendom.

5) Fru A frafaller bidrag for seg selv, så lenge hun har bruksretten til eiendommen - - -.

6) Fellesboet begjæres skiftet innen 1. mars 1957.

7) Fru A frafaller motanken forsåvidt angår kravet på skilsmisse og godtar således herredsrettens dom på dette punkt.

8) Partene bærer hver sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

9) Saken begjæres hevet som forlikt.

Etter innkommet begjæring ble offentlig skifte åpnet ved Senja Skifterett 14. mars 1957. Boet ble avsluttet og utloddet 10. november 1962. Den langvarige skiftebehandling skyldtes flere skiftetvister.

Boets aktiva utgjorde kr. 21.197,-

Boets passiva » 2.921,96

Boets nettoformue kr. 18.275,04

Partenes boslodd ble således kr. 9.137,52.

Eiendommen - - - gnr. 21, bnr. 36 og 37 av skyld henholdsvis 4 og 10 øre med påstående våningshus og fjøsbygning, verdsatt til kr. 14.000.- ble utlagt saksøker i denne sak, A, X mot å tilsvare:

a) pantegjeld kr. 2.500,-

b) Samvirkelagets fordring » 201,99

c) skifteomkostninger » 119,97

d) fru A » 2.040.52

Tilsammen kr. 4.862.48

Hertil kommer boslodd » 9.137,52

kr. 14.000.-

Fru A fikk sin boslodd kr. 9.137.52 utlagt blant annet i besetningen kr. 2.555.- og løsøre og redskaper kr. 4.642.-. Hun fikk dessuten en fordring på A kr. 2.040.52, hvilken fordring forfaller når hennes bruksrett til eiendommen opphører. Fra denne dag forrentes fordringen med 4 %.

Skifteutlodningen er ikke påanket. Det er i utlodningen opplyst at ankefristen utløp 22. desember 1962.

Saksøkte fru A og hennes 4 barn som har antatt navnet - - - har i den hele tid bodd på eiendommen, som saksøkte har utøvet bruksrett over.

Saksøkeren, A, har hatt bopel hos en bror i X, men han har enkelte perioder vært borte på arbeide.

Partenes yngste datter, E fyllte 18 år 30. mai 1963. - - -

Retten skal bemerke:

Ved rettsforlik i Hålogaland lagmannsrett 9. februar 1957 ble det bestemt at eiendommene - - - gnr. 21, bnr. 36 og 37 i X på skifte i partenes fellesbo skulle utlegges til saksøkeren, A. Eiendommene ble deretter ved slutning og utlodning av dette fellesbo 10. november 1962 utlagt ham til eiendom. Ankefristen over utlodningen utløp 22. desember 1962, uten at denne var påanket. Saksøkerens, A's eiendomsrett til de to eiendommer var dermed endelig avgjort. Da det var han som i sin

Side:106

tid hadde ervervet eiendommene hadde han grunnbokshjemmel til begge i henhold til skjøte av 10. desember 1938, tinglyst 5. august 1939.

Ved det samme rettsforlik i Hålogaland lagmannsrett 9. februar 1957 ble saksøkte tilkjent foreldremyndigheten over de fire fellesbarna, hvis alder var fra 11-17 år.

Når hun ved det samme forlik også ble tilkjent bruksretten over de faste eiendommer med påstående hus, så var det en selvfølgelig konsekvens av at hun skulle ha foreldremyndigheten over barna, som alle var mindreårige. Hun måtte sikres et tilholdssted for oppfostringen av barna, og forsåvidt gårdsbruket ble drevet, ville det kunne være en økonomisk faktor av ikke uvesentlig betydning for familiens husholdning.

Det er i forliket bestemt at saksøkeren A skal ha adgang til å ta bruksretten opp til ny prøvelse for retten etter at yngste datter har fyllt 18 år. Saksøkte er dermed tilsikret å ha bruksretten en rummelig tid av hensyn til barnas oppfostring. Indirekte er imidlertid sagt at når yngste barnet er 18 år, så vil det ikke lenger være tilstede de samme tungtveiende grunner for saksøktes fortsatte bruksrett som tidligere.

Det yngste barnet, E, fyllte 18 år 30. mai 1963.

De tre eldste barna har fått sin utdannelse, som tidligere opplyst. De er kommet over i stillinger og er flyttet hjemmefra.

Det er bare saksøkte og datteren, E, som er evneveik, som er hjemme på gården.

Det er åpenbart at saksøktes behov for å ha bruksretten til eiendommene ikke lenger er det samme som i 1957. Det er selvfølgelig så at både hun og barna føler seg sterkt knyttet til eiendommen, og at det forsåvidt er sørgelig for dem i tilfelle å måtte forlate denne. Situasjonen er skapt av bruddet mellom ektefellene, og retten føler seg forvisset om at dette brudd ikke alene skyldes saksøkeren, - hva saksøkte også selv har medgitt under sakens behandling.

At saksøkte og barna har foretatt påkostninger av eiendommen utover det som bruksretten strengt tatt gjorde nødvendig, er et forhold som de får ta opp med saksøkeren senere. De kan ikke ha vært i tvil om at eiendommene med påstående hus tilhørte ham, og at de burde ha kontaktet ham, før større påkostninger ble foretatt.

Eiendommenes fjøs og våningshus ble oppført under betydelig trangere økonomiske vilkår enn det som er tilfelle i dag. - Saksøkeren har opplyst at han lånte kr. 2.500.- i Bustadbanken og han fikk offentlig tilskudd med kr. 1.500.- til fjøset og kr. 1.550.- til våningshuset. Med disse midler og eget arbeide fikk han hus og fjøs oppført på den måte som vanlige forhold tilsa den gang. - Den av saksøkte og barna reiste kritikk mot saksøkeren i den forbindelse er neppe berettiget.

I tillegg til at saksøktes behov for fortsatt å ha bruksrett til eiendommene er betydelig redusert, så finner retten det godtgjort at hun for ca. 4 år siden innstillet gårdsdriften. Det er ikke realistisk å legge til grunn at denne igjen vil bli tatt opp av saksøkte, som nu er 52 år og litt sykelig. Det er også overveiende sannsynlig at barnas tilknytning til hjemmet vil bli noe mindre etterhvert som de stifter egne hjem. Den yngste sønn, D, er allerede gift og har hustru og barn. Selvom de tre eldste barna utvilsomt er dyktige, arbeidssomme og føler seg sterkt knyttet til moren, så er det ikke tilstrekkelig grunn til å tro at hun vil

Side:107

gjenoppta gårdsdriften på den basis at de under sommerferiene skal bistå henne. Ved vurderingen av om hun fortsatt skal ha bruksretten, finner retten derfor helt å måtte se bort fra den mulighet at gårdsdriften i tilfelle vil bli gjenopptatt av saksøkte.

For saksøkte og hennes datter må det kunne skaffes en vel så egnet bopel et annet sted. Retten minner i denne forbindelse om at hennes tre eldste barn har skaffet seg relativt gode stillinger.

Når det gjelder saksøkerens behov for å få bruksretten til eiendommene, så skal retten få bemerke at han selvfølgelig også føler seg knyttet til hjemmet, som han i sin tid var med å skape. Han har i ca. 10 år bodd på hybel, og han ønsker nu å komme seg i ordnede forhold på sin egen eiendom, før han blir for gammel. Han er nu 62 år, og retten er enig i at hvis han noen gang skal overta bruksretten til sin eiendom, så må han gjøre det nu. Det står ham fritt i tilfelle å bestemme hvorledes han vil bruke eiendommene, men retten finner å måtte legge til grunn at han har en mulighet for å kunne gjenoppta gårdsdriften. Hans bror som har eiendom som går i grense med saksøkerens, vil kunne låne ham traktor, og saksøkeren har en søster som sannsynligvis vil kunne bo sammen med ham på eiendommene. Alle hensyn tatt i betraktning er hans behov i dag for å få overta bruksretten større enn saksøktes behov for å beholde denne. Det er dog tross alt hans eiendommer, og en viss driftsmulighet er til stede for ham.

Hvis retten skulle forlenge saksøktes bruksrett, så ville saksøkerens eiendomsrett bli temmelig illusorisk, og det var vel ikke meningen da eiendommene ble tillagt ham. Bruksretten ble gitt saksøkte som et middel til å ivareta den tilkjente foreldremyndighet under barnas mindreårighet. - Det har ikke noen gang vært forutsetningen at hun skulle ha en stedsevarende bruksrett. Retten må se fullstendig bort fra den mulighet at saksøkeren fra sin bopel i X skulle kunne drive eiendommene, og saksøkte fortsatt ha bruksrett til våningshuset.

Under henvisning til foranstående finner retten å måtte ta saksøkerens påstand til følge. Fristen for fraflytting settes til 1. mars 1967. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Tank og Maurits Andersen og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

- - -

Lagmannsretten vil først behandle spørsmålet om bruksretten til jordveien idet man er kommet til at dette står i en annen stilling enn spørsmålet om bruksretten til våningshuset.

Mens Senja herredsrett i sin dom av 18. august 1956 bare avgjorde spørsmålet om bruksretten til våningshuset, som det var hjemmel for å tilkjenne fru A, jfr. ekteskapslovens §54 annet ledd, 2. pkt., jfr fjerde ledd, gikk A ved rettsforliket med på at hustruen skulle få bruksretten til hele eiendommen, mens hun på sin side frafalt bidrag for seg selv så lenge hun beholdt bruksretten. Det er under prosedyren for lagmannsretten trukket i tvil om den under den nye prøvelse av spørsmålet kan gå lenger enn det er hjemmel for i ekteskapsloven og tilkjenne fru A fortsatt bruksrett ikke bare til våningshuset, men også til eiendommen forøvrig. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette, idet

Side:108

man er kommet til at en avveining av partenes interesser må føre til at fru A i all fall frakjennes bruksretten til selve jordveien med driftsbygningen. Hun har ikke drevet gården på fire år, og man er enig med herredsretten i at det ikke er realistisk å legge til grunn at hun vil kunne gjenoppta driften selv med hjelp av de tre eldste barn. Hun vil efter rettsforlikets punkt 5 nå kunne ta opp spørsmålet om å få tilkjent bidrag for seg selv i henhold til ekteskapslovens §56, jfr. §57. Man kommer etter dette til at fru A's interesse i å beholde bruksretten til jordveien ikke er tilstrekkelig tungtveiende til å slå igjennom overfor A's eiendomsrett.

Da Senja herredsrett i sin dom av 18. august tilkjente fru A bruksretten til våningshuset, var det ut fra det hensyn at hun trengte det til bolig for seg selv og de fire barn, som hun ble tilkjent foreldremyndigheten over og som da var i alderen fra 11 til 17 år. Situasjonen i dag er en annen for så vidt som barna nå er voksne, og de tre eldste ikke lenger bor fast på eiendommen. De har alle arbeide annet steds, og oppholder seg ikke lenger på - - - annet enn når de er på besøk i helger og ferier. Hensynet til de tre eldste barn kan derfor ikke lenger tillegges særlig vekt når man skal avgjøre om fru A fortsatt skal ha bruksretten til våningshuset. Det man må veie mot hverandre er på den ene side hennes interesse av å beholde huset som bolig for seg og den yngste datter som er åndssvak (og derfor trenger daglig tilsyn og pleie av sin mor i rolige omgivelser), og på den annen side A's interesse av å overta besittelsen av den eiendom han i henhold til forliket av 9/2 1957 er utlagt på skiftet. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av forholdene kommet til at de beste grunner taler for at fru A fortsatt får beholde bruksretten til våningshuset. Det må antas at det ikke vil være så helt enkelt for henne å skaffe seg en annen passende bolig for seg selv og den yngste datter, som nå har vennet seg til å bo på - - - Man legger også vekt på at fru A med hjelp av sine tre eldste barn i betydelig grad har forbedret våningshuset. Av lensmann Fagerthuns vitneforklaring som man finner å kunne bygge på, fremgår det at huset i 1957 var uferdig og bød familien spartanske boligforhold, mens det i dag fremtrer som et tidsmessig og velstelt hus.

A har først og fremst påberopt seg sin interesse i å overta besittelsen og driften av eiendommen som i henhold til rettsforliket blev utlagt ham på skiftet av fellesboet. Bruket ligger ca. 5 km. fra X hvor han nå bor, og han kan ikke drive det derfra. Han mener derfor at han for å kunne forestå gårdsdriften også må ha våningshuset som bopel. Lagmannsretten er kommet til at hans interesse for så vidt må vike for hensynet til fru A og den yngste datteren. A er alene og trenger ikke noe stort hus. Hvis hans planer om å gjenoppta gårdsdriften på - - - er alvorlig ment, må han kunne bygge seg et lite hus på eiendommen til bolig for seg selv. Han har tidligere utført bygningsarbeide og antas å ville kunne utføre en vesentlig del av arbeidet selv.

Lagmannsrettens resultat blir etter dette at fru A frakjennes bruksretten til jordveien og driftsbygningen på eiendommen - - - og dømmes til å fravike denne innen en frist som man passende finner å burde sette til 1. september 1967, mens hun frifinnes for så vidt angår A's krav om fraflytning fra våningshuset på den samme eiendom.

Side:109

Lagmannsretten forutsetter at fru A får adkomst til våningshuset over eiendommen og slik rett til bruk av tomten rundt huset som er vanlig etter landsens forhold, som f.eks. til tørkeplass, opplag av ved og kjøkkenhave. - - -