Rt-1969-995
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-09-27 |
| Publisert: | Rt-1969-995 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 133/1969 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Anker, Heiberg, Stabel, Eckhoff, Mindretall: Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Militærnekterloven (1965), Militærnekterloven (1965) §1 |
Dommer Anker: Oslo byrett avsa 23. juli 1969 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av militære straffelovs §35, jfr. §34, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.
I erstatning til det offentlige for saksomkostninger tilpliktes han å betale kr. 200,- - to hundre kroner.»
En av domsmennene stemte for fengsel i 8 måneder.
Saksforholdet fremgår av domsgrunnene.
Domfelte har anket og hevder at straffen er for strengt utmålt. For Høyesterett har forsvareren gjort gjeldende at det her må være tilstrekkelig med lovens minstestraff, 90 dagers fengsel.
Jeg er kommet til at straffen bør settes noe ned. Men jeg finner det ikke forsvarlig å gå ned til lovens minstestraff, i betraktning av at domfelte ikke bare har unnlatt å møte til militærtjeneste etter innkalling, men at dette er skjedd etter at det forelå rettskraftig dom for militær tjenesteplikt. Nettopp i dette punkt atskiller denne saken seg fra tidligere saker av lignende art, som Høyesterett har pådømt før man ved loven av 19. mars 1965 fikk ordningen med særskilt prøvelse gjennom sivilt søksmål av om vilkårene for fritak for militærtjeneste er til stede. Jeg kan da ikke legge avgjørende vekt på at man i tidligere høyesterettsdommer regelmessig har holdt seg til lovens minstestraff i saker av lignende art. Bortsett fra det her omtalte moment kan jeg ikke se at det er noe å nevne i skjerpende eller formildende retning.
Jeg er blitt stående ved fengsel i 120 dager som en passende straff. Det er ikke grunnlag for å gjøre straffen betinget.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 120 - ett hundre og tjue - dager.
Dommer Bendiksby: Jeg finner at straffen bør settes til fengsel i 90 dager.
Det var den straff som før man fikk loven av 19. mars 1965, regelmessig ble anvendt mot dem som nektet militærtjeneste av overbevisningsgrunner når grunnene ikke ble godtatt som
Side:996
tilstrekkelige til å begrunne fritaking for tjenesten. Etter mitt syn har den nye lov ingen betydning med hensyn til det straffenivå som skal legges til grunn; det lå helt utenfor formålet med loven. Det finnes i lovens forarbeider ingen antydning om at den straffutmålingspraksis som inntil da forelå, var ansett å være for mild. Det er riktignok så - som førstvoterende har nevnt - at den som ved sivil dom har fått sine overbevisningsgrunner forkastet, vet at han handler i strid med loven når han nekter, mens det ikke var tilfelle for den som nektet militærtjeneste under den tidligere ordning. Men etter mitt syn gir dette - slik forholdene i disse saker ligger an - ikke tilstrekkelig grunn til å endre den straffutmålingspraksis som hadde fått hevd før loven av 19. mars 1965.
Jeg mener at prevensjonshensynene er tilgodesett i et tilfelle som dette når lovens minstestraff, 90 dagers fengsel, anvendes. Det er en streng straff for en ungdom i domfeltes situasjon. Og når en tjenestepliktig - som tilfelle er her - nekter militærtjeneste av alvorlige overbevisningsgrunner, må jeg gå ut fra at det neppe er avgjørende for det standpunkt han tar, enten han må regne med en straff på 90 dagers fengsel eller en noe høyere straff innenfor den ramme som det praktisk sett kan være spørsmål om. Jeg ser i det hele tatt forholdet slik at det i tilfeller som dette ikke i noen henseende er noe vunnet ved å sette straffen høyere enn det som loven har satt som minimum. Da bør man heller ikke gå høyere.
Jeg tilføyer, for ikke å bli misforstått, at straffutmålingen også i disse saker selvsagt må vurderes konkret. I dette tilfelle foreligger det imidlertid ikke omstendigheter som gir grunn til å skjerpe straffen. Jeg legger som byretten til grunn at domfeltes standpunkt er basert på en alvorlig og festnet overbevisning. Han har vært villig til - og har søkt om å få - sivilarbeid som presumptivt er mer tyngende enn militærtjeneste.
Når det gjelder spørsmålet om betinget straff, er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Anker.
Dommerne Stabel og Eckhoff: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Glad med domsmenn):
A er født xx.xx.1943 i Oslo, kontrollør inntekt ca. kr. 24.000.-, ugift, ingen å forsørge - - - ustraffet.
Ved beslutning utferdiget av Statsadvokatene i Eidsivating den 3. juni 1969 er han satt under tiltale ved denne rett til fellelse etter
militære straffelovs §35, jfr. §34,
for i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt rettsstridig å ha forlatt eller blitt borte fra det sted, hvor det påligger ham som militær plikt å være til stede,
Side:997
ved 9. april 1969 å ha unnlatt å møte til avtjening av førstegangstjenesten ved Infanteriets øvingsavdeling nr. 1, hvortil han var lovlig innkalt 4. februar 1969, etter at det ved rettskraftig dom av Oslo byrett 5. desember 1968 var avgjort at vilkårene for fritaking for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 §1 første ledd, for hans vedkommende ikke var til stede.
Tiltalte har ikke erkjent seg straffskyldig.
Ved Oslo byretts dom av 5.12. 1968 ble det i domsslutningen fastslått: «Vilkårene for fritaking for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede.» Saken var anlagt av Staten v/Oslo politikammer mot A etter at denne hadde fått Justisdepartementets avslag på søknad om å bli overført til sivilarbeid i henhold til nevnte lov. I sin søknad av 3. mars 1967 til departementet skrev tiltalte bl.a.: «U.S.A. driver i dag regelrett gangsterpolitikk. Norge er i dag fullstendig integrert i U.S.A.'s militærpolitikk, og norsk utenriks- og forsvarspolitikk er i dag intet annet enn løpeguttvirksomhet for U.S.A.'s gangstervirksomhet. Min sympati er på de undertryktes side, ikke på undertrykkernes. Jeg er uvillig til å forsvare undertrykkerne med våpen i hånd.»
Dommen av 5.12.1968 er ikke påanket. Det er således rettskraftig fastslått at det for tiltaltes vedkommende ikke foreligger slikt nektelsesgrunnlag som loven av 19. mars 1965 krever for fritaking for å gjøre militærtjeneste.
Tiltalte ble ved brev av 4. februar 1969 lovlig innkalt til å møte på Terning-moen i Elverum onsdag 9. april 1969 til avtjening av førstegangstjeneste ved infanteriets øvingsavdeling nr. 1. Tiltalte unnlot å møte, og det er på det rene at han ikke hadde gyldig forfall. Tiltalte har både skriftlig og muntlig fastholdt at han nekter å gjøre militærtjeneste i Norge under den utenriks- og forsvarspolitikk som nå føres.
Tiltalte har etter dette forsettlig unndratt seg sin militære tjenesteplikt og har gjort dette i hensikt helt å unndra seg tjenesteplikten og er blitt borte fra det sted hvor han hadde plikt til å møte.
Tiltalte har gjort seg skyldig i overtredelse av militære straffelovs §35, jfr. §34.
Det er under hovedforhandlingen opplyst at det såvidt vites ikke foreligger noen avgjørelse av Høyesterett når det gjelder straffutmålingen i saker som den foreliggende. Aktor har fremlagt 2 dommer av Oslo byrett av 12. juli og 15. juli 1969, og 1 dom av Sandefjord byrett av 8. juli 1969. Alle disse gjelder overtredelse av militære straffelovs §35, jfr. §34, etter at det ved dom var fastslått at vilkårene for fritaking for å gjøre militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 ikke var til stede. Oslo byretts straffer ble satt til fengsel i henholdsvis 90 og 120 dager, og Sandefjord byretts straff til fengsel i 5 måneder.
Forsvareren i nærværende sak har sterkt henstillet til retten å gi betinget dom, idet han særlig har henvist til at det foreligger en alvorlig overbevisning hos tiltalte og andre som deler hans oppfatning, og at det hverken av spesialpreventive eller generalpreventive grunner er nødvendig med ubetinget fengselsstraff. Retten er imidlertid av den oppfatning at det gjør seg gjeldende ganske sterke generalpreventive hensyn og at det derfor ikke kan bli tale om betinget dom. Riktignok er det vel ikke sannsynlig at man i særlig grad kan påvirke tiltaltes politiske
Side:998
meningsfeller, men det burde være godt håp om å kunne påvirke annen norsk ungdom som ennå ikke er blitt politisk organisert og programbundet. I skjerpende retning ellers bør tas hensyn til at tiltalte inntar en ledende posisjon i SUF og mener seg programforpliktet til å propagandere for å nekte å gjøre militærtjeneste under de nåværende forhold i Norge. I formildende retning er sett noe hen til at tiltaltes holdning må antas idealistisk motivert.
Rettens flertall, formannen og domsmann Liv Rolfseng, stemmer for en straff av fengsel i 6 måneder, mens domsmann Birger Sloreid stemmer for fengsel i 8 måneder. - - -