Rt-1970-1059

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-09-25
Publisert:	Rt-1970-1059
Stikkord:	(Knutelin-dommen), Kjøpsrett, Forsinket levering, Erstatning, Force majeure
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning for tapt fiske som følge av at en loddenot (type fiskegarn) ble levert senere enn avtalt. Spørsmålet var om selgeren av loddnoten hadde garantert rettidig levering og om selgeren burde varslet om forsinkelsen på et tidligere tidspunkt.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 110/1970
Parter:	A/S Fiskeredskap (høyesterettsadvokat Gunnar Torvund) mot 1. Karl Gullvik, 2. Partrederiet «Sigerfjord», 3. Notlaget på M/S «Sigerfjord» under loddefisket 1966 (advokat Ragnar Knutzen - til prøve)
Forfatter:	Endresen, Bendiksby, Gundersen, Tønseth, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §24, §23, Tvistemålsloven (1915) §375

Dommer Endresen: 1. Karl Gullvik, 2. Partrederiet «Sigerfjord» og 3. Notlaget på M/S «Sigerfjord» under loddefisket 1966 har reist søksmål mot A/S Fiskeredskap med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 300000 for tap av loddefiske i tiden mellom 5. og 27. mars som skyldtes at dette firma hadde levert en bestilt loddenot 27. mars istedenfor som avtalt 1. mars. Bergen byrett avsa dom 7. mai 1968 med denne domsslutning:

Side:1060

«A/S Fiskeredskap frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Karl Gullvik, Partrederiet «Sigerfjord» og Notlaget på M/S «Sigerfjord» under loddefisket 1966 påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 13. juni 1969 avsa dom med slik domsslutning:

«1. A/S Fiskeredskap betaler til Karl Gullvik 300000,- tre hundre tusen - kroner med tillegg av 4 - fire - prosent årleg rente frå 23. august 1966 til betaling skjer.

2. A/S Fiskeredskap blir frifunne for krava frå partreiarlaget m/s «Sigerfjord» og notlaget på m/s «Sigerfjord» under loddefisket 1966.

3. Sakskostnader for byretten og lagmannsretten blir ikkje tilkjent.

4. Oppfyllingsfristen er 2 - to - veker frå denne dommen er forkynt.»

En av dommerne dissenterte vedrørende tapets størrelse og stemte for å sette erstatningen til 250000 kroner.

Om saksforholdet og anførslene for de tidligere retter vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A/S Fiskeredskap har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Firmaet gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det ikke var umulig for firmaet å levere noten 1. mars 1966 som avtalt. Levering denne dag var umuliggjort ved at det knutelin som var bestilt fra Italia, ikke kom i rett tid samtidig som slikt notlin heller ikke kunne skaffes annetstedsfra. Når Gullvik nå hevder at oversittelsen av den avtalte leveringsdato ikke kan skyldes at linet ble forsinket fra Italia, er dette en ny anførsel som ankemotparten først har gjort gjeldende under ankeforhandlingen for Høyesterett, en anførsel som må settes ut av betraktning i medhold av tvistemålslovens §375 annet ledd; subsidiært anføres imidlertid at den heller ikke er holdbar. Firmaet har for øvrig reist spørsmål om hvorvidt det er riktig - som de tidligere retter har lagt til grunn - å la reglene i kjøpslovens §24 være avgjørende for erstatningsplikten; da det her dreier seg om en not som skal lages etter nærmere angitte spesifikasjoner, er det etter den ankende parts mening mer nærliggende å la reglene i kjøpslovens §23 få anvendelse. Firmaet gjør videre gjeldende at det ikke ville ha medført noen endring i situasjonen om det i januar eller februar 1966 hadde gjort Gullvik oppmerksom på at den leveranse av notlin fra Italia som kontrakten om loddenot til Gullvik var basert på, var forsinket. Firmaet mente på det tidspunkt at det ville klare å levere loddenoten hvis linet kom i rimelig tid, og et slikt varsel ville derfor neppe resultert i annet enn at Gullvik hadde sagt at firmaet fikk gjøre sitt beste; det ville neppe ha vært forsvarlig å erstatte knutelin nr. 4 i loddenoten med knuteløst lin nr. 4+ slik som Gullvik har antydet, og heller ikke ville det på det tidspunkt vært mulig å få loddenoten i driftsferdig stand på annen måte. Under enhver omstendighet er erstatningen på kr. 300000 satt for høy. Når det gjelder erstatningskravet fra de motankende

Side:1061

parter- Partrederiet «Sigerfjord» og Notlaget på M/S «Sigerfjord» under loddefisket 1966 - var disse ikke parter i kjøpsavtalen og kan derfor ikke gjøre noe kjøpsrettslig erstatningsansvar gjeldende mot den ankende part, hvilket belyses ved at firmaet omvendt neppe ville kunne gjøre krav om kjøpesummen gjeldende mot rederiet og notlaget. Det er i tilfelle derfor bare Gullviks tap som kan kreves erstattet, og det utgjør 1+ prosent av det samlede tap.

A/S Fiskeredskap har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. A/S Fiskeredskap tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Karl Gullvik har tatt til gjenmæle. Han og de to andre parter som har reist saken - rederiet og notlaget - er enige i lagmannsrettens dom når den tilkjenner Gullvik den hele erstatning i egenskap av korresponderende reder for partrederiet og leder av fiskeekspedisjonen, men for tilfelle av at Høyesterett skulle komme til at Gullvik bare kan tilkjennes den del av tapet som faller på ham, har Partrederiet «Sigerfjord» og Notlaget på M/S «Sigerfjord» under loddefisket 1966 anket over lagmannsrettens frifinnelse for så vidt dem angår. De tre parter er enige om hvorledes erstatningen i tilfelle skal fordeles dem imellom.

Gullvik - og med ham de to andre parter på denne side - har som for de tidligere retter gjort gjeldende at A/S Fiskeredskap etter omstendighetene må ansees for å ha garantert rettidig levering. Men ankemotparten er enig med lagmannsretten i at firmaet også må være erstatningspliktig etter kjøpslovens §24 fordi det ikke har ført bevis for at det var umulig å levere noten i rett tid uten urimelige omkostninger. Firmaet må imidlertid også være ansvarlig på et tredje grunnlag, nemlig uaktsomt forhold i forskjellig henseende - noe som både kan ses som kjøpsrettslig mislighold og som uaktsom skadeforvoldelse utenfor kontraktsforhold. Bebreidelsene mot den ankende part gjelder særlig at firmaet på et tidspunkt da det var vanskelig å skaffe notlin og det selv hadde utnyttet sin kapasitet fullt ut, lovte å skaffe Gullvik loddenot til tross for at firmaet ikke ville kunne levere i rett tid, at firmaet ikke i tide sørget for å skaffe notlin på annet hold da det så at leveransene fra Italia sviktet og endelig at det ikke på et tidligere tidspunkt varslet Gullvik om faren for forsinkelse, slik at han som en nødløsning kunne få gjort noten brukbar ved loddefiskets begynnelse ved å erstatte det manglende knutelin med annet materiale. Som ledd i anførselen om at A/S Fiskeredskap hadde påtatt seg for mange bestillinger, har Gullvik ved gjennomgåelse av de foreliggende opplysninger vedrørende bestilte silde- og loddenøter som skulle leveres før 1. mars 1966, søkt å påvise både at leveringen av loddenoten til ham ville være blitt forsinket selv om knutelinet fra Italia var levert i rett tid, og at det lin som var levert, var tilstrekkelig til å dekke det som trengtes til sildenøtene; det var derfor ikke årsakssammenheng mellom forsinkelsen av notlinleveringen fra Italia og forsinkelsen av

Side:1062

loddenotleveransen til Gullvik. Dette er - hevdes det - ingen ny anførsel, idet spørsmålet ble gitt bred plass i prosedyren for lagmannsretten.

Karl Gullvik, Partrederiet «Sigerfjord» og Notlaget på M/S «Sigerfjord» under loddefisket 1966 har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Karl Gullvik tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Subsidiært: A/S Fiskeredskap, Bergen dømmes til å betale Karl Gullvik, partrederiet «Sigerfjord» og notlaget på m/s «Sigerfjord» under loddefisket 1966, in solidum, erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 300000,- med 4 % rente årlig fra 23. august 1966 til betaling skjer, samt saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Bergen byrett og Vesterålen herredsrett, hvor Karl Gullvik og medlem av notlaget, Kristian Arthur Kristiansen, - sistnevnte som ny for Høyesterett - har forklart seg som parter, og salgssjef i A/S Fiskeredskap Olai Edvard Kvam og reisende i samme firma Jarl Eilif Eide samt den sakkyndige for lagmannsretten, Norvald Mugaas, har avgitt vitneforklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Jeg nevner først at jeg i likhet med byretten - lagmannsretten har etter det resultat den ellers er kommet til, ikke tatt stilling til spørsmålet - ikke kan finne at A/S Fiskeredskap uttrykkelig eller stilltiende har garantert rettidig levering. Det måtte riktignok være åpenbart for firmaet at det var av stor betydning for Gullvik at loddenoten ble levert før loddefiskets begynnelse, men det er ikke påvist at firmaet i tilknytning til angivelsen av leveringstid og -sted i ord eller ved handling har villet påta seg noe ansvar utover det som følger av kjøpslovens vanlige regler om rettsvirkningene av forsinkelse. Jeg viser for så vidt til hva der anføres i byrettens dom. Eide har i bevisopptaket opplyst at det har hendt at firmaet av spesielle konkurransemessige hensyn har gitt garanti for rettidig levering, men dette er skjedd i form av dagmulkt. Jeg kan ikke tenke meg at firmaet ville ha innlatt seg på å gi garanti i annen form.

Det har under prosedyren for Høyesterett vært omtvistet hvorvidt kjøpet i dette tilfelle skal sies å angå en bestemt gjenstand og forsinkelsen dermed bedømmes etter kjøpslovens §23, eller en gjenstand bestemt etter art med den følge at lovens §24 får anvendelse. Til støtte for førstnevnte syn er anført at det her dreier seg om bestilling av en not etter spesielle spesifikasjoner, og at denne not var individualisert ved at monteringen av den med de materialer som da stod til rådighet, allerede i januar 1966 hadde tatt til, til støtte for det annet syn at det som til syvende og

Side:1063

sist voldte forsinkelsen, var at det manglet 300 kg knutelin nr. 4 - et artsbestemt materiale. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg finner at erstatningsansvar etter kjøpslovens regler for forsinkelse ikke vil foreligge selv om forholdet bedømmes etter den strengere bestemmelse - §24.

Jeg minner her om at foranledningen til at A/S Fiskeredskap - i en tid med stor pågang fra fiskere som ønsket å bestille ringnøter for overgang til kraftblokkfiske - påtok seg nye bestillinger etter at firmaet i noen tid hadde nektet å gjøre det, var at det gjennom Statens Fiskeredskapsimport som hadde importmonopol, i Italia var plassert en ordre på 9 tonn knutelin nr. 3, som brukes til sildenøter. På grunn av at leveringen av det bestilte knutelin ble forsinket, måtte A/S Fiskeredskap - hevder firmaet - i stedet lage slikt knutelin på egne maskiner til sildenøter som var bestilt før Gullviks loddenot, og det var derfor ikke mulig på firmaets maskiner å få laget det relativt beskjedne kvantum - 300kg knutelin nr. 4 - som gjenstod til fullførelse av loddenoten.

Angående muligheten av å få skaffet knutelin i utlandet anføres i brev av 4. mai 1966 fra Statens Fiskeredskapsimport at «I månedskiftet desember -64/januar -65 var det umulig for samtlige kjente leverandører av nylon notlin i italia, England, Danmark og Holland å påta seg ytterligere kontrakter for levering før i mars/april 1966.» Det fremgår av et nytt brev fra Statens Fiskeredskapsimport, datert 4. september 1970, at det i løpet av ettersommeren 1965 åpnet seg nye muligheter, noe som blant annet resulterte i at A/S Fiskeredskap ble tildelt leveranser fra Italia. Det oppstod imidlertid visse produksjonsvansker i Italia som hadde til følge leveringsforsinkelser. I tilknytning til dette anføres i brevet: «De muligheter for nye ordres som var til stede på ettersommeren 1965 ble i sin helhet fylt opp og situasjonen vinteren 1965/66 ble igjen den samme som den hadde vært året før. Det er således på det rene at det for A/S Fiskeredskap ikke var mulig å få remplassert det forsinkede Italia-lin ved bestillinger annetstedsfra med en leveringstid som kunne tre istedenfor den leveringstid som var lovet for Italia-linet.»

Angående muligheten for å skaffe det manglende knutelin til loddenoten fra andre norske produsenter anfører Norske Fiskeredskapsfabrikanters Forening - som A/S Fiskeredskap ikke er medlem av - i brev av 7. november 1966 til firmaets tidligere prosessfullmektig, daværende advokat Arnt Haarberg:

«I Deres brev av 2. november 1966 ber De om vår uttalelse om påstanden fra saksøkeren i ovennevnte sak om at det omkring eller efter nyttår iår skulle vært mulig for saksøkte å skaffe knutenotlin fra andre (norske) fabrikker til den loddenot som det er tale om.

Vi tror ikke det var mulig å skaffe slike suppleringer, fordi fabrikkene var fullt opptatt med sine egne leveringer. Underhånden har vi hørt at flere av fabrikkene fikk forsinkelser i sine

Side:1064

notleveringer visstnok på grunn av forsinkelser fra utenlandske leverandører, og da sier det seg selv at de ikke kan levere notstykker til andre fabrikker. Vi vil tilføye at det i Deres tilfelle dreier seg om loddenot, som er småmasket og linet er sent å produsere. I en not vil det inngå mange trådnummer, kanskje 6 à 7 og produksjonen vil bli ytterligere langsom av den grunn. Det er forøvrig ikke så enkelt å opparbeide lager at slikt notlin i stillere perioder, fordi enkelte fiskere vil ha litt trangere eller rommere omfar enn andre.

Efterat vi fikk Deres forespørsel, har vi forespurt hos de større produsenter i vår forening om disse kunne levere notlin av det slag det her er tale om i det angjeldende tidsrum.

Svarene er helt ensartet - de hadde alle mer enn nok med sine egne leveringer og kunne ikke levere til andre fabrikker.»

Angående A/S Fiskeredskaps egen innsats har salgssjef Kvam opplyst at man en tid med arbeidstilsynets tillatelse arbeidet på 3 skift - uten at det er opplyst når eller hvor lenge. Jeg tilføyer også at jeg finner det korrekt at firmaet når det ikke kunne levere i rett tid, effektuerte ordrene i den rekkefølge bestillingene var innløpt; en annen fremgangsmåte kunne etter min mening med rette kritiseres. På denne bakgrunn kan jeg slik saken foreligger opplyst for Høyesterett, ikke finne at det måtte være plass for regulering av produksjonen og av leveringstiden for de forskjellige ordrer - slik som lagmannsretten synes å ha lagt til grunn.

Etter dette var situasjonen den at det var umulig utenlands eller innenlands eller ved egen produksjon å skaffe det kvantum knutelin som trengtes for å gjøre loddenoten ferdig. Erstatningsansvar etter §24 må da etter min mening være utelukket med mindre disse omstendigheter var av slik art at A/S Fiskeredskap burde ha tatt dem i beregning da noten 27. oktober 1965 ble bestilt. Jeg antar at dette ikke var tilfellet. Som jeg senere kommer til, må jeg i likhet med de tidligere retter legge til grunn at forsinkelsen med notleveringen skyldtes at leveringen av knutelinet fra Italia ble forsinket. Det dreiet seg riktignok om levering av knutelin fra en ny leverandør, men kjøpet skjedde gjennom Statens Fiskeredskapsimport som har enerett til innførsel, og firmaet måtte i sin forretningsførsel kunne legge til grunn at det også ville få de halvfabrikata som det var blitt tildelt av dette organ.

Som jeg allerede har nevnt, har Gullvik for Høyesterett gjort gjeldende at forsinkelsen av notleveringen ikke skyldtes at knutelinet fra Italia ble forsinket, og at det således ikke er årsakssammenheng mellom disse forsinkelser. Dette er søkt påvist gjennom de foreliggende opplysninger om nøtenes faktiske leveringstider, om hva der medgikk av knutelin til nøtene og om tidspunktene for de leverte partier knutelin fra Italia. Forsinkelsen skyldtes derfor - hevdes det - at den ankende part hadde påtatt seg for mange bestillinger i forhold til sin produksjonskapasitet. A/S Fiskeredskap har på sin side gjort gjeldende at de opplysninger som foreligger for Høyesterett om hva der medgikk av knutelin ikke er helt korrekte, og for øvrig gjort

Side:1065

gjeldende at denne anførsel kom fullstendig uventet i Høyesterett; firmaets prosessfullmektig som ikke har ført saken for de tidligere retter, har ikke i noen av sakens dokumenter funnet noen antydning om at dette - i strid med hva de tidligere retter har lagt til grunn - ville bli gjort gjeldende, og har derfor ikke forberedt noen bevisførsel til imøtegåelse av denne anførsel. Som før nevnt har han derfor hevdet at denne anførsel må settes ut av betraktning i Høyesterett. Jeg går ikke nærmere inn på dette, idet jeg ikke kan finne at ankemotparten ved sin argumentasjon har rokket ved den oppfatning som hittil har vært lagt til grunn, nemlig at forsinkelsen av notleveringen hadde sin årsak i at knutelinet fra Italia ble forsinket.

Jeg er imidlertid kommet til at A/S Fiskeredskap må være erstatningsansvarlig på annet grunnlag, idet firmaet på et tidligere tidspunkt burde ha underrettet Gullvik om faren for forsinkelse. Nå fikk Gullvik først beskjed om forholdet 2. mars - dagen etter den avtalte leveringstid. Jeg nevner i denne forbindelse at Gullvik i brev av 1. desember 1965 til A/S Fiskeredskap bad leveringsdatoen for loddenoten endret til ca. 20. februar og anmodet firmaet om å gjøre hva det kunne så den ikke kom for sent. Firmaet svarte 6. desember at det ikke kunne love levering ca. 20. februar, men at det skulle i alle fall gjøre sitt beste for å levere noten oppunder denne dato; firmaet skulle imidlertid komme tilbake til saken like over nyttår. I brev av 30. desember bad Gullvik om at noten ikke måtte skytes for flat, og firmaet svarte at det hadde merket seg dette. Ellers ble intet nevnt om leveringsdato, og firmaet kom heller ikke senere tilbake til spørsmålet.

Gullvik har gjort gjeldende at om han hadde fått beskjed om situasjonen, ville han kunnet ordne seg slik at han likevel kunne nyttiggjøre seg noten. En mulighet var at man kunne erstatte det manglende knutelin nr. 4 med knuteløst lin nr. 4+. Den sakkyndige for lagmannsretten, Norvald Mugaas, har under bevisopptaket gitt uttrykk for at en slik not ville komme til å oppføre seg annerledes enn vanlig og være svakere. En slik endring kunne A/S Fiskeredskap derfor ikke foreta seg på egen hånd. Gullvik har imidlertid under bevisopptaket gitt uttrykk for en annen oppfatning, nemlig at knutelin nr. 4 uten særlig skadevirkning kunne erstattes med knuteløst lin nr. 4+. En annen mulighet var at man kunne sette vingene fra en sildenot som han hadde, på loddenoten som allerede i januar var 9/10 ferdigmontert. Jeg peker her på at Gullvik fra tidligere hadde erfaring på området; han hadde således selv montert loddenot til snurperen «Ole Gullvik». Med de forsinkelser i leveringene fra Italia som allerede var inntrådt, finner jeg at A/S Fiskeredskap burde ha orientert Gullvik om situasjonen kanskje allerede i desember, men senest i månedsskiftet januar-februar 1966, slik at han kunne ta stilling til hva man under disse omstendigheter skulle foreta seg. Det er da en ganske stor mulighet for at Gullvik ville ha bestemt seg for en løsning som ville muliggjort deltagelse i loddefisket fra dets

Side:1066

begynnnelse, og når A/S Fiskeredskap har forsømt å gi Gullvik anledning til dette, må man ta til følge hans anførsel om at han ville ha forholdt seg slik. A/S Fiskeredskap må da erstatte det tap som er lidt ved at M/S «Sigerfjord» ikke fikk delta i loddefisket fra begynnelsen av med et slikt redskap.

Når det gjelder tapsberegningen, blir denne helt skjønnsmessig. Til veiledning nevner jeg imidlertid at Feitsildfiskernes Salgslag i brev av 2. juli 1970 har nevnt at gjennomsnittsfangsten for 21 fartøyer med lastekapasitet mellom 2500 og 3000 hl for tiden 5.- 27. mars 1966 var 12337 hl lodde. I samme tidsrom fisket M/S «Sigerfjord» ved hjelp av en fetsildnot 2502 hl lodde. Legger man til grunn en differanse på ca. 10000 hl og en hektoliterpris på kr. 20, utgjør dette kr. 200000. Gjøres fradrag for de beløp Gullviks prosessfullmektig i sin oppstilling for byretten gjorde for spart drivstoff og redusert avskrivning, og dertil også tas hensyn til at den not som i tilfelle ville blitt brukt, neppe ville være fullverdig, finner jeg at erstatningen passende kan settes til kr. 150000.

Dette beløp må A/S Fiskeredskap betale i sin helhet. Firmaet måtte være klar over at loddenoten skulle brukes ved en fiskeekspedisjon hvor samtlige interesserte ville lide tap i tilfelle av at noten ikke ble levert i rett tid. I likhet med lagmannsretten finner jeg imidlertid at erstatningen bør tilkjennes Karl Gullvik som nominelt står som kjøper av noten. Som jeg allerede har nevnt, er partene på Gullviks side enige om fordelingen av erstatningen.

Etter den tvil saken har voldt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne.

dom:

A/S Fiskeredskap dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom å betale til Karl Gullvik 150000 - ett hundre og femti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 23. august 1966 til betaling skjer.

For øvrig frifinnes A/S Fiskeredskap.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Einar B. Meidel§1):

Etter forgjeves forliksmekling har notmann Karl Gullvik, Partrederiet M/S «Sigerfjord» og notlaget på M/S «Sigerfjord» under loddefisket i 1966 v/notbas Karstein Gullvik, alle Sortland, reist søksmål mot A/S Fiskeredskap, Bergen, med krav om erstatning for tapt inntekt under loddefisket våren 1966 som følge av forsinket levering av en kraftblokkloddenot. - - -

Saksforholdet er følgende:

Snurperen «Sigerfjord» eies av et partrederi bestående av 4 personer. Visstnok i 1963 overdrog Karl Gullvik sin fjerdepart til sønnen

Side:1067

Karstein Gullvik men har fortsatt vært knyttet til rederiet som korresponderende reder. Sammen med to andre eier han snurperen M/S «Ole Gullvik». I 1965 gikk begge disse fartøyer over til kraftblokkdrift, men de manglet ennå kraftblokkloddenøter. Det ble besluttet å anskaffe slike nøter til loddefisket 1966, noe Karl Gullvik skulle sørge for. Han gikk selv igang med å montere loddenot til «Ole Gullvik», idet han bestilte fiskeposen hos A/S Fiskernes Redskapsfabrikk, Finsnes. Til «Sigerfjord» hadde man besluttet å kjøpe en ferdig loddenot og herom opptok Karl Gullvik forhandlinger med saksøktes reisende Eide under dennes nærvær i Stokkmarknes visstnok lørdag 23. oktober 1965. Gullvik skisserte i grove trekk opp hvorledes noten skulle være, og på grunnlag herav utarbeidet Eide en tegning. Under en ny konferanse mandag 25. oktober ble tegningen godkjent av Karl Gullvik, og han bestilte noten til en pris av kr. 142000.-. I mellomtiden hadde Eide ved telefonhenvendelse til kontoret i Bergen forvisset seg om at saksøkte kunne påta seg leveransen. Den 27. s.md. tilstillet saksøkte Karl Gullvik en skriftlig ordrebekreftelse. I følge denne skulle kjøpesummen kr. 142000.- betales netto kontant, og forøvrig lyder teksten:

«Levering 1. mars 1966 på Sortland: Nylon loddesnurpenot, 36 blk. à 960 masker = 171,2 fv. v/flå, 185 fv. v/grunne - dybde strukket lin, krympet stand - 42/101/120/81 alen, montert og levert i henhold til godkjent skisse.»

Under henvisning til «den optimistiske loddetidende» forespurte Karl Gullvik i brev av 1.12. 1965 saksøkte om det lot seg gjøre å få leveringsdatoen forandret til ca. 20. februar. I svarbrev av 6. s.md. meddelte saksøkte at man på dette tidspunkt ikke turde love levering ca. 20. februar, men man skulle i allfall gjøre sitt beste for å levere oppunder denne dato. Karstein Gullvik har forklart at en telefonhenvendelse fra ham til saksøkte under storsildfisket i begynnelsen av februar 1966 ga samme resultat.

Loddefisket i 1966 begynte den 5. mars. Fiskeposen til «Ole Gullvik» var klar til montering på Finsnes, og dette fartøy leverte sin første loddefangst den 9. s.md. Noten til «Sigerfjord» kom derimot ikke til avtalt tid. Ved telefonhenvendelse til saksøkte den 2.3. fikk Karl Gullvik vite at noten ennu ikke var ferdig, angivelig fordi fabrikken manglet endel notlin av passende dimensjon. (Gullvik fikk nærmest den forståelse at noten overhodet ikke var satt i arbeid, men så vidt skjønnes var dette ikke korrekt). Sønnen Karstein ringte til saksøkte dagen etter i samme anledning og truet med økonomisk ansvar. Etter dette drog «Sigerfjord» påny ut på storsildfeltet. Det fulgte flere purringer til saksøkte, som under en telefonsamtale noen dager ut i mars meddelte at man nu hadde fått overta en forsendelse notlin, slik at man regnet med å kunne levere noten den 12.3. Dette ble det imidlertid heller ikke noe av. «Sigerfjord» drog nordover medbringende en fetsildnot, der midtstykket var fjernet, men som det ikke hadde vært anledning til å forsterke noe vesentlig. Med denne noten gjorde man noen mindre loddefangster, men ganske snart ble noten sprengt under et kast på dyptstående lodde og lot seg ikke reparere. Den bestilte noten fra saksøkte ble endelig levert i Honningsvåg den 27.3. og ble tatt i bruk dagen etter.

Under henvisning til tidligere reklamasjoner over telefonen

Side:1068

reklamerte Karl Gullvik skriftlig overfor saksøkte i brev av 19.3. 1966, idet han tok forbehold om å gjøre erstatningskrav gjeldende. Det som kreves erstattet, er inntektstap for «Sigerfjord» i tiden fra og med 5.3. 1966, da loddefisket tok til, og frem til man kunne ta den nye noten i bruk den 28. s.md. Tapsberegningen er basert på en sammenligning med «Ole Gullvik»s fangster før «Sigerfjord» fikk loddenoten, mens begge fartøyene deltok i fisket med loddenot og etter at «Sigerfjord» hadde innstillet fisket den 6/5. Forholdstallet mellom fangstene som «Sigerfjord» og «Ole Gullvik» tok i den tiden de begge fisket med loddenot, er beregnet til 1,87. På den annen side er forholdet mellom «Sigerfjord»s og «Ole Gullvik»s lasteevne oppgitt til 2800/1800 hl. = 1,56. Saksøkerne har holdt seg til dette laveste forholdstallet og på grunnlag herav og med utgangspunkt i «Ole Gullvik»s fangst før «Sigerfjord» fikk loddenot, etter en gjennomsnittspris på kr. 19.60 pr. hl. beregnet tapt inntekt av loddefisket til kr. 396.999.-. Herfra er trukket inntekt på storsildfisket i samme tidsrom kr. 11.711.40, inntekt av loddefisket med fetsildnoten kr. 49.039.20 og spart drivstoff kr. 15.000.-, mens det på den annen side er lagt til kr. 4.860.25 som erstatning for skade på fetsildnoten. Det beregnede tap blir etter dette ialt kr. 326.108.65, og differansen mellom dette beløp og påstandsbeløpet, kr. 26.108.65, er angitt som margin for redusert avskrivning m.v.

Den bestilte loddenoten skulle bygges opp av forskjellige bolker, laget av varierende sorter notlin, dels knuteløs lin (i midten) og dels knutelin (på utsatte steder). Begge disse sorter lin fremstilles i flere trådtykkelser, men produksjonsmåten er høyst forskjellig. Knutelin fremstilles ved at det importerte nylonfilament tvinnes (bindes) til tråd. Det knuteløse linet fremstilles derimot på bommer (renneanlegg), der tråden ikke spinnes men flettes. Når en maskin er igang med fremstilling av knutelin, er den innstillet på å knytte lin med en viss maskestørrelse. Skal man på samme maskin få ut en annen type, må maskinen stoppes og produksjonen omlegges.

Da saksøkte påtok seg leveransen i oktober 1965, skjedde det ut fra en vurdering av produsjonskapasitet og tilgjengelig råstoff. Forholdet var at fabrikken frem til 1965 hadde basert seg helt på egen linproduksjon. På grunn av den omfattende overgang til kraftblokkdrift hadde man imidlertid høsten 1965 gått til import av ferdig knyttet knutelin. Importen var ordnet gjennom Statens Fiskeredskapsimport (STAFI), som i henhold til lov har monopol på all import av fiskeredskap. Ifølge en ordrebekreftelse av 13.9. 1965 fra STAFI hadde saksøkte inne en bestilling på ialt 9 tonn knutelin, som skulle leveres i tidsrommet oktober 1965 - januar 1966. Imidlertid ble all levering av notlin fra Italia denne vinteren forsinket som følge av produksjonssvikt, hvilket innvirket på hele det norske marked. At dette også gjaldt leveransen til saksøkte, er bekreftet i et brev av 4.5. 1966 fra STAFl, der det bl.a. heter:

«... Videre kan det opplyses at vi på vår side gjorde alt for at omhandlede kontrakt kunne komme til så rett-tidig levering som mulig, bl.a. lånte vi ca. 1600 kg. notlin fra en kontrakt bestemt for en annen norsk redskapsfabrikk. Disse 1600kg. ble levert fra oss 31.1.-66. Dette ble da spesielt gjort for å hjelpe A/S Fiskeredskap i den vanskelige situasjon som var oppstått som følge av forsinkelsene i leveringen.

Side:1069

I månedsskiftet desember -64/januar - 65 var det umulig for samtlige kjente leverandører av nylon notlin i Italia, England, Danmark og Holland å påta seg ytterligere kontrakter for levering før i mars/april 1966...»

Imidlertid pågikk saksøktes egen produksjon med full kraft og gikk vesentlig til storsildnøter og loddenøter. Produksjonen av storsild-lin foregikk kontinuerlig for så vidt mulig å oppveie den uteblitte import. De foreliggende bestillinger - som tildels skrev seg helt tilbake fra 1964 - ble effektuert i kronologisk rekkefølge. Den i saken omhandlede not ble etter det opplyste satt i produksjon i begynnelsen av januar 1966, men i midten av februar stoppet arbeidet opp fordi man manglet ca. 500 alen knutelin nr. 5. Av hensyn til andre, eldre ordres, fant man ikke å kunne gi seg til selv å binde det manglende kvantum, men visstnok omkring månedsskiftet februar/mars ble det gjort en rekke forgjeves henvendelser til andre fabrikker for om mulig å få supplering. Fra Hildre Fiskevegnfabrikk A/S fikk man omsider tilsagn om å få overta en forsendelse på vel 300 kg. notlin, som var på vei fra kontinentet. På grunnlag av dette tilsagn ble noten lovet ferdig til 12. mars. Men så viste det seg at leverandøren på eget initiativ hadde delt opp forsendelsen, slik at bare vel 61 kg. ankom den 9. mars, mens resten først kom den 16. mars. 11 dager senere ble noten levert i Honningsvåg, etter å være fullført ved hjelp av denne linen med tillegg av et mindre parti som det tidligere hadde lykkes å få overta fra Johan Hansen Sønner i Bergen. - - -

Retten vil bemerke:

Det er på det rene at leveringstiden var satt til 1. mars 1966, og at noten ikke ble levert i rett tid. Kjøperne har valgt å fastholde kjøpet tross forsinkelsen men har samtidig fremsatt krav på skadeserstatning. Kjøpslovens regler herom er inntatt i §23 (for specieskjøp) og §24 (for genuskjøp). Det er neppe tvilsomt at det i visse tilfeller kan komme på tale et videregående ansvar som følge av uttrykkelig eller stilltiende garanti. Men det synes klart at man ikke kan innfortolke en garanti i enhver kontrakt som fastsetter en bestemt leveringsdato, for enhver forsinkelse forutsettes jo at det kan konstateres en kontraktsmessig leveringstid. I det aktuelle tilfelle forekom overhodet ikke ordet garanti før tvisten mellom partene var kommet over på det juridiske plan i og med at prosessfullmektigene var kommet inn i billedet. Uttrykkelig garanti kan man derfor uten videre se bort fra. Spørsmålet blir om man kan innfortolke en stilltiende garanti i avtalen om levering 1. mars. Det var Karl Gullvik som valgte denne datoen med tanke på at noten skulle brukes under loddefisket 1966, og dette må saksøkte åpenbart ha vært klar over. Det kan imidlertid etter rettens mening ikke være tilstrekkelig til at man i avtalen kan legge en garanti fra saksøktes side. En slik garanti ville - noe denne saken tydelig viser - kunne medføre erstatningsansvar som langt oversteg kjøpesummen, og retten må gi saksøkte medhold i at man i et slikt tilfelle måtte kreve at garantispørsmålet hadde vært fremme og var kommet klart til uttrykk under forhandlingene mellom partene. Det kan i denne forbindelse nevnes at Karl Gullvik - som ut fra egne hensyn hadde fastsatt en leveringsdato så nær oppunder loddesesongen - i sitt tidligere nevnte brev av 1.12. 1965 til saksøkte gir uttrykk for at «De må gjøre hva De kan så den ikke kommer forsent».

Side:1070

For stor vekt kan man vel neppe legge på denne uttrykksform, men den synes dog ikke å tyde på at man mente å ha en garanti fra saksøkte å holde seg til. At også leveringsstedet ble fastsatt, har etter det opplyste sammenheng med at Gullvik ville sikre seg mot at noten ble levert i Bergen og deretter sendt til Stokkmarknes med et langsomtgående fraktefartøy, og dette moment kan neppe tillegges selvstendig betydning i denne sammenheng.

Ut fra en konkret vurdering av de foreliggende omstendigheter er retten således kommet til at erstatningsansvar her ikke kan institueres på grunnlag av garanti. Retten går etter dette over til å behandle de forhold som førte til forsinkelsen. Det er enighet mellom partene om at vanskelighetene med å skaffe det nødvendige råstoff må vurderes på grunnlag av bestemmelsene i kjøpslovens §24.

Det synes liten grunn til å tvile på at saksøkte på det tidspunkt da avtalen ble inngått, regnet med å ha tilstrekkelig råstoff og maskinkapasitet til å kunne levere loddenoten til fastsatt tid, hensett til den notlinen som var bestilt fra Italia. Riktignok skulle den importerte notlinen gå til storsildnøter, men derved ville maskiner bli ledige til fremstilling bl.a. av lin til loddenøter. Hele produksjonsopplegget for saksøkte sviktet tydeligvis da importen fra Italia uteble, og det er her etter rettens mening en klar nok sammenheng, selv om ikke akkurat den importerte linen var beregnet til loddenøter. En utvikling som denne kunne man ikke godt vente at saksøkte skulle ta med i beregningen på det tidspunkt da avtalen ble inngått. Spørsmålet er imidlertid om de uventede omstendigheter utelukket saksøktes muligheter for å oppfylle avtalen, eller om det allikevel sto i hans makt å oppfylle den etter at han først var blitt klar over vanskelighetene. Etter det som er opplyst må retten gå ut fra at den uteblitte import fra Italia på det tidspunkt ikke kunne erstattes med import fra andre land, og det synes rimelig at saksøkte i det lengste håpet at importen fra ltalia skulle komme igang, slik at vanskelighetene kunne overvinnes tross allerede oppståtte forsinkelser. Det lar seg ikke fastslå nøyaktig når saksøkte ble klar over eller burde ha blitt klar over at noten ikke ville kunne leveres i rett tid, men så vidt skjønnes ble den satt i arbeid så vidt tidlig at den normalt skulle ha vært ferdig til fastsatt tid. Da arbeidet stoppet opp, sto det etter det opplyste så lite igjen, at kontrakten kunne ha vært oppfylt om man bare hadde hatt til disposisjon ca. 500 alen knutelin. Det manglende knutelin ville saksøkte etter sigende selv ha kunnet produsere på én maskin i løpet av en ukes tid, med tillegg av tid for demontering og nymontering. At dette ikke ble gjort, skyltes hensynet til andre, bedre prioriterte bestillinger, som ville bli skadelidende om man prefererte Gullviks bestilling. Etter rettens mening kan man ikke gå så langt som til å forlange at saksøkte i en situasjon som denne skulle innlate seg på å vurdere om det var andre, og i tilfelle hvilke, notbestillere som kunne tåle en forsinkelse bedre enn Gullvik, og retten kan ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å bebreide saksøkte at man fortsatte å utnytte maskinkapasiteten for fullt med sikte på å effektuere bestillingene i kronologisk orden. Tilbake sto da den utvei å søke å skaffe det manglende notlin annet steds fra. I så henseende er det etter rettens oppfatning meget som taler for at saksøkte burde ha aksjonert i all fall noe tidligere enn omkring månedsskiftet

Side:1071

februar/mars, idet det før dette tidspunkt må ha vært klart at sksøkte selv ikke ville makte å avhjelpe linmangelen tidsnok. Som påpekt av saksøkerne lyktes det faktisk for saksøkte å treffe avtale om overtagelse av det nødvendige kvantum notlin da man først gikk inn for dette. Etter det som er kommet frem angående den råstoffmangel som i dette tidsrom gjorde seg gjeldende i hele landet, finner retten imidlertid - om enn under noen tvil - å måtte anta at det neppe ville ha lyktes for saksøkte å fremskaffe det nødvendige kvantum lin raskere selv om man hadde gått igang med henvendelsene tidligere.

Det har fra saksøkernes side vært fremholdt at saksøkte, da det ble klart at loddenoten ikke kunne leveres i tide på grunn av linmangel, burde ha gått til det skritt å skaffe en ferdig not fra en annen produsent. Dette er blitt imøtegått av saksøkte, som forøvrig har fremholdt at en innsigelse av denne art må vurderes ut fra bestemmelsene i kjøpslovens §23 om specieskjøp. Retten finner det tilstrekkelig her å nevne at de opplysninger som er kommet frem, ikke gir grunnlag for å anta at saksøkte på det tidspunkt da det må ha vært klart at leveringstiden ikke kunne overholdes på grunn av importsvikten, hadde noen mulighet for å få bestilt en hel not til levering raskere enn saksøkte selv maktet.

Det finnes ikke tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at saksøkte holdt Gullvik underrettet om de vanskeligheter som ville føre til forsinkelse, før leveringstiden allerede var ute. En slik informasjon burde Gullvik ha fått så tidlig som mulig, og det er etter rettens mening i og for seg grunn til å bebreide saksøkte at underretning ikke ble gitt straks forholdet var på det rene. Spørsmålet er imidlertid om dette ville ha åpnet muligheter for å unngå eller i hvert fall begrense tapet. At Gullvik under de rådende forhold på markedet ville ha hatt større muligheter enn saksøkte for å skaffe den notlinen som trengtes, er det så vidt skjønnes ingen grunn til å tro, og det var ikke rimelig at saksøkte skulle regne med en slik mulighet. Når det gjelder den båtnoten som Gullvik hadde og som angivelig kunne ha vært gjort mer brukbar til loddefiske enn den fetsildnoten som kom til anvendelse, er opplysningene for sparsomme til at retten kan gjøre seg opp en begrunnet mening om hvorvidt det her faktisk forelå en mulighet for bedre fangstutbytte. Når det endelig gjelder den utvei å erstatte manglende knutelin med knuteløst lin, kan retten ikke finne det ansvarsbetingende at saksøkte ikke foreslo for Gullvik, eller uten videre tok initiativet til at dette ble gjort. En objektive sakkyndig vurdering av den tekniske side av saken foreligger ikke, men på grunnlag av det som er kommet frem må retten tro at det ikke ville ha vært forsvarlig på denne del av noten å anvende knuteløst lin mellom bolker av sterkere og mere elastisk knutelin. Det ville så vidt skjønnes derved ha fremkommet et utpreget svakt punkt, som i en gitt situasjon lett kunne ha ført til sprengning med derav følgende omfattende skadevirkninger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristen Syvertsen, Jac. Wesenberg og Sverre Nygaard): - - -

Lagmannsretten er komen til eit anna resultat enn byretten.

Fleirtalet - lagdommarane Syvertsen og Nygaard - ser saka slik:

Side:1072

Det er på det reine at det var partreiarlaget m/s «Sigerfjord» som skulle vera eigar av den loddenota som A/S Fiskeredskap leverte 27. mars 1966. Det er vidare på det reine at kjøpeavtalen om levering av nota i Sortland 1. mars 1966 er inngått av Karl Gullvik, og at ordrestadfestinga frå firmaet er stila til Karl Gullvik. Denne nota skulle produserast av A/S Fiskeredskap på eigen fabrikk etter ei særskilt teikning, godkjend av Karl Gullvik. Sluttresultatet, den ferdige nota, framsteller seg derfor som ein individuell ting. Men dei einskilde delene som nota var samansett av, bolkar, garnering o.s.v., var standardting, i hovudsak notlin av tråd med ulike dimensjonar og med masker som enten var knutelause eller knytte. Råstoffet til montering av nota var altså artsbestemte varer, og partane har for lagmannsretten som for byretten i sin prosedyre om spørsmålet om ansvar etter kjøpslova bygt på at det er §24 om genuskjøp som er avgjerande. Lagmannsretten finn at A/S Fiskeredskap må koma i skadebotsansvar etter denne lovføresegna, og det blir derfor ikkje turvande for lagmannsretten å ta stilling til om firmaet er ansvarleg på anna grunnlag, så som garanti eller tilsikring om rett-tidig levering.

Utgangspunktet etter §24 er at seljaren må svara kjøparen skadebot for tap som fylgje av for sein levering. Det skal sterke grunnar til for at seljaren skal gå fri dette ansvaret, og det påligg seljaren å føra prov for at det ligg føre tilstrekkeleg sterke fritakingsgrunnar. Lagmannsretten kan ikkje finna at A/S Fiskeredskap har ført tilfredsstillande prov for dette.

Det er etter opplysningane i saka på det reine at det i 1965 var stor pågang på reidskapsfabrikkane etter snurpenøter av ymse slag, fordi snurpebåtane i stor mon hadde gått over til bruk av kraftblokk, og til dette trongst spesielle nøter. Salssjef Kvam i A/S Fiskeredskap har såleis for lagmannsretten forklart at sommaren 1965 hadde firmaet stogga å ta imot nye ordrar, og at dei då hadde ordrar inne for 1 års produksjon. Når dei likevel på haustparten tok imot nye ordrar på snurpenøter, mellom anna loddenota til Gullvik, så var det fordi dei gjennom Statens Fiskeredskapsimport hadde fått plassert ein ordre på 9 tonn ferdig storsildnotlin i Italia for levering i tida oktober 1965 -januar 1966, derav 1 tonn i oktober, 1 tonn i november, 3 tonn i desember og 4 tonn i januar. Dei 9 tonn notlin skulle gi råstoff til framstelling av 9 ferdige nøter. No er det på det reine at notlinet til Gullviks loddenot ikkje kunne takast av dette partiet, men skulle produserast på A/S Fiskeredskap sine eigne maskiner. Når det ikkje vart gjort for dei 500 alen = 300 kg. knutelin nr. 4 - korrigert frå nr. 5 i byretten - som til slutt vanta for å få loddenota ferdig, så er A/S Fiskeredskap si forklaring at dei måtte bruka maskinene sine til produksjon av notlin til tidlegare tinga storsildnøter, fordi leveringa frå Italia vart 1 månads tid forseinka. Lagmannsretten kan ikkje utan vidare finna denne forklaringa fyllestgjerande. Som før nemnt hadde firmaet ordrar inne for 1 års produksjon då dei gjorde kontrakt med Gullvik. Likevel lova dei han levering av loddenota på vel 4 månader. Dette tyder på at det måtte vera rom for regulering av produksjonen og av leveringstida for dei ymse ordrane. Ankepartane har i ankeutsegna provosert opplyst tingingstidspunkt, avtala leveringstid og faktisk leveringstid for dei storsildnøtene som A/S Fiskeredskap

Side:1073

fann å måtta prioritera framom loddenota. Firmaet har under ankeførehavinga lagt fram eit notat over tingingsdato og faktisk leveringsdato for ei rekkje nøter i åra 1965 - 1966, men har ikkje gitt opplysningar om avtala leveringstid eller lagt fram sluttsetlar eller kontraktar. Det er derfor uråd for retten å gjera seg opp noko meining om i kva mon firmaet verkeleg var under slikt press med leveringa av storsildnøtene at det måtte setja til side fullføringa av loddenota, eller korvidt det er uriktigt som hevda av ankepartane at firmaet i den rådande situasjonen hadde bunde seg til for mange kontraktar. Utan nærare påvising er det ikkje lett for lagmannsretten å innsjå at det var uråd for A/S Fiskeredskap utan alvorlege konsekvensar å skifta tråd på ei av dei 3 maskinene som høvde til framstelling av knutelin nr. 4 på eit tidlegare tidspunkt. Etter det salssjef Kvam har forklart vart dette til slutt gjort, men først etter at forseinkinga var oppstått. Det var berre 500 alen knutelin som vanta, og dette utgjorde ein relativt liten del av heile nota. Etter Kvams forklaring kunne dei produsera 70 - 80 alen pr. skift, og det skulle tilsvara 3 - 4 dagars arbeid, utanom tid til trådskifte og omstilling.

Lagmannsretten er heller ikkje overtydd om at ikkje A/S Fiskeredskap kunne ha skaffa seg det manglande knutelinet på anna hald innanlands i tide, slik spørsmålet, som påpeika av byretten, til slutt vart løyst. Det var tale om berre eit lite kvantum. Det er motstridande forklaringar om kva tid A/S Fiskeredskap tok opp arbeidet med ei slik løysing, salssjef Kvam trur det var i midten eller andre halvdel av februar, Karl Gullvik meiner at Kvam først i telefonen med han 2. mars lanserte tanken om å prøva denne utvegen. Jamvel om Kvam har rett, ville det etter alt å dømma ha vore for seint til å greia levering i rett tid. Det er dessutan trekt fram ymse moment som kan tyda på at mangelen på knutelin kunne vore løst på denne måten i tide. Det er såleis uimotsagt opplyst at Bergens Notforretning i februar 1966 leverte ei loddenot som var tinga i desember 1965, og i midten av mars 1966 2 loddenøter som var tinga i januar same året. Vidare har Karl Gullvik forklart at han sjølv monterte loddenot til m/s «Ole Gullvik» vinteren 1965 - 66, og at han tinga råstoff, mellom anna knutelin, til denne nota hos A/L Fiskernes Redskapsfabrikk på Finnsnes i november 1965 og fekk det levert etter ei vekes tid. Endeleg kan peikast på det som er sitert i byrettsdommen frå eit brev frå Statens Fiskeredskapsimport 4. mai 1966 om at dei hadde funne utveg til å hjelpa A/S Fiskeredskap med 1600 kg. notlin av eit parti til ein annan fabrikk. Desse opplysningane tyder på at slike utvegar ikkje var så stengde som opplysningar i eit brev frå Norske Redskapsfabrikanters Forening til høgsterettsadvokat Haarberg av 7. november 1966 gir inntrykk av.

Det er også grunn til å peika på at A/S Fiskeredskap alt på eit relativt tidleg tidspunkt måtte vera klår over at dei fastsette leveringstidene for Italialinet ikkje ville bli haldne. Alt i november 1965 var det blitt kluss med desse leveringane fordi leverandøren måtte føreta utskifting av maskiner, og ved utgangen av november var det berre levert 1.376,7 kg. Ved utgangen av januar 1966 skulle heile partiet vore levert, men det var då levert berre 4000 kg. Det måtte derfor iallfall tidleg i januar vore all grunn for A/S Fiskeredskap til å rekna med at det ville bli svikt i det oppsette leveringsprogrammet frå Italia. Firmaet hadde

Side:1074

derfor etter måten god tid på seg til å gjera tiltak for å sikra seg det råstoffet som vanta til loddenota, og ved vurderinga av om det var uråd for A/S Fiskeredskap å oppfylla si leveringsplikt 1. mars må det også leggjast vekt på dette forholdet.

Det er A/S Fiskeredskap som har hatt hand om framskaffinga av råstoffet til loddenota og som best kjende råstoffsituasjonen, det er berre dei som har kjennskap til dei disposisjonar som er gjort og som har ført til for sein levering og det er dei som er næraste til å ha greie på kva som kunne og ikkje kunne gjerast for å sikra levering i rett tid. Karl Gullvik på si side var ukjend med det meste av dette heilt til han konstaterte at nota ikkje var komen til Sortland 1. mars, og i telefonsamtale med Kvam 2. mars fekk greie på at nota ikkje var ferdig. Før den tid hadde ikkje A/S Fiskeredskap på nokon måte orientert han om situasjonen, mellom anna svikten i Italialeveransen som dei iallfall må ha kjent til i januar, og han hadde med god grunn gått ut frå at nota ville bli levert etter avtale. På denne bakgrunnen må det krevjast at A/S Fiskeredskap fører klåre og uomtvistelege prov for at det var uråd for dei å levera nota i rett tid utan urimelege oppofringar. Som det går fram av det som før er sagt, kan lagmannsretten ikkje finna at dei har gjort det. Lagmannsretten må derfor leggja til grunn at det ikkje var uråd for firmaet å levera nota til 1. mars 1966 som avtala. Det fylgjer då av kjøpsl. §24 at firmaet må svara ankepartane skadebot for det tapet dei har lidd ved at nota vart levert for seint.

Ankepartane har rekna ut det samla tapet sitt til kr. 300.000.-, og det er ikkje gjort innvendingar mot utrekningsmåten eller mot dei tala som utrekninga byggjer på. Lagmannsretten kan heller ikkje finna at Karl Gullvik kan klandrast for at han ikkje tok andre åtgjerder enn han gjorde for å redusera tapet. Frå han fekk greie på situasjonen 2. mars vart han stadigt førespegla at nota ville koma om få dagar, og han hadde då ingen grunn til å setja i verk meir langsiktige disposisjonar, noko han elles kanskje kunne ha gjort.

Spørsmålet er så om alle ankepartane har krav på skadebot, eller berre nokon av dei, og i tilfelle kven.

Det er som før nemnt på det reine at Karl Gullvik åleine står som kjøpar av nota, medan partreiarlaget m/s «Sigerfjord» skulle vera og er eigar av ho. Det er vidare på det reine at Karl Gullvik er korresponderande reiar for partreiarlaget. Lagmannsretten legg til grunn at det var partreiarlaget som utrusta og sette i verk loddefiske-ekspedisjonen, og at dette skjedde under leiing av Karl Gullvik som korresponderande reiar. Det blir vidare lagt til grunn at A/S Fiskeredskap var kjend med desse forholda. Dei hadde hatt mykje forretningssamband med Gullvik før, det er nemnt at dei hadde levert reidskapar til han for omlag 1 million kroner, og dei visste at nota skulle brukast til det føreståande loddefisket med m/s «Sigerfjord». Etter det vitnet Jarl Eide, som er reisande seljar for A/S Fiskeredskap, og som fekk i stand handelen, har forklart, var det ikkje spurt om kva namn som skulle stå på kontrakten, det var ein sjølvsagt ting at det skulle stå Karl Gullvik, for han oppfata Gullvik som einereiar. Etter dette var det nærast tilfeldigt og av praktiske grunnar Karl Gullvik vart ståande som kjøpar. Men det må etter lagmannsrettens syn leggjast til grunn at han dermed handla i

Side:1075

eigenskap av korresponderande reiar for partreiarlaget og som leiar for fiskeekspedisjonen. Han stod ansvarleg for gjennomføringa av ekspedisjonen, og for rett oppgjer og deling av inntekter og utgifter på dei ulike gruppene, båt, not og fiskarar, som alle var deltakarar i ekspedisjonen etter visse prosentsatsar. Det må vera naturleg på same måten å sjå han som representant for fellesskapet utover. Han er den verkelege seljar av fangsten på vegne av fellesskapet, og han må på same måten vera den som er legitimert til å innkassera skadebot for fangsttap på vegne av det. I forholdet til A/S Fiskeredskap sitt skadebotsansvar er det heller ingen reell grunn til å setja noko gruppe av fellesskapet i nokon særstilling. Det tapet som firmaet hadde å rekna med som fylgje av for sein levering av nota var det totale fangsttapet i den tida ekspedisjonen måtte unnvera nota.

Etter som Karl Gullvik nominelt står som kjøpar av nota, finn lagmannsretten det mest korrekt at heile skadebotssummen blir tilkjent han åleine. Dette medfører at A/S Fiskeredskap må frifinnast for krava frå partreiarlaget og notlaget. Desse gruppene må då få sine oppgjer gjennom han.

Mot rentekravet og utgangspunktet for renterekninga er det ikkje gjort innvendingar.

Anken har i realiteten ført fram, men lagmannsretten har funne saka så tvilsam at sakskostnader i samsvar med unnataksregelen i rettargangsl. §172, 2. leden, 1. alternativ, ikkje bør tilkjennast for nokon av rettane, jfr. §180, 2. leden.

Mindretalet - lagdommar Wesenberg - er samd med fleirtalet i at den forseinka leveringa må resultera i skadebotsplikt for seljaren, og han er også samd i at skadebota ikkje skal reduserast fordi Karl Gullvik ikkje gjorde meir for å redusera tapet, og likeså i at Karl Gullvik har krav på oppgjer for heile fangsttapet.

Lagdommar Wesenberg meiner derimot at ankepartane si utrekning av tapet ikkje utan vidare kan leggjast til grunn. Det går fram av byrettsdommen at A/S Fiskeredskap i byretten gjorde gjeldande at tapsgrunnlaget neppe utan vidare kunne baserast på ei utrekning av fangsten etter forholdet mellom eit større og eit mindre farty, og lagdommar Wesenberg har ikkje skjøna firmaet sin prosessfullmekt slik at skadebot skal ytast i samsvar med tapsutrekninga fordi om han ikkje har hatt noko å innvenda mot sjølve dei tala som er lagt til grunn for utrekninga, så som forholdet mellom båtane si laste-evne eller den medelprisen som er utrekna pr. hl. Firmaet sin prosessfullmekt har under ankeførehavinga peika på at ankepartane sin appetitt synest å ha vakse under saksgangen og at påstanden i forliksklagen var avgrensa oppover til kr. 250.000.- etter rettens skjøn.

Ankepartane har ikkje lagt fram noko oppgåve over resultatet av loddefisket i 1966 for andre båtar slik at retten kunne få eit fyldigare materiale ved fastsetjinga av skadebota. Det er ankepartane si sak å føra prov for sitt tap. Det er på det reine at «Sigerfjord» avslutta loddefisket sitt alt 6. mai 1966, men loddefisket heldt fram heilt til 4. juni same året.

Når ein tar omsyn til at den tapsutrekninga som er lagt fram av ankepartane, trass alt er av teoretisk art og til dei usikre momenta

Side:1076

som alltid er til stades når det gjeld fiske, er lagdommar Wesenberg blitt ståande ved at skadebota blir sett til kr. 250.000.-, som fell saman med den maksimale påstanden i forliksklagen. - - -