Rt-1970-123

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-02-12
Publisert:	Rt-1970-123
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21B/1970
Parter:	Doris Rasmussen m.fl. (advokat Haakon Nygaard - til prøve) mot Ove Blakkestad (høyesterettsadvokat Trond Buttingrud).
Forfatter:	Hiorthøy, Bendiksby, Stabel, Bølviken, Gaarder
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955), Skogloven (1863), Jordskifteloven (1882) §4, Tvistemålsloven (1915) §54, §98, Jordloven (1928) §15, §16, §27, Jordskifteloven (1950) §4

Dommer Hiorthøy: Sak om tvungen avståelse i henhold til,, jordloven av 22. juni 1928 §16 mellom Gol kommune (til fordel for Kristian O. Blakkestad) og Arne Rasmussen m. fl. som eiere av Jordesvollen, gnr. 27, bnr. 9 i Gol setersameie ble 14. september 1944 avsluttet ved forlik. Ved forliket ble storparten av familien Rasmussens setereiendom - via Gol Kommune - overført til Kristian O. Blakkestad som eier av gnr. 42, bnr. 6 Blakkestad i Gol. Erververens sønn, Ove Blakkestad, som i 1964 hadde kjøpt gården av sin far, innga 28. november samme år etter jordloven av 18. mars 1955 kap. V søknad om ytterligere tvangsavståelse fra den gjenværende del av Jordesvollen og fra en herfra utskilt parsell, Storebu, gnr. 27, bnr. 24. Arne Rasmussen m. fl., som mente at søkeren som følge av forliket av 14. september 1944 var uberettiget til dette, anla ved stevning av 20. mai 1965 søksmål mot ham ved Hallingdal herredsrett med påstand om at han var bundet av forliket og pliktet å trekke tilbake sin søknad om ytterligere ekspropriasjon. Hallingdal herredsrett - sorenskriveren - avsa dom i saken 25. mars 1967 med denne domsslutning:

«1. Ove Blakkestad er bunnet av det forlik som den 14. september

Side:124

1944 ble inngått i utskiftningsretten mellom Kristian O. Blakkestad og Arne Rasmussen m. fl.

2. Ove Blakkestad tilpliktes å trekke tilbake sin søknad av 28/11 1964 om ytterligere ekspropriasjon.

3. Partene bærer hver sine omkostninger.»

Dommen ble av Ove Blakkestad ved ankeerklæring av 6. mai 1967 påanket til Eidsivating lagmannsrett (Ankesak nr. 234/1967).

Under jordskifte vedkommende bl.a. Auenhauglia seterlag, der de i saken omhandlede setereiendommer ligger, oppstod det tvist mellom familien Rasmussen som eiere av gnr. 27, bnr. 9 og 24 og Ove Blakkestad som eier av den i henhold til forliket av 1944 fraskilte del, gnr. 27, bnr. 25; tvisten gjaldt familien Rasmussens andel i grunneiendomsretten i setersameiet. Jordskifteretten avgjorde tvisten ved kjennelse 12. april 1967 med denne slutning:

«Eierne av gnr. 27 bnr. 9 og 22 har ingen andel i Auenhauglia seterlag, bortsett fra de tomter med tilhørende rettigheter som positivt framgår av inngått forlik under utskiftningsrettens møte på Jordesvollen den 14. september 1944.»

Kjennelsen ble av Doris Rasmussen m. fl. (Arne Rasmussen var i mellomtiden avgått ved døden) ved ankeerklæring av 29. juni 1967 påanket til Eidsivating lagmannsrett (Ankesak nr. 288/ 1967). Eidsivating lagmannsrett, som i medhold av tvistemålslovens §98 hadde forent saken til felles forhandling med ankesak nr. 234/1967, avsa dom i begge saker 24. februar 1969. Dommen har denne domsslutning:

«I ankesak nr. 234/1967:

Punkt 1 i herredsrettens dom oppheves og saken avvises for så vidt fra herredsretten.

Ove Blakkestad frifinnes for øvrig.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.

I ankesak nr. 288/1967:

Jordskifterettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Doris Rasmussen m. fl. har påanket dommen i begge saker og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«I ankesak 234/1967:

1. Ove Blakkestad kjennes for tiden uberettiget til å søke ekspropriasjon av eiendommer og rettigheter som tilhører de ankende parter i Gol setersameie, og tilpliktes å trekke tilbake sin søknad av 28. november 1964 om ytterligere ekspropriasjon.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

I ankesak 288/1967:

1. Eierne av gnr. 27, bnr. 9 og gnr. 27, bnr. 24 i Gol kjennes i forhold til eieren av gnr. 27, bnr. 25 i Gol å være eiere av grunnen i sine skogteiger gnr. 27, bnr. 9 og gnr. 27, bnr. 24.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:125

Ove Blakkestad har tatt til gjenmæle for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«I (Lagmannsrett nr. 234/67).

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter for herredsrett og lagmannsrett.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for Høyesterett.

II. (Lagmannsrett nr. 288/67).

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til ankemotparten for Høyesterett.»

De nærmere omstendigheter i sakene, som også i Høyesterett har vært forent til felles forhandling, fremgår av de tidligere retters premisser. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 6. november 1969 med avhør av ankeparten Ove Rasmussen, ankemotparten Ove Blakkestad samt ett vitne, Kristian O. Blakkestad. Det er videre fremlagt endel nytt dokumentbevis som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for.

Lagmannsrettens ankesak nr. 234/1967: Adgangen til ytterligere tvangsavståelse.

For så vidt lagmannsretten har opphevet punkt 1 i herredsrettens dom, - som kjenner Ove Blakkestad bundet av forliket av 14. september 1944-, og for så vidt avvist saken fra herredsretten, er anken frafalt for Høyesterett. I samsvar med dette er det nedlagt endret påstand om at ankemotparten for tiden kjennes uberettiget til å søke ekspropriasjon av eiendommer og rettigheter som tilhører de ankende parter i Gol setersameie. Påstanden om plikt til å trekke den allerede inngitte søknad tilbake er uforandret, og saken står ellers i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsrett og herredsrett.

Med de modifikasjoner som følger av den forandring i sakens gjenstand som nettopp er nevnt, har de ankende parter for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Med hensyn til adgangen til å søke ytterligere ekspropriasjon må det etter deres mening skjelnes mellom vurderingen av om de alminnelige betingelser for ny ekspropriasjon er til stede, - som hører under Landbruksdepartementet, og den avtalerettslige side som hører under domstolene. I sistnevnte henseende er fremholdt at forliket av 1944 må sees som en avtale om kjøp og salg som er undergitt privatrettens regler. Det var en selvsagt forutsetning at det skulle ha sitt forblivende med den ordning som dengang ble truffet, og ankemotparten må da være avskåret fra gjennom ytterligere ekspropriasjon å tilegne seg det som den annen part ifølge den privatrettslige avtale skulle beholde. I denne forbindelse fremheves at forlikets karakter av privatrettslig overenskomst bl.a. fremgår derav at det ikke ble avgitt noe ekspropriasjonsskjønn; vederlaget ble etter avtale

Side:126

mellom partene fastsatt ved voldgift av utskiftningsretten. Det er videre uriktig når det anføres at ekspropriasjonstillatelsen ikke ble utnyttet fullt ut. Den ble ikke nyttet i det hele tatt, bortsett fra avløsningen av en servitutt til fordel for Storebu. Partene tok ikke chansen på å la det komme til skjønn. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at ankemotparten ikke fikk det han ville ha oppnådd ved et skjønn; det fremgår for øvrig av opplysningene i saken at Landbruksdepartementet må ha bygget på uriktige forutsetninger med hensyn til areal m.v.

Under enhver omstendighet må det være et vilkår at driftsforholdene for ankemotparten har endret seg slik at det forrykker grunnlaget for forliket. Noen slik vesentlig forandring er ikke godtgjort og motbevises bl.a. ved ankemotpartens mange tomtesalg.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og viser til dens begrunnelse som jeg i alt vesentlig kan tiltre. Jeg finner det lite tvilsomt at det, som anført av lagmannsretten, må være landbruksmyndighetenes sak å vurdere om forholdene har endret seg slik at den ordning som ble truffet i 1944 ikke lenger er hensiktsmessig og tilstrekkelig til å dekke ankemotpartens driftsmessige behov og om betingelsene for ytterligere ekspropriasjon er til stede. Forliket av 1944 vil herunder naturlig inngå som et ledd i vurderingen, men jeg finner det - i motsetning til lagmannsretten - noe uklart i hvilken utstrekning domstolene vil kunne etterprøve om Landbruksdepartementet herunder har tillagt forliket den rette vekt. De kan imidlertid selvsagt prøve lovligheten av departementets avgjørelse i sin alminnelighet etter de ellers gjeldende regler om domstolskontroll med forvaltningen.

Lagmannsrettens dom i sak nr. 234/1967 vil etter dette bli å stadfeste, idet jeg etter omstendighetene ikke finner grunn til å gjøre noen forandring i omkostningsavgjørelsen. For Høyesterett vil de ankende parter måtte tilsvare motparten saksomkostninger.

Lagmannsrettens ankesak nr. 288/1967: Grunneiendomsretten i skogteigene.

De ankende parter gjorde for j ordskifteretten gjeldende at den grunneierandel som tilkom den udelte setereiendom Jordesvollen (12 løbe§1), med grunnlag i den i henhold til forliket 1944 fastsatte skyld måtte deles slik at gnr. 27, bnr. 9 fikk rett etter 3 løbel, Blakkestadvollen, gnr. 27, bnr. 25 etter 9 løbel. Kravet om å få del i grunneierandelen ble forkastet av jordskifteretten, bygget på en fortolkning av forliket sammenholdt med bestemmelsen i underutskiftningen 1900-1904 om at «Eiere af havnegangen skal være eier af grunden, eier af skogen skal betragtes som rettighedshaver». Avgjørelsen ble med vesentlig samme begrunnelse stadfestet av lagmannsretten. I sin ankeerklæring til Høyesterett nedla de ankende parter fortsatt påstand om å kjennes berettiget til anpart for 3 løbel, men endret i prosesskrift av 15. januar 1970 påstanden til å omfatte en prinsipal og en subsidiær påstand sålydende:

«Prinsipalt: De ankende parter er

Side:127

eiere av grunnen i de skogteiger de eier i Gol setersameie.

Subsidiært: De ankende parter har eiendomsrett i Auenhauglia seterlag i Gol setersameie for 3 løbel dog ikke i beiterett. I jakt og fiske har de ankende parter andel i sameiet for 6 løbel. Ved en eventuell utskiftning av grunnen i sameiet skal de ankende parters andel av sameiet ikke overstige et areal som svarer til verdien av det areal hvorpå de ankende parter eier skogen.»

For Høyesterett er, som det fremgår, de ankende parters påstand på ny endret slik at den nå går ut på at de i forhold til ankemotparten skal kjennes å være eiere av grunnen i sine skogteiger.

De ankende parters stilling under sakens gang til spørsmålet om grunneiendomsretten virker skiftende og uklar. Etter prosedyren for Høyesterett har jeg oppfattet deres nåværende standpunkt derhen at de mener at grunneiendomsretten i sameiet er uberørt av utskiftningen 1904-1905, dvs. at den tidligere rettstilstand er opprettholdt slik at andelene ved en eventuell utskiftning må fordeles etter løbel. De ankende parter fastholder at deres sameierett ikke er overført ved forliket 1944, men gjør i forhold til ankemotparten ikke krav på større andel enn det som svarer til verdien av grunnen i deres skogteiger, - et standpunkt som så vidt skjønnes i realiteten faller sammen med deres tidligere subsidiære påstand. Som grunnlag for på denne måte å anfekte bestemmelsen i underutskiftningen vedkommende eiendomsretten til grunnen, har de ankende parter anført at avgjørelsen må ansees endret ved overutskiftningen. Til støtte for dette har de bl.a. vist til forskjellige departementsuttalelser m.v. samt til skogloven av 1863 som forbyr at skoggrunnen skilles fra skogen.

Selv om det ansees rettskraftig avgjort at eier av havnegang skal være eier av grunnen, følger det imidlertid etter de ankende parters mening av forliket 1944 at de i forhold til ankemotparten har krav på en stilling som gir dem grunneiendomsrett i skogteigene. Etter avtalen må det ansees på det rene mellom partene at de skulle ha eiendomsrett til grunnen i sine teiger, og det er partenes subjektive oppfatning av eiendomsforholdet som er avgjørende, ikke hva de burde ha ment eller hva jordskifteretten mente. Spørsmålet var under enhver omstendighet tvilsomt, og det må være klart at forliket ville ha fått en annen form hvis partene hadde hatt et avvikende syn på grunneiendomsretten.

Jeg er kommet til at de ankende parters påstand ikke kan gis medhold og viser til lagmannsrettens begrunnelse som jeg i vesentlige deler kan slutte meg til. Jeg finner det ubetenkelig å legge til grunn underutskiftningens avgjørelse i 1904 om at grunnen følger havnegangen. De ankende parter har ikke kunnet sannsynliggjøre at det ble gjort noen forandring i dette ved overutskiftningen. I betraktning av den lange tid som er gått og det som uimotsagt er opplyst om den etterfølgende praksis i området, forekommer det meg da at denne avgjørelse ikke lenger bør kunne anfektes.

Hvorvidt partene i forliket av 1944 dengang var klar over sammenhengen mellom havnegangen og grunneiendomsretten

Side:128

fremstiller seg fremdeles som uklart, selv om det etter bevisførselen og omstendighetene for øvrig må sies å være skapt en formodning for at begge parter var orientert. Uansett hvordan det forholder seg med dette, antar jeg imidlertid at forlikets pkt. 5, som overdro havnegangen til kommunen (Blakkestad), må medføre at også grunneierandelen er overført. Jeg er enig med ankemotparten i at hver part under de omstendigheter som forelå må ta ansvaret for sine forutsetninger. Selv om de ankende parter i 1944 mente at de skulle ha eiendomsrett i teigene, bør de ikke kunne påberope seg en bristende forutsetning som skyldes deres egen forsømmelse og ikke er kommet til uttrykk overfor motparten.

Ankemotparten vil etter dette bli å frifinne i sak nr. 288/1967, hvilket i realiteten innebærer en stadfestelse av lagmannsrettens (og jordskifterettens) avgjørelser. Som følge av den endrede påstand for Høyesterett antar jeg imidlertid at konklusjonen må gå ut på frifinnelse. For Høyesterett vil de ankende parter måtte tilsvare motparten saksomkostninger. Etter omstendighetene finner jeg derimot at det må kunne bero med lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens ankesak nr. 234/1967:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

2. Lagmannsrettens ankesak nr. 288/1967:

Ove Blakkestad frifinnes.

3. I begge saker:

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Doris Rasmussen, Knut Rasmussen, Jan Rasmussen, Ove Rasmussen og Annie Melsom én for alle og alle for én til Ove Blakkestad 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stabel, Bølviken og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Jervel§1): - - -

Den 25/8 1941 sendte Blakkestad søknad til Gol herredsstyre «om ervervelse av jord til nødvendig utvidelse av for små bruk» på foreskrevet skjema. I brev av 12/6 1944 til fylkesmannen i Buskerud meddelte Landbruksdepartementet at det hadde gjort slikt vedtak:

«I medhold av §16 i lov av 22. juni 1928 om ordning av visse jordspørsmål med senere endringer gis Gol kommune samtykke til å kreve tvungen avståelse av gnr. 27, bnr. 9, Jordesvollen i Gol herred, Buskerud Fylke, til fordel for Kristian O. Blakkestad, eier av gnr. 42, bnr. 6, Blakkestad, i samme herred.

Unntatt fra avståelse er eventuelt etter eiernes begjæring en hytte

Side:129

med tomt på ca. 1,5 dekar, hvortil kommer skog i rimelig utstrekning til husbehov etter skjønnets nærmere bestemmelse og høvelig adgang til jakt og fiske. Videre må forbeholdes eierne nødvendige rettigheter til naust og båtfeste.

Det gis samtykke til avløsning - for så vidt gjelder den avståtte del - av den forkjøpsrett som tilligger gnr. 27, bnr. 22, Storebu, og som hviler som hefte på gnr. 27, bnr. 9, Jordesvollen».

Under sakens behandling i utskiftningsretten ble det den 14/9 1944 inngått slikt

forlik:

1. Arne Rasmussen m. fl. beholder den nordøstre del av setervollen (Jordesvollen, gnr. 27, bnr. 9) etter en grense som er blitt påvist i marka og som senere under forretningen vil bli avmerket. Ordfører Slåtto for Gol Kommune med tilslutning av Kristian O. Blakkestad vedtar at det på den del av Jordesvollen som avståes til kommunen ikke skal bygges hus nærmere den nye grense enn 35 meter. Den gamle seterbua kan bli stående og setereieren har rett til å tilbygge den ett rom, enten på sytdøst- eller sydvestsiden. Seterbua skal kun være til eierens og hans husstands benyttelse. Sålenge seterbua har sin noværende form og innredning trer klausulen om at den kun skal nyttes til eget bruk ikke i kraft.

Ikrafttredelsen av klausulen finner først sted etter at ombygning eller utvidelse er foretatt.

2. Skogen nordøst for setervegen deles av utskiftningsretten under hensyn til seterens og de to hytteeiendommers behov. Skogen syd for vegen og skogteigen ved Nøreli seter følger seteren.

Den til hytteeiendommen utleggendes skog deles av utskiftningsretten i to like verdifulle deler, således at Storebu og Rasmussens del av Jordesvollen får hver sin del.

3. Arne Rasmussen m. fl. flytter til egen eiendom det stående tilbygg på nordvestsiden av seterbua innen 1. oktober 1946.

4. Av den andel i jakt og fiske som tilligger Jordesvollen beholder Arne Rasmussen m. fl.s del av eiendommen andel for 6 løbel, mens setervollens del beholder andel for 6 løbel.

5. Havnegangen følger i sin helhet setervollen som overdras til kommunen.

6. Retten til båthus og båtplass bestemmes av utskiftningsretten i forbindelse med deling av skogen.

7. Arne Rasmussen m. fl.s del av Jordesvollen har rett til kjøreveg fra grinden over den noværende veg og ned til egen eiendom. Vegen opparbeides og vedlikeholdes med like del av de to deler av Jordesvollen så langt den kan brukes av begge.

8. Vannstedene på Jordesvollen er felles for de to deler av Vollen. Vedlikeholdet likeså. Vei til vannstedene forbeholdes begge parter.

9. Utbys enten gnr. 27, bnr. 22, Storebu, eller Arne Rasmussen m. fl.s del av Jordesvollen tilsalgs, skal eieren av den annen eiendom ha forkjøpsrett. Denne bestemmelse gjelder så lenge begge eiendommer eies av de noværende eiere, deres etterkommere i rett nedstigende linje eller disses ektefeller.

Side:130

10. Servitut, datert 25/41936, dagbokført 9/51936 avleses som hefte på gnr. 27, bnr. 9 og 22.

11. Arne Rasmussen m.fl. på den ene side og Gol kommune ved ordfører Slåtto på den annen side med tilslutning av Kristian O. Blakkestad overlot til utskiftningsretten ved voldgift å fastsette erstatning for den del av Jordesvollen, gnr. 27, bnr. 9, som i henhold til nærværende forlik skal overdras til Gol kommune og videre til Kristian O. Blakkestad.

Det erkjennes at foranstående forlik er i overensstemmelse med avtale.

På egne og Knut Rasmussens For Gol kommune vegne. Herbrand Slåtto

Arne Rasmussen

For fru Annie Melsom Kristian O. Blakkestad

Knut Anonsen, hr.adv. For fru Frida Rasmussen eier av Storebu

Jan Rasmussen Arvid O. Rasmussen

Ove Rasmussen

Den 15. og 16. september fortsattes så utskiftningsforretningen med fastsettelse og avmerking av grensene likesom utskiftningsretten foretok skylddeling. Den i forlikets pkt. 11 nevnte erstatning for avståelsen ble av utskiftningsretten fastsatt til kr. 7.500,-.

Den del Rasmussens skulle beholde består av:

1. En del av setervollen med påstående sportshytte m.v.

2. Et skogstykke fra setervollen til Tisleifjorden.

3. Skogen i Flataskarhaugen (en del av «briskeremmen»).

4. Andel i jakt og fiske i Auenhaugli seterlag for 6 løbel. Hele det beholdne areal er under hovedforhandlingen oppgitt å være på rundt 195 da. hvorav ca. §15§ da. av setervollen. - - -

Rettens bemerkninger:

Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er om saksøkte Ove Blakkestad er bundet av det forlik som ble inngått i utskiftningsretten den 14/9 1944 hvorved saksøkerne avsto ca. 1000 da. eller ca. 5/6 av sine eiendommer til Gol kommune, eller i realiteten til saksøktes far Kristian O. Blakkestad, slik at saksøkte ikke bare er avskåret fra å kreve avstått noe mere, men også må tilpliktes å trekke tilbake sin søknad om ytterligere ekspropriasjon. Saksøkte er no eier av den eiendom det ble avstått til fordel for idet han kjøpte den av faren for 2-3 år siden, men det er fortsatt faren som driver den idet saksøkte er drosjesjåfør i Oslo.

Saksøkte har påstått søksmålet avvist med den begrunnelse at søksmålet er et fastsettelsessøksmål og at saksøkerne mangler den rettslige interesse som etter tvistemålslovens §54 må foreligge for at fastsettelsesdom skal kunne avsies. Hertil er å bemerke at saksøkerne ikke bare krever fastsettelsesdom for at saksøkte er bunnet av forliket i utskiftningsretten - pkt. 1 i påstanden-, men også dom for at han skal trekke tilbake sin søknad om ytterligere ekspropriasjon - pkt. 2 i påstanden. Saksøkerne kunne da formentlig begrenset påstanden til pkt. 2 slik at

Side:131

retten prejudisielt tok standpunkt til hvorvidt saksøkte var bunnet av forliket. Retten antar imidlertid at den nødvendige rettslige interesse foreligger i å få konstatert om saksøkte er bunnet av forliket. Det er en aktuell rettslig interesse som foreligger i og med at saksøkte har fremsatt begjæring om ekspropriasjon av en del av saksøkernes eiendom som disse i h.t. forliket i den tidligere ekspropriasjonssak skulle beholde.

Avvisningspåstanden blir etter dette ikke å ta til følge.

Da saksøktes far Kristian O. Blakkestad i august 1941 søkte om tvangsavståelse av saksøkernes eiendom i medhold av jordloven var formålet å skaffe seter til hans eiendom Blakkestad, gnr. 42, bnr. 6 og dermed sommerhavning for besetningen. Kristian O. Blakkestad hadde da i mange år leiet saksøkernes eiendom som seter. Etter Landbruksdepartementets samtykke av 12/6 1944 kunne Blakkestad krevet avståelse av hele eiendommen unntatt en hytte med tomt på ca. 1 1/2 da. samt skog i rimelig utstrekning til husbehov og høvelig adgang til jakt og fiske med rett til naust og båtfeste. Ved det forlik som ble inngått i utskiftningsretten fikk saksøkerne beholde ca. 195 da. av hele eiendommen på ca. 1.200 da. hvorav ca. 15 da. av den ca. 45 da. store setervoll samt halvparten av jakt- og fiskeretten.

Retten anser det ikke tvilsomt at Kristian O. Blakkestad selv ville være bunnet av forliket slik at han ikke kunne kreve ytterligere avståelse senere. Det må være uten betydning at samtykket til å kreve tvangsavståelse var gitt Gol kommune siden avståelsen gjaldt til fordel for Blakkestad og Blakkestad selv deltok i forliksforhandlingene og har underskrevet forliket. Det fremgår også av forliket at Blakkestad har gitt det sin fulle tilslutning.

Spørsmålet blir så om forliket også er binnende for saksøkte som ny eier av den eiendom som det ved forliket ble avstått til fordel for. Det bemerkes i denne forbinnelse at Kristian O. Blakkestad fortsatt driver eiendommen mens saksøkte har sitt erverv som drosjesjåfør i Oslo. Saksøkte har under hovedforhandlingen opplyst at han senere akter å drive eiendommen selv, men foreløpig driver faren den da den ikke gir levebrød for to. Eiendommen er overdratt ved ordinært salg. Det bemerkes at det ikke er antydet at det skulle foreligge noe proformasalg.

Det saksøkte ønsker avstått av saksøkernes eiendom er ca. 12 da. av setervollen, slik at saksøkerne får beholde ca. 3 da., ca. 120 da. fjellskog samt hele saksøkernes jakt- og fiskerett. Han søker således no avstått omtrent det samme som Landbruksdepartementets samtykke av 12/6 1944 ga Gol kommune adgang til å kreve avstått til fordel for hans far. I hans søknad til Gol herredsstyre av 28/11 1964 «om ervervelse av jord til nødvendig utvidelse av for små bruk» vises det til Landbruksdepartementets ovennevnte ekspropriasjonstillatelse og anføres videre: «Denne ekspropriasjonsrett ble ikke utnyttet fullt ut den gang da det i mellomtida kom til forlik millom partene». Grunnen til saksøktes søknad om ytterligere avståelse er angitt å være uholdbare driftsforhold på grunn av den deling av eiendommen som forliket gjennomførte. Hvorvidt så er tilfelle har retten ikke hatt grunnlag for å vurdere. Det er imidlertid uimotsagt anført av saksøkerne at saksøkte no har en av de største setre i distriktet og at det siden avståelsen intet vesentlig er gjort for å bedre driften av seteren.

Side:132

Retten vil anta at det ikke er adgang til å fremme ny ekspropriasjonssak for å reparere på forliket som ble inngått i utskiftningsretten. Noe mere tvilsomt kan det stille seg om det ved dom kan fastslås at saksøkte er bunnet av forliket slik at han er avskåret fra å fremme ekspropriasjonssøknad. Retten antar imidlertid at forliket må være forpliktende ikke bare for eieren av den eiendom det er avstått til fordel for, men også for senere eiere slik at disse er avskåret fra å fremme ekspropriasjonssøknad til det samme formål som det tidligere er gitt adgang til å ekspropriere for.

Saksøkernes påstand vil etter dette bli tatt tilfølge. - - -

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Lars Johan Mehl med jordskiftemenn): - - -

Under utskiftningen av skogen i Gol setersameie, 1900-1904, sier retten: «Eiere af havnegangen skal være eiere af grunden, eiere af skogen skal betraktes som rettighetshavere.» Denne bestemmelse er senere blitt brukt som grunnlag ved alle senere jordskiftesaker innen Gol setersameie, og jordskifteretten ser ingen grunn til å fravike dette prinsippet nå, etter at denne bestemmelse har stått og blitt respektert i så lang tid.

Jordskifteretten vil i denne saka, som er en del av det området som ble behandlet i 1900-1904, legge til grunn bestemmelsen om at skogteigeierne er rettighetshavere, og som sådan har de ingen rett til andel i tomteverdien, eller andre herligheter som knytter seg til grunnen. - - -

Jordskifteretten ser saka slik:

Det avgjørende for avgjørelsen av denne tvisten må bli tolkingen av det inngåtte forlik under møtet i utskiftningsretten den 14/9 1944 på Jordesvollen, fremlagt dok. nr. 18/bilag 1.

Bakgrunnen for det inngåtte forliket var den reiste ekspropriasjonssaka av setervollen med rettigheter. Det var gitt ekspropriasjonstillatelse til fordel for eieren av gnr. 42 bnr. 6 for å skaffe seter til bruket, og på denne måte styrke en eksisterende jordbruksenhet i Gol kommune. Det var med andre ord gitt tillatelse til å utvide en eiendom på bekostning av en annen. Når en slik tillatelse ble gitt, var det nok under den erkjennelse at den tidligere utenbygdsboende eier benyttet seteren ut fra sine sterke interesser for fritidsformål, mens seteren, om den ble overdratt til en innen-bygdsboende jordbruker, kunne være med å etablere et mer levedyktig bruk i bygda. Hadde ekspropriasjonssaka blitt gjennomført fullt ut, er det vel mest sannsynlig at de tidligere eiere bare hadde fått beholde rimelige arealer til tomter. De så seg derfor ganske sikkert tjent med å inngå et så pass romslig forlik som det som ble inngått mellom partene i 1944. Det er etter jordskifterettens mening ganske klart at begge parter dengang forsøkte å tilgodese sine spesielle interesser på best mulig måte, saksøkernes sine fritidsinteresser og saksøkte sine jordbruksinteresser. Dette synes også tydelig å gå fram av forliket. Fritidsinteressene er tilgodesett med tomtearealer med byggeklausuler over nærmeste nabogrunn, rikelig andel av skogteigene til å dekke bruksbehovet til hyttene, andel i jakt og fiske, med rett til båthus og båtplass,

Side:133

vei- og vassrettigheter m.v. Med dette skulle turistinteressene være fullt tilgodesett. Jordbruksinteressene er sikret på sin side bl.a. ved å sikre seg retten til alt beitet som tilhørte seteren.

Det er nokså påfallende at det på et så pass sent tidspunkt som i 1944 ikke er nevnt noe om retten til grunnverdiene i sameiga. Det er nokså nærliggende å tro at utskiftningsrettens medlemmer har hatt ordlyden fra skogdelinga fra 1904 i tankene, der det heter: «Eiere af Havnegangen skal være Eiere af Grunden...», og ut fra dette sløyfet å ta noe mer inn om dette enn punkt nr. 5 i forliket, som sier at: «Havnegangen følger i sin helhet setervollen som overdras til kommunen.»

Hva de enkelte av partene hver for seg har tenkt ved inngåelsen av forliket, er vanskelig å ha noen mening om, men sannsynligvis har ingen tenkt spesielt på grunneiendomsretten i det hele tatt, men som foran framholdt først og fremst forsøkt å sikre sine egne spesialinteresser. Jordskifteretten ser det slik at tomteverdien i utmarka og fjellet er en jordbruksverdi som må inngå som et supplement til de andre utmarksverdier for å skaffe en jordbruksenhet levelige vilkår. Ut fra dette resonnement mener jordskifteretten at dersom disse verdier hadde vært spesielt nevnt, ville de blitt tillagt den del av Jordesvollen som skulle fortsette som del av et levedyktig jordbruk. Hytte- eller turistinteressene hadde fått dekning for sitt ved de positivt beskrevne og avgrensa rettigheter i sameiga. Når det har vært framholdt at det gjenværende gnr. 27 bnr. 9 har fått relativt høy skyldandel, kan det neppe legges noen særlig vekt på dette forhold. Den dagsaktuelle tomteverdi var de nok dengang ikke klar over, og denne kan såleis ikke ha hatt noen innflytelse på skyldansettelsen. Stort sett er nok skyldforholdet fastsatt i forhold til de utnyttingsgoder som er regnet opp i forliket. Det samme kan sikkert sies om det fastsatte skjønnsbeløpet på kr. 7.500,-. Dersom det er rimelig å tro at det var meningen at grunneiendomsretten skulle følge med den eksproprierte setervolldelen, kan ikke de siste års stigende tomteverdi få noen innflytelse på denne vurdering - selv om partene først nå har blitt klar over forholdet. Det ligger i eiendomsrettens natur og negative avgrensing at den tar opp i seg i alle de verdier som ved lov eller på annen måte ikke er blitt positivt unntatt.

Jordskifteretten er av den formening at det var meningen i 1944 å regne positivt opp det som skulle høre med til den del som saksøkerne fikk beholde i henhold til forliket, men at de øvrige goder i sameiga skulle tilfalle den delen som i framtida skulle være med å skape et levedyktig jordbruk. Saksøkerne kan derfor ikke gis medhold i sitt krav om andel for 3 løbel i Auenhauglia seterlag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Haugen, Erling Slyngstad og Karl Lous):

Grosserer Fridtjof Rasmussen kjøpte i 1897 eiendommen Jordesvollen gnr. 27 bnr. 9 i Gol. Eiendommen ligger på sydsiden av Tisleifjorden og består ifølge skylddelingsforretningen av 26-27/11 1897 av en seter Jordesvollen, beliggende i seterlaget Auenhauglien i Gol setersameie, er omgitt av gjerde, og til seteren skal høre harnerett og andre rettigheter i sameiet, således som disse tidligere har vært brukt.

I årene 1900-1904 ble avholdt utskiftning av skogen i Gol setersameie.

Side:134

I fortegnelsen over de berettigede er Fridtjof Rasmussen oppført som eier av Jordesvollen gnr. 27 bnr. 1, idet anmerkes at vollen visstnok er særskilt skyldlagt. Det heter i utskiftningsforretningen at setrene i Gol setersameie vil komme til å erholde skog etter den inntatte fortegnelse og tilføyes:

«Mosetag tilhører skogeierne, Havnegang, fiskeri, slaattemyrer og brændtorvmyrer er uberørt av forretningen. Eiere af havnegangen skal være eiere af grunden, eiere af skogen skal betragtes som rettighetshavere. Fornødne vinter - som sommerveie forbeholdes over hverandres eiendomme.»

Overutskiftning ble avholdt den 6. juli 1905 og det heter her:

«Havnegang, fiskeri, jagt, slaattemyrer og brændtorvmyrer er uberørte af denne forretning.»

Begge utskiftninger er tinglyst og i hvert fall underutskiftningen er anmerket på Jordesvollen.

Det er på det rene at Jordesvollen hadde medeiendomsrett i setersameiet for 12 løbel. Det er opplyst at Auenhauglia seterlag omfatter ca. 9700 dekar utenom setervollene, og med en gammel skyld for de berettigede eiendommer av visstnok 50-60 løbel.

Etter det opplyste består eiendommen Jordesvollen av en setervoll med et areal av ca. 60 dekar, en skogteig nedover mot Tisleifjorden og en stripe av en bredde av ca. 250 meter oppover mot snaufjellet.

I 1936 ble fraskilt en eiendom Storebu gnr. 27 bnr. 22 som består av en hyttetomt og med visse rettigheter over Jordesvollen, bl.a. rett til å ta ved, rett til båtfeste på den gjenværende eiendom, samt gjensidig forkjøpsrett. Eiendommen Storebu ble overdratt til fru Frida Rasmussen og eies nå av dennes barn, Jan Rasmussen, Ove Rasmussen og Annie Melsom.

Etter Fridtjof Rasmussens død i 1922 ble eiendommen Jordesvollen overtatt av hans sønn Alf Rasmussen som fikk hjemmel til eiendommen i 1936. Eiendommen eies nå av Alf Rasmussens barn, nemlig Arne Rasmussen, eller etter at denne er avgått ved døden under sakens gang, av fru Doris Rasmussen i uskiftebo, Knut Rasmussen, Jan Rasmussen, Ove Rasmussen og Annie Melsom.

Setervollen og havnegangene hadde i en rekke år vært leiet bort til og brukt av Ole Blakkestad og siden av Kristian Blakkestad som eiere av gnr. 42 bnr. 6 i Gol.

I 1941 søkte Kristian Blakkestad om tillatelse til å erverve seteren Jordesvollen gnr. 27 bnr. 9 i medhold av jordlovens §15 §16, idet han anførte at seteren eiedes av utenbygdsboende og videre at det var nødvendig for et gårdsbruk i Gol «å ha seter for skuld sommerhavn til besetningen».

Landbruksdepartementet ga 12. juni 1944 tillatelse for Gol kommune til å kreve avstått gnr. 27 bnr. 9 Jordesvollen til fordel for Kristian Blakkestad, med unntak av en hytte med tomt på ca. 1,5 dekar med skog i rimelig utstrekning til husbehov og høvelig adgang til jakt og fiske.

Skjønn til fastsettelse av vederlaget for avståelsen ble avholdt av Hallingdal utskiftningsrett 14. september 1944. Herunder møtte Gol kommune ved ordføreren, samt Kristian Blakkestad og 3 av brødrene Rasmussen, disse siste var bistått av 2 advokater.

Side:135

Under forhandlingene ved utskiftingsretten ble partene enige om et forlik, slik at de delte setervollen og skogteigene. Andel i jakt og fiske ble delt likt, slik at hver part fikk andel for 6 løbel, mens havnegangen i sin helhet skulle følge setervollen som ble overdratt til kommunen.

Ytterligere ble partene enige om at Rasmussens til sin del av Jordesvollen skulle bli tillagt en del av skogen i Flataskårhaugen.

Utskiftningsretten tilføyet deretter at den «finner det inngåtte forlik hensiktsmessig for begge parter.»

Det ble deretter foretatt deling og avmerking av grenselinjene, slik at Rasmussens av setervollen beholdt ca. 15 dekar, men avsto til Gol kommune ca. 45 dekar. Rasmussens beholdt videre en skogteig ned mot Tisleifjorden ca. 120 dekar, en del av den såkalte «Briskeremmen», mens to deler av denne del av eiendommen ble avstått. Det ble avholdt skylddelingsforretning, og i denne er de deler av eiendommen som tilfaller hver part oppregnet, idet det spesielt for den del som skal overdras til Gol kommune og videre til Kristian Blakkestad er nevnt, at den omfatter all havnegangen for Jordesvollen i Auenhauglia seterlag.

Det ble da fra gnr. 27 bnr. 9 fraskilt en skogteig gnr. 27 bnr. 24 av skyld mark 0,03, som skulle tillegges Storebu, videre Blakkestadvollen gnr. 27 bnr. 25 av skyld mark 0,45, som skulle overdras Gol kommune, mens den gjenværende eiendom Jordesvollen gnr. 27 bnr. 9 fikk en skyld mark 0,17.

Vederlaget for det som skulle avståes ble fastsatt til kr. 7.500,-.

Skjøtet på den avståtte del ble visstnok utstedt i 1946, og forliket med skylddelingsforretningene er tinglyst på eiendommene 21. august 1947.

Kristian Blakkestad overdro i 1964 sin eiendom til sønnen Ove Blakkestad. Denne som er født i 1935, har siden 1951 vært bosatt i Oslo, hvor han arbeider som drosjesjåfør, slik at faren fortsatt driver gården. - - -

I 1949 begjærte to av de berettigede utskiftning av havnen i Auenhauglia seterlag i sin helhet.

I rettsmøtet 27. juni 1966 ved Hallingdal jordskifterett ble fremlagt fortegnelse over rettighetshaverne i sameiet med løbelskyld. Det viste seg under det neste rettsmøte 11. april 1967 at det var tvist mellom eierne av Jordesvollen gnr. 27 bnr. 9 og eieren av Blakkestadvollen gnr. 27 bnr. 25. Hver av disse eiendommer var oppført med rett for 6 løbel i jakt og fiske, mens begge påsto å ha krav på 12 løbel i grunn. - - -

Lagmannsretten viser til den foranstående fremstilling av hvorledes rettsforholdene for vedkommende eiendommer har utviklet seg.

Det sentrale punkt i begge ankesaker er det nevnte forlik fra 1944, som i sin helhet er sitert i herredsrettens dom. Forliket er vedtatt av begge parter og ble underskrevet så vel av Gol kommune som av Kristian Blakkestad. Forliket ble ikke påanket, og noen grunn som skulle gjøre forliket ugyldig er ikke påberopt. Det er heller ikke bestridt at det er bindende så vel for Kristian Blakkestad som for Ove Blakkestad som senere er blitt eier av eiendommen.

Det er for så vidt ikke treffende å si at ankesak nr. 234/1967 gjelder spørsmålet om forliket er bindende, men spørsmålet er i hvilken grad det innskrenker den nåværende eiers adgang til å søke om ny ekspropriasjonstillatelse.

Side:136

Lagmannsretten antar at når det ikke er bestridt at forliket er bindende, kan den annen part ikke sies å ha den nødvendige rettslige interesse etter Tl. §54 til å få fastslått ved dom at forliket er bindende. Påstanden og dommen burde i tilfelle gå ut på at de bestemte skritt det er tale om ville være i strid med forliket og at vedkommende part derfor er uberettiget til å foreta dem.

Lagmannsretten mener at punkt 1 i herredsrettens domsslutning bør oppheves uten hensyn til utfallet av saken for øvrig og at saken for så vidt avvises.

Ved bedømmelsen av forlikets rekkevidde bemerkes at Gol kommune var meddelt tillatelse til å søke avstått eiendommen i sin helhet med mindre unntak således som det fremgår av ekspropriasjonstillatelsen sitert i herredsrettens dom. Det som nå søkes avstått er omtrent det samme som ble tillatt avstått i 1944.

Når det i forliket heter at Rasmussens beholder de oppregnede deler av eiendommen og delingen gjennomføres overensstemmende hermed, må dette naturlig oppfattes slik at Gol kommune og Blakkestad ville være avskåret fra straks å søke om ny ekspropriasjonstillatelse. Noe uttrykkelig er dog ikke sagt om dette i forliket.

På den annen side kan ikke lagmannsretten anta at Blakkestad for all fremtid og uansett hvorledes forholdene måtte utvikle seg, skal være avskåret fra å søke om ytterligere ekspropriasjon.

I den forbindelse kan det være av interesse å vise til jordskifteloven av 22. desember 1950 §4 og den tidligere utskiftningslov av 1882 §4, hvoretter et jordskifte kan tas opp igjen etter 20 år, tidligere 30 år, hvis forholdene er særlig uhensiktsmessige. Denne bestemmelse vil også få anvendelse for minnelig jordskifte etter §80.

Det kan også vises til den tidligere jordlov av 1928, §27, hvoretter det ikke kan gis ny tillatelse til avståelse av samme grunn før etter 10 års forløp, hvis avståelsen etter den tillatelse som er gitt, ikke blir iverksatt.

At ordninger som blir truffet i forbindelse med avståelse etter jordlov ikke skal være uforanderlig, synes også naturlig sett på bakgrunn av jordlovens formål, idet denne sikter på å ivareta de samfunnsmessige hensyn og å søke ordnet eiendomsforholdene i jordbruket slik at de mindre bruk kan få et passende omfang og bli tillagt de nødvendige rettigheter.

Utskiftningsretten uttalte i forbindelse med forliket i 1944 at den ordning som da ble gjennomført var hensiktsmessig for begge parter.

Det er nå anført at forholdene i jordbruket i tiden etter 1944 har forandret seg vesentlig og at den ordning som ble truffet i 1944 ikke lenger er tilstrekkelig til å dekke Blakkestads behov. Noe materiale til å bedømme dette er imidlertid ikke forelagt for lagmannsretten.

Lagmannsretten må imidlertid anta at det må være landbruksmyndighetenes sak å vurdere om forholdet har endret seg slik at den ordning som ble truffet i 1944 ikke lenger er hensiktsmessig og tilstrekkelig til å dekke brukets behov og om betingelsene for ytterligere ekspropriasjon er til stede.

Hvis ekspropriasjonstillatelse blir gitt, vil lovligheten av denne kunne prøves av domstolene, herunder om landbruksdepartementet har tillagt forliket av 1944 den rette vekt.

Side:137

Lagmannsretten kommer således i denne ankesak til et annet resultat enn herredsretten og antar at Ove Blakkestad ikke er avskåret fra nå å søke ekspropriasjonstillatelse. Dette kommer da til uttrykk i at han overensstemmende med sin påstand frifinnes for den påstand som er nedlagt fra den annen side, om at han skal trekke ekspropriasjonssøknaden tilbake.

Når det gjelder anken over jordskifterettens kjennelse i spørsmålet om grunneiendomsretten i sameiet, er lagmannsretten kommet til samme resultat som jordskifteretten.

I forliket av 1944 er intet nevnt om dette spørsmål. De av eierne av Jordesvollen som avga forklaring under ankeforhandlingen, forklarte at de tidligere intet kjennskap hadde hatt til utskiftningsforretningen av 1904 og bestemmelsen i denne om at eiendomsretten i sameiet fulgte havnegangen. Eierne av Jordesvollen har etter sin egen forklaring gått ut fra de eier grunnen i de skogteiger som var utlagt til dem. Hvilke forutsetninger de for øvrig måtte ha hatt om karakteren av sine rettigheter i sameiet synes noe uklart. De mener begge at etter deres erindring var utskiftningen av 1904 ikke omtalt under forhandlingen i 1944.

Vitnet Kristian Blakkestad forklarte at utskiftningsformann Eikanger uttalte at grunneiendomsretten fulgte havnegangen, men han visste ikke om den annen part hadde oppfattet dette.

I anledning av skjønnet hadde utskiftningsformann Eikanger som hadde arbeidet i Hallingdal i en rekke år, avgitt en uttalelse av 3. desember 1943 om rettsforholdene i sameiet, hvor det heter at skogen er utskiftet, utskiftning av havnegang, jakt og fiske pågår og at det antas at den gamle skyld danner grunnlaget for deling eller ordning av havnegang, jakt og fiske.

Sannsynligvis har ingen av partene eller advokatene overveiet spørsmålet om grunneiendomsrett i sameiet eller tillagt dette forhold noen vekt.

Etter lagmannsrettens mening kan man ikke slutte noe bestemt av de øvrige bestemmelser i forliket. Forliket og de etterfølgende skylddelingsforretninger regner opp hva hver part skal ha, men man kan ikke herav trekke bestemte slutninger om hvilken part skal ha mulig ikke oppregnede rettigheter.

Bakgrunnen for søknad om avståelse og dermed for det forlik som ble truffet under saken var at det skulle søkes avstått de rettigheter som var av betydning for Blakkestads jordbruk, mens Rasmussens skulle beholde det som kunne være naturlig for en hytteeiendom.

Rettighetene til jakt og fiske som for Rasmussens måtte fremstille seg som viktige, ble delt likt.

Havnegangen som ifølge Blakkestads søknad var det vesentlige, skulle i sin helhet overtas av ham.

Lagmannsretten finner det på grunnlag av dette og på bakgrunn av det som var bestemt i 1904 og den rettsoppfatning som siden har vært lagt til grunn, naturlig å forstå forliket slik at også grunneiendomsrett i sameiet er overdratt til Blakkestad. Man kan ikke av punkt 4 i forliket om deling av jakt og fiske slutte at også andre, ikke spesielt nevnte rettigheter i sameiet skal deles på samme måte.

Side:138

Den deling av skylden som ble foretatt etter at eiendommene og rettighetene var delt, kan ikke legges til grunn for deling av de øvrige rettigheter i sameiet, og retten kan ikke anta at det skulle være noen alminnelig presumpsjon for at et slikt forholdstall skal legges til grunn.

Jordskifterettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. - - -