Rt-1970-1235
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-10-31 |
| Publisert: | Rt-1970-1235 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 130/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Bølviken, Blom, Stabel, Gundersen, Anker |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §422, Straffeprosessloven (1887) §370, §377, §339, §416, Sjødyktighetsloven (1903) §106, §42, §47 |
Dommer Bølviken: A, født xx.xx.1923, ble av politimesteren i Lofoten og Vesterålen den 12. mars 1970 forelagt en bot kr. 300, subsidiært 5 dagers fengselsstraff, for overtredelse av: I. straffelovens §422, første ledd, II. straffelovens §339 nr. 2, jfr. §416, jfr. sjødyktighetsloven av 9. juni 1903 §42, §47 og §106, jfr. kgl. res. av 5. april 1963, jfr. forskrifter om bygging av redningsbåter m.m. av 4. januar 1965 §30 pkt. 2, jfr. regler om ettersyn og reparasjon tec. av oppblåselige redningsflåter, samt servicestasjoner og personell av 28. februar 1958 avsnitt I pkt. 2 og 6, jfr. avsnitt IV.
Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt Lofoten herredsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Ved herredsrettens dom 10. juni 1970 ble A frifunnet for så vidt angår straffelovens §422, første ledd. Han ble kjent skyldig etter foreleggets II og for dette forhold idømt en bot kr. 150, subsidiært 3 dagers fengsel.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.
Politimesteren i Lofoten og Vesterålen har påanket dommen for så vidt angår frifinnelsen etter straffelovens §422, første ledd. Anken gjelder lovanvendelsen, idet det gjøres gjeldende at retten har lagt en feilaktig forståelse av uaktsomhetsbegrepet til grunn når den er kommet til at tiltaltes handlemåte ved anledningen ikke var grovt uaktsom. I den forbindelse uttales i ankeerklæringen: «Påtalemyndigheten slutter seg i det alt vesentlige til rettens premisser angående tiltaltes kritikkverdige handlemåte, men mener at den har lagt en feilaktig forståelse av uaktsomhetsbegrepet til grunn når den har funnet at tiltaltes forhold ved anledningen ikke var grovt uaktsomt.»
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
For fellelse etter straffelovens §422, første ledd, kreves grovt uaktsomt forhold. Jeg er enig i herredsrettens forståelse av denne bestemmelse når retten uttaler at det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, og jeg finner intet grunnlag for å sette til side herredsrettens vurdering når den er kommet til at A kan bebreides for at han opptrådte som han gjorde, men at hans forhold ikke kan karakteriseres som grovt uaktsomt. Jeg viser til at retten var satt med sakkyndige domsmenn, jfr. straffeprosesslovens §370 nr. 2, og at retten har vært på åstedsbefaring.
Side:1236
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Gundersen og Anker: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Pål W. Lorentzen m/ sjøkyndige domsmenn, Harald Løken og Kåre Eilertsen):
A, født xx.xx.xxxx, er den 12/31970 av politimesteren i Lofoten og Vesterålen forelagt en bot, stor kr. 300,-, subsidiært 5 dagers fengselsstraff for overtredelse av
I. Straffe lovens §422 første ledd - - -
derved at han som fører av m/s «Orkana» - N-248-V av Vågan under fiske med snurrevad ved Kjeøy den 11. november 1969, grovt uaktsomt unnlot å orientere seg i farvannet da fartøyet på grunn av redskaper i propelleren lå og drev for vær og vind videre unnlot å sette ut anker i tide, hvilket medførte at fartøyet drev mot Leiskjærene, ble stående fast og påført skader. - - -
Tiltalte er født den 12/91923, bor Henningsvær, og er fører og eier av m/s «Orkana». - - -Retten er satt med sjøkyndige domsmenn i h. hold til strpl. §370 nr. 2. Retten har foretatt åstedsbefaring sammen med partene. - - -
Retten legger følgende til grunn:
M/S «Orkana» er en 35 fots fiskekutter på 8 brutto register tonn, bygget i 1931 i Salten, motoren er en 32 HK June-Munktell. Båten er hjemmehørende i Henningsvær og driver vekselvis garn, juksa- og snurrevadfiske med 2 til 3 manns besetning. Tiltalte har vært ombord i alle de 31 år han har drevet som fisker, hvorav de siste §15§ år som skipper. Han har ingen utdannelse utenom sin praksis som fisker.
Den 11. november 1969 drev tiltalte snurrevadfiske med rundfisktrål i Lofot/Ofot- området. Ved middagstider, i 1200-1300 tiden, befant m/s «Orkana» seg sydvest av Kjeøy i Lødingen i en avstand av 1 - 2 kabellengder. Det var god sikt, lett til laber østlig bris, og en sterk vestgående strøm. Sjøen var fallende, med flo sjø like før. Foruten tiltalte var hans far ombord. Faren gjorde tjeneste som mannskap.
De hadde satt trålen og var kommet godt i gang med å trekke den inn, da de plutselig merket at den hadde satt seg fast i propellen. Motoren stoppet, og tiltalte løp straks ned i maskinrommet for å få den igang igjen. Etter noen minutter fikk han startet den opp og kom seg opp igjen på dekk. Båten lå nå og drev for været i vestlig retning, mot Leiskjærene. Tiltalte kastet et blikk omkring seg og fant at han hadde rikelig avstand til nærmeste, synlige holme vestenfor. Han regnet derfor ikke med at det var noen øyeblikkelig fare for å gå på grunn. Sammen med sin far prøvde han nå å få trålen ut av propellen. De hadde holdt på med dette en fem til ti minutters tid og hadde drevet vel en kabellengde ned mot Leiskjærene, da båten plutselig tok grunn og ble stående på et undervannsskjær. Det var et skjær tiltalte ikke hadde hatt kjennskap til og
Side:1237
som han ikke hadde sett da han tok et overblikk over situasjonen og overveiet hva han skulle gjøre. Båten ble stående godt fast og etterhvert som sjøen falt, krenget den mer og mer over til babord. Først kl. 0200 om natten til 12. november fikk de trukket «Orkana» av grunnen.
Etter rettens oppfatning må tiltalte ha vært klar over at han den angjeldende dag befant seg i et meget urent farvann. Han hadde fisket i dette området 10/15 ganger tidligere og kan ikke da ha unnlatt å se alle skjærene som stakk opp ved lavvann. Ved å studere draftet måtte han se det samme. Retten legger til grunn hans forklaring om at han den samme dag, mens han gikk til feltet, hadde studert draftet. Det var således klart for ham at det var forbundet med en viss risiko å gå inn i farvannet og drive snurrevad-fiske der. Etter rettens oppfatning måtte denne risiko kompenseres med øket aktpågivenhet og forsiktighet fra tiltaltes side. Det har vært hevdet i retten at snurrevadfiskere svært ofte driver fiske i urent farvann, idet fisket ansees best i nærheten av grunner. Dette kan imidlertid ikke rokke ved plikten til å utvise aktpågivenhet og forsiktighet.
Da trålen gikk i propellen, motoren stoppet og «Orkana» ble liggende og drive for en sterk vestgående strøm ned mot Leiskjærene, ble faren for å gå på grunn meget stor. Tiltaltes første plikt som fører av fartøyet måtte da være å treffe foranstaltninger for å hindre grunnstøtning, i dette tilfelle å kaste ut ankeret. Deretter kunne han forsøke å få motoren i gang og trålen ut av propellen. Dette fremtrer som den utvilsomt riktige fremgangsmåte i en slik situasjon. Tiltalte gjorde ikke dette. På bakgrunn av sine overveielser kom han til at det ikke eksisterte noen overhengende fare for grunnstøting.
Det er først og fremst denne vurdering av faren som retten finner kritikkverdig. Som nevnt visste tiltalte at han befant seg i urent farvann. Han så at den vestgående strøm førte båten ned mot Leiskjærene, der undervannsskjærene ligger tett i tett. Da han også var klar over at det nesten var flo sjø, måtte han vite at de holmer og skjær som akkurat da stakk opp av sjøen, ikke ga noe pålitelig uttrykk for bunnforholdene. Å gå ut fra at han hadde rent farvann ned til nærmeste synlige holme, fremtrer derfor som en ytterst dårlig underbygget antakelse. Tiltalte hadde draft ombord. Han har opplyst at dette befant seg forut i lugaren, og at han i den korte tid som var til rådighet ikke hadde mulighet for å få hentet det. Til dette er å bemerke at draftets plass er i rorhuset og ikke i lugaren. Skal draftet fylle sin funksjon, skulle det være temmelig selvsagt at man har det for hånden når man har bruk for det under manøvreringen. Også på dette punkt må det kunne rettes bebreidelse mot tiltalte. Retten ser imidlertid ikke bort fra at tiltalte faktisk hadde mulighet for å få hentet draftet, idet den tid han hadde til overveielser ikke var så knapp. Tiltalte har selv forklart at det tok 5-10 minutter fra det tidspunkt trålen satte seg i propellen til de grunnstøtte. Innen et slikt tidsrom måtte han kunne ta et overblikk over draftet. Retten er derfor tilbøyelig til å mene at tiltalte - til tross for at han hadde anledning til det - avsto fra å benytte seg av et meget nærliggende middel til å vurdere den situasjon han befant seg i. Et moment av betydning for aktsomhetsvurderingen er også hvor lang tid tiltalte regnet at det ville gå med til å få motoren igang og trålen ut av propellen. Tiltalte
Side:1238
har forklart, og retten legger dette til grunn, at det ikke medgikk lengre tid en han hadde beregnet til dette arbeidet. Det er derfor først og fremst når det gjelder vurderingen av bunn-forholdene at tiltalte har tatt feil. Han har uttalt i retten at dersom han hadde visst om undervannsskjæret, hadde han utvilsomt kastet ut ankeret før han gjorde noe annet. Retten finner å måtte bygge på dette.
Retten er altså kommet til at tiltalte må bebreides for at han opptrådte som han gjorde. Den kan imidlertid ikke se at hans forhold kan karakteriseres som straffbar grov uaktsomhet i straffeloven §422 første ledds forstand. For at dette skal være tilfelle må det etter rettens oppfatning foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, og en slik grad av kritikkverdighet kan en ikke se er til stede i dette tilfelle. Av betydning for rettens standpunkt er bl.a. at en her står overfor fører av et lite fiskefartøy som ikke har andre kvalifikasjoner for stillingen enn de han har skaffet seg gjennom sin praksis som fisker. Det stilles ikke krav om at han skal ha gjennomgått en bestemt utdannelse. Man må være forberedt på at det i enkelte tilfelle vil kunne bli prestert sjømannsskap av varierende kvalitet. Dette bør igjen oppfordre til tilbakeholdenhet med å slå til med tiltale og straff når det i gitte situasjoner begås feil. Saken stiller seg således annerledes enn hvor det er større skip det er tale om, der skipets fører bl.a. må ha gjennomgått en lang og grundig utdannelse. I disse tilfelle må det med full rett kunne stilles skjerpede krav til åndsnærværelse og vurderingsevne i uventede situasjoner.
Tiltalte blir etter dette å frifinne for overtredelse av strl. §422, 1. ledd. - - -