Rt-1970-1383

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-11-28
Publisert:	Rt-1970-1383
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 178B/1970
Parter:	Åge Trontveit (advokat E. M. Forberg - til prøve) mot Halvor T. Homme (høyesterettsadvokat Haakon Fjalstad).
Forfatter:	Kst. dommer Fagereng, Tønseth, Roll-Matthiesen, Blom, Bahr
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §7, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §12, §13, §74, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §97, §2, §74

Kst. dommer Fagereng: I odelsløsningssak anlagt av Åge Trontveit mot Halvor T. Homme til løsning av Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7, og Lutene, gnr. 21 bnr. 17, i Nissedal, avsa Vest-Telemark herredsrett - dommerfullmektigen med tre domsmenn - 15. august 1968 dom med denne domsslutning:

«1. Halvor T. Homme frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Åge Trontveit anket dommen til Agder lagmannsrett som 6. november 1969 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Åge Trontveit har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har på samme måte som for herredsretten og lagmannsretten gjort gjeldende at det foreligger lovlig betalingstilbud. - Når det gjelder odelsretten hevder Åge Trontveit at han som etterkommer av Jørgen Paulsen Evja har odelsrett både til bnr. 7 og bnr. 17. Jørgen Paulsen Evja kjøpte i 1880 halvparten av bnr. 7 og odlet eiendommen sammen med sin hustru. Da sameiet i bnr. 7 (med T. H. Kråkenes) ble utskiftet i 1936 gikk odelsretten over på den fysiske andel som ble utlagt Jørgen Evjas sønn Jacob Trontveit, dvs. det nåværende bnr. 7. Når det gjelder bnr. 17 har Åge Trontveit for Høyesterett gjort gjeldende at han som

Side:1384

odelsberettiget til Sandvik, bnr. 4, også var odelsberettiget til den lutrett som tillå bnr. 4. Da lutretten i 1936 ble avløst ved at det ble utlagt et særskilt skogstykke, bnr. 17, gikk odelsretten over på denne eiendom. - Åge Trontveit har subsidiært gjort gjeldende at han må ha krav på å kunne løse bnr. 7 og en størst mulig ideell part av bnr. 17. Han har for så vidt vist til at Jørgen Paulsen Evja, som eier av lutretten, hadde rett til halvt utbytte av skogen i Gaupelem og at han i 1880 ervervet en ideell halvparti Gaupelem og dermed retten til halvparten av det utbytte som tilkom eieren av Håtveit. - Atter subsidiært har han gjort gjeldende at han må ha krav på å løse bnr. 7 mot å betale den takstsum kr. 51.000 som er fastsatt for begge bruk.

Åge Trontveit hevder videre at makeskiftet i 1960 mellom Jacob Trontveit og Halvor T. Homme er et proformaverk. Det har ingen annen hensikt enn å avskjære Åge Trontveit fra å gjøre odelsretten gjeldende. Det må allerede av denne grunn være ugyldig, uten at det er nødvendig å avgjøre om det i lovens forstand er gitt mellomlag. Det er imidlertid en åpenbar forskjell i verdien mellom de to eiendommer som er makeskiftet. Gaupelem og Lutene er verdt langt mer en Østre Homme. Det foreligger derfor ikke makeskifte «lige for lige» med de i odelslovens §7 nevnte følger. Denne bestemmelse må, som et unntak fra vanlige odelsrettslige regler, fortolkes strengt.

Åge Trontveit har lagt ned denne påstand:

«Prinsipalt: Halvor T. Homme dømmes til å utstede skjøte på eiendommene Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7, og Lutene, gnr. 21 bnr. 17, begge i Nissedal, til Åge Trontveit mot å motta løsningssummen kr. 51.000,-med fradrag av mulige heftelser.

Subsidiært: Halvor T. Homme dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7, og en ideell part av eiendommen Lutene, gnr. 21 bnr. 17, begge i Nissedal, til Åge Trontveit mot å motta løsningssummen kr. 51.000,- med fradrag av mulige heftelser.

Atter subsidiært: Halvor T. Homme dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7 i Nissedal, til Åge Trontveit mot å motta løsningssummen kr. 51.000,-med fradrag av mulige heftelser.

I begge tilfeller:

1. Halvor T. Homme dømmes til å fravike eiendommen (e) til faredag 14/4 1971.

2. Åge Trontveit tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Halvor T. Homme har i det vesentlige gjort gjeldende: Det foreligger ikke lovlig betalingstilbud. Den bankremisse som ble forevist tilfredsstiller ikke kravene i skjønnslovens §66. Etter de opplysninger som foreligger kan man ikke bygge på at Homme har godtatt remissen som tilfredsstillende betaling. Man har heller ikke noen sikkerhet for at odelsløseren, om det var gitt en kortere utsettelse, ville ha maktet å skaffe betaling i annen form. - Homme har erkjent at Åge Trontveit har odels- og løsningsrett til bnr. 7. Han bestrider at Åge Trontveit har odelsrett til

Side:1385

bnr. 17. Etter Jørgen Paulsen Evjas død i 1900 overtok sønnen Jacob på skiftet bnr. 7. Det er ikke godtgjort at Jacob på skiftet også overtok bnr. 4 eller den lutrett som tillå bnr. 4. Det er snarere grunnlag for å anta at lutretten er gått over til den eldre sønn Olav. Det mest sannsynlige er at den er forblitt hos arvingene. Det foreligger overhodet ikke opplysninger om utøvelsen av lutretten etter 1900 og frem til utskiftningen i 1936. Det står imidlertid fast at Olav, som på skatteauksjon i 1929 hadde ervervet hjemmel til bnr. 4, i 1934 overdrog lutretten til Jacob. Dette må ses som et helt selvstendig erverv fra Jacobs side og innebærer at Jacob ikke satt med noen nedarvet odelsrett da han overtok lutretten. Da han senere døde barnløs hadde ikke slekten, heller ikke Åge Trontveit, odelsrett til lutretten eller bnr. 17 som senere har avløst lutretten. Det har vært så megen usikkerhet om disse forholdene at man heller ikke kan si at odelsretten har vært i behold for bnr. 4. - Homme vil ikke motsette seg at Trontveit løser bnr. 7 alene hvis han er villig til å betale takstsummen kr. 51.000. Han ser imidlertid ikke bort fra at fylkeslandbruksstyret vil motsette seg deling av bnr. 7 og 17 som i realiteten utgjør én eiendom. Homme kan derimot ikke finne at det er grunnlag for å løse en større eller mindre andel av bnr. 17.

Når det gjelder makeskiftet er Homme enig i at det er en viss forskjell mellom verdien av de eiendommer som er makeskiftet. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne side av saken. Etter odelslovens §7 er det bare når det gis mellomlag at odelen forblir uforandret. Hvis det ikke betales mellomlag er regelen at odelen går over. Og noe mellomlag er her ikke gitt. Makeskiftet hadde for øvrig sin spesielle bakgrunn og er reelt fullt begrunnet. Det må være Åge Trontveits sak å bevise at det har vært hensikten med makeskiftet å hindre utøvelsen av odelsretten. Det kan være fullt legitime grunner for å sikre seg mot odelsløsning. Jacob Trontveit bodde i sine senere år på Homme, og han ville derfor gjerne ha en eiendom som lå nærmere bostedet. Ved vurderingen må det for øvrig tas i betraktning at Gaupelem og Lutene ligger langt fra sentrum i Nissedal og at veiforbindelsen i 1960 var meget dårlig. Eiendommene har bra skogbestand, men skogen er tungdreven. Homme østre ligger inntil riksvei, og det er visse muligheter for salg eller bygsling til hyttetomter.

Halvor T. Homme har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Halvor T. Homme tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter som i det følgende vil bli omtalt i den utstrekning de får betydning for avgjørelsen. Det er holdt bevisopptak ved Vest-Telemark herredsrett med avhør av begge parter og tre vitner hvorav to er nye for Høyesterett. Saken foreligger på vesentlige punkter i helt ny skikkelse for Høyesterett.

Side:1386

Jeg er, når det gjelder spørsmålet om det foreligger lovlig betalingstilbud, kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i lagmannsrettens dom. Det forelå i løsningsmøtet ikke lovlig betalingstilbud i samsvar med skjønnslovens §66. Det ble imidlertid ikke protestert mot den foreviste bankremisse. Var det blitt protestert, må man regne med at det ville blitt begjært utsettelse for å bringe betalingstilbudet i orden. Etter vanlig praksis ville odelsløseren hatt krav på en kortere utsettelse. Løsningsmøtet ble holdt på sorenskriverkontoret i Kviteseid, og det er ingen grunn til å tvile på at saken i løpet av kort tid kunne vært ordnet gjennom stedets bank. Jeg ser det slik at bankremissen er godtatt som lovlig betalingstilbud.

Når det gjelder spørsmålet om Åge Trontveits odelsrett er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten. Jeg finner det nødvendig først å redegjøre for det faktiske forhold slik som jeg ser det etter bevisførselen for Høyesterett.

Nottolf Johnsen, eier av Håtveit nedre, gnr. 21 bnr. 1 i Nissedal, solgte i 1855 plassen Sandvik til Paul Gundersen. Ved skylddelingsforretning holdt 20. september 1855 ble plassen utskilt fra Håtveit som Sandvik, gnr. 21 bnr. 4. Det nye bruks «Tilliggelser» er beskrevet i 9 punkter: (1) «Hjemmejordet paa Sandvik, omkring hvilket blev opsatte Delemærker i forskjellige Retninger.» (2) To skogstykker «i Gaupelemen», et stykke i den nordre og et i den søndre ende, oppmålt til 64 mål, og forsynt med oppsatte delemerker. «Disse Stykker skal Eieren af Sandvik have Frihed til at oprydde, dog skal den Skov der findes forinden dette skeer der er tjenlig til Mærkningstømmer opblinkes af Eieren af Haatvedt og fremdrives til Vandet af Eieren af Sandvik, hvorefter de skal have hver sin halve part af Salgsbeløpet.» Det heter videre: «Paa samme betingelser skal Eieren af Sandvik fremdrive den Haatvedt tilhørende Skov ovenfor Sandvik nord til Bubjærget og op paa Risten af Vigfjeldet, om han (Eieren af Sandvik) selv ønsker det.» De to rydningsstykker, som her er omtalt, er senere kalt Nordkåsen og Sydkåsen. Retten til å drive ut tømmer i området utenfor kåsene er senere omtalt som rett til «Lodbrug» eller «lutretten». - De øvrige tilliggelser er (3) «Fjeldstølheien», (4) «Slaattemyren Hæsmyr», (5) rett for eieren av Sandvik «til at tage 8 trær aarlig af Haatveits Skov», (6-9) rett til fiske, løvskog, husefang, brenne, gjerdeved og beite.

Etter Paul Gundersens død ble bnr. 4 ca. 1864 overtatt av sønnen Jørgen Paulsen. Denne kjøpte senere gården Evja, gnr. 20 bnr. 9 i Nissedal, og flyttet dit. Han kalte seg senere Jørgen Paulsen Evja. Han solgte i 1873 en del av bnr. 4. Den fraskilte del fikk bnr. 5 og omfattet i henhold til skylddelingsforretningen av 20. juni 1873 innmarken, Nordkåsen, myrslåtten «Hæsmyr» og «Fiskeri, løvskog, husefang, brændeved, gjærdeved, og fæbete efter 6, 7, 8, og 9 de post i skyldsætningsforretning av 10. okt. 1855». Tilbake under bnr. 4 ble Sørkåsen, Fjellstølheien, lutretten

Side:1387

og retten til 8 trær i Håtveit skog. Det tilføyes at Nordkåsen i 1921 ble skylddelt og solgt til Jon Håtveit.

I 1874 solgte eieren av Håtveit, gnr. 21 bnr. 1, et skogstykke til Knud Gunliksen Throntvedt. Skogstykket ble skylddelt 7. oktober 1874 som Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7. I skjøtet på bnr. 7 av 11. mars 1875 er tatt uttrykkelig reservasjon for Sandviks rettigheter i Gaupelem: «Det bemerkes at Gaarden Sandviks Eier har ret til Lodbrug af den i bemeldte Skovstykke huggendes last overensstemmende med Skyldsætning thgl. §10§de octobr. 1855. - - -.»

Ved skjøte av 12. januar 1878 solgte Knud Gunliksen bnr. 7, Gaupelem, til Mikkel Johnsen Fjone og Brynjulf Gulbrandsen Aakre. I skjøtet er tatt forbehold for «Jørgen Paulsen Evjas Ret til for en Halvpart til Lodbrug af den i det solgte Skovstykke huggendes Last overensstemmende med Skyldsætningsforretning afødt xx.xx.1855 - -». Brynjulf Aakres del gikk senere over til T. H. Kråkenes. Ved skjøte av 30. januar 1879 overdrog Mikkel Johnsen Fjone sin halvpart til lensmann L. Ø. Graver. Ved «Handelskontrakt» datert 26. juli 1880 solgte så lensmann Graver sin part i bnr. 7 til Jørgen Paulsen Evja.

Jørgen Paulsen Evja avgikk ved døden 21. juni 1900. Han etterlot seg hustru og 9 barn. Han satt ved sin død med eiendommene Evja, gnr. 20 bnr. 9, en part i Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7, og Sandvik, gnr. 21 bnr. 4. Den sistnevnte eiendom omfattet fremdeles Fjellstølheien, Sørkåsen, lutretten og retten til 8 trær årlig. Boet ble skiftet ved Vest-Telemark skifterett i årene 1900- 1904. På skiftet ble sønnen Olav Evja (den eldste av barna) utlagt gnr. 20 bnr. 9 og Fjellstølheien for åsetestakst. Sønnen Jacob Trontveit (den nest eldste av barna) ble utlagt parten i Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7, også for åsetestakst. De opplysninger som foreligger om skiftet, og som for en vesentlig del er nye for Høyesterett, kan tyde på at det har vært meningen at Jacob også skulle overta bnr. 4 unntatt Fjellstølheien. Det ser imidlertid ut til at dette ikke har vært fulgt opp. De opplysninger som ellers foreligger tyder på at de gjenværende herligheter under bnr. 4 er overtatt av Olav. Jeg nevner således at han i 1929 lot seg overgå skatteauksjon for å få hjemmel til bnr. 4. Det foreligger også en erklæring fra Olav Evja datert 19. juni 1934 med bekreftelse for at hans «ret i Gaupelæmmen (Sandviklierne) til ludbrug av den i bemeldte skyldsætning tinglæst 10. oktober 1855 er overgått til min bror Jacob J. Trontvedt som er den nuværende medeier av eiendommen gårdsn. 21 brugn. 7, Gaupelæmmen (Sandviklierne) i Nissedal».

T. H. Kråkenes begjærte 27. desember 1928 som medeier i bnr. 7 utskiftningsforretning for å få avløst de bruksrettigheter som hvilte på eiendommen. Under utskiftningsforretningen ble Jacob Trontveit på grunnlag av Olav Evjas erklæring av 19. juni 1934 behandlet som eneberettiget til lutretten. Det tilføyes at Olav Evja ble behandlet som eier av Sørkåsen. Retten til 8 trær årlig ses ikke omhandlet under forretningen. Jacob Trontveit fikk utlagt

Side:1388

et skogstykke på 97 dekar til avløsning av lutretten. Stykket ble ved skylddelingsforretning i forbindelse med avløsningen skylddelt fra bnr. 4 og gitt bnr. 17. Jacob Trontveit og T. H. Kråkenes fikk utlagt hvert sitt eiendomsstykke, henholdsvis bnr. 7 og bnr. 18.

Jeg legger til grunn at Jørgen Paulsen Evja ved sin død hadde odelsrett til sine forskjellige eiendommer. Når det gjelder gnr. 21 bnr. 7, ervervet ved handelskontrakten av 26. juli 1880, tinglyst 9. august s.å., var hevden ved hans død 21. juni 1900 ennå ikke fullført, men den ble fullført på boets hånd noen måneder senere. Både Åge Trontveit og Harald T. Homme har odelsrett til bnr. 7 gjennom Tori Jørgensdatter Nordskog (nr. 8 av Jørgens barn). men Åge Trontveit har den beste rett.

Odelsretten til bnr. 4 omfattet også lutretten sammen med de andre herligheter som tillå eiendommen. Det er omstridt hvem som overtok lutretten på skiftet etter Jørgen Paulsen Evja, - om det var Olav Evja eller Jacob Trontveit. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til dette. Jeg legger til grunn at slektens odelsrett hele tiden har vært i behold, ikke bare for Jacob Trontveit, men også for Tori Jørgensdatter og hennes etterkommere. Men Toris linje var avskåret fra å gjøre odelsretten gjeldende så lenge Olav eller Jacob var innehaver av lutretten. Dette resultat følger likefrem av odelslovens §13 når det er foretatt fordeling i samsvar med §12. Men prinsippet må også komme til anvendelse i det foreliggende tilfelle uten hensyn til om det på skiftet etter Jørgen Evja er skjedd valg og fordeling i samsvar med §12. Olav Evja avgikk ved døden 3. februar 1955 uten å etterlate seg livsarvinger. Jacob Trontveit avgikk ved døden i 1965, likeledes uten å etterlate seg livsarvinger. Dermed kan odelsretten gjøres gjeldende av Toris linje. Jeg tilføyer at man ikke kan se bort fra at det lever andre etterkommere etter Jørgen Paulsen Evja som har bedre odelsrett enn Åge Trontveit. Dette er uten betydning i konflikten mellom Åge Trontveit og Halvor T. Homme.

Jeg legger videre til grunn at odelsretten til lutretten ved avløsningen i 1936 gikk over på det utlagte skogstykke, bnr. 17, og at det må være adgang til å løse dette for den bedre odelsberettigede Åge Trontveit. - Jeg viser til Skeie: Odelsrett side 56. Uansett om det er adgang til særskilt løsning av en bruksrett som hører til eller har hørt til en odelseiendom - et spørsmål som jeg ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til - antar jeg at det må være adgang til i et tilfelle som det foreliggende å løse det jordstykke som fremtrer som erstatning for bruksretten (lutretten).

Etter det syn jeg har på den ankende parts odelsrett må jeg også ta standpunkt til makeskiftet. Dette spørsmål har ikke vært prøvet av de underordnede domstoler, og jeg har vært i noen tvil om ikke saken av hensyn til bevisførselen for så vidt burde hjemvises til behandling av lagmannsretten. Begge parter har bedt om at Høyesterett også tar standpunkt til denne siden av saken,

Side:1389

og jeg finner etter omstendighetene at spørsmålet må kunne tas opp til avgjørelse.

Ved «makeskifteskøyte» av 8. november 1960 overdrog Jacob J. Trontveit Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7, og Lutene, gnr. 21 bnr. 17, til Halvor T. Homme, mens Halvor T. Homme overdrog Østre Homme, gnr. 35 bnr. 60, til Jacob Trontveit. Verdien av de makeskiftede eiendommer er på begge sider satt til kr. 25.000, og det er ikke betalt noe mellomlag. Det fremgår at eiendommene er overtatt uten panteheftelser.

Gaupelem og Lutene ligger i sammenheng på vestsiden av Nisservann ca. 15km nord for Treungen. Arealet er til sammen 264 dekar. Herav er ca. 200 dekar produktiv skog med gode, til dels meget gode, boniteter, mens resten er skrapskog og impedimenter. Eiendommen er ikke bebygget. østre Homme ligger ca. 2 km fra Treungen og grenser til riksvei. Arealet er 60 dekar. Herav er ca. 30 dekar produktiv skog, men av mindre god bonitet. Resten består for en vesentlig del av impedimenter (fjell i dagen). Man kan ikke, i ethvert fall ikke i overskuelig fremtid, regne med salg eller bygsling av tomter. Heller ikke denne eiendom er bebygget.

Jeg legger til grunn at Gaupelem og Lutene i 1960 hadde større verdi enn Østre Homme. Jeg går ikke nærmere inn på verdien av de enkelte eiendommer, men finner det tilstrekkelig å fastslå at det var et klart og markert misforhold mellom ytelsene. Det er derfor ikke makeskiftet lige for lige». Det er ikke holdepunkt for å anta at det har hatt noen virkelig betydning for Jacob Trontveit å erverve Østre Homme. Alt tatt i betraktning finner jeg å måtte bygge på at makeskiftet er et arrangement for å unngå odelsløsning. Å godta dette vil være i strid med de hensyn som ligger bak odelslovens §7. Jeg antar derfor at odelsretten fremdeles er i behold for Åge Trontveit.

Jeg finner etter dette at Halvor T. Homme må dømmes til å utstede skjøte på eiendommene i samsvar med Åge Trontveits prinsipale påstand.

Anken har ført frem, og jeg finner at motparten i samsvar med regelen i tvistemålslovens §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd, må betale saksomkostninger for Høyesterett.

Da saksforholdet først er blitt fullt klarlagt under behandlingen for Høyesterett finner jeg at partene hver bør bære sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Halvor T. Homme dømmes til å utstede skjøte på eiendommene Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7, og Lutene, gnr. 21 bnr. 17, i Nissedal, til Åge Trontveit, mot å få utbetalt løsningssummen 51.000 - femtien tusen - kroner med fradrag av påhvilende heftelser og til å fravike eiendommene innen 14. april 1971.

Side:1390

2. I erstatning for saksomkostninger for Høyesterett betaler Halvor T. Homme til Åge Trontveit 10.000 - ti tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

3. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Blom og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Johan Th. Torgersen med domsmenn):

Ved odelsovertakst avhjemlet ved Vest-Telemark herredsrett 1. juni 1965 ble eiendommene Gaupelem, gnr. 21 bnr. 7 og Lutene, gnr. 21 bnr. 17, begge i Nissedal satt til en samlet verdi av kr. 51 000,-.

Stevning i løsningssak ble inngitt 28. juni 1965 og rettsmøte avholdt 16. september s.å. uten at løsning kom i stand. - - -

Retten skal bemerke. En vil først ta stilling til den formelle innsigelse da nødvendigheten av å ta stilling til de øvrige i første omgang beror på dette.

Saksøkeren foreviste i løsningsmøtet 16. september 1965 løsningssummen kr. 51000, i sjekk 1/Fellesbanken A/S, Oslo. Retten legger til grunn at løsningstilbudets lovlighet ikke ble drøftet under møtet. Saksøkte avviste ikke tilbudet og var villig til å avstå bnr. 7 for beløpet. Han innledet herved reelle forhandlinger om delvis løsning og har derved i handling for så vidt godtatt det fremsatte løsningstilbud. Innsigelsen, som fremkom i prosesskrift av 7. oktober er for sent fremsatt. Den måtte ha vært fremsatt i løsningsmøtet og ville trolig heller ikke da ha bevirket at saksøkeren tapte sin eventuelle rett til å løse eiendommene, jfr. Rt-1938-582 (Skeie 258). Partene har fri rådighet over sakens gjenstand og må være bundet av stilltiende såvel som uttrykkelig godkjenning av et tilbud som ikke er overensstemmende med §66, og kan ikke senere påberope seg at odelsretten er gått tapt i medhold av samme lovs §74 nr: 3.

Retten finner således at saksøkte ikke kan gis medhold i denne innsigelse og at saksøkerens løsningsrett for så vidt er i behold.

Den endelige odelsovertakst og stevningen i løsningssaken gjelder både bnr. 7 og bnr. 17. Hvis saksøkeren ikke har odelsrett til begge eiendommer kan løsning på grunn av den foreliggende takst ikke i noe tilfelle finne sted og det vil således ikke bli nødvendig å gå innpå om makeskiftet var reelt eller innebærer en gave som må bli å betrakte som mellomlag slik at saksøkerens odelsrett til det tidligere odelsgods fortsatt består.

Det er enighet mellom partene om at saksøkeren før makeskiftet hadde bedre odelsrett enn saksøkte til Gaupelem gnr. 21 bnr. 7. Med hensyn til bnr. 17 er det enighet om at dette svarer til den bruksrett bnr. 4 hadde i bnr. 7 før utskiftningen. I rettsbok av 4. mai 1931 vedrørende utskiftningen heter det at «En av medeierne av br. nr. 7, Jacob Trontveit henviste til... erklæring... hvor eieren av bnr. 4 Olav Evja,

Side:1391

overdrar sin lutrett til Jacob Trontveit ..., men finner utskiftningsretten nevnte lutrett saa verdifull, at den maa skylddeles fra br.nr. 4 hvilket av begge parter blev forlangt.»

Det er ikke påstått noen odelsrett i forhold til Olav Evja eller bnr. 4 - etter det opplyste kjøpte han eiendommen på tvangsauksjon i 1929. Saksøkernes odelsrett skriver seg fra før utskiftningen og han hevder at odelsretten i det ideelle sameie som forelå knyttet seg til all grunn, således selvsagt også til den grunn der bnr. 4's hogstrett bestod, slik at det er uten betydning for odelsretten til bnr. 17 at denne svarer til en rett som tidligere tillå bnr. 4, som saksøkeren ikke har odelsrett til. Retten kan ikke være enig i dette syn. Riktignok vil odelsretten i et sameie for så vidt omfatte den hele eiendom som en ideell sameiedel gjør det, men likevel ikke lengre enn eiendomsretten etter sameieforholdet strekker seg. Odelsretten til en ideell halvpart av en eiendom, d.v.s. bnr. 7 (før utskiftningen) går ved deling over på den fysiske halvdel som vedkommende odelsinnehaver blir tildelt, d.v.s. bnr. 7 (etter utskiftningen), jfr. Rt-1949-702 flg. Retten må gi saksøkte medhold i at det for så vidt må sees som en tilfeldighet at Jakob J. Trontveit og eieren av bnr. 7 er den samme. Det synes således klart at om bnr. 4 og dermed hugstretten før utskiftningen hadde vært undergitt odelsrett så ville de dertil odelsberettigede kunne ha løst bnr. 17 fra Trontveit. Den odelsrett Trontveit hadde i sameiet begrenset seg etter utskiftningen til bnr. 7 og han påbegynte etter utskiftningen selvstendig odelshevd av bnr. 17, som ikke saksøkeren kan gjøre rett gjeldende etter. Saksøkeren kan således ikke utlede odelsrett til bnr. 17 på grunnlag av Jørgen P. Evja og hustrus odelshevd av bnr. 7 i tiden 1880 til 1904. Slik retten ser det har ikke saksøkeren odelsrett til gnr. 21 bnr. 17, Lutene.

Den foreliggende odelsovertakst omfatter såvel bnr. 7 som bnr. 17 og en har ikke grunnlag eller hjemmel for å foreta noen fordeling av taksten mellom eiendommene. Saksøkte må følgelig bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kaare Westad, kst. lagdommer Erling Viken og sorenskriver Rolv Hovden): - - -

Det hvilte en «lutrett til hugst» på bnr. 7 og som eierne forlangte avløst. Lutretten var en rett til å hugge tømmer i bnr. 7's skog og til å drive det fram mot å få halvparten av tømmeroppgjøret. Det var eierne av bnr. 7 som bestemte når og hvor mye som skulle avvirkes. Det antas at lutretten hvilte på bnr. 7 fra bruket ble opprettet i 1875 som en rettighet for eieren av gnr. 21, bnr. 4, Sandvik. Da utskiftningsforretningen ble fremmet i 1931, var Jakob Trontveits bror, Olav Jørgensen Evja eier av bnr. 4, og det er sannsynlig at han overtok eiendommen på skiftet etter faren i 1904. Under forretningen ble det framlagt en erklæring av 19/6-34 fra Evja hvori han som eier av bnr. 4 meddelte at hans rett til «ludbrug av den i bemeldte med skyldsætning tinglæst 10. oktober 1855 er overgått til min bror Jakob J. Trontveit som er den nuværende medeier av eiendommen gårdsn. 21, brugn. 7, Gaupelæmmen (Sandviklierne) i Nissedal». Det er ikke opplyst når Jakob Trontveit egentlig overtok lutretten, men det er på det rene at den iallfall var overgått til ham før

Side:1392

den 21/8-28, da retten ble omtalt i et brev fra Th. Kråkenes til utskiftningsformannen i Telemark.

Utskiftningsretten fant «nevnte lutrett saa verdifull, at den maa skylddeles fra bnr. 4 hvilket av begge parter blev forlangt.» Dette ble gjennomført ved at 97 da. av bnr. 7's grunn - og som utskiftningsretten antok tilsvarte lutrettens verdi - ble utskilt som eget bruk, Lutlem (senere Lutene), gnr. 21, bnr. 17. Skylden ble satt til 0,15 mark og tatt fra bnr. 4, som fikk sin skyld tilsvarende redusert. Bnr. 17 ble utlagt Jakob Trontveit som vederlag for lutretten. Det gjenværende av det opprinnelige bnr. 7 ble delt likt mellom sameierne. Den del Kråkenes ble tildelt, fikk bnr. 18 med skyld mark 0,37 og Jakob Trontveits del beholdt eiendommens opprinnelige betegnelse - Gaupelem, gnr. 21, bnr. 7 med skyld mark 0,38.

Jakob Trontveit satt så med gnr. 21, bnr. 7 og 17 til den 8/11-60, da han ved makeskifteskjøte overdro begge eiendommene til Halvor T. Homme. Til gjengjeld fikk han Hommes eiendom Homme østre, gnr. 35, bnr. 60 med skyld mark 0,30 i Nissedal, som Homme hadde utskilt fra sitt hovedbruk Homme søndre og nedre, gnr. 35, bnr. 3 den 4/7-60. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Man antar at den bankremisse Trontveit foreviste på løsningsmøtet den 16/9-65, ikke går inn under de erklæringer fra bank som skjønnslovens §66 godkjenner som lovlig løsningstilbud. Remissen er nok en erklæring fra banken om at dens pålydende vil bli utbetalt ved forevisning - og står forsåvidt sterkere enn en vanlig sjekk utstedt av en privatperson - men den inneholder intet om at renter vil bli betalt eller om at utbetalingen knytter seg til skjøteutstedelsen. En antar at de løsningsformer tilbudet kan godtas i er uttømmende oppregnet i §66. Trontveit kan således ikke få medhold i sin prinsipale anførsel på dette punkt.

Derimot er lagmannsretten kommet til at Homme på grunn av sin holdning på løsningsmøtet må sies å ha godtatt bankremissen som tilfredsstillende løsningsform. Lagmannsretten legger til grunn at Homme ikke ble spurt om han godtok tilbudet, og en må anta at dommerfullmektigen mente at det fylte lovens krav. Homme ble imidlertid forevist og tilbudt bankremissen, og lagmannsretten er av den oppfatning at Homme måtte ha kommet med sin innsigelse straks i tilfelle han ville påberope seg noen feil ved tilbudets form. Når han unnlot det, utelukket han også Trontveits muligheter til å begjære en kortere utsettelse med hjemmel i tvml. §97, jfr. skjønnslovens §2. Lagmannsretten kan ikke se bort fra den mulighet at utsettelse ville blitt innvilget i dette tilfelle.

Lagmannsretten er således kommet til at Trontveit ikke har tapt sin odelsrett med hjemmel i skjønnslovens §74, nr. 3.

Til Hommes anførsel om at Åge Trontveit ikke har odelsrett til bnr. 17, skal lagmannsretten bemerke:

Det er på det rene at Åge Trontveits linje hadde odelsrett til Jakob Trontveits ideelle andel i bnr. 7 før oppløsningen av sameiet og utskiftningen fant sted i første halvdel av 30-årene, og at det på begge sameieparter hvilte en lutrett som tidligere hadde tilhørt eieren av bnr. 4, men som en gang før august 1928 hadde gått over til Jakob Trontveit. Ved utskiftningen ble lutretten i sin helhet satt til en verdi svarende til 97

Side:1393

da. av bnr. 7's grunn og utskilt som eget bruk, Lutene, bnr. 17. Siden det gjenværende av bnr. 7 ble delt likt mellom sameierne, må en anta at lutretten hadde vært like tyngende på begge andeler - selv om dette i og for seg ikke er av betydning i dette tilfelle. Da så Jakob Trontveit overtar bnr. 17, gjør han det for en halvdels vedkommende som vederlag for lutretten i Kråkenes' ideelle andel i det opprinnelige bnr. 7. Forsåvidt foreligger det nyerverv av eiendom på Jakobs hånd som Åge Trontveit ikke kan bygge odelsrett på.

Da odelsovertaksten omfattet - foruten det nye bnr. 7 også hele bnr. 17 - altså et større areal enn det Åge Trontveit antas å ha odelsrett til, kan han ikke nå fram med sin anke. - - -