Rt-1970-1398

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-12-04
Publisert:	Rt-1970-1398
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 147/1970
Parter:	Gunnar Simonsvik m.fl. (høyesterettsadvokat Alfred G. Kvamme) mot Magna Mæland m.fl. (advokat Erik Secher - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Bølviken, Fagereng, Mellbye, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §7, Skylddelingsloven (1909) §8

Dommer Endresen: Ved skjøter av 25. mai 1935, tinglyst henholdsvis 28. mai og 4. juni s.å., overdrog eierne av bnr. 1 og bnr. 13 av gnr. 48 i Laksevåg to parseller - bnr. 55 og 56 - til Kristoffer Mæland. Denne hadde i bortimot 25 år - først sammen med andre, senere alene - hatt en hytte på en liten holme i Nipetjernet som ligger i fjellet mellom gården Lyngbø i Laksevåg og gården Fyllingen i Fana, og parsellene omfattet tjernet med holmen og omliggende område, i alt ca. 43 mål. Forut for skjøtningen var parsellene blitt skylddelt fra selgernes eiendommer, og ved skylddelingsforretningen vedrørende bnr. 56 møtte også - i egenskap av nabo - Karl Simonsvik, som sammen med fire søsken eide eiendommen gnr. 48 bnr. 8. Det er på det rene at det under skylddelingsforretningen ble diskusjon om hvor grensen mellom bnr. 13 og bnr. 8 gikk, uten at uenigheten kom til uttrykk i protokollen over skylddelingsforretningen. I 1964 arbeidet Laksevåg kommune med planer om å bygge ut Gravdalsvassdraget som Nipetjernet hører til, til drikkevannsforsyning, og som følge herav tok Gunnar Simonsvik, som nå sammen med fire slektninger eide bnr. 8, skritt til å få fastslått denne eiendoms grenser. Ved kjennelse i grensegangsforretning, avsagt av Midhordland jordskifterett 20. juni 1966, ble det fastslått at grensen mellom bnr. 8 på den ene side og bnr. 1 og bnr. 13 på den annen går slik at bnr. 55 og 56 må være utskilt fra område som hørte under bnr. 8, og ikke fra områder hørende under bnr. 1 og bnr. 13 som uriktig antatt under skylddelingsforretningene i 1935.

Eierne av bnr. 8 reiste deretter sak ved Sotra herredsrett mot Kristoffer Mælands dødsbo ved gjenlevende enke - Kristoffer Mæland var kort tid i forveien avgått ved døden - med påstand om å være eiendomsberettiget til bnr. 55 og 56. Boet på sin side erkjente at disse parseller ligger på grunn som før 1935 hørte under bnr. 8, men hevdet at Mæland var blitt eier enten ved at Karl Simonsvik på egne og medeieres vegne under skylddelingsforretningene i 1935 hadde samtykket i salget, eller som følge av den passivitet eierne av bnr. 8 hadde utvist, eller ved hevd.

Side:1399

Sotra herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa dom 12. februar 1968. Retten kom til at det ikke forelå samtykke til overdragelsene fra eierne av bnr. 8, og at det heller ikke forelå slik passivitet fra disses side at det kunne ha rettsendrende virkning. Retten fant imidlertid at Mæland hadde hevdet eiendomsrett til holmen, derimot ikke til området rundt tjernet - dette fordi bruken av dette område bare hadde vært sporadisk og ubetydelig av omfang. Domsslutningen lyder:

«Gunnar Simonsvik, Karl H. Simonsvik, Erna Karlsen, Kamilla Karlsen og Martha Simonsvik er eiere til den grunn som etter skylddelingsforretningen av 9. mai 1935 utgjør gnr. 48, bnr. 55 og 56 i Laksevåg, med den innskrenkning at de ikke eier holmen i Nipetjern og heller ikke kan nekte Kristoffer Mælands arvinger adkomst til holmen over bnr. 56 langs den sti som hittil har vært brukt.

Partene bærer sine egne sakskostnader.»

Kristoffer Mælands dødsbo ved gjenlevende hustru og barn - Magna Mæland, Magna Henrikke Mæland, Haldis Monsen, Ruth Mæland og Berit de Lange - påanket dommen til Gulating lagmannsrett som avsa dom 28. mai 1969. Retten kom i likhet med herredsretten enstemmig til at Mæland hadde hevdet eiendomsrett til holmen. Med hensyn til området rundt tjernet fant et flertall at når eierne av bnr. 8 lot det gå henved 30 år uten å foreta seg noe til tross for at de visste at de fraskilte parseller var tilskjøtet Mæland som utgått fra bnr. 1 og 13, måtte dette ha den virkning at de måtte regnes for å ha godkjent Mælands eiendomsrett til fordel for ham. Mindretallet - lagmannen - kom til samme resultat som herredsretten og tiltrådte dens begrunnelse. Han fant ikke grunnlag for å tillegge Karl Simonsviks forhold under skylddelingen i 1935 og/eller den passivitet eierne av bnr. 8 senere hadde vist, rettsendrende virkning. Lagmannsrettens domsslutning lyder:

«Kristoffer Mælands dødsbo ved gjenlevende hustru og barn», det vil si fru Magna Mæland, frk. Magna Mæland, fru Haldis Monsen, frk. Ruth Mæland og fru Berit de Lange, kjennes eiendomsberettiget til gnr. 48 bnr. 55 og 56 i Laksevåg.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Gunnar Simonsvik, Karl Simonsvik, Erna Karlsen, Kamilla Simonsvik og Martha Simonsvik har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De to sistnevnte er under ankesakens gang avgått ved døden. De ankende parter har akkviescert ved lagmannsrettens avgjørelse vedrørende holmen i Nipetjern. Når det gjelder tjernet og det område rundt tjernet som faller innenfor grensene for bnr. 55 og 56, bestrider de som for de tidligere retter at disse områder er hevdet av Mæland, og videre at deres eller deres rettsforgjengeres passivitet kan tillegges rettsendrende virkning, slik at Mæland derigjennom er blitt eier. Grunnlag for hevd mangler både fordi Mæland ikke har utøvet slik eiendomsrådighet

Side:1400

som er vilkår for hevd, og eiendomsrådigheten under enhver omstendighet ikke har vært eksklusiv, og fordi det ikke har foreligget aktsom god tro hos Mæland. Med hensyn til passivitetsinnsigelsen gjør de ankende parter gjeldende at eierne av bnr. 8 ikke hadde noen oppfordring til å gjøre eiendomsretten gjeldende før de i 1964 ble klar over at bnr. 55 og 56 var utgått fra områder som hørte under bnr. 8. Karl Simonsvik var ved skylddelingsforretningen i 1935 i likhet med skylddelingsmennene og partene i forretningen ikke klar over dette; uenigheten den gang gjaldt bare hvor grensen mellom bnr. 56 som ble skylddelt fra bnr. 13, og bnr. 8 skulle trekkes. Det kan under disse omstendigheter ikke regnes eierne av bnr. 8 til skade at de ikke grep inn overfor Mæland før de ble klar over at bnr. 55 og 56 i sin helhet omfattet grunn som hørte under bnr. 8. På den annen side foreligger ingen aktivitet fra Mælands side som skulle gjøre det betenkelig å tilbakeføre parsellene til eierne av bnr. 8; hverken han eller hans familie har investert noe i det omtvistede området, og det går derfor ingen nyskapte verdier tapt om det nå blir frakjent ankemotpartene. Hertil kommer at området i utviklingens medfør er blitt mindre attraktivt for slike ferie- og rekreasjonsformål som det opprinnelig var beregnet på, og den interesse som lå bak kjøpet av de to parseller, er derfor redusert. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Med unntak av holmen i Nipetjern kjennes Gunnar Simonsvik, Karl Simonsvik og Erna Karlsen eiendomsberettiget til de områder som ved skylddelingsforretninger avholdt 9/5, tgl. 21/5 1935 er fraskilt gnr. 48 bnr. 1 og 13 og gitt betegnelsen gnr. 48 bnr. 55 og 56.

Magna Mæland, Magna H. Mæland, Haldis Monsen, Ruth Mæland og Berit de Lange dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Arvingene i Kristoffer Mælands dødsbo som nå er skiftet - Magna Mæland, Magna Henrikke Mæland, Haldis Monsen, Ruth Mæland og Berit de Lange - har tatt til gjenmæle. De har ikke for Høyesterett opprettholdt anførselen om at Karl Simonsvik under skylddelingsforretningen i 1935 gav samtykke til at bnr. 55 og 56 ble overdratt til Kristoffer Mæland. Men Mæland fikk - hevdes det - gjennom skylddelingsforretningene og den etterfølgende skjøtning en faktisk legitimasjon som Karl Simonsvik og de øvrige eiere av bnr. 8 både den gang og i de følgende 29 år unnlot å berøve ham til tross for at de den hele tid var klar over det rette forhold - at bnr. 55 og 56 var utgått fra grunn som hørte under bnr. 8. Dette må tillegges vekt både når det gjelder spørsmålet om det foreligger hevd og spørsmålet om rettsendring gjennom passivitet. Når det gjelder spørsmålet om hevd, må det rette syn være at Mæland til ferie- og rekreasjonsformål ervervet et sammenhengende landområde med et tjern i midten - et område som i sin helhet tjente hans formål og i over hevdstid er blitt brukt som en enhet på slik måte som er vanlig for fritidseiendommer. Når det gjelder spørsmålet om rettserverv

Side:1401

som følge av de opprinnelige rettighetshaveres passivitet, har ankemotpartene vist til at eierne av bnr. 8 har latt Mæland sitte med eiendommen i god tro uten noen gang å ha gitt uttrykk for at bnr. 55 og 56 var utgått fra deres eiendom, eller at de fortsatt pretenderte å ha eiendomsrett. Etter omstendighetene må dette også kunne tolkes som en stilltiende godkjennelse av Mælands eiendomsrett. Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Magna Mæland, Magna Henrikke Mæland, Haldis Monsen, Ruth Mæland og Berit de Lange har eiendomsrett til gnr. 48 bnr. 55 og hele gnr. 48 bnr. 56 i Laksevåg.

2. Gunnar Simonsvik, Karl Simonsvik og Erna Karlsen dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Sotra herredsrett, hvor de ankende parter Gunnar Simonsvik, Karl Henrik Simonsvik og Martha Simonsvik og ankemotpartene Magna Mæland, Magna Henrikke Mæland og Haldis Monsen samt ett vitne, nytt for Høyesterett, har avgitt forklaring. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall, men med en annen begrunnelse. Mæland har etter min mening ervervet eiendommen i sin helhet ved hevd gjennom bruk i god tro i hevdstid.

Det er på det rene at Mæland da han var blitt klar over at området ved Nipetjern ikke - som til han da hadde trodd - hørte under gården Fyllingen, foretok undersøkelser vedrørende eiendomsforholdene for å få kjøpe holmen samt området rundt Nipetjern av rette eier. Han kom i forbindelse med eierne av bnr. 1 og bnr. 13 som mente de var eiere av området - en antagelse som ble bekreftet ved at bnr. 55 og 56 ved skyddelingsforretninger ble fradelt deres eiendommer. I tillit til dette betalte han disse eierne en omforenet kjøpesum og fikk parsellen overdratt til seg ved tinglyste skjøter. Han visste at eierne av bnr. 8 var kjent med skylddelingsforretningene som var rekvirert med tanke på salg av parsellene som utgått fra bnr. 1 og 13, og noen protest mot salget kom aldri i løpet av hevdstiden fra disse eieres side. Det fremgår av hele forholdet at Mæland både i forbindelse med skjøtningen og senere har opptrådt som en aktsom og hederlig mann, og at det før 1964 ikke forelå noe som kunne reise tvil hos ham om hans adkomst. Det må derfor legges til grunn at hevdsvilkåret aktsom god tro i hevdstid her er til stede.

Det område det her gjelder, ligger i en større, utskiftet utmarksstrekning på ca. 9000 mål som hører til forskjellige gårder. Det finnes ingen gjerder slik at beitedyr fra gårdene har gått om hverandre over hele området. De omtvistede områder rundt Nipetjern ligger i uveisomme trakter og består vesentlig av bergrabber, myr og litt skogmark med sparsom beitevegetasjon. Mælands hytte med naust ligger på holmen, og det sier seg selv

Side:1402

at det etter naturforholdene ikke kunne bli noen særlig intensiv rådighetsutøvelse på området rundt tjernet. Men familien Mæland har utnyttet det så langt de hadde behov for det i forbindelse med sine opphold på fritidseiendommen. Vann har de hentet fra en oppdemmet bekk på østsiden av tjernet. De har tatt tørrved - til dels ved felling av døde trær - til brensel i hytten, under krigen også til sin bolig i Bergen. I begrenset omfang er det også blitt felt trær til reparasjon av hytten. Det ble satt noen bærbusker og under krigen også dyrket litt poteter. Mæland gjorde også forsøk på å sette ørretyngel ut i tjernet og satte - da det mislyktes - ut et fåtall ørreter som gav grunnlag for et beskjedent fiske. Da Laksevåg kommune under krigen i henhold til vedhugstkontrakt med eierne av bnr. 8 også hugget på Mælands eiendom, protesterte han og fikk erstatning av kommunen. Jeg kan ikke se dette annerledes enn at Mæland har brukt eiendommen som en samlet enhet og utøvet slik rådighet som faller naturlig på en fritidseiendom av denne art. Hadde det dreiet seg om en sammenhengende landeiendom - uten et tjern som lager markert skille mellom hytteområdet og det øvrige landområde - kunne det knapt ha kommet på tale å unnta noe av eiendommen fra hevd fordi rådighetsutøvelsen på enkelte deler i forholdenes medfør hadde vært noe sparsom og sporadisk. Særlig er det grunn til ikke å stille for store krav til rådighetsøvelsen i et tilfelle som det foreliggende, hvor eierne av bnr. 8 kjente til at parsellene var skylddelt med de fastsatte grenser, og utstrakt rådighetsutøvelse derfor var av mindre betydning både som varsel til rette eiere og som manifestasjon av hevderens eierpretensjon.

På den annen side foreligger ikke bevis for at eierne av bnr. 8 har utøvet noen rådighet over parsellene. De har i et fåtall tilfelle latt ett eller et par beitedyr gå i dette store utmarksområde, men denne bruksutøvelse - som ikke tok sikte på bnr. 55 og 56 - kan ikke føre til at Mælands rådighetsutøvelse ikke kan ansees som eksklusiv.

Etter det resultat jeg er kommet til, blir spørsmålet om rettsendring som følge av passivitet ikke aktuelt.

Etter den tvil saken har voldt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Magna Mæland, Magna Henrikke Mæland, Haldis Monsen, Ruth Mæland og Berit de Lange har eiendomsrett til gnr. 48 bnr. 55 og 56 i Laksevåg.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Fagereng, Mellbye og Bahr: Likeså.

Side:1403

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Håkon Helle): - - -

Sakens sammenheng. I fjellet mellom gården Lyngbø i Laksevåg og gården Fyllingen, som tidligere har tilhørt Fana, men som nå ligger i Bergen, befinner seg et lite vann kalt Nipetjern. I vannet ligger en mindre holme. Rundt århundreskiftet ble det bygget en hytte på denne holmen av noen gutter, hvorav den ene var Kristoffer Mæland. Disse guttene betalte årlig leie for holmen til eieren av gården Fyllingen. Etter en tid overtok Mæland hytten alene.

I 1928 kom Mæland over et kart som viste at Nipetjern lå i Laksevåg kommune, ikke i Fana, altså kunne tjernet ikke høre inn under gården Fyllingen. Etter den tid opphørte leiebetalingen til Fyllingen. Mæland henvendte seg nå til flere grunneiere i Laksevåg: Ole og Bernt Lyngbø samt Karl Simonsvik. Han ønsket å kjøpe holmen i Nipetjern. I 1933 opprettet han kjøpekontrakt med Olaf Lyngbø, eier av gnr. 48 bnr. 13 om holmen. Den ble ikke tinglyst. I 1935 ble det holdt skylddeling. Da ble to parseller, bnr. 55 og bnr. 56 utskilt - fra h.h.v. bnr. 1 og 13 av gnr. 48. Etter beskrivelsen i skylddelingsforretningene omfattet disse parsellene området rundt Nipetjern samt tjernet (og holmen).

Kristoffer Mæland fikk skjøte på disse parsellene fra eier av bnr. 1, Ole Olsen Lyngbø og eier av bnr. 13, Olaf Olsen Lyngbø utstedt 25. mai 1935 og tinglyst h.h.v. 28. mai og 4. juni s.a.

Mæland satt så med eiendommen til han døde i 1965. Hans arvinger, gjenlevende hustru og fire døtre, mener seg nå eiendomsberettiget til holmen.

I 1964 sendte Laksevåg kommune skriv til grunneierne rundt Gravdalsvassdraget, hvortil Nipetjern hører, der det ble gitt uttrykk for at det var på tale å utbygge vassdraget videre til drikkevannsforsyning, og at kommunen i den forbindelse ønsket å forhandle med grunneierne om en klausulering av nedslagsfeltet. Dette var foranledningen til at Gunnar Simonsvik tok skritt til å bringe på det rene hvilke områder som hørte inn under gnr. 48, bnr. 8, Kolbotn, tilhørende saksøkerne i nærværende sak. Undersøkelsene som ble foretatt i samarbeid med avdelingsingeniør Ellingsen i Laksevåg oppmålingsvesen, syntes å tyde i retning av at gnr. 48 bnr. 55 og 56, slik de var beskrevet i skylddelingen av 1935, ikke var tatt fra bnr. 1 og 13, men derimot lå på område under bnr. 8. Den 10. november 1964 ble det begjært grensegangsforretning for å få fastslått grensene for Kolbotn, gnr. 48 bnr. 8. Det ble da fastslått at dersom grensene for bnr. 8 mot bnr. 1 og 13 ikke var endret etter skylddelingen av bnr. 8 fra bnr. 5 i 1888 måtte de parseller som i 1935 ble utskilt og betegnet som gnr. 48, bnr. 55 og 56, ligge på bnr. 8s område. Kjennelsens slutning gikk ut på at de nevnte grenser går som beskrevet i skylddelingsforretningen av 1888. Jordskifteretten bygger på at det ved skylddelingen i 1935 var begått en grov feil når de to parsellene, som lå på bnr. 8s område, av skylddelingsmennene på grunn av uriktig forståelse av tidligere grensebeskrivelser, ble antatt å ligge på bnr. 1 og 13s områder, slik at begjæringen om skylddeling fra eierne til bnr. 1 og 13, ble tatt til følge. Jordskifterettens kjennelse er ikke påanket, og er nå rettskraftig. Jordskifteretten tok ikke stilling til eiendomsretten til bnr. 55 og 56, som denne saken gjelder. - - -

Side:1404

Retten skal bemerke. At den ikke finner grunnlag for å anta at Karl Simonsvik under skylddelingen i 1935 på egne og de andre eieres vegne samtykket i salget av området rundt Nipetjern til Kristoffer Mæland. Han var tilstede under skylddelingen av bnr. 56 og det er ikke protokollert noen protest fra ham mot fradelingen, heller ikke går det frem at han har reist innvendinger mot den beskrivelse av grensen mot Kolbotn som ble gitt i skylddelingen. Men å tolke dette dithen at han enten uttrykkelig eller stilltiende har samtykket i salget, er å trekke for vidtrekkende slutninger. - - -

Dette tyder på at betingelsene for å beskrive grensene for den utskilte parsellen mot bnr. 8, nemlig at eieren av bnr. 8 samtykket i beskrivelsen jfr. skylddelingslovens §8 tredje ledd, ikke var tilstede, og at det derfor berodde på en feil når det likevel ble gjort. Selv om en ikke skulle feste særlig tillit til overleveringene om Karl Simonsviks opptreden på skylddelingsforretningen - anser retten det ubeføyet å trekke en slutning fra det at grensen er beskrevet til et samtykke fra Simonsvik om at grensen går slik. Og selv om det skulle være gitt samtykke til en grensebeskrivelse, kunne ikke det gis virkning som fraskrivelse av en del av Simonsviks eiendom.

Retten finner heller ikke at Simonsvikfolket har mistet eiendomsretten til grunnstykkene på grunn av passivitet. Skylddelingsforretningene i 1935 hjemler ikke eiendomsovergang og manglende anke over dem kan ikke medføre rettstap for Simonsvik i så henseende. Eierne av Kolbotn hadde heller ikke oppfordring til å klage over tinglysningen av skjøtene til Kristoffer Mæland, i og med at skjøtingen ble anmerket på Lyngbøs folia i grunnboken, ikke på Kolbotn. Noe rettstap av den grunn kan eierne ikke lide. Noe annet tilfelle da det skulle oppstå en forventning og handling fra eierne i Kolbotn, kan ikke retten se det har vært. Det har ikke skjedd noen bruksendring eller bygging på eiendommen siden før 1935 og fram til idag, bortsett fra at det forholdsvis nylig er bygget et naust på holmen.

Helt fra århundreskiftet har holmen i Nipetjern vært benyttet til utflukter av Mæland, hans kamerater og senere hans familie. Denne bruken tok til på en tid da man tydeligvis ikke var så nøyeregnende med rett til grunnen når det ble oppført en hytte på et utilgjengelig sted i utmark. Bruken har ikke sjenert grunneierne, og den har etterhvert pågått så lenge at det ville synes urimelig om grunneierne uten særlig foranledning skulle bestride Mælands rett til å nytte holmen. I et forhold som dette er det mer naturlig å la hevdsreglene være avgjørende enn å bygge på ren passivitet.

Retten finner at Kristoffer Mæland ikke kan ha vunnet eiendomsrett ved hevd til hele det område som skylddelingen i 1935 omfatter. Kravet til god tro finnes oppfylt idet det legges til grunn at Mæland etter en offentlig skylddelingsforretning og formell skjøting virkelig mente at han hadde sikker eiendomsrett til området, selv om han kjente til at eiendomsforholdene fra tidligere hadde vært uklare. Retten finner også at denne gode tro må anses som aktsom. Framgangsmåten under skylddelingsforretningen tar jo nettopp sikte på å skaffe klarhet og sikkerhet i eiendomsforholdene. Selv om forretningen i dette tilfelle

Side:1405

ikke har svart til hensikten, kan det ikke lastes en privat person at han har stolt på den.

Denne gode tro har etter rettens oppfatning vart i hevdstid. Den anses ikke å ha vært avbrudt ved vedhugsten i 1944. Når Mæland klaget til kommunen, må det anses som et tegn på hans fortsatte gode tro, og når kommunen så betalte erstatning, for det som var hugget på parsellen, var det liten grunn for Mæland til å tvile på at han av andre ble ansett som eier.

Det kan ikke ses å skulle være i strid med Mælands adkomst om han fikk hevde området. Han har aldri hatt noen lovlig rett, utledet fra rette eier, til å sitte med eiendommen - altså heller ingen adkomst i denne lærens forstand, som hevden kunne komme i strid med.

Det hevdsvilkåret som ikke - eller rettere: bare delvis - er oppfylt, er kravet til sammenhengende og eksklusiv eierrådighet.

Kravet til rådighet kan ikke settes særlig strengt i et tilfelle som dette når det gjelder et vanskelig tilgjengelig utmarksområde som i liten grad kan utnyttes økonomisk. Men når det gjelder området rundt vannet, kan ikke retten se at det har vært nevneverdig utnyttet i det hele tatt. Det er nevnt sanking av tørrved, dyrking av poteter på en flekk ett eller to år under krigen, samt noen bærbusker. Utnyttelsen har altså vært høyst sporadisk og hatt et helt ubetydelig omfang. Til dette kommer at saksøkerne har latt ungbeist beite på området enkelte somre, samt vedhugsten i 1944. Selv om også grunneiernes bruk har vært ubetydelig er den i dette tilfelle tilstrekkelig til å frarøve saksøktes bruk noen eksklusivitet. Området rundt vannet kan derfor ikke være hevdet til eiendom.

Anderledes stiller det seg med holmen. Den har vært utnyttet jevnlig av Mæland siden århundreskiftet - og siden 1935 i den tro at han var eier. Bruken har her vært så stadig og omfattende som en kunne vente av en hyttetomt «på landet». Det er ikke kommet fram at Simonsvik eller andre noensinne har utnyttet holmen til noe formål. Mæland har altså rådet over holmen som en eier. Betingelsene for å vinne eiendomshevd til holmen anses derfor å være tilstede.

Retten har vært noe i tvil om det kunne komme på tale bare å hevde en del av det område som hevderen trodde seg å være eier av, og om det at hevdsbetingelsene var tilfredsstilt for en del av området ikke måtte være nok til at hele området ble hevdet. Noe alminnelig standpunkt til disse spørsmål har en ikke funnet det nødvendig å ta. En finner i dette tilfelle et så tydelig naturlig skille mellom holmen og resten av området at det er ubetenkelig at det vinnes hevd til holmen selv om rådigheten over resten av området har vært utilstrekkelig. På den annen side finnes sammenhengen mellom de to delene ikke så sterk at en tilstrekkelig rådighet over den ene del kommer hevden av den annen del til gode.

I tillegg til eiendomsrett over holmen, finner retten at de saksøkte har hevdet adkomst til holmen over saksøkernes eiendom langs den sti som hittil har vært brukt. Slik særskilt bruk har nemlig vært utøvet i god tro i hevdstid, og den kan hevdes uten at den åpenbarer seg ved noen stadig for brukens skyld anbragt innretning, jfr. snikhevdslovens §2. - - -

Side:1406

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Otto Maalstad og hjelpedommer M. Lund): - - -

Lagmannsretten kommer til et noe annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten finner enstemmig med herredsretten at eiendomsretten til holmen i alle tilfelle er hevdet av de ankendes forgjenger Kristoffer Mæland. Lagmannsretten tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse for dette. Det tilføyes at den rådighet som er utøvet over holmen av Kristoffer Mæland i forhold til motpartene må regnes for eiendomsrådighet. At han utøvet den samme rådighet og betalte leie til en tredjemann gjør i forhold til motpartene ikke noen forskjell.

Motpartene har hevdet at ettersom Kristoffer Mæland fikk skjøter på parsellene, i 1935, ville hevd være i strid med hans adkomst. Retten kan ikke finne at dette synspunkt har noe for seg.

Når det gjelder strekningene på land, det vil si bnr. 55 og bnr. 56 unntatt holmen, kommer lagmannsrettens flertall, lagdommer Maalstad og hjelpedommer Lund, til et annet resultat enn herredsretten. Flertallet finner at Karl Simonsviks forhold under skylddelingen sammenholdt med hans og medeiernes senere forhold helt frem til saksanlegget må ha til følge at de ankende er blitt eiere også av strekningene på fastlandet. Flertallet finner det ikke tvilsomt at Karl Simonsvik under skylddelingen var oppmerksom på at der ble fradelt parseller med den begrensning mot bnr. 8 som forretningene viser. Flertallet finner ikke å ville konstatere at Karl Simonsvik direkte samtykket i at parsellene ble fradelt som deler av bnr. 1 og bnr. 13. Eierne av bnr. 8 ble heller ikke bundet derved at skylddelingsforretningene ikke ble påanket. De var ikke parter i forretningene. Det er imidlertid på det rene at Karl Simonsvik ga opplysninger til sine medeiere om hva som var passert og at samtlige eiere av bnr. 8 ble klar over at de fraskilte parseller var regnet for å være deler av bnr. 1 og 13. De var også oppmerksomme på at de ankende brukte holmen og ganske sikkert på at de regnet seg for eiere også av de fradelte strekninger på land. De foretok allikevel intet, ikke en gang så mye som skriftlig og formelt å protestere over Mæiand eller eierne av bnr. 1 og 13. Motpartene har ikke - praktisk talt - utøvet noen rådighet i de omhandlede strekninger. Disse er uinngjerdet og hører til et større område hvor flere gårder har beiterett. Bnr. 55 og bnr. 56 er slike av beskaffenhet at de neppe har verdi som beite, og det antas at det bare sjelden har forefalt at beitende dyr har streifet inn på parsellene. Den bruk som har vært utøvet fra de ankendes side har vært ubetydelig og sporadisk, og flertallet vil ikke ha uttalt at den kan være tilstrekkelig til å begrunne hevd. Når motpartene og deres forgjengere etter det som hadde foregått og under de nevnte omstendigheter lot det gå henvend 30 år fra skylddeling og skjøting av parsellene uten å foreta seg noe, finner imidlertid flertallet, skjønt under tvil, at det må ha den virkning at de må regnes for å ha godkjent de ankendes eiendomsrett, eller ved passivitet å ha tapt sin eiendomsrett til fordel for de ankende.

Lagmann Eftestøl tiltrer herredsrettens resultat og i det vesentlige dens begrunnelse også for så vidt angår strekningene på land. Den

Side:1407

rådighet de ankende har utøvet over disse strekninger er etter mindretallets mening for liten og sporadisk til å kunne begrunne hevd. I tillegg til hva herredsretten for så vidt har uttalt vil mindretallet nevne at han etter forklaringene for lagmannsretten legger til grunn at den ved de ankende har tatt i området, for en stor del var tørt nedfall. Den øvrige rådighet som har vært utøvet på fastlandet, litt tilløp til kjøkkendyrking og bærbusker, tok slutt straks etter krigen og hadde også før vært ubetydelig. Når hevd således ikke er begrunnet, kan mindretallet ikke finne at der under de foreliggende omstendigheter er grunnlag for å tillegge Karl Simonsviks forhold under skylddelingen og/eller motpartenes og deres forgjengeres passivitet rettsendrende virkning. - - -