Rt-1970-1535
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-12-04 |
| Publisert: | Rt-1970-1535 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 268B/1970 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Tore Engelschiøn) mot Teppegrossisten A/S og As konkursboer v/bobestyreren høyesterettsadvokat Petter F. Holst (høyesterettsadvokat Petter F. Holst). |
| Forfatter: | Gaarder, Bendiksby, Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §130, §34, Tvistemålsloven (1915) §181, §404 |
Dommerne Gaarder, Bendiksby og Gundersen.
I As konkursbo avsa Oslo skifterett, 3. avdeling den 12. juni 1970 beslutning i medhold av konkurslovens §34 om arrest av konkursdebitor inntil videre. As kjæremål ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett ved kjennelse av 26. september 1970.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og påsto seg tilkjent saksomkostninger for alle retter. Under kjæremålsforberedelsen meddelte skifteretten at den ikke lenger fant å måtte opprettholde arresten av A. Konkursboet nedla deretter påstand om avvisning av kjæremålet.
Kjæremålsutvalget avviste kjæremålet og tok ikke til følge A's krav om saksomkostninger. Utvalget bemerket:
«Som foran nevnt har skifteretten i brev av 9. november 1970 meddelt at beslutningen om arrest av A i medhold av konkurslovens §34 ikke lenger opprettholdes og at han kan løslates. Det har da ikke lenger noen rettslig interesse å avgjøre om arresten var lovlig. Kjæremålet må derfor avvises . Dette er i samsvar med sikker praksis både i sivile saker og i straffesaker.
A har imidlertid nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for alle retter. Så vidt man forstår har saken om arresten ikke medført noen omkostninger for ham ved skifteretten, og man oppfatter påstanden slik at den gjelder omkostningene for lagmannsretten og Kjæremålsutvalget.
Når det gjelder omkostningene for lagmannsretten bemerkes:
Kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse av arrestspørsmålet - «saken selv» - er bragt inn for utvalget før skifterettens beslutning om ikke lenger å opprettholde arresten ble fattet,
Side:1536
jfr. tvml. §181 første ledd. Avvisningsgrunnen er med andre ord oppstått etter at kjæremålet på lovformelig måte var bragt inn for utvalget, og det skyldes ikke A at avvisningsgrunnen er oppstått. Påstanden om saksomkostninger for lagmannsretten kan da ikke avvises, men må avgjøres av utvalget.
Det dreier seg her ikke om et kjæremål over en omkostningsavgjørelse av lagmannsretten som omhandlet i tvml. §181 annet ledd. Den begrensning i utvalgets anledning til å prøve omkostningsavgjørelsen som denne bestemmelse inneholder, kommer da ikke til anvendelse. Utvalget må prøve lagmannsrettens omkostningsavgjørelse på samme måte og i samme utstrekning som det ville vært anledning til, dersom kjæremålet ikke var blitt avvist, men var bragt til avslutning ved realitetsavgjørelse.
Dette innebærer at utvalget - for å kunne ta standpunkt til omkostningsavgjørelsen - må foreta en prejudisiell prøvelse av lagmannsrettens avgjørelse av arrestspørsmålet («saken selv»). Men da det her gjelder et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, er utvalgets kompetanse til å prøve realitetsavgjørelsen begrenset som bestemt i tvml. §404. Denne begrensning må gjelde også i et tilfelle som dette hvor kjæremålet over avgjørelsen av arrestspørsmålet avvises, slik at utvalget bare skal prøve omkostningsavgjørelsen. Kjæremålet gjelder ikke lagmannsrettens saksbehandling; det er begrenset til å gjelde tolkingen av en «lovforskrift», nærmere bestemt konkurslovens §34, jfr. tvml. §404 nr. 3. I anledning av anførslene i kjæremålserklæringen er det grunn til å peke på at utvalget ikke har kompetanse til å prøve den konkrete rettsanvendelse.
Utvalget kan ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse beror på en uriktig tolking av bestemmelsen i konkurslovens §34.
Man er enig med lagmannsretten i at §34 ikke inneholder noe påbud om kontradiktorisk forhandling, og man kan ikke se at prinsippene i straffeprosessloven kan gis anvendelse. I forbindelse med dette spørsmål har A i sitt siste prosesskrift til utvalget nevnt bestemmelsen i konkurslovens §130 annet ledd. Bestemmelsen har ikke tidligere vært påberopt. Den er ikke behandlet av lagmannsretten, og lagmannsrettens saksbehandling er som nevnt ikke angrepet. Utvalget vil likevel tilføye at man antar at man her ikke har å gjøre med en «tvist» av den art som bestemmelsen i §130 annet ledd tar sikte på og at bestemmelsen derfor ikke kan komme til anvendelse.
Man innskyter her at lagmannsretten i forbindelse med spørsmålet om kontradiktorisk forhandling bl.a. har uttalt at «Hermed er ikke sagt at konkurslovens §34 de lege ferenda idag kan ses å ha en helt tilfredsstillende utforming». Utvalget er enig i dette og tilføyer: Selvom en regel om kontradiktorisk forhandling ikke kan utledes av §34, vil det etter de alminnelige prinsipper som er utviklet både i rettspleie og forvaltning være naturlig at skyldneren - om det er mulig - får anledning til å uttale seg, enten før arrestasjonen, eller så snart som mulig etterpå. Det har her vært omtvistet om skyldneren etter arrestasjonen -
Side:1537
nærmere bestemt i skifterettsmøtet den 17. juni 1970 - har vært gitt anledning til å forhandle om arrestens lovlighet.
Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at det er tilstrekkelig for å anvende §34 at det «etter omstendighetene i saken er grunn til å tro at skyldneren søker å unndra boet noen av dets rettigheter og eiendeler». Bestemmelsen må på dette punkt leses slik at ordene «finder Anledning til at antage» knytter seg til uttrykket «at han er i Begreb med at fravende Boet nogen av dets Eiendele eller Rettigheder».
Etter det som er nevnt er det ikke nødvendig for utvalget å gå inn på tolkingen av det alternative vilkår for arrest som gjelder skyldnerens unnlatelse av å gi opplysninger, og som heller ikke lagmannsretten har tatt standpunkt til.
Etter det som er nevnt, ville kjæremålet - om det ikke var blitt avvist, men bragt fram til realitetsavgjørelse - ikke ført fram. Det er da ikke grunnlag for å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse og tilkjenne A omkostninger for lagmannsretten.
Etter resultatet kan A heller ikke tilkjennes omkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.»