Rt-1970-187

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1970-02-21
Publisert:	Rt-1970-187
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 31B/1970
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A og B (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Blom, Endresen, Mellbye, Nygaard, Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §349, §393, §332, §366, §377, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §127, §53, §63

Dommer Blom: Kongsberg byrett avsa 16. september 1969 dom med slik domsslutning:

«1. A dømmes for forbrytelse mot straffelovens §127 første ledd 2. straffalternativ og løsgjengerlovens §17, jfr. straffelovens §53 pkt. 2b, sammenholdt med straffelovens §63 annet ledd, til fengsel 45 - førtifem - dager.

2. B dømmes for forbrytelse mot straffelovens §127 første ledd, 2. straffalternativ til fengsel i 30 - tredive - dager.

3. I saksomkostninger til det offentlige betaler A og B in solidum og innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av nærværende dom kr. 300 - tre hundre - kroner.»

Begge de domfelte har anket over saksbehandlingen til Høyesterett. De har også krevet fornyet behandling ved lagmannsrett, men da ankene utelukkende gjelder saksbehandlingen står lagmannsrettsbehandling i bero i påvente av ankens avgjørelse.

Side:188

Anken er begrunnet med at rettens formann, sorenskriveren, da saken ble opptatt til doms skal ha uttalt at det hadde vært så mange motstridende og vanskelige forklaringer i saken at det var nødvendig for ham å få utlånt politidokumentene fra aktor. Forsvareren for A motsatte seg dette, uten at retten tok hensyn til hans protest, og da forsvareren bad om protokollasjon av det som hadde skjedd, ble han henvist til å skrive brev om det til retten. Det er, hevdes det, uriktig av retten å begjære sakens dokumenter utlånt, idet dette åpner mulighet for at retten under domskonferansen gjør bruk av etterforskningsdokumentene selv om de ikke har vært dokumentert under hovedforhandlingen.

På foranledning av Høyesteretts kjæremålsutvalg har sorenskriveren 4. november 1969 avgitt en uttalelse hvorav jeg gjengir:

«Jeg viser til utvalgets påtegning av 29. oktober d.å. I mere kompliserte straffesaker har jeg ofte tatt med meg fra retten samtlige dokumenter, fortrinsvis for å sikre korrekte data og kjennsgjerninger, eksempelvis fra politiets vaktjournaler, skisser m.v.

Jeg har under hovedforhandlingen i nærværende sak ikke uttalt som av forsvareren, adv. Stenersen nevnt, at jeg måtte ha dokumentene fordi der hadde vært «så mange motstridende og vanskelige forklaringer i saken». Den annen forsvarer, adv. Søgnen, har i sin ankeerklæring intet opplyst om en slik uttalelse fra dommeren, og sier, på min henvendelse i dag, at han ikke kan erindre at jeg sa noe slikt. At der under selve hovedforhandlingen fremkom flere motstridende uttalelser, er forsåvidt riktig, men det hadde jo intet med dokumentutlånet å bestille.

Av selve dommen vil formentlig fremgå at den utelukkende bygger på opplysninger og bevisligheter som er fremkommet fra tiltalte eller vitner under selve forhandlingen.

Jeg viser ellers til str.pl.s §393. fler foreligger ingen tilsidesettelse eller feilaktig anvendelse av en lovfestet rettergangsregel, og under ingen omstendighet kan feilen ha virket bestemmende på dommens innhold. Jeg er kjent med Andenes: Straffeprosessen (utgave 1962) side 389-390.»

Sorenskriverens uttalelse har deretter vært forelagt de domfelte og forsvarerne. Forsvareren for A har holdt fast ved at sorenskriveren uttalte seg som i ankeerklæringen anført og hevder at det var denne uttalelse som foranlediget at han reagerte så sterkt og absolutt mot sorenskriverens krav om å få utlånt dokumentene. Han har tilføyet at han ikke har uttalt seg om og heller ikke vil uttale seg om hvorvidt eller i hvilken grad det ble gjort bruk av dokumentene under domskonferansen og ved den senere skrivning av dommen.

Jeg er kommet til at ankene må forkastes. Mitt utgangspunkt er at etter straffeprosesslovens §349 jfr. §366 skal det bare tas hensyn til de bevis som er fremført under hovedforhandlingen.

Side:189

handlingen. Av dette følger uten videre at retten ikke har adgang til å ta i betraktning etterforskningsdokumenter som ikke er dokumentert under hovedforhandlingen. Særskilt for så vidt angår politirapporter blir betydningen av dette forbud aksentuert ved de meget strenge restriksjoner straffeprosesslovens §332 setter for dokumentasjon av disse under hovedforhandlingen. Jeg er tilbøyelig til å mene at den praksis sorenskriveren nevner i første avsnitt av det gjengitte brev ofte kan være vanskelig forenlig med loven slik jeg ovenfor har forstått den. Politiets vaktjournaler inneholder regelmessig andre opplysninger av betydning for saken enn rene data, og det kan ikke ansees tilstedelig at det under domsutarbeidelsen tas hensyn til disse opplysninger med mindre journalen er dokumentert under hovedforhandlingen. En skisse vil etter omstendighetene kunne være et viktig bevismiddel som bør dokumenteres under hovedforhandlingen - hvis så ikke er skjedd, har retten ikke adgang til å bruke den ved utarbeidelse av dommen. For alle de bevismidler sorenskriveren nevner, må det i prinsippet gjelde at de bare kan fremføres for retten under iakttagelse av det kontradiktoriske prinsipp. Heri ligger så vel for forsvaret som for aktoratet en garanti som jeg ikke behøver å utdype nærmere. Korrekte data og kjensgjerninger må retten enten notere seg under hovedforhandlingen eller skaffe seg adgang til ved at de dokumenteres under hovedforhandlingen i den utstrekning loven hjemler dette.

Uansett at jeg ikke kan godta den praksis sorenskriveren her har gitt uttrykk for, må jeg imidlertid på grunnlag av hans klare uttalelse herom, legge til grunn at i den foreliggende sak har han og domsmennene utelukkende bygget på opplysninger og bevisligheter som er fremkommet under selve hovedforhandlingen. Men da kan regelen i straffeprosesslovens §349 jfr. §366 i det foreliggende tilfelle ikke anses overtrådt.

Tilbake står spørsmålet om sorenskriverens fremgangsmåte allikevel må oppfattes som en feil som kan føre til opphevelse av dommen. Forsvareren i Høyesterett har for så vidt vist til at har man først regelen i straffeprosesslovens §349 for øye, må det være overflødig for retten å ha dokumentene til stede under domsutarbeidelsen. Et krav herom fra rettens side vil av domfelte lett kunne oppfattes derhen at retten også akter å bruke dokumentene, og en fremgangsmåte som på denne måte kan gi anledning til mistro bør prinsipielt ikke aksepteres som betryggende for siktede. Ganske særlig må dette gjelde når forsvareren, som her, uttrykkelig har protestert mot fremgangsmåten. Videre har forsvareren for Høyesterett fremholdt at dersom den berettigede anmodning om dokumentasjon på stedet var blitt imøtekommet av sorenskriveren, ville uklarhet om hva denne hadde uttalt, kunne vært oppklart allerede i rettsmøtet, mens der ved den av sorenskriveren anviste fremgangsmåte fremdeles består en sådan uklarhet.

Om dette bemerker jeg:

Side:190

Ved flere domstoler i landet var der gjennom årrekker utviklet den praksis at aktor etter hovedforhandlingen leverte samtlige dokumenter til dommeren. Ved andre domstoler ble det forholdt slik at aktor beholdt de dokumenter som ikke var fremlagt under hovedforhandlingen. Den norske sakførerforenings permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess tok i brev av 26. mai 1955 til foreningens hovedstyre opp spørsmålet om den ulike praksis og anbefalte at den sistnevnte ordning burde søkes innført i alle rettskretser. I brevet heter det blant annet:

«Det fremgår av Str.pr.lovens §349, jfr. §366, at ved avgjørelsen av det som er å anse som bevist, skal det bare tas hensyn til de beviser som er fremført under hovedforhandlingen. Det skulle da være klart at retten ved avsigelsen av dommen ikke har adgang til å benytte seg av andre dokumenter enn de som er fremlagt, eller bygge på andre bevismidler enn de som har vært forelagt under hovedforhandlingen. Noe annet ville da også være i klar strid med bevisumiddelbarhetsprinsippet.»

Lovutvalgets brev ble av sakførerforeningens hovedstyre oversendt Den norske dommerforening, som erklærte seg enig i det standpunkt utvalget hadde gitt uttrykk for. Fra dommerforeningens side ble bl.a. fremholdt at selv om de dokumenter som ikke har vært fremlagt under hovedforhandlingen ikke ble benyttet under rådslagningen og domsskrivningen, kan den omstendighet at de er i rettens besittelse gi anledning til mistro. Etter dette gav sakførerforeningens hovedstyre i brev til Justisdepartementet av 23. februar 1956 sin tilslutning til utvalgets uttalelse. Departementet forela saken for riksadvokaten som bl.a. uttalte:

«Jeg er på samme måte som statsadvokatene enig i de foreliggende uttalelser. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt retten har adgang til å ta med seg sakens dokumenter til rådslagningen, finner jeg dog å burde bemerke at når spørsmålet først er tatt opp, er det sikkert riktig etter loven å løse det slik Sakførerforeningens permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess har gitt uttrykk for, men på den annen side tror jeg ikke det vil ha noen særlig praktisk betydning om man velger den ene eller den annen av de fremgangsmåter som nu er tatt i bruk. Jeg kan således ikke se at det praktisk sett kan være noen betenkelighet ved å fortsette den ordning som bl.a. er innarbeidet ved Oslo byrett og som går ut På at samtlige dokumenter i straffesaken overleveres retten ved hovedforhandlingens slutt for sammen med dommen - når den foreligger - å ekspederes samlet tilbake til påtalemyndigheten. Noen grunn til mistro i retning av at dommeren i saken skulle være fristet til å benytte under domsavsigelsen dokumenter som således er til stede i retten - men ikke er fremlagt under hovedforhandlingen -, kan jeg ikke se at det er.»

Justisdepartementet uttalte så i rundskriv av 26. september 1957:

Side:191

«Departementet er for sitt vedkommende enig med Riksadvokaten i at det fra et praktisk synspunkt neppe har noen betydning om en velger den ene eller annen av de nevnte fremgangsmåter. Departementet finner imidlertid at det må antas å være best samsvar med det system straffeprosessloven bygger på at aktor beholder de dokumenter som ikke har vært fremlagt under hovedforhandlingen.

Spørsmålet om rettens adgang til i de straffesaker hvor det møter representant for påtalemyndigheten til å medbringe samtlige straffesaksdokumenter ved rådslagningen og domsskrivningen hører under domstolenes avgjørelse.

Herreds- og bydommerne, politimestrene samt de faste aktorer og forsvarere bes underrettet.»

Aktor for Høyesterett har i skranken kunnet opplyste at Justisdepartementets sirkulære har ført til at de fleste domstoler har fulgt departementets anvisning, men at der enda skal være domstoler som følger den gamle praksis.

Når jeg da på denne bakgrunn må ta standpunkt til den praksis sakførerforeningen, dommerforeningen og Justisdepartementet har tilrådet forlatt, er jeg uten videre enig i at den ikke er heldig. Den omstendighet at dommerens adgang til etterforskningsdokumentene nødvendigvis må være en annen i saker som behandles etter de forenklede regler i straffeprosesslovens §377, bevirker ikke noen endring i dette syn når det gjelder fremgangsmåten i vanlige meddomsrettssaker. Jeg er tilbøyelig til å gå videre og å anta at den omhandlede praksis, selv om den ikke er i strid med noen enkeltbestemmelse i straffeprosessloven, dog under hensyn til betydningen av kontroll med overholdelsen av regelen i straffeprosesslovens §349, må ansees som en rettergangsfeil, iallfall når en av partene har reist innsigelse. Men virkningen av denne feil må etter min mening bedømmes etter regelen i straffeprosesslovens §393 første ledd, slik at feilen bare kan komme i betraktning til opphevelse av dommen «naar det findes sandsynligt at Feilen kan have virket bestemmende paa Dommens Indhold». Når jeg da tidligere har lagt til grunn at dokumentene ikke er benyttet under domsutarbeidelsen, følger det derav at den begåtte feil ikke kan ha hatt innflytelse på dommens utfall, og på dette grunnlag mener jeg at ankene ikke kan føre frem.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Endresen: Jeg finner å burde reservere meg mot at det foreligger rettergangsfeil om dommeren tar med dokumentene når det ikke gjøres bruk av dem under domskonferansen eller domsskrivningen, selv om jeg mener det er en uheldig praksis. I nærværende tilfelle anser jeg det med førstvoterende

Side:192

på det rene at sorenskriverens fremgangsmåte ikke har innvirket på avgjørelsens innhold.

Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Nygaard: Som dommer Endresen.

Dommer Gaarder: Likeså.