Rt-1970-192

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-02-25
Publisert:	Rt-1970-192
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14/1970
Parter:	Martin Auestad og Kamstrup Stava (høyesterettsadvokat Anders Rekve), Njeld P. Lofthus m.fl. (høyesterettsadvokat Tor Rekve), Tormod Risvoll m.fl. (høyesterettsadvokat Karl Wyller) mot A/S Rjukanfos (advokat Jon Rud - til prøve) og Elias Dahl (høyesterettsadvokat Karl Wyller) mot Røldal-Suldal Kraft A/S (advokat Jon Rud - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Hiorthøy, Bølviken, Tønseth, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §134, §62, Oreigningsloven (1959) §2, Grunnloven (1814) §105, Ekspropriasjonsloven (1894), §25

Dommer Bendiksby: Den 29. juni 1964 gav Industridepartementet i medhold av oreigningslovens §2 nr. 19 og bemyndigelse gitt ved kongelig resolusjon av 2. juni 1960 Røldal-Suldal Kraft A/S tillatelse til å kreve avstått det som trengs av grunn og rettigheter for anlegg av en 300 kV kraftlinje fra Røldal II over Lynghammer til Nesflaten i Suldal og 2 parallelle 300 kV kraftlinjer fra Røldal I til koblingsstasjonen på Austarheim i Sauda. Samme dag fikk A/S Rjukanfoss i medhold av de samme bestemmelser tilsvarende tillatelse for fortsettelse av de to parallelle kraftlinjer fra Austarheim i Sauda til planlagt industrianlegg (Alnor) på Håvik på Karmøy.

A/S Rjukanfoss og Røldal-Suldal Kraft A/S, som jeg heretter betegner som henholdsvis «Rjukanfos» og «Røldal-Suldal», begjærte skjønn til fastsettelse av erstatningene. Begge skjønn ble avhjemlet ved Ryfylke herredsrett den 19. mars 1966. Overskjønnene ble avhjemlet ved samme rett den 24. april 1968. Rjukanfos' overskjønn har saknummer 17/1966 B og Røldal-Suldals nr.18/1966 B.

Det først nevnte overskjønn - sak nr. 17/1966 B (Rjukanfos) - er påanket til Høyesterett av høyesterettsadvokat Anders Rekve på vegne av følgende grunneiere:

Side:193

1. Takstnr. 110, Martin Auestad, gnr. 8 bnr. 1 i Vindafjord

2. » 115, Kamstrup Stava, » 10 » 2 » »

Høyesterettsadvokat Anders Rekve har på vegne av sine parter nedlagt følgende påstand:

« 1. Ryfylke Skjønnsretts overskjønn avhjemlet den 24.4.1968 oppheves for takst nr. 110, Martin Auestad og takst nr. 115, Kamstrup Stava.

2. Overskjønnet hjemvises til ny behandling for nye skjønnsmenn og ny administrator. Ved det nye skjønn legges til grunn prisnivået på det tidspunkt skjønnet avhjemles. I tillegg til erstatningene kommer 25 %.

3. A/S Rjukanfos tilpliktes å betale saksomkostninger til de ankende parter for Høyesterett.»

Høyesterettsadvokat Tor Rekve har påanket overskjønnet på vegne av følgende grunneiere:

3. Takstnr. 194, Njeld P. Lofthus gnr. 32 bnr. 13 i Sauda

4. » 168, Håkon Hovland, gnr. 20 bnr. 8,13 og 29 i Sauda

5. » 184, Kolbjørn Fløgstad, gnr. 28 bnr. 6 i Sauda

6. » 187, Østen G. Solberg, gnr. 28 bnr. 81 i Sauda

7. » 210, Øystein O. Rød, gnr. 26 bnr. 2 i Sauda

8. » 214, Thalma Herheim, gnr. 36 bnr. 13 i Sauda

9. » 216, Daniel Austerheim, gnr. 37 bnr. 1 og 9 i Sauda

10. » 217, Tarald J. Austerheim, gnr. 37 bnr. 12, 14 og 15 i Sauda

Høyesterettsadvokat Tor Rekve hadde opprinnelig påanket overskjønnet for ytterligere 6 grunneiere, men for disses vedkommende er saken hevet som forlikt under saksforberedelsen for Høyesterett.

Høyesterettsadvokat Tor Rekves påstand lyder:

«1. Overskjønnets erstatninger tillegges 25 %.

2. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for ny overskjønnsrett for spørsmålet om prinsnivå-tidspunktet for erstatningsfastsettelsen.

3. Overskjønnet oppheves for takst nr. 194, Njeld P. Lofthus, og hjemvises til ny behandling for ny overskjønnsrett.

4. A/S Rjukanfos, v/styrets formann, tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Høyesterettsadvokat Karl Wyller har - etter oppreisning for oversittelse av ankefristen - påanket overskjønnet på vegne av følgende:

11. Takstnr. 172, Tormod Risvoll, gnr. 21 bnr. 5,6 og 7 i Sauda

12. » 174, Olav E. Fosstveit, gnr. 23 bnr. 1 i Sauda

13. » 175, Ragnar Johs. Fosstveit, gnr. 23 bnr. 2 og 3 i Sauda

14. » 176, Erling Birkeland, gnr. 24 bnr. 2 i Sauda

15. » 177, Halvard Rød, gnr. 4 bnr. 1 i Sauda

16. » 180, Hildor Amdal, gnr. 26 bnr. 4 og 5 i Sauda

17. » 181, Halvard A. Amdal, gnr. 26 bnr. 1 i Sauda

18. » 182, Einar Amdal, gnr. 26 bnr. 3 i Sauda

19. » 189, Tolleiv Tjerrand og Magne Fløgstad, gnr. 28 bnr. 13 i Sauda

Side:194

20. Takstnr. 193, Nora Fosstveit, gnr. 29 bnr. 9 i Sauda

Høyesterettsadvokat Wyllers ankeerklæring i saken omfattet ytterligere en grunneier, men for hans vedkommende er saken hevet som forlikt under saksforberedelsen for Høyesterett.

Den her nevnte sak er for Høyesterett ankesak nr. 33/1969.

Det andre overskjønnet - sak nr. 18/1966 B (Røldal-Sulda§1) - er påanket av høyesterettsadvokat Karl Wyller på vegne av takstnr. 71, Elias Dahl, gnr. 38 bnr. 1 i Sauda. Denne sak er for Høyesterett ankesak nr. 39/1969.

Høyesterettsadvokat Wyller har på vegne av sine parter nedlagt følgende felles påstand i de to saker:

«1. Overskjønnets erstatninger tillegges 25 %.

2. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for ny skjønnsrett for spørsmålet om prisnivåtidspunktet for erstatningsfastsettelsen.

3. A/S Rjukanfos (sak 33/69) og Røldal-Suldal Kraft A/S (sak

39/69) tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.»

Rjukanfos og Røldal-Suldal har tatt til motmæle. De har nedlagt påstand om at overskjønnene stadfestes og at de blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

De to saker er for Høyesterett forent til felles forhandling og avgjørelse.

Om sakforholdet viser jeg til underskjønnenes og overskjønnenes premisser. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Karmsund herredsrett med avhøring av de ankende parter Martin Auestad og Kamstrup Stava. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Sakene foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som ved overskjønnene.

To av ankegrunnene er felles for alle ankende parter i begge saker. For de ankende parter nr. 1, 2 og 3 i ankesak nr. 33/1969 (skjønnssak nr. 17/1966 B), Martin Auestad, Kamstrup Stava og Njeld P. Lofthus, er overskjønnet dessuten påanket på andre grunnlag som er forskjellige for hver av dem. Under disse omstendigheter har jeg funnet det mest hensiktsmessig å redegjøre for, og behandle, hver enkelt ankegrunn for seg:

I. Spørsmålet om 25 prosent tillegg til erstatningene.

Dette spørsmål foreligger til avgjørelse for alle de ankende parter i begge saker.

I. underskjønnene og overskjønnene gjorde de ankende parter prinsipalt gjeldende at skjønnene måtte avvises med den begrunnelse at det var en feil at ekspropriasjonstillatelsen var gitt i medhold av oreigningslovens §2 nr. 19; tillatelsen skulle, ble det hevdet, i tilfelle vært gitt med hjemmel i vassdragslovens §62 nr. 3. Subsidiært ble det påstått at bestemmelsen i vassdragslovens §134 om 25 prosent tillegg måtte komme til anvendelse, selv om tillatelsen var gitt etter oreigningslovens §2 nr. 19. De ankende parter fikk verken ved underskjønnene eller ved overskjønnene medhold i noen av disse påstander.

Side:195

Påstanden om avvisning er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Anken er på dette punkt begrunnet med at det er uriktig lovanvendelse når det ikke er gitt 25 prosent tillegg til erstatningene. Vassdragslovens §62 nr. 3 gir adgang til å gi tillatelse til å kreve avstått grunn til fornødne kraftledninger «mellom kraftverket og anlegget». De ledninger det her gjelder, er ledninger «mellom kraftverket og anlegget». Oreigningsloves §2 nr. 19 gir hjemmel for ekspropriasjonstillatelse til «elektrisk kraftline». Det erkjennes nå at det ikke var noen feil at ekspropriasjonstillatelsen ble gitt etter oreigningslovens §2 nr. 19. Men oreigningsloven er, hevdes det, en generell lov. Det kan ikke antas at den generelle lov har opphevet eller forandret de mer spesielle bestemmelser i vassdragslovens §62 nr. 3 jfr. §134. Eksproprianten kan ikke ved å søke - og departementet kan ikke ved å gi - ekspropriasjonstillatelse etter oreigningslovens §2 nr. 19 istedenfor etter vassdragslovens §62 nr. 3 bevirke at grunneierens rett til 25 prosent tillegg faller bort. Dersom vilkårene for tillatelse etter vassdragslovens §62 nr. 3 er til stede - og det er de her - må bestemmelsen i vassdragslovens §134 om 25 prosent tillegg til erstatningene komme til anvendelse, selv om tillatelsen er gitt med hjemmel i oreigningslovens §2 nr. 19.

Rjukanfos og Røldal-Suldal har prinsipalt hevdet at kraftlinjene - og det gjelder så vel linjene Røldal-Sauda som linjene Sauda-Karmøy - ikke er kraftlinjer «mellom kraftverket og anlegget» i den betydning dette uttrykk er brukt i vassdragslovens §62 nr. 3. Linjene har ikke bare til formål å overføre kraft til Alnor, men tjener langt videregående overføringsformål. Linjene er således ledd i samkjøringen. Det er videre gjort gjeldene at bestemmelsen i vassdragslovens §62 nr. 3 særlig har tatt sikte på «mekaniske» kraftlinjer. Subsidiært hevdes det med henvisning til oreigningslovens forarbeider at eksproprianten, når han søker ekspropriasjonstillatelse, og departementet når det gir tillatelse, under enhver omstendighet kan velge om vassdragslovens §62 nr. 3 eller oreigningslovens §2 nr. 19 skal brukes. Dersom tillatelsen blir gitt etter den sist nevnte bestemmelse, har grunneierne ikke krav på 25 prosent tillegg til erstatningene.

Jeg er kommet til samme resultat som underskjønnsretten og overskjønnsretten, og jeg kan i det vesentlige vise til den begrunnelse disse retter har gitt. Jeg tilføyer:

Etter den historiske utvikling som det for Høyesterett er redegjort for, kan det etter mitt syn reises tvil om bestemmelsen i vassdragslovens §62 nr. 3 har tatt sikte på lange elektriske overføringslinjer av den art og betydning som det her dreier seg om. Jeg lar imidlertid dette spørsmål stå hen og tar heller ikke standpunkt til ankemotpartenes anførsel om at vassdragslovens §62 nr. 3 fortrinnsvis gjelder «mekaniske» kraftlinjer. Ekspropriasjonstillatelsen er gitt i medhold av oreigningslovens §2 nr. 19, og det er på det rene at denne bestemmelse gir hjemmel for tillatelsen. Det er også opplyst at ekspropriasjonstillatelse i

Side:196

tilfeller av den art det her gjelder etter 1959 konsekvent er gitt med hjemmel i oreigningslovens §2 nr. 19 og tidligere med hjemmel i lov av 23. juli 1894 om tvungen avståelse av grunn m.v. til anlegg av elektriske kraftledninger. Verken oreigningsloven eller den tidligere lov av 1894 har bestemmelse om 25 prosent tillegg til erstatningene, og etter mitt syn har meningen vært at det ikke skal gis tillegg når ekspropriasjonstillatelsen blir gitt i medhold av oreigningsloven. Jeg finner avgjørende støtte for denne oppfatning i lovens forarbeider. Ekspropriasjonslovutvalget har i sin innstilling side 84 flg. drøftet spørsmålet om det i oreigningsloven burde opptas bestemmelser om tillegg til full erstatning. Utvalget foreslo at slike bestemmelser ikke ble innført i loven. Utvalget kom herunder også inn på det forhold at det finnes ekspropriasjonshjemmel for et formål i flere lover, og uttalte i den forbindelse blant annet:

«Hvor det er adgang til ekspropriasjon til et og samme formål både etter en lov som har bestemmelse om tillegg til full erstatning, og etter en lov som ikke har en slik bestemmelse, vil det bero på lovvalget om tillegg skal betales i det enkelte tilfelle.»

Jeg viser ellers til Ot. prp.nr. 43-1957 76 flg., særlig side 78, og Innst. O. VII - 1959 34-35. Disse uttalelser viser at departementet og stortingskomitéen bygde på de samme forutsetninger som Ekspropriasjonslovutvalget.

Jeg kan etter dette ikke finne at overskjønnenes avgjørelse på dette punkt beror på noen uriktig rettsanvendelse. II. Hvilket prinsnivå skal legges til grunn for erstatningsberegningen når forhåndstiltredelse har funnet sted.

Også dette spørsmål foreligger for alle de ankende parter i begge saker.

Underskjønnene la til grunn prisnivået «på den tid skjønnet avhjemles».

Overskjønnene har lagt til grunn prisnivået på den tid eiendommene og rettighetene ble stilt til ekspropriantens disposisjon. Det er om dette uttalt i skjønnsgrunnene:

«Erstatningene er fastsatt på grunnlag av prinsnivå og verdier på det tidspunkt da eiendommene og rettighetene ble stillet til ekspropriantens disposisjon. Det er ikke tatt hensyn til senere prisstigning. Fremtidsutsiktene er bare kommet med i erstatningen i den utstrekning de har gjort seg gjeldende ved prisdannelsen på det tidspunkt da overleveringen fant sted.

Av erstatningsbeløpene må svares renter fra det tidspunkt da eiendommene og rettighetene ble stillet til ekspropriantens disposisjon - unntatt i de tilfeller hvor det foreligger avtale - da er avtalen avgjørende.»

De ankende parter har gjort gjeldende:

Det er uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har lagt prisnivået på det tidspunkt da eiendommene og rettighetene ble stilt til disposisjon for eksproprianten, til grunn. Det er prisnivået ved avhjemlingen av overskjønnene som er avgjørende. Det

Side:197

følger av alminnelige ekspropriasjonsjonsrettslige regler. Grunneierne får ikke full erstatning som de etter Grunnlovens §105 har krav på, med mindre avhjemlingstidspunktet blir lagt til grunn. Dette er særlig klart når det er bruksverdien - herunder gjenanskaffelsesverdien - som skal erstattes. Men det samme gjelder når erstatningen er basert på omsetningsverdien. - Også praktiske grunner taler for å legge avhjemlingstiden til grunn. Skjønnsretten må ellers tenke seg tilbake til et prisnivå som ikke lenger eksisterer, noe som vil falle særlig vanskelig når erstatningen er basert på bruksverdien. - Selv om avhjemlingen legges til grunn, må grunneieren kunne kreve rente fra ekspropriantens tiltredelse. Renten er erstatning for avsavn av kapital. Det er uriktig å koble rentespørsmålet sammen med spørsmålet om hvilket prinsnivå skal legges til grunn for erstatningsberegningen. - Domspraksis er ikke entydig og gir ikke noe sikkert svar på spørsmålet om hvilket prinsnivå skal legges til grunn. Men skjønnspraksis går klart og entydig ut på at det er prisnivået ved avhjemlingen som legges til grunn for erstatningsberegningen.

Subsidiært har de ankende parter gjort gjeldende at avtalene om forhåndstiltredelse må forstås slik at prisnivået ved avhjemlingen skal legges til grunn. Denne anførsel gjelder bare de ankende parter nr. 1-3, 7 8, 10,15 og 16 i ankesak nr. 33/1969 og den ankende part i ankesak nr. 39/1969.

De ankende parter har også gjort gjeldende at skjønnsgrunnene på to punkter er uklare og ufullstendige, og at dette må føre til opphevelse dersom angrepet på lovanvendelsen ikke skulle føre fram. Det er for det første uklart når det i skjønnsgrunnene er sagt at erstatningene er fastsatt på grunnlag av prisnivå og verdier på det tidspunkt da eiendommene og rettighetene ble stillet til ekspropriantens disposisjon». Det kan enten bety det tidspunkt da avtalene om forhåndstiltredelse ble sluttet - eller tillatelse gitt av departementet - eller det tidspunkt da eksproprianten begynte å arbeide i marken, og man vet ikke hva overskjønnsretten har ment for så vidt. For det andre er det sagt i skjønnsgrunnene at det ved vurderingen av hvilke arealer som er blitt rammet av klausuleringen, er tatt hensyn til de innskrenkninger som andre lover har gjort i muligheten for salg. Dette er i og for seg riktig, anføres det, men det kan bare tas hensyn til lover som var trådt i kraft på det tidspunkt som er lagt til grunn for vurderingen. Den oppregning av lover som overskjønnsretten i denne forbindelse har, reiser tvil som det riktige prinsipp er lagt til grunn, og skj ønnsgrunnene er så uklare og ufullstendige at det ikke er mulig å avgjøre hvilke lover det er tatt hensyn til.

Ankemotpartene har gjort gjeldende:

Kravet om full erstatning i Grunnlovens §105 er tilfredsstilt når grunneieren får full erstatning beregnet på grunnlag av prisnivået på den tid tiltredelsen finner sted. - Når avtale om forhåhdstiltredelse er sluttet, eller departementet har gitt

Side:198

tillatelse til forhåndstiltredelse, er det skjedd en fullstendig overgang av alle de rettigheter ekspropriasjonen omfatter. Eksproprianten kan da ikke lenger tre tilbake, men er bundet til å overta rettighetene. Det er derfor den naturlige og logiske løsning at erstatningen beregnes på grunnlag av prisnivået ved avståingen. Det er i denne forbindelse vist til at regelen bør være den samme enten prisnivået er stigende eller synkende. - Ankemotpartene er enige i at domspraksis ikke gir noe entydig svar på det spørsmål som foreligger. Det er riktig at avhjemlingstidspunktet vanligvis blir lagt til grunn i skjønnspraksis, men det henger sammen med at spørsmålet som regel ikke har noen synderlig praktisk betydning og at ekspropriantene ikke har ansett det formålstjenlig å reise det og prosedere om det. Skjønnspraksis kan derfor ikke være avgjørende.

Ankemotpartene har bestridt at avtalene om forhåndstiltredelse kan forstås slik at avhjemlingstiden skal legges til grunn. Man må gå ut fra at ingen av partene overveide spørsmålet da avtalene ble inngått.

Ankemotpartene har også bestridt at det er mangler ved skjønnsgrunnene som kan føre til opphevelse.

Jeg er kommet til samme resultat som overskjønnsretten.

Jeg nevner innledningsvis at man i gjeldende rett ikke har noen lovbestemmelse om hvilket prisnivå skal legges til grunn for erstatningsansettelsen, slik det utvalg som i mai/juni 1969 har gitt innstilling om «Skjønnsordningen og om erstatningsutmåling ved ekspropriasjon» (Husaas-komitéen) har foreslått i §9 i sitt lovutkast om erstatningsutmålingen. Jeg er også enig med partene i at det spørsmål som foreligger i saken ikke er løst i domspraksis.

Det ideelle er at ekspropriantens tiltredelse - avståingen - og betalingen av erstatningen finner sted samtidig og i nær tilknytning til det skjønn som fastsetter erstatningen. Etter mitt syn er det den naturlige - og logiske - løsning at erstatningen - også når avståingen finner sted før skjønnet - fastsettes på grunnlag av prisnivået på den tid avståingen - ekspropriantens tiltredelse - finner sted. Det må gjelde enten det er omsetningsverdien eller bruksverdien som legges til grunn for erstatningsutmålingen. Denne løsning er også i samsvar med den regel «Husaaskomitéen» har foreslått i §9 annet punktum i sitt lovutkast, jfr. også komitéens bemerkninger på side 148 i innstillingen. Nærmere bestemt må det avgjørende tidspunkt i de tilfeller da det er sluttet avtale med grunneierne om forhåndstiltredelse, være tidspunktet for inngåelsen av avtalen med mindre noe annet kan utledes av denne, og det er, som jeg kommer tilbake til, ikke tilfellet her. Fra da av er de rettigheter som eksproprieres, endelig og ugjenkallelig overført fra grunneieren til eksproprianten, og eksproprianten er bundet og kan ikke lenger tre tilbake. Annerledes ville spørsmålet ha ligget an dersom eksproprianten bare hadde fått en håndgivelse fra grunneierne; da ville eksproprianten ikke være bundet. I de tilfeller da forhåndstiltredelsen

Side:199

beror på tillatelse fra departementet, jfr. oreigningslovens §25, mener jeg prinsipielt at det tidspunkt må være avgjørende da eksproprianten ved tiltredelse har bundet seg til å fremme avståingen.

Som jeg senere kommer tilbake til, må overskjønnsrettens premisser forstås slik at den i de sist nevnte tilfeller har lagt til grunn prisnivået på den tid da departementet gav tillatelse til forhåndstiltredelse. Jeg legger ingen vekt på denne avvikelse fra det tidspunkt jeg ser som det prinsipielt riktige, idet de to tidspunkter - besittelsestagelsen og tillatelsen - ligger så nær hverandre for alle de ankende parter spørsmålet gjelder, at avvikelsen ikke kan ha noen praktisk betydning og derfor ikke bør bedømmes som en uriktig lovanvendelse som kan føre til opphevelse av overskjønnet. Departementets tillatelse ble gitt den 5. februar 1965, og arbeidet i marken på de ankende parters eiendommer begynte i tiden mars-mai samme år, bortsett fra en eiendom hvor arbeidet ble påbegynt i august samme år.

Når erstatningen fastsettes på det her nevnte grunnlag, får grunneieren full erstatning for sitt tap på avståingstidspunktet. Kravet i Grunnlovens §105 er for så vidt fylt. Men når erstatningsbetalingen, helt eller delvis, først finner sted på et senere tidspunkt - slik tilfellet er her - vil grunneieren regelmessig få et ytterligere tap som følge av at han ikke straks får erstatningsbeløpet til disposisjon. Dette tap må erstattes. I praksis blir det regelmessig erstattet ved rente fra avståingstidspunktet, enten som et særskilt tillegg til erstatningen eller inkludert i den. Men her presiserer jeg at dersom det forhold at betalingen av erstatningen finner sted på et senere tidspunkt enn avståingen, medfører større tap for grunneieren enn renten dekker, må også dette tap erstattes. Også dette er i samsvar med «Husaaskomitéens» forslag, jfr. §9 tredje punktum i lovutkastet og komitéens bemerkninger på det før nevnte sted i innstillingen. Det ville vært en fordel om det hadde vært uttrykkelig sagt i overskjønnsrettens premisser at den var oppmerksom på, og bygde på, den regel som her er nevnt. Det fremgår imidlertid av overskjønnsrettens gjengivelse av ankemotpartenes anførsler at ankemotpartene hadde gjort gjeldende at de grunneiere som ikke hadde krevd erstatningen utbetalt på forhånd, «må nøye seg med renten idet det ikke er legitimert at de har hatt noe større tap ved at de har ventet med å få beløpet utbetalt». Ankemotpartene var således innforstått med - og gav uttrykk for - at et mulig større avsavnstap i tilfelle skulle erstattes. Det er etter dette ingen grunn til å anta at overskjønnsretten ikke har vært oppmerksom på dette forhold eller at den her har lagt til grunn et annet rettslig prinsipp enn det ankemotpartene gav uttrykk for og som jeg mener er det rette.

Det er riktig, som de ankende parter har gjort gjeldende, at det i skjønnspraksis har vært vanlig å legge til grunn prisnivået på avhjemlingstiden, jfr. «Husaas-komitéens» innstilling side 148. Jeg kan imidlertid ikke legge noen avgjørende vekt på denne

Side:200

praksis. Etter de opplysninger som foreligger, har spørsmålet i mange tilfelle ikke vært reist i det hele tatt, men avhjemlingstidspunktet har uten videre vært lagt til grunn som det praktisk sett enkleste. Det har sjelden vært tvist om spørsmålet, formentlig fordi ekspropriantene har ment at det ikke hadde en slik praktisk betydning at det var verdt å prosedere om. Skjønnspraksis kan etter dette ikke ses som uttrykk for en entydig rettsoppfatning.

De ankende parter har som nevnt gjort gjeldende at det vil skape praktiske vansker dersom prisnivået på avståingstiden legges til grunn. Jeg er enig i at det enkleste og letteste - praktisk sett - er å legge prisnivået på avhjemlingstiden til grunn, særlig når erstatningen baseres på bruksverdien. Jeg kan imidlertid ikke anta at de praktiske vansker ved å nytte prisnivået på avståingstiden er særlig store, og de kan i hvert fall ikke være avgjørende.

Jeg kan ikke gi de ankende parter medhold i deres anførsel om at det følger av avtalene om forhåndstiltredelse at prisnivået på avhjemlingstiden skal legges til grunn for de grunneiere som har avtale. Avtalene har ingen bestemmelse om hvilket prisnivå skal legges til grunn, og jeg må gå ut fra at ingen av partene har tenkt på spørsmålet da avtalene ble sluttet.

Etter det som er sagt kan jeg ikke finne at overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig.

Angrepet på saksbehandlingen kan etter mitt syn heller ikke føre fram.

Jeg har før gjengitt overskjønnsrettens premisser for så vidt angår spørsmålet om hvilket prisnivå skal legges til grunn. Det kan ikke være synderlig tvilsomt at overskjønnsretten med uttrykkene «det tidspunkt da eiendommene og rettighetene ble stillet til ekspropriantens disposisjon» og «det tidspunkt da overleveringen fant sted» i avtaletilfellene har siktet til tidspunktet for avtalene. Derimot mener jeg at premissene på dette punkt ikke er klare når det gjelder de tilfeller da forhåndstiltredelsen er skjedd med hjemmel i tillatelse fra departementet. Etter mitt syn er det mest naturlig å forstå premissene slik at overskjønnsretten har siktet til tidspunktet for tillatelsen. Det har formodningen mot seg at det skulle ha vært overskjønnsrettens mening å legge til grunn forskjellige tidspunkter for de enkelte grunneiere når disse tidspunkter ligger så nær hverandre som tilfellet er her og det dessuten gjelder avståelse av rettigheter, ikke avståelse av grunn. Jeg lar imidlertid spørsmålet stå hen. Som jeg i en annen forbindelse har nevnt, ligger tidspunktet for tillatelsen så nær tidspunktene for besittelsestagelsen hos de enkelte grunneiere, at det ikke kan antas å ha noen praktisk betydning enten det ene eller annet tidspunkt legges til grunn. Jeg kan da heller ikke tillegge uklarheten i premissene på dette punkt noen betydning.

Når det gjelder det andre angrepet på saksbehandlingen, er jeg enig i at overskjønnsrettens formulering ikke er heldig. Det

Side:201

er imidlertid ikke noen grunn til å tro at overskjønnsretten ved sin vurdering av erstatningen for klausuleringen har tatt hensyn til lovbestemte rådighetsinnskrenkninger som ikke var i kraft da overskjønnet ble holdt. Det er således ikke pekt på noe tilfelle hvor det kan antas å ha skjedd. Når det spesielt gjelder strandloven, bemerkes at den ikke kommer til anvendelse for noen av de ankende parter, idet deres eiendommer ikke ligger til sjøen. Jeg kan etter dette ikke anta at uklarheten i skjønnsgrunnene på dette punkt kan ha hatt noen betydning. III. Martin Auestad. Ulempe ved ulyd fra kraftledningene.

Den ankende part nr. 1 i ankesak nr. 33/1969, Martin Auestad, har anført at det - særlig når det er vind - kommer en sterk ulyd fra kraftlinjene som går nær husene hans. Årsaken er ikke klarlagt, men Auestad mener at det kan skyldes at spennet på dette sted er meget langt. Ulyden virker sterkt sjenerende og må antas å medføre en verdiforringelse ved salg av tomter i nærheten. Under overskjønnets befaring ble dette fremholdt, og det ble nedlagt påstand om erstatning for ulempe. Da underskjønnet ble holdt, var linjen ikke strukket og ulempen følgelig ikke oppstått. For underskjønnet var det derfor heller ikke fremsatt noen påstand om erstatning for ulempe.

Auestad har gjort gjeldende at det er en feil ved saksbehandlingen som må føre til opphevelse av overskjønnet, at erstatningen for ulempe er satt til 0 uten at det er gitt noen begrunnelse for dette resultat. Overskjønnsretten kan enten ha ment at det ikke forelå noen ulempe. Da er det i tilfelle feil ved saksbehandlingen at overskjønnsretten ikke har sørget for å få forholdet klarlagt, og videre er det en feil at det i skjønnsgrunnene ikke foreligger noen opplysning om hva retten i faktisk henseende har lagt til grunn. Men det kan også tenkes at overskjønnsretten har ment at en ulempe som det her gjelder, ikke gir grunnlag for erstatning, ikke er «erstatningsmessig». I så fall er det en feil at det ikke er gitt skjønnsgrunner som gir anledning til å prøve om denne lovanvendelse er riktig.

Jeg tilføyer at Auestad for Høyesterett har nevnt at det da strømmen ble satt på også kom andre lyder fra ledningene i form av smell eller knitring, noe som antagelig skyldes elektriske utladninger. Dette forhold ble imidlertid ikke fremholdt for overskjønnsretten, idet strømmen først ble satt på, og ulempen oppdaget, etter at befaringen var foretatt. Det er derfor ikke gjort gjeldende at det er noen feil at dette forhold ikke er omhandlet av overskjønnsretten.

Jeg kan ikke finne at denne anke kan føre fram. - Auestad nedla for overskjønnsretten påstand om erstatning for «verdiforringelse» og for «ulemper». Overskjønnsretten har satt erstatningen for «Verdiforringelse og ulempe» under ett til 0. «Ulempe» er altså uttrykkelig nevnt under erstatningsfastsettelsen, og det kan bare sikte til den ulempe det her er spørsmål om; jeg minner i denne forbindelse om at ulempe ikke var nevnt i underskjønnet,

Side:202

verken i påstanden eller under erstatningsfastsettelsen, fordi ulyden da ikke var oppstått. Som nevnt, ble det også redegjort for forholdet overfor overskjønnsretten. På denne bakgrunn er det ikke grunn til å tro at overskjønnsretten ikke har vurdert ulyden og dens betydning. Forholdet er enkelt og oversiktlig, og jeg kan ikke se at det er en feil som kan ha hatt betydning for resultatet at det ikke er nærmere behandlet i skjønnsgrunnene. Så vidt jeg forstår, ble det fra Rjukanfos' side for overskjønnsretten ikke bestridt at ulyden var til stede. Det er da sannsynlig at overskjønnsretten har funnet at ulyden ikke var av en slik art og betydning at den gav grunnlag for erstatning. Den skjønnsmessige vurdering kan Høyesterett ikke prøve. I anledning av Auestads anførsel om at det er en feil ved saksbehandlingen at overskjønnsretten ikke har sørget for å få forholdet nærmere klarlagt, dersom den har ment at det ikke var noen ulyd av betydning, bemerker jeg at det ikke er noen grunn til å tro at forholdet ikke var tilstrekkelig klarlagt i faktisk henseende. Men i hvert fall er det ingen feil at overskjønnsretten ikke selv har sørget for å skaffe fram opplysninger.

IV. Kamstrump Stava. Ulemper ved flyttning av driftsbygning.

Den ankende part nr. 2 i ankesak nr. 33/1969, Kampstrup Stava, har anført:

Han har på sin eiendom en gammel og uhensiktsmessige driftsbygning som man må regne med må fornyes i nær fremtid. I tilknytning til driftsbygningen er det i senere tid støpt silo og landkumme. Driftsbygningen ligger i byggeforbudsbeltet. Dersom den skal fornyes, vil den derfor ikke kunne bygges på det samme sted, og siloen og landkummen blir da verdiløse. Han blir derfor påført tap i form av merutgifter ved å måtte oppføre driftsbygning på et annet sted, spesielt fordi han ikke vil kunne nytte siloen og landkummen, og han får driftsmessige ulemper ved å måtte plassere driftsbygningen på et annet sted og lenger borte fra våningshuset. Det har vært spørsmål om flere alternativer for plassering av driftsbygningen, og det erstatningsmessige utslag kan bli forskjellig for de forskjellige alternativer. De nevnte forhold ble presisert for overskjønnsretten. Det ble nedlagt påstand om «Erstatning for klausulering, herunder tomteverdi og ulemper bl.a. vedrørende plasering av låve». Overskjønnsretten har slått erstatningspostene sammen til én post: «Klausulering av areal unntatt hage, inklusive plaseringsvansker for låve», og erstatningen er satt til 15 000 kroner.

Stava har gjort gjeldende at det ikke er noen feil at overskjønnsretten har slått ulempene sammen i én post, idet dette også er i samsvar med påstanden. Men det er en feil ved skjønnsgrunnene som må føre til opphevelse av overskjønnet, at de ikke inneholder opplysninger som viser at alle ulemper ved flytting av driftsbygningen er vurdert og hvordan de er vurdert. Spesielt er det fremhevet som en mangel ved skjønnsgrunnene at de forskjellige alternativer for plassering av driftsbygningen ikke er

Side:203

nevnt. Så mangelfulle som skjønnsgrunnene er, kan man ikke vite hvilke momenter det er lagt vekt på.

Jeg finner at anken ikke kan føre fram.

Så vidt jeg forstår, var det fra Rjukanfos' side ikke bestridt for overskjønnsretten at de påståtte ulemper vedkommende flytting av driftsbygningen var til stede. Det er på det rene at det er gitt erstatning for ulempene. Når det gjelder de forskjellige alternativer for plassering av driftsbygningen, var det redegjort for dem under befaringen. Det er da ikke grunn til å tvile på at overskjønnsretten har vært oppmerksom på dem og vurdert dem. Men det ville - i hvert fall når ulempene ikke var bestridt - være å stille for strenge krav til skjønnsgrunnene at det skulle redegjøres for hvert enkelt alternativ. V. Njeld P. Lofthus. Erstatning for klausulert grunn.

Den ankende part nr. 3 i ankesak nr. 33/1969, Njeld P. Lofthus, nedla for underskjønnet påstand om erstatning for: «1. Klausulert areal som tomtegrunn, 2. Skjemmet utseende, 3. Verdireduksjon». Underskjønnsretten tilkjente ham «Erstatning for klausulert grunn og verdireduksjon kr. 51.000». For overskjønnet påstod Lofthus erstatning blant annet for «1. Klausulert grunn, fastsatt etter verdi av tomter, 2. Vanskeliggjort utnyttelse av gjenværende areal, 3. Skjemmet utseende». Han ble tilkjent erstatning for «Klausulering, vanskeliggjort utnyttelse av gjenværende areal» med kr. 55 000,-.

Lofthus har gjort gjeldende at overskjønnsrettens skjønnsgrunner på en rekke punkter er ufullstendige, og at det må føre til opphevelse. Rjukanfos' kraftlinjer går på dette sted parallelt med linjen til Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE). For den sist nevnte kraftlinje ble overskjønn avhjemlet 21. mars 1966. Lofthus fremla for overskjønnsretten tomteinndelingsplan og arealoppgave, utarbeidet av kommuneingeniøren. Disse dokumenter var også fremlagt ved NVE's overskjønn. Arealoppgaven viste hvilket areal byggeforbudsbeltet for NVE's linje omfattet og hvilket areal ville bli båndlagt for Rjukanfos' linjer. Han fremla også for overskjønnsretten utskrift av NVE's overskjønn, utskrifter av andre skjønn og vegledende opplysninger om tomtepriser. En direkte sammenligning av erstatningen pr. kvadratmeter etter NVE's overskjønn og overskjønnet i denne sak er ikke mulig, blant annet fordi erstatningsbeløpet i NVE's overskjønn - i motsetning til erstatningsbeløpet i denne sak - omfattet erstatning for skjemt utseende, og videre fordi erstatningsbeløpet i vår sak omfatter vanskeliggjort utnyttelse av gjenværende areal, noe som ikke fantes i NVE's overskjønn. Det er imidlertid klart at det er en stor forskjell mellom erstatningen for båndleggelsen pr. kvadratmeter i NVE's overskjønn og etter det overskjønn denne sak gjelder; erstatningen var antagelig noe bort imot kr. 8,- pr. kvadratmeter etter NVE's overskjønn og ca. kr. 3,60 i dette overskjønn. Denne forskjell er særlig uforklarlig fordi det var samme skjønnsmenn i de to overskjønn.

Side:204

Erstatningen står også i åpenbart misforhold til de øvrige opplysninger om priser som var fremlagt. - Partene var under overskjønnet enige om at man hadde å gjøre med tomtegrunn, men ellers var de uenige på en rekke punkter, således om verdiforholdene på stedet, om muligheten for tillatelse til utparsellering, om mulighetene for alternativ anvendelse av grunnen, om sannsynligheten for at tomtene kunne bli pålagt refusjonsplikt m.v. - Under disse omstendigheter er det en feil at overskjønnsretten ikke har redegjort for hva den på de enkelte punkter som var omtvistet, har lagt til grunn. Den store differanse mellom erstatningene i NVE's overskjønn og overskjønnet i denne sak gjorde det særlig nødvendig å redegjøre uttømmende for hva overskjønnsretten har bygd på. Det burde således ha vært sagt om den nevnte arealoppgave ble lagt til grunn. - Etter formuleringen må man gå ut fra at påstanden om erstatning for skjemt utseende ikke er tatt til følge, og det er en feil at det i skjønnsgrunnene ikke er gitt nærmere begrunnelse for dette.

Subsidiært er det gjort gjeldende at overskjønnet er vilkårlig.

Jeg finner at heller ikke denne anke kan føre fram.

Innledningsvis er det grunn til å presisere at Høyesterett ikke kan prøve den skjønnsmessige avgjørelse. Den sammenligning som Lofthus har trukket - og så vidt skjønnes lagt vesentlig vekt på - mellom erstatningene etter NVE's overskjønn og erstatningen i denne sak, gir ikke noe grunnlag for å anta at det er lagt forskjellige prinsipper til grunn i de to overskjønn, eller for å reise tvil om at overskjønnet i vår sak har bygd på riktige faktiske og rettslige forutsetninger. Det forhold at skjønnsmennene var de samme i begge overskjønn skaper en formodning om at de samme prinsipper er lagt til grunn. Ved sammenligningen må man ha for øye - og det legger jeg betydelig vekt på - at overskjønnsretten i NVE's skjønn blant annet uttalte:

«De skjønnsretter som behandler Hydros linjer, vil komme til å legge til grunn at NVE har ervervet rett til å ha sin linje og må taksere de ekstra skader og ulemper som Hydros linjer volder. Tilsammen i disse skjønn får grunneierne og andre da full erstatning for alle skader og ulemper som de tre linjer volder.»

I tråd med dette har overskjønnsretten i vår sak uttalt på side 10 i de alminnelige premisser:

«På strekningen i Sauda hvor linjene går parallelt med vassdragsvesenets linje, er bare økede ulemper i forhold til de ulemper som denne linje har påført grunneierne, hensyntatt.»

Denne uttalelse er riktignok fremkommet i forbindelse med takseringen av skogen, men det er ingen grunn til å tvile på at det samme prinsipp er lagt til grunn i skjønnet for øvrig. Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at overskjønnet i forhold til underskjønnet har satt erstatningen opp fra 51000 til 55000 kroner. - Jeg kan heller ikke anta at det er noen grunn til å tvile på at overskjønnsretten har vurdert og tatt standpunkt til alle de forhold som partene for overskjønnsretten var uenige om og som var gjenstand for prosedyre. Det kunne vært ønskelig

Side:205

om skjønnsgrunnene hadde vært noe mer utførlige, men når det gjelder det krav som skal stilles til skjønnsgrunnene, må man være oppmerksom på at det her dreide seg om et overskjønn med 217 parter. Jeg kan, alle forhold tatt i betraktning, ikke finne at det foreligger noen feil som kan antas å ha hatt betydning for resultatet. Når det spesielt gjelder påstanden om erstatningen for skjemt utseende, peker jeg på at overskjønnsretten på side 11 i de alminnelige premisser har uttalt:

«I noen tilfeller er skjemmet utseende erstattet. Det gjelder spesielt tilfeller hvor master, kanskje master bemalt med signalrødt, står i utsikten fra vinduene og hvor ledningene går så å si over hodet på den saksøkte. I de aller fleste tilfeller vil ledningen ikke bety noen verdireduksjon. I alle tilfeller hvor verdireduksjonen på grunn av skjemmet utseende har vesentlig betydning, er dette særskilt nevnt.»

Dette må etter forholdene i saken være tilstrekkelig.

Etter det jeg har nevnt, er det ikke noe grunnlag for anførselen om at overskjønnet er vilkårlig.

Jeg finner etter sakenes art at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Overskjønnene stadfestes for så vidt de er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultetet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Tønseth og justitiarius Ryssdal: Likeså.