Rt-1970-39
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1970-01-17 |
| Publisert: | Rt-1970-39 |
| Stikkord: | Konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 6B/1970 |
| Parter: | Erling Jordal (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot 1. Olav Gulbrandsen A/S, 2. Erling Jordals konkursbo (advokat Johan Chr. Bull - til prøve). |
| Forfatter: | Gundersen, Roll-Matthiesen, Anker, Heiberg, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §3, §5, §11, §130, §7, Tvistemålsloven (1915) §59, §92 |
Dommer Gundersen: Firma Olav Gulbrandsen A/S, Oslo, krevde i 1969 Erling Jordal for gjeld, stor kr. 6.505,07. Etter at så over en måned var gått, forkynte kreditor betalingsoppfordring (konkursvarse§1) for skyldneren. Oppfordringen lød slik:
«KONKURSVARSEL
I henhold til konkurslovens §5 oppfordrer vi Dem til innen 15 - femten - dager fra dette varsels lovlige forkynnelse å betale Deres gjeld til
Olav Gulbrandsen A/S, Oslo.
Gjeld iflg. konkursbegjæring av 14/4.69 kr. 6.505,07 + for dette varsel » 50,- Til sammen kr. 6.555,07
Såfremt beløpet ikke er betalt innen utløpet av nevnte frist, vil Deres bo uten ytterligere varsel bli rekvirert tatt under skifterettens behandling som konkursbo i henhold til nevnte lovparagraf.»
Varslet ble forkynt for Jordal den 8. juli. Med henvisning til dette varsel ble det så den 24. juli sendt konkursbegjæring til Sandnes skifterett.
Skifteretten tok begjæringen under behandling og avsa 29. juli 1969 kjennelse med slik slutning:
Side:40
«Boet til Erling Jordal, Sandnes, blir å ta under skifterettens behandling som konkursbo.»
Om sakens innhold for øvrig viser jeg til skifterettens kjennelsesgrunner.
Erling Jordal har anket til Høyesterett og nedlagt påstand om at skifterettens kjennelse oppheves og at han tilkjennes saksomkostninger.
Olav Gulbrandsen A/S og Erling Jordals konkursbo har tatt til gjenmæle og påstår skifterettens kjennelse stadfestet med tilkjenning av saksomkostninger.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak der Jordal og 8 vitner er avhørt. Det er fremlagt en rekke dokumenter, som er nye for Høyesterett.
Til støtte for anken er i det vesentlige fremholdt:
Grunnlaget for konkursbegjæringen var at skyldneren hadde unnlatt å betale klarlig bevist, forfallen gjeld etter at det var forkynt betalingsoppfordring, konkurslovens §5. Boet ble imidlertid tatt under behandling i henhold til konkurslovens §3. Denne bestemmelse gjelder en annen konkursgrunn enn den som kreditor selv påberopte seg. Det følger av alminnelige rettergangsprinsipper og synes forutsatt i konkurslovens §7 at skifteretten ikke uten videre kan gå utenfor den konkursgrunn som fordringshaveren angir i sin skriftlige begjæring til retten. Retten må for så vidt følge den regel som er angitt i tvistemålslovens §59 annet ledd jfr. konkurslovens §130. Det reelle grunnlag for denne forståelse av konkurslovens §7 er at debitors forsvar overfor en begjæring grunnet på §3 i regelen vil måtte bli mer omfattende og av en annen art enn et forsvar overfor en begjæring grunnet på §5. Han trenger forhåndsvarsel og tid for å kunne forberede et slikt forsvar.
Men selv om man skulle anta at §3 ble påberopt under den muntlige forhandling i skifteretten, så er de spørsmål som da i tilfelle måtte behandles om debitor var i underbalanse, om han kunne betale etter hvert som fordringene forfalt osv. - ikke blitt behandlet av skifteretten. I hvert fall kan det ikke ses av kjennelsesgrunnene at skifteretten har drøftet og tatt stilling til disse spørsmål.
Det foreligger da - og dette er det prinsipale grunnlag - saksbehandlingsfeil som må antas å ha hatt betydning for avgjørelsen, og som må lede til at kjennelsen oppheves.
Subsidiært gjøres det gjeldende at skifteretten har tatt feil i sin bevisbedømmelse. Ved hjelp av vitneprov og dokumenter som ikke forelå for skifteretten, har den ankende part søkt å godtgjøre at de materielle betingelser for konkursåpning etter lovens §3 ikke er til stede. Slik jeg ser på saken, får jeg ikke foranledning til å gå inn på disse spørsmål. Seg gir derfor ikke noe nærmere referat av anførslene for så vidt.
Ankemotpartene har hevdet at kreditor under forhandlingene i skifteretten også påberopte seg konkurslovens §3. Debitor protesterte ikke mot at også denne konkursgrunn ble gjort
Side:41
geldende, og innlot seg i forhandling om de spørsmål som reiste seg på dette grunnlag. Da følger det av rettergangslovens §59 annet ledd, jfr. §92, at skifteretten kunne legge konkurslovens §3 til grunn for sin avgjørelse, dersom den fant det godtgjort at de materielle betingelser for å gjøre det var til stede.
Ankemotpartene har søkt å godtgjøre at det materielle grunnlag for å kreve konkurs åpnet forelå etter begge de nevnte bestemmelser i konkursloven.
Jeg er kommet til at anken ikke fører frem, men jeg antar at avgjørelsesgrunnlaget bør være konkurslovens §5. Konkursbegjæringen ble fremmet under henvisning til denne bestemmelse, og partene er enige om at ankeinstansen må kunne avgjøre saken på dette grunnlag selv om skifteretten i sin kjennelse viser til §3 og bare til §3. Jeg behøver da ikke gå inn på de innsigelser hverken de prosessuelle eller de materielle - som den ankende part har reist på grunnlag av at skifteretten avgjorde saken i henhold til §3. Jeg vil imidlertid for ordens skyld gjøre den bemerkning at jeg for så vidt finner skifterettens kjennelsesgrunner uklare og ufullstendige.
Når så det foreliggende saksforhold skal bedømmes i relasjon til konkurslovens §5 reiser den ankende part to innsigelser. For det første hevder han at det var stilt betryggende pant for kreditors fordring. For det annet gjør han gjeldende at det nå er fremsatt et klart og ubetinget tilbud om å betale gjelden. Og når ankeinstansen nå skal avgjøre om betingelsene for å åpne konkurs etter §5 foreligger, så er det stillingen i dag som må legges til grunn for avgjørelsen. Skifteretten har ikke tatt standpunkt til dette spørsmål. Det er først ankeinstansen som får å avgjøre om den konkursgrunn som ble påberopt i konkursbegjæringen bør lede til at debitors bo tas under konkursbehandling. Med et klart og ubetinget betalingstilbud i hånden kan debitor hindre konkursåpning etter §5.
Når det gjelder den første innvending er følgende å bemerke:
Kreditor hadde den 2. juli 1966 fått utleggspant i debitors boligeiendom i Sandnes. Fordringen er den samme som den som nå søkes innkrevd gjennom konkurs, men den lød dengang på kr. 6.620,07. Heftelsene foran denne fordring utgjorde kr. 88.990,34. Skulle kreditor kunne få full dekning for sin fordring ved realisasjon av pantet, måtte dette kunne selges for mer enn kr. 95.000.
Eiendommen ble under registreringsforretningen i boet 4. august 1969 verdsatt til kr. 75.000. Det var lensmannen i Sandnes som foretok takseringen, og han har som vitne uttalt at han forsøkte å finne frem til antatt salgstakst. Noe senere ble det imidlertid også innhentet en verdsettelse utført av bygningsinspektør Torleif Jakobsen i Sandnes. Han ansatte den 24. november 1969 «dagsverdien» av eiendommen til kr. 99.500. Jeg har ikke grunnlag for å foreta noen selvstendig vurdering av eiendommens verdi. Jeg går ut fra at begge de foreliggende takster er søkt satt realistisk og nøkternt, selv om resultatene jo er meget forskjellige. Regner man videre med at eiendommen i tilfelle ville bli
Side:42
solgt ved tvangssalg, kan man under den usikkerhet som rår med hensyn til dens verdi ikke anta at kreditors fordring er betryggende sikret ved pantet.
Heller ikke den ankende parts annen innvending kan etter min mening føre frem. Det er fremdeles konkursbegjæringen av 24. juli 1969 som danner utgangspunktet for saken, og konkursåpning fant sted ved skifterettens beslutning jfr. konkurslovens §11. Det står for meg som utvilsomt at det er situasjonen slik den forelå da skifteretten tok begjæringen under behandling som må være bestemmende for avgjørelsen. Det at skyldneren under ankesakens gang får evne til å betale den fordring som forgjeves var søkt inndrevet, kan ikke få betydning for avgørelsen av anken.
Det er på det rene i saken at debitor har den forretningsstatus som konkurslovens §5 forutsetter, at det er i orden med frister og forkynnelser og at konkursrekvirenten har et klart og forfalt krav som overstiger kr. 500.
Etter dette blir mitt resultat at skifterettens kjennelse stadfestes. Jeg antar at den ankende part bør ilegges saksomkostninger, som jeg foreslår satt til kr. 5.000.
Jeg stemmer for denne
dom:
Skifterettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Erling Jordal til Olav Gulbrandsen A/S og Erling Jordals konkursbo i fellesskap 5.000 - fem tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Heiberg og Gaarder: Likeså.
Av skifterettens kjennelse (kst. sorenskriver Peter J. Tronslin): - - -
Det retten først må ta standpunkt til er om rekvirenten, Olav Gulbrandsen A/S, har et krav mot Erling Jordal. Rekvirenten påstår å ha et krav på ialt kr. 6.813,70. Beløpet gjelder gjeld i henhold til utleggsforretning av 30/6-66 med fradrag av kr. 500,- som er innbetalt av Jordal, samt med tillegg av diverse inkassoomkostninger.
Jordal hevder å ha et motkrav på rekvirenten på kr. 2.738.-. Han bestrider videre å være skyldig inkassoomkostningene.
Retten finner rekvirentens krav tilstrekkelig godtgjort. Hva angår Jordals motkrav, er dette ikke tilstrekkelig godtgjort. Men i alle tilfelle ville en godkjennelse av motkravet bare kunne få betydning for størrelsen av rekvirentens krav. Rekvirenten vil under enhver omstendighet ha et krav mot Jordal som denne ikke antas være istand til å dekke.
Retten antar i det hele at Erling Jordal er ute av stand til å dekke sine forpliktelser. Konkursbegjæringen må derfor bli å ta til følge, og konkursbehandling blir å åpne i medhold av konkurslovens §3. - - -