Rt-1970-402

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-04-04
Publisert:	Rt-1970-402
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 33/1970
Parter:	Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde (advokat Erik Bryde Sundseth - til prøve) mot Hans P. Johansen (høyesterettsadvokat Claus Heidar).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Bendiksby, Hiorthøy, Stabel, Gaarder
Lovhenvisninger:

Dommer Roll-Matthiesen: Ved stevning av 5. januar 1967 reiste Hans P. Johansen, født xx.xx.1903, sak mot Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde med krav om erstatning for arbeidsuførhet som følge av skade som skulle være påført ved bilkollisjon i Knapstadkrysset i Hobøl den 21. oktober 1965. Moss herredsrett avsa den 14. februar 1968 dom med denne domsslutning:

«1. Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde dømmes til å betale Hans P. Johansen erstatning med 25000 - tyvefemtusen kroner - innen 14 - fjorten - dager efter dommens forkynnelse, med 6 - seks - prosent renter fra forfall til betaling skjer.

2. Hver part bærer sine saksomkostninger.»

Begge parter påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett,

Side:403

Varde med påstand om frifinnelse og Johansen med påstand om forhøyelse av erstatningen, begrenset oppad til kr. 100.000. Lagmannsrettens dom av 24. mars 1969 har slik domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes. Til beløpet kr. 25.000 kommer renter med 6 % fra 14/2.1968.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Avholdsfolkets Gjensidig Bilforsikringsselskap Varde innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse til Hans P. Johansen 1.700 - ett tusen syvhundre - kroner.»

Varde har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det er gjort gjeldende at det ikke foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom bilkollisjonen den 21. oktober 1965 og det hjerteinfarkt Johansen pådrog seg den 29. samme måned. Varde har nedlagt følgende påstand:

«Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Hans P. Johansen mener at herredsretten og lagmannsretten har bedømt saken riktig når de har funnet at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at Varde må være erstatningspliktig. - Han har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter, slik det fremgår av domsgrunnene. Johansen mener at den tilkjente erstatning er for lav, og han har derfor erklært motanke. Hans påstand er sålydende:

«I. Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde dømmes til å betale Hans P. Johansen erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 100.000,- innen 14 dager etter dommens forkynnelse og med 6 % renter fra 14.2.1968 til betaling skjer.

II. Hans P. Johansen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet henvises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett og Moss herredsrett til avhør av Hans P. Johansen og 4 vitner, hvorav 3 er nye for Høyesterett. Ved beslutning av 30. oktober 1969 ble distriktslege Finn Bjønnes, overlege Dagfinn Elstad og overlege Martin Osnes oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett. De to førstnevnte var sakkyndige også for de tidligere retter, mens overlege Martin Osnes er oppnevnt som ny sakkyndig. Samtlige tre sakkyndige har avgitt forklaring under ankeforhandlingene for Høyesterett.

Da de sakkyndiges vurdering spiller en avgjørende rolle i den foreliggende sak, skal jeg gi en kort oversikt over de avgitte uttalelser.

Distriktslege Finn Bjønness avgav en erklæring av 9. mars 1966 til Varde. Erklæringen, som er inntatt i herredsrettens dom, slutter slik: «Det er derfor ikke umulig at påkjenningen efter trafikkuhellet kan ha utløst hjerteinfarctet.» Denne uttalelse har han senere fastholdt. Han har under forklaringen for Høyesterett opplyst at karakteristikken «ikke umulig» er ment å være meget

Side:404

svakere enn «en rimelig sannsynlighet» jfr. dommen i Rt-1955-919.

Overlege Elstad avgav sakkyndig erklæring den 7. september 1967. I erklæringen som delvis er sitert i herredsrettens dom, uttales blant annet: «det er derfor høyst tvilsomt om en kan hevde noen absolut årsakssammenheng». I erklæring av 25. januar 1970 til Høyesterett uttaler Elstad blant annet følgende: «Jeg mener derfor at det ikke er noen absolut sammenheng mellem det hjerteinfarkt Hans P. Johansen fikk, og det biluhell han var utsatt for.»

Under forklaringen for Høyesterett har Elstad fastholdt disse vurderinger, og han har fremhevet at etter den forholdsvis lange tid som gikk mellom biluhellet og hjerteinfarktet, kan disse ting ikke henge sammen. Noen matematisk sikkerhet for dette har man ikke, men etter Elstads mening er det ikke plass for tvil.

Overlege Martin Osnes avgav sakkyndig erklæring den 11. februar 1970. Erklæringen slutter således: «Min konklusjon med de foreløbig foreliggende opplysninger vil da gå ut på at jeg synes det er noe søkt å se noen sammenheng mellom kollisjonen og pasientens hjerteinfarkt. Med de funn vi har - opplysninger fra Askim sykehus, hører pasienten til den gruppe som før eller senere ville få et hjerteinfarkt. Jeg synes derfor det er meget rimelig å slutte at det før kollisjonen forelå sikre tegn på en hjertelidelse, og at han har fått en akutt infarkt den 30.10. Jeg kan ikke se at det foreligger noen sammenheng mellom bilkollisjonen og infarktets oppståen.» Osnes har fastholdt denne konklusjon i forklaringen for Høyesterett, med tilføyelse av at etter hans mening er det absolutt usannsynlig med noen årsakssammenheng mellom biluhellet og hjerteinfarktet.

For lagmannsretten var også dr. med. Otto Jervell oppnevnt som sakkyndig - han hadde for øvrig avgitt en uttalelse til Varde forut for saksanlegget. Jervells uttalelser fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Etter Jervells mening kunne det «ikke utelukkes at det kan være en årsakssammenheng mellom biluhellet og hjerteinfarktet».

De sakkyndige er alle enige om at Hans P. Johansen på grunn av alder, fedme, for høyt blodtrykk gjennom mange år og fordøyelsessykdommer var særlig disponert for hjerteinfarkt. På bakgrunn herav og under henvisning til at bilkollisjonen ikke var særlig voldsom og ikke medførte noen legemlig skade for Johansen, finner jeg etter de uttalelser som foreligger fra de sakkyndige, at det ikke er grunnlag for å konstatere årsakssammenheng mellom bilkollisjonen og det hjerteinfarkt Johansen ble rammet av 8 dager senere, et hjerteinfarkt som ved innleggelsen i Askim sykehus ble påvist å være ferskt.

Mitt resultat blir etter dette at Varde ikke kan gjøres erstatningsansvarlig for følgene av hjerteinfarktet og at selskapet derfor må bli å frifinne.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør pålegges for noen av rettene.

Side:405

Jeg stemmer for denne

dom:

Avholdsfolkets Gjensidige Bilforsikringsselskap Varde frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Stabel og Gaarder: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Hj. Neiden):

Den 21/10.1965 skjedde der ved Knapstadkrysset på E-18 i Hobøl en kollisjon mellom Hans P. Johansen, f. 13/6.1903, som efter det opplyste førte en Mercedes, og Sigmund Hjorthaug, som førte en bil forsikret hos Forsikringsselskapet Varde.

Kollisjonen kan ikke ha vært så voldsom, idet Johansens bil ble påført skader for kr. 2.500,-, og Johansen selv ble tilsynelatende ikke skadet idetheletatt, bortsett fra at det var klart for de tilstedeværende at han hadde fått et sjokk. Det er ingen tvist om at Hjorthaug har den hele skyld for kollisjonen, og at Varde følgelig er ansvarlig for følgene av denne i relasjon til Johansen.

Johansen fikk som nevnt et sjokk. Dette ytret seg først ved at han var ute av stand til å skrive en erklæring om skyldsspørsmålet, på grunn av voldsomme skjelvinger. Senere fortok skjelvingen seg, men da lot det til at Johansen ikke var istand til å formulere en skikkelig rapport til forsikringsselskapet. Johansen gikk ut fra at virkningene av sjokket vilde forta seg. Han skjøttet sitt arbeide gjennom den følgende uke, men fikk så hjerteinfarkt, og har siden vært ute av stand til å utføre sitt arbeide - å kjøre lastebil og kanskje mere som en hobby, å trene traverhester. Den transportforretning han driver, driver han sammen med sønnen. Tidligere kunde disse to overkomme all kjøringen. Nu efterat Johansen er blitt arbeidsudyktig, har man måttet ansette en leiechauffør. - - -

Johansen har avkrevet Varde erstatning i anledning av sin arbeidsuførhet. - - -

Retten skal bemerke:

Det er ingen grunn til å tvile på at Johansen har gjort hvad han kunde for selv å komme i arbeide igjen, og at han tilskriver sin uførhet at han fikk et sjokk i forbindelse med kollisjonen. Han har vært undersøkt av 3 læger, og man finner å burde medta en del av hvad disses erklæringer går ut på.

Distriktslæge Bjønnes, som også ble avhørt i retten under hovedforhandlingen, har uttalt at han siden 1964 har behandlet Johansen for for høyt blodtrykk og fordøyelsesbesværligheter. Johansen synes å ha vært noe overvektig og har fått medisin mot dette. Så er det i dr. Bjønnes's erklæring av 9/3.1966 anført:

«... Patienten har av meg fått festal og librium (dette er medisiner, librium er avspennende medisin). 2 dager efter ulykken d.v.s. 23/10.65 ringte han til meg og ba om fornyelse av recept på festal og librium, da han ikke følte seg frisk og hadde vært i kollisjon. Den 29/10 kl. 23 ble

Side:406

jeg tilkalt idet patienten hadde fått sterke smerter i brystet. Jeg oppfattet tilstanden som hjerteinfarct og pat. ble innlagt i Askim sykehus. Diagnosen ble verifisert og pat. fikk vanlig behandling.

Det er meget vanskelig å uttale noe sikkert om hvor stor betydning trafikkuhellet har hatt for hans sykdom. Han hadde før uhellet i flere år hatt et noe høyt blodtrykk. Dessuten adipositas (fedme). Årsaken til hjerteinfarct er på ingen måte klarlagt. Ett av de momenter man regner med er «stress» d.v.s. påkjenninger gjennem nervesystemet. Det er derfor ikke umulig at påkjenningen efter trafikkuhellet kan ha utløst hjerteinfarctet.»

Det som er innklamret i paranteser i erklæringen, er opplyst av dr. Bjønnes under hovedforhandlingen. Under hovedforhandlingen har han ytterligere uttalt at det infarct som ble konstatert på Askim sykehus, var et helt ferskt sådant, kommet samme kveld. At det i tilfelle av at det skulde bestå en sammenheng mellem ulykken og hjerteinfarctet isåfall har gått over en uke mellem disse to begivenheter, er uforklarlig. Hadde infarctet inntruffet i umiddelbar tilknytning til ulykken, vilde sansynligheten for en sammenheng ha vært stor. Når han har sagt at det er «ikke umulig» at påkjenningen etter trafikkuhellet kan ha utløst hjerteinfarctet, er dette uttrykk valgt med omhu, og det tilsikter å gi uttrykk for usannsynlighet, og at det tok slik tid, er hovedårsaken til reservasjonen.

Dr. Bjønnes har videre opplyst at de smerter Johansen fikk i mere umiddelbar tilknytning til kollisjonen og i uken inntil infarctsmertene inntraff, ikke er infarctsmerter. Ytterligere kan det sies Johansens nerver sikkert er varig svekket takket være infarctet. Hvor lenge han kunde ha gått før infarctet var blitt utløst av en annen begivenhet, om det da er kollisjonen som har utløst det dennegang, er umulig å si. Men dr. Bjønnes vil dog peke på at inntil kollisjonen var Johansen fullt arbeidsfør, og en uke efter inntraff den forandring at han nu er helt arbeidsufør til det arbeide han inntil ulykken var fullt ut skikket til.

Fra de andre sakkyndige foreligger der erklæringer, således fra dr. med. Otto Jervell, datert 26/5.1966, og hvorfra hitsettes:

«Hans P. Johansen fremstillet seg til undersøkelse 20. mai d.å. Han opplyser at han i ca. 10 år har hatt høyt blodtrykk og brukt blodtrykknedsettende midler. Han har i de siste årene vært overvektig - ca. 85-90 kg. (høyde 172 cm.). Den 21/10.1965 var han utsatt for en bilulykke. Han fikk et «sjokk», men mener at han ikke ble rammet av rattet. 2 dager efter ulykken følte han seg ikke vel. Den 29/10.1965 fikk han sterke smerter i brystet og ble innlagt på Askim sykehus under diagnosen hjerteinfarkt....

Angina pectoris (brystsmerter) ser en ikke sjelden efter brysttraumer; i flere tilfelle endog hjerteinfarkt. I det foreliggende tilfelle var det ingen tegn til ytre skader. Det reiser seg da det spørsmål om det nervøse «sjokk» ved biluhellet kan ha utløst et hjerteinfarkt. Det er i den medisinske litteratur referert tilfelle hvor en mener at sterke psykiske påkjenninger kan ha forårsaket hjerteinfarkt....

Det kan derfor ikke utelukkes at det «sjokk» som Hans P. Johansen mener han fikk ved biluhellet, kan ha utløst et hjerteinfarkt. For dette taler at sykdommen opptråtte kort efter biluhellet. Det kan imidlertid

Side:407

være grunn til å tro at et slikt hjerteattak neppe vilde ha kommet hos en på forhånd helt frisk mann. Hans P. Johansen var litt for overvektig og blodtrykket for høyt, til tross for blodtrykknedsettende midler. Alderen 63 år kan også tale for at Johansen har lidt av en latent cardiselicose (åreforkalkning i hjertets kar).

Ved undersøkelse fant jeg følgende:

- - -

Ingen tegn til hjertesvikt i dag, dog noe tungpusten. Han følte seg nervøs og var plaget av endel smerter i brystet. Han hadde dog ikke smerter ved anstrengelser. Hans arbeidsuførhet kan settes til 50 %. Inntil nu har han vært helt arbeidsufør.

Hans P. Johansen var ved uhellet helt arbeidsfør. Hvor lenge han kunde ha fortsatt sitt arbeide hvis han ikke hadde vært utsatt for ulykken, er vanskelig å si. Det måtte bli rent skjønnsmessig.»

Den siste lægeerklæring er den av 7/9.1967 fra overlæge Elstad, Moss, hvorav hitsettes:

«- - -

Resume og konklusjon: Hans P. Johansen var 21/10.65 innblandet i et trafikkuhell hvor han ikke fikk legemlig skade, men blev sterkt oppskaket. Han var dengang 62 år, hadde i flere år vært overvektig, og gjennem de siste 12 år i perioder behandlet for høyt blodtrykk. En uke efter uhellet fikk han akut hjerteinfarkt, og har senere ikke vært i arbeide.

Risikoen for hjerteinfarkt er særlig stor hos eldre personer med overvekt, forhøyet blodtrykk og forhøyet kolesterolverdi i blod. Hjerteinfarkt kan utløses i tilslutning til sterkt psykisk påkjenning hos dertil disponerte individer, men en vilde da vente at det opptrådte i umiddelbar tilslutning til hendelsen.

I det foreliggende tilfelle optrådte infarktet først 8 dager efter den psykiske påkjenning, hos en person hvor risikoen for infarkt var stor også uten en sådan, og det er derfor høyst tvilsomt om en kan hevde noen absolutt årsakssammenheng.

Hans P. Johansen har gjennemgått et hjerteinfarkt, dog uten at det er påviselige tegn til hjertesvikt. Han er 64 år gammel, overvektig med blodtrykksforhøyelse og fordøyelsesbesvær. Hans arbeidsevne er sammenlignet med tidligere, betydelig nedsatt, men en kan ikke se at dette skyldes det trafikkuheld han har vært innblandet i.»

H.r.advokat Heidar har henvist til dom i Rt-1955-919, og mener at den sak H.R. dengang hadde til behandling, i mangt minner om nærværende sak. Heller ikke i nevnte sak lot det seg gjøre å påvise en årsakssammenheng mellem ulykke og sykdom som kunde tilfredsstille vitenskapelige krav. Allikevel fant H.R. dengang å burde bygge på at en sådan årsakssammenheng hadde en så rimelig sansynlighet for seg, at en årsakssammenheng måtte fremtre som det mest nærliggende.

Retten finner under adskillig tvil å burde legge de samme betraktninger til grunn i nærværende sak. Vi har for oss det faktum at Johansen forut for uhellet var fullt arbeidsfør, om enn noe tykk og plaget av for høyt blodtrykk og fordøyelsesbesvær. Det er på det rene at Johansen ved kollisjonen fikk et kraftig sjokk, og derefter åpenbart var plaget av smerter i høyere grad enn forut, selv om disse smerter ikke var

Side:408

sådanne som forårsakes av hjerteinfarkt. Det vilde være et eiendommelig sammentreff av begivenheter om kollisjonen og hjerteinfarktet da ikke på en eller annen måte sto i et visst sammenheng, slik at den første på et eller annet vis utløste det sistnevnte. At en sådan utløsning skulde ta over en uke, har de sakkyndige (dog muligens unntatt dr. Jervel§1) funnet uforklarlig, idet hjerteinfarktet åpenbart burde være kommet straks. Men man vet åpenbart forlite om disse ting til at man kan trekke sikre slutninger. Det må da bli plass for avgjørelser av en «rimelig» sansynlighetsgrad. Dr. Jervell uttrykker seg forøvrig slik at det synes som om iethvertfall han antar at det kan foreligge en årsakssammenheng, når han sier at «hvor lenge han kunde ha fortsatt sitt arbeide hvis han ikke hadde vært utsatt for ulykken, er vanskelig å si».

Når retten efter dette som det forståes finner å burde la tvil til en viss grad komme den erstatningssøkende tilgode, må dette føre til at forsikringsselskapene nok i noen utstrekning kan komme til å måtte betale erstatning der hvor en dypere innsikt fra lægevitenskapens side vilde ha utelukket erstatningsansvar. Dette synes trods alt å være en mindre ulykke enn om manglende evne hos en vitterlig ulykkerammet til å påvise grunnlaget for erstatningsansvar skulde lede til at han gikk glipp av en erstatning som rettelig tilkom ham.

Selv om retten efter dette vil bygge på at ulykken må antas å ha utløst hjerteinfarktet, er det ikke dermed sagt at man kan bygge på at uten ulykken vilde Johansen ha kunnet fortsette i sin virksomhet i ennu en årrekke. Vi har dog for oss en mann med på forhånd nedsatt helbred, sansynligvis disponert for hjerteinfarkt, og man må regne det som en temmelig nærliggende mulighet at om trafikkulykken ikke hadde funnet sted, så vilde Johansen sikkert før eller siden, og da kanskje innen temmelig kort tid, være kommet ut for en annen utløsende begivenhet. Man må anta at Johansens helbredstilstand stadig var for nedadgående, slik at det efterhvert skulde stadig mindre ytre påvirkning til for å gi Johansen et sjokk tilstrekkelig for ham til å få utløst hjerteinfarktet.

Hvor stor erstatning Johansen efter dette bør ha, blir det umulig å begrunne eksakt. Alle forhold tatt i betraktning, da også at han dog nu har fått invalidepensjon og til at han ved mindre inntekter får mindre skatt, er man blitt stående ved å tilkjenne Johansen et engangsbeløp på kr. 25.000,- å betale 14 dager efterat dommen er forkynt, med 6 % rente av for sen betaling. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Sverre Tessem, kst. lagdommer Agnes Nygaard Haug og tilkalt dommer, hjelpedommer Olav Fosseide):

- - -

Distriktslege Bjønnes avga erklæring til Varde 9/3-1966. Denne er referert i herredsrettens dom og det er i dommen også inntatt et referat av dr. Bjønnes' vitneforklaring for herredsretten. Han har under saksforberedelsen for lagmannsretten i brev av 31/8-1968 uttalt at han ikke har noe vesentlig nytt å tilføye. Han har vært tilstede under ankeforhandlingen og har avgitt forklaring.

Dr. med. Otto Jervell avga erklæring til Varde i brev av 26/5-1966. Dette er referert i herredsrettens dom. Under saksforberedelsen for

Side:409

lagmannsretten har dr. Jervell som oppnevnt sakkyndig i brev til lagmannsretten av 1/10-1968 uttalt:

«Overlege Dagfinn Elstad anfører i sin erklæring dat. 7/9-1967 at det er høyst tvilsomt om det er en årsakssammenheng mellom det trafikkuheld som Hans J. Johansen var utsatt for den 21/10-1965 og det hjerteinfarkt som rammet ham 8 dager senere. Han anfører bl.a. at hjerteinfarktet opptrådte først 8 dager etter de psykiske påkjenninger.

Imidlertid må en her ta i betraktning at Hans P. Johansen ikke var symptomfri i dagene mellom den 21. og 29. oktober. Han følte i disse dager smerter i brystet. Disse smerter var riktignok ikke hva vi kaller anginoide d.v.s. sammensnørende (angina pectoris). Disse smerter kan være symptom på en viss nervøs spenningstilstand. Det kan derfor etter min mening ikke utelukkes at det kan være en årsakssammenheng mellom biluhellet og hjerteinfarktet. Jeg viser forøvrig til min erklæring dat. 26/5.1966.»

Dr. Jervell har vært tilstede under ankeforhandlingen og har avgitt forklaring.

Overlege Elstad har som oppnevnt sakkyndig for herredsretten avgitt erklæring av 7/9-1967, som er referert i herredsrettens dom. Han har som oppnevnt sakkyndig for lagmannsretten i brev av 14/9-1968 uttalt:

«Jeg kan ikke se at det er fremkommet noe nytt, og fastholder de uttalelser som er gitt i tidligere erklæring.»

Overlege Elstad har vært tilstede under ankeforhandlingen og har avgitt forklaring.

Om dokumentasjonen henvises forøvrig til rettsboken.

Lagmannsretten er forsåvidt angår spørsmålet om årsakssammenheng mellom kollisjonen og hjerteinfarktet kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens domsgrunner.

Når det gjelder de 3 medisinsk sakkyndige bemerkes at disse i sin muntlige forklaring for lagmannsretten henholdt seg til sine tidligere avgitte erklæringer og det fremkom ikke noe nytt av betydning.

Dr. Bjønnes tok dog den reservasjon med hensyn til gjengivelsen av hans vitneprov i herredsrettens dom at uttrykket «ikke umulig» ikke tilsikter å gi uttrykk for «usannsynlighet». Men han tilføyet at han mente at sannsynligheten for årsakssammenheng var under 50 %.

Etter dette er det blant de sakkyndige enighet om at det er en mulighet for årsakssammenheng, men om sannsynlighetsvurderingen er det stor usikkerhet. Det synes å herske en viss divergens mellom overlege Elstad og de to andre leger. Overlege Elstad konkluderer med at det er «høyst tvilsomt om en kan hevde noen absolutt årsakssammenheng». De to andre leger er mindre reserverte. Særlig dr. Jervell peker på at Johansen med sin alder, høye blodtrykk, overvekt og fordøyelsesbesvær var disponert for hjerteinfarkt og på de smerter Johansen hadde i brystet fra kollisjonsdagen til hjerteinfarktet kom.

Det som skaper særlig tvil er det relativt lange tidsrom - 21. oktober-29. oktober - mellom kollisjonen og hjerteinfarktet.

Ved en samlet vurdering av hendelsesforløpet finner lagmannsretten at det er ført et etter omstendighetene tilstrekkelig bevis for at det foreligger årsakssammenheng mellom kollisjonen og hjerteinfarktet. Selvom

Side:410

det ikke foreligger noe eksakt medisinsk bevis, er det etter en helhetsbedømmelse av situasjonen den mest nærliggende antagelse, at det foreligger årsakssammenheng.

Retten finner støtte for dette resultat i de betraktninger som er gjort gjeldende av Høyesterett i dom i Rt-1955-919. Også her var det slik at den medisinske vitenskap ikke strakk til. De sakkyndige leger i nærværende sak er enige om at årsakene til hjerteinfarkt ikke er klarlagt.

Spørsmålet om erstatningens størrelse byr på vanskeligheter, særlig fordi Johansen da ulykken inntraff led av for høyt blodtrykk og overvekt. Det er derfor tvilsomt om han, selvom kollisjonen ikke hadde inntruffet, ville ha kunnet fortsette med samme arbeidsinnsats. Det kan hende at en annen begivenhet enn kollisjonen ville ha utløst hjerteinfarktet om ikke så lenge. Men etter de sakkyndiges mening er det slett ikke gitt at hjerteinfarkt ville inntruffet i det hele tatt, forutsatt at Johansen hadde tatt det mere med ro i tiden fremover. Etter rettens mening må man regne med at Johansen ikke ville ha kunnet fortsatt med samme arbeidsbyrde.

Fastsettelsen av erstatningen byr også på vanskeligheter, fordi Johansen har hatt varierende inntekter. Fastsettelsen må derfor bli i høy grad skjønnsmessig. Lagmannsretten er blitt stående ved en erstatning på kr. 25.000 således som herredsretten har gjort. Til beløpet kommer renter med 6 % fra 14/2.1968. - - -