Rt-1970-484

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-04-18
Publisert:	Rt-1970-484
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55B/1970
Parter:	Lucy Bergsland m.fl. (advokat Odd Seim Haugen - til prøve) mot Bærum kommune (høyesterettsadvokat Kjell Haavind).
Forfatter:	Stabel, Bendiksby, Bølviken, Roll-Matthiesen, Gaarder
Lovhenvisninger:	Lov om fagskulane i landbruket (1964) §47, §48, Bygningsloven (1965) §46, §47, §48, Tvistemålsloven (1915) §180, §373, §46

Dommer Stabel: Bærum skjønnsrett for bygningssaker avsa den 5. desember 1967 ekspropriasjonsskjønn og refusjonsskjønn i forbindelse med regulering av Drammensveien med side- og parallellveier på strekningen fra Høvik og noe inn i Michelets vei på sysiden av Drammensveien og fra Høvik og noe forbi Boyes vei på nordsiden av Drammensveien.

En rekke av de saksøkte grunneiere begjærte overskjønn til prøving av både erstatningsskjønnet og refusjonsskjønnet. Bærum kommune begjærte som ekspropriant overskjønn over refusjonsskjønnet for å kunne korrigere dette som følge av mulige endrede erstatningsfastsettinger.

Overskjønnet ble avhjemlet av Bærum overskjønnsrett for bygningssaker den 7. mars 1969. For flere av de grunneiere som var pålagt refusjon ved underskjønnet kom overskjønnet til at vilkårene for refusjon ikke var til stede.

Bakgrunnen for skjønnet, skjønnstemaene og partsforholdet fremgår av grunnene for underskjønnet og overskjønnet. Det samme gjelder partenes anførsler angående de viktigste rettsspørsmål som forelå i sakene.

Fjorten av de grunneiere som ikke ble fritatt for refusjon av overskjønnet, har anket til Høyesterett over dette. Dette gjelder takstnr. 18 Lucy Bergsland, takstnr. 19 Elisabeth Wessel, takstnr. 20 Ellen Sundt, takstnr. 24 Jan Hellstenius, takstnr. 27 Gunnar Gundersen, takstnr. 28 Edith Pettersen, takstnr. 68 Jon og Hellen Gerhardsen, takstnr. 69 Rolf Gudem Andersen og Per Anders Skauan, takstnr. 135 Thomas Eivind Jenssen, takstnr. 136 Christian Jenssen, takstnr. 137 Hallvard Heggtveit, takstnr. 138 Helge Mehre, takstnr. 141 Ingeborg Cappelen og takstnr. 143 Marie Staudinger.

Det tilføyes at de under takstnr. 69, 135 og 136 anførte eiere, har fått eiendommene overdratt etter at anken var erklært.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 4. november 1969 ble anken nektet fremmet i henhold til tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 for så vidt den bygget på at skjønnsgrunnene under de enkelte takstnumre var utilstrekkelige i relasjon til spørsmålet om verdiøkning og på at resultatet for visse eiendommers vedkommende bare kunne forklares som en følge av feilaktig rettsanvendelse eller saksbehandling.

Anken ble derimot henvist for så vidt angår 3 spørsmål som jeg skal behandle i det følgende:

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

Side:486

«1. Bærum Overskjønnsretts refusjonsskjønn av 7/3 1969 i sak nr. 1/1968 oppheves for takstnr. : 18, 19, 20, 24, 27, 28, 68, 69, 135, 136, 137, 138, 141 og 143.

2. Overskjønnet hjemvises til Bærum Overskjønnsrett med ny sammensetning.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for sakens behandling i Høyesterett.»

Bærum kommune har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

«1. Bærum overskjønnsrett for bygningssakers overskjønn av 7/3 1969 stadfestes i den utstrekning det er påanket, - subsidiært hjemvises til ny behandling.

2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem og drøfter tvistespørsmålene punktvis:

1. Spørsmålet om bedret atkomst. Bygningslovens §46 nr. 1.

Dette ankepunkt gjelder 11 eiendommer som har avkjørsel til private stikkveier. Stikkveiene munner ut dels i den utvidede og delvis nyanlagte Michelets vei, dels i den nyanlagte vei 770. Kommunen krevde refusjon av alle 11 for sine utgifter til anlegg og utbedring av de her nevnte veier, og fikk av overskjønnet medhold i at vilkårene for dette etter bygningslovens §46 var til stede. Alle eiendommene ble ansett for å ha fått ny eller bedret atkomst ved veianleggene. Den sentrale del av overskjønnets begrunnelse lyder slik:

«- - -Ved vurderingen av om det foreligger ny eller bedret adkomst har overskjønnet bygget på at det er adkomsten til eiendommen som er det avgjørende. Det må etter rettens mening kreves at den private adkomst til eiendommen har en naturlig og nær tilknytning til den veg refusjonen gjelder og ikke bare indirekte trafikkmessig er knyttet til denne via andre offentlige veier eller gater. - - -»

De ankende grunneiere har gitt uttrykk for at dette er en helt riktig rettsoppfatning under forutsetning av at ordet «offentlige» i siste setning tenkes borte. Men dette innskuddet viser - hevdes det - at overskjønnet har lagt avgjørende vekt på at det er over en privat vei at eiendommene har forbindelse med den vei som det kreves refusjon for. Dette er en uriktig rettsoppfatning. Det avgjørende kan ikke være om stikkveien er offentlig eller privat, men i hvilken grad den fremtrer som «egen trafikkenhet»; herunder må hensyn tas bl.a. til stikkveiens lengde og funksjon, hvilke utgifter den enkelte grunneier har hatt eller kan ventes å få til opparbeidelse eller utvidelse av den og hvilket herredømme den enkelte har over den. Om disse forhold gir skjønnsgrunnene ingen - eller helt utilstrekkelige - opplysninger, og de gir intet svar på hvorfor de stikkveier anken gjelder er bedømt under en annen synsvinkel enn andre - lignende - stikkveier hvor bedret atkomst ikke er ansett å foreligge. De ankende parter mener således at overskjønnet på dette punkt må oppheves enten på grunn

Side:487

av uriktig rettsanvendelse eller på grunn av utilstrekkelige skjønnsgrunner.

Som et selvstendig grunnlag for angrepet på den her nevnte avgjørelse av overskjønnet har de ankende parter gjort gjeldende at det under ingen omstendighet kan bli spørsmål om refusjonsplikt når atkomsten til den nye (utvidede) vei - som i dette tilfelle - skjer over vei som vedkommende grunneier tidligere har vært med på å bekoste eller som han senere kan få utgifter til gjennom refusjonskrav innen en annen refusjonsenhet. Gjennom et refusjonskrav nå vil de ankende grunneiere få en dobbelt belastning i forhold til eiendommer som har avkjørsel direkte til de veier refusjonskravet gjelder og som kanskje har oppnådd like stor eller større verdistigning ved bedret atkomst. Dette kan - hevdes det - ikke ha vært bygningslovens mening, og overskjønnet har tatt feil ved sin tolking og anvendelse av loven på dette punkt.

Ankemotparten Bærum kommune gjør gjeldende at overskjønnet bygger på riktig rettsanvendelse og er tilstrekkelig begrunnet; iallfall foreligger det ikke noen saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for resultatet. Overfor de likhetsbetraktninger som anken delvis bygger på, er fra kommunens side anført at noen eiendommer alltid vil ha større veiutgifter enn andre. Men dette skyldes i utgangspunktet tomtens beskaffenhet og beliggenhet i terrenget; forholdet kan ikke avhjelpes ved hjelp av bygningsloven, og det ligger helt utenfor bygningslovens intensjoner å gjøre det. Bygningslovens garanti ligger i prinsippet om at refusjon aldri kan kreves ut over den verdistigning som veianlegget har ført med seg.

Jeg finner at anken under dette punkt ikke kan føre frem, og understreker først at det etter bygningslovens §46 nr. 1 ikke er noe vilkår for refusjon at vedkommende eiendom ligger ved og har avkjørsel til den vei for hvilken refusjonen kreves. Dette fremgår klart av sammenstillingen i første punktum av de to alternativer «støter til veien» - «eller får ny eller bedret adkomst». Refusjon er altså ikke utelukket ved det faktum at eiendommen er avhengig av et eldre veianlegg for å få forbindelse med den nye (utvidede) vei som refusjonskravet gjelder. Med en reservasjon som jeg straks kommer tilbake til kan jeg slutte meg til overskjønnsrettens allerede siterte uttalelse angående lovens krav til «ny eller bedret adkomst» i tilfelle som dette, en uttalelse som noen avsnitt lenger ute er supplert med at det må være en konstaterbar verdiøkning nettopp for de eiendommer det gjelder og ikke bare en generell bedring i trafikkforholdene som kommer alle til gode. Overskjønnsrettens bruk av ordet «offentlige» foran «veier» i den setning som er utgangspunkt for anken, kan riktignok gi anledning til en viss uklarhet, men når skj ønnsgrunnene leses i sammenheng, kan jeg for min del ikke oppfatte innskuddet som uttrykk for at offentlige veier er forutsatt å skulle stå i en prinsipielt annen stilling enn private veier. I denne forbindelse er det særlig grunn til å merke seg at i de tilfelle hvor

Side:488

eiendommer som ligger ved en stikkvei er fritatt for refusjonsplikt, er det foretatt en konkret vurdering av atkomstspørsmålet hva enten stikkveien er offentlig eller privat. Her kan henvises til skjønnsgrunnene for takstnr. 28 b ved Wettergrens vei og for en rekke takstnumre ved Kveldsro Terrasse og Kveldsroveien. Skjønnsgrunnene er etter min mening tilstrekkelige, og det er intet holdepunkt for å anta at vurderingen i noe tilfelle skulle være vilkårlig eller bygge på uriktige fakta.

På samme måte som overskjønnsretten finner jeg at de ankende parter ikke kan gis medhold i at refusjon under enhver omstendighet må være utelukket i den utstrekning grunneieren tidligere har hatt utgifter til stikkveien eller må regne med refusjonsansvar ved eventuell senere utvidelse. En slik begrensning ligger så vidt jeg kan se helt utenfor lovens ordning. Lovens begrensning ligger i at refusjonen aldri kan overstige den verdiøkning eiendommen har fått. Ved eventuell senere utvidelse av stikkveiene vil refusjon forutsette at denne utvidelse har ført til ny verdiøkning. På denne bakgrunn er det etter min mening ikke treffende å si at de ankende parters eiendommer blir gjenstand for dobbelt-belastning gjennom refusjonskravet. Jeg henviser for så vidt til det jeg har gjengitt av kommunens prosedyre, og som jeg er enig i.

2. Særskilt om hjørneeiendommer. Byningslovens §48 nr. 3.

Denne del av anken gjelder 2 eiendommer - takstnr. 18 og 28 a - som støter både til den nye Michelets vei og til hver sin private stikkvei. De ankende grunneiere erkjenner at de er refusjonspliktige etter første alternativ i lovens §46 nr. 1 første punktum i og med at de støter direkte til den nye vei. Men de gjør gjeldende at overskjønnsretten har anvendt fordelingsregelen i lovens §48 nr. 3 uriktig overfor dem. De henviser til at de har hatt utgifter til den kryssende stikkvei og må regne med refusjonsansvar i forbindelse med fremtidig utvidelse av denne (jfr. den argumentasjon som er referert under ankepunkt 1) og hevder at de vil bli urimelig diskriminert i forhold til de andre refusjonspliktige dersom de i refusjonsoppgjøret blir belastet for en full tredjedel av grunnarealet og tillatt utnytting i tillegg til en tredjedel av fasadelinjen. Det riktige må være - hevdes det - å redusere de to førstnevnte belastningsfaktorer i forhold til hvilken andel den aktuelle fasadelinje utgjør av eiendommens samlede fasadelengde mot de to veier. Til støtte for denne oppfatning er henvist til bygningslovens forarbeider og til nyere praksis ved Oslo skjønnskommisjon for bygningssaker.

Bærum kommune har gjort gjeldende at det ikke er noen hjemmel i bygningsloven for å følge den fremgangsmåte som grunneierne mener er den riktige. Det bestrides også at fremgangsmåten generelt vil føre til rimeligere resultater enn lovens regel gjør.

Jeg finner at anken ikke kan føre frem. I bygningslovens §48 nr. 3 er reservasjonsløst fastsatt at en tredjedel av utgiftene skal fordeles i forhold til lengden av eiendommens grense til veien,

Side:489

en tredjedel i forhold til eiendommens grunnareal og en tredjedel i forhold til den tillatte utnytting. Det er riktignok så at Bygningslovkomitéen hadde foreslått både en mer elastisk fordelingsnøkkel (utkastets §45 nr. 3) og adgang for skjønnsretten til å nedsette refusjonsbeløpet under nærmere angitte forutsetninger (§46 nr. 3). Men disse forslag ble ikke tatt opp av departementet i dets innstilling til Ot.prp. nr. 1 (1964-65). I stedet ble innført den skjematiske fordelingsregel jeg nettopp har referert, og som etter sitt eget innhold gjelder også for hjørneeiendommer. Endringen var trolig motivert ut fra praktiske hensyn for å forenkle oppgjøret i det enkelte tilfelle, jfr. de alminnelige bemerkninger på side 71 i proposisjonen som jeg kommer nærmere tilbake til under neste ankepunkt. Den særpraksis for hjørneeiendommer som de ankende parter går inn for, ville harmonere dårlig med det her nevnte formål. Og når hensyn tas til at refusjon også her bare kan kreves innen rammen av verdiøkning, kan jeg ikke anse det godtgjort at den generelt ville føre til rimeligere resultater enn loven tatt på ordet gjør. Jeg tilføyer også at en slik særstilling for hjørneeiendommer ville være uten parallell i den tidligere bygningslovs system. Refusjonsbeløpet ble den gang i sin helhet fordelt etter fasadelinje, jfr. §46 nr. 2 i loven av 22. februar 1924, og det var så vidt jeg kan se ikke noen mulighet for å lempe ansvaret overfor hjørneeiendommer ut fra slike hensyn som de ankende parter mener bør være avgjørende i denne sak.

3.

Beregningen av de refusjonsberettigede utgifter. Bygningsloven §47 nr. 1 annet ledd.

Dette tvistepunkt gjelder alle de takstnumre som omfattes av anken.

Anken tar utgangspunkt i at de veier som det kreves refusjon for, er bygget i større bredde enn den det kan kreves refusjon for etter bygningslovens §47 nr. 1 første ledd. I samsvar med bestemmelsens annet ledd har overskjønnsretten nedsatt grunneiernes andel av omkostningene etter forholdet mellom refusjonspliktig og faktisk bredde. De ankende parter hevder at overskjønnsretten har gjort rettsanvendelsesfeil ved å anvende annet ledd på en så skjematisk måte, og peker til støtte for denne oppfatning på at veianleggene er ledd i den store regulering for å gjøre Drammensveien fasadefri. De er bygget bl.a. for å kunne lede gjennomgangstrafikk til og fra Drammensveien over noen få «trafikkmaskiner». Dette formål har påvirket utførelsen både når det gjelder veienes bredde og valg av trasé. Veiene er blitt meget bredere enn hensynet til husene skulle tilsi. Og det er denne økte bredde sammen med veienes spesielle trasé som i særlig grad har fordyret anleggene. Det er derfor - hevdes det - lite stemmende med bygningslovens formål å anvende §47 nr. 1 annet ledd automatisk på de faktiske veiutgifter slik som overskjønnsretten har gjort. Refusjon til anlegg av veier med høyere standard enn boligveier må antas å ha ligget utenfor lovgivernes forutsetning. Etter grunneiernes mening burde det ha vært skjønnet over hvordan veiene skulle ha vært bygget og hva de ville ha kostet dersom de

Side:490

skulle ha tjent boligformål alene, og så skulle §47 nr. 1 annet ledd ha vært anvendt på resultatet av dette skjønn.

Kommunen har hva dette spørsmål angår henvist til overskjønnets begrunnelse og gjort gjeldende at de ankende parters oppfatning er klart uforenlig med bygningslovens regler.

Jeg er enig med kommunen i dette, og kan ikke se at det i lovens eller dens forarbeider er noe holdepunkt for å tolke §47 nr. 1 annet ledd slik som de ankende parter vil gjøre. Det er riktignok så at Bygningslovkomitéens forslag ville ha ført til større elastisitet også hva dette spørsmål angår, jfr. §46 nr. 3 i dens lovutkast. Men departementet valgte-som nevnt av overskjønnsretten - en annen ordning ut fra ønsket om å få en enklest mulig oppgjørsordning. I Ot.prp. nr. 1 (1964-65) heter det om dette:

«- - -Etter departementets oppfatning har refusjonsordningen sterkere karakter av beskatning enn av ekspropriasjonsliknende inngrep. En er derfor ikke enig i komitéens utgangspunkt om at de refusjonsbeløp grunneierne skal betale må fastsettes ved skjønn. I den utstrekning det er praktisk mulig bør loven angi utlikningsgrunnlaget direkte, slik at utlikningen innenfor de grenser loven setter og i samsvar med lovens fordelingsprinsipper kan foretas av administrasjonen. Dette gjelder særlig refusjon for veg- og kloakkanlegg, der behovet for en enklere ordning enn komitéen har foreslått gjør seg sterkt gjeldende, samtidig som mulighetene for å legge opp en ordning som er lettere å gjennomføre er til stede. Det vil også være en fordel for dem som berøres av ordningen at refusjonsbeløpenes størrelse lettere kan vurderes på forhånd. Departementet har omarbeidd refusjonsbestemmelsene for veg og kloakk ut fra disse synsmåter. - - -»

Etter dette mener jeg at det skjønnstema de ankende parter gir anvisning på, ikke bare er i strid med ordlyden i §47 nr. 1 annet ledd, men i like høy grad med lovens formål. Det må atter minnes om at verdiøkningen for den enkelte eiendom setter grense for refusjonskravets størrelse.

Det blir da mitt resultat at overskjønnet må stadfestes så langt det er påanket.

Etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 må de ankende parter dømmes til å erstatte kommunen dens saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes i den utstrekning det er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lucy Bergsland, Elisabeth Wessel, Ellen Sundt, Jan Hellstenius, Gunnar Gundersen, Edith Pettersen, Jon og Hellen Gerhardsen, Rolf Gudem Andersen. Per Anders Skauan, Thomas Eivind Jenssen, Christian

Side:491

Jenssen, Hallvard Heggtveit, Helge Mehre, Ingeborg Cappelen og Marie Staudinger - en for alle og alle for en - 6.000 - seks tusen - kroner til Bærum kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Roll-Matthiesen og Gaarder: Likeså.

Av overskjønnet (høyesterettsadvokat Erik Bryn, formann, med skjønnsmenn): - - -

Skjønnsforutsetningen er de samme som for underskjønnet, dog slik at siste punktum i post 3 utgår for overskjønnet. - - -

II. Refusjonsskjønnet.

I medhold av Bygningslovens kapitel VI har Bærum kommune krevet refusjonsutligning for utgiftene til grunnervervelse og erstatningen i anledning ekspropriasjonen.

En rekke av de saksøkte har anket over underskjønnets avgjørelse av refusjonsspørsmålet og det er særlig denne del av underskjønnets avgjørelse som er angrepet ved overskjønnet. - - -

Overskjønnsretten skal bemerke:

De veier det er krevet refusjon for går ikke inn under unntaksbestemmelsen i bygningslovens §46 punkt 2 siste punktum. - - -

Noen innsigelse mot underskjønnets refusjonsenheter som overskjønnet er enig i, foreligger ikke, jfr. bygningsl. §48 punkt 2. Overskjønnsretten nytter derfor samme refusjonsenheter som underskjønnet.

Etter §46 punkt 1 påhviler refusjonsplikten to kategorier eiendommer: nemlig de som støter til vegen og de som ved tiltaket får ny eller bedret adkomst. Etter lovens §46 punkt 2 er refusjonsbeløpet for den enkelte eiendom i begge tilfeller begrenset til den verdauke tiltaket antas å føre med seg for eiendommen.

For dem som ikke støter til vegen, må retten vurdere om eiendommen kan sies å ha fått ny eller bedret adkomst og hvilke eiendommer som av denne grunn skal tas med i refusjonsoppgjøret.

Ved underskjønnet trakk retten selv inn t.nr. 145-153 ved beregning uten å utligne refusjon, da disse fra kommunens side ikke var stevnet som parter. Kommunen foretok senere utligning for disse eiendommer og det er enighet om at eiendommene tas med og behandles ved overskjønnet som om underskjønn hadde vært avsagt for disse.

Som et selvstendig frifinnelsesgrunnlag er anført at hvor eiendommene ikke er direkte refusjonspliktige som støtende til vegen, kan refusjon ikke utlignes hvor slike eiendommer har vært tatt med i eller kan komme til å bli tatt med senere i andre refusjonsskjønn.

Overskjønnsretten er ikke enig i dette. Retten må bygge på den aktuelle situasjon og den regulering som nå foreligger. At det senere kan komme andre reguleringer og veiplaner som kan berøre eiendommene og den betydning det måtte ha at refusjon nå utlignes, må bli gjenstand for vurdering når en slik endring inntrer.

Lovens begrensning nå ligger i at eiendommene skal ha fått ny eller

Side:492

bedret adkomst og at dette har ført til en verdiøkning i forhold til tidligere tilstand. Loven gir ikke hjemmel for å unnlate refusjon med den begrunnelse at det i fremtiden kan bli endrede forhold som opphever den tilstand skjønnet har bygget på.

Ved vurderingen av om det foreligger ny eller bedret adkomst har overskjønnet bygget på at det er adkomsten til eiendommen som er det avgjørende. Det må etter rettens mening kreves at den private adkomst til eiendommen har en naturlig og nær tilknytning til den veg refusjonen gjelder og ikke bare indirekte trafikkmessig er knyttet til denne via andre offentlige veier eller gater.

Retten finner støtte for dette syn i departementets bemerkninger i proposisjonen side 72, spalte 1. Det må være klare kriterier for den krets som skal trekkes inn i refusjonsplikten.

Overskjønnsretten tar ikke til følge de saksøktes anførsel om at retten skjønnsmessig skal vurdere utgiftene ved at veiene overstiger lovens refusjonsbredde. Det er i lovens §47 pkt. 1 annet ledd angitt hvorledes nedsettelsen av refusjonsbeløpet da skal skje og retten er bundet av lovens bestemmelse her. Bakgrunnen er bl.a. å finne frem til en enklest mulig oppgjørsordning, jfr. Ot.prp.nr.1 (1964-65) side 71, 2. spalte. - - -

Foranstående bemerkninger er enstemmige fra rettens side med unntak av hva fremgår av følgende særvotum av skjønnsmann Sandbeck: Han stemmer for at samtlige saksøkte fritas for refusjon. Etter hans oppfatning er det her tale om et boligstrøk som er blitt utnyttet til en trafikkgjennomføring som i høy grad tjener andre formål enn beboernes eget behov. - - -