Rt-1970-540

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-05-06
Publisert:	Rt-1970-540
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 64B/1970
Parter:	Statsadvokat Einar Melander, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Rolf Vedeler).
Forfatter:	Bølviken, Blom, Hiorthøy, Mindretall: Endresen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §239, §307, §348, §405, Domstolloven (1915) §105, §94, §95, §191, §331, §333, §343, §393, Straffeloven (1902) §225, §255, §256, §286, §29, §374, §63, §64, §228, Tvistemålsloven (1915) §329

Dommer Endresen: A, som er født xx.xx.1912, ble ved Bergen byretts dom av 19. juni 1969 for forbrytelse mot straffelovens §286 og for forseelse mot straffelovens §374, jfr. domstolslovens §228 og kongelig resolusjon av 9. september 1960 kap. III samt Justisdepartementets regler av 8. desember 1960 om advokaters regnskapsføring og behandling av betrodde midler §1, jfr. straffelovens §63, alt sammenholdt med straffelovens §63 - forsømmelighet og uorden i forbindelse med pliktig regnskapsføring - idømt en bot på kr. 5 000, subsidiært 30 dagers fengsel. Han ble frifunnet i en rekke tiltaleposter som gjaldt grovt underslag, subsidiært grov utroskap. En av domsmennene stemte for at straffen skulle settes til en betinget fengselsstraff på 30 dager og en ubetinget bot på kr. 5 000. I

Side:541

saksomkostninger for byretten ble han dømt til å betale kr. 7 000 til det offentlige.

Påtalemyndigheten begjærte fornyet behandling vedrørende en del av de forhold som frifinnelsen i byretten gjaldt, og reiste tiltale for Gulating lagmannsrett for grovt underslag. Ved lagrettens kjennelse ble han funnet skyldig i 8 tilfelle av grovt underslag og 2 tilfelle av underslag. Ved lagmannsrettens dom av 18. desember 1969 ble tiltalte for disse forbrytelser og for de forhold han var straffedømt for ved byretten, idømt en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder, fradømt for alltid retten til å drive advokatvirksomhet samt dømt til å betale kr. 48 000 i erstatning til Johannes Bøe og kr. 20 000 til det offentlige i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Domsslutningen lyder:

«A dømmes til straff for 8 forbrytelser mot straffelovens §256 jfr. §255, og 2 forbrytelser mot straffelovens §255. Som straff for disse forbrytelser og de forbrytelser og forseelser som han ble straffedømt for ved Bergen byretts dom av 18. juni 1969 fastsettes, under henvisning til straffelovens §64 første ledd og §63 annet ledd, en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.

Han fradømmes for alltid retten til å drive advokatvirksomhet.

I erstatning til Johannes Bøe dømmes han til å betale kr. 48 000 - førtiåtte tusen kroner - innen 2 - to - uker fra idag.

Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byretten og lagmannsretten med kr. 20 000 - tjue tusen kroner-.»

Tiltalte anket på stedet over saksbehandlingen og lovanvendelsen, subsidiært over straffutmålingen, videre over den idømte erstatning og saksomkostningene. Forsvareren har senere i tillegg til ankeerklæringen gjort nærmere rede for på hvilke punkter lagmannsrettens dom angripes.

Jeg er kommet til at anken må forkastes i sin helhet.

Jeg behandler først anken over saksbehandlingen.

1. Tiltalte har for det første gjort gjeldende at lagmannsrettens dom må oppheves fordi lagretten ikke var istandbrakt på lovlig måte. Fire av de lagrettemenn som etter loddtrekning skulle gjøre tjeneste ved denne sak, ble etterhånden fritatt på grunn av forfall; tre av disse fritagelser godtas, men tiltalte reiser tvil om hvorvidt forfallet for den fjerdes vedkommende etter lovens §105 annet ledd rettelig kunne godtas som lovlig. Det anføres videre at tiltalte og hans forsvarer ikke i samsvar med bestemmelsen i domstolslovens §94 fikk oversendt fortegnelse over de uttrukne lagrettemenn. De ble derfor først etter hovedforhandlingen i lagmannsretten oppmerksomme På at disse fire på den endelige lagretteliste var blitt erstattet med andre, og kunne derfor ikke under selve saken reise noen innsigelse mot lagrettens sammensetning. Hovedinnvendingen mot denne sammensetning er imidlertid at lagmannsretten ikke har fulgt bestemmelsene i domstolslovens §95 ved tilsigelsen av andre lagrettemenn i stedet for de fire som ble fritatt. Man har ikke tatt den nærmeste på

Side:542

listen som ikke hadde gjort tjeneste etter siste valg, men hoppet over flere og i ett tilfelle endog tatt med en lagrettemann som tidligere hadde gjort tjeneste. Forsvareren har fremlagt erklæringer fra fire i kommunens utvalg av lagrettemenn som ikke tidligere hadde gjort tjeneste, og som på fortegnelsen sto nærmere etter en eller flere av de fritatte enn de fire som ble tilsagt i de fritattes sted; det fremgår av disse erklæringer at utstederne ikke hadde fått anmodning om å fungere som lagrettemenn. Dette er i strid med formålet med bestemmelsen i §95; bestemmelsen tar sikte på å sikre at det også ved forfall blir tilfellet som avgjør hvem som skal gjøre tjeneste som lagrettemenn, og å hindre at det finner sted noen utvelgelse fra fortegnelsen. Det var også en feil at rettsskriveren - som her må tre inn i manntallsførerens sted, jfr. lov av 25. februar 1927 avsnitt I post 3 - ikke i samsvar med domstolslovens §95 siste ledd hadde sendt rettens formann meddelelse om hvem han hadde tilsagt, og om den fremgangsmåte han hadde fulgt; i så fall ville rettens formann være blitt oppmerksom på at lovens bestemmelser var tilsidesatt og kunne grepet inn. At lagretten således har vært ulovlig sammensatt, er etter tiltaltes mening en feil som etter straffeprosesslovens §393 annet ledd nr. 1 og 3 ubetinget må tillegges betydning; hvis ikke, må dommen likevel oppheves fordi det dreier seg om en feil som kan ha virket bestemmende på dommens innhold, j fr. §393 første ledd.

Til dette har aktor for Høyesterett gjort gjeldende at reglene i domstolsloven om tilsigelse av lagrettemenn - som i sitt innhold i det vesentlige er i samsvar med de regler som opprinnelig ble gitt i straffeprosessloven - under nåtidens forhold ikke kan undergis noen streng tolking og i praksis derfor har vært anvendt liberalt både ved Gulating lagmannsrett og andre domstoler. Hovedformålet med dem er å få tilveiebrakt en funksjonsdyktig lagrette slik at lagmannsrettssaken kan gjennomføres som planlagt, og videre at de byrder som følger med vervet som lagrettemann, skal bli likelige fordelt blant dem som er med i utvalget. At sammensetningen får tilfeldighetens preg, er en følge av regelen, men ikke noe hovedformål. I dette tilfelle dreiet det seg om en sak som ville vare minst én måned - det viste seg senere at den gikk over seks uker-, og det var derfor vanskelig å skaffe lagrettemenn. I samsvar med vanlig praksis tok den funksjonær ved lagmannsretten som utførte det kontormessige arbeid med straffesakene, i tur og orden for seg de lagrettemenn som i fortegnelsen sto etter de fritatte, men dels påberopte disse seg fritagelsesgrunner som måtte aksepteres, dels lyktes det ikke å komme i kontakt med dem, dels dreiet det seg om lagrettemenn som hun på forhånd visste ikke kunne møte eller var fritatt for tjenestgjøring. I det foreliggende tilfelle ble to av de senere tilsagte fire lagrettemenn utskutt henholdsvis av statsadvokaten og forsvareren, og det var derfor bare de resterende to som kom til å fungere. Disse to ble tilsagt henholdsvis 14 og 6 dager før lagmannsrettssaken begynte og like før den endelige lagretteliste

Side:543

ble sendt partene. Hensett til sakens forventede varighet hastet det med å få lagrettens sammensetning brakt i orden.

Jeg er kommet til at denne ankegrunn ikke kan føre frem. Det bør først nevnes at jeg legger til grunn at de fire lagrettemenn som var fritatt, hadde lovlig forfall. For tre av dem er dette på det rene. Den fjerde ble fritatt ved beslutning av rettens formann, idet det forelå alvorlig fare for at han ville miste sitt arbeid om han på grunn av lagmannsrettssaken måtte utebli i så lang tid. Selv om lagmannens avgjørelse neppe kan overprøves, vil jeg bemerke at det intet er å si på den skjønnsmessige avgjørelse at det her forelå slik «fare - - -for velfærd» som nevnt i domstolslovens §105 annet ledd.

Det fremgår av domstolslovens §94 at forsvareren skulle ha fått tilsendt liste over de lagrettemenn som var trukket ut til å gjøre tjeneste. I stedet fikk han den endelige liste over de lagrettemenn som skulle møte på lagmannstinget - hvor de nye lagrettemenn som var tilsagt istedenfor de fire uttrukne som hadde forfall, var tatt med. Dette var ikke i samsvar med loven, men feilen kan ikke tillegges annen betydning enn at tiltalte og hans forsvarer - når de etter lagmannsrettens dom ble oppmerksomme på at en del av de opprinnelig uttrukne var skiftet ut, og anket over den fremgangsmåte som herunder var brukt - ikke kunne møtes med den innsigelse at forholdet burde ha vært påberopt for lagmannsretten.

Det viktigste ankepunkt med hensyn til istandbringelsen av lagretten er at den fremgangsmåte som ble fulgt, ikke er i samsvar med reglene i domstolslovens §95. Når det gjelder to av de lagrettemenn som har avgitt erklæring om at de ikke ble anmodet om å tjenestgjøre, har forsvareren pekt på at vedkommende kontorfunksjonær har uttalt at disse hadde forfall. Denne uttalelse avgav hun imidlertid pr. telefon til lagmannsretten fire måneder etter de aktuelle begivenheter under sykeopphold på et rekonvalesenthjem på Østlandet. Det må så vidt skjønnes bero på en feilerindring når hun har uttalt dette; forholdet må ha vært at hun enten forgjeves har forsøkt å komme i kontakt med vedkommende lagrettemenn eller feilaktig har fått forståelsen av at de hadde forfall. For å sikre at det fornødne antall lagrettemenn møter, er det fast praksis ved Gulating lagmannsrett - og vel også ved andre domstoler - at det på forhånd pr. telefon søkes kontakt med de aktuelle lagrettemenn for å høre om de kan møte, idet det både av hensyn til tidsforløp og arbeidsbyrde ikke lar seg gjøre å innlede skriftveksel om spørsmålet. I en sak som denne som man på forhånd visste ville ta så lang tid, måtte vanskelighetene med å få tilveiebrakt det fornødne antall lagrettemenn bli ekstra store. Det er ikke grunnlag for å tro annet enn at vedkommende kontorfunksjonær har ment å gå frem på en saklig og korrekt måte for å skaffe en funksjonsdyktig lagrette. Det må her også tas i betraktning at de to siste fritagelser av uttrukne lagrettemenn skjedde på et så sent tidspunkt at det hastet med å skaffe nye lagrettemenn til erstatning for de fritatte. Det er overhodet

Side:544

intet holdepunkt for å anta at det til omgåelse av lovens regler på noen måte er foretatt utplukking av lagrettemenn fra utvalget; den fremgangsmåte som er fulgt, bærer også et preg av tilfeldighet om enn ikke helt på den måte som loven foreskriver. Og om nå kontorfunksjonæren når det hele sees på bakgrunn av lovens regler, har opptrådt noe lemfeldig når det gjaldt å frita etterfølgende lagrettemenn for tjenestgjøring - og det er grunn til å tro at hun har gjort det - kan jeg for mitt vedkommende ikke tillegge dette den virkning at lagmannsrettens dom må oppheves. De lagrettemenn som ble uttatt, sto dog alle i utvalget av lagrettemenn; det var intet holdepunkt for at de ikke var likeverdige med andre som eventuelt kunne ha gjort tjeneste, og det var ingen gitt å vite om uttagningen av disse istedenfor andre ville være til gunst eller skade for tiltalte som jo også hadde sin utskytningsrett å falle tilbake på. Om spørsmålet var kommet opp under lagmannsrettssaken, må jeg derfor gå ut fra at tiltalte ikke ville ha motsatt seg at den uttatte lagrette fikk fungere; i motsatt fall ville lagmannstinget formodentlig også måtte utsettes.

På bakgrunn av det resultat jeg således er kommet til, kan jeg heller ikke tillegge det betydning at ordensforskriften i domstolslovens §95 - om at meddelelse skal sendes lagmannen om hvilke lagrettemenn er tilsagt og fremgangsmåten ved uttagning av nye lagrettemenn istedenfor fritatte - ikke er fulgt.

2. Under statsadvokatens innledningsforedrag i lagmannsretten bad forsvareren protokollert at han to ganger hadde protestert mot aktors fremstilling som han mente var i strid med straffeprossessloven. Statsadvokaten anførte på sin side at innledningsforedraget etter sakens særlige karakter var holdt så objektivt som mulig. Lagmannen lot føre til protokolls at han ikke kunne finne «at det er noe grunnlag for å gripe inn mot statsadvokatens innledningsforedrag. Etter strprl. §329 skal påtalemyndigheten utvikle hva som er tiltalens gjenstand og kort gjengi hvilke beviser den finner å kunne føre for sin påstand, i fornødent fall med påvisning av forbindelsen mellom påstanden og de bevis som aktes ført. Det er etter dette nødvendig for påtalemyndigheten å forklare dens oppfatning av de forskjellige kontrakter og andre dokumenter som finnes i saken, idet denne oppfatning jo legges til grunn for tiltalen. Lagmannen kan ikke se at statsadvokaten har gått utover sine rettigheter og forpliktelser etter §329.»

I sin begrunnelse for anken over saksbehandlingen har forsvareren fastholdt den oppfatning at innledningsforedraget ikke tilfredsstillet kravet til objektivitet. Det medgikk to rettsdager til innledningsforedraget, og saksbehandlingen fikk derved fra først av en slagside som forsvaret ikke hadde midler til å gjenopprette.

Høyesterett har ikke kjennskap til hvilket innhold statsadvokatens innledningsforedrag hadde og kan derfor ikke gjøre seg opp noen selvstendig mening om hvorvidt han har satt seg ut over de krav til objektivitet som må stilles til påtalemyndighetens innledningsforedrag. Det fremgår imidlertid av lagmannens protokollasjon - som i sitt generelle innhold gir uttrykk for riktige

Side:545

synsmåter - at lagmannen ikke har funnet noe å utsette på foredraget. Forsvareren akkviescerte ved lagmannens avgjørelse og begjærte den ikke innbrakt for retten i medhold av straffeprosesslovens §307 siste ledd. Etter innledningsforedraget fikk forsvareren på begjæring ordet for å uttale seg om punkter i statsadvokatens innledningsforedrag som han mente var ufullstendige eller misvisende.

Jeg kan etter dette ikke finne det sannsynliggjort at det foreligger noen saksbehandlingsfeil. Jeg tilføyer at statsadvokatens innledningsforedrag bør sees på den bakgrunn at det til forhandlingene i lagmannsretten medgikk 30 rettsdager, og at det dreiet seg om en rekke kompliserte saksforhold.

3. Forsvareren bad under hovedforhandlingen i lagmannsretten avgjort om han kunne dokumentere byrettens dom, subsidiært om han kunne sitere avsnitt av denne og ytterligere subsidiært om han kunne meddele lagretten innholdet av byrettens dom uten direkte sitat.

Lagmannsretten avgjorde ved kjennelse at den del av byrettens dom som var innbrakt til fornyet behandling ikke ble tillatt dokumentert eller sitert - dette under henvisning til bestemmelsen i straffeprosesslovens §405 siste punktum om at «Alene Slutningen af den bestridte Dom oplæses». Omtale av byrettens dom måtte ikke skje på en slik måte at det i realiteten ble en omgåelse av forbudet mot dokumentasjon av byrettens vurdering av bevisene. Som begrunnelse for avgjørelsen viste lagmannsretten også til bemerkning i Skeies Straffeprosess, bind II 116 om at lagrettemennene ikke skal påvirkes av den autoritet som de kunne tillegge underrettens uttalelser angående bevisene. Ved en senere kjennelse ble det avgjort at forbudet mot dokumentasjon - for å unngå omgåelse - også måtte omfatte to setninger i den del av byrettens dom som ikke var innbrakt til fornyet behandling.

Forsvareren har for Høyesterett gjort gjeldende at det for å klargjøre saksforholdet var av betydning å dokumentere også de deler av byrettens dom som var undergitt fornyet behandling. §405 siste ledd er - hevder han - satt inn for å beskytte en domfelt og kan ikke anvendes mot ham. Aktor har for Høyesterett vist til at saken i lagmannsretten undergis en ny selvstendig behandling. Etter de bevisligheter som foreligger i lagmannsretten, kan saksforholdet fremstille seg helt anderledes i lagmannsretten enn i byretten, og det kan da virke direkte villedende å sitere byrettens dom i lagmannsretten. Aktor har videre vist til at en forsvarer i lagmannsretten for egen regning kan fremføre den samme argumentasjon som byretten har tillagt avgjørende betydning.

Jeg finner det klart i strid med straffeprosesslovens system å dokumentere eller sitere den tidligere retts domspremisser under den fornyede behandling i lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre hva lagmannsretten og aktor i Høyesterett har anført.

4. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ønsket forsvareren for å illustrere sitt syn å bruke en såkalt overslagstavle

Side:546

til å vise lagretten en del tallmessige oppstillinger. Han har for Høyesterett opplyst at han på forhånd hadde gjort ferdig 4-5 blad med talloppstillinger og hadde i reserve en del blanke blad som han kunne benytte til nye oppstillinger. Aktor protesterte mot dette under henvisning til straffeprosesslovens §307 jfr. §333. Lagmannsretten avsa kjennelse om at forsvareren ikke fikk tillatelse til å vise noen oppstilling på tavle eller lignende innretning, begrunnelsen var at dette ville stride mot det muntlighetsprinsipp som er kommet til uttrykk i §307.

Jeg kan ikke finne at §307 inneholder et ubetinget forbud mot at en av partene klargjør sitt syn ved hjelp av oppstillinger eller tegninger på tavle hvor dette kan tjene til sakens opplysning - slik som den tilsvarende bestemmelse i tvistemålslovens §329 også har vært forstått. Men en slik bruk av tavle kan medføre at den annen part finner det nødvendig ved talloppstillinger på tavle å illustrere sin avvikende oppfatning. Som fremhevet av aktor for Høyesterett foreligger dermed fare for at prosedyren vil gli ut og over i skriftlighet. Det må da bero på lagmannsretten om den vil tillate at partene får benytte seg av talloppstillinger på tavle. I dette tilfelle har lagmannsretten nektet tillatelse, og selv om det er skjedd med en begrunnelse som bygger på en streng forståelse av bestemmelsen i §307, kan jeg ikke finne at lagmannsrettens kjennelse i sitt resultat kan være uriktig. Jeg tilføyer for øvrig at de talloppstillinger det her gjelder hadde vært behandlet av de sakkyndige i retten, og at begge parter hadde hatt anledning til å redegjøre for sin oppfatning av tallmaterialet.

5. Etter oppdrag fra politiet bisto statsautorisert revisor Hans L. Markussen under etterforskningen vedrørende byggeprosjektet Øvre Tertnes hageby II. Han var også oppnevnt som sakkyndig under byrettssaken. Da forsvareren protesterte mot at han ble oppnevnt som sakkyndig under lagmannsrettssaken, ble de statsautoriserte revisorer A. Kvalstad og Paul Erdal oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten. I den uttalelse disse avgav noen uker før hovedforhandlingen for lagmannsretten, reserverte de sin stillingtagen til forholdene vedrørende Øvre Tertnes hageby II til etterat de hadde hørt vitneprovene i lagmannsrettssaken. Statsadvokaten fant under disse omstendigheter at enten måtte denne del av lagmannsrettssaken utsettes eller Markussen måtte oppnevnes som sakkyndig ved siden av de to andre. Da han ikke ønsket utsettelse, fant tiltalte at han ikke lenger kunne opprettholde sin protest mot at Markussen ble oppnevnt som sakkyndig, og slik oppnevnelse fant deretter sted.

Under lagmannsrettssaken hadde de tre sakkyndige et fellesmøte hvor det ble konstatert at de så langt saken til da var opplyst, i det vesentlige så likt på de beregningsspørsmål som forelå vedrørende Tertnes hageby II, og hvor de videre ble enige om hvilke vitner de ville stille tilleggsspørsmål til. Med partenes samtykke ble Erdal fritatt for videre arbeid; de to andre fulgte derimot saken og gav samstemmige uttalelser.

Forsvareren erkjenner at det etter straffeprosesslovens §191

Side:547

tredje ledd var adgang til å oppnevne Markussen ved siden av de to andre, men han anfører at Markussen etter sin tidligere befatning med saken måte være inhabil som sakkyndig.

Jeg er ikke enig i dette syn. Jeg må gå ut fra at Markussen både under sin medvirkning på etterforskningsstadiet og for de to retter var seg sitt ansvar som sakkyndig bevisst og foretok en saklig vurdering av de spørsmål han var bedt uttale seg om. Det er en vanlig fremgangsmåte i straffesaker at fagfolk som har ytet sakkyndig bistand under etterforskningen, oppnevnes som sakkyndige i den påfølgende rettssak, og jeg kan ikke se at denne omstendighet i og for seg er skikket til å gjøre dem inhabile.

6. Under lagmannsrettssaken anmodet forsvareren om at lagretten skulle ta med seg tre nærmere angitte kontrakter når den trakk seg tilbake til rådslagning. Aktor protesterte, og lagmannsretten tok under henvisning til straffeprosesslovens §348 ved kjennelse protesten til følge, idet den anførte at lesemåten i dette tilfelle ikke var omtvistet.

Tiltalte mener at det her foreligger en saksbehandlingsfeil. Under henvisning til uttalelser i Skeies Straffeprosess I 456-7 har han gjort gjeldende at §348 må forstås slik at også skriftlige bevismidler hvis tolkingsmessige forståelse er omtvistet, kan medtas av lagretten.

Jeg finner lagmannsrettens avgjørelse riktig og antar derfor at anken også på dette punkt må forkastes. Jeg tilføyer at lagrettens medlemmer under de seks uker lagmannsrettssaken varte, med tilslutning fra begge parter hadde fått utlevert i alt 14 utdrag omfattende over 400 sider. I disse utdrag var også de omhandlede tre kontrakter inntatt, og de hadde således i den forløpne tid hatt full anledning til å studere dem - så vel under parts- og vitneforklaringer som under prosedyren.

7. Under lagmannens rettsbelæring - ifølge forsvareren da lagmannen hadde gjennomgått 22 spørsmål til lagretten, og man var ferdig for dagen - bad forsvareren protokollert at lagmannen ikke i forbindelse med noen av spørsmålene hadde uttalt at tvil skulle komme tiltalte til gode. Lagmannen nektet å tillate slik protokollasjon, idet han anførte at rettsbelæringen ikke var ferdig, og at han i samsvar med hva han pleide, ville nevne dette til slutt.

Dette ble også gjort. Rettens formann har i en senere redegjørelse uttalt at han pleier å ta dette til slutt fordi han har ment at et så viktig grunnprinsipp i vår strafferettspleie bør være det siste lagretten blir innprentet før den trekker seg tilbake. Det er intet grunnlag for kritikk mot lagmannens fremgangsmåte.

Jeg kommer så til anken over hva tiltalte har kalt lovanvendelsesfeil. Noen av disse må karakteriseres som saksbehandlingsfeil, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på hvorledes anken i de enkelte tilfelle skal rubriseres.

8. Grunnlaget for det første spørsmål til lagretten - som ble besvart med ja - var om tiltalte hadde gjort seg skyldig i underslag, derved «at han i tiden 1962-1966 rettsstridig forbrukte ca. kr. 94 000,- som av 70 byggherrer i «Fester hageby», Laksevåg,

Side:548

var innbetalt til ham og betrodd ham som høyesterettsadvokat, og/eller i henhold til kjøpekontrakter for tomter hvoretter han skulle skaffe skjøter til tomtene, og/eller hvilket beløp var innfordret for Einar eller Barhard Henriksen som dennes tilgodehavende ved salgene av tomtene, og/eller var betrodd ham inntil skjøter kunne utferdiges, idet han forbrukte beløpet til andre formål enn å skaffe skjøter til byggherrene og/eller foreta oppgjør med Barhard Henriksen».

Etter anmodning fra statsadvokaten ble følgende protokollert fra rettsbelæringen vedrørende dette spørsmål: «Det foreligger her spm. om 70 forskjellige straffbare forhold. Tiltalte har en rekke ganger betalt å kontobeløp på kr. 10 000 til Henriksen. Det er ikke mulig å individualisere fra hvilke av tomtekjøperne disse penger stammer. Det er etter dette ikke mulig å stille spørsmål for hver enkelt tomtekjøper. Der er derfor heller ikke mulig å stille spm. på annen måte, jfr. strpl. §343 tredje ledd, men for å svare ja må lagretten finne at det foreligger underslag av skjøtepengene for hver enkelt av tomtekjøperne.»

Tiltalte har ikke hatt noe å bemerke til lagmannens rettsbelæring.Han har imidlertid anført at det var uriktig å stille spørsmål om samtlige 70 byggherrer under ett. Det pekes på at innbetalingen av de første kr. 10 000 lar seg henføre til betaling fra de første fem tomtekjøpere, og i hvert fall disse kan skilles ut for seg. For øvrig er spørsmålet selvmotsigende og lar seg overhodet ikke besvare med ja når man sammenholder det med uttalelsene i rettsbelæringen. På den ene side sies det i denne at det ikke er mulig å individualisere fra hvilke av tomtekjøperne de penger som er betalt til Henriksen kommer, på den annen at lagretten for å svare ja må finne at det foreligger underslag av skjøtepengene fra hver enkelt av tomtekjøperne. Det er videre gjort gjeldende at spørsmålet er oppstillet i alternativer på en måte som ikke kan være riktig, og dessuten så komplisert formet at lagretten når den har svart ja på spørsmålet, ikke kan ha forstått det.

Til dette har aktor for Høyesterett gjort gjeldende at spørsmålsstillingen må ansees vel forenelig med bestemmelsen i straffeprosesslovens §343 tredje ledd. Til anførselen om at spørsmålet i seg selv er selvmotsigende og ulogisk når det sees i sammenheng med uttalelsene i rettsbelæringen, anføres at spørsmålet ble formet ut fra ønsket om å finne en fornuftig og prosessteknisk riktig fremgangsmåte for å få et materiellrettslig riktig svar, og det mener aktor er oppnådd. Når spørsmålet ble stillet for samtlige 70 tomtekjøpere under ett, var dette den gunstigste løsning for tiltalte, idet lagretten som anført i rettsbelæringen måtte svare nei dersom den kom til at underslaget ikke gjaldt penger fra hver og en av tomtekjøperne. Når det gjelder anførselen om at innbetalingene fra de fem første tomtekjøpere lot seg individualisere, har aktor for det første anført at dette er et angrep på skyldspørsmålets faktiske side, men dernest dokumentert at de omhandlede kr. 10 000 var à konto-betaling som derfor ikke lot seg særskilt henføre til innbetaling fra noen av de 25 byggherrer som på betalingstiden hadde innbetalt over kr. 129 000. Hva angår de alternativer

Side:549

som er oppstillet i spørsmålets faktiske del, svarer de til de alternativer som er oppstillet i underslagsbestemmelsen i straffelovens §225. Det er i samsvar med vanlig praksis når det i spørsmålet alternativt spørres slik at lagrettemenn som finner at tiltalte har forholdt seg på én av de måter som innebærer en overtredelse av underslagsparagrafen - uansett hvilken - får anledning til å svare ja.

Jeg er enig i det aktor her har anført. Jeg fremhever bare at den faktiske beskrivelse i spørsmålet dekkes av lovens regler; det som er protokollert av lagmannens rettsbelæring er korrekt, og forsvareren hadde under hovedforhandlingen i lagmannsretten intet å innvende mot spørsmålsstillingen. Det foreligger etter min mening i det hele ingen feil som kan vekke tvil om hvorvidt lagrettemennene har skjønt at de for å svare ja måtte finne det objektive vilkår oppfylt at tiltalte hadde disponert over penger som han ikke hadde rett til å disponere over, og de subjektive at han hadde forstått at han ikke hadde rett til gjøre det, og at han handlet i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning.

9. Under spørsmål 11 svarte lagretten ja på spørsmålet om tiltalte hadde gjort seg skyldig i underslag «derved at han i tiden 22/12 1965 til ca. 12/1 1966 rettsstridig forbrukte kr. 70 000,- som var innbetalt til ham og betrodd ham av firma J. E. Mowinckel til dekning av ytelser som skulle skaffes firmaet etter en kontrakt av 22/12-65 og som gikk ut på at firmaet skulle få festerett til en forretningstomt på gnr. 86, brn. 5 på Tertnes i Åsane, samt at det bl.a. skulle foretas grovplanering på tomten og legges frem vannog kloakkledning til tomten, idet han forbrukte nevnte beløp til andre formål enn å skaffe nevnte ytelser». Tiltalte har her gjort gjeldende at kontrakten med Mowinckel i stor utstrekning var oppfylt; firmaet hadde fått festekontrakt, tomten lå til opparbeidet vei, vann- og kloakkledninger lå i nærheten og for øvrig gjensto noen mindre arbeider som ikke kunne medføre særlig store utgifter. Disse verdier må dekke en del av de kr. 70 000 som Mowinckel hadde betalt, og da spørsmål 11 gjaldt samtlige kr. 70 000 kunne lagretten ikke svare ja på spørsmålet dersom en saklig vurdering ble lagt til grunn.

Aktor har til dette vist til at dette ankepunkt først er blitt tatt opp under ankeforhandlingen for Høyesterett. All den stund intet av rettsbelæringen er protokollert som kan gi materiale for en anke over lovanvendelsen, må dette ansees som et angrep på lagrettens avgjørelse vedrørende spørsmålets faktiske sider, og det kan Høyesterett ikke prøve. Jeg er enig i dette.

10. Under spørsmål 13 har lagretten svart ja på om tiltalte har gjort seg skyldig i underslag «derved at han i 1966 som høyesterettsadvokat og/eller ansvarlig etter kjøpe- og byggekontrakt med Trygve Gunnarschaa rettsstridig forbrukte ca. kr. 19.500,- som var innbetalt til ham til oppføring av enebolig på Tertnes, herunder dennes andel i fellesutgifter til veg, vann og kloakk, og betrodd ham til dette formål, idet han forbrukte beløpet til andre formål». Under spm. 17, 19 og 21 er lignende spørsmål vedrørende tre andre tomtekjøpere besvart med ja.

Side:550

Det gjaldt her en husrekke på fem hvorav fire var solgt, og det var under lagmannsrettssaken omtvistet om husrekken kunne betraktes som en enhet slik at innbetalinger fra de fire huskjøpere foruten å anvendes til oppførelse av bolig på vedkommendes egen tomt, herunder også hans andel av fellesutgifter til vei, vann og kloakk, også skulle kunne anvendes på de øvrige hus, herunder også det usolgte. Uenigheten gjaldt også hva de anvendte fellesutgifter utgjorde pr. bolig.

Under rettsbelæringen bad forsvareren protokollert: «Lagmannen har ikke uttalt at hvis de 5 enheter i rekken som saken gjelder skal vurderes som en økonomisk enhet, eller tiltalte antok dette, kan det ikke svares ja på spørsmålene 13-15-17-19 og 21.»

Rettens formann har anført at rettsbelæringen for denne del var skrevet i sin helhet, og han gjengir fra avsnittet hvor han behandlet de subjektive vilkår: «I. Tiltalte måtte være klar over at pengene var betrodd ham til å dekke vedk. tomts andel av fellesutgiftene og ellers bare brukes på denne tomt. - 4. Tiltalte står som selger sammen med Ellingsen. Jeg antar at man i et slikt tilfelle ikke kan anse pengene betrodd tiltalte som advokat. Han hadde derfor ikke plikt til å holde pengene på egen konto. Det vil si at han kunne bruke pengene hvor han ville, hvis han bare sørget for å ha dekning for kravet. Hvis han var klar over at han ikke hadde slik dekning, vil en slik disposisjon være uberettiget. Tiltalte må ha dekning når pengene skulle brukes, altså når man skulle gå i gang med denne husrekken.»

I en uttalelse angående tiltaltes anke har statsadvokaten vedrørende dette punkt anført: «I rettsbelæringen redegjorde lagmannen nøye for lovens objektive og subjektive straffbarhetsbetingelser. - Ved gjennomgåelsen ble det forklart at forutsetningen for et fellende svar var at lagretten fant det bevist at det innbetalte beløp bare skulle brukes til vedkommende byggherres bolig, herunder dennes andel til veg, vann og kloakk, og at tiltalte hadde forstått at beløpet bare kunne brukes på denne måte. Av lagmannens rettsbelæring fulgte klarligvis at tiltalte ikke kunne felles hvis lagretten fant at det kunne være rimelig tvil om tiltalte kunne bruke vedkommende beløp til andre formål eller mente at slik bruk var berettiget. Det som forsvareren har foranlediget protokollert var således uten videre, og klart for alle, innbefattet i den gjennomgåelse av spørsmålene som lagmannen foretok. Når lagmannen positivt har forklart hva som skal til for fellelse, må det være både overflødig og uriktig å omtale forskjellige tenkelige situasjoner hvor tiltalte ikke kan felles fordi en straffbarhetsbetingelse ikke foreligger. Forsvarerens protokollasjon angår utelukkende bevisbedømmelsen vedrørende skyldspørsmålets faktiske side. Protokollasjon gir ikke noe grunnlag for at det har vært noe å utsette på lagmannens gjennomgåelse av spørsmålene og de rettssetninger som skulle legges til grunn ved besvarelsen av disse.»

Jeg finner ikke grunn til i denne sak å ta stilling til om det

Side:551

er adgang til å legge vekt på en rettsbelæring som ikke er protokollert når dens innhold på annen måte er På det rene. Avgjørende for meg er at det av det som foreligger, må ansees godtgjort at det i rettsbelæringen på en fyllestgjørende måte og ut fra riktige rettssetninger ble gjort rede for hvilke objektive og subjektive vilkår som måtte foreligge for at lagretten skulle kunne svare ja på disse spørsmål. For øvrig måtte lagrettens avgjørelse i stor utstrekning bero på vurderingen av foreliggende bevisligheter.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett er det også anført som en saksbehandlingsfeil i forbindelse med de her omhandlede spørsmål til lagretten, at retten - som etter straffeprosesslovens §331 femte ledd hadde plikt til å våke over sakens fullstendige opplysning - ikke sørget for å innhente bransjekyndige uttalelser om praksis vedrørende tilfelle som her omhandlet; det er fremlagt erklæring fra en fremtredende fagmann innen byggebransjen, byggmester Øivin Nydal, gående ut på at hvis eksempelvis kjøpere av fire hus av en rekke på fem har innbetalt egenkapital, er det vanlig praksis at de innbetalte beløp også brukes På det femte hus.

Jeg antar at heller ikke dette ankepunkt kan gis medhold. Det er fra aktors side vist til at blant de avhørte vitner var også advokat Einar Blaauw som gav forklaring om praksis innen byggebransjen. Det ble ikke fra forsvarerens side under lagmannsrettssaken fremsatt ønsket om innkallelse av ytterligere bransjekyndig ekspertise. Og det er også et spørsmål som ikke er besvart, om en praksis i den retning den fremlagte erklæring angir, innen bransjehold ansees tilstedelig dersom det dreier seg om en byggmester som er insolvent.

11. I tillegg til dette har tiltalte anført at selv om de enkelte ankepunkter ikke skulle føre frem, hefter det samlet så mange mangler ved saksbehandlingen - samtidig med at saken ble behandlet i en atmosfære av hets - at lagmannsrettens dom må oppheves på grunn av vilkårlighet. Tiltalte har i denne forbindelse anført at første spørsmål til lagretten var selvmotsigende og ikke kunne besvares med ja, at samme spørsmål var så komplisert formet at det skaper usikkerhet om hvorvidt lagretten hadde forstått det riktig, at lagretten under besvarelse av spørsmål 3 etter vurdering av vanskelige spørsmål av skjønnsmessig art fant at tiltalte rettsstridig hadde forbrukt kr. 30.000 til tross for at det forelå vitneprov fra entreprenør Henrik Gjerde som pekte i annen retning, at lagretten i forbindelse med tomtesalget til firma J. E. Mowinckel - spørsmål 11 - hadde funnet at kr. 70.000 i sin helhet var rettsstridig forbrukt, at lagmannsrettssaken var avviklet i en atmosfære av hets som ble innledet med en avisartikkel like før lagmannsrettssaken om aksjon mot «hvitsnippforbrytere», at rettens formann angivelig hadde kommet med krenkende uttalelser til tre av forsvarets vitner, egnet til å redusere betydningen av deres vitneprov i lagrettemennenes øyne, og endelig at det er begått en rekke saksbehandlingsfeil

Side:552

som - selv om de hver for seg ikke måtte ansees tilstrekkelige til opphevelse av dommen - dog sammen med alt det andre gir hele saksbehandlingen et slikt preg av vilkårlighet at det må medføre at dommen oppheves.

Jeg går ikke nærmere inn på disse anførsler utover hva der fremgår av hva jeg tidligere har sagt. Jeg anser det åpenbart at anken på dette grunnlag ikke kan føre frem. -

Når det gjelder anken over straffutmålingen er jeg kommet til at også den må forkastes. Jeg kan ikke finne at det foreligger slikt misforhold mellom den utmålte straff og de straffbare handlinger at det kan være grunn til å fravike den straffutmåling som er foretatt av lagmannsretten etter at den i løpet av 6 uker har fått saken rullet opp for seg. Jeg viser til lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger som jeg i alt vesentlig kan tiltre.

Anken over erstatningen til Johannes Bøe er tatt med for tilfelle av at lagmannsrettens dom skulle bli opphevet - noe som etter det resultat jeg er kommet til, ikke er tilfellet her.

Etter resultatet finner jeg at også anken over lagmannsrettens avgjørelse vedrørende saksomkostninger må forkastes. Derimot finner jeg ikke grunn til å ilegge ham saksomkostninger for Høyesterett.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall når det gjelder anken over straffutmålingen, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende i at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan føre frem, og tiltrer i det vesentlige det førstvoterende i den forbindelse har anført. Som førstvoterende antar jeg videre at domfelte etter å være kjent skyldig i de straffbare handlinger det her gjelder, må fradømmes for alltid retten til å drive advokatvirksomhet. Men etter min mening bør domfelte i tillegg til dette ikke idømmes strengere straff enn fengsel i 1 år og 6 måneder.

Det dreier seg i denne sak om uberettiget bruk av betrodde midler, straffelovens §255 2. straffalternativ. Domfelte er funnet skyldig i å ha anvendt innbetalinger fra tomte- og huskjøpere til andre formål enn forutsatt, klar over at han når de utgiftsposter som innbetalingene var forutsatt brukt til, ble aktuelle, ikke ville være i stand til å dekke dem. Dels har domfelte anvendt innbetalingene til dekning av utgifter innen samme byggeprosjekt, dels til dekning av utgifter under andre byggeprosjekter. Han har ikke holdt de forskjellige byggeforetagender ut fra hverandre, og har etter hvert mistet oversikten.

At det dreier seg om graverende forhold fra domfeltes side, er jeg enig i. Underslag av denne art kommer likevel - etter min mening - i en noe annen stilling enn om domfelte hadde anvendt betrodde midler til egne, personlige formål. Det er for Høyesterett ikke godtgjort - eller forsøkt godtgjort - at det har vært i hensikt å berike seg selv at domfelte har misbrukt betrodde midler.

Jeg mener at disse omstendigheter ved domfeltes underslag

Side:553

må tillegges vekt ved straffutmålingen. Ved utmålingen av fengselsstraffen legger jeg vekt på den harde straffereaksjon det i seg selv innebærer at domfelte fradømmes retten til å drive i det yrke han er utdannet for', og i en årrekke har drevet i. Jeg må anta at den situasjon domfeltes engasjement i byggebransjen har brakt ham i, har vært en så hard påkjenning for ham, økonomisk og på annen måte, at det av spesialpreventive grunner ikke er nødvendig med en lang fengselsstraff. Selv om han er dømt for grovt underslag, straffelovens §256, finner jeg heller ikke at generalpreventive hensyn gjør det påkrevd med en så lang fengselsstraff som den lagmannsretten er blitt stående ved.

Ellers viser jeg til de formildende omstendigheter som lagmannsretten har anført. Således at domfelte har solgt husene billig, for billig, og at de fornærmede, bortsett fra Johannes Bøe, har fått en vesentlig del av sine tap dekket ved de ordninger som er kommet i stand.

I omkostningsspørsmålet er jeg enig med førstvoterende.

Jeg stemmer for denne

dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring: Fengselsstraffen settes til 1 - ett - år og 6 - seks - måneder.

For øvrig forkastes anken.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bølviken.

Dommer Hiorthøy: Likeså.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristen Syvertsen og Sverre Nygaard og ekstraordinær lagdommer, justitiarius Tjalve Gjøstein):

Tiltalte er høyesterettsadvokat. - - -Han har ingen å forsørge, og oppgir å være uformuende og at hans inntekt i 1968 var ca. kr. 40.000,-. Han er tidligere ustraffet.

Han har ikke erkjent seg straffskyldig.

Lagretten er blitt forelagt følgende spørsmål:

«1. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mer enn 6 stemmer):

Er tiltalte A skyldig i, i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha avhendet, pantsatt, forbrukt eller på annen måte tilegnet seg en løsøregjenstand som han besatt, men som tilhørte en annen, eller rettsstridig å ha forføyet over penger som han hadde innfordret for en annen, eller som på annen måte var betrodd ham, eller medvirket hertil,

derved at han i tiden 1962-1966 rettsstridig forbrukte ca. kr. 94.000,- som av 70 byggherrer i «Fester hageby», Laksevåg, var innbetalt til

Side:554

ham og betrodd ham som høyesterettsadvokat, og/eller i henhold til kjøpekontrakter for tomter hvoretter han skulle skaffe skjøter til tomtene, og/eller hvilket beløp var innfordret for utbetaling til Einar eller Barhard Henriksen som dennes tilgodehavende ved salgene av tomtene, og/eller var betrodd ham inntil skjøter kunne utferdiges, idet han forbrukte beløpet til andre formål enn å skaffe skjøter til byggherrene og/eller foreta oppgjør med Barhard Henriksen.- - -

3. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

(I dette og de følgende hovedspørsmål er begynnelsen av spørsmålet som i hovedspørsmål 1. - - -

derved at han som høyesterettsadvokat og/eller forretningsfører for fellesarbeider som ble utført av byggherreforeningen i «Fester hageby», Laksevåg, i tiden 1962-1966 rettsstridig forbrukte ca. kr. 30.000,- som av nevnte forening eller av en del tomteeiere gjennom nevnte forening var innbetalt og betrodd ham for utbetaling til H. Gjerde til dekning av utgifter ved fellesarbeidene?- - -

5. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer): - - -

derved at han som høyesterettsadvokat og/eller formann i styret for A/S Vallabygg og/eller forretningsfører for A/S Vallabygg i forbindelse med omsetning av Johannes Bøe's hus under oppføring på Valla i Fana, rettsstridig forbrukte til egne og/eller selskapets formål kr. 17.000,- - som kjøperen av huset, Reidar Kanestrøm, den 27/9-1966 hadde innbetalt i sjekk på hans navn og som var innfordret for Johannes Bøe?

6. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 5 besvares med ja. For å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 5 nevnte underslag grovt - - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller underslaget var forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller formann i styret for A/S Vallabygg og/eller forretningsfører for A/S Vallabygg, og/eller det ble ført uriktige regnskaper og bøker for A/S Vallabygg?

7. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer): - - -

derved at han som høyesterettsadvokat og/eller formann i styret for A/S Vailabygg, og/eller forretningsfører for A/S Vallabygg i forbindelse med omsetning av Johannes Bøe's hus under oppføring på Valle i Fana, rettsstridig forbrukte til egne og/eller selskapets formål kr. 21.000,- som kjøperen av huset, Reidar Kanestrøm den 3/10-1966 hadde innbetalt til A/S Vallabygg og som var innfordret for Johannes Bøe?

8. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 7 besvares med ja. For å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 7 nevnte underslag grovt - - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller underslaget var forøvet ved brudd På den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller formann i styret for A/S Vallabygg og/eller forretningsfører for A/S Vallabygg, og/eller det ble ført uriktige regnskaper og bøker for A/S Vallabygg?

9. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer): - - -

Side:555

derved at han som høyesterettsadvokat og/eller forretningsfører for A/S Vallabygg i forbindelse med omsetning av Johannes Bøe's hus under oppføring på Valle i Fana, rettsstridig forbrukte til egne og/eller selskapets formål kr. 10.000,- som kjøperen av huset, Reidar Kanestrøm, den 15/9-1967 hadde innbetalt i sjekk på hans navn og som var innfordret for Johannes Bøe?

10. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 9 besvares med ja. For å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 9 nevnte underslag grovt- - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller underslaget var forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller forretningsfører for A/S Vallabygg, og/eller det var ført uriktige regnskaper og bøker for A/S Vallabygg?

11. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mer enn 6 stemmer):- - -

derved at han i tiden 22/12-1965 til ca. 12/1-1966 rettsstridig forbrukte kr. 70.000,- som var innbetalt til ham og betrodd ham av firma J. E. Mowinckel til dekning av ytelser som skulle skaffes firmaet etter en kontrakt av 22/12-65 og som gikk ut på at firmaet skulle få festerett til en forretningstomt på grn. 86, brn. 5 på Tertnes i Åsane, samt at det bl.a. skulle foretas grovplanering på tomten og legges frem vann- og kloakkledning til tomten, idet han forbrukte nevnte beløp til andre formål enn å skaffe nevnte ytelser?

12. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 11 besvares med ja. For å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 11 nevnte underslag grovt - - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller underslaget ble forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller det ble ført uriktige regnskaper og bøker forsåvidt angår bruken av nevnte beløp?

13. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer): - - -

derved at han i 1966 som høyesterettsadvokat og/eller ansvarlig etter kjøpe- og byggekontrakt med Trygve Gunnarschaa rettsstridig forbrukte ca. kr. 19.500,- som var innbetalt til ham til oppføring av enebolig på Tertnes, herunder dennes andel i fellesutgifter til veg, vann og kloakk, og betrodd ham til dette formål, idet han forbrukte beløpet til andre formål?

14. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 13 besvares med ja. For å svare ja kreves mer enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 13 nevnte underslag grovt - - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller ble forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller det ble ført uriktige regnskaper og bøker for boligforetagendet kalt «Øvre Tertnes hageby II» i Åsane? - - -

17. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer): - - -

derved at han i 1966 som høyesterettsadvokat og/eller ansvarlig etter kjøpe_ og byggekontrakt med firma Stormøllen rettsstridig forbrukte ca. kr. 9.500,- som var innbetalt ham til oppføring av enebolig på Tertnes i Åsane, herunder dennes andel i fellesutgilter til

Side:556

veg, vann og kloakk, og betrodd ham til dette formål, idet han forbrukte beløpet til andre formål enn oppføring av eneboligen?

18. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 17 besvares med ja. For å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 17 nevnte underslag grovt - - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller ble forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller det ble ført uriktige regnskaper og bøker for boligforetagendet kalt «Øvre Tertnes hageby II» i Åsane?

19. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):- - -

derved at han i 1966 som høyesterettsadvokat og/eller ansvarlig etter kjøpe- og byggekontrakt med K. Aasland, rettsstridig forbrukte ca. kr. 9.500,- som var innbetalt ham til oppføring av enebolig på Tertnes i Åsane, herunder dennes andel i fellesutgifter til veg, vann og kloakk, og betrodd ham til dette formål, idet han forbrukte beløpet til andre formål enn oppføring av eneboligen?

20. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 19 besvares med ja. For å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 19 nevnte underslag grovt- - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller ble forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller det ble ført uriktige regnskaper og bøker for boligforetagendet kalt «Øvre Tertnes hageby II» i Åsane?

21. Hovedspørsmål (for å svare ja kreves mere enn 6 stemmer): - - -

derved at han i 1966 som høyesterettsadvokat og/eller ansvarlig etter kjøpe- og byggekontrakt med Rolf Furre rettsstridig forbrukte ca. kr. 11.500,- som var innbetalt ham til oppføring av enebolig på Tertnes i Åsane, herunder dennes andel i fellesutgifter til veg, vann og kloakk, og betrodd ham til dette formål, idet han forbrukte beløpet til andre formål enn oppføring av eneboligen?

22. Tilleggsspørsmål (som bare besvares hvis spørsmål 21 besvares med ja. For å svare ja kreves mere enn 6 stemmer):

Var det under spørsmål 21 nevnte underslag grovt - - -

derved at underslaget gjaldt et betydelig beløp og/eller ble forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling som høyesterettsadvokat og/eller det ble ført uriktige regnskaper og bøker for boligforetagendet kalt «øvre Tertnes hageby II» i Åsane?»

Lagretten har svart nei på spørsmål 2 og spørsmål 4 og ja på de øvrige spørsmål. Etter lagrettens svar på spørsmål 13 faller spørsmålene 15 og 16 bort.

Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte vil følgelig bli domfelt for 8 forbrytelser mot straffelovens §256 jfr. §255 og 2 forbrytelser mot straffelovens §255.

Ved Bergen byretts dom av 18. juni 1969 ble tiltalte dømt for forbrytelse mot strl. §286 og forseelse mot strl. §374, jfr. domstolslovens §228 og kgl. res. av 9/9 1960 kap. III samt Justisdepartementets regler av 8/12 1960 om advokaters regnskapsføring og behandling av betrodde midler §1, jfr. strl. §63, alt sammenholdt med strl. §63 til en bot til statskassen stor kr. 5.000,- subsidiært 30 dagers fengsel. Denne dom er endelig.

Side:557

Retten finner at det i medhold av strl. §63 annet ledd og §64 bør fastsettes en samlet ubetinget fengselsstraff. De forbrytelser han nå domfelles for medfører frihetsstraff, mens de han er domfelt for ved Bergen byretts dom av 18. juni 1969 har medført bøter. Retten unnlater å idømme bøter, men betrakter de forbrytelser og forseelser han ble domfelt for ved byrettens dom som skjerpende omstendigheter.

Den samlede ubetingede straff fastsettes til fengsel i 2 år og 6 måneder.

Ved fastsettelsen av straffen er det i skjerpende retning lagt vekt på arten av de saker det her er tale om. De forbrytelser som er omhandlet under 1. hovedspørsmål og i spørsmålene 13 til 22 er alle rettet mot det man kan kalle det vanlige hussøkende publikum. Slik som pressituasjonen er på boligmarkedet og med den vanlige praksis at de hussøkende innbetaler egenkapital til entreprenører eller andre som slår seg på boligbygging, veier hensynet til den sikkerhet dette publikum har for sine innbetalinger, tungt.

I denne forbindelse må videre tas hensyn til at det her dreier seg om en høyesterettsadvokat med lang erfaring. Advokater nyter på grunn av sin stilling i samfundet alminnelig tillit, de blir vanlig betrodd midler fra sine klienter, og det er av den største betydning at den vanlige mann kan stole på at midler som slik er betrodd advokater blir behandlet korrekt.

Når det gjelder forbrytelsene som er omhandlet under spørsmålene 5 til 10 er disse utført mot en eldre pensjonist som har mistet et betydelig beløp av oppsparte midler.

Videre tas det ved straffutmålingen hensyn til følgende:

Det samlede underslåtte beløp er betydelig, nemlig ca. kr. 292.000,- fordelt på 8 grove underslag på tilsammen ca. kr. 168.000,- og to underslag på tilsammen kr. 124.000,-.

Den forbryterske virksomhet har pågått gjennom så lang tid som 4-5 år, og overfor en hel rekke personer. Den forbrytelse som er omhandlet under hovedspørsmål 1 gjelder således 70 tomtekjøpere.

De mislige forhold er til dels kamuflert bak et dekke av proformaverk.

Som nevnt i byrettens dom er det bevist at tiltaltes regnskaper må karakteriseres som grovt forsømmelige og uordentlige og at den mangelfulle bokføring har pågått gjennom lang tid. Disse forhold blir som foran nevnt betraktet som straffskjerpende momenter, jfr. strl. §63 annet ledd.

I formildende retning legger retten vekt på at en medvirkende årsak til det uføre tiltalte er kommet opp i, er at han til dels har solgt de hus som er bygget, for billig. Dette skyldes sannsynligvis uerfarenhet med denne bransje, men dette har ført til likviditetsvansker.

Det har gått forholdsvis lang tid fra forholdene først ble anmeldt til politiet våren 1967 til saken nå får sin avgjørelse i lagmannsretten. Retten finner imidlertid at sakens helt spesielle karakter har medført at det ikke har vært mulig for påtalemyndigheten å fremme denne sak hurtigere enn gjort. Det har dessuten medgått betydelig tid til forberedelse og behandling i 2 instanser. Retten legger derfor ikke noen særlig vekt på tidsmomentet.

Derimot legges det vekt på at flere av de fornærmede har fått

Side:558

tilbakebetalt eller fått dekning for en ikke ubetydelig del av det underslåtte beløp. Dette er bragt i stand ved forskjellige ordninger. Retten antar at det i vesentlig grad er den alminnelige pris- og samfundsutvikling som har gjort slike ordninger mulig. - - -

Retten finner at ingen av erstatningskravene fra Byggherreforeningen Fester Hageby, fra firmaet J. E. Mowinckel, fra Rolf Furre, Trygve Gunnarschaa, Stormøllen A/S og K. Åsland er tilstrekkelig opplyst slik at påkjennelse av kravene kan finne sted, jfr. strpl. §442. - - -

Retten tar til følge statsadvokatens påstand om at tiltalte fradømmes retten til å drive advokatvirksomhet for alltid, jfr. strl. §29 nr. 2. Han har ved sine forbrytelser vist seg uskikket til å utøve en slik virksomhet som også i særlig grad krever almen tillit.

Denne straffesak har på grunn av sin spesielle karakter, medført usedvanlig store omkostninger. Det kan ikke bli tale om å pålegge tiltalte å betale fulle saksomkostninger. Etter tiltaltes skyld og økonomiske evne fastsettes erstatningsbeløpet for byretten og lagmannsretten tilsammen til kr. 20.000,- jfr. strpl. §452 siste ledd.

Dommen er enstemmig. - - -