Rt-1970-833
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-06-27 |
| Publisert: | Rt-1970-833 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 102B/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Gundersen, Anker, Gaarder, Stabel, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §2, Dyrevernloven (1935) §16, Straffeprosessloven (1887) §377, §392, §63, §15, §1 |
Dommer Gundersen: Onsøy herredsrett avsa den 11. mars i år dom med denne domsslutning:
«A dømmes for forbrytelser mot dyrevernlovens §16, jfr. Landbruksdepartementets regler av 1. juli 1965 om buranlegg for voksne høns §7, jfr. §3 og §4, siste ledd, sammenholdt med strl. §63 første ledd, til en bot til statskassen på 500 - femhundre - kroner, eller hvis boten ikke kan erholdes til en straff av fengsel i 7 - sju. - dager.»
Jeg viser til herredsrettens domsgrunner. Det fremgår av dem at det til grunn for saken lå et forelegg utferdiget av politimesteren i Fredrikstad. Siktede nektet å vedta forelegget, og saken ble så av politimesteren begjært fremmet ved herredsretten under henvisning til straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Herredsrettens dom er av domfelte påanket til Høyesterett med angrep både på lovanvendelsen og saksbehandlingen. Dette kommer jeg tilbake til.
Forsvareren for Høyesterett har utenom ankegrunnene hevdet at dommen bør oppheves fordi påtalen er reist av inkompetent myndighet, det vil si av politiet i stedet for av statsadvokaten. Siktelsen gjelder en forsettlig overtredelse av dyrevernloven og følgelig en forbrytelse, jfr. dyrevernlovens §16 og straffelovens §2. Påtaleretten ligger da hos statsadvokaten. Når det i domsgrunnene anføres at forelegget og begjæringen om å få saken fremmet for retten er tiltrådt av statsadvokaten, så er dertil å si - etter forsvarerens mening - at denne tiltredelse både er kommet for sent og heller ikke kan tas som uttrykk for en overveiet beslutning fra statsadvokatens side.
Forsvareren peker på et skriv som ligger blant sakens dokumenter, datert 6. mars, stilet til Onsøy herredsrett og undertegnet av politiadjutanten i Fredrikstad. Det heter her: «Etter konferanse med 1. statsadvokat Elgesem idag, tiltrer han forelegget mot A og samtykker i at sak fremmes mot ham etter strpl. §377 fjerde ledd.»
Side:834
Av rettsboken fremgår det at dette skriv først ble dokumentert den 11. mars, det vil si den dag da retten kom sammen for å avsi dom. Da hovedforhandlingen ble holdt og avsluttet den 6. mars forelå det altså en rettergangsfeil som måtte føre til at saken ex officio ble å avvise. Feilen kunne riktignok avhjelpes, men ikke så sent som i dette tilfelle og fremfor alt ikke på den måte som her ble valgt. Statsadvokaten fikk seg saken forelagt pr. telefon, han hadde ikke sett dens dokumenter og hadde ikke grunnlag for å treffe en saklig begrunnet beslutning. Det kan heller ikke aksepteres at statsadvokatens tiltredelse av avgjørelsen som i realiteten er truffet av politiet, meddeles retten underhånden og innføres i rettsboken uten at siktede og hans forsvarer blir gitt anledning til å uttale seg.
Forsvareren har endelig fremholdt at reglene om hvem som har rett til å utøve påtale, er viktige regler som blant annet har den funksjon å tjene til betryggelse av siktede, jfr. straffeprosesslovens §392 annet ledd. Det kan etter forsvarerens mening ikke utelukkes at statsadvokaten, dersom han hadde fått anledning til å gjennomgå saken, hadde latt tiltalen falle og isteden tatt opp med vedkommende myndigheter spørsmålet om ikke de dyrevernregler som det her gjelder burde endres.
Jeg er enig med forsvareren i at det under herredsrettens hovedforhandling og ved dens avslutning klebet en feil ved saksanlegget som måtte føre til avvisning ex officio - dersom feilen ikke ble avhjulpet. At den kunne avhjelpes derved at statsadvokaten som kompetent påtalemyndighet godkjente politiets beslutninger, er klart. Og det er alminnelig antatt at en etterfølgende godkjenning må kunne aksepteres dersom den kommer før domsavsigelsen (jfr. Andenæs Straffeprosess side 51 med de videre henvisninger i note 1). Jeg er også enig med forsvareren i at det må kreves at den etterfølgende godkjenning må innebære at den kompetente myndighet treffer en reell og overveiet avgjørelse. Og jeg vil legge til at i alminnelighet bør det ikke aksepteres at feil ved utøvelsen av påtaleretten skal kunne rettes opp på en slik måte som her er gjort, pr. telefon og i den ytterste tidsnød etter hovedforhandlingens avslutning. Men den foreliggende sak er etter min mening så pass grei og oversiktlig at det ikke kunne volde statsadvokaten synderlige vanskeligheter å ta stilling til påtalespørsmålet, selv om saken ble foredratt for ham muntlig over telefonen. Jeg vil anta at han traff en beslutning som kan aksepteres som en godkjenning av politimesterens avgjørelser.
Jeg går så over til anken.
Angrepet på lovanvendelsen går ut på at Landbruksdepartementet ved fastsettelsen av forskriftene av 1. juli 1965 gikk utenfor rammen av dyrevernlovens formål, slik dette kommer til uttrykk i lovens §1 og §2. Til støtte for denne oppfatning er det fremlagt en uttalelse fra den oppnevnte sakkyndige for byretten - den svenske vet. med. dr. Olof Lindgren. Den begynner slik: «Det har gjorts gallande att A gjort sig skyldig till
Side:835
djurplågeri genom att inhysa höns i varpburar i strid med i Norge gallande regler.» Uttalelsen går i det hele ut på å vise at de hønsebur som domfelte bruker ikke medfører noe dyrplageri. Burenes flateinnhold og høyde kan gjøres mindre og deres hellingsvinkel større enn de norske regler foreskriver uten at dette vil føre til vantrivsel eller plage for hønsene.
Dette er imidlertid ikke det riktige utgangspunkt for bedømmelsen av det spørsmål som foreligger i denne sak. A er ikke satt under tiltalte for dyrplageri, men for å bruke et anlegg som ikke fyller de krav som gjeldende forskrifter oppstiller. Dette har da også herredsretten understreket. Men det er på den annen side klart at man ved utferdigelsen av forskriftene har hatt for øye de krav som dyrevernloven oppstiller: det skal stelles vel med dyrene og de skal ha forsvarlig husrom, og det kan godt være at man da har stilt kravene noe høyere enn de minimumskrav som må oppfylles for at dyrene ikke direkte skal lide ondt.
Til supplering av herredsrettens saksfremstilling og til belysning av den saksbehandling som gikk forut for utferdigelsen av Landbruksdepartementets forskrifter, skal jeg gjengi en del fra Landbruksdepartementets skriv av 31. august 1968 til Fredrikstad politikammer:
«Loven gir Kongen fullmakt til å fastsette «dei reglar han finn naudlege til gjennomføring av denne lovi» (§15, første ledd). Denne myndighet er ved kgl. resolusjon 20. september 1935 tillagt Landbruksdepartementet. I medhold herav har departementet den 1. juli 1965 fastsatt regler om buranlegg for voksne høns. Foranledningen til dette var en rekke henvendelser fra bl.a. dyrevernorganisasjoner etter at det på en utstilling under landbruksuken i Oslo i mars 1964 var utstilt bur for verpehøner, som gav dyrene liten bevegelsesmulighet. Spørsmålet om slik oppstalling er i strid med dyrevernloven ble forelagt Det veterinærmedisinske rettsråd som i møte 11. juni 1964 uttalte:
«Verpebur for høner er neppe generelt i strid med dyrevernloven. Imidlertid vil etter rådets mening, dyrevernloven kunne overtres ved anvendelse av verpebur, spesielt §1, §2 jfr. «forsvarlig husrom» (§2, første ledd, pkt. 2), så fremt forholdet mellom burstørrelse/antall dyr/dyrenes størrelse blir ugunstig.
Rådet vil her peke på transportreglenes krav til golvplass, Landbruksdepartementets skriv av 19. oktober 1956 - vedlegg. Rådet er av den oppfatning at permanente bur må gi langt større golvplass pr. dyr enn de mål transportreglene for transportforhold inneholder, uten at rådet på nuværende tidspunkt finner å kunne ta standpunkt til konkrete mål.»
Under henvisning til omhandlede transportregler med vedlegg innhentet departementet fra bl.a. statskonsulenten i smånæringer, Norsk fjørfeavlslag og Foreningen til Dyrenes beskyttelse forslag til minimumsmål for bur som omhandlet. De innkomne forslag ble drøftet på et møte i departementet i april 1965
Side:836
med representanter for bl.a. nevnte organisasjoner m.v. og en rekke andre presumptivt sakkyndige på området. På bakgrunn av disse drøftelser ble forannevnte regler om buranlegg for voksne høns fastsatt.»
Det er mulig at norske sakkyndiges oppfatninger om disse spørsmål i noen grad avviker fra dem som dr. Lindgren hevder, men dette er irrelevant i vår sak. Landbruksdepartementets forskrifter hviler på en omhyggelig saksbehandling, og jeg er enig med herredsretten i at de utvilsomt ligger innenfor rammen av den lovgivningsfullmakt som dyrevernloven gir Kongen (departementet). A har med vitende og vilje overtrådt forskriftene og er dømt med rette.
Saksbehandlingen knytter seg til den bemerkning fra herredsrettens side at når retten først har fastslått at forskriftene er gitt På gyldig måte og ligger innenfor den ramme som loven angir, så tilkommer det ikke retten «å prøve det skjønn som er utøvet ved den nærmere fastsettelse av innholdet i reglene». Det hevdes at retten dermed har fralagt seg en kompetanse som den rettelig har og som den her burde ha tatt i bruk Jeg finner det tilstrekkelig å si at jeg er enig med herredsretten.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Stabel og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Axel Heiberg med domsmenn):
A født xx.xx.1917, er dansk statsborger og har bodd i Norge siden 1920. Han er disponent, - - -, er gift og har to selvforsørgende barn, anslår sin formue til ca. kr. 90.000,- og siste års inntekt til kr. 40.-50.000,-. Ved Onsøy forhørsrett er han to ganger dømt for forseelse mot motorvogni. §29, jfr. §17 annet ledd, og ved Fredrikstad politikammer er han bøtelagt tre ganger - etter løsgjl., prisforskriftene og motorvognloven.
Politimesteren i Fredrikstad har 10. februar 1969 forelagt A en bot på kr. 1.000,-, subsidiært 15 dagers fengsel, for overtredelse av lov av 7. juni 1935 nr. 13 om dyrevern §16, jfr. §1, jfr. forskrifter av 1. juli 1965 om buranlegg for voksne høns §7, jfr. §2, §3 og §4, siste ledd, derav anlegg for voksne høns hvor det ikke er:
a) installert signalsystem til den mekaniske ventilasjonsinnretningen,
b) hvor burene som inneholder 3 voksne høns ikke har større gulvflate enn 1665 cm2 og hvor minste høyde er 39 cm,
c) hvor gulvets helningsvinkel er 17,8 %. - - -
Det som ligger til grunn for saken er følgende:
Tiltalte kjøpte sitt buranlegg etter at han i mars 1964 hadde sett det
Side:837
utstilt på en landbruksutstilling på Sjølyst i Oslo. Da det ble kjøpt forelå det ikke andre regler for slike anleggs innretning enn hva som måtte følge direkte av dyrevernloven. 1. juli 1965 fastsatte imidlertid Landbruksdepartementet «regler om buranlegg for voksne høns», som trådte i kraft 1. september s.å. I rundskriv fra departementet av 15. august 1969 heter det at «Foranledningen til dette var en rekke henvendelser fra bl.a. dyrevernsorganisasjoner etter at det på en utstilling under landbruksuken i Oslo i mars 1964 var utstilt bur for verpehøns, hvilke bur gav dyrene liten bevegelsesmulighet». Reglene ble fastsatt etter at departementet inhentet «fra bl.a. statskonsulenten i smånæringer, Norsk Fjørfeavlslag og Foreningen til Dyrenes beskyttelse forslag til minimumsmål for bur som omhandlet. De innkomne forslag ble drøftet på et møte i departementet i april 1965 med representanter for bl.a. nevnte organisasjoner m.v. og en rekke andre presumptivt sakkyndige på området. På bakgrunn av disse drøftelser ble forannevnte regier om buranlegg for voksne høns fastsatt».
Reglene bestemmer bl.a. i §2 at mekanisk ventilasjonsinnretning skal være tilkoblet signalsystem som varsler hvis innretningen svikter, i §3 at bur for 24 dyr skal ha minimum 800 cm2 gulvflate pr. dyr, og at burene skal være minst 42 cm høye, og i §4 at gulvet ikke skal helle mer enn 12 %.
Tiltalte har nå etterkommet påbudet om å installere varslingssystem til ventilasjonsinnretningen i anlegget, og påtalemyndigheten har under hovedforhandlingen frafalt dette punkt i forelegget. Forøvrig er det på det rene at anlegget er i samsvar med den gjerningsbeskrivelse som er gitt i forelegget og derfor på disse punkter er i strid med de regler som er nevnt. Anlegget har ca. 6000 høns og i de aller fleste burene står det 3 dyr.
Tiltalte, som kjenner reglene fastsatt av departementet, har fått flere pålegg om å redusere antallet dyr i burene, bl.a. etter vedtak av Onsøy dyrevernsnemnd av 11. juni 1968, men han har nektet å etterkomme dette idet han hevder at anlegget ikke medfører dyreplageri og at reglene departementet har fastsatt må endres. Det anlegg tiltalte har er av engelsk fabrikat og det er konstruert med henblikk på 3 dyr i hvert bur. Etter det som er opplyst er det i landet adskillig flere anlegg enn tiltaltes som er i strid med reglene, og det skal stå mange millioner høns på denne type bur bl.a. i Engtand og Vest-Tyskland.
Det er under saken bl.a. av den sakkyndige sterkt framholdt at dyrene i tiltaltes anlegg etter de kjennemerker man har ser ut til å trives og anlegget ikke innebærer noen form for dyremishandling. Forsåvidt er det reist kritikk mot de regler departementet har fastsatt idet disse anses for strenge. Videre er det på det rene at tiltaltes anlegg forøvrig er av meget god kvalitet.
Retten har imidlertid ikke funnet dette avgjørende for utfallet av saken. Dyrevernlovens §15 bestemmer at «Kongen kan gjeva dei reglar han finn naudsynlege til gjennomføring av denne lovi», og ved Kgl. res. av 20. september 1935 er Landbruksdepartementet bemyndiget til å utferdige bestemmelser som det bl.a i §15 er tillagt Kongen å fastsette. Etter rettens mening vil det være avgjørende for gyldigheten av de regler departementet bar fastsatt om de ligger innenfor den ramme som
Side:838
er angitt ved at de skal være til gjennomføring av dyrevernloven. Hvis så er tilfelle er retten avskåret fra å prøve det skjønn som er utøvet ved den nærmere fastsettelse av innholdet i reglene.
I dyrevernlovens kapitel 1, «Ålmenne fyresegner», bestemmes det i §1 at: «Det skal farast vel med dyr, so dei ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål», og i §2 første ledd nr. 2 at eier av husdyr skal «syta for forsvarlegt husrom til dyri». I lys av dette er det etter rettens mening ikke tvilsomt at departementet har holdt seg innen den angitte ramme når det har fastsatt minimumsmål for disse hønseburene. Retten finner imidlertid grunn til å presisere at i og med at departementets skjønn ikke kan prøves har retten ikke tatt standpunkt til om det i denne sak har forekommet det som vanlig kalles dyremishandling.
Etter rettens mening medfører det forhold at tiltalte hadde anskaffet seg buranlegget før reglene ble vedtatt ikke at han derved har ervervet noen rettighet som gir vern mot at reglene kan anvendes.
Det følger av dyrevernlovens §16, jfr. reglenes §7 at tiltaltes forhold således er straffbart, og han blir derfor å domfelle etter de bestemmelser som er angitt, sammenholdt med strl. §63 første ledd. Retten er kommet til at straffen passende kan settes til en bot på kr. 500,-, med en subsidiær fengselsstraff på 7 dager. Ved fastsettelsen av straffen er det tatt hensyn til sakens både spesielle og prinsipielle karakter. Av samme grunn har påtalemyndigheten ikke nedlagt påstand om saksomkostninger, og slike vil ikke bli idømt.
Dommen er enstemmig. - - -