Rt-1970-871

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-08-25
Publisert:	Rt-1970-871
Stikkord:	(Håbrand-dommen), Selskapsrett, Erstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning fra Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, for uberettiget eksport av håbrand (type hai) til Italia utenom foreningen i årene 1947-1953. Dissens: 4-1
Saksgang:	Høyesterett HR-1970-00078, L.nr. 78/1970
Parter:	Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot 1. Nils Marthinussen, 2. E. Marthinussen & Søn A/S og 3. Marthinussens Fryseanlegg A/S (høyesterettsadvokat Gunnar Greve senior)
Forfatter:	Leivestad, Anker, Stabel, Ryssdal, Dissens: Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Tvistemålsloven (1915) §373

Dommer Leivestad: Saken gjelder krav fra Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, reist opprinnelig mot Nils Marthinussen, E. Marthinussen & Søn A/S, Marthinussens Fryseanlegg A/S og Norwegischer Heringhaiexport A/S. Kravet gjelder erstatning for uberettiget eksport av håbrand til Italia utenom foreningen i årene 1947-1953 da Nils Marthinussen var disponent for Italiagruppen.

Bergen byrett avsa 21. mai 1966 dom med denne domsslutning:

«Nils Marthinussen og E. Marthinussen & Søn A/S dømmes til en for begge og begge for en innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen kr. 180.000 - kroneretthundreogåttitusen 00/100 med 4 - fire - prosent rente fra 1/7-1958 til betaling skjer.

Marthinussens Fryseanlegg A/S og Norwegischer Heringhaiexport A/S frifinnes.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

En domsmann dissenterte og stemte for frifinnelse av alle saksøkte.

Byrettens dom ble påanket av Nils Marthinussen og E. Marthinussen & Søn A/S og av Håbrandeksportørenes forening, Italiagruppen, overfor Nils Marthinussen, E. Marthinussen & Søn A/S og Marthinussens Fryseanlegg A/S - derimot ikke overfor Norwegischer Heringhaiexport A/S.

Gulating lagmannsrett avsa 25. oktober 1968 dom med denne domsslutning:

«Nils Marthinussen og E. Marthinussen & Søn A/S dømmes til en for begge og begge for en å betale til Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, 100.000,- - etthundretusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 1. juli 1958 til

Side:872

betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Marthinussens Fryseanlegg A/S frifinnes.

Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, anket over dommen, og ankemotpartene motanket.

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 30. mai 1969 i medhold av tvistemålslovens §373 kjennelse hvorved anke og motanke ble nektet fremmet for så vidt lagmannsretten hadde avgjort §1) at Italiagruppens enerett omfattet så vel fersk som frossen håbrand, 2) at forliket mellom partene av november 1953 gjaldt eksport i tiden fra 1. juni 1950 til 31. desember 1952 som samlet var anslått til ca. 740 tonn, 3) at oppgjøret på kr. 150 000 ansås for bindende for denne tid og dette kvantum, og 4) at gruppens erstatningskrav - utenom den tid og det kvantum forliket gjaldt - ikke var foreldet, og at det ikke forelå grunnlag for reduksjon som følge av medansvar fra Italiagruppens side, eller på grunnlag av bestemmelser i gruppens statutter.

Ved Kjæremålsutvalgets avgjørelse ble henvist til prøvelse i tvisten om den erstatning Marthinussen og hans selskaper plikter å betale for den eksport av håbrand som de har foretatt før 1. juni 1950 og etter 31. desember 1952 utenom Italiagruppen i strid med dennes statutter.

Den ankende part, Italiagruppen, har for så vidt angår den del av anken som er henvist til prøving i det vesentligste gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Den hevder at Nils Marthinussen har opptrådt rettsstridig; som disponent for gruppen har han brutt statuttene, og bak styrets og medlemmenes rygg drevet eksport for egen regning; da forholdet kom opp, gav han mangelfulle og misvisende opplysninger; da forlik ble inngått i november 1953, fortiet han at han hadde drevet eksport også før 1. juni 1950, og han fortsatte i januar 1953 eksport for egen regning i strid med statuttene til tross for at han på generalforsamling 9. januar 1953 hadde erklært seg villig til å ta frossen håbrand med i gruppens salg. Hans forhold gjør at hans partsforklaring har liten bevisverdi, og at han må få den fulle bevisbyrde for sine anførsler.

Byrett og lagmannsrett har tatt feil når de har lagt til grunn at Marthinussen bare eksporterte frossen håbrand. Selv om bevislighetene ikke er entydige, er det grunn til å regne med at Marthinussen eksporterte også fersk håbrand, noe som var lønnsommere, og bare frøs ned mindre fangster.

Avgjørende er etter de ankendes syn ikke hva Marthinussen har gjort, men at Italiagruppen med en lojal disponent kunne ha eksportert som fersk all håbrand som Marthinussen kjøpte opp. Det er Marthinussen som må bevise at det ikke kunne ha vært gjort. Han har kommet med en rekke generelle anførsler om vansker med å samle de 5 tonn håbrand som skulle til for å fylle en jernbanevogn, med oversikt over hvilke fangster som

Side:873

ville komme inn, med å skaffe jernbanevogner, valuta for transport, kompensasjonsforretninger med Italia, varmebølger m.v. Alt er imidlertid holdt i generelle vendinger; intet er oppgitt konkret om bestemte tidspunkter eller partier. Intet sannsynliggjør at det ville vært større vansker med å eksportere Marthinussens innkjøp som fersk vare, enn de partier som ble eksportert for Italiagruppen.

Ved beregningen av hva som rettsstridig er holdt utenfor gruppen, er det riktig å legge til grunn Marthinussens innkjøp, ikke som de tidligere instanser hva han har eksportert.

Sitt krav beregner Italiagruppen slik: Marthinussens kjøp 1. januar 1947-30. juni 1948, til sammen 342 083 kg håbrand; beregnet fortjeneste 21,64 øre pr. kg, til sammen kr. 74 026,76. Kjøp 1. juli 1948-30. juni 1950, til sammen 730 682 kg med beregnet fortjeneste 26,69 øre pr. kg, til sammen kr. 195 019,03. Kjøp i perioden 1. juli 1950-31. desember 1952 med fradrag av 740 251 kg omfattet av forliket i november 1953,131 613 kg med fortjeneste 48,92 øre pr. kg, til sammen kr. 64 385,08. Samlet blir dette kr. 333 430,87, som må erstattes Italiagruppen.

Til dette må det beregnes rente svarende til den til enhver tid gjeldende kassakredittrente som en må regne med at Italiagruppens medlemmer har måttet svare, med tillegg av rentes rente, til sammen kr. 647 002,70 pr. 1. september 1970.

Etter statuttenes §6 skal brudd på overenskomsten straffes med bot kr. 2 000, samt tap av innskutt kapital kr. 4 437. Disse beløp må også betales.

Det samlede krav blir således kr. 986 870,57.

Ansvarlig for dette tap må være Nils Marthinussen personlig, familieselskapet E. Marthinussen & Søn A/S og Marthinussens Fryseanlegg A/S. Det siste er et selskap hvor familien Marthinussen hele tiden har hatt ledelsen, og etter 1950 alle aksjer. Nils Marthinussen har hele tiden vært styreformann. Fryseriet har medvirket til den ulovlige virksomhet.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Nils Marthinussen, E. Marthinussen & Søn A/S og Marthinussens Fryseanlegg A/S dømmes til en for alle og alle for en å betale til Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, erstatning fastsatt ved rettens skjønn begrenset oppad til kr. 1 000.000,- - enmillion kroner - med tillegg av prosessrenter, samt saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotpartene har også for så vidt gjelder den del av saken som er henvist til Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. De hevder at det oppkjøp og den eksport av frossen håbrand de har foretatt for egen regning, har foregått helt åpent. Nils Marthinussen var hele tiden i den tro at eksport av frossen håbrand ikke var omfattet av Italiagruppens statutter. Hele hans virksomhet kunne enhver interessert følge med i gjennom fagpresse og offentlige oppgaver over utførsel.

Det er riktig som antatt av byrett og lagmannsrett at all

Side:874

eksport for E. Marthinussen & Søn A/S' regning har vært frossen håbrand. Det foreligger intet bevis for eksport av fersk iset håbrand.

Det er heller ikke noe bevis for at det kunne vært eksportert mer fersk håbrand. Bevisbyrden må her påhvile Italiagruppen som lenge etter påstår at noe annet kunne vært gjort enn det som faktisk skjedde. Det var for øvrig Håbrandfiskernes Salgslag som bestemte hva som skulle gå til frysing, og hva som skulle gå til fersk eksport, ikke Nils Marthinussen.

Innkjøps- og eksportprisene var de samme for fersk og frossen håbrand. Frysing var imidlertid forbundet med betydelige meromkostninger. Marginen mellom fryserienes innkjøpspris for håbrand og leveringsprisen til Frionor var 32 øre pr. kg ved en måneds lagring. For Marthinussens eksport har revisorene regnet med gjennomsnittlig lagringstid på 4 måneder.

Trekker man fra fryseomkostningene, viser det seg at selv med de fortjenester ltaliagruppen opererer med for tiden før 1. juni 1950, blir det underskudd. Dette stemmer også med Marthinussens resultater. Det er også sannsynliggjort av den lave differanse mellom innkjøps- og eksportpris i disse år, som Bergens Revisjonsinstitutts oppstilling viser.

Det kvantum som Marthinussen eksporterte i denne tid var 967 992 kg, ikke som lagmannsretten regner med 1 050 tonn.

For den etterfølgende tid viser regnskapene bedre eksportpriser og fortjeneste.

Eksporten i 1953 var 108 704 kg. Lagmannsretten regner med 110 tonn, som kan godtas som avrunding. Fortjenesten er her av revisorene funnet å være kr. 18 645,68. Lagmannsretten trekker her fra kr. 5 500 for administrasjon og renter, med netto kr. 13 145,68. Man må her holde seg til den pris Marthinussen oppnådde, kr. 3,10 pr. kg. At det senere ble oppnådd bedre pris for håbrand Marthinussen solgte for Italiagruppen, gir ikke grunnlag for å regne med at det ville blitt oppnådd noen annen pris om Marthinussen hadde solgt dette parti for Italiagruppen.

Samlet har Marthinussens salg i de perioder erstatningskravet gjelder, ikke gitt noe overskudd som kan kreves erstattet av Italiagruppen.

Subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at lagmannsretten med rette har funnet at det ikke er hjemmel for noe annet enn vanlig prosessrente fra saksanlegget. For øvrig nevnes at 7 av Italiagruppens medlemmer i årenes løp har innstilt sin virksomhet. Det samme gjelder gruppen, som bare eksisterer for det foreliggende saksanlegg.

Videre hevder ankemotpartene at det i tilfelle bare er Nils Marthinussen som kan gjøres ansvarlig for tap. E. Marthinussen & Søn A/S hadde trådt ut av Italiagruppen, og overført sin rett til Norwegischer Heringhaiexport A/S. Når det gjelder Marthinussens Fryseanlegg A/S, har det ikke vært medlem av Italiagruppen, bare drevet ordinær fryserivirksomhet, og må være ansvarsfri som antatt både av byrett og lagmannsrett.

Side:875

Norwegischer Heringhaiexport A/S har fått tilbakebetalt sitt kapitalinnskudd i Italiagruppen. Bot og tap av innskudd etter vedtektenes §6 kan det ikke være plass for.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

«Ankemotpartene frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for såvel Byrett, Lagmannsrett som Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har Nils og Einar Marthinussen gitt partsforklaring og 14 personer vitneforklaring ved bevisopptak. Det er lagt fram enkelte nye dokumenter. Det har ikke fra noen av sidene vært reist innvendinger av betydning mot den saksfremstilling som er gitt av byretten og lagmannsretten.

Jeg er når det gjelder utmålingen av erstatning og ansvar for denne delvis kommet til et noe annet resultat enn lagmannsretten.

I tilslutning til byrett og lagmannsrett legger jeg til grunn at all Marthinussens eksport for egen regning i den tid saken gjeder, bare har omfattet frossen håbrand. Det kan nok være ting som kunne tyde på at det har foregått ferskfiskeksport, således at lisenser er utstedt og avgift betalt som for fersk eksport. Til dels har det vært kjøpt inn store fangster som måtte egnet seg til fersk eksport. Men regnskapsmateriellet synes å vise at det er frossen vare som er eksportert, og det er intet som godtgjør at Marthinussen har eksportert fersk håbrand.

I og for seg er det imidlertid ikke avgjørende om Marthinussen bare har eksportert frossen vare; dersom de partier han kjøpte inn kunne vært eksportert i fersk iset tilstand av Italiagruppen, ville det gi grunnlag for å kreve erstatning for hva gruppen ville ha kunnet tjene ved slik eksport.

Både byrett og lagmannsrett har funnet å måtte godta at den håbrand Marthinussen har kjøpt inn for egen regning har måttet fryses. Lagmannsretten føyer dog til at den finner det påfallende at all den håbrand det gjelder skulle ha måttet fryses og at det ikke skulle vært praktisk mulig å eksportere den i fersk tilstand. Jeg finner ikke å kunne godta at intet av Marthinussens eksport kunne ha skjedd som fersk eksport. Utviklingen av Italiagruppens og Marthinussens eksport synes altfor påfallende til at den kan godtas som en nødvendig følge av forholdene.

Ifølge Bergens Revisjonsinstitutts oppstilling, som ikke er bestridt, ble i 1946 165 000 kg eksportert fersk, intet frosset. I 1947 eksporterte Italiagruppen 853 098 kg fersk håbrand, Marthinussen 2 349 kg frossen. I 1948 var tallene 404 156 kg mot 404 174 kg, i 1949 var de 200 161 kg mot 480 826 kg, i 1950 83 000 kg mot 466 813 kg, i 1951 70 000 kg mot 165 070 kg, i 1952 59 402 kg mot 261 360 kg og i 1953 endelig 241 747 kg mot 110 348 kg.

Det er på det rene at det var mange vansker forbundet med eksport av håbrand, og særlig i fersk iset tilstand i årene etter krigen. Man måtte ha 5 tonn for å fylle en jernbanevogn; det kunne være vansker med oversikt over de fangster som kom inn, og med omising; det var valutavansker og problemer med kompensasjonsforretninger. Det er nevnt også importforbud og

Side:876

varmebølger. Men det er etter min oppfatning usannsynlig at disse vansker skulle øke og med nødvendighet føre til den sterke vekst i frossenfiskeksporten i forhold til ferskfiskeksporten som tallene viser. Det er ikke gitt konkrete opplysninger om at disse vansker på noe bestemt tidspunkt gjorde fersk eksport umulig.

Det er i seg selv påfallende at så meget av håbrandfangstene ble dirigert av Håbrandfiskernes Salgslag til Marthinussen. Denne har etter min oppfatning selv kunnet avgjøre hva som skulle eksporteres i fersk iset tilstand, og hva som skulle fryses. Jeg ser ikke bort fra at det i en del utstrekning kan ha vært gode grunner for frysing. Det kan ha vært småpartier som vanskelig kunne samles til felles transport i iset tilstand, og det kan ha vært håbrand av liten størrelse som ikke egnet seg til ising. Jeg ser heller ikke bort fra at også andre forhold kan ha gjort frysing rasjonell i en del tilfeller.

Men Marthinussen var den som kunne bestemme hva som skulle gjøres med de partier som kom inn. Han var interessent og styreformann i det fryseri som fikk inntekter ved nedfrysing, og han foretok eksporten av frossen håbrand som sin egen forretning. Han har handlet helt på egen hånd, uten kontakt med sitt styre, og uten at dette var oppmerksom på at han drev egen eksport. Under disse forhold mener jeg at Marthinussen måtte føre et meget sterkt sannsynlighetsbevis for at intet av hans eksport kunne ha skjedd som fersk. Slikt bevis er ikke skaffet til veie. Det er på det rene at Marthinussen i en rekke tilfeller har mottatt og frosset ned enkeltpartier på 5 000 kg og mer, som for så vidt skulle egnet seg godt for fersk eksport. Det har også vært mottatt mindre partier som en skulle tro kunne vært samlet til felles eksport i iset tilstand. Den sterke vekst i Marthinussens eksport og nedgang i Italiagruppens eksport er det ikke trolig har vært nødvendiggjort av forholdene. Jeg finner derfor å måtte gå ut fra at en god del av den håbrand Marthinussen eksporterte i frossen tilstand kunne vært eksportert fersk.

Beregningen av Italiagruppens tap og dermed den erstatning den har krav på, er knyttet til en rekke usikre faktorer, og må bli nokså skjønnsmessig.

Det er ikke mulig å gjøre seg opp noen sikker mening om hvor store kvanta gruppen kunne ha eksportert som fersk håbrand. Det er heller ikke mulig å vite om gruppen ville og kunne ha foretatt eksport av større kvanta frossen håbrand. Men i forholdet mellom Marthinussen og Italiagruppen må det legges til grunn at all håbrand som Marthinussen i disse årene eksporterte til Italia, skulle ha vært eksportert av gruppen, også for så vidt det var nødvendig å fryse fisken før eksport kunne finne sted.

Som partenes anførsler viser, er det noen uenighet om hvilke kvanta som skal legges til grunn ved erstatningsberegningen. Jeg antar at man på samme måte som i de tidligere instanser bør ta utgangspunkt i Marthinussens eksport - ikke i hans innkjøp - og finner i likhet med lagmannsretten at de eksporterte

Side:877

kvanta kan settes til ca. 1 050 tonn før 1. juni 1950 og ca. 110 tonn i januar 1953.

Jeg er videre enig med byretten og lagmannsretten i at det kan være naturlig å ta utgangspunkt i den fortjeneste E. Marthinussen & Søn A/S oppnådde ved sin eksport. For de ca. 110 tonn som ble eksportert i januar 1953, er fortjenesten beregnet til kr. 18 645,68 eller 16,89 øre pr. kg. Når det gjelder eksporten i tiden før 1950, står man overfor den vanskelighet at firmaets regnskaper ikke foreligger. I likhet med lagmannsretten finner jeg her å burde legge til grunn en beregnet gjennomsnittsfortjeneste på 13,62 øre pr. kg. Lagmannsretten har for begge kvanta gjort fradrag med 5 øre pr. kg for administrasjon og rentetap, men det foreligger ikke konkrete opplysninger om størrelsen av disse utgifter.

På grunnlag av de oppgaver og beregninger som foreligger om Marthinussens fortjeneste ved eksport av frossen håbrand, og idet jeg ved erstatningsfastsettelsen finner å måtte legge til grunn at en betydelig del kunne ha vært eksportert som fersk håbrand med noe større fortjeneste, er jeg kommet til at Italiagruppens tap skjønnsmessig kan settes til kr. 150 000.

Den ankende part har krevd rente av erstatningsbeløpet med rentesrente fram til domstiden, svarende til rentesatsen for kassakredittlån. Etter min mening må det være riktig å si at gruppens tap også omfatter rente, idet den er forholdt en betydelig fortjeneste som den skulle ha hatt til disposisjon i forretningsvirksomhet. På den annen side har Marthinussen fått uberettiget fortjeneste til disposisjon i den samme tid. Hvilket tap Italiagruppen ved det har lidt, lar seg heller ikke si med bestemthet. Man vet ikke hvilken netto som ville blitt igjen for de enkelte, og den bruk som ville blitt gjort av fortjenesten kjenner man ikke. Det er opplyst at 7 av gruppens medlemmer har innstilt sin virksomhet i årene som er gått. Jeg finner det imidlertid rimelig avrundet å regne med 5 % rente for 20 år, med andre ord rente svarende til kapitaltapet kr. 150 000.

Den samlede erstatning finner jeg således bør settes til kr. 300 000.

For erstatningskravet er det erkjent at Nils Marthinussen må være ansvarlig. I tilslutning til byrett og lagmannsrett finner jeg at E. Marthinussen & Søn A/S må være medansvarlig, og kan vise til den begrunnelse disse retter har gitt. Jeg er imidlertid kommet til at også Marthinussens Fryseanlegg A/S er ansvarlig. I dette selskap var Nils Marthinussen og Einar Marthinussen hele tiden henholdsvis styreformann og disponent. Som de tidligere retter har nevnt, benyttet Marthinussen firmaet E. Marthinussen & Søn A/S som medium for sine rettsstridige handlinger overfor Italiagruppen. Noe lignende gjelder etter min mening benyttelsen av firmaet Marthinussens Fryseanlegg A/S. Dette gjelder iallfall for så vidt Marthinussen lot foreta frysing av tildelte fangster som det må antas at Italiagruppen kunne ha eksportert som fersk håbrand, Men også for så vidt det var

Side:878

nødvendig å fryse og lagre fisken før eksporten til Italia, var Marthinussen i forhold til Italiagruppen uberettiget til å ta imot fangstene for egen regning. Det var nær sammenheng mellom Marthinussens uberettigede opptreden overfor Italiagruppen og de forretningsmessige disposisjoner som ble foretatt gjennom selskapene Marthinussens Fryseanlegg A/S og E. Marthinussen & Søn A/S. Jeg må etter det opplyste gå ut fra at Nils Marthinussen øvde bestemmende innflytelse på disse forretningsmessige disposisjoner. Under disse omstendigheter og i betraktning av at Marthinussen hele tiden var styreformann i fryseselskapet, er jeg som nevnt kommet til at også dette selskap må være medansvarlig for det erstatningskrav Italiagruppen har gjort gjeldende.

Bot og tap av innskuddskapital etter Italiagruppens statutter §6 finner jeg ikke grunnlag for å ta med. Saken har vært reist som et krav om erstatning for tap, og påstand om bot og tap av innskuddskapital ses ikke å være tatt opp tidligere i saken, og er heller ikke nevnt i anken til Høyesterett. Norwegischer Heringhaiexport A/S, som var det firma som formelt representerte Marthinussens interesse i Italiagruppen i senere år, trådte ut i 1953, og fikk da utbetalt kapitalinnskudd med kr. 4 437.

Saken har delvis ført fram. Den har vært meget vidløftig og krevd utstrakte regnskapsundersøkelser. Italiagruppen har måttet foreta omfattende undersøkelser for å bringe saksforholdet på det rene. Etter resultatet og partenes forhold finner jeg det rimelig at Nils Marthinussen og de to selskaper pålegges delvis å erstatte Italiagruppen sakens omkostninger for alle retter med kr. 75 000.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Nils Marthinussen, E. Marthinussen & Søn A/S og Marthinussens Fryseanlegg A/S dømmes til en for alle og alle for en å betale til Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen 300 000 - tre hundre tusen - kroner med 5 - fem - prosent årlig rente fra i dag til betaling skjer.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Nils Marthinussen, E. Marthinussen & Søn A/S og Marthinussens Fryseanlegg A/S en for alle og alle for en til Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, 75 000 - syttifem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende i det vesentlige og i resultatet bortsett fra hans standpunkt med hensyn til ansvar for fryseriet. Jeg mener således med ham at en god del av den håbrand Marthinussen eksporterte som frossen kunne vært eksportert som fersk, og at Italiagruppens tap skjønnsmessig kan settes til kr. 150 000, under forutsetning av at det var blitt dekket kort etter at misbrukene hadde funnet sted. Videre er jeg enig i førstvoterendes betraktninger om rentetapet, og jeg slutter meg til hans ansettelse av det samlede tap til kr. 300 000.

Side:879

Dette tap er Nils Marthinussen og E. Marthinussen & Søn A/S ansvarlige for, slik førstvoterende har antatt. Derimot er jeg ikke enig med ham i at også Marthinussens Fryseanlegg A/S kan anses ansvarlig for tapet. Dette er klarest for den del av den nedfrosne vare hvor nedfrysingen var faglig og forretningsmessig riktig. Fryseriet har for denne dels vedkommende handlet rettmessig, og det kan ikke for så vidt være skjedd noe tap ved fryseriets befatning med varen, altså med selve nedfrysingen. Noe tvilsommere kan det kanskje stille seg når det gjelder den del av det samlede eksportkvantum som burde vært eksportert i fersk tilstand. I denne forbindelse vil jeg imidlertid bemerke at fryseriet er et eget rettssubjekt, et aksjeselskap hvor staten til 1950 var den største enkeltaksjonær. Etter det som er opplyst under prosedyren, eide staten den gang 175 aksjer, kjøpmann Misje 50 aksjer og en tredje forretningsmann 20 aksjer, til sammen 245 aksjer, mot Marthinussens 200. Styret bestod av Nils Marthinussen som formann, av kjøpmann Misje og en representant for staten med Einar Marthinussen som disponent. Før 1950 kunne derfor fryseriet ikke betegnes som et rent familieforetak, verken med hensyn til de økonomiske interesser eller med hensyn til selskapets administrasjon, og jeg synes ikke det går an å identifisere dette aksjeselskap med Nils Marthinussen eller med E. Marthinussen & Søn A/S. At aksjene i 1950 ble ervervet av brødrene Marthinussen, kan etter mitt skjønn ikke føre til et annet resultat, da de erstatningsforpliktende handlinger fra Marthinussens side ligger forut for dette tidspunkt. Vilkårene for at fryseanlegget skulle bli ansvarlig måtte i tilfelle være at det skulle hatt plikt til å avvise partier som Marthinussen innleverte til frysing, dersom det dreide seg om partier som burde vært eksportert i fersk tilstand. Bygger man - som riktig er - på at fryseriet er et eget rettssubjekt, hvis oppgave det er å fryse ned innleverte varer, synes det vanskelig å pålegge det en slik plikt. Det ville for øvrig neppe hjulpet Italiagruppen om fryseriet hadde avvist enkelte partier. Det er ikke hevdet fra gruppens side at nedfrysing av Marthinussens samlede kvantum var et vilkår for at Marthinussen kunne drive sin rettsstridige virksomhet. Tvert imot hevder gruppen at en vesentlig del av Marthinussens eksport var fersk håbrand. Den nødvendige årsakssammenheng mellom fryseriets opptreden og gruppens tap foreligger således ikke.

Jeg mener etter dette at fryseriet bør frifinnes, men for øvrig er jeg enig med førstvoterende, også når det gjelder saksomkostninger, bortsett fra at fryseriet etter mitt standpunkt ikke kan pålegges slike. På den annen side finner jeg heller ikke grunn til å tilkjenne det omkostninger.

Jeg vet fra konferansen at jeg står alene med min oppfatning, og former intet forslag til dom.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Leivestad.

Dommer Stabel og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Side:880

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

(Som følge av at saken i Høyesterett var begrenset ved at Kjæremålsutvalget hadde nektet anke og motanke på en rekke punkter, er det bare medtatt korte utdrag av byrettens og lagmannsrettens dommer.)

Av byrettens dom (dommer Johan Fr. Meyer med domsmenn):

Ved stevning av 30. april 1959 har Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, anlagt sak mot 1. Nils Marthinussen, 2. E, Marthinussen & Søn A/S, 3. Marthinussens Fryseanlegg A/S, og 4. Norwegischer Heringhaiexport A/S med krav om erstatning for tapt fortjeneste som følge av at saksøkte nr. 1 i strid med sine plikter som saksøkerens disponent har eksportert håbrand til Italia uten å la eksporten gå gjennom saksøkeren. Kravet er begrenset oppad til kr, 1 500 000,-.

Håbrandeksportørenes Forening, Italiagruppen, er et andelslag med egne statutter, eget styre og egne regnskaper. Dens formål er å ivareta medlemmenes felles interesser ved eksport av håbrand til Italia, Gruppen ble opprinnelig stiftet den 10. mai 1935. - - -

Italiagruppen hadde ingen formell enerett til eksport av håbrand til Italia, men faktisk gikk allikevel all eksport av håbrand gjennom gruppen. Håbrandfiskernes Salslag hadde nemlig enerett til all førstehåndsomsetning av håbrand, og laget leverte utelukkende til Italiagruppen for eksport til Italia. All håbrand til Italia ble eksportert i fersk, iset tilstand.

Etter en stans under krigen begynte gruppen i 1945 å arbeide for å få gjenopptatt eksporten til Italia. Det lyktes å få endel eksport i gang, og transporten foregikk dels med kjølevogner fro Norge til Italia, dels med skip til Bologne og med kjølevogner derfra, Frem til 1/1-1950 foregikk håbrandhandelen med Italia på kompensasjonsbasis. Etter 1/1- 1950 foregikk den over clearing.

Nils Marthinussen var fortsatt gruppens disponent. - - -

Som nevnt foran ble før krigen all håbrand til Italia eksportert i fersk, iset tilstand, og Italiagruppen hadde den faktiske enerett til denne eksport. Etter krigen begynte man også å fryse håbranden, og spørsmålet om eksport av frossen håbrand til Italia også utelukkende skulle gå gjennom Italiagruppen ble aktuelt. - - -

Retten skal bemerke:- - -

I sakens realitet har retten delt seg i et flertall bestående av formannen og domsmann Andersland, og et mindretall bestående av domsmann Langeland.

Flertallets standpunkt er dette:

Det forlik som i november 1953 ble inngått mellom Italiagruppen på den ene side og Nils Marthinussen og E, Marthinussen & Søn A/S på den annen, er etter sin ordlyd et endelig oppgjør mellom partene. -

Nils Marthinussen har forklart at han ikke ville ha vedtatt forliket hvis det ikke skulle være et totaloppgjør. Heller ikke dette er avgjørende, Det avgjørende må være under hvilke forutsetninger Italiagruppen har vedtatt forliket, og om Marthinussen var eller burde ha vært

Side:881

klar over disse forutsetningene, Man må da gå tilbake til sakens forhistorie, - - -

Det kan etter dette ikke være synderlig tvilsomt at Italiagruppens medlemmer, såvel under forliksforhandlingene som på generalforsamlingen, har forutsatt at forliket refererte seg til Marthinussens eksport i tidsrommet 1/6-1950 til 31/12-1952, Det kan heller ikke være tvilsomt at Marthinussen har forstått dette, Det er også på det rene at Marthinussen ikke ga noen opplysninger om at han hadde eksportert betydelige kvanta forut for dette tidsrommet på samme måte som i tidsrommet, - - -

Etter dette er flertallet kommet til at det må ha vært klart for Marthinussen at Italiagruppen gikk med på forliket på grunnlag av et eksportert kvantum på ca. 740 tonn i perioden 1/6-1950 til 31/12-1952, og forliket kan da ikke omfatte hans eksport forut for dette tidspunkt.

Derimot finner man at forliket må være bindende for det tidsrom det angår, - - -

Det neste spørsmål som reiser seg, er om all Marthinussens eksport har vært frossen og om han i relasjon til Italiagruppen pliktet å la også den frosne eksport gå gjennom denne, - - -Det foreligger ikke opplysninger som gjør det mulig å gjøre seg opp noen sikker mening om hvorvidt Marthinussen overhodet har eksportert fersk, iset håbrand, og flertallet finner ikke å kunne sette til side hans egen forklaring om at all håbrand har vært frossen,- - -

Det neste spørsmål blir da om Marthinussen i relasjon til Italiagruppen pliktet å la den frosne håbrand gå gjennom denne, Da håbrandgruppens någjeldende statutter ble vedtatt i 1937, eksisterte ikke frossen håbrand, Statuttene nevner derfor bare håbrand. På styremøte den 8/10-1946, hvor Marthinussen var tilstede, ble det imidlertid enstemmig vedtatt at all, såvel fersk, som frossen håbrand for Italia måtte overlates gruppen. På generalforsamlingen den 25/10-1946 ble årsberetningen vedtatt mot en stemme, (Hernes) som ønsket følgende protokolltilførsel: - - -Marthinussen har hevdet at statuttene bare gjelder fersk håbrand siden det var det eneste som eksisterte i 1937. En utvidelse til frossen håbrand innebærer en endring i lagets formål og til slik formålsendring kreves enstemmighet, Da Hernes tok forbehold om enerett for gruppen også for frossen håbrand, og slik enerett ikke ble oppnådd, foreligger ikke enstemmighet og vedtaket er følgelig ikke bindende, Flertallet kan ikke gi Marthinussen medhold i dette, Selv om det skulle være så at generalforsamlingsbeslutningen av 1946 må oppfattes som en formålsendring, er formålet med den av Marthinussen Påberopte regel å beskytte mindretallet, Så lenge mindretallet ikke angriper beslutningen, må den i alle fall være bindende for flertallet. - - -Flertallet er etter dette kommet til at Marthinussen i relasjon til Italiagruppen hadde plikt til å la også den frosne håbranden gå gjennom gruppen, - - -

Flertallet er etter det foranstående kommet til at Nils Marthinussen har handlet pliktsstridig overfor Italiagruppen ved å la eksporten gå gjennom sitt eget firma, E, Marthinussen & Søn A/S, istedetfor gjennom gruppen. Det neste spørsmål blir da om hans ansvar er foreldet, - - -Noen foreldelsesfrist kan da ikke være utløpt, og det blir

Side:882

unødvendig for flertallet å ta standpunkt til om Nils Marthinussen har gjort seg skyldig i straffbar utroskap.

De saksøkte har subsidiært anført at det må foretas en ansvarsfordeling i henhold til ikrafttr.lovens §25, 2, ledd. Italiagruppens styre har etter de saksøktes mening opptrådt uaktsomt og ikke søkt å avverge eller begrense skaden. De har ikke fulgt med og har unnlatt å benytte seg av de kontrollmuligheter som forelå, Flertallet kan ikke slutte seg til dette synspunktet, - - -

Atter subsidiært har de saksøkte anført at hvis E, Marthinussen & Søn A/S og/eller Norwegischer Heering Eksport A/S ansees som medlemmer av gruppen er deres ansvar fastlagt i gruppens egne vedtekter. I disses §6 er det bestemt at brudd på denne overenskomst straffes med en bot på kr, 2 000,-, samt at medlemmet skal tape sin innskutte kapital og eventuelt forekommende overskudd, Dette blir da etter de saksøktes mening det maksimale ansvar, Heller ikke denne innsigelse kan gis medhold. - - -

Flertallet er enig med saksøkeren i at erstatningen skal omfatte det tap som Italiagruppen har lidd ved Marthinussens pliktstridige eksport. Dette tap lar seg i dag ikke beregne nøyaktig, da det beror på en rekke usikre faktorer, Italiagruppen har bygget sitt krav på grunnlag av hva den ville ha tjent hvis hele kvantumet var eksportert i fersk, iset tilstand. Denne regningsmåte kan flertallet ikke være enig i. - - -

Man har foran gått ut fra at hele Marthinussens eksport har foregått som frossen, Hvis det kunne ansees bevist at noen del av kvantumet hadde kunnet eksporteres iset ville det allikevel vært riktig å beregne erstatningen for denne del på basis av fortjenesten ved fersk eksport. I bilag 1 til revisor Elvsaas' rapport 30/8-1961 finnes en oppstilling over daglig leverte kvanta håbrand fra Håbrandfiskernes Salslag til Marthinussen, Det fremgår av denne oppstilling at i en rekke tilfeller, særlig i 1947, men også i de følgende år, har det leverte dagskvantum vært stort nok til å fylle en jernbanevogn med 5 tonn håbrand. I andre tilfeller er også det samlede kvantum i to eller tre på hinannen følgende dager store nok til å fylle en jernbanevogn, I slike tilfeller ville fisken kunne taes inn på hus, legges i binge med is, og samles opp til kvantumet ble stort nok, Disse opplysninger er imidlertid i seg selv ikke nok til å bevise at fisken i disse tilfellene kunne ha vært eksportert iset, For at eksporten kunne foregå iset, måtte også en rekke andre betingelser foreligge, jfr. foran, og dertil kommer at i de tilfellene hvor fisken måtte taes inn på hus og samles opp over to-tre dager, ville det bero på en forretningsmessig vurdering om man skulle ta risikoen på å få et stort nok kvantum i løpet av kort tid, eller om man skulle fryse fisken. Man finner ikke å kunne konstatere at Marthinussens beslutning om å fryse fisken i disse tilfellene har vært uforsvarlig. Flertallet kommer etter dette til at tapet i sin helhet blir å beregne på grunnlag av frossen eksport. Det kan ikke antas at Italiagruppen ville ha oppnådd høyere fortjeneste på denne enn Marthinussen selv har gjort.

Som foran nevnt er flertallet kommet til at det forlik som ble inngått i november 1953 er bindende for begge parter og innebærer et endelig oppgjør for regnskapsperioden 1/6-1950 til 31/12-1952, Forliket

Side:883

omfattet Marthinussens eksport fra 1/7-1950 og erstatningen blir derfor å beregne på grunnlag av hans eksport forut for denne dato. I tiden fra og med 1947 til 30/6-1950 har Marthinussen & Søn A/S eksportert 1063 tonn. Fortjenesten på dette kvantum lar seg ikke nøyaktig beregne idet regnskapene for de første årene mangler. På grunnlag av sine regnskaper for perioden 1/7-1948 til 1/6 1950 har saksøkeren beregnet sin gjennomsnittlige fortjeneste til 19,3 øre pr. kg og har lagt dette tall til grunn for sin tapsberegning også for perioden forut for 1/7-1948. De av retten oppnevnte sakkyndige, revisorene Vårdal og Meland, har på grunnlag av Marthinussens regnskaper beregnet hans fortjeneste i 1950 og 1951 til gjennomsnittlig 13,6 øre pr. kg. For tiden før 1950 foreligger det ikke regnskaper som muliggjør noen nøyaktig fortjenesteberegning, og revisorene Vårdal og Meland har derfor ikke foretatt noen slik beregning. Dette er derimot gjort av Marthinussens egen revisor, statsautorisert revisor Paul Erdal, som har vært ført som vitne. Han har bygget på saksøkerens beregninger hvori han har foretatt endel korreksjoner. Han kommer frem til en fortjeneste på ca. 15 øre pr. kg som han oppgir med et hvert forbehold. Vårdal og Meland har også beregnet Marthinussens fortjeneste i flere perioder etter mai 1951. Disse fortjenester viser en jevnt stigende tendens, Etter en vurdering av de opplysninger som foreligger om eksportforholdene før 1950 er retten kommet til at fortjenesten i denne tiden neppe kan settes høyere enn fortjenesten i 1950, og at man kan ta sitt utgangspunkt i den fortjeneste som er beregnet av revisor Erdal, altså 15 øre pr. kg som ligger noe høyere enn den fortjeneste som Vårdal og Meland har beregnet som gjennomsnitt for 1950/51. Det er imidlertid på det rene at det i disse beregninger ikke er tatt hensyn til administrasjonsomkostninger og rentetap ved lagring av fisken, Saksøkeren har i sin beregning tatt med utgifter til administrasjon med 4,63 øre pr. kg. En del av disse administrasjonsomkostninger må være faste utgifter som ikke vil øke ved øket eksport. Om hele Marthinussens kvantum ble overført til gruppen kunne derfor administrasjonsomkostningene ikke settes til 4,63 øre pr, kg, Flertallet har funnet at den skjønnsmessig kan settes til 2,5 øre pr, kg, Det foreligger i saken nøyaktige oppgaver over innkjøpte og solgte kvanta og når innkjøpene og salgene har funnet sted. På dette grunnlag kan man beregne den gjennomsnittlige lagringstid. Denne kan settes til 4 måneder. Regner man med en dagjeldende kassakredittrente på 4,25 % kan rentetapet i lagringstiden settes til 2,5 øre pr, kg. Etter dette kommer retten til en gjennomsnittlig nettofortjeneste pr. kg på 10 øre.

I januar 1953 har Marthinussen eksportert 110 tonn håbrand som er lisensiert som frossen, Lisensene er fremlagt. Marthinussen hevder at de er gitt med Frionors samtykke og at eksporten er Italiagruppen uvedkommende. Lisensene er utstedt av Fiskeridepartementets Fisketransport ved Fiskeridirektoratet i Bergen, og det fremgår hverken av lisensene selv eller av bilagene til dem at de har vært forelagt for Eksportutvalget for frossenfisk som er identisk med styret i Frionor. Men hvordan sammenhengen med Iisensene måtte være, finner flertallet, under henvisning til det som er sagt foran om frossen håbrand og om hva forliket omfattet, at Marthinussen pliktet å la også denne eksport komme Italiagruppen til gode. Eksportprisen for dette kvantum

Side:884

var kr. 3,10 pr. kg og revisorene Vårdal og Meland har beregnet fortjenesten på hele kvantumet til kr, 18 645,68. Saksøkeren har hevdet at fisken i januar 1953 kunne vært solgt for 3,75 pr. kg og har på dette grunnlag beregnet fortjenesten til 81,89 øre pr. kg. Den samlede fortjeneste skulle etter dette bli ca, kr. 90 000,-. Marthinussen har på sin side forklart at hele det kvantum han eksporterte i januar 1953 var forhåndssolgt høsten 1952 og da var prisen 3,10 pr. kg. Det er et forretningsmessig vurderingsspørsmål om man skal forhåndsselge fisken eller om man skal ta sjansen på en prisstigning. Flertallet finner ikke å kunne sette tilside Marthinussens forklaring om at fisken virkelig var forhåndssolgt og kan heller ikke karakterisere dette som noen uforsvarlig forretningsmessig disposisjon. Man bygger derfor på den fortjeneste som Marthinussen virkelig har oppnådd.

Etter dette kommer retten til at Italiagruppens tap skjønnsmessig kan beregnes slik:

1063 tonn eksportert før 1/7-1950 à kr, 0,10 = kr.106 300,-

110 tonn eksportert i januar 1953 kr. 18 646,-

administrasjon og rentetap 5 øre pr. kg " 5 500,- " 13 146,-

= kr.119 446,-

Saksøkeren har hevdet at erstatningen også må omfatte det rentetap gruppen har lidd ved å ha måttet unnvære denne kapitalen. Rentetapet er endel av den påførte skade. De saksøkte har hevdet at erstatningskrav ikke er rentebærende og at det derfor ikke blir tale om annen rente enn prosessrente. Flertallet finner at saksøkeren må gis medhold, og viser forsåvidt til Øvergård: Norsk erstatningsrett 1951 328. Italiagruppens medlemmer er påført et tap ved ikke å kunne gjøre den unndradde kapital fruktbringende i sine forretninger, eller ved at de har måttet holde en tilsvarende høyere kassakreditt, Dette tap er en adekvat følge av Marthinussens handlinger. Tapet antas å kunne settes lik kassakredittrenten i angjeldende tidsrom. Denne var 4,25 % til 1954 og deretter 5,25 %. Beregnet etter denne rentefot og med utgangspunkt i de enkelte år da transporten har funnet sted og frem til saksanlegget den 1/7 1958 kan renten settes til ca. kr, 60 000,-. Saksøkerens samlede tap blir da etter dette skjønnsmessig satt til kr, 180 000,-.

For dette beløpet er saksøkte nr. 1, Nils Marthinussen ansvarlig. Saksøkte nr, 2, E. Marthinussen & Søn A/S må også være ansvarlig. Hele eksporten har foregått gjennom dette firmaet og hele fortjenesten er kommet dette tilgode. Nils Marthinussen var styreformann i E. Marthinussen & Søn A/S, og han har benyttet dette firma som medium for sine rettsstridige handlinger overfor Italiagruppen. Firmaet må derfor være ansvarlig for styreformannens handlinger, uansett om firmaet ansees som medlem av Italiagruppen eller ikke, Saksøkte nr, 3, Marthinussens Fryseanlegg A/S har ikke hatt annen befatning med saken enn at det har foretatt regulær oppfrysing av håbranden på forretningsmessig basis. Det har ikke selv foretatt noen eksport og har ikke hatt annen inntekt på fisken enn fryse- og lagerleie. Som nevnt foran er flertallet kommet til at oppfrysingen og lagringen var en

Side:885

forretningsmessig forsvarlig disposisjon. Italiagruppen disponerte selv ikke noe fryseri og ville i alle fall vært henvist til å få fisken frosset, Selv om dette også kunne ha skjedd ved andre fryserier, kan Marthinussen ikke kritiseres for at han har latt frysingen skje ved sitt eget fryseri, Utgiftene ved frysing og lagring er bokført i Marthinussens bøker som er revidert av Vårdal og Meland, Det er funnet bilag for samtlige utgifter, og de priser som er nyttet, er i samsvar med de satser som Norsk Fryseri- og Kjøleanieggsforening har utarbeidet, Etter dette er flertallet kommet til at det ikke foreligger noe erstatningsbetingende forhold fra Marthinussens Fryseanlegg's side og saksøkte nr, 3 vil derfor bli å frifinne. Saksøkte nr, 4, Norwegischer Heringhaiexport A/S, er et eksportfirma som har bestått som medlem i Italiagruppen. Firmaet har vært fullstendig passivt gjennom hele den periode som denne saken angår. Det har hverken kjøpt eller solgt håbrand, men det har fått utbetalt fortjeneste på sin kvote i Italiagruppen. Etter de opplysninger som foreligger, kan flertallet ikke se at Norwegischer Heringhaiexport A/S på noen måte har medvirket til Nils Marthinussens eksport utenom Italiagruppen. Firmaet vil derfor bli å frifinne,

Mindretallet, domsmann Langeland, finner at forliket i november 1953 må forståes som en endelig bileggelse av tvisten mellom partene. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H, F, Marthinussen, Sverre Nygaard og Lars Sollesnes):

Lagmannsretten er kommet til et resultat som avviker noe fra byrettens dom. - - -

Bevisførselen under ankeforhandlingen har imidlertid etter lagmannsrettens syn ikke i noen vesentlig grad endret hovedtrekkene i det saksforhold som er lagt til grunn av byretten, og lagmannsretten kan derfor for så vidt i sin alminnelighet vise til den redegjørelse byretten har gitt i sine domsgrunner.

Det fremgår av denne at Italiagruppen ifølge de statutter som ble vedtatt i 1937 hadde til formål å vareta håbrandeksportørenes felles interesser ved eksport av håbrand til Italia og at alle medlemmer av foreningen ved sin tilslutning til statuttene fraskrev seg rett til direkte eller indirekte å eksportere håbrand til Italia, Det er på det rene at Marthinussen likevel har eksportert betydelige mengder håbrand til Italia utenom gruppen. Det er ikke helt på det rene hvor stor eksporten alt i alt har vært. De beregninger og oppgaver som foreligger, varierer litt, men det samlede kvantum ligger under enhver omstendighet opp i mot 2000 tonn i tiden til og med januar 1953, Fra Italiagruppens side er det påstått at en vesentlig del av denne eksport har vært fersk håbrand, mens Marthinussen konsekvent har hevdet og fortsatt hevder at hele eksporten har vært frossen fisk. - - -

At Marthinussen for egen regning skulle ha eksportert håbrand fersk, har i seg selv neppe formodningen for seg, og lagmannsretten, som for øvrig viser til byrettens domsgrunner, legger etter dette i likhet med byretten til grunn at hele eksporten utenom gruppen har vært frossen håbrand.

Side:886

Italiagruppen har imidlertid også gjort gjeldende at en meget vesentlig del av håbranden i alle tilfelle kunne ha vært eksportert som iset fersk.- - -

Lagmannsretten sitter etter den omfattende bevisførsel på dette punkt igjen med et inntrykk av at det er påfallende at all den håbrand som er kommet inn i den lange rekke av tilfelle som her er dokumentert, har måttet fryses ned fordi det av de grunner som er angitt av Marthinussen ikke skulle være praktisk mulig å eksportere den i fersk tilstand. Lagmannsretten er likevel blitt stående ved at det etter alle de år som er gått, ikke er tilstrekkelig holdepunkt i det foreliggende bevismateriale for å anse det godtgjort at noen del av den frosne håbrand kunne ha vært eksportert som fersk av gruppen. Det må dermed såvel ved avgjørelsen av om Marthinussens eksport av håbrand i henhold til statuttene for Italiagruppen skulle ha gått gjennom gruppen som ved en eventuell erstatningsberegning legges til grunn at det er spørsmål om eksport av frossen håbrand.

Da Italiagruppen ble stiftet og da gruppens statutter av 1937 ble vedtatt, eksisterte det ikke frossen håbrand. I og med at det dermed ikke forekom annet enn eksport av iset, fersk fisk, er det i og for seg rimelig nok at statuttene ikke uttrykkelig nevner hverken fersk eller frossen håbrand, men bare taler om håbrandeksport i sin alminnelighet. Men den omstendighet at frossen håbrand ikke var kjent da gruppen ble startet og statuttene vedtatt, kan heller ikke etter lagmannsrettens mening være avgjørende for at ikke Marthinussen senere i forhold til gruppen pliktet å la også sin eksport av frossen håbrand gå gjennom gruppen og følgelig ikke handlet rettsstridig overfor gruppen ved å eksportere i eget navn og for egen regning. - - -

Lagmannsretten er etter dette enig med byretten i at Marthinussen i forhold til Italiagruppen var forpliktet til å la også eksport av frossen håbrand gå gjennom gruppen, og at forholdet til Frionor ikke kan gi rettslig grunnlag for eksport utenom gruppen. At den foretatte eksport har funnet sted gjennom firma E. Marthinussen & Søn A/S finner lagmannsretten ikke å kunne tillegge noen betydning. Det er fremholdt at dette firma ikke var medlem av Italiagruppen etter desember 1938, da firmaets kvote ble overført til Norwegischer Heringhaiexport A/S. Så vidt skjønnes er dette en overføring som Marthinussen foretok på egen hånd og gjennomførte i regnskapet i egenskap av disponent og daglig leder av gruppen, uten at styret - om det overhodet ble oppmerksom på forholdet - har tillagt det noen realitet, Noen realitet kan spørsmålet om hvilket av de to selskaper som formelt satt med medlemskapet, heller ikke sees å kunne ha, og det finnes klart at forholdet ikke kan influere på avgjørelsen av om eksporten av frossen håbrand har vært rettsstridig i forhold til gruppen.

Når det gjelder eksporten i januar 1953 på i alt 110 tonn frossen håbrand, foreligger det for øvrig en selvstendig forpliktelse for Marthinussen til å la den komme gruppen til gode. Det vises for så vidt til at han i styremøtet 8. januar 1953, da hans eksport ble tatt opp, uttrykkelig sa seg villig til å ta frossen håbrand inn i gruppen fra 1, januar s.å. Dette forklarer også at tiden etter 1, januar 1953 overhodet ikke kan sees omtalt under den senere behandling av saken i gruppen. For så

Side:887

vidt forelå det åpenbart et avsluttet forhold i og med regnskapet for 1, juni 1950-31, desember 1952.

Lagmannsretten legger således til grunn at Marthinussens eksport av håbrand til Italia for egen regning overhodet har vært rettsstridig i forhold til Italiagruppen, selv om håbranden har vært eksportert frossen. Eksporten antas dermed å begrunne erstatningsansvar overfor gruppen for det tap denne måtte ha lidt som følge av at eksporten har gått utenom gruppen. Hvorvidt gruppen fortsatt har et krav på Marthinussen på dette grunnlag, beror i første rekke På om ansvaret må anses endelig oppgjort ved det forlik som ble inngått mellom Marthinussen og gruppen i november 1953. - - -

At det forlik gruppen og Marthinussen kom fram til, er ment å være et endelig oppgjør, slik det også selv gir uttrykk for, er på det rene etter partenes standpunkt for lagmannsretten, og annet kunne det heller ikke sees å være noe rimelig grunnlag for å hevde, Det er dermed klart at forliket også må ha virkning som et endelig og altomfattende oppgjør med mindre det fra gruppens side må antas å være motivert av den uriktige forestilling at Marthinussens samlede uberettigede eksport av håbrand utenom gruppen, som forliket tok sikte på å dekke, iallfall i det vesentlige var begrenset til det kvantum på ca. 740 tonn som forelå opplyst for tidsrommet 1. juni 1950-31. desember 1952 og Marthinussen i tilfelle var eller burde være klar over denne forutsetning. På dette punkt har lagmannsretten vært i atskillig tvil etter det som foreligger. - - -

Lagmannsretten er etter dette kommet til at forliket i november 1953 fra Italiagruppens side hadde som sin forutsetning at Marthinussens samlede eksport utenom gruppen iallfall i det vesentlige var begrenset til det kvantum på ca, 740 tonn som det forelå opplysning om for regnskapsperioden og at Marthinussen må ha forstått dette og dermed at det bygget på et uriktig grunnlag. Under de foreliggende omstendigheter kan gruppen da ikke være rettslig bundet av forliket som et endelig og fullstendig oppgjør av gruppens erstatningskrav,

Lagmannsretten antar likevel ikke at dette må være ensbetydende med at forliket ikke kan anses bindende overhodet, Marthinussen har subsidiært gjort gjeldende at forliket må ha virkning som et endelig oppgjør av erstatningskravet for den del av hans eksport som det er basert på, Lagmannsretten er enig i det. Selv om det måtte være så at Italiagruppen ikke ville ha gått med på noe forlik om den hadde kjent til omfanget av Marthinussens eksport fullt ut, og det i så måte foreligger sviktende forutsetninger, er det forlik som ble inngått likevel uttrykk for hva gruppen selv anså som et akseptabelt oppgjør for den eksportunndragelse som den regnet med. Det erstatningsbeløp som ble resultatet av forliksforhandlingene og som gruppen for så vidt foretrakk å la det bero med, er som nevnt av byretten, hvis domsgrunner lagmannsretten i denne sammenheng for øvrig i det vesentlige tiltrer, ikke fremkommet som følge av uriktige opplysninger fra Marthinussen om eksporten i det tidsrom gruppen hadde for øye eller som følge av mangelfulle opplysninger for øvrig om denne eksport.

Det kan under disse forhold ikke sees å være rimelig grunn til at ikke Italiagruppen skal være bundet av forliket som et endelig oppgjør

Side:888

for den del av Marthinussens uberettigede eksport som gruppen selv kom fram til at erstatningsbeløpet burde godtas som kompensasjon for. Lagmannsretten er derfor kommet til at det erstatningskrav Italiagruppen nå kan gjøre gjeldende i tillegg til den tidligere utbetalte forlikserstatning, må være begrenset til erstatning for tap som følge av den rettsstridige håbrandseksport utenom tidsrommet 1. juni 1950-31. desember 1952. - - -

Lagmannsretten som for øvrig om dette viser til hva byretten har anført, er da enig i at foreldelse ikke under noen omstendighet var inntrådt da forliksklagen ble forkynt 1. juli 1958.

Når det gjelder påstandene om at det må skje ansvarsfordeling i henhold til ikrafttredelseslovens §25 annet ledd og at Marthinussens ansvar er fastlagt og uttømmende regulert i §6 i Italiagruppens egne vedtekter, er lagmannsretten likeledes enig med byretten og tiltrer for så vidt i det alt vesentlige byrettens domsgrunner. På den annen side finner ikke lagmannsretten at det er grunnlag for å ta med en eventuell reaksjon etter statuttenes §6 (bot og tap av innskuddskapita§1) i Marthinussens ansvar i den foreliggende sammenheng, slik det er gjort gjeldende av gruppen under erstatningsberegningen. Det er opplyst at innskuddskapitalen er tilbakebetalt til Norwegischer Heringhaiexport, og for øvrig antas ansvaret etter statuttene for brudd på overenskomsten om opprettelsen av gruppen i det hele å måtte anses oppgjort ved forliket i 1953.

Det er ikke uenighet om at erstatningsansvaret for den rettsstridige eksport utenom gruppen omfatter det tap Italiagruppen er påført ved denne eksport. Etter det som er nevnt vil tapet også av lagmannsretten i dets helhet bli ansatt på basis av eksport av frossen fisk og med utgangspunkt i at Italiagruppen åpenbart ikke kunne ha oppnådd større fortjeneste på eksporten enn Marthinussen selv har gjort.

Foran er det nevnt at oppgavene og beregningene over den samlede eksport varierer noe, men at det samlede kvantum i tiden til og med januar 1953 i alle tilfelle ligger opp imot 2000 tonn. Av dette vedrører 740 tonn regnskapsperioden 1. juni 1950-31, desember 1952, mens 110 tonn ubestridt er eksportert i januar 1953. Den øvrige eksport er av byretten satt til 1063 tonn, uten at det kan sees hvordan tallet er fremkommet.

På grunnlag av revisor Erdals beregninger har Italiagruppen anslått det samlede eksporterte kvantum frossen håbrand til ca. 1 959 tonn. Det er da gjort tillegg for et par leveringer til Frionor, som menes å skulle godskrives gruppen. Det er ikke opplyst nærmere hvordan sammenhengen for så vidt har vært, og lagmannsretten finner at erstatningsberegningen bør bygge på et skjønnsmessig ansatt totalkvantum på 1 900 tonn, Av dette vil da 1 050 tonn gjelde tiden forut for 1. juni 1950 og 110 tonn januar 1953, og det blir gruppens tap ved å være unndratt disse to eksportkvanta som er gjenstand for erstatning.

Italiagruppens tap og erstatningskravets størrelse må beregnes med utgangspunkt i den fortjeneste Marthinussen kan antas å ha oppnådd. Om dette har det vært en meget omfattende bevisførsel for lagmannsretten. Hva byretten for så vidt har bygget på, fremgår av dens domsgrunner. For lagmannsretten er det på det rene at den beregnede

Side:889

fortjeneste på 15 øre pr. kg for tiden forut for 1950 som revisor Erdal var kommet til, iallfall må forhøyes med 5 øre, Men denne beregning bygger på den annen side på fortjenesten ved eksport av fersk håbrand. Det er dermed ikke tatt hensyn til utgiftene ved nedfrysing og lagring etc, De beregninger som Italiagruppen har foretatt og fremlagt under ankeforhandlingen er likeledes i sin helhet basert på fersk eksport, og må etter det anførte settes til side,

De oppnevnte sakkyndige, revisorene Vårdal og Meland, har som det fremgår av byrettens dom, beregnet Marthinussens fortjeneste i 1950 og første del av 1951 til gjennomsnittlig 13,62 øre pr. kg. Denne beregning bygger på Marthinussens egne regnskaper og den gjelder frossen håbrand etter at bl.a, omkostningene til frysing og lagring er gått til fradrag. Fortjenesten etter mai 1951 har vist en jevnt stigende tendens, og det synes etter det som er opplyst klart at også marginen for årene forut for 1950 har vært mindre enn den senere ble, Lagmannsretten finner det etter det som foreligger rimelig å anslå fortjenesten på eksporten av frossen håbrand forut for 1, juni 1950 med utgangspunkt i Vårdals og Melands beregning av gjennomsnittsfortjenesten for 1950-1951 til 13,62 øre pr. kg. Det er på det rene at det må gjøres fradrag for administrasjonsomkostninger og rentetap ved lagring, og partene har for så vidt ikke hatt noe å bemerke til det anslag på 5 øre pr. kg som byretten her er kommet til.

På de 110 tonn som ble eksportert i januar 1953 er den faktiske fortjeneste av de sakkyndige revisorer beregnet til kr, 18 645,68,- hvorfra det i tilfelle likeledes må trekkes administrasjon og rentetap ved erstatningsberegningen. Italiagruppen har for lagmannsretten fastholdt at fortjenesten i dette tilfelle må beregnes på grunnlag av den merpris som menes å kunne ha vært oppnådd ved salg i januar 1953 i stedet for etter prisen ved forhåndssalg høsten 1952. Lagmannsretten har ikke holdepunkt for å sette til side Marthinussens opplysning om at fisken var forhåndssolgt og at dette var forretningsmessig riktig og viser for øvrig i denne sammenheng til byrettens domsgrunner. Erstatningsansvaret vil derfor for denne eksport bli basert på den oppgitte oppnådde fortjeneste.

På dette grunnlag er lagmannsretten kommet fram til et samlet skjønnsmessig anslått tap for Italiagruppen på eksporten av de ca, 1 160 tonn frossen håbrand som Marthinussens erstatningsansvar i alt omfatter, på kr, 100 000,-. Fra gruppens side er det som for byretten gjort gjeldende at erstatningsansvaret må omfatte også gruppens rentetap, beregnet som renter og renters renter av erstatningsbeløpet etter satsene for kassakredittrente i hele tidsrommet fra 1. juli 1958 til domsavsigelsen. Lagmannsretten antar for sin del at det etter det standpunkt som er inntatt i rettspraksis ikke i dette tilfelle er rettslig hjemmel for å tilkjenne renter utover vanlige prosessrenter fra saksanlegget, og viser for så vidt til Augdahl: Obligasjonsrett (3, utg.) s, 274 og de dommer som er nevnt der. Lagmannsretten skal tilføye at det ikke kan sees å være tilstrekkelig grunnlag for å anta at rentespørsmålet står i noen annen stilling ved forsettlige skadegjørende handlinger, og finner derfor ikke grunn til å gå inn på om vilkårene for å karakterisere Marthinussens

Side:890

eksport utenom gruppen som et forsettlig rettsbrudd overfor denne i tilfelle ville være til stede.

For erstatningsbeløpet er Nils Marthinussen i egenskap av gruppens disponent og tillitsmann klart nok ansvarlig. Han kan i så henseende åpenbart ikke gjøre gjeldende at det fra gruppens side foreligger noen art av ansvarsbefriende decharge. Heller ikke kan det i denne sammenheng ha noen betydning at eksporten er foretatt gjennom firmaet E, Marthinussen & Søn A/S.

Når det gjelder påstanden om erstatningsansvar for firmaet E. Marthinussen & Søn A/S gjøres det av Marthinussen gjeldende dels at firmaet etter 1938 ikke var medlem av gruppen og dels at det ikke er riktig som byretten bygger på, at Nils Marthinussen var styreformann og i den egenskap benyttet seg av firmaet for den uberettigede eksport. Det er opplyst at det var faren Eilert Marthinussen som var styreformann inntil han døde 15. august 1950 og at Nils Marthinussen først ble styrets formann i 1965. Inntil da var han ordinært medlem av styret, uten at det imidlertid er opplyst å ha vært noen styreformann i mellomtiden etter farens død.

Den overføring av medlemskapet i Italiagruppen fra firma E, Marthinussen & Søn A/S til Norwegischer Heringhaiexport som Marthinussen foretok i 1938 og som etter det opplyste ikke har skjedd i forbindelse med en formell oppsigelse av medlemskapet i henhold til statuttenes regel, har lagmannsretten ikke kunnet tillegge noen realitet for spørsmålet om Marthinussens plikt til å la eksporten av frossen håbrand gå gjennom gruppen. Spørsmålet om det formelle medlemsskap kan etter lagmannsrettens syn ikke tillegges større betydning i den foreliggende sammenheng. Om Norwegischer Heringhaiexport A/S vises til det som er opplyst om dets virksomhet i byrettens domsgrunner. Det var E, Marthinussen & Søn A/S som var eksportfirmaet og drev virksomheten, og som derfor måtte forestå eksporten. I begge selskaper var det utelukkende de to brødre Marthinussen og deres far som eide aksjene, og det kan reelt sett ikke antas å ha hatt noen betydning for gjennomføringen av eksporten ved firma E. Marthinussen & Søn A/S eller for dettes medvirkning i eksportvirksomheten om Nils Marthinussen var formann i eller bare medlem av selskapets styre. Det må i så måte ha vært hans faktisk bestemmende stilling i selskapet som har vært avgjørende.

Forøvrig foreligger det så vidt lagmannsretten kan se en klar bekreftelse på hvorledes firmaet selv har oppfattet forholdet, i den omstendighet at det i følge referatet fra forliksforhandlingen i november 1953 både stod som part i tvisten med gruppen og som ansvarlig for den forlikserstatning det da ble enighet om. Tvisten er angitt å være med firmaet E. Marthinussen & Søn A/S og Nils Marthinussen som disponent for Italiagruppen, og det var disse to som i fellesskap påtok seg å betale erstatning. Det er vanskelig å oppfatte dette annerledes enn at firmaet dengang må ha ansett seg ansvarlig for den eksport erstatningen gjaldt.

Påstanden om erstatningsansvar for Marthinussens Fryseanlegg A/S finnes det etter lagmannsrettens syn på saken, som for så vidt faller sammen med byrettens, ikke rettslig grunnlag for. Det foreligger etter

Side:891

det som er nevnt ikke i forhold til gruppen noen uberettiget fryseriinntekt. Lagmannsretten slutter seg i denne forbindelse til byrettens domsgrunner.

Etter dette vil Nils Marthinussen og E. Marthinussen & Søn A/S bli dømt til å betale Håbrandeksportørenes Italiagruppe kr, 100 000,- med prosessrenter, mens Marthinussens Fryseanlegg A/S blir frifunnet. Det er ikke foranledning til å gå inn på innsigelsen mot gruppens påstandsutvidelse. - - -