Rt-1970-95

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1970-02-11
Publisert:	Rt-1970-95
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14B/1970.
Parter:	Tjeldsund kommune (høyesterettsadvokat Markus Andresen) mot A (høyesterettsadvokat Olav Hestenes).
Forfatter:	Gundersen, Heiberg, Anker, Gaarder, Mindretall: Roll-Matthiesen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, §28, Spesialskoleloven (1915) §1, Landsfolkeskoleloven (1936) §11, §23, §31, Spesialskoleloven (1951) §13, Kommunestyreloven (1954) §41, LOV-1955-07-30-§7, Folkeskoleloven (1959) §23

Dommer Gundersen: Ved Ofoten herredsretts dom av 14. oktober 1967 ble Tjeldsund kommune frifunnet for et erstatningskrav som A hadde reist mot kommunen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. A anket til Hålogaland lagmannsrett som gav henne medhold. Ved lagmannsrettens dom av 20. januar 1969 ble hun tilkjent en erstatning stor kr. 40.000 med renter fra domsavsigelsen. Heller ikke for lagmannsretten ble det tilkjent saksomkostninger. Om saksforholdet viser jeg til de to retters domsgrunner.

Tjeldsund kommune har anket til Høyesterett og nedlagt påstand om frifinnelse med tilkjenning av saksomkostninger for alle retter. A, som har fri sakførsel for Høyesterett påstår:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Tjeldsund kommune dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger med det beløp A's prosessfullmektigs salær blir fastsatt til.»

Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten. Dette gjelder også for partenes anførsler, dog med en viss endring og utvidelse for så vidt angår det som Tjeldsund kommune gjør gjeldende.

Kommunen erkjenner nå at lærer B skulle ha sendt melding til skolestyret om at A stod så langt tilbake i lese- og skrivekyndighet at hun ikke kunne følge med i den vanlige undervisning. Denne meldeplikt fulgte både av §31 nr. 4 i folkeskoleloven av 1936 (en tilføyelse som trådte i kraft 1. juli 1952) og av §11 i normalplanen for landsfolkeskolen. Kommunen hevder imidlertid at denne forsømmelse av å melde fra til skolestyret ikke fikk, og etter forholdene ikke kunne få, noen betydning for A's skolegang og hennes videre skjebne.

Den ankende part har videre utbygget den anførsel at kommunen ikke kan gjøres ansvarlig for feil og forsømmelighet som i faglig henseende kan legges en lærer til last. Det er staten som ved lovgivning og generelle bestemmelser avgjør hvilket omfang og innhold folkeskoleundervisningen skal ha, og den står også for utdannelsen av lærere. Staten fører videre kontroll med og har det siste ord når det gjelder ansettelse og avskjedigelse av lærere. Skolestyret i kommunen er en selvstendig enhet som i alt vesentlig

Side:96

handler innenfor en ramme som staten har trukket opp. Den egentlige kommuneledelse, herredsstyre og formannskap, har ingen myndighet til å bestemme over undervisningen eller den daglige skolevirksomhet for øvrig.

Skal et erstatningsansvar overhodet kunne gjøres gjeldende på et slikt grunnlag som det er tale om i denne sak, må det rettes mot staten, ikke mot kommunen. Når kommunen har ansatt kvalifiserte lærere som har den utdannelse staten gir dem, har den gjort sitt.

Fra ankemotpartens side har anførslene i det vesentlige bestått i en henvisning til og videre utbygging av lagmannsrettens begrunnelse. Jeg gjengir her et avsnitt fra anketilsvaret:

«Det må være helt uomtvistelig at lærer B har utvist subjektivt klanderverdig forhold. Og det dreier seg her slett ikke bare om undlatelse av å rapportere ankemotpartens forhold til høyere myndighet. Det dreier seg om en helt konsekvent gjennomført passivitet i hele skoletiden overfor ankemotparten. Av lærer B's prov fremgikk at han ikke en eneste gang hadde samtalt med ankemotparten på tomannshånd om hennes problemer. Han underrettet ikke foreldrene om det som skjedde med datteren og om de tildels dramatiske opptrinn hennes fortvilelse ledet til. Han tok ingen kontakt med kolleger om problemet. Han samtalte ikke med Skoleinspektøren om saken, enn si med Skolestyret.

Man kan gjerne akseptere at lærerne i begynnelsen av 1950- årene ikke hadde full oversikt over problemet med barns lese- og skrivevansker. Men det kan ikke med alvor hevdes at man dengang ikke var fullt klar over at skolen overfor elever med slike vansker måtte ha plikt til å foreta seg noe. Ekstraundervisning med den enkelte elev har vært gjengs pedagogikk i Norge fra lenge før lærer B gikk på lærerskole og en lærer plikter vel dessuten å holde seg noenlunde ajour innen sitt fag.

Poenget er nok ikke at skolen ikke hadde midler til å hjelpe ankemotparten. Poenget er at man fullstendig og totalt unnlot å vurdere om hjelp kunne ytes, rett og slett fordi man anså eleven for å være dum og ubegavet, og ved dette feilsyn påførte en elev med forstand over gjennomsnittet ubotlige skader på det psykiske plan i tillegg til mangelfulle kunnskaper.»

Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten, og jeg kan også på de punkter som for meg er de sentrale slutte meg til herredsrettens begrunnelse. Jeg skal senere si litt mer om dette.

Innledningsvis vil jeg knytte noen bemerkninger til det resonnement fra den ankende parts side som jeg nettopp har referert: at en kommune ikke kan gjøres ansvarlig for faglige feil og svikt i undervisningen fra en lærers side, og at staten i tilfelle må bære dette ansvar. Jeg kan ikke se at dette er riktig. Slik som vårt skolevesen er bygget opp, må jeg anta at et krav av den art som det her gjelder med rette er fremmet overfor kommunen. En annen sak er at vurderingen av hvor langt ansvaret rekker, må være avhengig av hvilke ressurser - av økonomisk

Side:97

og annen art - en kommune har til å møte de behov som foreligger, bl.a. på undervisningens område. Jeg slutter meg for så vidt til det som er sagt om dette spørsmål i Utkast til lov om Statens og kommunenes erstatningsansvar (Kristen Andersenkomitéens innstilling, datert desember 1958 24). Det sies her bl.a. at en må kunne regne med at det offentliges virksomhet holder et rimelig faglig, sosialt og menneskelig niva. «Det nivå det kan bli tale om å operere med, må imidlertid ikke bestemmes av ønsketenkning. Nivået må på de forskjellige felter fastlegges på grunnlag av en nøktern vurdering av hva det er praktisk mulig å gjennomføre.» Jeg tilføyer her at det fra den ankende parts side er fremholdt at Tjeldsund er en liten landkommune i Nordland, med om lag 1700 innbyggere i 40-årene, med et trangt budsjett og relativt liten evne til å ta seg av alle de kommunale fellesformål som skal tilgodesees. Det var bl.a. ikke bevilget midler til hjelpe- eller særundervisning av noen art. Det er videre pekt på at skoleforholdene i Nordland i det første ti-året etter krigen generelt var utilfredsstillende og at skolens folk arbeidet under vanskelige vilkår.

Detaljene i det saksforhold vi behandler fremgår av de tidligere retters domsgrunner, og jeg begrenser meg derfor til å peke på de etter min oppfatning viktigste trekk ved det.

A gikk først 4 år i småskolen med fru C som lærerinne. Vi har ingen opplysninger fra disse første og - når det gjelder tilegnelsen av lese- og skriveferdighet - grunnleggende år i skolen. Vi vet ikke hvilket bilde hun da frembød som elev og kjenner ikke lærerinnens oppfatning av henne. Vi må imidlertid gå ut fra at A på langt nær hadde nådd det nivå som ansees for å være det normale, da hun i det femte skoleår kom til lærer B. Etter hva han nå kan huske kunne A bare sette sammen små ord og lese korte ord, mens hun hadde vanskeligheter med to- og trestavelsesord. Stort lenger kom hun visstnok heller ikke gjennom de tre siste skoleårene.

Etter det som foreligger opplyst må vi ga ut fra at de to lærere var normalt kvalifiserte og at undervisningen i og for seg var regulær. Men overfor A strakk den altså ikke til. Etter min oppfatning vet vi ikke tilstrekkelig til med sikkerhet å kunne fastslå hva årsaken til dette er.

Etter uttalelser fra sakkyndige vitner som ankemotparten innstevnte for lagmannsretten - vi har for så vidt ikke noe nytt materiale for Høyesterett - må det antas at A's rent intellektuelle utrustning var omtrent som et gjennomsnittsbarns. Primært normalbegavet, sier cand. psychol. Jacob Kullmann, intelligensmessig noe under det vanlige, antar overlege Victor Borg. De uttalelser vi har bygger imidlertid på undersøkelser som er foretatt i 1968/69, og det synes nokså klart at man bare kan trekke usikre slutninger fra disse undersøkelser og tilbake til A's tilstand og utvikling i årene 1947/54.

Cand. psychol. Kullmanns uttalelse forelå først ved avslutningen av hovedforhandlingen for lagmannsretten, og den er ikke

Side:98

omtalt i rettens domsgrunner. Jeg finner å burde gjengi hans konklusjon:

«De foretatte undersøkelser og spesifikke prøver viser at en idag står overfor en person som under tidligere givne andre og bedre forutsetninger også primært pedagogisk idag utvilsomt med sin normale evneutrustning ville nådd et kunnskaps- og utdanningsnivå mer overensstemmende med evner og sosiale ambisjoner. De funne utfall i intelligensprøver av typen T.M. kan ikke tas som uttrykk for det potensielle evnenivå, men må sees i sammenheng med det totale tilstandsbillede og de sannsynlige spesifikke lese/skrivevansker som tidlig oppsto i den pedagogiske situasjon. Det kan neppe herske noen tvil om at A's vanskeligheter i avgjørende grad skyldes feilaktig eller mangelfull behandling (opplæring i de tidligste skoleår, omfattende den generelle lærehemning med lese/skrivevansker som sentrale komponenter.»

Selv med bakgrunn i de sakkyndiges uttalelser har jeg ikke kunnet tilegne meg den oppfatning som lagmannsretten kom frem til: at det synes som «A begynte skolegangen uten å være preget av skavanker som skulle gjøre henne uegnet til å absorbere boklig lærdom». Eller som retten sier et annet sted: «Hvis hennes tilfelle var blitt behandlet slik i folkeskoletiden som det burde vært, ville det knapt vært nødvendig med opphold på spesialskole. Sannsynligvis ville det vært tilstrekkelig med ekstraundervisning på hjemstedet, for kortere eller lengere tid, alt etter hvor tidlig det ble tatt affære.» Jeg synes dette er å trekke for dristige slutninger ut fra det spinkle materiale som foreligger. For meg står det som mer sannsynlig at skolen her stod overfor et usedvanlig og vanskelig tilfelle - og et tilfelle som må ha vært vanskelig fra begynnelsen av.

A var ikke syns- eller hørselssvekket og hadde ikke talevansker. Nå vet vi også at hennes meget utilfredsstillende kunnskapstilegnelse ikke skyldtes at hun var evneveik i lovens forstand. Vi har heller ikke holdepunkter for å anta - og det er heller ikke hevdet - at hun i de årene på småskolen da hun burde ha lært å lese og skrive, ble tilsidesatt eller behandlet annerledes enn skolekameratene. Jeg synes det ligger nærmest å anta at A kom til skolen med alvorlige hemninger mot å lære å lese og skrive, et handikap hvis årsaker kan være mange og kompliserte, og som man nok dengang i det alminnelige skoleverk her i landet stod nokså rådløse overfor. Jeg har forstått det slik at vanlig støtteundervisning av ikke spesialutdannede lærere i regelen ikke kan' gi tilstrekkelig hjelp. En slik støtteundervisning var det, som allerede nevnt, heller ikke bevilget penger til i Tjeldsund - noe kommunen etter skoleloven av 1936 ikke var forpliktet til å gjøre. Dette er annerledes nå, jfr. lov av 30. juli 1955 om endring av §7 i lov om folkeskoler på landet og Kirkedepartementets rundskriv av 26. november s.å.

Det er rettet sterke bebreidelser mot lærer B, jfr. det jeg har gjengitt fra anketilsvaret. Han oppfattet A som en elev med

Side:99

mindre gode evner og noe «egen». Men det falt ham ikke inn at det kunne bli spørsmål om å behandle henne som evneveik. Ordblindhet og lignende komplikasjoner tenkte han heller ikke på - dette hadde han ikke rede på, sier han.

Han feilbedømte altså denne elev og fikk henne ikke nærmere undersøkt. Det forekommer meg imidlertid vanskelig nå å si noe sikkert om hvor tungt han i den anledning må bli å bebreide. Og slik jeg ser på saken, blir det ikke nødvendig for meg å ta stilling til dette.

En samlet vurdering av det som foreligger leder meg til den oppfatning at man innenfor skoleverket i Tjeldsund ikke hadde adekvate muligheter for å hanskes med det problem som man her stod overfor. Det spørsmål som da reiser seg er om man burde ha søkt og kunne ha funnet hjelp innenfor det spesialskoleverk som staten hadde opprettet og hadde i gang på den tid det her gjelder. At lærerne burde ha meldt fra til skolestyret i kommunen erkjennes fra den ankende parts side. Hadde de meldt fra, ville det vært skolestyrets oppgave å søke å komme videre med saken.

På en skole for evneveike hørte A ikke hjemme. Hennes spesifikke problem var det visstnok på den tiden bare én skole i landet som kunne ta seg av. Det var Granhaug offentlige skole. Og skulle A ha kunnet komme inn der i skolealderen eller i de nærmeste årene etter den, måtte hun i tilfelle ha vært skaffet plass som intern elev, dvs. ha bodd på skolen. Denne skole kunne imidlertid ikke på noen måte dekke det behov som forelå. Den nåværende bestyrer for Spesialskolen for talehemmede, Lorang Edvard Hansen, var ansatt ved Granhaug fra 1947 og var bestyrer fra 1959. I et bevisopptak til bruk for denne sak har han bl.a. sagt: «I tidsrommet 1947 til 1957 var Granhaug den eneste statsskole for lese- og skrivevanskeligheter, i tidsrommet 1947 til 1957 ble det tatt opp internt ca. 20 elever men på grunn av helserådspåbud av bygningstekniske grunner måtte elevtallet reduseres til 15. Det var en enorm søkning til skolen og det var bare de ferreste som kunne regne med å komme inn på skolen.» Videre: «Det var mange hundre som sto på ventelistene og det ville være helt urealistisk å gå etter ventelisten. Skulle man ha gått etter ventelistene, ville mange ha måtte vente opptil 30 år før de kom inn. Han har tilføyet at behovet etter hans oppfatning til og med var langt større enn det som gikk frem av ventelistene.» Opplysninger svarende til disse finnes også i forarbeidene til lov om spesialskoler av 23. november 1951.

Det var altså ikke så enkelt at en melding fra lærerne til skolestyret og en videre aksjon fra skolestyrets side uten videre ville ført til at A hadde fått den spesialopplæring som hun trengte. Normalt ville det ha blitt en lang ventetid, formentlig flere år.

Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette. For i 1957, altså 3 år etterat hun gikk ut av folkeskolen, kom hun jo inn på Granhaug. Det er riktig, som herredsretten sier, at dette ikke var Tjeldsund kommunes fortjeneste. Så vidt jeg kan se skyldes det et sammentreff av heldige omstendigheter og 2-3 personers

Side:100

energiske innsats. Men den særlige opplæring som A trengte fikk hun - sent, men neppe senere enn om lærer B hadde tatt affære på et eller annet tidspunkt etterat han var blitt, eller burde ha blitt oppmerksom på tingenes tilstand.

Jeg kan med andre ord ikke se at forsømmelsen av å melde fra til skolestyret var av noen utslagsgivende betydning. De opplysninger vi har å bygge på synes å vise at det ikke var denne forsømmelse som var årsaken til at A ikke i tide fikk den spesialopplæring som hun trengte. Det må vel kunne fastslås at vårt skoleverk på den tiden - og dette gjelder både det kommunale og det statlige - ikke hadde ressurser som var tilstrekkelig til å møte problemer av den art og det omfang som det her gjelder. Det ville ikke være rimelig å la Tjeldsund kommune bli erstatningsansvarlig for de følger av dette som måtte ha rammet den enkelte elev.

Jeg tilføyer imidlertid at A's mangelfulle skoleopplæring og de videre følger som dette fikk, gir en sterk oppfordring til våre sosiale og andre myndigheter til å yte den hjelp og støtte som det er mulig å gi henne for at hun kan overvinne de vanskeligheter som hun ennå sliter med.

Etter dette behøver jeg ikke gå inn på spørsmålet om omfanget av det økonomiske tap som A mener hun har lidt, eller på spørsmålet om hennes krav er foreldet.

Jeg har funnet saken vanskelig, særlig fordi det på viktige punkter hviler atskillig uklarhet over den. Saksomkostninger bør ikke ilegges den tapende part.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for lagmansrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse med noen tilleggsbemerkninger.

Som nevnt av førstvoterende har kommunen for Høyesterett utdypet og utvidet sin anførsel om at den ikke kan gjøres økonomisk ansvarlig, selv om det skulle foreligge subjektivt klanderverdig forhold fra lærerens side under utøvelsen av lærergjerningen. For de tidligere retter ble gjort gjeldende at kommunens plikt er uttømt ved opprettelsen av de nødvendige skoler med lærerpersonale. Noe ansvar for den undervisningsmessige side kunne overhodet ikke oppstå. For Høyesterett er anført at det ikke er en kommunal oppgave å forestå undervisningen i folkeskolen, det er en statsoppgave, og det må eventuelt være staten som blir å pålegge ansvaret for de pedagogiske feil læreren gjør.

Jeg er enig med førstvoterende i at denne anførsel ikke kan føre frem. I tillegg til det som er anført av førstvoterende skal jeg bemerke at ordningen hos oss er at kommunene er pålagt som plikt å holde de nødvendige folkeskoler, jfr. §1 i landsfolkeskoleloven

Side:101

av 16. juli 1936 og §23 i folkeskoleloven av 10. april 1959. På det lokale plan utøves myndigheten vedkommende folkeskolen av skolestyret, som er et rent kommunalt organ, valgt av kommunestyret. Ansettelse og oppsigelse av lærere tilligger skolestyret, og det må være uten betydning ved vurderingen at statens representant - skoledirektøren - fører kontroll og at et vedtak av skolestyret kan innankes for departementet. Bestemmelser av omtrent tilsvarende art har man også på andre felter av kommunalforvaltningen, f. eks. ved ansettelse av kommunekasserer, jfr. §41 i kommunestyreloven av 12. november 1954. Lærerne lønnes av kommunen, og den omstendighet at lønnen fastsettes av Stortinget, som også bevilger statstilskudd til lærerlønninger, kan ikke medføre at lærerne derved blir å likestille med statsansatte. For øvrig er det ikke grunn til å komme nærmere inn på forholdet kommune/stat i relasjon til folkeskolen, idet det etter min mening ikke kan være tvilsomt at en folkeskolelærer arbeider i kommunens tjeneste og at kommunen må bli ansvarlig i den utstrekning arbeidsgiveren kan trekkes til økonomisk ansvar. Som nevnt av førstvoterende har kommunen for Høyesterett erkjent at det objektivt sett forelå meldeplikt for A etter landsfolkeskolelovens §31 nr. 4, gjeldende fra 1. juli 1952, og etter §13 i spesialskoleloven av 23. november 1951, som også trådte i kraft fra 1. juli 1952. Jeg er enig heri, men som anført av lagmannsretten foreligger her også andre forsømmelser av vesentlig betydning. Jeg fremhever i denne forbindelse at A fremdeles var analfabet da hun gikk ut av folkeskolen sommeren 1954. Hun hadde da gått fire år i «småskolen» med samme lærerinne og tre år i «storskolen», hvor hun hele tiden hadde hatt lærer B. Det står for meg som klart at begge må ha vært på det rene med forholdet. Og i særlig grad må dette gjelde lærer B som skulle undervise henne på et mer «avansert» trinn og som ikke kunne unngå å merke at det ikke forelå det nødvendige grunnlag for videre opplæring. Under disse omstendigheter måtte de som var ansvarlig for undervisningen ha hatt en klar plikt til å si fra, slik at nærmere undersøkelser kunne bli foretatt. Var dette blitt gjort, ville det blitt brakt på det rene at A evnemessig sett var normal men at det forelå et eller annet som bevirket at hun ikke maktet å lære å lese og skrive etter de metoder som ble brukt i denne skole. Men intet ble gjort, og skolegangen fortsatte i de lovbestemte syv år, og hun ble skrevet ut av folkeskolen med et avgangsvitnesbyrd som vel viste meget dårlige karakterer, men ikke på noen måte gav uttrykk for at A fortsatt var analfabet etter endt skolegang. Om skoletidens betydning for hennes utvikling og som årsak til den nevrose som etter hvert oppstod, slutter jeg meg til det som er uttalt av lagmannsretten, og jeg henviser spesielt til den av førstvoterende siterte konklusjon i cand. psychol. Jacob Kullmanns uttalelse av 9. januar 1969. Jeg finner i tillegg hertil grunn til å sitere siste avsnitt i overlege Victor Borgs erklæring av 19. februar 1968:

«Det er klart at et menneske som langt opp i voksen alder ikke

Side:102

har lært å lese og skrive selvsagt utviklingsmessig må bli adskillig tilbakesatt, slik at hennes nuværende mentale posisjon med all dens svikt dog sikkert har en vesentlig rot i den manglende opplæring. Det ville avgjort være av interesse å få en full og adekvat intelligenstest ved siden av den nevnte, og det kan neppe være tvil om at hennes mangelfulle lærdom fra barneårene har satt henne vesentlig tilbake, og har vært sterkt medvirkende årsak til hennes nuværende svake mentale posisjon.»

Partene er enige om at A evnemessige sett må karakteriseres som normal. Den eneste som har gitt uttrykk for en annen oppfatning er overlege Victor Borg, idet denne - som nevnt av førstvoterende - i erklæringen av 19. februar 1968 gav uttrykk for at hun evnemessig sett lå noe under det vanlige. Uttalelsen ble gitt på grunnlag av testing etter Termann-Merrills system, et system som etter Kullmanns mening har en meget begrenset verdi i et tilfelle som dette, jfr. Kullmanns konklusjon. I sin forklaring som sakkyndig under bevisopptaket ved Oslo byrett uttalte for øvrig overlege Borg: «Overlegen kan på grunnlag av de tester han foretok ikke svare eksakt på om det massive utfall av prøvene skyldes svak intelligensmessig utrustning eller hennes lese- og skrivevansker.»

Vi vet lite eksakt om hvorledes det hadde gått om skolen hadde foretatt det den etter min mening hadde plikt til. Det er utvilsomt så at ventelisten for Granhaug offentlige skole var lang, men det ble tatt opp elever utenfor tur, også elever som hørte hjemme på et tidlig skoletrinn. Men selv om en søknad bare hadde medført at A var blitt satt på ventelisten til Granhaug, ville hennes forhold blitt kartlagt og andre muligheter for å hjelpe måtte nødvendigvis ha kommet inn i bildet i den utstrekning dette ikke allerede var gjort. Herom henviser jeg til det som er anført av lagmannsretten, idet jeg tilføyer at om hjelp ikke kunne skaffes innen Tjeldsund kommune måtte andre muligheter - eventuelt gjennom skoledirektøren i Nordland - ha blitt aktuelle. Det er for så vidt tilstrekkelig å vise til at A ikke var så svært langt borte fra hjemstedet da hun høsten 1956 fikk den første hjelp av lærerinne Eldbjørg Fyhn i Stamsund. Og jeg understreker logoped Signe Knutsens karakteristikk, gitt i en rapport av 9. juni 1958: «Hun har hele tiden på Granhaug vært uhyre lærenem og lærevillig, så det er vanskelig å forstå at hun ikke har lært å lese i folkeskolen.»

Erstatningsutmålingen må i en sak som denne bli i høy grad skjønnsmessig. Det av lagmannsretten fastsatte beløp - kr. 40.000 - synes meg rimelig, alle forhold tatt i betraktning. Foreldelsesspørsmålet er tvilsomt, men jeg er blitt stående ved samme bedømmelse som lagmannsretten.

Mitt resultat blir etter dette stadfestelse av lagmannsrettens dom.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultet enig med førstvoterende, dommer Gundersen.

Dommerne Anker og Gaarder: Likeså.

Side:103

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsretten dom (sorenskriver Astrup Rindah§1): - - -

Saksforholdet er følgende:

A er født den 6/5-1940 og har vokset opp på X i Tjeldsund kommune. Hun er nr. 5 av 10 søsken, hvorav 2 eldre brødre og 2 eldre søstre, 4 yngre brødre og 1 yngre søster. Foreldrene er - - -, som er henholdsvis 62 og 59 år gammel. Faren har for øvrig et mindre gårdsbruk.

A begynte på X skole ved skoleårets begynnelse i 1947. Fram til og med skoleåret 1950/51 hadde hun som lærerinne C. De 3 siste skoleår var B hennes lærer. Fra og med 1950/51 var skolen 4-delt. Ved avgangsprøven i 1954 ble hennes karakterer:

Norsk Regning skriftlig skriftlig Standpunktkarakterer Lg. Ng. Karakter v. prøver Syk Lg Eksamenskarakterer ? Lg

Av de 7 elever som avsluttet folkeskolen, var hennes avgangskarakterer sammenlagt de dårligste. Lg. står for «Lite godt». Ng. står for «Noenlunde godt».

A nektet å la seg konfirmere, fordi hun ikke ville gå konfirmasjonsskolen. Det ble også søkt for henne om fritakelse for å gå framhaldsskolen, og søknaden ble innvilget, da lærer B var av den mening at hun ville ha liten nytte av skolen. Hun gikk deretter straks ut i arbeidslivet, idet hun tok tjeneste som hushjelp.

I slutten av 1955 kom hun som hushjelp til fru kjøpmann D, - - - Da hun engang ble satt til å lage mat etter en oppskrift, ble det avslørt at hun ikke kunne lese. Fru D satte seg i forbindelse med lærere på stedet, og det ble ordnet med privatundervisning for A. Da det viste seg at hun hadde så vidt store lesevansker at hun ville ha falt utenfor i den vanlige klasseundervisning, tok skoleinspektør Einar Fyhn, - - -, opp arbeidet med å skaffe henne plass ved en høvelig spesialskole. Det lyktes å få plass for henne ved Granhaug offentlige skole (for talehemmede), Lysaker. Hun ble tatt inn ved skolen som internatelev i skoleåret 1957/58 og fortsatte som ekstern elev ved skolen i tiden 16/9 til 13/12 1958 med 2-3 timers undervisning i uken. I følge rapport fra logoped Signe Knutsen, som hadde henne som elev ved skolen, foreligger følgende uttalelse om hennes forhold:

«Holdning: Hun er kjekk, villig og uhyre arbeidsom. Hun virker noe nervøs, er f. eks. ganske sårbar, men etter de vanskelige år hun har hatt i folkeskolen, må en bare forundre seg over at hun er så kjekk som hun er.

Lesing pr. 1/9 1957. Hun kan bokstavene, men hun greier nesten ikke sette dem sammen til ord. Hun er aldeles fortvilet, fordi hun kan så lite.

Skriving pr. 1/9 1957. Hun former pene og jevne bokstaver, men hun greier ikke etter diktat å sette dem sammen til ord. Hun virker svært nervøs, når hun skal skrive, og hun synes det er fryktelig å vise hvor svakt hun står.

Side:104

Lesing pr. 9/6 1958. A har gjennomgått 34 års pensum og har nå så smått begynt å lese i bok for 5. årskull. Hun har hele tiden på Granhaug vært uhyre lærenem og lærevillig, så det er vanskelig å fortså at hun ikke har lært å lese i folkeskolen.

Skriving pr. 9/6 1958. Hun har tilegnet seg godt og vel 4 års pensum i skriving på den tiden hun har vært elev ved Granhaug. Til å begynne med var hun ofte redd og usikker på seg selv. Men etter hvert har hun fått selvtillit, og framgangen har vært god hele tiden.

Konklusjon: Hun har vært en meget interessert og flittig elev, og i løpet av et skoleår har hun arbeidet seg gjennom mange vanlige skoleårs pensum i norsk.

Hennes oppførsel har vært meget god. En har fått inntrykk av at hun er en solid, flink og snill jente.»

A har, siden hun sluttet folkeskolen, hele tiden hatt arbeidsfortjeneste, dog unntatt det skoleår hun var internatelev ved Granhaug offentlige skole. Etter dette skoleår var hun en tid stue- og oppvaskpike ved - - - turisthotell, inntil hun høsten 1958 ble ansatt som søsterhjelp ved - - - hospitalet med en brutto lønn på ca. 1.100,-pr. måned. Hennes brutto lønn utgjør f.t. ca. kr. 1.600,- pr. måned.

Under oppholdet ved Granhaug offentlige skole fikk hun høre at det muligens var adgang til å kreve erstatning for mangelfull skoleutdannelse. Dette ble bl.a. nevnt av logoped Signe Knutsen. I november 1963 ble spørsmålet om erstatning på ny nevnt for henne av en bekjent, som henviste henne til h.r.advokat Alf Nordhus. Umiddelbart etterpå fikk han hennes prosessfullmakt, datert 13/11 1963.

A gjør vesentlig gjeldende at hun med sine manglende elementærkunnskaper ingen mulighet har for å ta den skole som er nødvendig for at hun kan komme videre innen sitt yrke, og at hun på grunn av sin mangelfulle skoleutdannelse i det hele tatt er berøvet muligheter som andre har.

Hun mener at lærerne ved X skole måtte være klar over hennes utilstrekkelige kunnskaper, og at spesielt lærer B forstod eller iallfall burde ha forstått at hun ikke gjorde framgang og derfor bare med liten eller ingen nytte kunne følge opplæringen i folkeskolen. Lærerne og skolestyret burde derfor ha sørget for at hun på annen måte fikk den opplæring som et skolepliktig barn i denne situasjon etter loven har krav på. I denne forbindelse påberoper hun seg både lov av 4/6 1915 om undervisning for blinde, døve og åndssvake barn m.v. §1, lov av 16/7 1936 om folkeskolen på landet §7 og lov av 23/11 1951 om spesialskoler § . Hun hevder at lærerne og skolestyret har forsømt sine plikter i henhold til de nevnte lover, nemlig plikten til å undersøke årsaken til at hun ikke kunne følge med i undervisningen, og plikten til å gi innberetning om forholdet. Det ble i så måte overhode intet gjort fra skolemyndighetenes side. Ingen interesserte seg for henne, idet man nøyde seg med å karakterisere henne som en «dumming» - en karakteristikk som hun med sitt følsomme sinn fremdeles er merket av.

Etter hennes mening foreligger det subjektivt klanderverdig forhold fra skolemyndighetenes side, således at kommunen må være ansvarlig for det økonomiske tap hun er blitt og i framtiden vil bli påført som følge av denne pliktforsømmelse fra skolens side. Dette tap

Side:105

omfatter utgifter til nødvendig videre spesialundervisning og inntektstap inntil nå og i framtiden. Om skolemyndighetene hadde gjort hva de pliktet, mener hun at hun ville ha kunnet få den nødvendige spesialundervisning så tidlig at hun ville ha kunnet avslutte folkeskolen etter å ha nådd skolens mål også med hensyn til lese- og skrivekyndighet med den adgang til videre skoleutdannelse hun i så fall ville ha hatt, men som nå er stengt for henne. Hun er således blitt forsinket i sin utdannelse gjennom mange år og vil få store utgifter til spesialundervisning, om det i det hele tatt skal bli mulig for henne å komme videre innen sitt yrke. I denne forbindelse hevder hun at den nervøsitet hun lider under, og som har sammenheng med hva hun har gjennomgått i folkeskolen, bl.a. gir seg utslag i at hun fremdeles ikke tør lese høyt og er redd for å skrive.

Hun hevder at hun selv har gjort hva hun har maktet for å redusere følgene av den mangelfulle opplæring hun fikk i folkeskolen, og at det derfor ikke er grunnlag for å redusere hennes erstatningskrav med hjemmel i strl. ikrl. §25.

Hun bestrider videre at erstatningskravet kan være foreldet, idet hun mener at utgangspunktet for foreldelsesfristen må være den dag hun ved besøk hos h.r.advokat Nordhus fikk viten om adgangen til å kreve erstatning. At hun tidligere hadde hørt snakk om at det muligens ville være adgang til å kreve erstatning, mener hun ikke kan få noen betydning i denne forbindelse. - - -

Tjeldsund kommune bestrider prinsipalt at det er begått noe subjektivt klanderverdig fra skolemyndighetenes side. Subsidiært hevdes det at det ingen meldeplikt forelå før 1/7 1952, at en innberetning ikke ville ha ført til at A ville ha fått noen spesialopplæring, og i ethvert fall ikke på et tidligere tidspunkt og i større utstrekning enn den spesialopplæring hun i skoleåret 1957/58 fikk ved Granhaug offenlige skole, at hun av den grunn ikke har lidt noe økonomisk tap som kommunen kan gjøres ansvarlig for, og at et mulig erstatningsansvar under enhver omstendighet er bortfalt etter reglene i strl.ikrl. §25 og for øvrig også etter reglene om foreldelse. - - -

Retten skal bemerke:

Innledningsvis finner retten grunn til å peke på at det ville vært ønskelig om saken kunne vært noe bedre opplyst fra saksøkerskens side. Loven av 4/6 1915 om blinde, døve og åndssvake barn m.v. er påberopt, uten at det er brakt tilveie sakkyndig uttalelse eller foretatt testing, f. eks. ved skolepsykolog. Det er påberopt at A lider av nervøsitet og er varig merket av hva hun på grunn av uriktig behandling i folkeskolen har måttet gjennomgå i skoleårene og senere, uten at det er foranlediget sakkyndig undersøkelse, f. eks. ved psykiater, med sikte på å underbygge riktigheten av dette. Det er påstått økonomisk ansvar for inntektstap til nå og i framtiden med opp til kr. 65.000,-og bebudet legitimasjon for dette, uten at ligningsattester eller inntektsoppgaver overhode er fremlagt. Tidspunktet for hovedforhandlingen ble meddelt prosessfullmektigene allerede 5/6 1967. En begjæring fra høyesterettsadvokat Nordhus ultimo sept. om utsettelse ble trukket tilbake, etter at kommunens prosessfullmektig på det mest bestemte hadde protestert mot dette. Av eget tiltak har retten ikke funnet tilstrekkelig grunn til

Side:106

å utsette saken for å tilveiebringe ytterligere opplysninger, jfr. tl. §96 og §190.

Partenes prosessfullmektiger har levert en meget omfattende prosedyre omkring åndssvakeloven av 1915, folkeskoleloven av 1936 og spesialskoleloven av 1951 med påberopelse av den rettspraksis som foreligger fra de senere år med hensyn til kommuners ansvar for mangelfull opplæring i folkeskolen. Det gjelder dom i RG-1963-299 - 1964 1 - 1965 505 - 1966 458 og 491 - og 1967 272. Saksforholdet i disse saker er imidlertid anderledes enn i den foreliggende sak. Og slik retten ser på dette og de foreliggende bevisligheter, vil det heller ikke bli nødvendig med noen særlig inngående drøftelse av de påberopte lovbestemmelser. I relasjon til saksforholdet i de foran nevnte dommer i Rettens Gang er det spesielle ved dette erstatningssøksmål at A har hatt den undervisning ved spesialskole som det iallfall etter 1/7 1952 var skolemyndighetenes plikt å melde fra om at hun hadde behov for, fordi hun ikke var i stand til å følge med i den vanlige skoleundervisning. Det er visstnok hverken X skoles eller Tjeldsund kommunes fortjeneste at hun oppnådde å bli opptatt som elev ved Granhaug offentlige skole i 1957/58 i en alder av 17 år. Når det imidlertid gjelder spørsmålet om økonomisk ansvar for kommunen på grunn av mangelfull opplæring i folkeskolen, må det være avgjørende hvilken opplæring hun faktisk har fått. Og det må være hevet over tvil at kommunen ikke kan ha noe økonomisk ansvar for eventuell mangelfull eller utilstrekkelig opplæring ved spesialskolen. Det vil derfor bare kunne bli spørsmål om ansvar for kommunen for eventuelt økonomisk tap som kan fastslås å være en følge av at hun på grunn av skolens pliktforsømmelse har fått en forsinket spesialopplæring.

Det foreligger ikke opplysninger om A fra hennes lærerinne i skoleårene 1947/48-1950/51, men det er på det rene at hun fortsatte som elev hos lærerinne C et år lenger enn hun egentlig skulle, etter at skolen var blitt 4-delt fra og med 1950/51, og at grunnen var at hun sto tilbake i forhold til de andre elever. Som vitne har lærer B erkjent at han var klar over at hun sto tilbake, men at han regnet med at hun ville komme seg. Han har også erkjent at hun hadde vanskeligheter med å lese og skrive, og at det i det hele tatt var vanskelig å få henne til å lese, samt at hun etter hans mening ikke hadde nådd skolens mål, da hun i 1954 ble utskrevet fra folkeskolen. Han har forklart at det overhode ikke var i hans tanker at det kunne bli spørsmål om å betrakte henne som et særskoletilfelle etter åndssvakeloven av 1915, og at han ikke var kjent med at læreren ved tilføyelsen av pkt. 4 i §31 i folkeskoleloven for landet av 1936 fra 1/7 1952 var pålagt meldeplikt om elever som bare med liten nytte kunne følge med i opplæringen. Slikt kjennskap fikk han ikke før i 1958 i forbindelse med at det da fra skolestyret ble mottatt meldeskjema for ordblinde barn til bruk for eventuell søknad om opptakelse ved spesialskole av A's yngre bror.

Retten viser til den foran gjengitte uttalelse fra logoped Signe Knutsen. I tilslutning til denne vil retten nevne at opplysningene om A's mangelfulle lese- og skrivekyndighet er bekreftet av bankassistent E, som var samtidig elev med henne under lærer B. Han har forklart at han husker godt at A ikke kunne lese, at hun ikke kunne skrive ned

Side:107

noe på egen hånd, og at hun kunne lære utenad, når andre leste for henne. Etter rettens oppfatning må også lærer B ha vært fullt klar over at A ikke hadde lært å lese og å skrive ordentlig, og at dette måtte ha årsaker som ikke kunne føres tilbake til opplæringen, men måtte skyldes at hun ikke evnet å tilegne seg disse kunnskaper. Det forelå derfor meldeplikt etter §31 nr 4 i folkeskoleloven for landet av 16/7 1936, og for spørsmålet om pliktforsømmelse foreligger i relasjon til et mulig ansvar for kommunen må det åpenbart være uten betydning at han har vært ukjent med denne meldeplikt.

Som nevnt innledningsvis er A ikke blitt testet, og retten har ikke sakkyndig støtte for en vurdering av hennes intelligensmessige nivå. Partene er imidlertid enige om at retten må legge til grunn at hun er vanlig intelligensmessig utrustet, men hennes prosessfullmektig hevder at hun på grunn av sitt handicap likevel burde ha vært betraktet som et særtilfelle etter åndssvakeloven av 1915, og at meldeplikt derfor forelå også etter denne lov. Retten har for resultatet funnet det unødvendig å ta standpunkt til om slik meldeplikt forelå før 1/7 1952, og likeledes til spørsmålet om på hvilket tidspunkt innberetning om henne burde vært gitt.

Det er på det rene at ingen av A's 9 søsken har skoleutdannelse etter folkeskolen, bortsett fra 3 av søskenene som har framhaldsskole. Hennes far har som vitne forklart at han av økonomiske grunner ikke har vært i stand til å bekoste noen av barna videre skoleutdannelse, og at det var en nødvendighet at også A gikk ut i arbeidslivet straks hun var ferdig med folkeskolen. To av hennes eldre søstre har i sin tid på samme måte måttet ta arbeid som hushjelp, mens en yngre søster har post som hjelpepleierske etter å ha gått et 9 måneders sykepleiekursus. Etter forholdene må det derfor ha formodningen mot seg at A ville hatt muligheter for videre skolegang i 1954 - muligens bortsett fra framhaldsskolen, selv om hun hadde nådd folkeskolens mål, og selv om melding i løpet av skoleåret var blitt sendt om henne, og hun deretter hadde fått undervisning ved spesialskole. Det foreligger i saken i det hele tatt ikke opplysninger som gir retten tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at hennes økonomiske situasjon ville blitt anderledes i årene fram til i dag, om hun hadde fått opplæring ved spesialskole tidligere enn i 1957/58. Riktignok ville hun, om hun hadde fått denne spesialopplæring i skoleårene, kunne vært i lønnet arbeid istedenfor å gå på spesialskolen i 1957/58, men i så fall måtte det på den annen side regnes med at hun ikke ville blitt fritatt for plikten til å gå framhaldsskolen i minst et like langt skoleår. Noe økonomisk tap kan hun derfor ikke antas å ha lidt ved at hun måtte vente til i 1957/58 med opplæringen ved Granhaug offentlige skole. Etter folkeskolen har hun som nevnt hele tiden - med unntak av ett skoleår - hatt lønnet arbeid innen et yrke og av en art som synes å ha vært naturlig i forhold til hennes evnemessige utrustning. Fra høsten 1958 har hun vært søsterhjelp ved - - -hospitalet, hvor hun senere har hatt en etter sin alder og sine forutsetninger god fortjeneste. Hun er i fast stilling med sikker utsikt til høyere lønn. Hun er nå 27 år, og det er ikke på noen måte gjort sannsynlig at hun har hatt inntektstap som følge av skolemyndighetenes forsømmelse med å gi innberetning om at hun ikke kunne følge med i den vanlige undervisning i folkeskolen. Det er på det rene at hun ved spesialskolen tilegnet

Side:108

seg flere års pensum i lesing og skriving. Om denne opplæring har vært utilstrekkelig eller mangelfull, antas dette ikke å kunne ha sammenheng med forsømmelsen av meldeplikten, og noe ansvar for kommunen av den grunn kan det ikke bli spørsmål om.

Det kan imidlertid neppe være tvilsomt at A på grunn av sitt handicap må ha vært under en stadig psykisk belastning i de år hun gikk på folkeskolen, og at hun senere har lidt og kanskje fremdeles lider under dette. Det er som nevnt på det rene at hun sto tilbake i forhold til de andre elevene. Hun sto således fram som den dårligste i Klassen. Etter opplysningene i saken synes hun etter hvert å være blitt oppgitt av læreren. Det må antakelig godtas at han etter sine forutsetninger ikke har forstått hennes spesielle vanskeligheter, slik at det neppe kan rettes bebreidelser mot ham av den grunn. Det som imidlertid er vesentlig for saken, er at han må bebreides at det ikke ble innsendt melding om at hun ikke evnet å følge med i den vanlige undervisning, idet det for meldeplikten er uten betydning at han selv ikke var klar over årsaken eller sin meldeplikt. Og denne bebreidelse må etter rettens oppfatning gå også på det forhold at melding ikke ble sendt så tidlig at hun kunne blitt spart for iallfall noe av det psykiske press det utvilsomt må være for et barn gjennom skoleårene ikke å kunne følge med i undervisningen på grunn av tilegnelsessvikt med hensyn til lesing og skriving. Etter rettens oppfatning vil det derfor kunne bli spørsmål om ansvar for kommunen for mulige økonomiske følger av psykisk belastning som kan føres tilbake til pliktforsømmelsen.

Retten viser til at A har opplyst at hun fremdeles ikke tør lese høyt og også er redd for å skrive. Hun har for øvrig opplyst at hun av samme grunn har måttet unngå arbeid som medfører at hun må skrive noe, og hun hevder at det hele skyldes en nervøsitet som har sammenheng med hva hun har måttet gjennomgå i folkeskolen, og at også dette forhold har ført til inntektstap for henne og vil forringe hennes framtidige muligheter innen det yrke hun har valgt.

Retten vil peke på at A i følge uttalelse som foreligger fra Granhaug offentlige skole, ble opptatt som elev bare få måneder etter at hun var meldt til skolen, på tross av at ventetiden vanligvis var fra 3 opp til 8 år, og at medvirkende årsaker til dette var hennes alder, og at hun skulle være ekstern elev. Da det ikke lyktes å skaffe henne noe sted å bo utenom skolen, ble hun likevel tatt inn som internatelev i skoleåret 1957/58. Retten viser videre til at hun i dette skoleår i følge logoped Signe Knutsen var en meget interessert og flittig elev, som i løpet av skoleåret hadde arbeidet seg gjennom mange vanlige skoleårs pensum i norsk, som var uhyre lærenem og lærevillig, som hadde gjennomgått 34 års pensum i lesing og så smått var begynt å lese i bok for 5. årskull, og som hadde tilegnet seg 4 års pensum i skriving og etter hvert hadde fått selvtillit og med god framgang hele tiden. Etter skoleårets slutt fortsatte hun som ekstern elev ved spesialskolen i tiden 16/9-13/12 1958 med 2-3 timers undervisning i uken. Som vitne har logoped Signe Knutsen forklart at hun ikke vet hvorfor A da sluttet som ekstern elev, men har antatt at det kanskje hang sammen med at hun var i arbeid på denne tiden. Retten må etter dette kunne bygge på at A ville ha kunnet fortsette som ekstern elev ved skolen, om hun selv hadde ønsket det, og at

Side:109

hun i så fall ville ha gjort videre framgang og i den mere modne alder hun var nådd, sikkert også ville ha nådd fram til folkeskolens mål i lesing og skriving. Det er ikke gitt opplysninger hvorav retten kan fastslå at hun av økonomiske eller andre grunner var avskåret fra å ta videre undervisning som ekstern elev. På bakgrunn av at hun så sterkt gjør gjeldende at hun med sine manglende elementærkunnskaper ikke har muligheter for å ta den skole som er nødvendig for at hun kan komme videre i sitt yrke, forekommer det retten nokså uforklarlig at hun har latt hele 9 år gå hen uten selv så vidt skjønnes å ha vist noe initiativ for å bedre sine elementærkunnskaper. Enn mer uforklarlig er dette på bakgrunn av den store interesse og lærevillighet hun i følge det opplyste la for dagen i skoleåret ved spesialskolen. Retten må også erklære seg enig med kommunen i at hun har vist liten interesse for å søke å bli helbredet for de påståtte psykiske ettervirkninger av opplevelsene i skoleårene. Det er således på det rene at hun ikke har gjort noe for å søke legehjelp i den anledning, skjønt hun som søsterhjelp og med de kontakter hun derigjennom ville kunne skaffe seg, skulle ha meget lett for å få nødvendig hjelp til adekvat behandling.

Retten er etter dette blitt stående ved at det ikke foreligger beviser for at skolemyndighetenes pliktforsømmelse overhode har hatt eller i framtiden vil få økonomiske følger for A. Gjennom undervisningen ved Granhaug offentlige skole i 1957/58 har hun fått den hjelpeopplæring hun etter forholdene hadde krav på. Om hun på tross av denne opplæring mangler nødvendige elementærkunnskaper for videre utdannelse i sitt yrke, kan dette ikke antas å ha sammenheng med pliktforsømmelsen fra skolemyndighetenes side, men må antas å måtte tilskrives at hun på grunn av sine medfødte lese- og skrivevansker ikke har hatt den normale evne til kunnskapstilegnelse.

Kommunen må etter dette frifinnes, og det blir unødvendig for retten å behandle partenes øvrige anførsler og innsigelser. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Harald Elstad, lagdommer Maurits Andersen og byfogd Per Kaas): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

A hadde sitt første skoleår i 1947/48. Hun gikk ett år lenger i «småskolen» enn hun skulle ha gjort. Det er begrunnet med at hun selv ønsket å komme i klasse med sin ett år yngre søster. Men det kan vel hende at ønsket ble imøtekommet fordi hun fortsatt passet best i «småskolen». Ellers ble hun ikke holdt tilbake på noe klassetrinn. Etter 7 år i folkeskolen ble hun skrevet ut fra den sommeren 1954. Da var hun 14 år gammel. Hun kunne ikke lese, og ikke på egen hånd skrive, mer enn noen enkle enstavelsesord.

A er normalt begavet. Hun var fylt 7 år da hun begynte i folkeskolen. Det foreligger intet om at hun dengang var særskilt sent utviklet i forhold til alderen. Hun er tildels blitt betegnet som «ordblind», omenn ikke av fagfolk. Opplysningene gir imidlertid ikke holdepunkter for å mene at hun var «ordblind» i den mening uttrykket populært brukes, d.v.s. som betegnelse for de sterkere grader av lese- og skrivevansker som skyldes funksjonsforstyrrelser i hjernen. På spesialskolen lærte hun fort

Side:110

å lese og skrive. Logopeden som behandlet henne, har karakterisert henne som «uhyre lærenem og lærevillig, så det er vanskelig å forstå at hun ikke har lært å lese i folkeskolen».- Slik lagmannsretten oppfatter forholdet, synes det som A begynte skolegangen uten å være preget av skavanker som skulle gjøre henne uegnet til å absorbere boklig lærdom. Men det må på et tidlig tidspunkt ha vært et eller annet som ble til hinder for at hun greide å tilegne seg de enkleste grunnregler for å kunne lese og skrive. Det kan ha vært anvendt en uheldig pedagogisk metode, men det kan også ha vært andre årsaker. I hvert fall ble det et «hull» som aldri ble tettet, og som for hvert år stadig øket avstanden opp til det nivå hun etter sine evner burde vært på. Resultatet var at hun gikk ut av folkeskolen som analfabet. - Det melder seg en umiddelbar refleksjon. Slikt skal ikke kunne forekomme, og vil heller ikke kunne skje uten at det er begått feil. Det kan også registreres visse feil, men kanskje ikke alle, og kanskje ikke engang de vesentlige. Interessen har vært konsentrert om A's tid i «storskolen» og senere. Men «hullet» må ha oppstått lenge før det.

Partene har hatt ulike meninger om omfanget av meldeplikten etter §31 nr. 4 i loven av 1936 om folkeskolen på landet. Det må være riktig som ankemotparten hevder. Meldeplikten etter denne bestemmelse omfattet ikke normalt begavede barn med spesifikke lese- og skrivevansker. Poenget med bestemmelsen var å få registrert barn som pliktet å gjennomføre skolegangen på spesialskole. For barn med spesifikke lese- og skrivevansker var det ikke instituert en plikt til det, men en rett. Det gjør ingen forskjell at lærer B oppfattet A som et barn med små evner. Hans subjektive feilvurdering av barnet må ses i sammenheng med at han heller ikke kjente til regelen i §31 nr. 4, - etter det han selv sier. Bestemmelsen ble da også føyet inn i loven på et så sent tidspunkt at den først tok til å gjelde fra 1. juli 1952. - Etter lagmannsrettens oppfatning er imidlertid spørsmålene i forbindelse med §31 nr. 4 av forholdsvis underordnet betydning. Under enhver omstendighet kan registreres andre feil som må være begått. Det må høre til de selvsagte funksjoner for lærere å gjøre sitt til at elevene stort sett når så langt opp imot målene for skolegangen som deres evneutstyr tilsier. Det må kunne forventes at det blir ofret litt ekstra tid og oppmerksomhet på en elev som slett ikke greier å følge med, for å søke å råde bot på manglene og for å søke klarlagt hva vanskelighetene stikker i, eventuelt gjennom samtaler med foreldrene. Spørsmålet om å søke bistand annet steds dukker vel først opp i annen omgang, når læreren må innrømme for seg selv at han (hun) ikke alene makter å greie opp i barnets problem og å tilføre det et rimelig minstemål av kunnskaper. Men i så fall må det også være en plikt til å gjøre det. Ordningen med tilsyn gjennom skoleinspektør og skolestyre synes å forutsette det. Et tilsyn ville jo lett bli illusorisk hvis problemene ikke ble omtalt. Det kan være særskilt grunn til å feste seg ved bestemmelsene i §35 og §7 i loven av 1936 om landsfolkeskolen. Etter §35 skulle det to ganger årlig holdes sammøte for skolestyret og lærerne til «rådleggjing um arbeidet og tilhøva i skulen». Etter §7 kunne skolestyret ordne med særskilt opplæring av barn som ikke maktet å følge med i den vanlige skolen. Det er nevnt fra ankemotparten at det sannsynligvis ikke var bevilget penger til ekstraundervisning i den tiden A gikk i folkeskolen. Det kan imidlertid

Side:111

ikke spille noen rolle for lærerens plikt til å melde fra. I tilfelle måtte det bli skolestyrets sak å vurdere om det var behov for å søke om bevilgning. En melding kunne også ført til at barnet var blitt undersøkt av en sakkyndig. Det ville i seg selv vært en vinning å få konstatert at hun ikke var ubegavet. I denne forbindelse bør også nevnes punkt 11 i den instruks som fantes i normalplanen for landsfolkeskolen. Den var formet som et ubetinget pålegg til læreren om å melde fra til skolestyret når en elev «ikkje har formålssvarande gagn av å vera med i den vanlege skulen». - A led den vanskjebne at hennes lærer i «storskolen» uriktig oppfattet henne som mindre begavet uten å gjøre noe mer ved det. Om forholdet i «småskolen» er det ikke gitt noen opplysninger, men det ligger nær å tro at tilsvarende oppfatning og passivitet også gjorde seg gjeldende der. Lagmannsretten mener at det ble vist uaktsomhet av den (de) som var A's foresatte på folkeskolen.

Ankemotparten hevder med bred penn at kommunen ikke kan være ansvarlig for feil fra læreres side. Lagmannsretten mener at dette ekstreme standpunktet ikke kan være holdbart. En annen sak er at det særlige i forholdet elev, lærer og kommune kanskje må få erstatningsrettslige konsekvenser, som ikke går så vidt. Det finnes sikkert et meget stort antall mennesker hvis livsskjebne er påvirket av at deres tilfelle på skolen ikke ble behandlet med den tålmodighet, forståelse og klokskap som burde vært utvist. Det vil være urealistisk å forestille seg en skole og en lærerstab så fullkommen at det ikke ble begått feil, noen store og mange små. Men selv de feil som i øyeblikket synes små, kan få ringvirkninger hos barnet. Tilfellenes mangfoldighet kan gjøre det nødvendig å sette forholdsvis snevre grenser for erstatningsansvaret. I den aktuelle saken antas det imidlertid unødvendig å gå nærmere inn på problemet. Her foreligger feil og feilfølger som er så massive at tilfellet må falle innenfor den begrensningsrammen som kan tenkes trukket.

A kom på Granhaug offentlige skole for talehemmede. Der lærte hun å lese og skrive, om enn først i en alder av 17/18 år. Ankemotparten hevder at et annet og bedre resultat ikke kunne vært oppnådd selv om hjemstedets skolemyndigheter hadde søkt om plass for henne. Lagmannsretten føler seg ikke overbevist om at det er riktig. Det ville vel bl.a. vært avhengig av hvor tidlig det var blitt søkt om plass for henne. Som nevnt før, må «hullet» i kunnskapene ha oppstått på et tidlig klassetrinn. Et annet forhold synes imidlertid å være mer vesentlig. Slik lagmannsretten vurderer opplysningene, må nødvendigheten av et opphold på spesialskole for å lære å lese og skrive, ha vært en følge av at hun ble skrevet ut av folkeskolen som analfabet. Hvis hennes tilfelle var blitt behandlet slik i folkeskoletiden som det burde vært, ville det knapt vært nødvendig med opphold på spesialskole. Sannsynligvis ville det vært tilstrekkelig med ekstraundervisning på hjemstedet, for kortere eller lengre tid, alt etter hvor tidlig det ble tatt affære. Det kan være grunn til å sitere om igjen uttalelsen fra logopeden på spesialskolen, - «det er vanskelig å forstå at hun ikke har lært å lese i folkeskolen». Etter lagmannsrettens oppfatning har således oppholdet på spesialskolen ikke brutt årsakssammenhengen mellom de feil som ble begått i folkeskoletiden, og de økonomiske ulempene A har hatt senere i livet. Spesialskoleoppholdet var bare egnet til i noen grad å minske følgene av feilen.

Fra 18-års alderen har A kunnet lese og skrive. Selvom spesialskolen

Side:112

ikke førte henne så langt frem som til folkeskolens sluttmål, var det i hvert fall blitt et grunnlag å bygge videre på. Når hun ikke har greid å gjøre det i noen særlig grad, synes det å ha en dobbelt årsak. Dels har hun vært nødt til å arbeide for å tjene til livets opphold. Dels har hun vært plaget og hemmet av nervøsitet. Det virker som nervøsiteten mer enn noe annet er blitt hennes handicap. Så vidt skjønnes, har nervøsiteten sin rot i det forhold at hun i tidlige barneår ble vurdert som en undermåler, og fikk følelsen av å være en «taper». Det er nevnt enkelte episoder fra «storskolen» som viser at nervøsiteten alt den gangen hadde klart synbare utslag. Det må ansees som en påregnelig følge av den feilvurdering og feilbehandling A ble utsatt for i folkeskolen, at en nevrose utviklet seg og ble varig festnet. I forbindelse med omtalen av skyldspørsmålet er tidligere antydet nødvendigheten av å begrense erstatningsansvaret i saker av den aktuelle typen. Ideen kan tenkes videreført til også å gjelde de skadefølger som skal ansees relevante ved erstatningsutmålingen. Fremdeles gjelder imidlertid det at ideen, om den har noe for seg, i hvert fall ikke kan få virkninger for denne konkrete saken.

Det kan ikke være tvilsomt at A, som en kombinasjonsvirkning av manglende lese- og skriveferdighet og nervøsitet, har hatt lavere inntekter enn hun normalt kunne regnet med å oppnå. I argumentasjonen fra den ankende part er nevnt at hun i nesten 10 år gikk som søsterhjelp ved - - -hospitalet, mens hun i løpet av disse årene burde ha kunnet bli hjelpepleierske og kanskje også sykesøster. Forsåvidt har argumentasjonen vært basert på forholdsvis beskjedne forventninger. Fremfor alt er det imidlertid argumentert for at A trenger ca. ett år uten å behøve å tjene penger, for å kunne få behandling for sin nevrose og for å få tid til å videreutvikle lese- og skriveferdigheten. Lagmannsretten finner argumentasjonen rimelig og legger den til grunn ved erstatningsutmålingen. Fremdeles må utmålingen skje etter et skjønn. Lagmannsretten mener at kr. 40.000,-kan ansees passende. Da er det regnet med renter frem til domsdatoen.

Det er ett spørsmål som står igjen å vurdere. Ankemotparten mener at erstatningskravet er foreldet, jfr. §28 i loven om straffelovens ikrafttreden. Lagmannsretten er ikke enig i det. A's far er mur- og stenarbeider og bor i X. Hun oppholdt seg i Oslo fra 1957. Det foreligger intet om at faren hadde oversikt over datterens problemer, eller kjennskap til at noen kunne gjøres økonomisk ansvarlig i den forbindelse. Det tidligst tenkelige utgangspunkt for foreldelse må antas å være 6. mai 1961 da A nådde myndighetsalderen. En må søke å forestille seg situasjonen slik den var for henne den gangen og i de nærmeste årene etterpå. Det var en meget ung dame, preget av sin mangelfulle lese- og skriveferdighet, av nevøsitet, av ønsket om å skjule sitt handicap og antakelig med et håp om at forholdene skulle bedre seg. Hun kan ikke ha hatt noen oversikt over de følger hennes problemer skulle føre med seg, for det var noe som først meldte seg etterhvert. Hun kan knapt ha hatt kjennskap til at noen kunne gjøres ansvarlig før tanken ble tilført henne av andre. Det er ikke rimelig å kreve at hun i den alder og situasjon på egen hånd skulle foreta undersøkelser. - - -

Side:113