Rt-1970-964
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1970-09-12 |
| Publisert: | Rt-1970-964 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 102/1970 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Gundersen, Nygaard, Stabel, Tønseth, Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §86, §93, Vasdragsloven (1887) §3, §4 |
Dommer Gundersen: A ble av Valdres herredsrett den 29. april i år dømt til en bot på kr. 75 for å ha overtrådt lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §86 jfr. §93
Side:965
jfr. fiskeregler for Øystre Slidre av 20. april 1961 pkt. 1. Han ble dessuten ilagt saksomkostninger med kr. 25.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har anket over rettsanvendelsen. I ankeerklæringen anfører han blant annet:
«Etter min mening har herredsretten feiltolket Høifjellskommisjonens kjennelse av 2. sept. 1937 m.h.t. statsalmenningens grense ved Yddin. Når Høifjellskommisjonen konkluderer med at grensen mellom statsalmenningen og bygdesameiene går fra «østligste vik i sydøstenden av Yddin efter vatnet til innfallsosen for Kjølaåen» mener jeg dette må forstås dithen at grensen følger strandlinjen langs det østre landet.
I denne forbindelse viser jeg til Sandvatnet i Øystre Slidre som også grenser inntil statsalmenningen. Også her er det fastslått at grensen skal gå etter vatnet. På dette sted er konsekvensen av bestemmelsen at grensen følger strandlinjen. Jeg mener at det samme må gjelde for Yddin som for Sandvatnet m.h.t. statsalmenningens grense.»
Forsvareren for Høyesterett har utenom anken anført at A for herredsretten gjorde gjeldende at han som medeier i Yddebu sameie har en særrett til å fiske i hele Yddin nord for grensen til Volbu sameie. Denne retten har sameierne uansett om den delen av vannet som det her gjelder er statsallmenning eller ikke, og fredningsreglene for vann som i sin helhet eller for en del ligger i statsallmenning får ikke anvendelse på dette fiske. Forsvareren mener at det fremgår av domsgrunnene at A har gjort denne oppfatning gjeldende. Men det kan ikke ses at herredsretten har tatt stilling til den. Dette er da en feil ved saksbehandlingen som må lede til opphevelse.
Endelig har forsvareren hevdet at dersom det er så at A har vært i villfarelse enten om hvor allmenningsgrensen går eller når det gjelder den særrett han mener å ha, så er dette villfarelser som er unnskyldelige og bør lede til straffrihet. Jeg finner at anken må forkastes.
Det fremgår med tilstrekkelig tydelighet av Høyfjellskommisjonens kjennelse, slik den er gjengitt i domsgrunnene, at grensen mellom allmenningen på nordøstsiden av Yddin og de to sameiene på sydvestsiden skal gå langs midten av vannet. Kommisjonen viser til §3 §4 i vassdragsloven av 1. juli 1887 og sier at den «har intet holdepunkt for å fravike den vanlige regel hvor eiendomsgrenser følger vatn: at dette er delt mellom de tilstøtende landstrekninger». Og som vedlegg til kjennelsen fulgte et kart hvor grensen var trukket opp etter midten av vannet. Den delen av Yddin som ble liggende i statsallmenningen var fargelagt.
Når A likevel har ment at grensen går i strandkanten, har han, så vidt skjønnes, i første rekke grunngitt sin oppfatning med den henvisning til Sandvatnet som jeg har gjengitt fra hans ankeerklæring. Også her er det fastslått, sier han, at grensen skal gå etter vatnet. Men han tar feil i dette. Kommisjonen
Side:966
har i kjennelsen sagt at grensen her går etter bredden av Sandvatnet, og det er et særskilt begrunnet unntak fra den vanlige regel.
Jeg er enig med herredsretten i at det ikke er til å misforstå hvorledes grensen mellom sameiet og statsallmenningen i Yddin er trukket opp. Det er da ikke tvilsomt at de fiskeregler som gjelder for vann i statsallmenning her gjelder for hele vannet. As misforståelse er ikke en unnskyldelig villfarelse.
Jeg finner det noe uklart om A selv har ment at han og de øvrige sameiere har en særrett til fiske som er beskyttet mot fredningsreglene. Han har i alle fall ikke gjort dette gjeldende i ankeerklæringen, som han selv har skrevet. Om dette finner jeg det imidlertid tilstrekkelig å si at jeg ikke kan se noe grunnlag for å anta at de private grunneiere langs Yddin skulle kunne fiske i strid med fredningsregler gitt med hjemmel i lov og på gyldig måte. Heller ikke en mulig villfarelse på dette punkt vil etter min mening være unnskyldelig.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Stabel, Tønseth og Gaarder: Likeså.