Rt-1971-1

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-01-09
Publisert:	Rt-1971-1
Stikkord:	Innløsning av brukspant
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1/1971.
Parter:	Idun Schjørlien (høyesterettsadvokat A. Aschim) mot Henrik Bratlien (høyesterettsadvokat Hugo J. Mohn).
Forfatter:	Leivestad, Bølviken, Schweigaard Selmer, Mellbye, Ryssdal
Lovhenvisninger:

Dommer Leivestad: Saken gjelder spørsmålet om en eiendom pantsatt til bruk for 99 år kan innløses ved utløpet av perioden.

Eieren av nedre Staum, gnr. 75 bnr. 3 i Torpa, pantsatte ved pantebrev av 10. februar 1872, tinglyst 16. februar 1872, tre områder av gården til brukelighet og avbenyttelse i 99 år for et lån stort 100 spesiedaler. Ved utløpet av perioden skulle den som var eier av Staum være berettiget til å innløse de pantsatte områder mot å betale 300 spesiedaler.

Innehaveren av pantebruket, Idun Schjørlien, reiste ved stevning av 14. mai 1966 sak mot eieren av nedre Staum, Oluf H. Bratlien, med påstand om at hun var eier av pantebruket Hagestuen. Oluf H. Bratlien krevde ved motsøksmål dom for at han var berettiget til å innløse pantebrevet med et beløp svarende til 300 spesiedaler.

Hadeland og Land herredsrett med domsmenn avsa 27. september 1967 dom med denne domsslutning:

«1. I hovedsøksmålet: Oluf H. Bratlien frifinnes.

2. I motsøksmålet: Oluf H. Bratlien kjennes som eier av Staum, gnr. 75, bnr. 3 i Nordre Land berettiget til å innløse pantebrev av 10. tinglyst 16. februar 1872 etter pantetidens utløp den 10. februar 1971 mot å betale den sum i kroner som tilsvarer 300 Spd. Pantebrevet avlyses da som heftelse på Staum.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Rettsformannen - dommerfullmektigen - dissenterte, idet han fant at brukspantsettelsen i virkeligheten var en eiendomsoverdragelse.

Idun Schjørlien anket over dommen. Med hennes samtykke trådte Henrik Bratlien, som hadde overtatt eiendommen fra sin far, Oluf H. Bratlien, inn som ankemotpart.

Eidsivating lagmannsrett med 4 jordbrukskyndige domsmenn avsa 23. juni 1969 dom med denne domsslutning:

«1. I hovedsøksmålet: Oluf H. Bratlien, eller nå Henrik Bratlien frifinnes.

Side:2

2. I motsøksmålet: Henrik Bratlien kjennes som eier av Staum gnr. 75, bnr. 3 i Nordre Land berettiget til å innløse pantebrev av 10. tinglyst 16. februar 1872 etter pantetidens utløp den 10. februar 1971 mot å betale den sum i kroner som tilsvarer 300 Spd. Pantebrevet avlyses da som heftelse på Staum.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.»

To dommere kom til samme resultat som herredsrettens formann.

Saksforholdet går fram av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Idun Schjørlien har anket. I det vesentlige gjør hun gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser, og viser til lagmannsrettens mindretalls domsgrunner.

For Høyesterett har hun lagt fram to nye dokumenter som hun mener er av vesentlig betydning, nemlig skjøte datert 22. juli 1871 hvorved Lars Larsen Staum selger Staum til Otter Nilsen Aspegaarden for 100 spesiedaler, og skjøte datert 6. mai 1874 hvorved Otter Nielsen Staum selger Staum til Martin Ingebretsen Bakken for 300 spesiedaler. I begge disse skjøter unntas uttrykkelig fra salget «de smaa Jordstykker, som af mig forher er Solgt til Ole Engebrethsen Staum». Skjøtet av 1871 viser at det før pantebrevet av 1872 må ha foreligget en avtale mellom Lars Larsen og Ole Engebrethsen, noe som støttes av at Hagestuen ifølge pantebrevet av 1872 var inngjerdet. I begge skjøter sies det at jordstykkene er solgt. Det nevnes ikke i dem noe om noen innløsningsrett for kjøpere av hovedbølet. Etter den ankende parts mening har man her støtte for at partene ved opprettelsen av pantebrevet har ment overdragelse av jordstykkene og ikke regnet med noen innløsning. Pantesummen - 100 spesiedaler, det samme som prisen for hele Staum i 1871 - og den tre ganger høyere innløsningssum taler også for at man utelukket innløsning. Når man har valgt formen brukspant, henger det sammen med at dette var et kjent institutt i distriktet, og kunne brukes til reell overføring av eiendomsrett til fast eiendom uten skylddeling. Odelsrett må man anta at det ikke hvilte på Staum så å unngå odelsløsning har neppe spilt noen rolle; men å spare skylddelingsutgifter har i disse små forhold vært grunn nok til å velge brukspanteformen.

Idun Schjørlien har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Idun Schjørlien kjennes å være eier av pantebruket Hagestuen under Staum gnr. 75 bnr. 3 i Nordre Land.

Subsidiært:

Idun Schjørlien eller eventuelt ny panthaver kjennes å være eier av pantebruket Hagestuen under Staum gnr. 75 bnr. når pantetiden løper ut den 10. februar 1971.

2. Ankemotparten dømmes til å erstatte Det Offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

Side:3

Henrik Bratlien har tatt til gjenmæle og i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser, og vist til disses domsgrunner. De to nye dokumenter, skjøtene av 1871 og 1874 som nærmest en passant nevner at jordstykker solgt til Ole Engebrethsen er unntatt fra handelen, kan ikke tillegges vekt i strid med det utførlige og nøyaktige pantebrev som en må regne med gir et klart uttrykk for partenes mening.

Brukspant på lang tid er et kjent institutt i Hadeland og Land. Det er den vanlige oppfatning at pantsetteren har innløsningsrett, og innløsning skjer i alminnelighet. I den foreliggende sak er det helt på det rene at både partene og deres rettsforgjengere hele tiden har regnet med innløsningsretten og innrettet seg etter det. Det samme gjelder andre, som Land Sparebank, jordstyre og skiftetakstmenn.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes dog slik at Idun Schjørlien dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett har partene og to vitner gitt forklaring ved bevisopptak. Det er lagt fram noen nye dokumenter; de to skjøter nevnt tidligere er de viktigste. I alt vesentlig for øvrig foreligger saken i samme skikkelse som for de tidligere instanser, og partene har godtatt disses fremstilling av de faktiske forhold.

Begge parter har hatt bevilling til fri sakførsel.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsrett og lagmannsrett, og kan i alt vesentlig slutte meg til disses domsgrunner. I tilknytning til prosedyren for Høyesterett vil jeg komme med noen merknader.

Som de tidligere instanser mener jeg at utgangspunktet ved avgjørelsen av saken må være en tolking av pantebrevet av 1872 med sikte på å finne hvilken ordning partene har ment å bringe i stand. Det er ikke påstått av noen at det senere skulle være inntrådt noe som skulle ha endret den opprinnelige avtale. Den oppfatning som man måtte kunne finne hos de personer som har vært berørt av avtalen, eller har hatt med den å gjøre, kan imidlertid ha betydning som tolkingsmiddel, fordi den kan gi opplysning om hva man i distriktet har lagt i avtaler av denne art.

Pantsettelsesdokumentet av 1872 betegner seg selv som «Brugeligt Pantebrev i Staum». Brukspant har i Norge vært en gammel form for pantsettelse, som når det gjelder fast eiendom ble fortrengt av underpant. Jeg viser her til opplysninger gitt av professor Aubert i hans avhandling i Rt-1872-341 flg. I deler av landet fortsatte man imidlertid også i forrige århundre å nytte brukspant. Dette gjelder i særlig grad i Hadeland og Land sorenskriveri. Som Aubert peker på, har imidlertid det sentrale i avtalen da gjerne vært, ikke et langsiktig gjeldsforhold, men en langvarig bruksrett. Ofte har det imidlertid i

Side:4

realiteten vært overdragelse av en ikke særskilt skyldsatt del av en eiendom. Brukspantformen kan da ha vært valgt for å spare skylddeling, eller stempelavgift, eller unngå odelsløsning. Men for øvrig, hvor løsningsretten har vært ment som reell, har ordningen ligget nær salg med gjenkjøpsrett.

Det er opplyst at det i Hadeland og Land har vært en vanlig oppfatning at brukspant også på lang tid kan innløses. En undersøkelse referert i Rt-1962-686 på side 691 ved sorenskriverembetet viste at ved 22 avlysninger av brukspantebrev hadde det bare i tre tilfelle ikke skjedd innløsning. En må således gå ut fra at ved opprettelsen av pantebrevet av 1872 har begge parter regnet med innløsningsrett som et normalt ledd i en brukspantsettelse. Spørsmålet blir derfor om det er holdepunkter for å anta at de her har villet utelukke det. De to skjøter på Staum fra 1871 og 1874, som begge nevner at noen jordstykker som tidligere er solgt, er unntatt fra skjøtningen, uten at det sies noe om at noen løsningsrett følger hovedbølet, kan nok sies å tale for den tolking at brukspantsettelsen i realiteten var en overdragelse. Jeg finner imidlertid ikke å kunne legge avgjørende vekt på ordene i skjøtene. Bemerkningene om jordstykkene er først og fremst tatt inn for å presisere at det ved tidligere avtale var disponert over en del av gården til fordel for Ole Engebrethsen. For rettsforholdet overfor denne må imidlertid det utførlige pantebrev være det avgjørende.

Som de tidligere instanser finner jeg at pantebrevets ordlyd klart peker i retning av at man har tenkt seg at innløsningsretten var reell. Det nevnes som innløsere «mine arvinger eller den daværende eier av plassen Staum.» At det er eieren av Staum som er den man har siktet til, har ikke tidligere vært bestridt, og jeg finner heller ikke at det er grunnlag for å anta noe annet selv om ordene «mine arvinger» kan skape noen uklarhet. Det er mulig at de skyldes påvirkning fra andre dokumenter man har kjent; pantsetteren Lars Larsen Staum, som solgte eiendommen til Otter Nilsen Aspegaarden, visstnok hans dattersønn, for en lav pris, kan vel også ha regnet med at det ville være etterkommere av ham som satt på Staum om 99 år.

At innløsningssummen var satt til 300 spesiedaler, tre ganger pantesummen, antar jeg i dette tilfelle ikke kan tas som uttrykk for at innløsning skulle utelukkes. Pantebruket var opprinnelig udyrket og ubebygd. Man må anta at partene regnet med at pantebrukeren ville bygge hus og dyrke opp plassen, slik at den ble mer verdifull på innløsningstiden. At det er forbeholdt pantsetteren adgang til å innløse brukspantet også etter utløpet av de 99 år, er en ytterligere støtte for at man har tenkt seg innløsningsretten som reell.

Jeg finner også støtte for denne tolking i den oppfatning besitterne av Staum og Hagestuen har hatt. På Staum har man hatt avskrift av pantebrevet fra 1872 og oppbevart og overlevert det som et dokument som viste en rett som tilkom eieren av

Side:5

Staum. Oluf H. Bratlien fikk dokumentet av sin hjemmelsmann Arne Steine, som igjen hadde fått det fra sin far Thorleif Steine som hadde hatt Staum fra 1901. Thorleif og Arne Steine hadde ikke vært i tvil om at pantebruket Hagestuen i sin tid kunne innløses, de hadde sagt det til Oluf H. Bratlien, og denne har gjentatte ganger gitt uttrykk for at han hadde og regnet med innløsningsretten.

På den annen side synes det klart at også innehaverne av Hagestuen hele tiden har regnet med innløsningsretten. Her hadde pantebrukshaveren Ole Engebrethsen, hans sønn Martin, dennes enke Randine og disses sønn Erling pantebruket til 1930 da det ble solgt på tvangsauksjon. Det ble bygd våningshus og fjøs på bruket og noen mål jord dyrket. I 1914 utstedte Martin og Erling Hagestuen skadesløsbrev for lån kr. 200 med pant i «vor eiendom Pantebruget Hagestuen av nedre Staum». I 1913 eller 1914 kjøpte de naboeiendommen Klop og flyttet senere dit, og noen år etter ble både fjøs og stuebygning på Hagestuen revet. I 1930 ble Hagestuen solgt på tvangsauksjon for kr. 800, en pris som synes å vise at både Erling Hagestuen og Land Sparebank har regnet med innløsningsretten som en reell og verdibegrensende faktor. Idun Schjørlien fikk i 1950 Hagestuen utlagt på skifte etter foreldrene for kr. 1.200; åsetestaksten var kr. 1.500, noe hun var klar over på den tid lå langt under selve eiendommens verdi. Ved skiftetakst og overtakst var verdien blitt satt under hensyn til at det dreide seg om et pantebruk på begrenset tid. Idun Schjørlien har både spurt eieren av Staum om han ville selge løsningsretten, og i 1952 søkt jordstyret om bistand til å erverve løsningsretten ad frivillig vei eller ved ekspropriasjon.

Under disse omstendigheter finner jeg i tilslutning til herredsrett og lagmannsrett at det ikke er grunnlag for å anta at man ved opprettelsen av pantebrevet i 1872 har tatt sikte på en endelig reell eiendomsoverdragelse, men at det har vært meningen å sikre eieren av hovedbølet rett til innløsning etter en brukstid av 99 år. At det å spare utgifter til skylddeling kunne vært motiv nok til å velge brukspantformen framfor salg ved skyldeling og skjøtning, før ingen vekt når man ikke har andre momenter av betydning å støtte en formodning om reelt salg på. Det mener jeg at det ikke foreligger; den lange brukstid alene er ikke tilstrekkelig etter det som er opplyst orn anvendelsen av brukspant i Hadeland og Land.

Jeg bemerker at jeg mener at resultatet ikke står i strid med tidligere avgjørelser i saker om brukspant hvor Høyesterett har funnet at det forelå en reell eiendomsoverdragelse. I disse saker har det utenom den lange tid også foreligget andre særlige forhold som har gitt grunnlag for å anta at partene i realiteten har ment å overdra eiendomsrett uten adgang til innløsning til tross for at de har brukt formen brukspantsettelse. Dette gjelder også dommen i Rt-1956-156 som særlig har vært påberopt.

Side:6

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Anken har ikke ført fram. Saken har imidlertid budt på tvil, noe de tidligere dissenser viser, og den gjelder spørsmål av prinsipiell betydning; jeg mener derfor at saksomkostningene bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Finn Grøstad med domsmenn): - - -

Brukspantebrevet som danner grunnlaget for tvisten og som er datert den 10. februar 1872 og tinglyst den 16. februar s.å., har sådan tekst:

«Brugeligt Pantebrev i Staum. Jeg underskrevne Lars Larsen Staum af Thorpens Annex til Lands Præstegjeld tilstaar og vitterliggjør herved at jeg af Ole Engebretsen Koldseiet eller Staum har bekommet tillaans Penger 100 Spdl. - Et Hundrede Norsk Speciedaler, for hvilken Summa Penger jeg herved til bemeldte Ole Engebretsen og hans Arvinger pantsætter til Brugelighet og Afbenyttelse på 99 - Ni og Niti - Aar følgende af mine ved skjøde af 5te December 1852 thinglæst 19de Februar 1883 hjemlede Eiendele, nemlig: 1. Den øvre Del af Staumsløkken og den nedre Del af Staumshagen, alt saaledes som det nu er indgjerdet og opblinket. 2. Et lidet Slaatteland beliggende ved Synnaelv og kaldet Grasmyren. Til Gjerders Istandsættelse og Vedligeholdelse omkring dette Slaatteland samt til Høelyus Opførelse deri tages det Nødvendige i Nærheden deraf, hvor samme bekvemmest kan findes. 3. Den del af Synstengjordet som ligger søndenfor den Bæk, som gaar nærmest søndenfor den gamle Lyu i dette. Til Gjerdesfang omkring denne Del af Slaattet samt til Materialer til en Høelyu tages det Fornødne i Nærheten, hvor det kan findes. Fremdeles gives Panthaveren for mit Vedkommende efter min Anpart Frihed til at løve og rise i Sameien, men i det Tilfælde at nogen af Sameiens Medeiere skulde ville formene eller nægte ham dette, da staar han selv til Ansvar derfor. Disse her beskrevne Eiendele beholder Panthaveren og hans Arvinger i bemeldte Niti og Ni Aar, i hvilken Tid han eller hans Efterkommere må gjøre sig de her beskrevne pantsatte Eiendele saa nyttige som De bedst ved og kan i Medhold af Lov og Ret imod at der af Panthaveren svares i Pantetiden til Staums Bruger aarlig 2 Ort 12 Skilling, hvilke To Ort og Tolv Skilling skal være til Hjelp til Skatterne og som erlægges til

Side:7

hvert Aars 14de Oktober. Slutteligen bemerkes, at naar ovennævnte Panteaar ere udrundne indløse de her pantsatte Eiendele, da forbindes de eller han herved til at indløse samme Pant med 300 - Tre HundreSpeciedaler, men hvis de ikke vil eller kan indløse Pantet, da beholder Panthaveren eller hans Arvinger Pantet til Betaling skeer, i hvilken Tid fremdeles svares til Staums Bruger de 2 Ort og 12 Skilling aarlig. Dette til Bekræftelse under min Haand i 2de Vitterligheds Vidners Overvær. - Staum den 1Ode Februar 1872. Lars Larsen Staum. Til Vitterlighed: Johannes J. Tangen, Hans Hellerud,

med ført Pen.

Brugspantebrevet er skrevet på stemplet papir No. 5. C.R. Sex og Niti Skill.»

Eiendommen Staum består i dag av ca. 78 da. dyrket mark og ca. 200 da. skog hvorav ca.100 da. produktiv. Den nåværende eier Oluf H. Bratlien kjøpte bruket i 1920 av Arne Steine som hadde eid Staum i ca.10 år. I perioden før Arne Steine var det faren Tollef Steine som var eier. Hvor lenge han satt med Staum vet man ikke, men det er på det rene at det har vært flere eiere mellom den i pantebrevet omtalte Lars Larsen Staum og Tollef Steine.

Det er opplyst i retten at da saksøkte overtok Staum i 1920 besto eiendommen av skogen og ca. 50 da. innmark hvorav 15 da. dyrket. I 1935 kjøpte Oluf H. Bratlien Lunnaløkka, gnr. 75, bnr. 9 som hadde et areal på ca. 28 da. dyrket mark. I perioden 1935 til i dag har så Bratlien dyrket opp ytterligere 35 da., slik at man samlet kommer opp i 78 da. dyrket mark.

Når det gjelder pantebruket som vanligvis kalles Hagestuen, består dette av de i pantebrevet omtalte jordstykker. Den viktigste delen er «Den øvre Del af Staumsløkken og den nedre Del af Staumshagen» som samlet utgjør et areal på 27,5 da. hvorav 11,5 da. dyrket mark, 13,8 da. krattskog og 2,2 da. utkanter.

Hagestuen som alltid har ligget og som fortsatt ligger i skyld med Staum, grenser i syd mot Staums dyrkede mark og i nord mot Staums skog. Bebyggelsen består i dag av en gammel låve og et lite skur som ble bygget i 1956. Stuen som opprinnelig var beboelseshus, ble flyttet i 1927-1928 samtidig med at fjøset ble revet.

Grasmyren som er omtalt i pantebrevets pkt. 2, ligger inne i fjellet ca.10-12 km fra Staum og består av en gammel slåttemyr på omtrent 4-5 da.

Synstenjordet ligger også inne i fjellet ca.1 km fra Grasmyren og består av ca. 20-30 da. Området har antageligvis vært en gammel utslått, men i dag er den delvis vokset til med bjerk og gran.

Grasmyren og Synstenjordet har opprinnelig vært en del av et sameie og områdene ble antageligvis utskiftet og tillagt Staum i 1846. Det har så vedvart å eksistere et sameie omkring disse områdene hvilket blant annet fremgår av pantebrevets tekst. Grasmyren og Synstenjordet er ikke blitt utnyttet på noen måte i den perioden man har oversikt over, nemlig fra 1920. Det er i dag ikke hus på utslåttene og det har heller ikke vært hus på disse områder i perioden fra 1920 frem til i dag.

Deter i det hele tatt åpenbart at disse utslåtter er blitt omfattet

Side:8

med ubetydelig interesse av pantebrukets eiere gjennom tidene hvilket sikkert har hatt sin grunn i disse områders meget beskjedne avkastningsmuligheter. Retten finner det således klart at det har vært Hagestuen som i bruksmessig henseende har utgjort pantebruket, selv om pantebrevet også omtaler Grasmyren og Synstenjordet.

Når det gjelder eierforholdene etter Ole Engebretsen Koldseiets tid, kjenner man lite til disse bortsett fra at eiendommen ble overtatt av Martin Hagestuen en gang før 1920. Randine Hagestuen som var enke etter Martin, ble sittende med pantebruket frem til 1920 hvor hun overdro det til sønnen Erling Hagestuen for kr. 2.298.-, herav for løsøret kr. 500.-. Eret før, i 1919, hadde Randine og Erling flyttet fra Hagestuen i forbindelse med at Erling kjøpte eiendommen Klop. Erling fortsatte å høste på Hagestuen og han lot dyrene sine beite der.

Det er ikke fremkommet noe under hovedforhandlingen som skulle tilsi at ikke familien Martin Hagestuen levde av pantebruket alene i perioden før Randine og Erling flyttet til Klop.

I 1930 ble pantebruket solgt ved tvangsauksjon til Chr. Schjørlien som kjøpte det i sønnen Asbjørns navn, visstnok for kr. 800.-. Da Asbjørn i 1932/33 kjøpte eiendommen Fossum, overdro han Hagestuen til faren som på den tid også eide eiendommen øvre Staum. Chr. Schjørlien døde i 1941 og enken Berthe ble sittende med pantebruket inntil hun døde i 1948. På skiftet etter foreldrene ble Idun Schjørlien utlagt pantebruket for kr.1.200.- i 1950.

I hele den perioden som pantebruket har vært i familien Schjørliens eie, er bruket kun blitt benyttet som støttebruk. Intensiteten i utnyttelsen har variert noe, men eierne har hele tiden i sterkere eller mindre grad nyttiggjort seg pantebruket som jordbruk. - - -

Retten finner enstemmig at pantebruket slik dette ble utskilt i 1872 var et bruk av en slik størrelsesorden at det kunne drives som eget småbruk og som sådant danne eksistensgrunnlag for en familie. Det er videre på det rene at pantebruket alltid har ligget i skyld med Staum, gnr. 75, bnr. 3. Det foreligger videre enighet blant rettens medlemmer om at pantebrevet må danne utgangspunkt for bedømmelsen av hvorvidt pantebruket i 1872 ble overdratt til eiendom eller til pantesikkerhet.

Når det gjelder sakens realitet, er det dissens i retten.

Rettens flertall, de to domsmenn, finner at pantedokumentet gir uttrykk for hva som faktisk har vært partenes virkelige mening, nemlig å opprette en brukspanterett på 99 år. Flertallet finner ikke grunnlag i pantebrevet eller i omstendighetene ved eller etter opprettelsen av dette, som tilsier en fravikelse fra pantedokumentets ordlyd.

Flertallet mener at de dommer som det er henvist til, er fattet under vesentlig hensyntagen til de konkrete omstendigheter i hvert enkelt tilfelle. Når det gjelder det pantebrev som man har å ta standpunkt til denne gang, tilfredsstiller det alle krav til et entydig og klart kontraktsdokument som på ingen måte gir oppfordring til fravikelse fra ordlyden. Særlig vil man peke på at innløsningsretten tilkommer pantsetters arvinger eller «den daværende Eier af Pladsen Staum» slik at partene ved opprettelsen av pantebrevet sikret seg at pantebruket skulle falle tilbake til hovedeiendommen Staum. Videre

Side:9

har det vært av betydning at pantebrevet instituerer en frist utover 99 års perioden hvor bruket fortsatt skal hefte som sikkerhet om pantsetteren ikke vil eller kan innløse pantet. Flertallet utleder dette dithen at man har ønsket å gjøre det helt klart at noen eiendomsoverdragelse ikke har vært påtenkt i og med at man faktisk har ønsket å sikre panthaver sitt pantekrav utover den ordinære pantsettelsestid. En slik klausul kunne vanskelig tenkes om partene hadde til hensikt å overdra Hagestuen til eiendom.

Flertallet ønsker også å peke på størrelsesforholdet og beliggenheten mellom hovedbruk og pantebruk den gang pantebrevet ble skrevet. Staum har antageligvis etter fraskillelsen av pantebruket bestått av ca. 50 da. innmark, hvorav 15 da. dyrket + ca. 200 da. skog, mens pantebruket utgjorde Hagestuens 27,5 da., Grasmyrens 4-5da. og Synstenjordets 20-30 da. Det er etter flertallets mening all rimelig grunn til å anta at det ikke kan ha vært meningen å splitte opp en så beskjeden eiendom som Staum for all fremtid. Denne oppfatning understrekes også av den omstendighet at Staums dyrkede mark i 1872 ble delt i omtrent 2 like deler som den gang lå og som i dag ligger inn mot hverandre. I dag er skillet mellom Staums og Hagestuens dyrkede mark en gårdsvei. En slik deling av den dyrkede mark kan etter flertallets mening ikke ha vært ment å skulle vare utover pantetiden. Når man tar alle disse punkter i betraktning og dertil ser at det er fastsatt en innløsningssum på 300 Spd. ser man tydelig de sentrale forskjeller til dommen i Rt-1956-156. Det ble også i denne dommen lagt vesentlig vekt på de konkrete forhold omkring et skifteoppgjør.

Det er etter såvel flertallets som mindretallets mening omstendighetene omkring opprettelsen av pantebrevet som må danne utgangspunktet for avgjørelsen av hvorvidt man står overfor en eiendomsoverdragelse eller bare en pantsettelse. Flertallet finner likevel å ville peke på hvordan man har oppfattet eiendomsforholdene gjennom tidene. Av særlig interesse er her den opplysning som saksøkte kom med under hovedforhandlingen og som ingen av rettens medlemmer finner grunn til å trekke i tvil, nemlig at han i 1920 hadde uttrykt at han fant Staums areal beskjedent. Selgeren Arne Steine hadde da gitt saksøkte forståelsen av at dette ville endre seg når Hagestuen ble lagt inn under Staum igjen.

Også i 1943 på skifte etter Berthe Schjørlien kommer denne forståelse av pantsettelse til uttrykk. Det fremgår nemlig av skifteundertaksten på Hagestuen at man tok hensyn til at gjenværende brukstid kun var 15 år. Skjønnsslutningen på kr.1.500.- ble forøvrig endret ved overtaksten til kr.1.600.-, åsetestakst kr.1.500.-. Idun Sehjørlien overtok derimot pantebruket for kr.1.200.- som utgjør- akkurat løsningssummen, hvilket synes å tyde på at arvingene betraktet pantsettelsen som reell.

Et moment av betydning for flertallet har det også vært at avgiften på 2 ort og 12 skilling er blitt betalt kontant eller ved arbeid i perioden fra 1920 til 1942. Etter en stans med betalingen frem til 1950, betalte Idun Sehjørlien i 1955 avgiften for 5 år med kr.10.-. Etter dette tidspunkt er avgiften ikke betalt og saksøkte har heller ikke forsøkt å kreve den inn. Det faktum at avgiften i mesteparten av den senere tid er

Side:10

blitt betalt, viser at de impliserte parter har vært innforstått med at man hadde å gjøre med en pantsettelse og ingen eiendomsoverdragelse.

Etter en samlet vurdering av de momenter som her er nevnt, finner flertallet at pantebrevets utvisende er korrekt og at man følgelig ikke står overfor en simulert eiendomsoverdragelse.

Den omstendighet at man står overfor et uoppsigelig pantebrev på 99 år hvor pantebruket opprinnelig har vært ment å skulle danne eksistensgrunnlag for fremtidige besittere av bruket, finnes ikke å være momenter av en slik tyngde at pantebrevets tekst kan settes til side.

Rettens formann som utgjør mindretallet, er etter en del tvil kommet til et annet resultat enn flertallet. Mindretallet finner at pantebrevet av 1872 i virkeligheten inneholder en reell overdragelse av Hagestuen til eiendom og ikke bare til pantesikkerhet.

Mindretallet deler flertallets oppfatning av at det er Rt-1956-156 som ligger nærmest opp til denne konkrete tvisten. Videre er man enig i at denne saken adskiller seg fra dommen av 1956 på de punkter som er fremhevet av flertallet, men man kan ikke følge flertallet i de konsekvenser som blir trukket av disse forskjeller.

Mindretallet legger ved avgjørelsen vesentlig vekt på at dokumentet av 1872 statuerer en ordning som skulle være uoppsigelig i 99 år, og at panthaveren i hele denne perioden skulle ha en eiers rådighet over Hagestuen, Grasmyren og Synstenjordet. Uoppsigeligheten fremgår ikke direkte av dokumentet, men man finner det klart at forståelsen må være at partene har ment det samme som ligger i begrepet uoppsigelig. Selvom det neppe kan stilles opp noen presumpsjon for at et slik pantebrev er ment å skulle gjennføre noen eiendomsoverdragelse, må det antas å være momenter som trekker sterkt i retning av en overdragelse til eiendom.

Videre ønsker mindretallet å peke på at det dreier seg om et bruk av en slik størrelsesorden at det kunne gi brukerne med familier en levevei. Den omstendighet at bruket ikke er særlig skylddelt synes da ikke å kunne tillegges noen særlig betydning. Det fremgår videre av pantebrevet at brukeren er tillagt utstrakte rettigheter over sameiet. Ønsker noen av sameiets rettighetshavere å bestride disse rettigheter, står pantebrukeren selv til ansvar overfor disse. Denne ordning kunne antageligvis vært etablert selv om man kun sto overfor en pantsettelse, men mindretallet finner at et slikt ansvarsforhold er et moment, som, om enn ikke særlig sterkt, trekker i retning av eiendomsoverdragelse. Pantebrukerens ansvarsforhold overfor de øvrige sameierne har vært som en ordinær eiers.

Det er fra saksøkerens side gjort gjeldende at forskjellen i lånesum og innløsningssum er fullt forenlig med en tidsbegrenset pantsettelse, og mindretallet finner at dette formentlig er korrekt. Det fremgår imidlertid av professor Auberts avhandling i Rt-1872-354 at en slik forskjell synes å tyde på eiendomsoverdragelse i og med at innløsningssummen er satt høyere for å beskytte kreditor mot innløsning. I samme artikkel gjør forøvrig professor Aubert rede for at det vesentligste ved brukspanteinstituttet, svært ofte er bruksretten, og at denne bruksrett ofte er så dominerende at man faktisk står overfor en eiendomsoverdragelse.

Side:11

Mindretallet vil særlig henvise til Rt-1956-156 som støtte for sitt standpunkt. Når det gjelder de momenter som Høyesterett særlig har lagt vekt på, finner mindretallet at de tilsvarende momenter foreligger i denne sak om enn i noen annen form. De ulikheter som foreligger, finnes etter mindretallets mening ikke å være så tungtveiende at en fravikelse fra denne dom synes berettiget. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Paul Vindhol og Sigurd Fougner Hagen og tilkalt dommer, byfogd Hans Kolle med jordbrukskyndige domsmenn gårdbruker, cand. jur. Jens Bolstad, sivilagronom Chr. Frank, gårdbruker Ivar Høie og gårdbruker Arve Løken):

Lagmannsretten skal først gjøre noen supplerende bemerkninger til herredsrettens faktiske fremstilling.

Eiendommen Staum (nedre) i Torpa, nu gnr. 75, bnr. 3 i Nordre Land, ble den 2.juni 1846 fraskylddelt gården Koll (Kold) og solgt til Ole Olsen Staum. Av brukspantebrevet av 1872 fremgår at den daværende eier het Lars Larsen Staum og at han var blitt hjemmelsinnehaver ved skjøte av 5. desember 1852, tinglyst 19. februar 1853. Hvor lenge Lars Larsen Staum satt med eiendommen, vites ikke, men det er (av Oluf H.Bratlien) opplyst at Tollef Steine kjøpte den i 1901. I 1910 overdro han den til sin sønn Arne Steine, som i 1920 solgte den til Oluf H. Bratlien. Sistnevnte mottok av Arne Steine, foruten kjøpekontrakt og skjøte, en avskrift av brukspantebrevet, en avskrift som Arne Steine i sin tid hadde fått av sin far. Avskriften er forevist, og det er fremlagt en fotokopi. Avskriften er ikke helt nøyaktig, men det er tydelig at den er gammel.

Hva dernest besitterne av pantebruket angår, er opplyst at den første, Ole Engebretsen Koldseiet eller Staum, hadde det til en gang i 1890-årene, da det ble overtatt av sønnen Martin O.Haugen, senere kalt Martin Hagestuen. (Når han ble benevnt Haugen, skal dette skyldes at han en tid hadde et bruk som het Haugen eller Seterhaugen i Øvrebygden. Han hadde ifølge Oluf H. Bratlien også vært en tid i Bratlien, hvor Oluf har sitt navn fra, men flyttet derfra i 1893).

Martin Hagestuen hadde en sønn som het Erling, og det er mulig at han en tid drev Hagestuen sammen med faren. I ethvert fall underskrev de den 10. august 1914 sammen et skadesløsbrev på kr. 200,00 til Johan Øistad.

I 1913 eller 1914 kjøpte Martin Hagestuen (og muligens Erling) eiendommen Klop av Christoffer Koll, og etter Martins død flyttet enken Randine Hagestuen og sønnen Erling dit i 1919. I 1920 overdro Randine pantebruket til Erling. Det kan innskytes at Christian Schjørlien og hans hustru Berte Schjørlien undertegnet som vitterlighetsvitner.

Erling Hagestuen drev Hagestuen sammen med Klop, men Hagestuen har, så vidt skjønnes, ikke vært bebodd siden flytningen til Klop fant sted, og i 1927 solgte Erling Hagestuen stuebygningen til Hans Mæhlum til nedrivning. Som det fremgår av herredsrettsdommen ble fjøset revet omtrent samtidig.

I 1930 kom så Hagestuen gjennom tvangsauksjon i familien Schjørliens besittelse.

Side:12

Lagmannsrettens flertall - rettsformannen og de fire domsmenner kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og bemerker:

Som det fremgår allerede av professor Auberts avhandling i Rt-1872-341 flg. var brukspantsettelse, altså pantsettelse av fast eiendom med tilknyttet bruksrett, ikke usedvanlig på Vestopplandene, og kanskje særlig innenfor Hadeland og Land, så sent som i det 19. århundre. Det kan for så vidt også henvises til uttalelse av herredsretten i den sak som er referert i Rt-1940-301 flg.:

«Kontraktsformen «brukspant» eller «pant til brukelighet» har vært atskillig anvendt innen Hadeland og Land sorenskriveri i det 19. århundre. Brukstiden er av forskjellig lengde, den vanligste tid er 99 år, .....»

Nevnes kan også følgende uttalelser av lagmannsretten i den sak som er referert i Rt-1962-686 flg.:

«De ankende parter har fremlagt og påberopt seg en oversikt av 28. april 1960 fra sekretær G.Nyhus over brukspantobligasjoner tinglyst ved Hadeland og Land sorenskriverembete. Nyhus opplyser å ha funnet over 150 slike dokumenter. En nærmere gjennomgåelse av 22 avlysninger av brukspantebrev viser at 11 er avlyst uten tvist, mens 6 pantebruk er utskilt og solgt til brukeren. I 1 tilfelle er løsningsretten solgt for pantesummen, og i 1 er det skjedd innløsning etter dom. Bare i 3 tilfelle har innløsning ikke funnet sted, i 2 fordi eieren hadde liten interesse av pantebrukene, i 1 fordi eieren ga seg da brukeren påsto at løsningstilbudet var fremsatt for sent.»

Det er formentlig riktig som anført av Aubert, at brukspantets øyemed i det 19. århundre har vært «endmindre end i ældre Tid at skaffe Sikkerhed for Laanesummen» (side 349), og at «Det maa stadig fastholdes, at Retshandelens almindeligste Hovedhensigt er enten som i ældre Tid, Overdragelse af en Brugsret, eller endog af Eiendomsret» (side 353). «Man rammer herved (heter det videre) sikrest Parternes Mening, som her omtrent gaar ud paa det samme Retsforhold som ved det gamle Salg med Gjenløsningsret», jfr også Augdahl: Norsk Panterett side 7.

Selv om Aubert åpenbart var av den oppfatning, at de fleste brukspantsettelser av lengre varighet «meget ofte, ja maaske oftest, i Virkeligheden skjuler en Eiendomsoverdragelse» (side 349), er det dog tydelig at heller ikke han mener at dette gjelder generelt. De grunner han angir for at formen brukspantsettelse kan anvendes - og i stor utstrekning er anvendt - i stedet for eiendomsoverdragelse, er så vidt skjønnes at man enten har villet forhindre odelsløsning eller unngå bryderiet med skylddeling og erleggelse av stempelgebyr.

Det kan da straks bemerkes at det i det foreliggende tilfelle ikke kan ha vært noen fare for odelsløsning, idet Lars Larsen ikke kan ha hevdet Staum til odel før brukspantebrevet ble utferdiget. For det annet er brukspantebrevet behørig stemplet, slik at det neppe har vært noe gebyr å spare.

Heller ikke kan det skjønnes at den omstendighet at løsningssummen er fastsatt til 300 spesiedaler til tross for at lånesummen var 100 spesiedaler, kan påberopes til støtte for at det var meningen å overdra eiendomsretten. Selv om grunnen ikke skulle være den som

Side:13

er hevdet fra Bratliens side, men beløpet var stipulert med henblikk på å vanskeliggjøre løsning, viser det jo at løsningsretten ikke var omtvistet.

For øvrig er pantebrevets tekst, både hva brukstiden, løsningssummen og hvem som er berettiget til å løse, klar nok. Ja, det er endog bestemt at selv en oversittelse av tidsfristen ikke skal føre til tap av løsningsretten.

Ser man så på den oppfatning kontraktpartenes rettsetterfølgere har hatt, er også denne - så langt opplysninger foreligger - i overensstemmelse med pantebrevets tekst.

Som foran nevnt, var Tollef Steine, som overtok Staum mindre enn 30 år etter pantebrevets utstedelse, i besittelse av en (riktignok noe unøyaktig) avskrift av dette, og den ble i tur og orden overlevert til de senere eiere Arne Steine og Oluf H. Bratlien. årsaken hertil kan, foruten å dokumentere at Hagestuens besitter var forpliktet til å betale det bagatellmessige beløp 2 ort og 12 skilling pr. år, vanskelig ha vært noen annen enn å legitimere at Hagestuen lå under Staums nummer og skyld og i sin tid kunne løses. Var det skjedd en endelig overdragelse, hadde jo forholdet ingen interesse for Staums eiere.

Nevnes kan også at da stuebygningen på Hagestuen ble revet i 1927, henvendte Oluf H. Bratlien seg til overrettssakfører Ole Viker på Dokka for å høre om pantebrukets besitter hadde adgang til dette. Etter det svar han fikk, foretok han seg ikke noe mer - og kunne formentlig heller ikke gjøre det-, men det viser i ethvert fall hans oppfatning av at Hagestuen ikke var ham uvedkommende.

Hva dernest Hagestuens besittere angår, tør det vel i ethvert fall til dels sees som et uttrykk for at det var klar over sin tidsbegrensede rett, når Martin og Erling Hagestuen i 1913 eller 1914 kjøpte Klop, når Erling og hans mor senere flyttet dit, og stuebygning og fjøs ble revet i 1927. Det kan erindres at Martin var sønn og Erling sønnesønn av den første besitter.

Siden det har vært påberopt at Hagestuen var pantsatt til Lands Sparebank og at det etter bankens begjaering ble holdt tvangsauksjon i 1930, skal for ordens skyld bemerkes at man går ut fra at banken hadde pant eller utlegg i rettighetene etter pantebrevet. Som nevnt i herredsrettens dom, var det Chr. Schjørlien, den samme som hadde vært vitterlighetsvitne ved overdragelsen fra Randine til Erling Hagestuen, som på vegne av sin sønn fikk tilslaget, visstnok for kr. 800,00, et beløp som selv etter eiendomsprisene dengang måtte være meningsløst lavt, hvis det kunne sees bort fra løsningsretten. Og på skiftet etter foreldrene fikk altså Idun Schjørlien i 1950 utlagt pantebruket for kr.1.200,00. Det er likegyldig om man ved fastsettelsen av delte beløp har hatt i tankene at Hagestuen kunne innløses for det samme beløp (300 spesiedaler) eller ikke. Idun Schjørlien har i ethvert fall innrømmet at Hagestuen, under forutsetning av at det ikke kunne innløses, «var verd meget mer». Det er også på det rene at det både under skiftetaksten og overtaksten, begge holdt i 1948, ble gjort oppmerksom på at det dreiet seg om et pantebruk og at den opprinnelige brukstid var 99 år, og at verdien ble fastsatt under hensyntagen hertil. I overdragelsesdokumentet fra Hadeland og Land skifterett til Idun Schjørlien står det bl.a.: «Pantebrev fra

Side:14

Lars Larsen til Ole Engebretsen, dat.10. og tinglyst 16. februar 1872 med løpetid 99 år danner grunnlaget for boets rettigheter».

Den 25.november 1952 søkte Idun Schjørlien om «Jordstyrets bistand til å erverve løsningsretten til Hagestuen ad frivillig vei - eller ekspropriasjon» og anførte bl.a.:

«Jeg akter å bebygge eiendommen, for å kunne skaffe mig et hjem, men da det kun er 19 år igjen av løpetiden, vil det være vanskelig å belåne eiendommen for å bebygge den.

Eieren av Staum har vært tilspurt om han vil selge mig løsningsretten, noe han ikke var villig til».

Når det gjelder den alminnelige oppfatning innen de distrikter det her er tale om, kan for det første henvises til de tidligere siterte uttalelser, henholdsvis i herredsrettsdommen og lagmannsrettsdommen i de saker som er referert i Rt-1940-301 flg. og Rt-1962-686 flg. Ytterligere kan nevnes at det i ankesak nr. 545/1958 for Eidsivating lagmannsrett (dom avsagt 4. september 1959) var påberopt at «det er en vanlig oppfatning i Etnedalen og Torpa at brukspanteforhold skal kunne innløses ved pantetidens utløp», og at lagmannsretten konstaterte at det syntes «å være en forholdsvis utbredt oppfatning i Valdres». (Saken gjaldt en seter i Etnedal, nabobygd til Torpa).

Endelig skal nevnes at skjønnsmennene ved skiftetaksten og overtaksten i 1948, henholdsvis tre og fem, så vidt skjønnes samtlige var fra Torpa, og at Jordstyret - fem medlemmer - i 1966 i forbindelse med søknader fra Oluf H.Bratlien og Harald Taaje om tvungen avståelse, henholdsvis av Idun Schjørliens bruksrett før utløpet av de 99 år og Hagestuen, bl.a. uttalte:

«Jordstyret vil konkludere sitt syn med å si at det er behov for tillegg av jord til begge søkernes bruk. Men en kan ikke se bort fra pantebrevet. Og en er klar over at dersom søknaden ikke var blitt reist på det nåværende tidspunkt, ville Bratlien kunne løse ut pantebrevet i 1971, og få Hagestuen tillagt sin eiendorn, og da ville Taaje ikke kommet inn i bildet.

På den annen side synes jordstyret at det menneskelig sett kan virke noe hardt å ta fra frk. Schjørlien hennes eneste eiendom, selv om både hun og samfunnet har lite utbytte av eiendommen slik den drives, og har vært drevet gjennom hele hennes brukstid.

Ut fra foran anførte finner jordstyret å måtte anbefale at eiendomsforholdene bør forbli som hittil, inntil 1971, da en rekner med at pantebrevet vil tilsi at Hagestuen faller tilbake til Staum.»

Det som etter flertallets oppfatning blir igjen som et argument fra brukspanthaverens side, er utelukkende den fastsatte lange brukstid 99 år. Som før nevnt er imidlertid dette en alminnelig brukt termin, og man skal selvsagt være klar over at hvor områdene i vesentlig grad skal være gjenstand for nydyrkning og bebyggelse, vil det naturlig nok ikke kunne bli spørsmål om annet enn en relativt langvarig rådighet. Hagestuen var ikke bebygget i 1872. Hvorvidt eller i hvilken utstrekning noe var dyrket, vites ikke. Oluf H. Bratlien mener at intet var dyrket og har forklart at så sent som i 1930 var bare 4 mål dyrket.

Under henvisning til det således anførte stemmer flertallet for at ankemotpartens påstand tas til følge, dog således at saksomkostninger

Side:15

ikke tilkjennes for noen av rettene. Det henvises for så vidt til den tvil som kan ha vært til stede etter tidligere rettsavgjørelser.

Lagdommer Fougner Hagen og byfogd Kolle er under noen tvil kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall og kan i hovedsaken slutte seg til de betraktninger mindretallet har anført til støtte for sitt resultat. For ordens skyld bemerkes at det i mindretallets begrunnelse på siste side i dommen synes å være en skrivefeil, idet det i begynnelsen av 2. avsnitt står «saksøkerens» i steden for «saksøktes». Dessuten bemerkes:

Etter sin ordlyd gir pantebrevet av 10/2-1872 uttrykk for at eieren av Staum, Lars Larsen Staum, mottok et lån på 100 spdl. av Ole Engebretsen Koldseiet og som sikkerhet for dette stillet det jordstykke som senere er blitt kalt «Hagestua» samt to utmarkstykker i pant. «Hagestua» har siden vært drevet som et eget bruk med en eiers rådigheter. Hvis det hadde vært tale om et reelt låneforhold, er det etter vår mening vanskelig å gi noen plausibel forklaring på hvorfor låneforholdet ikke skulle kunne gjøres opp før etter at det var gått så lang tid som 99 år. Dette må etter vår mening gjelde selv om det her er tale om en sikkerhetsstillelse i form av brukspant og hvor panthaveren da formentlig skulle kunne nyttiggjøre seg eiendommens avkastning til dekning for renter av lånebeløpet.

Herredsrettens flertall har festet seg ved at bruket Staum ble svært lite etter utskillelsen av Hagestua og synes derav å ha trukket den slutning at det ikke kan ha vært meningen å skille Harestua fra Staum for all fremtid. Etter vår mening har et slikt resonnement svært lite for seg. Hvis først Staum ble for lite som selvstendig bruk etter at Hagestua var fraskilt, ville den aktuelle bruker av Staum være dårlig hjulpet med en ordning som først bragte Hagestua tilbake til hovedeiendommen igjen etter 99 år.

Vi vil for øvrig peke på at en ordning hvoretter brukeren av en eiendom må gi fra seg denne igjen etter utløpet av en viss tidsperiode lett vil få uheldige jordbruksmessige konsekvenser og av den grunn også er en ugunstig ordning for de kontraherende parter selv. I et slikt tilfelle vil brukeren - iallfall i den siste del av bruksperioden - være lite interessert i å foreta investeringer i eiendommen eller i det hele å drive jordbruket særlig intenst. I det her foreliggende tilfelle ser det ut til at usikkerheten i forbindelse med fortolkningen av avtalen av 1872 har hatt liknende virkninger. Hagestua har etter alt å dømme ikke vært drevet særlig godt i de senere år, og Idun Sehjørliens søknad om et banklån ble etter hennes egen opplysning avslått av banken.

Etter vår mening må pantebrevet av 1872 i virkeligheten antas å inneholde en reell overdragelse av Hagestua til eiendom. Det er nok så at det fra flere hold i den senere tid har vært gitt uttrykk for en annen oppfatning, idet det har vært hevdet at pantebrevet må forstås overensstemmende med dets ordlyd. Vi kan vanskelig se at slike meningsytringer kan være avgjørende i saken. Som påpekt av herredsretten må det være forholdene i forbindelse med opprettelsen av pantebrevet som er utslagsgivende for avgjørelsen av hvorvidt man står overfor en eiendomsoverdragelse eller bare en pantsettelse. Hvis transaksjonen den gang var ment som en eiendomsoverdragelse og pantsettelsesformen

Side:16

bare var en simulasjon, kan dette forhold ikke endres ved at folk som i senere år har fått dokumentet i hende, har gått ut fra at det inneholdt en reell pantstiftelse.

Man kan spørre hvorfor partene i 1872 da valgte denne form for en eiendomsoverdragelse. Etter vår mening kan forklaringen neppe være annen enn at det på det tidspunkt var en utbredt praksis i Nordre Land å opprette slik dokumenter - ikke bare ved pantsettelser - men også ved overdragelse av eiendommer. Det vises til professor Auberts avhandling i Retstidende 1872, særlig 344 ff. Etter det foreliggende synes partene ikke å ha hatt juridisk bistand ved opprettelsen av pantedokumentet av 1872, og det er da rimelig å anta at de har hatt ett eller flere andre slike dokumenter for hånden som de har brukt som mønster ved opprettelsen. Om den vanlige formulering og innholdet av slike dokumenter kan vises til Auberts avhandling 353 ff.

Etter vår mening kan det ikke tillegges noen avgjørende betydning at det foreliggende dokument har utførlige bestemmelser om hvem som skal være innløsningsberettiget etter at 99 år er gått og heller ikke at dokumentet har bestemmelse om at panteretten skal vedvare hvis innløsning ikke da skjer. Enten dokumentet gjelder en reell eller en simulert pantstiftelse, ville det være nødvendig eller i alle fall hensiktsmessig å ta inn slike bestemmelser, og grunnlag for slutninger i den ene eller annen retning gir dette forhold etter vår mening ikke.

Etter vår mening er det resultat vi er kommet til best i samsvar med Høyesteretts praksis i disse saker. Det vises til de rettsavgjørelser som er nevnt i herredsrettsdommen samt til Eidsivating lagmannsretts dom av 4. september 1959 i ankesak nr. 545-58 som omhandler et liknende tilfelle i et nabodistrikt. - - -