Rt-1971-1002

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-09-25
Publisert:	Rt-1971-1002
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 144B/1971
Parter:	Knut Grøthe m.fl. (høyesterettsadvokat Per Faye-Lund) mot Smådalen sameie (advokat Torleif Skavern - til prøve)
Forfatter:	Heiberg, Stabel, Schweigaard Selmer, Endresen, Nygaard
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §107, §16, Tvistemålsloven (1915) §68, §72, §103, §18, §180, §286, §390, §99

Dommer Heiberg: Denne sak gjelder spørsmål om de rettslige konsekvenser av summarisk innkallelse etter §16 siste ledd, jfr. §107 i den tidligere utskiftningslov av 13. mars 1882 for naboer som ikke har gitt møte.

Vest-Oppland jordskifterett avsa 4. april 1968 kjennelse med slutning:

«Knut Grøthe, som eier av Søndre Grøthe gnr. 63 bnr. 1 Sigurd Brennhovd, som eier av Grøthe gnr. 63 bnr. 3 Halvor K. Thorseth, som eier av Jordheim lille gnr. 64 bnr. 3 Tollef O. Jordheim, som eier av Jordheim lille gnr. 64 bnr. 4 Svein N. Jordheim, som eier av Jordet gnr. 65 bnr. 1 Ola O. Jordheim, som eier av Jordheim nordre gnr. 65 bnr. 3 og Margit Roe, som eier av Embre Søndre gnr. 66 bnr. 3,

er bundet av de truffne avgjørelser om eiendomsgrensene og om bruksrettigheter i forhold til Smådalen sameie slik disse er fastsatt ved herredsrettens dom av 1/5 1907 og herredsrettsdom av 23/7 1949 - - -.»

Side:1003

Etter anke fra Knut O. Grøthe m.fl. avsa Eidsivating lagmannsrett 23. oktober 1970 kjennelse med slutning:

«Knut Grøthe, Sigurd Brennhovd, Halvor K. Thorseth, Tollef O. Jordheim, Svein N. Jordheim, Ola O. Jordheim og Margit Roe's krav om eiendomsrett til et område i Smådalen sameie og krav på bruksrett til skog og slåtter innenfor sameiet avvises fra jordskifteretten.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de samme til Smådalen sameie 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Om sakens forhistorie og partenes anførsler for jordskifteretten og lagmannsretten viser jeg til grunnene for disses avgjørelser.

Knut O. Grøthe m.fl. har i medhold av tvistemålslovens §390 siste ledd påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett og har nedlagt påstand:

«1. De ankende parter er ikke bundet av tidligere avgjørelser innen Smådalen sameie for såvidt angår eiendoms- og bruksrett.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Smådalen sameie har nedlagt påstand:

«I. Prinsipalt: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

Subsidiært: De ankende parter er bundet av de tidligere avgjørelser med hensyn til grenser, eiendoms- og bruksrettigheter, som er truffet i forholdet mellom Smådalen sameie og Jolemslegeret.

II. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Partene har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. De ankende parter har dog ikke fastholdt at innkallelsen til utskiftningsrettens inkaminasjonsmøte 2. september 1935 ikke tilfredsstilte lovens formelle krav, etter at det for Høyesterett er brakt på det rene at oppslag er skjedd på den måte loven foreskriver. Heller ikke fastholdes det at den summariske innkalling som bare gjaldt utskiftning, ikke var å anse som lovlig innkallelse til den grensegangsforretning som fant sted - dette moment hevdes bare å få betydning for spørsmålet om god tro i forbindelse med at de ankende parter ikke har meldt sine krav på et tidligere tidspunkt.

De ankegrunner som står igjen, er etter dette, kort gjengitt, følgende: 1) Utskiftningsloven gir ikke hjemmel for å tillegge unnlatelse av å møte etter summarisk innkallelse preklusiv virkning, med den følge at den som ikke møter, kan lide rettstap, selv om han ikke har hatt kjennskap til innkallelsen. 2) Under enhver omstendighet må mulige rettighetshavere som rekvirenten har kjennskap til, varsles særskilt. 3) Innkallelsen gjaldt bare utskiftningsrettens behandling av saken. Utskiftningsrettens kjennelse av 24. mai 1943 traff bare avgjørelse om bruksrett innenfor sameiet for eierne av de tre setre i Hemsedal som hadde

Side:1004

gjort krav gjeldende, men ikke om eiendomsgrensen. Disse ble først fastlagt ved ankebehandlingen i herredsretten ved dennes dom av 23. juli 1949, og da i henhold til et rettsforlik mellom de møtende som ikke binder utenforstående. 4) Rettstap kan under ingen omstendighet inntre før utskiftningen er formelt avsluttet, og det er den fremdeles ikke. 5) De ankende parter benekter at de har hatt kjennskap til innkallelsen, og at de har vist noen passivitet som kan medføre rettstap.

Jeg finner at anken ikke kan føre fram, og skal bemerke:

Utskiftningsloven av 1882 gav i §16 tredje ledd, jfr. §107, adgang etter tillatelse av Kongen til å foreta offentlig kunngjøring av berammelse av utskiftningsforretning hvor fellesskapet er stort eller innviklet. Loven inneholdt ingen bestemmelse om virkningen av en slik summarisk innkallelse overfor interesserte som ikke avgir møte. Hensikten med bestemmelsen synes dog klart å være at de avgjørelser som blir truffet, har gyldighet for alle dem som innkallelsen er rettet til, uansett om de møter, og uansett om de i det konkrete tilfelle har hatt kjennskap til innkallelsen. Dette må av hensyn til rettens videre arbeid med utskiftningen gjelde ikke bare i forholdet sameierne imellom, men også overfor utenforstående.

Lignende synspunkter er kommet til uttrykk i Schweigaard: Den norske Proces (utg. 1893 II side 133) og i Eckhoff: Rettskraft side 147 - 148. Ellers kan jeg ikke se at andre lovbestemmelser av beslektet innhold eller uttalelser fra teori og rettspraksis som partene har henvist til, inneholder noe vesentlig til belysning av spørsmålet som må løses ved fortolkning av den enkelte lov.

En viss støtte for min forståelse av utskiftningsloven finner jeg i bestemmelsen i §18 annet ledd som sier at hvis en uteblitt ikke har fått lovlig varsel, må det påses at intet som berører hans interesse avgjøres før han er blitt lovlig varslet. Motsetningsvis synes bestemmelsen å forutsette at hvis lovlig varsel er gitt, kan avgjørelse treffes selv om den berører en uteblitts interesse, og det er ikke i lovteksten noe grunnlag for å skille etter om han faktisk har hatt kjennskap til innkallelsen eller ikke. I denne sammenheng nevner jeg at innkallelsen i den foreliggende sak uttrykkelig angir at utskiftningen i tilfelle kan fremmes selv om noen vedkommende ikke møter, og henviser til lovens §18.

Hvorvidt lovens bestemmelser i noe tilfelle gir grunnlag for å kreve at mulige rettighetshavere som rekvirenten har kjennskap til, skal varsles særskilt i tillegg til den summariske innkallelse, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. De ankende parter stod under ingen omstendighet i noen slik stilling at det var grunn til å varsle dem særskilt.

Jeg antar videre at den summariske innkallelse i et tilfelle som det foreliggende, må anses som lovlig varsel i forhold til dem innkallelsen omfatter, ikke bare for utskiftningsrettens behandling av tvisten, men også for den videre behandling av den ved herredsretten som ankedomstol. Etter min mening må behandlingen av tvisten ses som en enhet, slik at det ikke kreves

Side:1005

noen ny innkallelse etter lovens §16 i forbindelse med anken til herredsretten. På den annen side vil den som omfattes av den summariske innkallelse, men ikke har gitt møte under saken, normalt være bundet av den avgjørelse som blir truffet i ankeinstansen, når den er blitt endelig. Om selve utskiftningen fremdeles ikke er formelt avsluttet, må i denne sammenheng være uten betydning.

Jeg tillegger det ikke noen avgjørende betydning for vår sak at utskiftningsrettens kjennelse, som anført av de ankende parter, ikke i sin slutning nevner eiendomsgrensene, men bare hemsedølenes bruksrett, og at også premissene er uklare på dette punkt. Det fremgår utvetydig av rettsboken at også spørsmålet om eiendomsgrensene var gjenstand for tvist allerede for utskiftningsretten, og det ble fulgt opp og avgjort ved ankebehandlingen for herredsretten.

Tilbake står da spørsmålet om betydningen av at herredsretten traff sin avgjørelse vedkommende eiendomsgrensen på grunnlag av et rettsforlik mellom de møtende parter, ikke etter en selvstendig prøvelse. Et rettsforlik har virkning som en rettskraftig dom, jfr. tvistemålslovens §99 og §286, men en rettskraftig dom har vanligvis bare virkning i forholdet mellom sakens parter. Imidlertid dreier det seg her om et tilfelle hvor det etter rettsforholdets art må gis samme eller overensstemmende dom for alle, tvistemålslovens §68 nr. 3, jfr. §72 annet ledd og Skeie: Den norske Civilproces I (1. utgave) side 421-422. Jeg antar at det da må følge av lovens system at det ikke kan gjøre noen forskjell at dommen i dette tilfelle ble avsagt på grunnlag av et rettsforlik mellom de møtende parter.

De ankende parter ville, om de hadde meldt seg, ha kunnet tre inn i saken på et hvilket som helst trinn, og de kunne ha angrepet herredsrettens dom ved anke så lenge den ikke var blitt endelig. Herunder kunne de også ha angrepet det underliggende forlik i strid med de opprinnelige parters innrømmelser i forliket, og deres anførsler ville i tilfelle ha kommet alle til gode, jfr. tvistemålslovens §72 annet ledd. Jeg nevner for fullstendighets skyld at ved herredsrettens ankebehandling kommer tvistemålslovens regler direkte til anvendelse, Rt-1962-1107 flg., særlig side 1110, og Rt-1970-1542.

Spørsmålet om passivitet, herunder om hvilket kjennskap de ankende parter har hatt til den pågående utskiftning, finner jeg det etter mitt resultat ikke nødvendig å drøfte. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at da de ankende parter meldte sitt krav i 1966, var det gått mer enn 30 år siden den opprinnelige tvist ble reist i 1935, og 17 år siden herredsrettens avgjørelse var blitt rettskraftig.

Spørsmålene i saken er av rent juridisk art, og jeg finner at dette bør anses som en særlig omstendighet som gir grunnlag for å frita de ankende parter for å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Derimot må de betale omkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålslovens §180.

Side:1006

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, dog slik at saksomkostninger for lagmannsretten ikke tilkjennes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler 1. Knut Grøthe,

2. Sigurd Brennhovd, 3. Halvor K. Thorseth, 4. Tollef O. Jordheim, 5. Svein N. Jordheim, 6. Ola O. Jordheim og 7. Margit Roe én for alle og alle for én til Smådalen sameie 7000 -

sju tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Endresen og Nygaard: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og Th. Sverdrup-Thygeson og tilkalt dommer, sorenskriver Erling Rost): - - -

I skrivelser av 16/2 1933 og 22/5 1934 til utskiftningsformannen i Oppland begjærte gårdbruker Thomas T. Kvale som eier av gården Kvale gnr. 38 bnr. 8 i Vang utskiltning av Smådalen sameie.

Da det viste seg å være vanskelig å få rede på de som mente seg eiendoms- og bruksberettigede i sameiet, søkte utskiftningsformannen om Landbruksdepartementets samtykke til å la berammelsen av utskiftningsforretningen skje på den i lov om utskiftning av 1882 §107 foreskrevne måte. I brev av 27/6 1935 ga Landbruksdepartementet sitt samtykke til denne form for innkallelse.

I innkallelsen av 9/11 1935 til møte den 2/9 1935 heter det bl.a.: «De som har eller mener å ha eiendoms- eller bruksrett innen Smådalen sameie eller som har noget å fremføre med hensyn til dets grenser må være forberedt på å føre bevis for sine krav eller påstander på møtet.»

I utskiftningsrettens rettsbok for møtet den 2/9 1935 er inntatt følgende protokolltilførsel:

«Rekvirenten uttalte nu at hans begjæring om utskiftning var slik å forstå at han ikke ønsket fullstendig utskiftning av sameien, men kun utskiftning av skogen og forøvrig en grensegangsforretning i henhold til utskiftningsloven §103 til fastsettelse av grensen mot sameiens naboer. Videre forlangte han at utskiftningsretten tildelte han et passende stykke av sameiet som han kunne innhegne og benytte som setervoll da han mangler sådan.»

Videre fremgår det av rettsboken for det nevnte møte at utskiftningsretten traff følgende beslutning:

«Den forlangte utskiftning av skogen i Smådalen sameie og utlegg av setervoller samt grenseoppgang rundt sameiene fremmes.»

Side:1007

Det fremgår også av rettsboken at grensene for sameiet var uomtvistet bortsett fra grensen mot Hemsedal.

Av tilstøtende naboer i Hemsedal møtte Nils E. Finsæt og Erik A. Hulbakk som fremla bl.a. «skriftlig fullmakt av 31. august 1935 fra Jolemslægerets eiere Knut J. Dokk, Aslak O. Jordheim og Ole O. Jordheim».

Den 24/5 1943 avsa utskiftningsretten bl.a. kjennelse hvorved Jolemslegerets eiere ble tilkjent en «bruksberettigets lodd» i det opprinnelige Grunke sameie også i den del som ved dommen av 8/2 1909 ble tilkjent Smådalen sameie.

Kjennelsen ble påanket til Valdres herredsrett som avsa den 11/7 1949 dom med denne slutning:

«...... I saken mellom eierne av Smådalen og eierne av Jolemslegeret, Knut Dokk, Aslak Jordheim og Ole O. Jordheim: Utskiftningsrettens kjennelse stadfestes. Eiendomsgrensen mellom Smådalen og Jolemslegeret fastsettes som beskrevet i rettsmøte 15. august 1900 under utskiftningen av Grunke Sameie, fra det punkt hvor denne grense skjærer eiendomsgrensen Smådalen-Grunke til stenvarden på Lægernosi, herfra til Veslenosi, alt etter de under Grunkeutskiftningen beskrevne delepunkter, fra Veslenosi i retning Øyrebratte til den skjærer Søndre Kaldåni.»

Som det fremgår av domsslutningen har herredsretten også fastsatt grensen mellom Smådalen og Jolemslegeret. Av domspremissene fremgår det at partene under hovedforhandlingen for herredsretten var enig om at den ved underrettsdom av 1. mai 1907 fastsatte grense mellom Grunke og Jolemslegeret skulle betraktes som eiendomsgrense mellom Smådalen og tilstøtende eiendommer i Hallingdal, slik at denne eiendomsgrense skulle gå som beskrevet i rettsmøtet 15. august 1900 under Grunkeutskiftningen.

Den 8. august 1966 holdt jordskifteretten et møte til fortsatt behandling av Smådalen sameie.

I dette møte fremla h.r.advokat Per Faye-Lund en oppgave over ialt 11 nærmere angitte bruk i Hemsedal som mener seg berettiget innen Smådalen sameie. Det fremgår av rettsboken at h.r.advokat Faye-Lund ba tilført protokollen følgende:

«For tre av de elleve bruk er rettsforlik av 23/7 1949 avgjørende for eiendomsretten, mens de øvrige åtte bruk er uforbundet av de foreliggende avgjørelser fra 1907, 1949 m.v.

De åtte bruk vil påstå seg eiendomsberettiget til den del av Smådalen sameie som ble tilkjent Smådalen i overrettsdom av 1909, for så vidt angår det området som dekkes av Hemsedals påstand for herredsretten i 1907. For samtlige 11 bruks vedkommende hevdet han at spørsmålet om Hemsedals- havnerettigheter såvel innenfor Smådalen sameie som Grunke sameie ikke var avgjort rettslig på samme måte som det heller ikke er rettslig avgjort hvilke havnerettigheter Smådalen sameie og Grunke sameie måtte ha innenfor Hemsedals eiendomsstrekninger...»

Av de åtte eiere av bruk som nå påsto seg eiendomsberettiget m.v. til en del av Smådalen sameie har en av eierne trukket seg som part.

Side:1008

Advokat Torleif Skavern protesterte overfor Jordskifteretten mot at de nye krav ble tatt under behandling med den begrunnelse at kravene var rettskraftig avgjort.- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten og skal bemerke: Inkaminasjonsmøtet i anledning utskiftningen i Smådalen sameie ble holdt den 2/9 1935 i Vang.

Med landbruksdepartementets samtykke ble innkallelsen til møtet foretatt på den i utskiftningsloven av 1882 §107 bestemte måte. - - -

Lagmannsretten legger til grunn at de ankende parter har fått lovlig varsel.

Spørsmålet blir da om de ankende parter må ansees bundet av de avgjørelser som er truffet i forbindelse med utskiftningen, eller om de nå kan kreve at de fremsatte krav tas under realitetsbehandling.

Det er på det rene at de ankende parters krav er fremsatt for jordskifteretten først i 1966, vel 30 år etter at utskiftningen i Smådalen tok til.

Imidlertid har de ankende parter eller deres rettsforgjengere undertegnet en erklæring i desember 1943 om at de hadde rettigheter i utskiftningsområdet. Det er ikke klart i hvilken hensikt denne erklæring har vært utstedt. Den er i ethvert fall ikke kommet til utskiftningsrettens kunnskap.

Den 24/5 1943 hadde utskiftningsretten avsagt kjennelse om at Jolemsetrenes eiere hadde sin bruksberettigets lodd i det opprinnelige Grunke sameie og også i den delen som ved dom av 8/2 1909 ble tilkjent Smådalen sameie.

Som tidligere nevnt ble kjennelsen påanket til Valdres herredsrett som stadfestet utskiftningsrettens kjennelse ved dom av 23/7 1949.

Det fremgår av herredsrettens domspremisser at de bruksrettigheter det gjelder er til skog og slåtter.

Det fremgår også klart av herredsrettens dom at Jolemslegerets eiere er de tre tidligere nevnte bruk.

Under hovedforhandlingen for herredsretten ble det også enighet mellom Smådalen sameie og Jolemslegerets eiere om grensen mellom dem, og dom ble avsagt i samsvar med den grense partene var blitt enige om.

Lagmannsretten er av den oppfatning at disse avgjørelser i ethvert fall i relasjon til utskiftningen må være bindende for enhver som har fått lovlig varsel om utskiftningen, og således også for de ankende parter. At de ankende parter ikke har fått kjennskap til varslet kan ikke tillegges betydning. Det må også være uten betydning at utskiftningen ennu ikke er gjennomført på grunnlag av de trufne avgjørelser.

Det er ikke opplyst at spørsmålet om havnerett er tatt opp under utskiftningen. Som tidligere anført ble utskiftningen i inkaminasjonsmøtet innskrenket til å gjelde utskiftning av skogen i Smådalen sameie og utlegg av setervoller samt grenseoppgang rundt sameiene.

Etter det anførte vil de ankende parters krav om eiendomsrett til et område i Smådalen sameie, og krav på bruksrett til skog og slåtter bli å avvise fra jordskifteretten. Dette synes å være i samsvar med jordskifterettens avgjørelse, selv om denne har brukt en annen uttrykksform.

Side:1009

Lagmannsretten vil ytterligere bemerke at de ankende parter neppe kan utelukkes som parter i utskiftningen fordi de ikke har møtt under inkaminasjonsmøtet eller senere møter, men som foran nevnt må de ankende parter ansees bundet av tidligere avgjørelser angående deres interesser. Hvis jordskifteretten skulle ta opp nye spørsmål som kan vedrøre de ankende parters interesse, for eksempel havnerett, skulle det etter lagmannsrettens oppfatning ikke foreligge noen grunn til å nekte dem å ivareta disse. - - -