Rt-1971-1061

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-10-0.
Publisert:	Rt-1971-1061
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 149B/1971
Parter:	Fru A (advokat Jonas W. Myhre - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Kurt Starre)
Forfatter:	Leivestad, Stabel, Nygaard Mindretall: Mellbye, Bølviken
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §423, §41, §48, §54, §55

Dommer Leivestad: Horten herredsrett avsa 3. februar 1970 dom med denne domsslutning:

«1. Ektefellene fru A f. 29/3.1940 og A f. 15/8.1934 skilles i medhold av ekteskapslovens §48.

2. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over alle fellesbarna, B f. 6/11.1959, C f. 17/11.1962, D f. 2/10.1965 og E f. 21/8.1967.

3. A skal ha rett til å ha barna hos seg annenhver søndag fra kl. 1000 til barnas sengetid, samt rett til å ha barna hos seg eller besøke dem i deres hjem en ettermiddag i uken på de vilkår som er nevnt på side 5 foran. Videre skal han ha rett til å ha barna hos seg 2 uker i sommerferien.

4. Avtalen om bodelingen datert 27. august 1969 settes ut av kraft med hjemmel i ekteskapslovens §59 annet ledd.

5. A tilpliktes å betale underholdsbidrag til fru A med kr. 200,- pr. mnd. regnet fra 1. september 1969.

6. A frifinnes for hustruens krav om rettigheter etter ekteskapsl. §54 fjerde ledd, jfr annet ledd ved skifte av felleseie.

7. A frifinnes for hustruens krav om erstatning og oppreisning etter ekteskapslovens §55.

8. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Fru A anket over punktene 3,4 og 5 i domsslutningen.

Agder lagmannsrett avsa 21. januar 1971 dom med denne domsslutning.

«1. A skal ha rett til å ha barna B, født xx.xx.1959, C, født xx.xx.1962, D, født xx.xx.1965, og E, født xx.xx.1967, hos seg annenhver søndag fra kl. 10.00 til barnas sengetid, og i tillegg en dag i juleferien og en dag i påskeferien, samt 2 uker i sommerferien.

2. A er ikke bundet av avtalen mellom ham og fru A, datert 27.8.1969 om bodeling og underholdsbidrag.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet går frem av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Fru A anket over dommen på grunn av feil ved bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. mai 1971

Side:1062

ble anken nektet fremmet for så vidt angikk samværsretten, punkt 1 i lagmannsrettens dom.

Når det gjelder domsslutningens punkt 2, hevder fru A at det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at A gikk med på separasjonsavtalens bestemmelse om at han skulle betale kr. 15.000 som underholdsbidrag ut fra den uttalte forutsetning at hustruen og barna skulle beholde boets faste eiendom. Huset var høyt belånt, det var tatt utlegg av flere kreditorer, og det var begjært tvangsauksjon. Begge var på det rene med at det var stor fare for at huset måtte selges, selv om de ønsket å beholde det. Dette stemmer med at mannen dagen før separasjonsavtalen undertegnet fullmakt for hustruen til å ordne alle økonomiske forhold, herunder undertegne pantobligasjoner i eiendommen og eventuelt selge den.

Salg er derfor intet uventet, ingen bristende forutsetning for avtalens bestemmelse som går ut på at mannen skal betale kr. 15.000 som underholdsbidrag med minst kr. 500 pr. måned. Det samme er også uttalt i separasjonssøknaden, hvor fruen frafaller krav på underholdsbidrag utover de kr. 15.000.

I separasjonsavtalen er det ikke tatt noe forbehold for tilfelle av at fruen ikke beholdt eiendommen. Da hun måtte selge, medvirket mannen ved å skjøte eiendommen til henne 5. desember 1969, uten noen protest og uten å nevne noe om noe forbehold med hensyn til kr. 15.000.

Påstanden om at det var en forutsetning for avtalen om betaling av kr. 15.000 at hustruen beholdt den faste eiendom, er ny for lagmannsrett. For herredsrett ble hevdet at avtalen var ubillig for mannen og inngått under den bristende forutsetning at det bare skulle bli separasjon, ikke skilsmisse, idet mannen håpet at partene kunne flytte sammen igjen.

Hustruen hevder at det er uriktig når herredsretten har ment at avtalen var ubillig for mannen, og har satt den til side i medhold av ekteskapslovens §59 annet ledd. Hustruen skulle overta aktiva i et bo som var svært høyt beheftet, og omsorgen for 4 barn i alder 10-2 år. Uten hensyn til om hun beholdt huset, trengte hun i høy grad et beløp på kr. 15.000. Herredsretten har bygd på feilaktige opplysninger om boets stilling. Den netto som ble igjen etter salget av huset, var, som rettsforlik av 18. mars 1971 viser, ikke større enn at A's halvdel ble kr. 3.348,83, som skulle avgjøres ved at A betalte kr. 50 pr. uke mindre av underholdsbidraget til hustruen.

Ved å betale kr. 500 pr. måned i 21/2 år vil mannen være fri underholdsplikt overfor hustruen. Dette var ingen urimelighet da det ble avtalt, og senere er mannens stilling bedret ved at hans inntekter er steget.

Ekteskapslovens §59 annet ledd 2. punktum kan ikke komme til anvendelse i dette tilfelle av den grunn at det her er tale om et engangsbidrag på kr. 15.000, med 30 månedlige avdrag, mens bestemmelsen om endring av avtale sikter til avtalt løpende bidrag.

Side:1063

Fru A har lagt ned slik påstand:

«1. Avtalen av 27. august 1969 om bodeling og underholdsbidrag inngått mellom fru A og A opprettholdes.

2. A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for samtlige retter.»

A har tatt til gjenmæle og vist til lagmannsrettens dom som riktig i resultat og begrunnelse. Begge parter var før separasjonsavtalen klar over at den økonomiske stilling var vanskelig, og at det kunne være fare for salg av deres nye hus. Begge parter ønsket å beholde huset som hjem for hustruen og barna. Derfor skulle mannen etter avtalen betale kr. 15.000 til dekning av felles gjeld. Som begge forklarer, ble dette kalt underholdsbidrag for å sikre inndrivelsen. I fullmakten for hustruen til å ordne alle økonomiske forhold er nevnt å undertegne pantobligasjoner i deres eiendom, selvsagt med sikte på å kunne beholde den. Salg er bare nevnt etterpå som en eventualitet. Hustruen tok da også skritt for å få midler til å beholde huset, og mannen på sin side søkte hjelp til lån hos sin arbeidsgiver.

Hustruens rett til å selge huset har mannen ikke bestridt, og han har derfor medvirket til salget etter hennes ønske ved å skjøte eiendommen til henne. Men når eiendommen måtte selges, falt også grunnlaget for avtalen om at han skulle betale kr. 15.000 til dekning av felles gjeld bort; felles gjeld til husbyggingen ble dekket av salgssummen for huset. Etter partenes økonomiske forhold hadde det da ingen mening å avtale betaling av kr. 15.000.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

2. Den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

Til bruk for Høyesterett har partene og et vitne gitt forklaring ved bevisopptak. Det er for Høyesterett lagt frem flere nye dokumenter, som blant annet belyser forhandlingene før og etter separasjonen, oppgjøret ved salget av den faste eiendom og det rettsforlik om skiftet av fellesboet som ble inngått 18. mars 1971.

Begge parter har hatt prosessfullmektig oppnevnt i medhold av tvistemålslovens §423.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Da det for Høyesterett er kommet frem atskillige nye dokumenter og opplysninger, finner jeg det nødvendig å gi en nærmere begrunnelse av mitt syn.

Ektefellene A, som hadde fire barn født i 1959, 1962, 1965 og 1967, bygde i 1968 hus som ikke var helt ferdig da de 26. august 1969 søkte separasjon. Økonomien var svak; det var et stort banklån på huset og flere utlegg og sterk pågang fra kreditorer. Partene hadde henvendt seg til en advokat, og denne satte opp søknad om separasjon, fullmakt fra mannen til hustruen til å ordne alle økonomiske forhold, herunder undertegne pantobligasjoner i den faste eiendom og eventuelt selge den, og separasjonsavtale

Side:1064

om den økonomiske ordning. Denne gikk ut på at hustruen skulle overta alle aktiva, herunder den faste eiendom med pantegjeld. For dekning av felles gjeld skulle mannen betale hustruen kr. 15.000 ved månedlige beløp på minst kr. 500. Beløpet skulle anses som underholdsbidrag.

Avtalen er lite uttømmende, og temmelig uklar, og synes mindre godt gjennomtenkt; den står heller ikke i god sammenheng med den fullmakt som ble utferdiget og separasjonssøknaden. Det er uheldig at en rekke eldre dokumenter først er blitt lagt frem for Høyesterett og ikke for de tidligere instanser, delvis endog først etter at partene hadde forklart seg ved bevisopptak til bruk for Høyesterett.

Etter de forklaringer partene har gitt, synes det imidlertid for meg å være temmelig klart at da separasjonsavtalen ble sluttet, ønsket begge ektefeller at den faste eiendom skulle kunne beholdes som hjem for hustruen og barna. De hadde sammen med sin advokat regnet over hva de hadde i gjeld. De var enige om at hustruen skulle overta alle aktiva, herunder huset som det vesentlige, med pantegjeld. I tillegg sa mannen seg villig til å betale kr. 15.000 til dekning av felles gjeld, etter min oppfatning for at hustruen skulle kunne bli i stand til å sitte med huset. Beløpet skulle han betale med minst kr. 500 pr. måned. For å sikre betalingen av pengene, ble det avtalt at beløpet skulle anses som underholdsbidrag.

Hustruen har om dette forklart: «Det var mannen som kom frem til beløpet kr. 15.000,- som han skulle betale. Dette lovet han å betale, for han skulle ta opp lån. - Det var advokat Binder Kalvik som foreslo at det skulle betales i avdrag dersom ikke hele beløpet ble betalt med en gang. Beløpet skulle tjene til dekning av gjeld på huset; at det ble satt i avtalen at beløpet skulle anses som avtalt underholdsbidrag var det advokat Binder Kalvik som foreslo, for å sikre inndrivelsen av det av hensyn til henne og barna.»

Hustruen har også forklart at mannen senere, før huset ble solgt, sa at han kunne skaffe penger gjennom sin arbeidsgiver, og at det ble nevnt et beløp på kr. 20.000. Det er også på det rene at det firma A begynte å arbeide i den 8. september 1969, gav ham tilsagn om garanti for trekk i lønn til renter og avdrag på lån kr. 20.000 i en bank.

Mannen har forklart at han forstod det slik at hustruen og advokaten skulle søke å ordne det nødvendige kontantbeløp for å redde huset. De prøvde da også det.

Forsøkene på å redde huset førte ikke fram. I brev av 24. september 1969 - bare 4 uker etter avtalen - underrettet hustruens advokat kreditorer om at hun hadde innlevert eiendommen til salg, og 6. november ble kontrakt med kjøper sluttet.

Under disse omstendigheter kan jeg ikke se annet enn at grunnlaget for bestemmelsen om at mannen skulle betale kr. 15.000, falt bort. Etter separasjonsavtalens ordlyd skulle beløpet gå til dekning av felles gjeld. Ved salg av huset ville imidlertid

Side:1065

gjelden bli dekket, og partene regnet dengang med et overskudd. Det viste seg ved oppgjøret at overskuddet bare ble kr. 6.697,66, som ved rettsforlik 18. mars 1971 ble delt likt mellom partene. - Hvis det ikke hadde vært for å redde huset, syntes det ikke å være noen grunn til at mannen skulle påta seg å betale de kr. 15.000 i tillegg til at hustruen fikk alle aktiva.

I og for seg kunne nok hustruen ha god bruk for et slikt kontantbeløp, eller for minst kr. 500 pr. måned i bidrag for seg i 30 måneder. Men med partenes dårlige økonomi, mannen var på den tid uten arbeid og hadde begrensede inntektsmuligheter og en tung underholdsbyrde, synes det ikke som det kunne være grunn for ham til å forplikte seg til å betale en slik bestemt sum, i tillegg til å gi avkall på alle aktiva, også huset som man mente ville gi overskudd ved salg. - Når det gjaldt underholdsbidrag til barna, overlot man det til fastsettelse av fylkesmannen.

For hustruen og den advokat som rådet partene, måtte det også fremstille seg som en tvilsom fordel å begrense underholdsbidrag til henne til kr. 15.000, særlig hvis hun ikke regnet med snarlig nytt ekteskap, noe hun har forklart hun ikke tenkte på.

Verken i separasjonsavtalen eller i partenes forklaringer kan jeg finne at det er noe som gir uttrykk for at man har tenkt på at mannen skulle betale de 15.000 kr. hvis huset ble solgt.

I likhet med lagmannsretten mener jeg derfor at meningen med avtalen om de kr. 15.000 var at beløpet skulle gå til redning av huset, og at når det faller bort fordi huset ble solgt, faller også avtalen for så vidt bort. Det står også for meg som den heldigste løsning, og det til begge sider, at bidraget kan fastsettes på vanlig måte på grunnlag av fritt skjønn over hva som til enhver tid er rimelig etter partenes forhold og økonomiske stilling.

Ut fra min oppfatning av avtalen blir det således ikke bruk for å ta standpunkt til om den kunne og burde endres i henhold til ekteskapslovens §59 annet ledd.

For Høyesterett har prosedyren dreiet seg om separasjonsavtalens bestemmelse om betaling av kr. 15.000. Bodelingen er avgjort ved rettsforlik av 18. mars 1971, hvor forbehold er tatt for tilfelle av endring ved Høyesteretts dom. Noen endring på dette punkt er det etter prosedyren ikke foranledning eller grunnlag for, uten at jeg behøver å ta standpunkt til om det etter avtalen var en nødvendig sammenheng mellom bestemmelsene om bodeling og om betaling av kr. 15.000 til dekning av felles gjeld.

Etter forholdene finner jeg at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt anken over den er henvist til Høyesterett.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:1066

Dommer Mellbye: Jeg finner ikke å kunne tolke partenes avtale av 27. august 1969 slik at den skulle falle bort hvis det ikke lyktes å gjøre eiendommen - - -til hustruens og barnas bopel.

Jeg presiserer innledningsvis at avtalen ikke bare omhandler mannens betaling av kr. 15.000, men regulerer også bodelingen slik at hustruen overtar ektefellenes aktiva, deriblant eiendommen. Settes avtalen til side, altså også bodelingsavtalen slik lagmannsrettens dom går ut på, må også boets nettoformue - dvs. netto ved salget av huset, kr. 6.697,66 - tilbakeføres til fellesboet, slik partene med forbehold av den endelige dom i nærværende sak har forutsatt i sitt skifteoppgjør av 18. mars i år.

Da avtalen ble inngått, var ektefellene reelt uten synderlig formue. Huset var nyoppført, men bortsett fra tomten hadde ektefellene ikke skutt inn noe av egne midler. Byggelånet var trukket helt opp, og for udekket gjeld ellers var det tatt utlegg og til dels begjært tvangsauksjon. Innboet var kjøpt på avbetaling. Det ble senere tatt tilbake av selgerne. Når hustruen i denne situasjon alene skulle ha omsorgen for de fire små barn, hadde hun et påtagelig behov for en viss kapital i starten, aldeles uavhengig av om hun greide å beholde den faste eiendom. Mannen var den nærmeste til å bidra med denne kapital. Selv om det etter partenes forklaringer er på det rene at de begge håpet å finne en ordning som gjorde det mulig for hustruen å bli boende i det nye hus, og at de gikk ut fra at mannens tilsagte økonomiske bidrag skulle være en hjelp i denne henseende, tilsier situasjonen etter mitt syn på ingen måte at avtalen om bodeling og bidrag skulle falle bort som hensiktsløs om huset måtte oppgis.

Av den fullmakt mannen utferdiget til hustruen samme dag som separasjonsbegjæringen ble undertegnet og dagen før den omstridte avtale, går det frem at hustruens salg av huset hadde vært drøftet. Hvis et salg medførte at avtalen av 27. august 1969 ville falle bort, ville som nevnt et eventuelt nettoutbytte av salget for en halvdels vedkommende tilfalle ektemannen. Jeg kan ikke se hvorfor mannen da uten videre skulle gi fra seg en salgsfullmakt og dermed kontrollen over et aktivum som også han nettopp ved et salg ville være delaktig i. Det er imidlertid ikke opplyst at han dengang viste noen interesse for salgsvilkårene.

Mannens bidrag ble avtalemessig fordelt over 21/2 år i månedlige bidrag på minst kr. 500. Begrunnelsen for dette har begge parter forklart var ønsket om å åpne for inndrivelsesadgang som for vanlige bidrag. Den lange tid for betalingen gjorde bidraget i og for seg mindre egnet til å sikre huset for hustruen, og en misligholdelse av betalingen ville gjøre hjelpen nokså verdiløs. Når partene allikevel var enige om at bidragene skulle kunne drives inn som vanlige bidrag, tyder det ikke på at bidragene skulle opphøre om hustruen ikke maktet å beholde huset. Situasjonen ville jo forutsetningsvis være at om mannen misligholdt sine forpliktelser, ville hustruen ikke makte å beholde huset. I denne sammenheng peker jeg også på den eiendommelige

Side:1067

konsekvens av mannens standpunkt at om han misligholder sin særlige bidragsforpliktelse og dermed nødvendiggjør et salg av huset, har det den virkning at han ikke bare blir fri sin forpliktelse, men endog får rett til en halvdel av nettoen i huset.

Ankemotpartens argument om at hans bidrag uttrykkelig var avtalt å skulle gå til dekning av felles gjeld, og at denne gjeld ble dekket ved hussalget slik at bidraget ble formålsløst, legger jeg ingen vekt på. Skulle hustruen beholde huset, måtte hun nedbetale den forfalne gjeld, men hun ville jo da få som sin eiendom en tilsvarende verdi i den ubeheftede del av boligen. Denne verdi kunne hun selvsagt utnytte for sine andre økonomiske formål.

De momenter jeg har nevnt, viser etter mitt skjønn at det ikke ut fra den økonomiske og den formelt rettslige situasjon i august 1969 kan finnes noen klar indikasjon på at partene har ment at den økonomiske del av separasjonsavtalen var betinget av at hustru og barn greide å beholde huset. Med dette som utgangspunkt har jeg da funnet å måtte legge vekt på at mannen ikke før under hovedforhandlingen i lagmannsretten er kommet med anførslen om at dette ikke desto mindre var et avtalevilkår. Og dog burde dette vært det mest nærliggende argument for ham da han høsten 1969 bestemte seg for å bestride sine forpliktelser. Når han ikke gjorde dette, må jeg legge til grunn at han dengang ikke mente å ha noe slikt argument.

Det ligger i det jeg har sagt at det ikke kan komme på tale å anse avtalen åpenbart ubillig overfor mannen og dermed uforpliktende etter ekteskapslovens §59. Slik jeg ser på situasjonen i august 1969, var avtalen et naturlig uttrykk for partenes behov og rimelige forpliktelser.

Noe annet er at det ut fra et rent hensiktsmessighetssynspunkt nok kan spørres om avtalen av august 1969 på lang sikt er den som hustruen er mest tjent med. For den rettslige løsning kan dette imidlertid ikke være noe argument.

For så vidt angår saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Mellbye.

Dommer Stabel: Jeg har funnet avgjørelsen meget tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som førstvoterende, dommer Leivestad, og slutter meg i det vesentlige til hans begrunnelse.

Dommer Nygaard: Som dommer Stabel.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Hans Bø):

Fru A er født xx.xx.1940 og A er født xx.xx.1934. - - -

Separasjonssøknaden ble sendt fylkesmannen i Vestfold 28.8.69 og

Side:1068

separasjonsbevillingen ble gitt 9. september 1969. Mellom disse datoer, den 5. september 1969, mottok Horten herredsrett stevning fra advokat R. Binder Kalvik på vegne av fru A med krav om skilsmisse etter ekteskapslovens §48. - - -

I forbindelse med separasjonssøknaden ble det inngått slik avtale om bodelingen:

«Separasjonsavtale.

Undertegnede ektefeller, båtsmann A, født xx.xx.1934 og husmor fru A, f. xx.xx.1940, erkjenner å ha inngått sådan avtale:

Partene inngir felles separasjonssøknad etter ekteskapslovens §41. Deres fellesbo oppløses pr. idag, og erkjennes oppgjort for deling ved fruens overtagelse som sitt eie det hele aktiva med bl.a. eiendommen - - -, gnr. 46, bnr. 40, X. Med eiendommen følger påhvilende pantegjeld p.t. til Horten og Omegns Privatbank A/S.

For dekning av felles gjeld erlegger herr A til fru A samlet kr. 15.000.- ved månedlig beløp minimum kr. 500.- første måned september 1969. Beløpet ansees som avtalt underholdsbidrag. øvrig avtale i forbindelse med separasjonen inntas i deres felles søknad. For ordens skyld nevnes at nødvendig mekling er forsøkt.

Avtalen er utferdiget i 3 - tre - eksemplarer, hvorav partene samt advokat R. Binder Kalvik beholder ett hver.

Horten den 27. august 1969.

Fru A (s) A (s).»- - -

Retten skal bemerke:- - -

Avtalen om fellesboet.

Etter det som er kommet frem besto boets aktiva av innbo og løsøre og en fast eiendom som senere er solgt for kr. 100.000,-. Boets samlede gjeld, byggelån og diverse utlegg samt andre gjeldsposter tils. ca. kr. 100.000,-.

Saksøkersken har opplyst at hun vil få utbetalt ca. kr. 12.000,- i stønad i forbindelse med huset slik at hun sitter igjen med dette beløpet i netto etter skiftet. Videre inneholder avtalen om skifte av fellesboet at fruen overtar hele det øvrige aktiva samt at saksøkte skal betale kr. 15.000,- av fellesgjelden. Avtalen er gjengitt i sin helhet foran.

Denne avtalen ville medføre at saksøkersken fikk en netto av boet på ca. kr. 27.000,-, mens saksøkte ikke får noe.

Retten finner at denne avtalen om bodelingen er åpenbart ubillig for saksøkte og med hjemmel i ekteskapsl. §59 annet ledd settes den ut av kraft.

Retten finner etter dette ikke grunn til å gå inn på det andre grunnlag som er påberopt av saksøkte som opphevelsesgrunn, nemlig bristende forutsetninger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, sorenskriver J. Johnson og hjelpedommer Reidar H. Andersen): - - -

Etter de opplysninger som foreligger for lagmannsretten, legger den til grunn at når A gikk med på avtalen av 27. august 1970, var det ut fra den uttalte forutsetning at hustruen og barna skulle få beholde huset. Dette måtte således også ha vært klart for hustruen.

Side:1069

I og med at huset nå er solgt, kan han da ikke lenger være bundet av avtalen. Det er etter dette ikke nødvendig for retten å ta stilling til om avtalen må settes ut av kraft etter ekteskapslovens §59 annet ledd. - - -