Rt-1971-1120

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1971-10-23
Publisert:	Rt-1971-1120
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 157B/1971
Parter:	Statsadvokat Knut Hval, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes).
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Endresen, Tønseth, Stabel, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §329, §48, §52, Fjelloven (1920) §2, §3, Lov om signaler og merker for målearbeid (1923) §1, §3, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12

Dommer Roll-Matthiesen: Romsdal herredsrett avsa den 24. juni 1971 dom med denne domsslutning:

«A dømmes for overtredelse av straffelovens §329 første ledd til en bot til Statskassen stor kr. 200,- kronertohundre - eller hvis boten ikke erlegges til fengsel i 6 - seks - dager.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at boten skulle settes til kr. 500, subsidiært fengsel i 15 dager.

Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av herredsrettens domsgrunner.

A har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen - ufullstendige domsgrunner, lovanvendelsen og straffutmålingen. Det anføres i ankeerklæringen at teltleiren lå på Nesset statsalmennings grunn, og retten til å holde leiren der var beskyttet i fjell-loven og friluftsloven. Det må derfor være en feil i herredsrettens lovanvendelse når straffelovens §329, første ledd i det hele tatt er anvendt.

Teltleiren måtte - anføres videre i ankeerklæringen - holdes i veitraséen som en nødverge mot at Vassdragsvesenet forserte arbeidet med utbyggingen før lovligheten var prøvet ved domstolene. Veien gjennom Sandgrovbotn ble bygget uten at de bruksberettigede i statsalmenningen eller de myndigheter som skulle ivareta deres interesser, fikk anledning til å uttale seg, og slik at en rekke lovbestemmelser ble satt til side. Det er i denne forbindelse nevnt fjellovens §2 og §3, signalloven av 9. juli 1923 §1 jfr. §3, og forskrifter utarbeidet med hjemmel i veilovens §12. Vassdragsvesenets fremføring av veien var for de bruksberettigede i Eikesdal og Eresfjord et «rettsstridig angrep» på deres rettigheter. Politiet skulle ha henvist spørsmålet om Vassdragsvesenets rettigheter kontra bygdefolkets rettigheter til en vanlig domstol, og det er feil lovanvendelse når herredsretten kom til at betingelsene for nødverge ikke forelå.

Anken over saksbehandlingen er av forsvareren for Høyesterett begrunnet slik:

1. Det er mangelfulle domsgrunner når herredsretten ikke har vurdert nødvergebestemmelsens anvendelse konkret ut fra spørsmålet om situasjonen, hvis det skulle vise seg at Stortingets

Side:1121

vedtak av 18. juni 1970 og den kgl. res. av 31. juli 1970 ved endelig rettsavgjørelse blir erklært ugyldige. Dette gjør seg også gjeldende i relasjon til gjerningsinnholdet i straffelovens §329, første ledd om opphold på et sted hvor man ikke er berettiget til å oppholde seg. Det er i denne forbindelse opplyst at spørsmålet foreligger til avgjørelse under det overskjønn som for tiden er under behandling ved Romsdal herredsrett, og at man regner med at overskjønnsrettens avgjørelse under alle om stendigheter blir påanket til Høyesterett.

2. Herredsretten har ikke drøftet konkret As subjektive skyld. Straffelovens §329, første ledd krever forsett, og det uttales ikke noe i domsgrunnene om hvorvidt forsett foreligger. Retten skulle ha tatt klart standpunkt til om A var seg fullt bevisst at han gjorde noe han ikke hadde lov til.

Jeg finner at anken må forkastes.

Herredsretten har funnet det bevist at A deltok i teltleiren i Sandgrovbotn, og at han tross lensmannens pålegg den 31. juli 1970 ikke fjernet seg fra området innen den satte frist, mandag den 3. august klokken 6 om morgenen. Det er i dommen fastslått at teltleiren hindret - og hadde til hensikt å hindre - fremføringen av den anleggsvei Vassdragsvesenet bygde som nødvendig forberedelse for de vassdragsutbygninger Stortinget hadde vedtatt den 18. juni 1970, jfr. kgl. res. av 31. juli 1970 om konsesjon. Det fremgår videre av dommen at veien på angjeldende sted i sin helhet ligger i statsalmenning.

Idet jeg foreløpig ser bort fra spørsmålet om nødverge, finner jeg at herredsretten ikke har lagt til grunn noen uriktig lovanvendelse når forholdet er henført under straffelovens §329, første ledd. Det pålegg lensmannen gav, var i lovlig orden, og A var ikke berettiget til etter fristens utløp å oppholde seg på et sted hvor han hindret utførelsen av det nevnte veiarbeid. Jeg er enig med herredsretten i at den omstendighet at Vassdragsvesenet på enkelte punkter muligens ikke har gått helt riktig frem når det gjelder det formelle i forbindelse med gjennomføringen av selve veianiegget, ikke gav grunnlag for at anleggsveien ble ulovlig, således at A av den grunn skulle være berettiget til å oppholde seg på stedet.

Etter straffelovens §48 er det en betingelse for nødverge at en ellers straffbar handling foretas til avvergelse eller forsvar mot «et rettsstridig angrep», i dette tilfelle fremførelsen av anleggsveien. Denne betingelse er etter min mening ikke til stede. Veien ble som nevnt bygd av et statsorgan i en statsalmenning, og grunnlaget var i orden, idet Stortinget gjennom flere år hadde bevilget penger til veianlegget, og Stortinget hadde den 18. juni 1970 vedtatt utbygging av Grytten Kraftanlegg, et vedtak som blant annet forutsatte fullførelsen av anleggsveien. Vassdragsvesenet handlet derfor rettmessig når det fortsatte veiarbeidet. Den mulighet at det bebudete søksmål om gyldigheten av stortingsvedtaket og den kongelige resolusjon får som endelig resultat at de nevnte vedtak blir erklært ugyldige, kan etter det

Side:1122

liggende saksforhold ikke innvirke på vurderingen av situasjonen, slik den forelå i juli-august 1970.

Det fremgår av det jeg nå har sagt at anken over saksbehandlingen for så vidt angår det tidligere refererte punkt 1 ikke fører frem. Til anførselen om mangelfulle domsgrunner om de subjektive vilkår for straffellelse, bemerkes at herredsrettens dom ikke levner tvil om at herredsretten har lagt til grunn at A handlet forsettlig. Det er mulig at herredsretten burde ha drøftet om A i relasjon til nødvergebestemmelsen befant seg i rettsvillfarelse med hensyn til lovligheten av oppholdet i veitraséen. Det er imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på dette, idet en eventuell rettsvillfarelse ikke under noen omstendighet ville kunne karakteriseres som unnskyldelig.

A har sluttelig anket over straffutmålingen, idet han prinsipalt mener at idømmelse av straff burde ha vært utsatt etter straffelovens §52, annet ledd, subsidiært at boten gjøres betinget. Påtalemyndigheten har ikke anket over straffutmålingen, men aktor har under prosedyren for Høyesterett reist spørsmål om ikke straffen bør skjerpes.

Jeg finner ikke at det er tilstrekkelig grunn til noen mildere straffereaksjon. Under henvisning til herredsrettens begrunnelse for straffutmålingen, som jeg i det vesentlige kan slutte meg til, antar jeg at den fastsatte straff bør bli stående.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Stabel og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh med domsmenn):

Politimesteren i Romsdal har den 7. august 1970 utferdiget forelegg mot A for overtredelse av straffelovens §329 første ledd. Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den, som, efterat pålegg om å begi seg rolig bort av øvrigheten er forkynt, forblir tilstede eller medvirker til, at nogen annen forblir tilstede i en samling av et større antall personer på offentlig vei eller plass eller på annet sted, hvor de ikke er berettiget til å oppholde sig - ved den 25. juli 1970 eller i den senere tid i Mardøla uberettiget har tatt opphold på fjellet ved Sandgrovbotn hvor anleggsvei skal opparbeides til Mardøla, vedtatt utbygget av Stortinget, sammen med ca. 100-150 personer og tildels lenket sig sammen med disse eller det sted de oppholdt sig på (grunnen) alt for å hindre at nevnte vei ble opparbeidet og kraftanlegget utbygget og Stortingets vedtak realisert og tross oppfordring fra lensmannen i Rauma den 31. juli 1970 og politimesteren i Romsdal den 6. august 1970 har nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet slik at vegarbeidet har måttet innstilles og vegarbeiderne har måttet oppsies (permitteres) eller har medvirket hertil -

Side:1123

Forelegget gikk ut på en bot til statskassen stor kr. 1.000,- subsidiært 30 dagers fengsel. - - -

Det bemerkes at tilsvarende forelegg med noen vekslende størrelse av boten samtidig ble utferdiget mot en rekke andre personer som heller ikke har vedtatt foreleggene, men hvor sak for retten ennå ikke er fremmet.

Tiltalte er født xx.xx.34 og er magister ved Universitetet i Oslo. Han bor på Nesodden, er gift og har tre barn å forsørge, uformuende, tjener ca. kr. 30.000,- pr. år og er tidligere helt ustraffet. Han har ikke erkjent seg straffskyldig.

Sakens forhistorie er at tiltalte som er meget interessert i naturog miljøvern har i de siste par år vært medlem av en tverrpolitisk gruppe som kaller seg Samarbeidsgruppen for natur- og miljøvern (Snm). Gruppen har forsøkt å arbeide for bevaring av vassdrag m.v. bl.a. i forbindelse med utbygging i Aurlandsdalen. Da spørsmålet om utbygging til Grytten/Eikesdal kraftverk var under behandling i løpet av 1970 satte gruppen meget inn på å få forhindret et slikt vedtak, spesielt når det gjaldt overføring til Grytten, men opplevet den skuffelsen at Stortinget den 18. juni 1970 fattet vedtak om utbygging og overføring av Mardøla til Grytten.

Vassdragsvesenet gjenopptok i juli 1970 arbeidet på en anleggsvei fra Stuguflåtten og innover fjellet gjennom Sandgrovbotn og den 25. juli 1970 etablerte tiltalte og en del andre en leir i fjellet i den hensikt å sperre traséen for det veiarbeide som pågikk på den nevnte anleggsvei. I dagene fremover sluttet flere seg til demonstrasjonen og Vassdragsvesenet foretok anmeldelse av demonstrantene. Disse innga forøvrig kontraanmeldelse mot Vassdragsvesenet. Den 31. juli 1970 var lensmannen i Rauma oppe i leiren og forhandlet med demonstrantene og ga pålegg om at de måtte ha forlatt leiren innen mandag den 3. august klokken 0600 om morgenen. Dette skjedde ikke og den 6. august var politimesteren i Romsdal oppe og påla deltakerne å fjerne seg fra området uten at dette ble etterkommet. Deretter ble forelegg utferdiget den 7. samme måned. Senere forekom en motdemonstrasjon av folk fra Bauma og etter denne ble leiren foreløpig rømmet og deretter var ikke demonstrasjonen særlig omfattende, men varte dog til 27. s.m. Det som har foregått etter 7. august omfattes imidlertid ikke av foreleggene.

Tiltaltes forsvarer har prinsipalt nedlagt påstand om at saken avvises. Begrunnelsen herfor er for det første at han mener at når saken foreløpig bare er reist mot den ene tiltalte som en slags prøvesak, er dette i strid med likhetsprinsippet. Denne innsigelse kan ikke føre frem. Det er forøvrig av politiet aksjonert mot ca. 120 personer og sak mot disse vil bli fremmet dersom ikke foreleggene blir vedtatt. Videre har forsvareren pekt på at forelegget er så vidt vagt og lite konsist avfattet at også dette må føre til avvisning. Heller ikke denne innsigelse fører frem.

Hva realiteten angår har tiltalte påberopt seg at demonstrasjonen var både moralsk og juridisk forsvarlig. Man hadde forsøkt ved påvirkning ad parlamentarisk vei å få gehør for miljøvern og fredningsinteresser og hadde møtt velvilje i ord nettopp i naturvernåret, men noe positivt kom det ikke ut av det og man hadde inntrykk av at demokratiet

Side:1124

var satt ut av spillet og sakene i realiteten ikke ble avgjort av Stortinget som bare strødde sand på forslag og utredninger fra teknisk ekspertise og annet hold som var interessert i kraftutbygging. Det var som protest mot dette og i det håp at man kunne få Stortinget til å omgjøre sin beslutning at tiltalte var med på demonstrasjonen.

I rent faktisk henseende er forøvrig det tiltalte har vært med på at han deltok i den nevnte leir og trass i lensmannens beskjed den 31. juli ikke fjernet seg fra området innen den satte frist. Da politimesteren var der den 6. august var tiltalte ikke tilstede og kan derfor ikke felles for å ha unnlatt å etterkomme politimesterens anmodning til demonstrantene om å fjerne seg.

Tiltaltes i og for seg idealistiske motiver for å unnlate å følge lensmannens oppfordring kan ikke juridisk frita for ansvar for overtredelse av norsk lov. Det vil forøvrig alltid være tilfelle ved såkalt sivil ulydighet hvor man - ofte ut fra høyverdige motiver - bevisst setter seg ut over lovens bestemmelser.

Tiltalte har imidlertid til sin frifinnelse påberopt seg også mere juridiske argumenter.

Han har hevdet at loven foreskriver at pålegget om å begi seg rolig bort etter ordlyden skal være «forkynt» og at heri må ligge at forkynnelse skal skje i slike former som bestemt for forkynnelse i lov om domstolene.

Retten finner ikke at denne innsigelse kan føre frem. I den forbindelse straffelovens §329 bruker ordet kan forkynnelse bare bety en klar og utvetydig oppfordring fra øvrigheten. Det sier seg selv at det når det gjelder å få fjernet en samling av et større antall personer ikke er mulig for hver enkelt å utferdige et særskilt dokument som så høytidelig forkynnes gjennom et stevnevitne. Det må være tilstrekkelig at det rettes et generelt pålegg til de tilstedeværende i sin alminnelighet.

Det har også vært anført at lensmannens pålegg om at bl.a. tiltalte måtte ha fjernet seg innen den satte frist ikke var tilstrekkelig konsist utformet idet han samtidig har snakket om hvorvidt det ikke kunne ordnes slik at man ved fristens utløp ved hjelp av 10-15 politifolk, som var den styrke som man kunne råde over, mere symbolsk skulle fjerne enkelte demonstranter som kunne låse seg fast men at de øvrige demonstranter samtidig frivillig skulle fjerne seg. Tiltalte og de øvrige demonstranter ventet om morgenen den 3. august på at politiet skulle innfinne seg på denne måte, men politiet uteble om morgenen. Grunnen til dette var etter hva lensmann Kringstad som vitne har opplyst at politiet i mellomtiden fra 31. juli til fristens utløp hadde fått beskjed om at deltakerantallet av demonstranter var øket fra ca. 40 til antagelig 150-200 og at politiet da med den begrensede styrke det rådet over ikke fant det hensiktsmessig å møte opp om morgenen. Tiltalte har hevdet at man i leiren da fikk det inntrykk at politiet ikke følte seg så ubetinget trygg på sin hjemmel til å kreve leiren ryddet og at dette bestyrket ham i at pålegget ikke var så alvorlig ment og at man hadde rett til å være der. Retten finner det ved lensmann Kringstads prov klart bevist at han den 31. juli i overvær av bl.a. tiltalte ga en utvetydig ordre om at leiren skulle være ryddet innen den satte frist.

Videre har tiltalte hevdet at han ikke kan si at han oppholdt seg på

Side:1125

et sted hvor han ikke hadde rett til å være. Fjellet er fritt for alle og dertil kommer at man mente å befinne seg i Nesset kommune hvor bygdefolket fra Eresfjord og Vistdal hadde spesielle rettigheter som tiltalte og hans meddemonstranter forsvarte i samarbeid med bygdefolket. Til dette er å bemerke at man ikke selv om man har rett til å oppholde seg i fjellet, har noen lovlig adgang til å hindre andres lovlige ferdsel der, i dette tilfelle byggingen av anleggsveien.

Retten kommer etter dette inn på tiltaltes innsigelse om at veianlegget var ulovlig og at man derfor hadde adgang til som et rent nødverge å motsette seg at arbeidet ble utført. Det er forøvrig også i denne forbindelse pekt på at arbeidet ble satt igang allerede før den formelle konsesjon til Gryttenverket ble gitt den 31. juli 1970. Retten skal til dette bemerke at anleggsveien var påbegynt allerede i 1968 og at det ble arbeidet videre med den i 1969, alt i samsvar med bevilgninger gitt av Stortinget til forberedende arbeide ved Grytten/Eikesdalutbyggingen, idet anleggsveien var nødvendig uansett hvilket utbyggingsalternativ som ble valgt. Da det i 1970 også kom inn spørsmålet om fredning, stoppet man en tid arbeidet, men anså seg berettiget til i henhold til de tidligere bevilgninger gitt av Stortinget å sette arbeidet igang igjen straks Stortingsvedtaket om utbygging forelå. Imidlertid har tiltalte videre gjort gjeldende at Vassdragsvesenet har gått ulovlig frem ved gjennomføringen av selve anlegget. På den strekning det her gjelder ligger veien i Statens høyfjell og det er en feil at Vassdragsvesenet ikke har samrådd seg med Gudbrandsdal Skogforvaltning og fjellstyrene som området hører under om trasé og linjevalg. Heller ikke har man fulgt reglene i signalloven av 1923 og heller ikke hatt det nødvendige samarbeide med vegvesenet.

Det er mulig at Vassdragsvesenet på enkelte punkter kanskje ikke har gått helt riktig fram når det gjelder det formelle, særlig når det gjelder samarbeide med skogforvaltningen og fjellstyret. Direktør Eitrheim i direktoratet for Statens skoger har imidlertid som vitne ved bevisopptak uttrykkelig presisert at noe samtykke fra direktoratet ikke ansees nødvendig hvor der foreligger Stortingsbeslutning. Det er i bestemmelsene av 31. juli 1970 forutsatt at trasévalg skal forelegges for de stedlige myndigheter og Gryttenanlegget har forøvrig allerede den 15. samme måned skrevet til ordføreren i Nesset og gitt kommunen adgang til å uttale seg om trasévalget.

Under ingen omstendighet finner retten at den fremgangsmåte Vassdragsvesenet har valgt å følge kan være grunnlag for at anleggsveien blir ulovlig og slett ikke at tiltalte eller hans meddemonstranter hadde noen anledning til på dette grunnlag å forsøke å hindre veibygget. Det var forøvrig heller ikke et slikt grunnlag demonstrasjonen bygget på - det var som foran nevnt kampen for et reelt demokrati demonstrasjonen var et ledd i - og den var rettet mot selve den omstendighet at de vedtatte planer ble søkt gjennomført før Stortinget igjen fikk anledning til å overveie saken påny og før en bebudet rettssak fra Nesset kommune og grunneiere i Eikesdalen var gjennomført.

Retten finner etter det som foran er anført at tiltalte må dømmes etter straffelovens §329 første ledd for ikke å ha etterkommet oppfordringen fra lensmannen i Rauma av 31. juli 1970 om å fjerne seg fra teltleiren på

Side:1126

fjellet ved Sandgrovbotn. (Uttrykket Mardøla er i denne forbindelse noe misvisende.) Det er ikke bevist at tiltalte har lenket seg sammen med andre demonstranter og han kan ikke dømmes forsåvidt angår tiltalen om å ha unniatt å følge politimesterens oppfordring den 6. august. Det er på det rene at veiarbeidet som følge av demonstrasjonen en tid måtte instilles og en del arbeidere permitteres.

Ved straffeutmålingen er hensyn tatt til at tiltalte ikke kan sees å ha opptrådt som noen bestemt leder av aksjonen men riktignok vært en av initiativtakerne. I formildende retning er særlig lagt vekt på at tiltalte har handlet ut ifra helt uselviske og idealistiske motiver og at man ikke kan unngå å ha sympati for det arbeide han og andre idealister har gjort for natur og miljøvern. Den aksjon som ble foretatt i Sandgrovbotn har utvilsomt hatt sin betydning i positiv retning både ved å vekke den alminnelige opinion og interesse blant almenheten og ved overfor myndighetene å peke på de problemer som oppstår ved at den alminnelige mann ikke alltid forstår de bestemmende organers handlemåte når det gjelder kraftutbygging og lignende. Hensett hertil finner rettens flertall - domsmennene - at straffen settes til en bot på kr. 200,- subsidiært 6 dagers fengsel. Rettens formann stemmer for at boten settes til kr. 500,- subsidiært 15 dagers fengsel idet han legger vekt på de almenpreventive hensyn som gjør seg gjeldende overfor ulydighet mot politiet. - - -