Rt-1971-1213
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1971-07-23 |
| Publisert: | Rt-1971-1213 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 151B/1971 |
| Parter: | Peder M. Breivik m.fl. (advokat Hallvard Austlid) mot Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Hans M. Michelsen) |
| Forfatter: | Leivestad, Stabel, Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §315, §341, Domstolloven (1915) §153, §346 |
Dommerne Leivestad, Stab el og Gundersen.
Peder M. Breivik m.fl. reiste sak mot staten v/Landbruksdepartementet. I stevningen var bl.a. anført «Uteblivelsesdom begjæres avsagt dersom de lovbestemte vilkår er til stede.» Statens forlengede tilsvarsfrist utløp 1. november, men tilsvaret innkom først 13. november. Saksøkeren krevde deretter uteblivelsesdom avsagt. Noen dager senere forespurte retten saksøkte om grunnen til fristforsømmelsen og om staten ville søke oppreisning for forsømmelsen. Ved prosesskrift av 26. november søkte regjeringsadvokaten om oppreisning for oversittelse av tilsvarsfristen. Søre Sunnmøre herredsrett meddelte slik oppreisning ved kjennelse av 25. januar 1971. Saksøkerne påkjærte avgjørelsen til Frostating lagmannsrett, som den 2. april 1971 forkastet kjæremålet.
Peder M. Breivik m.fl. påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsutvalget opphevet herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Utvalget uttalte at «herredsretten og lagmannsretten etter utvalgets mening har bygget på en uriktig tolking av tvistemålslovens §315 sammenholdt med domstolslovens regler om oppreisning når de er kommet til at det er adgang til å gi oppreisning i et tilfelle som det foreliggende.
Tvistemålslovens og domstolslovens regler står her uformidlet ved siden av hverandre. Etter tvistemålslovens §315 kan saksøkeren forlange at saken tas opp til avsigelse av uteblivelsesdom hvis saksøkte ikke har gitt tilsvar innen tilsvarsfristens utløp og det ikke er opplyst eller sannsynlig at han har vært hindret ved gyldig forfall, og videre forutsatt at det i forbindelse med oppfordringen til å gi tilsvar er meddelt at så kan skje. Denne bestemmelse er tilsynelatende uforenlig med regelen i domstolslovens §153 hvoretter den som har forsømt en frist eller et rettsmøte og derved er blitt avskåret fra en prosesshandling, kan kreve oppreisning mot forsømmelsen under de i paragrafen angitte betingelser.
I lovbestemmelsenes ord eller motiver finnes ingen entydig anvisning på hvilket av de to systemer som skal gis fortrinnet i tilfelle av konflikt. Når det gjelder uteblivelsestilfelle synes det da mest naturlig å la spesialbestemmelsene i tvistemålslovens §315 jfr. §341 flg. gå foran domstolslovens generelle regler om
Side:1214
oppreisning mot virkningene av fristforsømmelse. Utvalget er for så vidt enig i det som er anført fra de kjærende parters side, jfr. referatet foran. Et vesentlig hensyn er her at den uteblitte etter tvistemålslovens §346 har et ubetinget krav på å få uteblivelsesdommen prøvet ved oppfriskning for den rett som har avsagt den. Oppfriskning må kreves innen 1 måned, men mot oversittelse av denne frist kan det under enhver omstendighet gis oppreisning etter de alminnelige regler i domstolsloven. Den uteblitte vil således aldri lide noe uopprettelig tap ved ikke allerede fra først av å kunne falle tilbake på domstolslovens oppreisnings regler. Hva saksomkostningene angår kommer han riktignok i en uheldigere stilling, jfr. tvistemålslovens §346 tredje ledd §349, men det kan gjøres unntak fra disse særregler dersom det skulle vise seg at fristforsømmelsen skyldtes gyldig forfall. Det kan således ikke sees å være noe tungtveiende behov for å kunne anvende domstolslovens regler ved siden av - eller som et alternativ til - tvistemålslovens sterkt beslektede regler om uteblivelsesdom og oppfriskning. Ut fra hensynet til saksøktes interesser synes det verken nødvendig eller naturlig å komplisere systemet med en slik valgadgang for retten som den lagmannsretten har forutsatt i sin kjennelse.
Utvalget antar etter dette at saksøkeren har krav på at hans begjæring om uteblivelsesdom tas opp til avgjørelse før en senere innkommet oppreisningsbegjæring fra saksøkte. Og hvis vilkårene etter tvistemålslovens §315 er tilstede, må uteblivelsesdom da avsies uten hensyn til om oppreisning ellers kunne ha vært gitt.
Da herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser bygger på en annen rettsoppfatning, må begge kjennelser oppheves.
En konsekvens av opphevelsen blir at herredsretten må ta opp til vurdering om vilkårene for uteblivelsesdom etter tvistemålslovens §315 foreligger, herunder spørsmålet om hvor vidt oversittelsen av tilsvarsfristen skyldtes «gyldig forfall». Dette spørsmål er det så vidt sees ikke tatt standpunkt til i herredsrettens kjennelse hvorved oppreisning ble gitt.
I denne forbindelse bemerkes at de kjærende parter i kjæremålserklæringen har gitt uttrykk for at uteblivelsesdom må avsis på grunnlag av de opplysninger som forelå da rettens plikt til å avsi uteblivelsesdom oppsto; ved vurderingen av om gyldig forfall foreligger må således opplysningene i saksøktes prosessskrift av 26. november 1970 settes ut av betraktning. - Denne rettsoppfatning er det ikke tatt standpunkt til av de tidligere instanser, og Utvalget finner ikke å kunne prøve riktigheten av den i nærværende kjæremålssak.»