Rt-1971-1280

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-11-27
Publisert:	Rt-1971-1280
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 163/1971.
Parter:	1. Mårfjell Sameie, 2. Olav Train (høyesterettsadvokat Hallvard Roholdt) Hjelpeintervenient: Tinn kommune (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot 1. Opdal Renkompani, 2. Kaare Enerstvedt, 3. Odd Prestgarden (advokat Odd Seim-Haugen - til prøve) Hjelpeintervenient: Nore og Uvdal kommune (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Tønseth, Endresen, Nygaard, Stabel, Ryssdal
Lovhenvisninger:

Dommer Tønseth: Denne sak gjelder tvist om grensen mellom to eiendommer i Tinn herred i Telemark: Grytkilan, gnr. 29 bnr. 4, og Syvra, gnr. 55 bnr. 5, og de motstøtende eiendommer i Nore og Uvdal herred i Buskerud: Hette, gnr. 64 bnr. 3, Søndre Kåsadalen, gnr. 68 bnr. 4 og 15, samt den ikke skylddelte havnegang Skjorte under gnr. 73 bnr. 1 og 2. For de tidligere retter gjaldt tvisten også grensen mellom Syvra og Uvdal-eiendommen Søltjørn, gnr. 77 bnr. 3. I forholdet mellom disse to eiendommer er imidlertid lagmannsrettens avgjørelse ikke påanket. Det omtvistede område ligger vest og øst for den nordlige del av Mårvann.

Saken er reist av Tinn-eiendommenes eiere ved stevning av 24. november 1965 til Tinn og Heddal herredsrett, som - sorenskriveren med domsmenn - den 14. august 1968 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Grensa mellom eigedomane Grytkilan, gnr. 29, bnr. 4, i Tinn

Side:1281

og Hette, gnr. 64, bnr. 3, i Uvdal, går fra bytet med Numedalsalmenningen i bein line aust nordaustetter til ein bergsnut, bøyger her litt mot nord og går i rett line til Hetteelva på eit punkt der elva gjer ein sving omlag 250 meter nedanfor oset. Derifrå fylgjer grensa sørsida av Hette-elva til bytet med Søndre Kåsadalen.

2. Grensa mellom eigedomane Grytkilan gnr. 29, bnr. 4 i Tinn, og Søndre Kåsadalen, gnr. 68 bnr. 4 og 15 i Uvdal, går langs sørsida av Hette-elva og Mårtjørnan til Mårvatn. Grensa for Søndre Kåsadalen går langs av Mårvatn går vidare langs den andre sida av Mårvatn fram til Kyrkjesteinen.

3. Grensa for eigedomen Skjorte under gnr. 73, bnr. 1 og 2, i Uvdal går frå bytet med Søndre Kåsadalen langs Mårvatn til Sulebu. Derifrå går grensa mellom denne eigedomen og eigedomen Syvra gnr. 55, bnr. 5, i Tinn nord austetter i bein line i retning midt på austre Holstadtjørn inntil eit punkt der denne lina kryssar ei rett line frå oset av Skjorteelva i uregulert Mårvatn mot vadet i Syvre-elva like nedanfor utfallsoset av vestre Søltjørn.

4. Grensa mellom eigedomane Syvra gnr. 55, bnr. 5, i Tinn, og Søltjørn, gnr. 77 bnr. 3 i Uvdal, går frå det kryssingspunktet som er nevnt ovanfor under punkt 3 i bein line austetter til det vadet som også er nevnt under punkt 3. Derifrå går grensa i rett line aust søraustover til ei røys på ei høgd som ligg 2570 meter frå vadet og 1900 meter frå utfallsoset i austre Søltjørn (begge lengder målt på kart i målestokk 1-50 000).

Frå denne røysa går grenselina vidare omlag rett austetter i retning mot grenserøys i vestre kant av Forsnøypvatn og så langt som eigedomen Syvra rekk etter denne lina.

5. Sakskostnader blir ikkje tilkjend.»

Dommen er avsagt under dissens fra en domsmann. Flertallets fastsettelse av grensene var i samsvar med påstanden fra eierne av de to Tinn-eiendommer, bortsett fra grensen Skjorte/ Syvra hvor herredsretten fant at Skjorte ved hevd hadde vunnet et område fra Syvra. - Domsmannens dissens gjaldt grensen mellom Grytkilan og de motstøtende Uvdal-eiendommer Hette og Søndre Kåsadalen (domsslutningens punkt 1 og 2).

Herredsrettens dom ble fra begge sider anket til Agder lagmannsrett, som den 24. august 1970 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Grensen mellom eiendommen Grytkilen, gnr. 29 bnr. 4 i Tinn på den ene side og eiendommene Hette, gnr. 64 bnr. 3 og Søndre Kåsadalen, gnr. 68 bnr. 4 og 15 alle i Uvdal på den annen side, går fra Statsalmenningens sydøstre hjørne i rett linje til høyde sydøst for Hettefjordens utfallsos merket 1420 på Høyfjellskommisjonens kart og derfra i rett linje til høyde i Grytkilhovda merket 1301 på fremlagt kart Kalhovd 1515 II

Side:1282

og 1515 III og derfra i rett linje til Kirkesteinen på vestsiden av Mårvann.

2. Grensen mellom eiendommen Syvra under gnr. 53 bnr. 1 og gnr. 55 bnr. 5 i Tinn på den ene side og eiendommene Skjorte under gnr. 73 bnr. 1 og 2 og Søltjønn, gnr. 77 bnr. 3, alle i Uvdal, på den annen side, går fra Sulebuodden i nordøstlig retning til røys øst syd øst for Mårbu, påvist i Mårfjell Sameiges og Ola Trains påstandslinje, følger denne linje østover over vadet i vestre Søltjønn, derfra i rett linje til røys på høyde nord-øst for høyde 1375 på det under punkt 1 nevnte kart 1515 II og 1515 III og deretter i rett linje østover i retning Forsnøypbekkens utløp fra Forsnøypvann.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsretten var satt med to domsmenn med særlig kyndighet i bruksforhold i fjellet. Også i lagmannsretten var det dissens. Flertallet, de tre juridiske dommere, kom til at grensene går som påstått av Uvdal-eiendommens eiere, unntatt grensen Syvra/Søltjørn, som er den østligste av grensene og hvor påstanden fra Syvras eier (Tinn) ble tatt til følge. Lagmannsrettens mindretall, de to domsmenn, ville helt ut godta de fra Tinn-siden påståtte grenser.

Om saksforholdet vises for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunnner.

Eierne av de to Tinn-eiendommer, Mårfjell Sameige og Olav Train, har anket til Høyesterett. Anken gjelder hele dommen unntatt - som allerede nevnt - grensen Syvra/Søltjørn under punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning, og både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Så vel for de tidligere retter som for Høyesterett har Tinn kommune og Nore og Uvdal kommune opptrådt som hjelpeintervenienter for så vidt angår de eiendommer som ligger i de respektive kommuner. I den forbindelse kan nevnes at begge kommuner har gitt til kjenne at de grenser som blir fastsatt for de private eiendommer som saken gjelder, vil bli godtatt også som kommunegrense.

De ankende parter har for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Jeg viser til det som for så vidt er inntatt i disse retters domsgrunner. Det er således anført at amtskartet for Telemark av 1856 viser den riktige grense mellom Tinn herred på den ene side og Nore og Uvdal herred på den annen, og at denne grense faller sammen med grensene for de private eiendommer som denne sak gjelder. Dette støttes av skylddelingsforretningene for eiendommene hvor slike finnes. Forretningene viser til amtsgrensen, stiftsgrensen eller stiftslinjen, i ett tilfelle til den «sønste og ældste Stiftslinnie». Uansett betegnelsen må det være amtsgrensen slik den er avlagt på amtskartet av 1856 det siktes til. Også lendet, terrenget, på vestsiden av Mårvannet peker hen på den samme grense. På østsiden er amtskartets grense merket med grenserøyser. De omtvistede områder har også fra begge sider stort

Side:1283

sett vært brukt i samsvar med amtskartets grenser. Det benektes således at eiendommen Skjorte ved hevd har vunnet et område fra Syvra, det foreligger ikke den nødvendige eksklusive bruk og heller ikke aktsom god tro. Derimot foreligger det fullgode bevis for eksklusiv bruk av området fra Syvras side i eldre tid. I hvert fall stadfester Syvras bruk at amtslinjen er den rette grense.

De ankende parter henholder seg for øvrig til den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall, de to sakkyndige domsmenn, har gitt for sitt resultat, som de ankende parter anser for riktig og som - med unntak for grensen Skjorte/Syvra - er i samsvar med herredsrettens avgjørelse. Hva herredsrettens begrunnelse angår, anføres at retten har tillagt amtskartet og skylddelingsforretningene for liten betydning. At lagmannsrettens mindretall og herredsrettens flertall - med det nevnte unntak - er kommet til det riktige resultat, understøttes av de dokumenter som er nye for Høyesterett og som knytter seg til den henvendelse som ordføreren i Nore i 1891 fikk fra Norges geografiske oppmåling, hvor ordføreren ble avesket uttalelse om hvorvidt det reistes innvendinger mot den forelagte grensebeskrivelse, svarende til amtskartets grense. Ved ikke å protestere mot grensebeskrivelsen har - anføres det - ordføreren på kommunens vegne positivt og bindende akseptert den beskrevne grense.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Grensa millom eigedomane Grytkilen, gnr. 29 bnr. 4 i Tinn og Hette, gnr. 64 bnr. 3 i Uvdal, gjeng frå bytet med Numedalsalmeningen i bein line aust nordaustetter til ein gammel bergsnyt (nr. 1 på framlagt kart nr. 15), bøyger her litt mot nord og går i rett line til Hetteåi - sving i elvi ca. 250 meter nedanfor oset - og fylgjer herifrå sørsida av Hetteåi til bytet med søndre Kåsadalen (toppen av Havfossen).

2. Grensa millom eigedomen Grytkilen, gnr. 29 bnr. 4 i Tinn og Søndre Kåsadalen, gnr. 68 bnr. 4 og 15 i Uvdal, gjeng frå same punkt langs sørsida av Hetteåi og Mårtjønnane til Mårvatn.

3. Grensa millom Syvra gnr. 55 bnr. 5 og gnr. 53 bnr. 1 i Tinn og eigedomen Skjorte under gnr. 73 bnr. 1 og 2 i Uvdal gjeng frå oset av Skjorteåi i uregulert Mårvatn til odde som frå aust gjeng inn i regulert Mårvatn ca. 200 meter i nordvest for Mårbu nye turisthytte og i bein line i austleg retning til gamal røys (nr. 2 på framlagt kart nr. 15) - nemd under punkt 2 i avgjerdi av lagmannsretten - og vidare austover i bein line i retning vadet rett nedanfor vestre Søltjønn so langt desse eigedomane grensar mot kvarandre.

4. Ankemotpartane svarar sakskostnader til det offentlege for Høgsteretten.»

Hjelpeintervenienten, Tinn kommune, slutter seg til de ankende parters anførsler. Tinn kommune har nedlagt denne påstand:

Side:1284

«Punktene 1, 2 og 3 i påstandsskrift fra de ankende parter, Mårfjell Sameige og Olav Train, tiltres.»

Ankemotpartene, eierne av de tre Uvdal-eiendommer, har også for Høyesterett som et hovedargument anført at den private eiendomsrett til deres eiendommer i fjellet er vunnet fra allmenning ved bruk av områdene, i første rekke ved seterbeite. Uvdølene kom - anføres det - først til disse trakter, og grensene for deres bruk, som er grensene for deres eiendommer, var allerede fastlagt da Tinn-dølene kom hit. De opplysninger man har om seterbeite, viser at grensene mellom Uvdal-eiendommene Hette og Søndre Kåsadalen på den ene side og Tinneiendommen Grytkilan går over høyeste Grytkilhovdene til Kyrkjesteinen ved Mårvann. At grensen går over Kyrkjesteinen til Sulebuodden på østsiden av Mår, er det gammel tradisjon for i Uvdal. Opplysningene om seterbeitet i det omtvistede område på vestsiden av Mår, det vil si området mellom Hette-elven og Grytkilhovdene, suppleres av det man vet om driftebeite etter at seterbeitet hadde opphørt i 1860-årene og det senere tamreinsbeite. Seterbeitet og driftebeitet fra Uvdal-siden har vært drevet eksklusivt og i slik utstrekning at det er grunnlag for og bevis for at eiendomsretten til områdene er hos de to Uvdal-eiendommer.

Også terrengforholdene, lendet, utpeker Grytkilhovdene som den naturgitte grense - barriere - for beitende storfe, ikke Rette-elven som den lengste del av beitesesongen uten vanskelighet kan vades av dyrene.

De dokumentariske bevis som påberopes fra Tinn-siden, i første rekke amtskartet fra 1856 og skylddelingsforretningene, har ikke slik betydning at de kan oppveie opplysningene om det rettsskapende moment bruken og det man kan slutte av terrengforholdene som den naturlige grense. Ankemotpartene henholder seg her til det lagmannsrettens flertall uttaler om disse spørsmål.

Det benektes at ordføreren i den daværende Nore kommune ved sin holdning til henvendelsen fra Norges geografiske oppmåling i 1891-92 har bundet de private eiere til å måtte akseptere amtskartets grenser.

På østsiden av Mår hevdes den grense som lagmannsrettens flertall - og også herredsretten - kom til, å være den rette mellom Skjorte på Uvdal-siden og Syvra på den annen. Det påberopes også her prinsipalt eiendomsvinning fra allmenningen ved bruk, subsidiært hevd fra Syvra.

Ankemotpartenes anførsler er for øvrig de samme som for de tidligere retter, og jeg viser til deres domsgrunner for så vidt.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter ilegges saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.»

Hjelpeintervenienten Nore og Uvdal kommune har sluttet

Side:1285

seg til de respektive private parters anførsler og har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Numedal herredsrett, Oslo byrett og Tinn og Heddal herredsrett. Under bevisopptakene har partene Olav Train og Odd Gunnar Prestgarden, likeledes formannen i Mårfjell Sameige Kjetil Lilleland og styreformann i Opdal Renkompani Julius Deinboll, avgitt forklaring. Det er avhørt 19 vitner, hvorav 3 er nye for Høyesterett. I tillegg hertil er dokumentert en lang rekke vitneforklaringer opptatt av Høyfjellskommisjonen i 1917 og 1921 og inntatt i kommisjonens rettsbøker. Det er fremlagt en rekke dokumenter, hvorav en del er nye for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å spesifisere dokumentene, men kommer tilbake til dem i den utstrekning jeg anser det nødvendig. Bortsett fra på et punkt, hvor saken er noe bedre opplyst, står saken for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Jeg tar først for meg grenseforholdet på vestsiden av Mårvann, det vil si grensen mellom Tinn-eiendommen Grytkilan og de nordenforliggende Uvdal-eiendommer Hette (vestligst) og Søndre Kåsadalen. Jeg er her kommet til samme resultat som herredsrettens flertall og lagmannsrettens mindretall, nemlig at eiendomsgrensene går ved Hette-elven, hvilket svarer til fylkes- og herredsgrensen slik den er avlagt på amtskartet av 1856 som er omtalt av begge de tidligere retter.

Det er, som fremholdt av ankemotpartene og lagt til grunn av de tidligere retter - og dette gjelder for øvrig på begge sider av Mårvann - et betydningsfullt utgangspunkt at den private eiendomsrett til de områder tvisten gjelder er vunnet fra allmenning ved bruk av områdene, først og fremst ved seterbeite. Under prosedyren for Høyesterett har det vært omstridt hvem som kom først til disse områder og etablerte seg der, folk enten fra Uvdal eller fra Tinn. Jeg går ikke inn på dette spørsmål, idet jeg - likesom herredsrettens flertall og lagmannsrettens mindretall - ikke finner det godtgjort at det omtvistede område fra Uvdal-eiendommenes side har vært brukt på en slik måte at det gir uttrykk for eiendomsrett til området - mellom Hette-elven og Grytkilhovdene - i strid med grensene på amtskartet. Av bruk har i første rekke vært trukket frem seterbeite som ble tatt opp omkring 1800, fra Uvdal-eiendommene muligens bakover mot ca. 1750 - men som opphørte i 1860-årene. Når det gjelder seterbeitet, dreier det seg derfor om en bruk som ble avsluttet for mer enn 100 år siden og hvor opplysningene nødvendigvis må baseres på eldre overleveringer. De forklaringer som Høyfjellskommisjonen nedtegnet i 1917 og 1921 ligger nærmere i tid, men også da dreiet det seg om forhold som lå langt tilbake i tiden og som det bare forelå sparsomme og fjerne opplysninger om. Etter at seterbruken var opphørt i 1860-årene, ble området i noen utstrekning - hevdes det fra Uvdal-siden

Side:1286

- brukt til driftebeite bortimot år 1900 og senere til reinsbeite. Men også om dette foreligger det bare sparsomme og usikre opplysninger. Jeg er kommet til at det man vet om bruken av det omtvistede område mellom Hette-elven og Grytkilhovdene ikke entydig utpeker området som vunnet ved seterbruk isolert eller supplert ved driftebeite og reinsbeite av de to Uvdal-eiendommer. Det må antas at seterbeite og reinsbeite i noen grad har foregått både fra Tinn-siden og Uvdal-siden, og det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at bruken fra Uvdal har vært vesentlig sterkere enn den fra Tinn. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til det herredsrettens flertall og lagmannsrettens mindretall uttaler om dette spørsmål, og som jeg kan tiltre. Løsningen er etter min oppfatning helt klar når det gjelder grensen Grytkilan/Søndre Kåsadalen hvor det er ytterst sparsomme opplysninger man har om Søndre Kåsadalens bruk av området, men det må bli slutningen også i forhold til Uvdaleiendommen Hette.

Ankemotpartene har som nevnt påberopt seg at lendet - terrenget - naturlig utpeker Grytkilhovdene som grenseskapende, idet høydedraget vil være en barriere for beitende dyr fra begge sider. Det er muligens riktig at disse høyder er en sikrere beitegrense enn Hette-elven, som er fremhevet fra Tinnsiden, men verken herredsrettens flertall eller lagmannsrettens mindretall har funnet svaret på dette spørsmål entydig, og jeg er enig i at terrengforholdene verken isolert sett eller sett i sammenheng med de opplysninger man har fått om bruken av det omtvistede område på vestsiden av Mårvannet, gir grunnlag for sikre slutninger til at området tilligger de to Uvdal-eiendommer.

Lagmannsretten synes å ha lagt noen vekt på at Høyfjellskommisjonen i sin kjennelse av 8. juni 1934 i Tinn-forretningen har trukket inn høyde 1420 i sin grensebeskrivelse og har oppfattet dette slik at denne høyde er antydet som et punkt i den videre grense østover fra det sted hvor kommisjonen avsluttet sin grensebestemmelse, det vil si et punkt i grensen mellom Hette og Grytkilan beliggende på Grytkilhovdene. Etter min mening kan Høyfjellskommisjonens kjennelse ikke oppfattes på denne måte, og dette er også bekreftet ved en fremlagt uttalelse fra kommisjonens daværende sekretær, senere høyesterettsdommer Per Anker, som er ny for Høyesterett og hvor det sies at «lenger vestover enn til vinkelpunktet for høydepunkt 1403 har kommisjonen ikke tatt standpunkt til fylkesgrensen, heller ikke prejudisielt som et ledd i almenningens grense». For å trekke noen slutninger om det videre grenseforløp ut fra Høyfjellskommisjonens omtale av høyde 1420 er det derfor intet grunnlag.

Jeg kan hermed konkludere med at verken den påviste bruk av det omtvistede område mellom Hette-elven og Grytkilhovdene eller terrengforholdene entydig utpeker området som ervervet - okkupert - av de to Uvdal-eiendommer i strid med de eiendomsforhold som det offisielle amtskart av 1856 viser.

Side:1287

Om amtskartet og dets tilblivelse viser jeg til det herredsretten uttaler herom. Forholdet er her at grensen på amtskartet er i samsvar med Grytkilans påstandslinje etter Hette-elven, en grense som stod upåtalt fra 1856 til 1911 da Erik Bakke fra Uvdal reiste tvil om grensen var riktig avlagt på kartet. Det er her nødvendig å si noen ord om den henvendelse som ordføreren i Nore - som også dengang omfattet Uvdal - fikk fra Norges geografiske oppmåling. Ordføreren fikk tilsendt en beskrivelse av kommunens grense som falt sammen med den grense som var avlagt på amtskartet av 1856, som fulgte med beskrivelsen, og ble spurt om grensene var korrekte. Ordføreren overlot til et av kommunestyrets medlemmer, H. Bjerkeflåta, å undersøke forholdet. Bjerkeflåta, som selv var fra Uvdal, konfererte med en kjentmann, W. Syverud, og gav i sin redegjørelse til ordføreren til kjenne at det var visse uoverensstemmelser mellom grensebeskrivelsen fra Norges geografiske oppmåling og det faktiske forhold, men på andre steder enn det denne sak gjelder, hvorom intet ble sagt. Bjerkeflåtas uttalelse og ordførerens overensstemmende svar til Norges geografiske oppmåling foreligger som nye dokumenter for Høyesterett. Vel kan jeg ikke som anført av de ankende parter finne at ordføreren i Nore ved sin unnlatelse av å ta avstand fra grensebeskrivelsen og kartet på den strekning som denne sak gjelder, med bindende virkning også for de private parter har akseptert den beskrevne grense. Men det er et bevismoment i retning av å avkrefte Uvdal-sidens argument om at det fra langt tilbake i tiden har vært en sterk og fast tradisjon i Uvdal at grensen mot Tinn går lenger mot syd enn avlagt på amtskartet, nemlig over Grytkilhovdene til Kyrkjesteinen og over Mårvann til Sulebuodden. Det er vel riktig at det er tradisjon forbundet med disse to punkter på begge sider av Mår. Men tradisjonen synes å være knyttet til fiskerigrensen i Mår, som har utviklet seg uavhengig av eiendomsforholdene på land.

Da jeg anser det uten betydning for mitt standpunkt, går jeg ikke inn på en vurdering av de kart eldre enn amtskartet av 1856 som er fremlagt.

Jeg er dermed kommet til skylddelingsforretningene for de eiendommer som denne tvist gjelder - unntatt for Skjorte som ikke er fradelt - og som det er gjort nærmere rede for særlig av herredsretten. I skylddelingsforretningene for de to Tinneiendommer er det angitt at grensen mot nord - mot Uvdal - er amtsgrensen, og det er i forretningene gitt en detaljert beskrivelse av grensen som følger amtskartets grense. I skylddelingene for de motstøtende Uvdal-eiendommer sies det at eiendommen mot syd har som grense «stiftslinjen», «stiftsgrensen» (forretningen for Søltjørn som var med fra de tidligere retter, men som ikke omfattes av anken til Høyesterett) og «sønste og ældste Stiftslinnie» (forretningen for Hette), uten at det er gitt noen som helst beskrivelse av grensene i marken med angivelse av kjente merker. Jeg regner med at skylddelingsmennene fra

Side:1288

Uvdal kjente amtskartet fra 1856, og det er på det rene at stiftsgrensen falt sammen med amtsgrensen. Det ville da - slik jeg ser det - være uforklarlig om skylddelingsmennene skulle vise til en stiftslinje som avvek fra amtskartets grense uten å antyde hvor en slik grense skulle gå. Ganske særlig gjelder dette hvis det var slik som hevdet av ankemotpartene, at det i bygden var en fast tradisjon for at grensen gikk over de lett definerbare punkter Grytkilhovdene, Kyrkjesteinen og Sulebuodden. Derimot er det verdt å merke seg en erklæring som tidligere eier av Grytkilan, Lars H. Skavlebø, gav til lensmannen i Tinn så tidlig som i 1883. I denne erklæring er som grensebeskrivelse for Grytkilan oppgitt at eiendommens grense går inntil amtsdelet mellom Bratsberg og Buskerud, og det oppgis at «Amtslinjen antages trukken over toppen av de i nord for Kallungens nordende beliggende høider, Kallungsjøhovden med flere i nordvestlig retning over Kalvsbækken indtil Hettevandet, hvorefter den følger Hetteelven indtil dens utløb i Maar». Denne grensebeskrivelse, som svarer til de ankende parters påstand i nærværende sak, viser at man i Tinn lenge før grensespørsmålet første gang ble reist fra Uvdal-siden i 1911, anså amtskartets grense som den rette.

Jeg finner at amtskartet sammenholdt med skylddelingsforretningene må tillegges større vekt enn det de tidligere retter har antatt. Og jeg finner at disse dokumenter sammenholdt med det jeg har nevnt om bruken av de omtvistede områder på vestsiden av Mår må lede til at påstanden fra Tinn-eiendommenes eiere om at grensene går som avlagt på amtskartet, etter Hetteelven, må tas til følge.

Fra Uvdal-siden har det vært anført at grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen for de to Tinn-eiendommer ikke kan tillegges betydning i forhold til Uvdal-eiendommene, fordi disses eiere ikke var varslet til og ikke møtte ved forretningene. Også herredsretten og lagmannsretten har tillagt dette forhold vekt. Til dette er å si at de jo selv ved sine egne skylddelingsforretninger oppgav «stiftsgrensen» m.v. som deres eiendomsgrense mot Tinn. Når man da - som jeg er kommet til - må legge til grunn at «stiftsgrensen» m.v. er synonymt med amtsgrensen på kartet av 1856, kan det ikke ha nevneverdig betydning at Uvdal-eiendommenes eiere ikke var varslet til skylddelingene av Tinn-eiendommene.

Som deres påstand viser, har de ankende parter ikke funnet det nødvendig å ta med for Høyesterett den grenselinje som er beskrevet i herredsrettens domsslutning punkt 2 annet punktum.

Jeg er dermed ferdig med grensen på vestsiden av Mårvannet, og jeg tar for meg den for Høyesterett omtvistede grense på østsiden mellom Uvdal-eiendommen Skjorte og Tinneiendommen Syvra.

Det jeg tidligere har sagt om amtsgrensen fra 1856 og grensebeskrivelsen i skylddelingsforretninger, gjelder også forretningen for Syvra avholdt 8. juni 1909. Også i denne sies at

Side:1289

grensen mot nord - mot Uvdal-eiendommen - er amtsgrensen, samtidig som det er gitt en nøyaktig beskrivelse av denne grense. Den motstøtende Uvdal-eiendom Skjorte er som nevnt ikke skylddelt. For den annen Uvdal-eiendom som støter mot Syvra - Søltjørn - og som var med for herredsretten og lagmannsretten, men ikke nå for Høyesterett - finnes det derimot en skylddelingsforretning avholdt 7. juni 1900, og her er grensen angitt å være «stiftsgrensen».

Begge de tidligere retter kom til at grensen Syvra/Skjorte ikke følger amtsgrensen fra 1856, men går etter en linje trukket fra Sulebuodden ved Mår til en røys som ligger i amtsgrensen og som er benevnt røys 2, hvilket er i samsvar med Skjortes grensepåstand. Herredsretten bygde på at Skjorte ved hevd hadde vunnet det omstridte område her fra Syvra. Det er noe uklart hva som er lagmannsrettens grunnlag for sitt resultat, om den bygger på den opprinnelige eiendomsvinning fra allmenning, eller om den bygger direkte på at røys 2 er grenserøys mellom Skjorte og Syvra. Fra Skjortes eier hevdes det for øvrig at det ikke er en grenserøys, men at en linje trukket fra Sulebu mot røysen allikevel er den rette grense.

Fra Skjortes eiere påberopes det prinsipalt at det omtvistede område er vunnet fra allmenning ved bruk, og - likesom for eiendommene vest for Mår - i første rekke ved seterbruk, men supplert med senere driftebeite og reinsbeite. Jeg finner ikke at bevisene i saken gir tilstrekkelig støtte for denne anførsel, og henviser til herredsrettens uttalelser om dette, som jeg i det vesentlige kan tiltre. Jeg er også enig med herredsretten i at det som er opplyst om seterbeite fra Syvra i tiden før århundreskiftet, tyder på at det ble beitet fra Syvra frem til amtskartets grense.

Subsidiært anføres det fra Skjortes side at det omtvistede område er vunnet fra Syvra ved hevd. Det er - anføres det - her tale om to hevdsperioder, én som begynte i 1900 og én som begynte i 1932.

Som påpekt av herredsretten er det svært lite og usikkert man får høre om seterbeite fra Skjorte nedover mot Sulebuodden før 1932. Inntil 1932 foregikk seterbeitet fra Skjorteseter som lå mer enn 5 kilometer fra Sulebuodden. Dette punkt er ikke noe naturlig endepunkt for beite fra Skjorteseter, og det synes lite sannsynlig at dyrene i nevneverdig utstrekning kom så langt. Jeg finner i det hele tatt - likesom herredsretten - at det som er opplyst om Skjortes bruk av området til Sulebuodden før 1932 ikke kan danne grunnlag for hevdserverv.

Situasjonen har vært en noe annen etter 1932 da seteren på Skjorte ble flyttet til Mårbu ved Mårvannet, og herredsretten fant at seterdriften herfra dannet grunnlag for hevd av det omtvistede område. I denne forbindelse nevner jeg at herredsretten synes å ha tillagt det atskillig vekt at Skjortes seter ved Mårbu skulle ligge på Syvras grunn. Det er imidlertid for Høyesterett oppklart at dette ikke er tilfellet, seteren ligger på Skjortes eget område like nord for amtsgrensen av 1856.

Side:1290

Det er åpenbart at dyr fra Skjortes seter ved Mårbu har streifet nedover mot Sulebu, men det er uklart i hvilken utstrekning dette har skjedd. Denne beiting har også foregått i en tid da Syvra ikke brukte området til annet enn jakt og en del reinsbeiting, slik at det også kan ha vært en tålt bruk. Utstrekningen av Syvras bruk av området er også uklar, men i betraktning av de opplysninger som foreligger om jakt fra Syvras side, kan det være tvilsomt om beitingen fra Skjorte har vært en eksklusiv bruk som utkreves for hevd. Dette behøver jeg imidlertid ikke avgjøre, fordi den nødvendige aktsomme gode tro, som også er et vilkår for hevd, i hvert fall ikke kan anses for å ha vært til stede.

Forholdet er nemlig at allerede i det ekspropriasjonsskjønn som ble påbegynt i 1913 i anledning av reguleringen av Mår, var grensen mellom Skjorte og Syvra omtvistet, hvilket førte til at den erstatning som falt på dette område ble deponert. Under de senere reguleringsskjønn har grensen fortsatt vært omtvistet med deponering av erstatningen til følge. Alle ertatningsbeløpene står ennå i dag deponert. Når Syvras eierpretensjoner har vært så markant manifestert overfor Skjortes eier, antar jeg at kravet til aktsom god tro hos denne ikke kan sies å ha vært til stede. Påstanden om at Skjorte ved hevd har vunnet det omtvistede område, kan derfor ikke føre frem.

Jeg har således funnet at det helt ut må gis dom etter påstandslinjen fra de to Tinn-eiendommer. Jeg bemerker at den røys som jeg nevner i domsslutningens punkt 2, er den samme som er nevnt i lagmannsrettens domsslutning punkt 2.

Ingen av partene har nedlagt påstand om saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. For Høyesterett har de private parter på begge sider hatt fri sakførsel, og jeg finner at saksomkostninger mellom disse parter heller ikke her bør tilkjennes. Hjelpeintervenientene, de to kommuner, har ikke påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1 og 2 første punktum.

2. Grensen mellom eiendommen Syvra, gnr. 53 bnr. 1 og gnr. 55 bnr. 5 i Tinn, på den ene side og eiendommen Skjorte under gnr. 73 bnr. 1 og 2 i Uvdal på den annen side går fra oset i Skjorteåi i uregulert Mårvann til odde som fra øst går inn i regulert Mårvann ca. 200 meter nordvest for Mårbu nye turisthytte og videre i rett linje i østlig retning til gammel røys i grensen mellom eiendommen Syvra og eiendommen Søltjørn, gnr. 77 bnr. 3 i Uvdal.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Stabel og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Side:1291

Av herredsrettens dom (sorenskriver Rolv Hovden med domsmenn): - - -

Det eldste kart over området som er lagt fram er frå 1784 og har namnet «Udkast af Øvre Tellemarken i Norge». Det viser ingen grenser i tvisteområdet. På C. J. Pontoppidans kart frå 1785 kan ein sjå Mårvatn og ei grense som er teikna inn eit godt stykke nord for vatnet. Kaptein Mathias Ryes kart over «øvre Tellemarkens Fogderi» frå 1792 er betre og meir detaljert. Her kan ein finne Mårvatn og ei fogderigrense som går eit godt stykke nord for vatnet. Det same gjeld Carpelans kart frå 1826 og Finnes kart frå 1838. Det er opplyst at dei to sistnemnde kart er arbeidd ut sjølvstendig og uavhengig av dei tidlegare kart. Det neste kartet som er lagd fram er eit privat kart utarbeidd av professor P. A. Munch i 1845. Også på dette kartet går fogderigrensa nord for Mårvatn. I 1846 og 1847 vart det av løytnant Engelschiøn arbeidd ut eit kart, der kommunegrensa er dregen lenger sør - til øvre enden av Mårvatn. Det er ikkje gjeve nokon grenseskildring i tilknytning til kartet. Heller ikkje er det sagt noko om heimelen for den grensa som her er dregen. På grunnlag av Engelschiøns kart vart det i 1856 gjeve ut amtskart for Buskerud og Bratsberg. Dette kartet er og lagt fram for retten. - - -

Rettens merknader:

Tilhøva i dette fjellområdet har frå gamal tid vore uklåre. Retten viser til dei opplysningane som er tekne inn i «Høifjellskommisjonens Kjennelser» av 8. juni 1934, Reuland-Vinjeforretningen av 4. felt, avsnitt IV, Tinnforretningen av 4. felt, avsnitt III, og til dei gamle kart som er dokumentert i den saka som her skal avgjerast.

Den fjellgrunnen som tvisten gjeld har opphaveleg vore statsalmenning og er ved bruk gått over i privat eige. Det har vore drive jakt og fiske, driftebeiting og tamreinbeiting. Det har vidare frå eldre tider vore drive sæterbeiting med mjølkedyr, og etter det opplyste må retten legge til grunn at denne bruken har vore avgjerande. Både på Grytkilan, Hette, Søndre Kåsadalen, Skjorte, Søltjønn og Syvra er det påvist sætrar, og ved beiting frå desse sætrene må ein gå ut frå at det gjennom tidene har laga seg naturlege beiteområder som etter kvart er blitt sett på som privat eigedom. Slik eigedomsvinning er og godkjend av Høifjellskommisjonen. Men grensene mellom dei ulike beiteområdene har naturleg nok ikkje vore skarpe. Det har ikkje vore gjerde, og dyra har i ei viss mon gått om einannan. Saksøktes prosessfullmektig har halde fram at det her meir har vore tale om grensetrakter enn om grenseliner, og retten er samd i denne uttrykksmåten. Ved sida av dokument og delemerke vil bruken gjeva den beste rettleiding når grensene skal finnast. Elles vil retten og måtte ta omsyn til naturtilhøva på staden. Bruken gjennom tidene vil helst falla saman med dei grensene som er naturlege etter føremålet.

Retten skal fyrst ta for seg dei dokument som er lagd fram og tek utgangspunkt i skylddelingsforretningane. - - -

Dei framlagde dokument og dei påviste merke gjev såleis ikkje avgjerande rettleiding om eigedomsgrensene, og retten må ta for seg bruken og naturtilhøva. Om bruken har retten fått ei lang rad forklåringar. Det er forklåringar som er tekne opp av Høifjellskommisjonen i tida frå 1917 og dei næraste åra utetter, forklåringar som er tekne

Side:1292

opp ved provopptak for denne saka og forklåringar som er gjevne for retten beinveges. Om naturtilhøva har retten fyrst og fremst skaffa seg kunnskap gjennom synfaringa. Forklåringane frå Buskerud har stort sett gått i favør av Uvdal-synet og forklåringane frå Telemark stort sett i favør av Tinn-synet. Retten har ikkje grunnlag for generelt å feste meir lit til den eine av dei to gruppene enn til den andre. Ein vil nedanfor dra fram einskilde forklåringar som ein serleg har fest seg ved for kvar eigedom.

Ein skal fyrst ta for seg Hette-Grytkilan. - - -

Opplysningane om bruken gjev såleis heller ikkje avgjerande rettleiding om grensene mellom desse to eigedomane. Retten må då ta for seg naturtilhøva og freista finna ut kva for område som ville vera naturleg beiteland frå kvar av dei to sætrene. Som utgangspunkt vil retten visa til Per Tang, Norges Inndelingsgrenser, 1936, der det m.a. står: «I de fleste tilfelle er her fra gammelt av ingen grense mellom gårdene, og da blir det heller ingen grense mellom sognene - uten den naturlige grense, høieste fjellkam, vannskillet, som mange steder stilltiende har vært ansett som dele mellom bygdene i høifjellet». Eigedomane Hette og Grytkilan ligg i kvar sitt dalføre med Grytkilhovdene som skilje, og det kan vera mykje som talar for å sjå på dette høgdedraget som eit naturleg grenseområde for dei to beitene. Men her kjem Hette-elva inn. Etter det opplyste må retten legga til grunn at denne elva, iallfall til visse tider og under visse tilhøve, vil vera ei hindring for mjølkedyra. Elva vil vera ei viss hindring for sæterbeitinga frå Hette, medan Grytkilhovdene vil vera ei viss hindring for sæterbeitinga frå Grytkilan. Heller ikkje naturtilhøva gjev såleis nokon klår peikepinn når grensene skal finnast.

Etter dette må retten ta sitt standpunkt etter ei samla vurdering av alle opplysningane i saka.

Rettens fleirtal, formannen og domsmann Svein Fyrde, er blitt ståande ved at opplysningane alt i alt dreg sterkast i retning av ei eigedomsgrense langs den lina som eigarane av Grytkilan har påstått. På bakgrunn av opplysningane om den historiske utviklinga finn fleirtalet at ei slik grense har det sterkaste grunnlaget.

Rettens mindretal, domsmann Hellik Høimyr, var komen til eit anna resultat. - - -

Retten skal deretter ta for seg Søndre Kåsadalen-Grytkilan. - - -

Opplysningane om den faktiske bruken frå begge sider vil difor ikkje gjeva nemnande rettleiding når grensene skal finnast.

Når det gjeld naturtilhøva har retten fest seg ved at Hette-elva her vil vera lettare å koma over for beitedyr enn lenger oppe ved Hettevatn. På den andre sida vil tilgjenget frå Grytkilan også vera lettare. Lendet langs Mårvatn er jamt og fint, og nokon formasjon som i marka kan gjeva ei naturleg beitegrense finst ikkje her. Kyrkjesteinen har vore utgangspunkt for fiskegrensa i Øvre Mår, men steinen markerar ikkje noko naturleg beitegrense. Naturtilhøva gjev såleis heller ikkje her noko klår rettleiding om grensene.

Rettens fleirtal, formannen og domsmann Svein Fyrde, finn at opplysningane også her alt ialt dreg sterkast i retning av ei grense etter den lina som eigarane av Grytkilan har påstått og kan stort sett visa til

Side:1293

merknadene ovanfor vedkomande Hette-Grytkilan. I tillegg vil fleirtalet framheva at det i området Søndre Kåsadalen-Grytkilan ikkje er noko samanhengande høgdedrag. - - -

Når det gjeld Skjorte-Syvra har saksøkte prinsipalt gjort gjeldande eigedomsvinning ved bruk frå almenning og subsidiært hevd frå Syvra. - - -

Retten skal fyrst ta for seg saksøktes prinsipale grunnlag - eigedomsvinning ved bruk frå almenning. Den gamle Skjorte-sætra låg omlag 2 1/2 km nord for Mårvatn ved Skjortevassdraget. Det er opplyst at Skjortesætra vart nedlagd i 1931, og at sæterdrifta deretter heldt fram på Mårbu slik som Marie Prestegården har fortalt. Om sæterbeitinga frå Skjortesætra er det svært lite retten har fått vita. Det er opplyst at Skjortebeitet inntil grensa på amtskaret frå 1856 har eit areal på omlag 15,5 km2 og at Syvra inntil same grensa har eit areal på omlag 13 km2. Det ligg nær å gå ut ifrå at Skjortedalføret åleine har vore eit naturleg beiteområde for denne sætra. Når Sulebu er nemnd i denne samanhengen, kan vel forklåringa vera at det her var utgangspunkt for ei fiskegrense og at fiskeretten frå denne grensa og oppetter tilhøyrde Kristi Prestegården, syster til Sigrid Prestegården, som då var eigar av Skjorte. Ein kan elles ikkje finna nokon spesiell grunn til at beitebruken frå Skjorte og Syvra skulle møtast akkurat ved Sulebu. Det er ikkje påvist noko i marka som ville gjera ei slik beitegrense naturleg. Det må også merkast at avstanden frå den gamle Skjortesætra til Sulebu er monaleg lenger enn avstanden frå Syvresæter til Sulebu. Alt i alt vil retten sjå grensa etter amtskartet frå 1856 som ei naturleg beitegrense mellom desse eigedomane enn ei grense frå Sulebu. - - -

Når det gjeld spursmålet om hevd frå Syvra, tek retten utgangspunkt i sæterbruken på Mårbu. Etter det opplyste legg ein til grunn at Georg og Marie Prestegården i 1932/33 bygde fjøs inne på Syvras grunn på Mårbu, og at dei, og seinare sonen Odd Prestegarden, inntil idag har drive sæterbeiting herifrå. Retten finn og godtgjort at mjølkedyra i alle desse åra har beita langs Mårvatn så langt ned som til området ved Sulebu og i nordaustleg retning til midt på austre Holstadtjørn, slik som påstått. Sæterdrifta på Syvra vart lagd ned i 1899, og etter den tid har det ikkje vore sæterbeiting med mjølkedyr derifrå. Det er kome fram spreidde opplysningar om jakt og tamreinbeiting i området. Men retten kan ikkje finna godtgjort at det her har vore tale om bruk som skulle markera eigedomsrett frå nokon kant. Det avgjerande må her vera sæterbeitinga med mjølkedyr, og her har Prestegårdens bruk etter rettens meining vore eksklusiv og synleg for eigaren. Retten finn det også godtgjort at brukarane har vore i aktsam god tru i hevdstid. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Markus Endresen, kst. ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Paul Johnsrud og sorenskriver Reidar Borge med fagkyndige domsmenn, lærer og bonde Asmund G. Hoslemo og disponent Torjus K. Breive): - - -

Flertallet - lagdommer Markus Endresen, ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Paul Johnsrud og sorenskriver Reidar Borge er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Man finner ikke å kunne tillegge amtskartet avgjørende betydning

Side:1294

når det gjelder fastsettelsen av grensene i terrenget. Kartet er gammelt - fra 1856 - og etter det opplyste må man gå ut fra at det er tegnet uten kartbeskrivelser. Man er derfor uten kjennskap til om det ved kartets utarbeidelse ble innhentet nærmere opplysninger om amtsgrensens beliggenhet, hvem som i tilfelle har påvist eiendomsgrensene innen Mårområdet, om det dengang fremkom motstridende opplysninger om grenseforløpet og med hvilken hjemmel amtsgrensen ble avlagt. - - -

Etter flertallets mening kan det for sakens avgjørelse heller ikke tillegges betydning at det ikke fremkom innsigelser mot kartets grenseangivelser da Norges Geografiske Opmåling i begynnelsen av 1890 årene forela kartet til uttalelse for Nore og Uvdal kommune. Det kan ikke sees at kommunen dengang avga bindende uttalelse om at kommunegrensen skulle følge den på kartet avlagte amtsgrense. Det foreligger heller ikke opplyst om kommunen ved dette høve forela N.G.O.'s henvendelse for de interesserte grunneiere i Uvdal.

De skylddelingsforretninger som er påberopt i saken finnes ikke å gi noen særlig veiledning for løsningen av grensespørsmålet. Det synes på det rene at det ikke ble tilkalt grunneiere fra Uvdal da Grytkilan og Syvra ble skylddelt 8. juni 1909 og at Tinndøler ikke var tilstede eller tilkalt da søndre Kåsadal ble skylddelt i 1895, Søltjørn i 1900 og Hette i 1903. - - -

Topografisk fremtrer Grytkilhovdane som et naturlig skille - høydedrag - mellom Krytkildalen på den ene side og Hette og søndre Kåsadalen på den annen side. Området fra høydene ned til Hetteelven går fra øverste brink bratt ned, men jevner seg senere ut og faller inn som en naturlig del av det beiteområde som ligger nord for elven hvor seteren på Hette lå. Området ligger på skyggesiden - bakhalle kalt - og etter det opplyste gir det et godt høstbeite. Lagmannsretten kan ikke finne at Hetteelven utgjør et slikt hinder for beitende kyr og ungfe at dette skulle gi særlig grunn til å trekke eiendomsgrensen ned fra høydedraget til dalbunnen. -

Som nevnt finner lagmannsretten at Grytkilhovdene gir et klart grenseskille mellom Grytkilan og Hette/søndre Kåsadalen. Den linje for amtsgrensen som er trukket opp i amtskartet av 1856 ved Hette er et unntak fra den vanlige regel om at grensene i høyfjellet følger høyeste fjellkam eller vannskillet. Det fremgår av hva som er nevnt at lagmannsretten ikke kan finne at det foreligger særlige forhold som tilsier at man i denne sak skulle fravike nevnte hovedregel. Man nevner at Høyfjellskommisjonen i sin kjennelse av 8. juni 1934 i Tinnforretningen av 4de grenseoppgangsfelt, trakk Numedalsalmenningens sydgrense i øst frem til høydepunkt 1402 i Høyfjellskommisjonens kart og at kommisjonen i denne forbindelse bl.a. anførte: «Kommisjonen trekker grensen rettlinjet fra høyeste Viuvasshøgda nordøstover til høidepunkt 1372 m på krokiet mellom Viuvatn og Kalven, derfra rettlinjet i omtrent samme retning til eller mot høidepunkt 1402 m nord for Viuvatnets østlige parti og videre mere østlig rettlinjet mot høidepunkt 1420 m sydøst for Hettefjordens utfallsos.» (Understrekningene er lagmannsrettens.) Lagmannsretten forstår kommisjonens anførsler slik at den har ment at den naturlige grenselinje videre østover fra almenningsgrensen vil være over høidepunkt 1420. Uvdølene har i sin grensepåstand lagt

Side:1295

grensen over dette punkt og derfra til høidepunkt 1301 hvorfra den i rett linje går til Kirkesteinen. Lagmannsretten slutter seg til denne grenselinje.

Fra Kirkesteinen vil det falle naturlig å trekke grensen over til Sulebu som etter opplysningene i saken er en kjent stedsbetegnelse fra gammelt. Man er da på østsiden av Mårvann, hvor terrengforholdene ikke gir samme muligheter for en naturlig beitegrense eiendommene imellom som på vestsiden av vannet. Noen tradisjon om grensen foreligger ikke, men Tinndølene har pekt på at amtsgrensen i kartet av 1856 stort sett følger den søndre Nordmans Slepa som fra Veggli i Numedal går over Lufsjøen og Mårbu til Bjornesfjorden og derfra ned mot Sørfjorden i Hardanger. De har også påvist røyser i sin påstandslinje, røyser som de hevder er grenserøyster mellom Syvra og Søltjørn.

Etter bevisføringen finner lagmannsretten at det i den tid det ble støylet på Syvra - frem til 1899 - ble beitet opp til vadet ved vestre Søltjørn. Man kan ikke finne godtgjort at det fra Søltjørns side ble beitet så langt syd som Uvdølenes påstandslinje for lagmannsretten. Denne påstandslinje svarer til Uvdølenes subsidiære påstand for herredsretten og er begrunnet med at terrengets helling østfra mot Søltjørn naturlig hører med til beietområdet for seteren der mens hellingen mot Syvra hører til beiteområdet for denne seter. Man er etter befaringen av området enig med herredsretten i at terrengforholdene ikke gir grunnlag for en slik grenselinje og at grenseområdet for Syvras beiting lå lenger nordover, etter lagmannsrettens mening som nevnt til vadet i vestre Søltjønn.

Av de røyser som er påvist av Tinndølene finner lagmannsretten at røys beliggende på fjellnut øst syd øst for Mårbu er røys som har med eiendoms- eller beitegrense å gjøre og at denne røys korresponderer med tilsvarende røys beliggende på høyde nord-øst for høyde 1375*) i kart 1515 II og 1515 III. Lagmannsrettens mindretall - domsmennene - er enig med flertallet i at disse 2 røyser er grenserøyser som må bli å legge til grunn for grensefastsettelse øst for Mårvann. Flertallet trekker etter dette grensen fra Sulebu opp til nevnte røys øst syd øst for Mårbu og herfra er flertallet og mindretallet som nevnt enige om at grensen skal gå videre østover over vadet, i vestre Søltjønn og derfra i rett linje til røys nord-øst for høyde 1375 som nevnt*). Det er for lagmannsretten ikke fremkommet opplysninger om at det er tvist partene imellom øst for dette punkt, hvorfor lagmannsretten finner å kunne ta til følge Uvdølenes påstandslinje fra dette punkt i retning til Forsnøypvannet. - - -

Lagmannsrettens mindretall, domsmennene Torjus K. Breive og Åsmund G. Hoslemo, anfører følgende:

Det har i denne saka vorte ført frem vitne og påstander frå båe kantar som stort sett hevdar det motsette.

Det som særleg har vorte avgjerande for mindretalet er at den påstand står sterkast som kan stydja seg til dokumenterte skriftlege prov.

Uvdals line vantar etter vårt syn autoritetar, har berre tradisjon å byggje på og den visar seg å vera svært usikker og har fra fyrst av

• ) Rettelsen foretatt i medhold av rettsbok av 25.9.1970. Markus Endresen (sign).

Side:1296

under rettssaken gjeve seg uttrykk i ei prinsipal og ei subsidiær påstandsgrense. Det virkar lite pålitande. All den stund at Uvdalslina ikkje har dei naturlege grenseskilja og punkter betre enn Tinnlina, vil Uvdallina stå svakare. Uvdals påstand stydjar seg til ei heil rad «og har høyrt» vitner, når det gjeld beitebruk og grenser. Desse «eg har høyrt» vitna vil heilt naturleg ikkje ha slik tyngd i seg når det gjeld å få fram det sanne og rette forhold.

Avskrift av grensebeskrivelser for amtsgrensa Tinn - Nore Uvdal - er i 1886 og 1891 sendt dei to kommunane og framlagd for kjende menn til uttaling og mogelege merknader. Korkje Nore-Uvdal eller Tinn kommune har gjort merknad til amtsgrensa på amtskartet av 1856 når det gjeld den del av grensa som i dag er omtvista, ein tvist som vart sett i gong av ein einskild mann, E. Bakke.

Skylddelingsforretningane for Søndre Kåsadalen, Grytkilan, Søltjørn og Syvra, stadfester dei respektive eigedomar sine grenser i samhøve med amtsgrensa på omtala amtskart. Kommunane Tinn og Nore-Uvdal med kjende menn har ikkje noko å merkja til grenselina som er innteken på kartet. Ein offentleg institusjon har utarbeidd kartet og gitt grensebeskrivelsar. Det er ikkje ført prov for at N.G.O. ikkje har fylgt sine vedtekne arbeidsnormer og administrative føresegner når det gjeld arbeidet med amtsgrensen mellom Buskerud og Telemark og dermed Nore-Uvdal og Tinn kommunar på amtskartet. Vidare finn me at korkje naturtilhøve, beiteforhold, vitneprov eller dokumenterte dokumenter talar for at ankeparten sin påstand pkt. 1, 2 og 3 kan verta godtekne, eller tekne som prov for at heradsretten sin dom når det gjeld pkt. 1, 2 og 4, kan verta omgjord.

Når det gjeld den vestlege tvistelina, vil mindretalet om vitneprova peike på - - -

Høydene over bakhalla (nordhalla) i Grytkilan er ikkje naturlege stengsler for beitefe. Der er fleire overgangar med tydelege vegar. Derimot kan mindretalet godt tenkja seg at på foresumaren var bakhalla ikkje snøberr og Hetteåi gjekk ganske stor og med kaldt snøvatn, så ville desse to tinga tilsaman gjeva ei ganske god naturleg beitegrense frå dei flutte på setrane og langt utetter sumaren, til snøen i bakhalla langs Hettefjorden og elva var komen bort. Det var såleis god avgrensing. Grytkildyrene gjekk ikkje utpå snøfonnene og Hetteelva og Hette og Kåsadals buskapen var heller ikkje freista til det same. Og når buskap har fått vane til ei viss avgrensing, er det merkeleg kor godt dei held seg til desse.

Mindretalet peiker på sine generelle merknader om grensespursmålet vest for vatnet når det gjeld grensa aust for Mår. Grensa slik dei ser det går frå oset av Skjorteåi i uregulert Mårvatn til odde som frå aust gjeng inn i regulert Mårvatn ca. 200 m i nordvest for Mårbu nye turisthytte og i bein line til røys aust syd aust for Mårbu som handsama i fleirtalets votum. Derfra og austover er mindretalet samde med fleirtalet.

Mindretalet kan ikkje finne at hevdsvilkåra er til stades når det gjeld spursmålet om Skjorte har hevda området ned til Sulebu. Dei visar til tvistane som kom fram ved reguleringane av Mårvatnet i 1917 og 1948. - - -

Side:1297