Rt-1971-1319

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-12-04
Publisert:	Rt-1971-1319
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 184B/1971
Parter:	Are Tveit (advokat Gunnar Nerdrum - til prøve) mot Statens Landbruksbank (regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund)
Forfatter:	Blom, Endresen, Stabel, Eckhoff Mindretall: Mellbye
Lovhenvisninger:	LOV-1947-10-30-§24, LOV-1947-10-30-§47, Landbruksbankloven (1965) §18

Dommer Blom: Are Tveit søkte 23. oktober 1963 Småbruk- og Bustadbanken om et rentebærende lån på 34 tusen kroner og et tilskudd på 20 tusen kroner til oppføring av driftsbygning på sin eiendom Kasene, gnr. 11 bnr. 6 i Tovdal (nå Åmli). Søknaden

Side:1320

ble innvilget i november samme år og utbetalt sommeren 1964, da driftsbygningen ble oppført. Søknaden og bevilgningen var også knyttet til Tveits annen eiendom, Skjeggedal, gnr. 1 bnr. 4 i Tovdal, og pantobligasjoner til banken ble tinglyst på begge eiendommer. Ved juletider 1965 fikk Tveit kjennskap til at Aust-Agder Kraftverk hadde planer om utbygging av Tovdalsvassdraget, hvor en elvestrekning gikk over Skjeggedal. 28. januar 1966 håndgav han sine fallrettigheter i elven til Aust-Agder Kraftverk og solgte dem i 1968 for ca. 132 tusen kroner. Han henvendte seg i forbindelse med skylddelingen av fallrettene til banken for å oppnå pantefrafall. Etter en del korrespondanse meddelte banken i oktober 1968 at lånet kunne bli stående, men at tilskuddet måtte betales tilbake. Tveit gikk til sak mot banken, og Nedenes herredsrett avsa 19. mai 1970 dom med slik domsslutning:

«1. Statens Landbruksbank kjennes uberettiget til å kreve tilskott nr. 677.151, kr. 20.000,- ytet Are Tveit av Fondet for driftsbygninger i jordbruket, tilbakebetalt og/eller forrentet som følge av Are Tveits salg til Aust-Agder Kraftverk av «Skjeggedalsfossen II», gr.nr. 1 br.nr. 19 i Åmli.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Banken påanket dommen, og Agder lagmannsrett avsa 26. februar 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Statens Landbruksbank frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Are Tveit til Statens Landbruksbank kr. 3.000,- - tre tusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Tveit har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og hevder:

1. I og for seg er det riktig å bygge avgjørelsen på en tolkning av vedtektenes punkt 4, annet ledd, slik lagmannsretten har gjort. Men det er feil når lagmannsretten har forstått denne vedtektsbestemmelse slik at den også omfatter salg av deler av en eiendom.

2. Hvis delsalg rammes av vedtektene, hevder han subsidiært at dette i hvert fall ikke kan gjelde annet enn de deler av eiendommen som har betydning for dens jord- og skogbruksmessige drift.

3. Vedtektene fremtrer som uttømmende, og tilbakesøkningskrav kan da ikke utledes av alminnelige forvaltningsrettslige eller avtalerettslige grunnsetninger.

4. Reglene i den alminnelige forvaltningsrett utelukker i det foreliggende tilfelle tilbakesøkning.

Tveit har nedlagt slik påstand:

«1. Statens Landbruksbank kjennes uberettiget til å kreve tilskott nr. 677.151 kr. 20.000,00 - kronertyvetusen - ytet Are Tveit av Fondet for driftsbygninger i jordbruket, tilbakebetalt som følge av Are Tveits salg til Aust-Agder Kraftverk av «Skjeggedalsfossen II», gnr. 1, bnr. 19 i Åmli.

Side:1321

2. Are Tveit tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Banken har henholdt seg til lagmannsrettens dom.

Den har særskilt gjort gjeldende at vedtektene må tolkes på bakgrunn av alminnelige forvaltningsmessige regler om omgjøring av begunstigende forvaltningsvedtak. Både disse regler og en mulig avtalemessig betraktningsmåte hjemler omgjøring i nærværende tilfelle. Banken har nedlagt slik påstand:

«Agder lagmannsretts dom stadfestes. Staten v/Landbruksbanken tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt Tveit, 2 partsrepresentanter for banken og 2 vitner, hvorav vitnene og den ene partsrepresentant er nye for Høyesterett. Det er fremlagt atskillig materiale til belysning av bankens praksis og en lang rekke runskriv fra banken, men saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten, hvis bevisbedømmelse begge parter i hovedsaken har vært enige om.

Saksforholdet fremgår av de avsagte dommer.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og bygger som den på en tolking av vedtektsbestemmelsene. Om de enkelte ankegrunner bemerker jeg:

Ad 1. Vedtektenes §4, annet ledd har hatt samme ordlyd fra ordningens innførelse i 1956 og frem til mai 1971, da reglene om tilbakebetaling ble revidert. Bestemmelsen lød slik:

«Hvis søkeren i de første 10 år selger eiendommen til andre enn familie i rett opp- og nedstigende linje eller til søsken eller deres barn, kan det bestemmes at støtten helt eller delvis skal rentes eller tilbakebetales. Til sikkerhet for et slikt krav skal eiendommen påheftes en obligasjon for en periode på 10 år.»

Når Tveit hevder at bestemmelsen overhodet ikke gjelder annet enn salg av hele eiendommen, støtter han i første rekke sin oppfatning på ordlyden: «selger eiendommen.» Det hadde vært enkelt nok å formulere bestemmelsen slik at også delsalg uttrykkelig ble nevnt, og når så ikke er gjort, må den tolkes imot det forvaltningsorgan som vil omgjøre en begunstigende forvaltningsakt. Om dette kan jeg bare si at dersom man var henvist til å tolke vedtektene utelukkende ut fra ordenes valør, kunne Tveits syn hatt meget for seg. Men også ved slike vedtekter som vi her står overfor, er det nødvendig å tolke ordene slik at de får en fornuftig mening i en bredere sammenheng, og man må se hen til bestemmelsens formål og hvordan den gjennom år er praktisert.

Det forekommer meg da klart at man ikke kan forstå bestemmelsen slik at den bare rammer totalsalg. Skulle den oppfattes slik, ville konsekvensen så vidt jeg forstår, være at bortsett fra rene omgåelsestilfeller, ville tilbakebetaling ikke kunne kreves selv ved delsalg, som på en gang eller suksessivt reduserte eiendommen til en brøkdel av den størrelse som banken

Side:1322

regnet med da tilskudd ble gitt. En slik forståelse vil imidlertid ikke være forenlig med bestemmelsens fornuftige formål.

Heller ikke ville den være forenlig med Stortingets og Landbruksdepartementets intensjoner da ordningen ble istandbrakt. Jeg behøver ikke her å gå i detaljmed hensyn til de omfattende forarbeider som blant annet finnes i Stortingsmelding nr. 60 for 1955 og Ot.prp. nr. 55 for 1956. Det får være nok å konstatere at ordningen kom i stand ut fra behovet for en modernisering og rasjonalisering av landbruket, og særlig driftsbygningene. Men det var også forutsatt at ordningen skulle bygge på en behovsprøving, hvor ikke bare brukets størrelse, men også søkerens personlige økonomi var av betydning. Når det da ble gjort til et ledd i ordningen at tilskudd kunne søkes tilbake innen en 10-års periode dersom eiendommen ble solgt, forekommer det meg at det ville være i klar strid med myndighetenes intensjoner om tilbakebetaling bare kunne kreves ved salg av hele eiendommen.

En slik forståelse ville heller ikke stemme med den ordning som var etablert for inndragning av lån i Bustadbanken. Her bestemte loven av 30. oktober 1947 i §24 at bankstyret kunne inndra lånet når låntakeren uten samtykke «har overført bruket til nokon annan». Det er uimotsagt hevdet at denne bestemmelse alltid har vært praktisert slik at lån kunne inndras også ved delsalg. Det samme gjelder lovens §47 slik den lød etter endringen av 6. juli 1957 hvoretter stønadslån kan inndras «når eigedomen vert overførd til ny eigar». Og det gjelder den nåværende lov av 5. februar 1965 nr. 2 om Statens Landbruksbank, hvor §18 nr. 3 bestemmer at lånet kan kreves innfridd når lånsøkeren uten samtykke fra bankstyret «har overført eiendommen til noen annen».

Jeg nevner til slutt at den oppfatning som Tveit på dette punkt har gjort gjeldende, er i strid med en helt konsekvent praksis fra bankens side like fra tilskuddsordningen kom i stand. Og slik ordningen var, kan den heller ikke ha bibrakt Tveit en berettiget forventning om at det bare var totalsalg som kunne utløse et tilbakesøkningskrav.

Denne ankegrunn kan således ikke føre frem.

Ad 2. Selv om et delsalg i og for seg kan utløse et tilbakesøkningskrav, er det ikke dermed sagt at banken kan kreve tilskuddet tilbake ved ethvert salg av jord eller herligheter. Tveit hevder subsidiært at tilbakesøkning bare kan kreves hvor det gjelder et salg av vesentlig betydning for eiendommens jord- og skogbruksmessige drift. Det salg av fallrettigheter det her er tale om, kunne overhodet ikke ha noen innflytelse på driften av jordbrukseiendommen Kasene, og om en fremtidig kraftutbygging kan ha innflytelse på driften av skogbrukseiendommen Skjeggedalen, står foreløpig helt i det blå.

Jeg må her gi Tveit medhold i at uvesentlige delsalg ikke kan berettige banken til å kreve tilbakebetaling. De hensyn som ligger bak ordningen og som jeg tidligere har gjort rede

Side:1323

for, tilsier klarligvis ikke at en reduksjon av eiendommen som ikke ville hatt betydning ved den opprinnelige behovsprøving, skal utløse noe tilbakesøkningskrav. Tvert imot er jeg enig med Tveit i at det skal mer til for å kreve tilbakesøkning enn for å avslå en søknad om tilskudd. Men det gjelder her et salg for mer enn 130.000 kr. - like meget som Tveits nettoformue ved siste ligning før salget, og henimot det dobbelte av det som driftsbygningen skulle komme på. At dette er et salg som ut fra et behovsynspunkt vesentlig forrykker grunnlaget for tilskuddet, kan ikke være tvilsomt.

Tilbake står da bare spørsmålet om man skal se bort fra vesentlige disposisjoner over eiendommen dersom de ikke har direkte betydning for eiendommens drift som jordbruk. Slik kan jeg imidlertid ikke forstå vedtektene. Vel er det så at endog særdeles vesentlige forandringer i eierens økonomi ikke kan utløse tilbakesøkningskrav med mindre forandringene springer ut av et salg eller en disposisjon som må sidestilles med salg, f.eks. ekspropriasjon. Dermed er det klart at f.eks en arv eller en lotterigevinst som ville ha utelukket tilskudd, ikke kan berettige banken til å kreve tilbakebetaling dersom den kommer etter at tilskuddet er utbetalt. Men det er et resultat som kan være saklig begrunnet i kontrollhensyn og formelt ikke er til å komme utenom, i og med at vedtektene bare hjemler tilbakesøkning ved salg. Men er det først tale om et salg, forekommer det meg at man ved vurderingen av om salget skal utløse et tilbakesøkningskrav, også må ta hensyn til en så vesentlig formuesforøkelse at eieren klart ville falt utenfor om det hadde foreligget før tilskuddet ble gitt.

At banken ut fra den forståelse av vedtektene som jeg er kommet til, har utøvet et forsvarlig skjønn, kan ikke trekkes i tvil.

Jeg finner således at heller ikke denne ankegrunn kan føre frem.

Ad 3 og 4. Når jeg først er kommet til at tilbakesøkningskravet er hjemlet i vedtektene, finner jeg det klart at verken avtalerettslige eller alminnelige forvaltningsrettslige synspunkter kan utelukke tilbakesøkning. Jeg har derfor ingen foranledning til å uttale meg om hva slike synspunkter ville føre til dersom vedtektene stilte spørsmålet åpent.

Jeg er følgelig kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Under hensyn til at det her gjelder til dels tvilsomme spørsmål av prinsipiell betydning, og til at grunnlaget for saken er en ordlyd av vedtektene som lett hadde kunnet endres på et langt tidligere tidspunkt enn mai 1971, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Punkt 1 i lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:1324

Dommer Mellbye: Jeg er kommet til at den ankende parts påstand bør tas til følge.

Den særskilte finansieringsordning for driftsbygninger i jordbruket, hvorunder tilskuddet til Are Tveit er ytet, ble innført 1. juli 1956. Fylkeslandbrukssjef Rasmus Nordbø, som hadde tatt initiativet til og hadde forberedt denne ordning som sjef for Landbruksdepartementet, har avgitt forklaring i saken om det landbruksøkonomiske syn som ligger til grunn. Rundskrivene fra Noregs Småbruk- og Bustadbank om ordningen gjør også til dels greie for dette.

Tilskuddsordningen for driftsbygninger inngår som et ledd i de inntektsoverføringer til jordbruket som norsk jordbrukspolitikk er basert på. Bortsett fra den aller første tid er tilskuddsmidlene gått inn som et ledd i de ordinære jordbruksoppgjør. Før ordningen ble innført, gikk subsidiemidlene i det vesentlige til forbruk i jordbruksnæringen. Tilskuddsordningen ble innført fordi det gjeldende system hadde ført med seg et stort investeringsbehov som for driftsbygningenes vedkommende dels skyldtes mangelfullt vedlikehold, dels uhensiktsmessig tilpasning til den tekniske utvikling i jordbruket. Tilskuddsordningen fikk derfor mer karakter av støtte til investeringer, mindre karakter av direkte produktsubsidier. Målsettingen var å gi støtte til det enkelte bruk, ikke til den enkelte bruker. Konkret ble ordningen angitt å være et ledd i arbeidet med å skape økonomisk og driftsmessig selvstendige og rasjonelle familiebruk. Bruk som alene hadde karakter av støttebruk, fikk ikke del i ordningen, selv om utviklingen har ført til at grensen er skjøvet nedover.

Ut fra denne formålsbeskrivelse er det en forutsetning for støtte at søknaden er basert på et driftsopplegg for eiendommen som er vurdert av landbruksetatens fagfolk. Tveits tilfelle er typisk for så vidt. Som basis for hans støttesøknad ble det satt opp av fylkesagronomene en driftsplan som innebar en omlegning av gårdsdriften til melk- og kjøttproduksjon med en vesentlig større besetning storfe enn før. Driftsbygningen ble planlagt ut fra de krav denne plan innebar med hensyn til driftsbygningens størrelse og innredning. I søknaden forpliktet Tveit seg til å følge denne plan. Bruken av tilskuddet innebar således en forpliktelse for Tveit til dels av egne, dels av lånte midler som han fikk fullt personlig ansvar for, å gjennomføre en ganske betydelig investering og til som en varig ordning å legge driften vesentlig om etter den utarbeidede plan. Denne innsats fra Tveits side er det tilskuddsordningen, slik jeg har oppfattet den, nettopp tar sikte på å utløse. Målsettingen ligger derfor vesentlig mer på det driftsøkonomiske plan enn på det sosiale støtteplan. Men det er også gitt tilkjenne at det ved avgjørelsen av om støtte skal gis, skal tas hensyn til søkerens individuelle økonomiske situasjon.

Forbeholdet om å kreve tilskuddet tilbakebetalt i de første 10 år etter utbetalingen, som denne sak gjelder, må fortolkes

Side:1325

mot denne bakgrunn. Det kan fra statens side selvsagt tas slikt forbehold i den utstrekning som finnes hensiktsmessig og politisk riktig, men når tilskuddsordningen inngår i det system av inntektsoverføringer til jordbruket som denne næring baserer sin virksomhet på, forekommer det meg at forbehold om tilbakebetaling må formuleres klart eller i det minste ha en sikker forankring i ordningens uttalte formål.

Jeg er enig med førstvoterende i at ordlyden i forbeholdet synes å sikte på salg av hele eiendommen. De opplysninger som er gitt om forberedelsen av ordningen, synes å vise at det man direkte har hatt for øye med forbeholdet, er å ville sikre seg at tilskuddet faktisk følger eiendommen som en kapitalmessig avlastning i tilknytning til driftens rentabilitet. For dette øyemed er det naturlig at dels salgsvederlaget, dels den nye eiers jordbruksmessige tilknytning blir vurdert før det aksepteres at tilskuddet blir stående.

Ut fra mitt utgangspunkt er jeg også enig med førstvoterende i at forbeholdet om tilbakebetaling ikke kan tas på ordet i den forstand at det bare kan gjøres gjeldende når hele eiendommen selges. Det er uten videre klart at salg av deler av den, av tomter, bruksrettigheter eller servitutter kan berøre driftsforholdene slik at det driftsøkonomiske mål tilskuddet sikter på, ikke lenger vil kunne nås. I så fall er det i overensstemmelse med opplegget at tilskuddet føres tilbake, og jeg finner det naturlig å legge dette inn i forbeholdet, slik Tveit har akseptert det.

Men lenger kan jeg ikke strekke forbeholdet. Det avgjørende kriterium for krav om tilbakebetaling må nettopp være om eiendommens driftsøkonomiske situasjon er endret. Tilskuddet er et ledd i og en støtte til den driftsomlegning Tveit har gjennomført. Han på sin side har påtatt seg en betydelig økonomisk innsats og varige arbeidsmessige forpliktelser som ledd i denne omlegging. Så lenge Tveit fortsatt oppfyller alt det som driftsplanen innebærer, tilsier hensynet til sikkerhet i den øknomiske planlegging at han ikke avkreves tilskuddet igjen uten klart forbehold om det. Slik klarhet foreligger ikke her. Tvert imot støtter allerede tilbakebetalingskravet ved tomtesalg og lignende seg til en liberal fortolking av forbeholdet. Det er erkjent at forbeholdet ikke gir hjemmel for tilbakebetalingskrav ved formuesforøkelse på grunn av arv, gaver, lotterigevinster eller lignende. Jeg kan ikke se noen saklig grunn til å sette slike tilfeller i en annen stilling enn formuesforøkelse som skyldes verdier i den faste eiendom, når utnyttelsen av disse verdier ikke har noen betydning for driften av eiendommen som jord- og skogbruk. Vil man allikevel gjøre forskjell på disse former for formuesforøkelse, må det fremgå klart av forbeholdet.

Jeg kan ikke legge særlig vekt på den praksis med hensyn til tilbakebetalingskrav som Noregs Småbruk- og Bustadbank, senere Landbruksbanken, har fulgt. Dels er denne praksis i stor utstrekning knyttet til de stønadslån som ble gitt av banken i tilknytning til bankens ordinære utlånsvirksomhet før og utenom

Side:1326

tilskuddsordningen til driftsbygninger. Denne praksis er basert på en annen hjemmel, og utlånsvirksomheten har et annet økonomisk siktemål. Dels er det dårlig opplyst hvorvidt praksis ellers kan sammenlignes med det foreliggende tilfelle. Og endelig er denne praksis ikke brakt til uttrykk overfor nye søkere om lån og tilskudd. Og jeg legger som nevnt sterk vekt på at tilskuddet inngår som et ledd i en ordning som også stiller store krav til mottakeren. Han har derfor sterkt krav på å få vite på hvilke vilkår han får støtte og dermed på hvilken basis han går til sine investeringer og omlegninger.

I det foreliggende tilfelle er kravet om tilbakebetaling fra bankens side alene begrunnet med at «det her dreier seg om et betydelig salgsbeløp». Med denne begrunnelse gir vedtektene etter mitt syn således ikke hjemmel for krav om tilbakebetaling.

Jeg stemmer etter dette for at den ankende parts påstand tas til følge. Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommerne Stabel og Eckhoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overenstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Reidar Borge): - - -

I 1964 oppførte Are Tveit en ny driftsbygning på gr.nr. 1 br.nr. 4. Byggeomkostningene ble finansiert dels ved lån i den daværende Småbruk- og Bustadbank som senere er gått inn i Statens Landbruksbank.

Bankens ytelser bestod dels i et ordinært rentebærende lån på kr. 34.000.- og dels i et tilskottsbeløp på kr. 20.000.-. For hvert av disse beløp er det tinglyst pant i de to eiendommer.

I den pantobligasjon som gjelder tilskottsbeløpet er inntatt følgende bestemmelse:

«Undertegnede erkjenner med dette å ha mottatt som nedskrivningstilskott av Fondet for driftsbygninger i jordbruket v/Noregs Småbruk- og Bustadbank ovennevnte beløp.

Tilskottet er rente- og avdragsfritt. Bankens styre kan bestemme at tilskottet helt eller delvis skal forrentes og/eller avdras etter de regler som gjelder for Fondet, hvis det i forbindelse med tilståelsen av støtten er gitt uriktige opplysninger om lånesøkerens økonomiske stilling eller eiendommen blir solgt til andre enn slektninger i rett opp eller nedstigende linje eller til søsken eller deres barn.

For øvrig gjelder de regler som til enhver tid er fastsatt for tilskott av Fondet. - - -

Dette dokument skal hefte på eiendommen i 10 år fra tinglysningen.

Side:1327

I samme tidsrum kan eiendommen ikke overdras uten samtykke av Småbruk- og Bustadbanken.

Deretter skal denne obligasjon med overdragelsesklausul uten videre slettes som heftelse på eiendommen.»

Den siterte bestemmelse er inntatt i pantobligasjonen med hjemmel i de vedtekter eller forskrifter som gjelder for Fondet for driftsbygninger, dvs. for det fond hvorav Are Tveit ble tilstått sitt tilskottsbeløp.

Av disse vedtekter skal siteres punkt 4 der det heter:

«De støttebeløp som ytes, kan ikke kreves forrentet eller tilbakebetalt, medmindre det i forbindelse med tilståelse av støtten er gitt uriktige opplysninger om søkerens økonomiske forhold.

Hvis søkeren i de første §10§ år selger eiendommen til andre enn familie i rett opp- eller nedstigende linje eller til søsken eller til deres barn, kan det bestemmes at støtten helt eller delvis skal rentes eller tilbakebetales. Til sikkerhet for et slikt krav skal eiendommen påheftes en obligasjon for en periode på 10 år.» - - -

Retten skal bemerke:

Den foreliggende sak er kommet opp på den måte at saksøkeren søkte Landbruksbanken om pantefrafall i de fraskilte og solgte fallrettigheter.

Dette foranlediget at Landbruksbanken reiste krav om innbetaling av tilskottsbeløpet kr. 20.000.-.

Søksmålet gjelder utelukkende spørsmålet om Landbruksbanken kan kreve tilskottet tilbake, jfr. saksøkerens påstand.

Det bemerkes at Landbruksbanken er enig med saksøkeren i at det intet grunnlag er for å anta at saksøkeren har gitt uriktige opplysninger og det bygges fra bankens side intet krav på et slikt grunnlag.

Retten vil behandle de to grunnlag som saksøkte bygger sitt krav på. a. Bristende forutsetninger.

Det gjøres fra Landbruksbankens side gjeldende at det er inntruffet slike endringer i de forutsetninger man ved avtalens inngåelse hadde om eiendommens verdi at dette må berettige til å kreve avtalen omgjort og beløpet tilbakebetalt.

Retten skal bemerke at det hverken i pantobligasjonens tekst eller i vedtektene for Fondet er inntatt noen bestemmelse om hvilke rettigheter og plikter partene har i et slikt tilfelle som det foreliggende.

Landbruksbanken gjør gjeldende den forståelse at det må dreie seg om endringer i forhold som har tilknytning til selve eiendommen. En endring i eierens økonomiske stilling som skyldes andre forhold, f.eks. arv, gir intet grunnlag for tilbakebetaling. Videre er Landbruksbanken enig i at tilbakebetaling ikke kan kreves på grunnlag av den alminnelige prisstigning.

Retten betegner den verdistigning som har funnet sted for fallrettighetenes vedk. som ekstraordinær.

Retten er også av den mening at da avtalen ble inngått, var begge parter av den oppfatning at fallrettighetene ikke representerte noen økonomisk verdi. Og denne forutsetning var den gang riktig.

Når man skal ta standpunkt til verdistigningens betydning, må man etter rettens mening være klar over at en ting er å hevde at tilskottet ikke ville ha blitt gitt i 1964 om man hadde hatt kjennskap til den

Side:1328

kommende verdistigning. Noe annet er det i dag å kreve tilskottet tilbakebetalt. Spørsmålet blir nærmest hvem som skal nyte godt av den verdistigning som har funnet sted, en verdistigning som skyldes at fossefallene i dag kan utnyttes i kraftutbyggingen på en annen måte enn i 1964.

Til det som er sagt foran er det imidlertid etter rettens mening tilstrekkelig å anføre at verdistigningen i seg selv ikke begrunner noen tilbakebetalingsplikt. En slik plikt kan under ingen omstendighet antas å foreligge før verdistigningen er realisert slik som i det tilfelle som her behandles. Hadde saksøkeren blitt sittende med fossefallene uten å selge, er det helt klart at retten ikke ville ha antatt noen tilbakebetalingsplikt alene på grunn av verdistigningen.

Man kommer etter dette over i det annet grunnlag som Landbruksbanken gjør gjeldende for sitt krav om tilbakebetaling. b. Salg, jfr. pantobligasjonens tekst og vedtektenes punkt 4, annet ledd.

Retten vil først komme med den bemerkning at man ikke kan se at Landbruksbankens stilling som panthaver gir den rett til å kreve betaling på grunn av det stedfunne salg. Salget som sådant måtte i tilfelle inneholde en misligholdelse overfor banken som panthaver men dette er ikke en gang påstått.

Spørsmålet blir deretter om den foran nevnte kontraktsmessige bestemmelse i pantobligasjonen kommer til anvendelse i dette tilfelle. Det antas utvilsomt og er ubestridt at hadde hele eiendommen blitt solgt ville nevnte betingelse uten videre gitt rett til å kreve tilbakebetaling.

Men når det gjelder den videre forståelse av bestemmelsen, er retten på den andre side - dog under sterk tvil - kommet til det resultat at den også bare gjelder i de tilfeller der hele eiendommen - eventuelt en vesentlig del - blir solgt og ikke bare en herlighet slik som i det foreliggende tilfelle.

Dette bygger man på bestemmelsens ordlyd, idet det heter salg av «eiendommen».

Bestemmelsen gir etter rettens mening ikke krav på tilbakebetaling når salget gjelder uvesentlige deler av eiendommen som dertil må sies å være uten betydning for de formål som tilskottsbeløpet er brukt til. Slik er forholdet her hvortil også kommer at den sikkerhet banken fra først av hadde i eiendommen på ingen måte er forringet ved salget.

Retten kommer altså til det resultat at Landbruksbanken ikke kan kreve tilskottsbeløpet tilbakebetalt. Det kan med begrunnelse som gitt foran heller ikke kreves forrentet.

Retten har ved sin fortolkning av de anvendte bestemmelser tatt utgangspunktet i at de tilskottsbeløp som ytes, nærmest har karakter av bevilgninger som det bare er adgang til å kreve tilbakebetalt innen meget snevre grenser. Dertil kommer at tilskottsmyndighetene har hånd og hanke over de regler som skal gjelde for Fondets virksomhet. Det må da bli disse myndigheters sak å gi bestemmelser som dekker de forhold som etter deres mening bør betinge tilbakebetaling. Enhver tvil ved fortolkningen bør komme låntakeren til gode. Rimelighetsbetraktninger er det mindre plass for i en sak som denne, idet de vil kunne lede til at ellers like forhold blir bedømt forskjellig. - - -

Side:1329

Av lagmannsrettens dom (ekstraordinær lagdommer L. Z. Backer, lagdommer Svein Omholt og ekstraordinær lagdommer Petter Wildhagen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Eiendommen Kasene, gnr. 11, bnr. 6 i Tovdal (nå Åmli) omfatter ca. 35 da. dyrket mark og 600 da. produktiv skog. Til dette kommer ca. 30 da. leiet dyrket mark. På denne eiendom står våningshuset og her ble den nye driftsbygning satt opp. Eiendommen Skjeggedal, gnr. 1, bnr. 4, omfatter ca. 2000 da. skog, ingen dyrket jord. Til denne eiendom hørte fallrettighetene i Skjeggedalsfossen. Langs veien er det ca. 40 km mellom eiendommene, over heien er det ca. 8 km. Eiendommene drives under ett. Are Tveit har ervervet Kasene fra sin morfar og Skjeggedal fra sin far.

Lagmannsretten legger til grunn at ingen av partene hadde kjennskap til verdien av fallrettighetene den gang søknaden ble sendt i oktober 1963 eller lånet innvilget i april 1964. Fallene var den gang ansett verdiløse. Men kort etter, såvidt vites høsten 1964, ble det satt i gang undersøkelser som ledet til at Are Tveit den 28. januar 1966 håndga sine fallrettigheter til Aust-Agder kraftverk på vilkår som senere har gitt ham et vederlag stort kr. 132.076,88. Etter den behovsprøving som hadde funnet sted, måtte begge parter vært klar over at tilskottet ikke ville blitt innvilget hvis partene dengang hadde kjent til at denne verdi ville bli aktuell i løpet av så kort tid.

Etter lagmannsrettens mening er adgangen til å kreve tilskottet tilbakebetalt regulert ved vedtektene for Fondet for driftsbygninger, pkt. 4. Det er enighet mellom partene om at det ikke er gitt uriktige opplysninger og enighet om at pkt. 4, første ledd ikke kommer til anvendelse.

Spørsmålet er om salget av fallrettighetene går inn under bestemmelsen om salg av eiendommen til andre enn den nærmeste familie. Lagmannsretten er kommet til at så må være tilfelle.

Det er riktignok slik at driften av eiendommen ikke blir vesentlig endret ved salget, men regnet i penger, er det en betydelig del av eiendommen som er solgt. Salget av fallrettighetene må likestilles med salg av tomtearealer og andre delsalg av betydelig verdi fra en jordbrukseiendom.

Etter opplysning fra direktør Hartvig har Statens Landbruksbank siden fondet ble opprettet for 15 år siden behandlet en rekke tilfeller av delsalg, 2-300 pr. år, siste år ca. 500. I disse saker er krevet tilbakebetaling i et stort antall tilfeller, siste år ca. 30.

Det har av og til vært protestert mot krav om tilbakebetaling, men alle protester har tidligere vært frafalt etter at banken og i enkelte tilfeller Landbruksdepartementet har redegjort for vedtektene. Dette er første sak som har gått til domstolene.

Lagmannsretten finner at denne faste praksis må tillegges betydelig vekt. Dessuten vil selve behovsprøvingen og den fastsatte 10 års frist være et varsel til låntakerne om at tilskottet ikke er endelig gitt før 10 års fristen er utløpet.

Ser man hen til formålet, så er det å gi støtte til familiebruk, som

Side:1330

trenger rasjonalisering, men hvor økonomien er til hinder for en utbygging. Formålet taler for en tilbakebetaling hvor et delsalg i betydelig grad bedrer eiendommens økonomi.

Derimot vil en uventet bedring i eierens økonomi, f.eks. ved arv, ikke være grunnlag for krav om tilbakebetaling.

Ved en samlet vurdering finner retten at bestemmelsen i vedtektenes §4, annet ledd også må omfatte delsalg, og man kan ikke se at forvaltningsrettslige regler skulle være til hinder for dette.

Retten legger herunder vekt på at tilskottet er en form for stønad gitt etter individuell behovsprøving, og at det ikke er urimelig å kreve tilbakebetaling når salg av rettigheter knyttet til søkerens eiendommer i så vesentlig grad endrer den økonomiske situasjon og likviditet. - -