Rt-1971-144

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-02-12
Publisert:	Rt-1971-144
Stikkord:	Tolking av lisenskontrakt
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 21B/1971
Parter:	Bærums Verk A/S (høyesterettsadvokat Gunnar Thommesen) mot A/S Norsk Aluh (advokat Jon Christophersen - til prøve).
Forfatter:	Tønseth, Gundersen, Heiberg, Hiorthøy, Eckhoff
Lovhenvisninger:

Dommer Tønseth: Ved kontrakt datert 10. mai 1963 mellom Bærums Verk A/S og A/S Norsk Aluh ervervet verket produksjons- og salgsrettighetene i Norge for en patentert vindustype kalt Pierson-vinduet. Det var et ledd i kontrakten at Bærums Verk A/S skulle kjøpe de til vinduet hørende beslag hos A/S Norsk Aluh, i det følgende kalt Aluh. I sak anlagt av Aluh med krav om erstatning for manglende oppfyllelse av kontrakten, avsa Oslo byrett 12. desember 1967 dom hvorved Bærums Verk A/S ble frifunnet for erstatningskravet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Etter anke fra Aluh avsa Eidsivating lagmannsrett 29. september 1969 enstemmig dom med slik domsslutning: «Bærums Verk A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynningen av denne dom å betale 100.000,- - ett hundre tusen - kroner til A/S Norsk Aluh med 5 - fem - prosent rente årlig fra 3. januar 1966 til betaling skjer.

Sakskostnader for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Bærums Verk A/S har påanket lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Bærums Verk A/S frifinnes.

2. Bærums Verk A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Aluh har motanket og har nedlagt slik påstand:

«1. Bærums Verk A/S dømmes til å betale A/S Norsk Aluh kr. 202.455.50 med 5 % årlig rente fra stevningens forkynnelse

Side:145

3. januar 1966 og til betaling skjer, subsidiært erstatning efter rettens skjønn begrenset oppad til nevnte beløp med 5 % årlig rente fra 3.1.1966 og til betaling skjer.

2. Bærums Verk A/S dømmes til å betale saksomkostninger til

A/S Norsk Aluh for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor direktør Oddwin Skaiaa, disponent Carl Jul Waagaard og direktør T. J. Weeke har avgitt forklaring som partsrepresentanter, den første for Bærums Verk, de to siste for Aluh. Det ble videre avhørt ett vitne som er nytt for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å spesifisere de fremlagte dokumenter, hvorav noen er nye for Høyesterett. Jeg nevner at det grunnleggende dokument, den tidligere nevnte kontrakt, i sin helhet er gjengitt i byrettens dom. - Saken står for Høyesterett i det alt vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.

Også partenes anførsler er i det vesentlige de samme som for lagmannsretten.

Den ankende part, Bærums Verk A/S, har således fortsatt benektet at verket har garantert kjøp av et bestemt minste antall vindusbeslag pr. år, eller at verket med erstatningsansvar til følge har misligholdt sin forpliktelse til «et intenst salgsarbeid» (kontraktens punkt 2). Lagmannsretten har her blant annet ikke lagt tilstrekkelig vekt På at det vindu saken gjelder, ved prøver hos Norges Byggforskningsinstitutt først var funnet uegnet for norske forhold og ved senere prøver hadde fått en karakteristikk som i hvert fall gjorde det ikke salgbart. Det er også en feil når lagmannsretten ikke har ansett et erstatningskrav utelukket ved at Aluh avfant seg med den situasjon at produksjon av vinduet ikke kom i gang ved Bærums Verk. - Subsidiært gjør verket gjeldende at lagmannsretten har ansatt erstatningen for høyt uten overhodet å gjøre rede for det grunnlag som utmålingen er bygget på.

Aluh har, som for de tidligere retter, anført at Bærums Verk ved kontraktens punkt 2 har garantert kjøp av et bestemt antall vindusbeslag pr. år. Motanken knytter seg til den omstendighet at lagmannsretten ikke har beregnet Aluh's erstatningskrav på dette grunnlag.

Subsidiært henholder Aluh seg til lagmannsretten når den fant at kontraktens punkt 2 påla Bærums Verk en absolutt forpliktelse til «et intenst salgsarbeid», og at unnlatelsen av dette medførte erstatningsansvar for verket. Det bestrides at det var en forutsetning at vinduet skulle godkjennes av Norges Byggforskningsinstitutt. Forøvrig hadde vinduet etter den tredje prøve sommeren 1964 fått en tilstrekkelig positiv omtale. I tilfelle pålå det verket selv å sørge for at eventuelle mangler ved vinduet ble utbedret eller i hvert fall gjøre Aluh oppmerksom på forholdet. Verket underskrev imidlertid kontrakten med kjennskap til Byggforskningsinstituttets første negative rapport uten å ta noen reservasjon på dette punkt og uten å gi tilkjenne noen

Side:146

reaksjon før kontrakten ble hevet i mars 1965. Verket er da avskåret fra å trekke noen konsekvenser fra vinduets kvalitet som forøvrig hevdes å være tilfredsstillende også helt fra først av. - Når Aluh før januar 1965 ikke protesterte mot Bærums Verks unnlatelse av å sette i gang «en intens salgsvirksomhet», hadde det de grunner som er nevnt av lagmannsretten. Det kan derfor ikke bebreides Aluh at selskapet lot det gå noen tid før det brakte kontrakten til opphør.

Aluh fastholder at en rimelig erstatningsberegning - på grunnlag av de garanterte minstekjøp av beslag som er fastlagt i kontraktens punkt 2 - vil utgjøre det prinsipale påstandsbeløp. Subsidiært hevdes at erstatningen må utmåles på det grunnlag som lagmannsretten har anvendt, dog slik at erstatningen også for så vidt er for lavt ansatt. Om partenes anførsler ut over dette finner jeg det tilstrekkelig å vise til det som er gjengitt i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige også slutte meg til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.

Som begrunnet av de tidligere retter kan jeg ikke i kontraktens punkt 2 finne en garanti fra Bærums Verk om kjøp av et minstekvantum vindusbeslag. Ordlyden i punkt 2 er ikke klar, men ordet garanti er i hvert fall ikke brukt. Videre var det Bærums Verks forpliktelse å drive «et intenst salgsarbeid» som karakteriseres ved «et bestemt salg av vinduer pr. år». Hadde det vært tale om en garanti, ville det vært naturlig å knytte denne ikke til salg av vinduene, men til kjøp av beslag. Og når man sammenholder kontraktens punkt 2 med punkt 8 b), som gir Aluh rett til å si opp kontrakten hvis det i punkt 2 nevnte minstesalg ikke oppnås, ligger det nærmest å oppfatte bestemmelsen i punkt 2 bare som en målsetting som - hvis målet ikke nås - gir rett til oppsigelse. Et garantert minstesalg pr. år lar seg også vanskelig forene med den rett Bærums Verk hadde til når som helst å si opp avtalen med 3 måneders varsel dersom verket ikke lenger var interessert i vinduet. Heller ikke bestemmelsen i punkt 6 om en gradert pris etter kvantum har god sammenheng med et garantert minstekjøp pr. år. Den naturlige forståelse av punkt 2 sett i sammenheng med kontraktens øvrige bestemmelser er da - etter min oppfatning - den at det ikke handles om en garanti, men om en målsetting når det nevnes et bestemt minstekvantum pr. år.

Derimot finner jeg som lagmannsretten at det var en reell forpliktelse for Bærums Verk å drive «et intenst salgsarbeid» for vinduet. Men som de tidligere dommer i saken viser, kom verket overhodet ikke i gang med produksjon og salg av Piersonvinduet, og verket hadde ikke kjøpt noen beslag hos Aluh da kontrakten ble hevet av partene i forståelse med hinannen. Denne helt manglende aktivitet fra Bærums Verk anser jeg som et kontraktsbrudd som gir Aluh rett til erstatning. Således må det være klart - som lagmannsretten sier - at Bærums Verk

Side:147

etter sin kontrakt med Aluh ikke hadde noen rett til å prioritere annen produksjon til fortrengsel for vinduet.

Når det gjelder det negative utfall av den prøve som Norges Byggforskningsinstitutt utførte sommeren 1963, så kan ikke dette forhold fri Bærums Verk for et erstatningsansvar. Jeg viser til det lagmannsretten har uttalt herom, og føyer bare til at det måtte være verkets sak å forsøke å avbøte mulige mangler ved vinduet eller i hvert fall å ta spørsmålet opp med Aluh. Nå ikke bare undertegnet verket kontrakten reservasjonsløst med fullt kjennskap til Byggforskningsinstituttets negative rapport, men verket forholdt seg helt passiv også på dette punkt helt frem til kontraktens opphør i mars 1965, alene bortsett fra at verkets direktør Skaiaa våren 1964 var til stede ved en ny prøving av vinduet, som for øvrig var foranstaltet av Aluh. Verket kan da ikke påberope seg eventuelle mangler ved vinduets kvalitet, verken ved spørsmålet om erstatningsplikt foreligger eller ved utmålingen av erstatningen.

Heller ikke kan jeg finne at Aluh's krav på erstatning er avskåret fordi Aluh ikke tidligere trakk noen konsekvenser av verkets manglende aktivitet. Det er på bakgrunn av verkets stadige forsikringer, praktisk talt frem til kontraktens opphør, om at produksjon snart ville bli satt i gang, forståelig at Aluh var tilbakeholdende, og jeg slutter meg til det lagmannsretten uttaler herom. Det må være utvilsomt at Aluh's erstatningskrav måtte bestå da det helt til slutt viste seg at produksjon og salg ikke kom i stand.

Ved ansettelsen av erstatningen vil det være avgjørende hvilket antall Pierson-vinduer som kunne vært solgt ved et intenst salgsarbeid. Som påpekt av lagmannsretten må utmålingen av erstatningen nødvendigvis bli skjønnsmessig, og det kommer her inn en rekke momenter som jeg ikke går nærmere inn på. Alt i alt finner jeg ikke grunn til å fravike det erstatningsbeløp som lagmannsretten kom frem til.

Jeg antar at lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet bør bli stående. I hovedanken må Bærums Verk erstatte Aluh saksomkostninger for Høyesterett. Motanken har ikke ført frem, men den har ikke medført meromkostninger av betydning.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bærums Verk A/S til A/S Norsk Aluh 8.000 - åtte tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Hiorthøy og Eckhoff: Likeså.

Side:148

Av byrettens dom (dommer C. Bretteville): - - -

Ved kontrakt datert 10/5.1963 mellom sakens parter overtok Bærm Verk A/S salgs- og produksjonsrettighetene i Norge for en bestemt vindustype - Pierson-vinduet. Dette vindu er et rammeløst skyvevindu bestående av parvis 2 (eller flere) glassruter som når de beveges i forhold til hverandre er adskilt med et særskilt patentert skillestykke (beslagsett). Den patenterte utforming av vinduet er uten direkte interesse i nærværende sak, men for ordens skyld skal nevnes at skillestykket for Piersonvinduet er norsk patent nr. 104.142, gitt 25/4.1964. Da den omhandlede kontrakt ble inngått i 1963, forelå Piersonvinduet som norsk patentkrav nr. 144.574, innlevert 30/5.1962. Patentinnehaver er Celwood Industries Limited, Vancouver, British Columbia, Canada. Dette selskap utnytter dette patent i Norge gjennom A/S Norsk Aluh i henhold til et samarbeid med andre europeiske selskaper.

Kontrakten av 10/5.1963 er sålydende:

«Kontrakt mellom:

A/S Norsk Aluh, nedenfor kalt ALUH, på den se side og Bærums Verk, nedenfor kalt BÆRUM på den annen side.

Bærum overtar salgs- og produksjonsrettighetene for PIERSONVINDUET, us.patentskrift nr. 2700801, publisert 1.2.1955 - Norsk patentkrav nr. 135223, utlagt 1.4.1963 i Norge, Canadisk krav nr. 824.689, norsk krav 144.574 innlevert 30.5.1962 i Norge på følgende vilkår:

1. Vinduet selges og annonseres under navnet:

BÆRUM VINDUET.

Ved opphør av denne kontrakt er bruksretten til mellomnavnet:

ALUH's eiendom.

2. Bærum forplikter seg til et intenst salgsarbeid som karakteriseres ved et minimum salg av 15.000 stk. vinduer (30.000 stk. beslag sett) pr. år. Dog minimum ca. 7.500 stk. vinduer fra kontrakt underskrift til 31.12.1964.

3. Alt salgs- og reklamearbeid påhviler BÆRUM.

4. ALUH vil på sin side i begge parters interesse, aktivt støtte salgsarbeidet, dog uten forpliktelser. Ing. Carl Waagaard vil på anmodning være behjelpelig med alle tekniske spørsmål. ALUH stiller til rådighet all tidligere «Now-How» og fremtidig utvikling angående vinduet. Bærum stiller til rådighet eventuelle forbedringer som

erfares. Gjensidige besøk ved produksjonsbedriftene besørges formidlet av ALUH.

5. Dersom vinduet skal utføres som et ALUH VIHDU, i tre med utvendig aluminium, skal all aluminium leveres av ALUH. Dette medfører dog ingen rettigheter til produksjon av andre vinduer efter

ALUH-systemet. For ALUH vinduer (tre-aluminium) betales en spesiell lisens til A/S Norsk Aluh med 5 % av vinduets salgsverdi, heri ikke medregnet glass, brystninger el. 1., efter oppgjør fra kunden har funnet sted.

6. Beslagsettene til vinduet kjøpes av ALUH.

Kr. 22,- pr. enkelt beslagsett for de første 10.000 sett (5.000 vinduer).

Side:149

Kr. 20.90 pr. sett av de neste 10.000 sett.

Kr. 19.80 pr. sett for det overstigende kjøp pr. år.

7. Dersom BÆRUM ved årets begynnelse bestiller et minstekvantum enkle beslagsett på fordelt levering i året, skal beslagsettene leveres for følgende priser for hele antallet ved bestilling over: 30.000 enkle sett kr. 19.00 pr. enkelt sett. 40.000 " " " 18.45 " " " 50.000 " " " 18.10 " " " 60.000 " " " 17.65 " " " 70.000 " " " 17.45 " " "

Ved bestilling av mer enn 80.000 enkle sett, forhandles om ytterligere reduksjon.

Blir tollsatsen (15 %) på beslaget redusert, skal beslagprisen senkes med det innsparte tollbeløp.

Denne kontrakt løper til en av partene sier den opp. Med 3 mnd. varsel fra BÆRUM,s side, og med 12 mnd. varsel fra ALUH's side. BÆRUM kan si kontrakten opp dersom hans interesse er bortfalt. ALUH forplikter seg til ikke å si kontrakten opp med mindre:

a) Kontrakten misligholdes av BÆRUM.

b) Minimumssalg 15.000 stk. vinduer pr. år ikke er oppnådd innen utgangen av 1965.

Ved forhold som BÆRUM ikke er herre over, f.eks. streik, lockout e.l., skal minimumskvanta kunne reduseres tilsvarende.»

Kontrakten er som nevnt datert 10/5.1963. Den er undertegnet for saksøkeren av forretningsføreren, ingeniør Carl Waagaard, og for saksøkte av disponent Oddwin Skaiaa, som fikk dokumentet oversendt med brev av s.d. Kontrakten var redigert av Waagaard etter forutgående forhandlinger med disponent Skaiaa. Sistnevntes underskrift er opplyst å være blitt påført kontrakten den 19/7.1963.

Retten legger forøvrig følgende faktiske omstendigheter til grunn:

Bærums Verk A/S driver bl.a. produksjon av dører som verket har et stort salg av. Verket har et godt utbygget salgsapparat og kunne være interessert i produksjon og salg av et spesialvindu som Piersonvinduet. Disponent Skaiaa ble kjent med vinduet på en utstilling i England. Vinduet ble produsert på lisens i Sverige. Gjennom den svenske produsent kom Skaiaa i forbindelse med Waagaard. Det fant i mars-april 1963 sted konferanser med henblikk på overdragelse av produksjons- og salgsrettighetene for Norge til Bærums Verk A/S. Som resultat av drøftelsene fremkom før nevnte kontrakt, undertegnet av Waagaard den 10/5.1963 og som Skaiaa først skrev på den 19/7.1963. I mellomtiden hadde et prøvevindu av svensk produksjon vært sendt til Norges Byggforskningsinstitutt i Trondheim til vind- og slagregnsundersøkelser. Det ble sendt av Bærums Verk A/S og ankom til instituttet den 1. juli 1963. Instituttets rapport, som er datert den 11. juli 1963, konkluderer med at forsøkene klart viste at vinduet ikke egnet seg for norske forhold. Disponent Skaiaa ble av Waagaard på denne tid gjort kjent med at det hastet med underskriften på kontrakten, bl.a av hensyn til at vinduet burde være med på «Bygg Reis Deg»-utstillingen i september 1963. Skaiaa undertegnet så kontrakten den 19/7.1963.

En brosjyre for Bærum Skyvevindu ble av verket utarbeidet, trykket

Side:150

i 10.000 eksemplarer og distribuert. Vinduet var med på den nevnte utstilling.

Nye prøver av vinduet ble av partene foranstaltet ved Norges Byggforskningsinstitutt i Trondheim. Bl.a. foreligger en rapport fra Instituttet av 27. april 1964, som ga et noe bedre resultat. Endelig foreligger en rapport fra Instituttet av 29. mai 1964. Ifølge denne lå lufttettheten i prøvevinduet godt innenfor området «utmerket» i Instituttets klassifiseringsnorm. Videre ble bl.a. uttalt:

«Resultatet fra den ordinære slagregnprøving, viser at prøve-vinduet slik det ble prøvd, var tett mot slagregn, slik det forekommer i våre kyststrøk. Dog var kontaktflaten mellom glass og ytre anslag i sidefuge og mellom glass og ytre glidespor våt under hele forsøksperioden.»

Rapporten av 29. mai 1964 ble oversendt Bærums Verk med brev av 12. juni 1964 fra ingeniør Waagaard, som i brevet ga en oversikt over salget av Pierson-vinduet i Danmark.

Produksjon av beslag til Pierson-vinduer finner sted ved Alco Bauzubehör G.m.b.h. & Co., Goslar/Harz som i henhold til «Lizenzvertrag» av 20. mai 1963 har overdratt lisens-rettighetene for vinduet for Danmark og Norge til Aluh-Facader A/S København. Dette selskap, som under hovedforhandlingen har vært representert ved direktør Thorkild Weeke, er eier av alle aksjer i A/S Norsk Aluh. Nevnte «Lizenzvertrag» inneholder bl.a. følgende kontraktsbestemmelser:

«Aluh-Facader A/S garantiert folgende Mindestabnahmen von Beschlägen:

«a) für den Vertragszeitraum bis zum 31.12.64 15.000 Stück

b) ab 1.1.65 jährlich 30.000 Stück

Die Lizenzgebühren werden als Stücklizenz pro Beschlag erhoben und betragen:

Für den Vertragszeitraum a) bis 10.000 Beschläge DM 2.00 je Stück von 10.000 bis 20.000 - DM 1.75 - - von 20.000 und mehr - DM 1.50 - -

Für den Vertragszeitraum b) bis 30.000 Beschläge DM 1.50 je Stück

Falls ALUH-Facader A/S jährlich im voraus die vorgenannte Abnahmegarantie erhöht, ermässigen sich die Stücklizenzen folgt:

Bei einer garantierten Abnahme: von 40.000 Beschlägen auf DM 1.40 je Stück von 50.000 - DM 1.30 - - von 60.000 - und mehr - DM 1.25 - -

Der Vertrag wird fest bis zum 31.12.66 abgeschlossen. Er kann mit einjähriger Frist, d.h. erstmalig am 31.12.65 zum 31.12.66 von einem der Vertragspartner durch eingeschriebenen Brief gekündigt werden, andernfalls bleibt er automatisch tur ein weiteres Jahr mit gleicher Kündigungsfrist in Kraft ......»

Produksjon av Piersonvinduet kom ikke igang ved Bærums Verk, og i brev til direktør Weeke av 18. mars 1965 erklærte saksøkte at Verket, siden saksøkeren gjerne ville ha en avgjørelse snarest mulig, godtok at saksøkeren søkte kontakt med andre for utnyttelse av lisensen

Side:151

på det norske marked, idet kontrakten ansåes bortfalt med øyeblikkelig virkning. På vegne av A/S Norsk Aluh skrev saksøkerens prosessfullmektig den 9/4 1965 tilbake at Aluh bekreftet og anerkjente at kontrakten opphørte fra og med 18.3.1965. Samtidig tok advokaten forbehold bl.a. om erstatning for manglende oppfylling av kontrakten.

I det nevnte brev fra Bærums Verk til direktør Weeke av 18. mars 1965 omhandles bl.a. rapporten av 11/7.1963 fra Norges Byggforskningsinstitutt, som konkluderte med at Pierson-vinduet ikke egnet seg for norske forhold. Det uttales videre bl.a.

«Siden ble det produsert et nytt vindu som forutsattes å være mere nøyaktig produsert, og dette ble så sendt til Trondheim på nytt og undertegnede var til stede i Trondheim under denne prøven. Til stede var også ingeniør Waagaard. Undersøkelsen av dette vindu hadde i første omgang det samme resultat, men efter at undertegnede reiste tilbake hadde ingeniør Waagaard, påsatt endel tetningslister etc. og efter at dette var gjort viste den endelige rapport et vesentlig bedre resultat. Denne rapport er datert 29. mai 1964 og oversendt oss med følgebrev av 12. juni 1964.

Før dette tidspunkt hadde det efter vår mening vært hensiktsløst å forsøke å markedsføre vinduet da man ikke hadde noen tekniske referanser fra Norges Byggforskningsinstitutt å henvise til.

I tidsrommet 1963-1964 oppnådde vi en nærmest eksplosiv utvikling i vår dørproduksjon og i vårt dørsalg, og det ble derfor i mai-juni 1964 besluttet å gå til en vesentlig utbygning i vårt produksjonsapparat for å kunne tilfredsstille den store efterspørsel av våre dører. Denne utbygning ble påbegynt i august-september 1964 og er ennu ikke avsluttet, men vi antar å være ferdig med den om 2 å 3 mnd.

Dette er bakgrunnen for at vi ikke har kommet i gang med produksjon og salg av Piersonvinduet og vi forstår Dem godt at De er misfornøyd med den utvikling som her har funnet sted. ......»

Til nærmere forklaring av saksøkerens påstand skal retten bemerke at A/S Norsk Aluh krever erstattet sine oppfyllelsesinteresser i kontrakten av 10/5 1963 for den tid kontrakten besto. Utgangspunktet for erstatningsberegningen tar saksøkeren i kontraktens punkt 6 sammenholdt med punkt 2, som saksøkeren hevder inneholder bestemmelse om minstekvantum. Videre siteres fra stevningen:

«De under 6 nevnte priser pr. beslagsett bygger på at beslagsettene kunne leveres til A/S Norsk Aluh for en pris av kr. 12.25 pr. beslagsett (inklusive toll). Differansen mellom denne pris og kontraktens priser for levering til Bærum ville utgjort Aluhs fortjeneste (oppfyllelsesinteresse). Ved erstatningsberegningen anses det pålagte minstekvantum fra kontraktens opprettelse til 31.12.1964 som kjøp innenfor ett år. Erstatningsberegningen blir etter dette:

Til 31.12.1964: kr. 9.75 (22 - 12.25) x 10.000 kr. 97.500.- " 8.65 (20.90 - 12.25) 5.000 " 43.250.-

Fra 1.1.-18.3.1965: (kontraktens opphør) 30.000 x 9.75 x 77 " 61.705.50 365 kr. 202.455.50 - - -

Side:152

Rettens bemerkninger:

Det som Bærums Verk etter kontraktens punkt 2 forpliktet seg til, var et intenst salgsarbeid, som skulle karakteriseres ved et minimumssalg på 15.000 stk. vinduer (30.000 beslag sett) pr. år, dog minimum ca. 7.500 stk. vinduer fra underskrift av kontrakten frem til 31.12.1964.

Mens saksøkeren hevder at det derved er gitt en garanti for kjøp av et visst antall beslagsett, holder saksøkte på at nevnte bestemmelse bare er en kontraktsforutsetning, hvis ikke-oppfyllelse bare ga saksøkeren anledning til å si opp kontrakten.

På tiden for kontraktsavslutningen var situasjonen den at det var viktig for saksøkeren å få en kontrakt med Bærums Verk. Dette hadde en betydelig produksjon av dører, i 1963 antagelig så meget som 130.000 stk. Det hadde også et vel utbygget salgsapparat. Videre var det konkurranse med andre spesialvinduer, som ble laget av andre norske trebearbeidingsfabrikker på lisens. Saksøkerin hadde meslyktes i å få istand salgs- og produksjonskontrakt med en annen norsk produsent.

Da tyskerne likeoverfor Aluh-Facader A/S forlangte et minsteavtak av beslagsett, er det ikke tvilsomt at saksøkerens mening har vært å få Bærums Verk til for sitt vedkommende å garantere et minstesalg. En annen sak er om saksøkeren i betraktning av forholdene, og av det faktum at Bærums Verk var en verdifull medkontrahent, har måttet slå av på kravet og nøyet seg med et tilsagn av ikke bindende rettslig art, en kontraktsforutsetning. Saksøkeren måtte være klar over at et kontraktsbundet salg på 30.000 sett beslag pr. år etter forholdene lå meget høyt. I Danmark, hvor avsetningen hadde vært tilfredsstillende, var det med det større folketall ikke omsatt mere enn ialt 55.000 sett heslag i løpet av en lengre periode, på antagelig 4 1/2 år. Videre må det ha vært klart at produksjon av vinduet ved Bærums Verk først ville kunne settes igang etter utbygning av Verkets kapasitet. Salg av noen betydning kunne man knapt regne med i konkurranse med andre vinduer før etter noen tids salgsarbeide.

Det er etter bevislighetene noe tvilsomt om det har vært uttrykkelig uttalt at det var nødvendig, før markedsføring av vinduet kunne finne sted, å foreta testing ved Instituttet i Trondheim. Imidlertid har disponent Skaiaa uten tvil vært oppmerksom på dette forhold. Han kjente godt bedriftens forhold og markedssituasjonen. Det har etter rettens mening formodningen mot seg at disponent Skaiaa under de nevnte omstendigheter skulle ha ment å binde sitt firma til produksjon og salg av disse her i landet uprøvede vinduer i et slikt antall som nevnt i kontrakten. Det å avtale en lisensavgift eller et visst uttak av patenterte gjenstander må ansees normalt, men å kontraktsbinde seg til salg av store kvanta i en tidsperiode synes også noe ekstraordinært.

Det som er uttalt, trekker i den retning at saksøkte har rett i at kontraktens punkt 2 må sees som en kontraktsforutsetning. Hadde det vært meningen med denne bestemmelse å uttrykke noe annet enn en viss målsetting, uten noen rettslig forpliktelse til å avta de der nevnte beslagsett, er det rettens mening, at dette måtte ha kommet tydelig frem. Det måtte f.eks. som i den tyske kontrakt, ha vært inntatt en uttrykkelig garanti for et visst minsteuttak av beslagsett. Kontrakten er satt i pennen av saksøkeren etter forutgående forhandlinger med disponent

Side:153

Skaiaa. Den finnes overensstemmende med alminnelige regler for fortolkning av kontraktsbestemmelser å måtte fortolkes mot den som burde ha uttrykt seg tydeligere. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg, Erling Slyngstad og Astri Rynning): - - -

Lagmannsretten er kommet til at Bærum:: Verk må betale erstatning for misligholdelse av kontrakten

Lagmannsretten er enig med byretten i at Aluh må ha vært sterkt interessert i å få kontrakt med Bærums Verk om produksjon og salg av vinduet. Årsaken var, som det går fram av notater fra telefonsamtalene m.v., mellom Weeke, Picker og Schenning m.fl., Bærums Verks store kapasitet, renomme og finanskraft i samband med dets vel utbygde salgsapparat. Som et av de største og mest solide firmaer i bransjen, ble det foretrukket fram for et mindre firma som Aluh hadde vært i kontakt med. Det foreligger for lagmannsretten ikke noe som kan tyde på at Aluh mislyktes i sine forhandlinger med dette.

Lagmannsretten må imidlertid anta at Bærums Verk på sin side har vært sterkt interessert i å sikre seg produksjons- og salgsretten for Pierson-vinduet. Dette går fram av de henvendelser Bærums Verk gjorde til Panavista Ltd. i England og ALCO-Bauzubehörgesellschaft i Tyskland før det kom i kontakt med Aluh. Videre går det fram av notatene fra telefonsamtalene mellom Weeke, Picker og Schenning og av korrespondanse mellom A/S Norsk Aluh og ALUH-Facader A/S.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det uten tvil var Aluhs mening å få Bærums Verk til for sitt vedkommende å garantere et visst minstesalg. Men lagmannsretten kan ikke se at Aluh har vært seg bevisst å ha slått av på dette krav. Lagmannsretten må etter det som er fremlagt i saken, anse det godtgjort at Aluh ved kontraktsslutningen mente virkelig å ha oppnådd garanti for et minstesalg av den størrelse som var nevnt i punkt 2 i kontrakten. Rett nok var salg av 15000 vinduer pr. år et stort salg. Men hensett til Bærums Verks store kapasitet kunne det ikke fremtre som noen umulighet.

Disponent Skaiaa har i lagmannsretten forklart at han ikke oppfattet bestemmelsen i punkt 2 som noen fast garanti for salg av et bestemt kvantum. Ellers ville han ha forsøkt å få kvantumet ned. Lagmannsretten må anta at dette også har vært tilfelle. Som byretten har nevnt, må det ha formodningen mot seg at Skaiaa under de foreliggende omstendigheter, virkelig skulle ha ment å binde sitt firma til produksjon og salg av disse her i landet ukjente vinduer i et så stort antall.

Kontraktens punkt 2 inneholder etter sin ordlyd ingen klar garanti for salg av det nevnte antall vinduer eller for uttak av et bestemt antall beslagsett. Hensett til dette, til det ekstraordinære i en slik eventuell garanti, og til det Skaiaa har forklart, kan lagmannsretten ikke finne det godtgjort at Bærums Verk har garantert. Den uklarhet som for så vidt foreligger, mener lagmannsretten må gå utover den som påstår at garanti er gitt (Aluh). Men lagmannsretten finner at Bærums Verk må anses å ha forpliktet seg i overensstemmelse med kontraktens ordlyd til å drive et særdeles intenst salgsarbeid. Dette var en rimelig

Side:154

og naturlig forpliktelse når verket fikk enerett til produksjon og salg. Skaiaa har ellers forklart at det er riktig som det står i punkt 2 at Bærums Verk skulle forplikte seg til salgsarbeid og at han var enig i den utforming punkt 2 fikk.

Etter det som er opplyst under ankeforhandlingen kan lagmannsretten ikke anse det godtgjort at spørsmålet om testing av vinduet ved byggforskningsinstituttet i Trondheim har vært berørt under kontraktsforhandlingene. Når Bærums Verk lot et svenskt produsert vindu teste i begynnelsen av juli 1963, var dette etter råd fra ingeniør Olav Selvaag, som verket hadde invitert til å se på vinduet. Som byretten har nevnt er det på det rene at Bærums Verk ved Skaiaa skrev under kontrakten etter at resultatet av testingen forelå. Lagmannsretten kan heller' ikke anse det godtgjort at Bærums Verk seinere i 1963, eller i 1964, har påberopt seg en testing av vinduet med positivt resultat som forutsetning for å sette arbeidet i gang.

Vel kan det være at en testing av vinduet med et slikt resultat ville være nødvendig for å kunne drive et effektivt salgsarbeid. Men initiativet til en videre utvikling og testing måtte etter lagmannsrettens mening naturlig tas av Bærums Verk, i hvert fall i den negative form at verket ga til kjenne at produksjonen måtte utstå til dette var gjort. Særlig måtte dette være naturlig fordi partene under kontraktsforhandlingene må ha ansett vinduet salgbart som det var, og fordi det måtte være Bærums Verk som hadde utspillet etter prøven i juli 1963. Noe annet er at Aluh (Waagaard) på anmodning skulle være behjelpelig, jfr. kontraktens punkt 4. Lagmannsretten må anta at en ved tilpasning og noen utvikling kunne ha nådd et tilfredsstillende resultat og peker her på resultatet av de På foranledning av Aluh foretatte prøver. Rett nok har Skaiaa i retten forklart at han heller ikke er tilfreds med vinduet slik som det forelå under tredje prøve, - dels fordi det går tregere og dels fordi det er blitt dyrere å produsere. Den løsning Waagaard har funnet fram til, er etter hans mening bare et provisorium. Lagmannsretten har imidlertid forstått Skaiaa slik at han fremdeles har tro på vinduet og på at det ved fortsatt utvikling vil være mulig å nå et tilfredsstillende resultat.

Lagmannsretten har forstått Skaiaa også slik at vinduet som det var, i og for seg ikke er dårligere enn mange av de vippevinduer som selges i Norge i dag. Disse kan imidlertid selges uten henvisning til noen prøve fordi de er kjente.

Lagmannsretten må anta at hovedårsaken til at Bærums Verk ikke kom i gang med vinduet, er den verket selv oppgir i sitt brev av 18. mars 1965 til Weeke, der det heter:

«I tidsrommet 1963-1964 oppnådde vi en nærmest eksplosiv utvikling i vår dørproduksjon og i vårt dørsalg og det ble derfor i mai-juni 1964 besluttet å gå til en vesentlig utbygning i vårt produksjonsapparat for å kunne tilfredsstille den store efterspørsel av våre dører. Denne utbygning ble påbegynt i august-september 1964 og er ennu ikke avsluttet...» Lagmannsretten kan ikke se at Bærums Verk etter sin kontrakt med Aluh hadde noen rett til å prioritere produksjonen og omsetningen av sine dører til fortrengsel for vinduet.

Så vidt ses må Aluh ha vært fullt klar over at Bærums Verk ikke

Side:155

var kommet i gang med produksjonen av vinduet, men noen beskjed om at produksjonen ville bli utsatt, fikk Aluh i 1963 eller 1964 ikke. Det er forståelig at Aluh, som ønsket å opprettholde kontrakten, ikke opptrådte provoserende. Lagmannsretten må ellers være enig med Aluh i at Bærums Verk kunne ha unngått misligholdelse ved å kjøpe det nødvendige antall sett beslag innen utgangen av året 1964. Noen uttalt reklamasjon fra Aluhs side før dette tidspunkt kunne etter lagmannsrettens mening ikke være nødvendig.

Som det går fram av ovenstående, er lagmannsretten kommet til at Bærums Verk A/S har misligholdt sin kontrakt med A/S Norsk Aluh og må derfor bli erstatningspliktig. Aluhs krav på erstatning kan ikke anses forspilt ved passivitet eller manglende reklamasjon fra Aluhs side. Avgjørende ved erstatningens beregning må bli hvilket antall Pierson-vinduer Bærums Verk innen kontraktens ramme burde ha kunnet selge i det nevnte tidsrom ved et effektivt og forsvarlig salgsarbeid. En rekke forhold ville her kunne hatt betydning. Når det gjelder' disse og andre forhold av betydning for erstatningsberegningen, viser lagmannsretten til partenes anførsler. Resultatet vil bero på en vurdering som må bli utpreget skjønnsmessig. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering blitt stående ved å sette erstatningen til kr. 100.000.-. - - -