Rt-1971-155
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1971-02-13 |
| Publisert: | Rt-1971-155 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 30/1971 |
| Parter: | Conrad Martin Øvrebø (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson). |
| Forfatter: | Bendiksby, Fagereng, Mellbye, Nygaard, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1965) §36, Skjønnsprosessloven (1917) §14, §28 |
Dommer Bendiksby: Ved brev fra Kommunal- og arbeidsdepartementet av 23. mars 1966 fikk Bergen kommune på visse nærmere vilkår tillatelse til i medhold av §36 nr. 1 i bygningsloven å ekspropriere Conrad Martin Øvrebøs eiendom, gnr. 23 bnr. 2, i Fyllingsdalen i Bergen. På eiendommen driver Øvrebø sammen med sin bror en minkfarm.
Erstatningsskjønn ble avhjemlet ved Bergen byrett den 9. oktober 1967. Det ble fastsatt erstatning for minkfarmen og videre for et gammelt gårdshus, for avståing av grunn utenom minkfarmen, for låvebygning, siloer og bærbusker og endelig for ulemper for Øvrebøs bolighus. Når det gjelder minkfarmen, fant
Side:156
skjønnsretten at bruksverdien for Øvrebø var høyere enn salgsverdien (tomteverdien). Erstatning ble derfor gitt for bruksverdien med 1 350 000 kroner. En av skjønnsmennene stemte for å sette erstatningen til 1 680 000 kroner.
Øvrebø begjærte overskjønn ved Bergen byrett.
Overskjønnet ble avsagt den 30. april 1969. Hva minkfarmen angår, fant overskjønnsretten på samme måte som underskjønnsretten at bruksverdien for Øvrebø var høyere enn salgsverdien. Øvrebøs påstand om erstatning av gjenanskaffelsesverdlen ved gjenoppføring av farmen i Naustdal i Sunnfjord - en påstand som ikke var fremsatt ved underskjønnet - ble ikke tatt til følge. Erstatningen ble på grunnlag av bruksverdien satt til 1300000 kroner. Det var forutsetningen at Øvrebø skulle beholde det maskinelle utstyr som ikke hadde karakteren av «fast inventar»; underskjønnet var bygd på at kommunen skulle overta utstyret.
Overskjønnet var enstemmig.
Både underskjønnsretten og overskjønnsretten var i samsvar med skjønnslovens §14 satt med skjønnsmenn med særlig kyndighet, blant annet i minkavl.
Øvrebø har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt angår erstatningen for minkfarmen.
Han har gjort gjeldende at det er uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten ikke har tatt til følge hans påstand om erstatning på grunnlag av gjenanskaffelsesverdien for farmen. Da overskjønnet ble holdt, var han bestemt på å flytte farmen til en eiendom han har i Naustdal i Sunnfjord, og han er for lengst i gang med å bygge ut farmen der. I hvert fall er det en feil ved saksbehandlingen at overskjønnsretten ikke har drøftet og gjort nærmere rede for dette alternativ for fastsettelsen av erstatningen.
For det tilfelle at det likevel finnes å være riktig - som overskjønnsretten har antatt - at erstatningen skal utmåles på grunnlag av bruksverdien, har Øvrebø subsidiært gjort gjeldende at det er to feil i overskjønnsrettens saksbehandling som må føre til opphevelse av overskjønnet:
Det er for det første en feil at det ikke fremgår av skjønnsgrunnene hva overskjønnsretten ved kapitaliseringen av næringsinntekten har lagt til grunn når det gjelder minkfarmens faktiske avkastningsevne. Forholdet er at farmen årlig års er blitt utbygd og forbedret ved hjelp av inntekten av driften og ved eget arbeid. Dette er en form for avkastning eller inntekt som ikke kommer til syne i pelsdyrskjemaet til ligningsvesenet. Videre var farmen utbygd med overkapasitet på kjølerom, lager og kjøkken, noe som gav mulighet for særlig billig utvidelse av driften og dermed økt avkastning i fremtiden. Overskjønnsretten har nevnt inntektene ifølge pelsdyrskjemaene, men det fremgår ikke av skjønnsgrunnene at den har tatt hensyn til de forhold som her er nevnt og hvilken vekt det i tilfelle er lagt på dem.
For det andre er det en feil ved saksbehandlingen at
Side:157
overskjønnsretten ikke har tatt til følge begjæringen om å få oppnevnt sakkyndige i minkavl når retten fastsatte erstatningen på grunnlag av bruksverdien. Det materiale som var lagt fram, tok sikte på gjenanskaffelse. Når retten da ikke tok påstanden om erstatning På basis av gjenanskaffelse til følge, men fastsatte erstatningen på grunnlag av bruksverdien, var det nødvendig med sakkyndige, blant annet for å vurdere farmens faktiske avkastningsevne.
Øvrebø har nedlagt påstand om at overskjønnet blir opphevet og hjemvist til ny behandling med ny sammensetning av skjønnsretten, og at han blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Kommunen har i det vesentlige henholdt seg til overskjønnsrettens begrunnelse. Den har nedlagt påstand om at overskjønnet blir stadfestet og at Øvrebø blir pålagt å betale saksomkostninger for Høyesterett.
Om saksforholdet viser jeg til skjønnsrettens og overskjønnsrettens skjønnsgrunner. Til bruk for Høyesterett er den ankende part, Øvrebø, avhørt ved bevisopptak ved Bergen byrett.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram og at overskjønnet må stadfestes.
Utgangspunktet for fastsettelsen av erstatningen er her som ellers at Øvrebø skal ha erstatning for hele det økonomiske tap ekspropriasjonen fører med seg for ham. Ekspropriasjonen gjelder minkfarmen i sin helhet. Erstatningen må derfor - som presisert i overskjønnet - baseres på at driften må opphøre på det sted farmen nå ligger. Overskjønnsretten har funnet at bruksverdien - verdien for Øvrebø ved fortsatt drift av farmen - er høyere enn salgsverdien (tomteverdien). Den har derfor fastsatt erstatningen på grunnlag av bruksverdien. Øvrebø får da full erstatning for hele sitt individuelle økonomiske tap ved at virksomheten i sin helhet må opphøre. Annet eller mer kan en ekspropriat ikke kreve med mindre det foreligger særlige forhold som begrunner dette. Det er her anført fra Øvrebøs side at han har drevet minkfarm i ca. 40 år, at det er hans leveveg, at han har vært en foregangsmann på minknæringens område og at han i det hele har en slik tilknytning til minknæringen og til farmen at han har et rimelig krav på å kunne fortsette virksomheten. Da må han - hevdes det - få en erstatning som dekker omkostningene med å bygge opp en minkfarm på eiendommen i Naustdal av tilsvarende størrelse og kvalitet som den han nå har, og merutgiftene ved å fortsette driften der. Han mener at dette vil gi høyere erstatning enn den erstatning som er utmålt på grunnlag av bruksverdien. Disse anførsler kan etter min mening ikke føre fram. Man har her å gjøre med en ren økonomisk virksomhet som må opphøre i sin helhet. Uansett de forhold som Øvrebø har påberopt, finner jeg det klart at det her ikke foreligger en situasjon hvor det er naturlig og rimelig å bringe gjenanskaffelsesprinsippet til anvendelse og på det grunnlag tilkjenne ham erstatning etter en gjenanskaffelsesverdi som er høyere enn det tap han lider ved at han må opphøre med virksomheten.
Side:158
Noe annet kan heller ikke utledes av den rettspraksis man har når det gjelder erstatning etter gjenanskaffelsesverdi.
Det er etter dette ikke uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har lagt bruksverdien til grunn og nektet erstatning på basis av gjenanskaffelsesverdien ved flytting av farmen til Naustdal. Jeg kan heller ikke se at det er noen mangel ved skjønnsgrunnene på dette punkt.
Angrepene på overskjønnsrettens saksbehandling bygger som før nevnt på den forutsetning at det er riktig at erstatningen for minkfarmen er fastsatt på grunnlag av bruksverdien, slik som overskjønnsretten har gjort.
Når det gjelder det første ankepunkt vedkommende saksbehandlingen, er det fra Øvrebøs side opplyst at han for overskjønnsretten gjorde gjeldende og prosederte på at farmen var utbygd og forbedret ved hjelp av inntektene av driften og ved eget arbeid, at farmen var utbygd med overkapasitet på kjølerom, lager og kjøkken, og at ligningsoppgavene derfor ikke gav et fullstendig eller riktig bilde av minkfarmens avkastningsevne. Det er da ingen grunn til å tvile på at overskjønnsretten har vært oppmerksom på disse forhold og tatt hensyn til dem ved den skjønnsmessige ansettelse ved siden av blant annet de opplysninger ligningsansettelsene gav. Etter det som er opplyst, må jeg bygge På at det fra kommunens side for overskjønnsretten ikke ble reist innvendinger mot Øvrebøs anførsler på dette punkt, at det med andre ord ikke var noen tvist - og det kunne da heller ikke være noen tvil - om hvorvidt det ved erstatningsfastsettelsen skulle tas hensyn til de momenter som er nevnt Etter mitt syn er det da ingen feil som kan føre til opphevelse at overskjønnsretten ikke har drøftet de nevnte forhold i skjønnsgrunnene, jfr. skjønnslovens §28. De skjønnsmessige ansettelser kan det ikke kreves at overskjønnsretten skulle begrunne.
Jeg behandler så Øvrebøs anførsel om at det var en feil at det ikke ble oppnevnt en minksakkyndig for overskjønnsretten.
Øvrebø hadde i et prosesskrift av 26. mars 1969 tatt forbehold om å få oppnevnt sakkyndige. Hans prosessfullmektig har for Høyesterett opplyst at han i sitt innledningsforedrag den første dagen under skjønnsforhandlingene begjærte minksakkyndig oppnevnt, men at han igjen frafalt denne begjæring under den uttalte forutsetning at erstatningen ble fastsatt på basis av gjenanskaffelsesverdien ved flytting av farmen til Naustdal. Han har opplyst at han ikke fikk noe tilsagn fra retten om at gjenanskaffelsesverdien ville bli lagt til grunn, noe han selvsagt heller ikke kunne få På dette stadium av skjønnsforhandlingene. Jeg går ikke nærmere inn på dette. For meg er det avgjørende at overskjønnsretten - etter det som rettens formann har opplyst i en påtegning av 24. juni 1969 på anketilsvaret - i en konferanse etter avslutningen av forhandlingene den første dagen drøftet spørsmålet om å oppnevne minksakkyndig og enstemmig kom til det resultat at det ikke var nødvendig. Det ble etter det rettsformannen har opplyst blant annet lagt vekt på at en av
Side:159
skjønnsmennene hadde pelsdyravl som spesielt fagområde, at Øvrebø selv var meget sakkyndig og endelig at det stod Øvrebø fritt å føre som vitner de sakkyndige han måtte ønske, noe han var gjort oppmerksom på allerede under saksforberedelsen. En part i et skjønn har ikke noe ubetinget krav på å få oppnevnt de sakkyndige han ønsker. Spørsmålet om sakkyndige skal oppnevnes må - slik det her er gjort - avgjøres av skjønnsretten etter en vurdering av blant annet om medvirkning av sakkyndige er nødvendig for å få saken fullstendig og riktig opplyst. Jeg kan ikke se at Høyesterett har noe grunnlag for å sette til side den vurdering overskjønnsretten har foretatt, og fastslå at det var en feil at en minksakkyndig ikke ble oppnevnt.
Etter resultatet finner jeg at Øvrebø må betale saksomkostninger til kommunen for Høyesterett.
Jeg stemmer for slik
dom:
Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Conrad Martin Øvrebø til Bergen kommune 4 000 - fire tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Kst. dommer Fagereng Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye, Nygaard og Bahr: Likeså.
Av overskjønnet (byrettsdommer Olaf Knutrud med skjønnsmenn): - - -
Overskjønnsretten finner at erstatningen vedkommende minkfarmen som ved underskjønnet må baseres på at saksøkte må nedlegge driften av minkfarmen. Man må regne med at saksøkte ikke kan skaffe seg en passende tomt til minkfarmen i rimelig nærhet av det sted hvor farmen hittil har vært drevet, og hvor saksøkte bor. Eksproprianten kan ikke kreve at erstatningsfastsettelsen baseres på at saksøkte flytter til Sunnfjord, selv om det for eksproprianten skulle bety en økonomisk gunstigere løsning enn nedleggelse av driften. Saksøktes prosessfullmektig har da også under overskjønnet erklært at saksøkte ikke kan forplikte seg til å godta at erstatningsfastsettelsen bygges på at driften fortsettes i Sunnfjord. Saksøkte kan på sin side ikke kreve at erstatningsfastsettelsen baseres på flytning til Sunnfjord hvis det ville medføre større erstatning enn ved nedleggelse av driften. Det største tap saksøkte i det foreliggende tilfelle kan kreve erstattet, er tapet ved total nedleggelse av driften, men dette tap kan han også kreve erstattet.
Ved fastsettelsen av erstatningen for minkfarmen må det tas i betraktning at saksøktes muligheter for å finne annen anvendelse for sin arbeidskraft bl.a. som følge av saksøktes alder - han er født xx.xx.1904 - vil være begrenset. Det tas ved fastsettelsen av erstatningen hensyn til at saksøkte beholder dyrene, men at avståelsen vil skje på en ugunstig tid av året, slik at gevinsten ved å beholde dyrene er noe uviss. - - -
Side:160