Rt-1971-228

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-03-03
Publisert:	Rt-1971-228
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/1971
Parter:	Henrik Raagaard (høyesterettsadvokat Knut Bjørge jr.) mot Rolvsøy kommune (høyesterettsadvokat Ragnvald Wilberg).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Hiorthøy, Nygaard, Gundersen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Fornminneloven (1951), Bygningsloven (1965) §27

Dommer Schweigaard Selmer: 28. november 1967 godkjente Rolvsøy herredsstyre et forslag til avtale av 27. november 1967 mellom kommunen og Henrik Raagaard. I punktene 1 og 2 i avtalen heter det:

«1. Rolvsøy kommune overtar det arealet som nå trengs til resten av skoletomten - ca. 1/2 dekar av gnr. 138 bnr. 11 og 12 i Rolvsøy.

2. Rolvsøy kommune overdrar - makeskifter ca. 4 dekar av sin eiendom ikke beheftet med byggeforbud øst for Henrik Raagaards eiendom til ham - overensstemmende med tidligere forslag.»

Forut for dette makeskiftet var det ført diverse forhandlinger mellom partene. På et tidligere tidspunkt, 15. august 1965, hadde Raagaard lagt frem et utkast til en avtale med følgende ordlyd i punktene 1 og 2:

«1. Henrik Raagaard overdrar til Rolvsøy Kommune det areal av sin eiendom, gnr. 138, bnr. 11 og 12 i Rolvsøy, som ifølge foreliggende planer omfattes av den planlagte skoletomt mot å få erstatning i grunn m2 for m2 på østsiden av Henrik Raagaards eiendom og på vestsiden av den ifølge reguleringsforslaget planlagte vei.

2. De arealer som skal makeskiftes, skal være ubeheftet og overdras til eiendom. Det areal som Henrik Raagaard mottar skal ikke være beheftet med byggeforbud i anledning kraftledning og heller ikke på annen måte reguleringsmessig klausulert, likesom det skal holdes utenfor den planlagte regulering.»

Det kom ikke til enighet mellom partene i 1965, og forhandlingene ble først gjenopptatt i 1967, og førte da til avtalen av 28. november samme år.

12. november 1968 vedtok Rolvsøy herredsstyre en reguleringsplan som blant annet omfattet den såkalte Råkollveien. Planen ble stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 31. januar 1969. 6. mai 1969 vedtok herredsstyret, i henhold til reguleringsplanen, å opparbeide Råkollveien og erverve den nødvendige

Side:229

grunn. Skjønnsbegjæring ble fremmet for Onsøy herredsrett 1.oktober 1969. Blant de innstevnte var Henrik Raagaard og Sverre S. Hauge, som begge påstod skjønnet avvist for sitt vedkommende. Påstanden var fra Raagaards side begrunnet med at reguleringsplanens trasé for Råkollveien var et brudd på den avtale som han i november 1967 hadde inngått med Rolvsøy kommune.

29. november 1969 avsa Onsøy herredsrett kjennelse med slik slutning:

«1. Skjønnsbegjæringen avvises forsåvidt angår saksøkte Henrik Raagaard.

2. Rolvsøy kommune dømmes til innen 2 - to - uker å betale til Henrik Raagaard sakens omkostninger med 800 - åttehundrekroner.

3. Forøvrig utsettes saken til foretakelse etter ny berammelse.»

Kjennelsen ble av Rolvsøy kommune påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 19. mai 1970 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Skjønnet fremmes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Henrik Raagaard har anket til Høyesterett. Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Onsøy herredsrett hvor Henrik Raagaard, Kåre Renmælmo, som er ordfører i kommunen, og åtte vitner har forklart seg. Fem vitner er nye for Høyesterett. Videre er det fremlagt noen nye dokumenter.

Henrik Raagaard gjør gjeldende at ved avtalen av november 1967 har Rolvsøy kommune forpliktet seg til å sørge for at veitraséen for Råkollveien ikke blir lagt over det som var eller ved makeskiftet ble Raagaards eiendom. Allerede i utkastet til makeskiftetavtale av 15. august 1965 er det uttrykkelig sagt at den grunn Raagaard skal få i erstatning, skal ligge «på vestsiden av den ifølge reguleringsforslaget planlagte vei» og «skal holdes utenfor den planlagte regulering». At denne forutsetning for avtalen senere er opprettholdt, fremgår av den dokumenterte korrespondanse fra 1967 og av Raagaards og advokat Nygårds forklaringer om hva som passerte ved forhandlingsmøtet av 27. november 1967. Dette er ytterligere støttet ved tidligere ordfører Karlsens vitneprov. Også han oppfattet det slik at kommunens representanter under møtet gav Raagaard løfte om at veitraséen ikke skulle berøre den parsell Raagaard fikk i makeskifte. Når det i advokat Nygårds forslag til avtale i brev av 27. november 1967 er brukt ordene «overensstemmende med tidligere forslag», siktes det til makeskifteutkastet av 1965 og det som der er kommet til uttrykk om at den parsell Raagaard overtok, skulle være uberørt av veitraséen. Dette avtaleforslag ble godkjent av kommunestyret, og daværende ordfører Karlsen har forklart at han i kommunestyremøtet refererte makeskifteutkastet av 1965 og hva det innebar. Etter hans oppfatning måtte kommunestyrmedlemmene være klar over at avtalen medførte at den parsell Raagaard skulle

Side:230

overta, skulle være uberørt av veitraséen. Med hensyn til vurderingen av avtalen vises til det som er anført av herredsretten.

Henrik Raagaard har nedlagt slik påstand:

«Onsøy herredsretts kjennelse av 29. november 1969 stadfestes.

Rolvsøy kommune tilpliktes å betale Henrik Raagaard saksomkostninger for alle retter.»

Rolvsøy kommune gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig. I 1967 var traséen for Råkollveien ikke ferdigbehandlet, verken i kommunen, veivesenet eller Universitetets oldsakssamling. Dette var partene på det rene med under møtet 27. november 1967. Det var på det daværende tidspunkt ikke mulig for kommunen å binde seg med hensyn til veitraséen. Som vitne har da også kontorsjef Løvdal forklart at noe slikt løfte kunne kommunen umulig gi. Makeskiftekontraktens formulering «overensstemmende med tidligere forslag» viser til at det areal som ble makeskiftet, var det samme som det tidligere var forhandlet om. For øvrig anføres at selv om ordføreren under forhandlingsmøtet mot formodning skulle ha gitt et løfte om veitrasévalget, så er kommunen ikke bundet av det. Ordføreren var ikke legitimert til å gi et slikt løfte.

Med hensyn til behandlingen av advokat Nygårds avtaleforslag i de kommunale organer 28. november 1967, har den nåværende ordfører, Kåre Renmælmo, forklart at han ikke kan huske at trasévalget for Råkollveien ble nevnt, verken i formannskapsmøtet eller kommunestyremøtet, og heller ikke i det forutgående gruppemøte i Arbeiderpartiet. Han kan heller ikke huske at makeskifteutkastet av 1965 ble referert, og hadde ingen forestillinger om at kommunen skulle ha forpliktet seg med hensyn til trasevalg for Råkollveien. Tilsvarende forklaringer er gitt av Bjørn T. Aasland og Johan B. Sonstad, på den tid gruppeførere for henholdsvis Arbeiderpartiet og den borgerlige opposisjon. Kontorsjef Løvdal, som er sekretær for formannskap og herredsstyre i Rolvsøy, var under bevisopptaket sikker på at verken under formannskapsmøtet eller under kommunestyremøtet ble det gjengitt fra eller referert til makeskifteutkastet av 1965. Heller ikke av protokollen for møtet i kommunestyret 28. november 1967 fremgår det noe om dette. For øvrig anføres at kommunestyret ved inngåelsen av en privatrettslig kontrakt heller ikke kunne binde sin forvaltningsmessige myndighet til å regulere Råkollveien. Til dette kommer at veien nå er overtatt som fylkesvei.

Rolvsøy kommune har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Da forhandlingsmøtet 27. november 1967 fant sted, var den endelige trasé for Råkollveien ennå ikke fastlagt, og det var flere problemer knyttet til trasévalget. Det skulle derfor ha formodningen mot seg at kommunens representanter kunne stille i utsikt at

Side:231

kommunestyret ville binde seg til å sørge for at veien ikke ble lagt over det som var eller ble Raagaards eiendom. Kontorsjef Løvdal har da også gitt uttrykk for at «noe slikt løfte kunne man umulig gi.» Tidligere ordfører Karlsen har imidlertid under bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklart at Raagaard under møtet fikk «løfte om at veitraséen ikke skulle berøre den parsell han fikk i makeskifte». Det er ikke opplyst hva som er grunnen til at Karlsen på dette punkt har endret den forklaring han avgav for lagmannsretten, og jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til den meningsforskjell som foreligger om hva som ble sagt under møtet. Ordføreren kunne ikke alene binde kommunen med hensyn til valget av trasé for Råkollveien, og det er heller ikke hevdet at noen bindende muntlig avtale ble inngått under møtet 27. november 1967. Avgjørende må være om kommunestyret ved sin behandling 28. november 1967 av forslaget til makeskifteavtale direkte eller forutsetningsvis tok stilling til trasévalget. Jeg kan ikke se at dette er tilfelle. Kommunestyrets behandling foregikk på grunnlag av advokat Nygårds avtaleutkast av 27. november 1967, som han utarbeidet etter møtet samme dag. Dette utkast, som kommunestyret godkjente, inneholdt ingen direkte bestemmelser om trasévalget, og jeg finner etter de foreliggende forklaringer å måtte legge til grunn at spørsmålet om traséen for Råkollveien under møtet i kommunestyret heller ikke ble nevnt som en forutsetning for avtalen mellom Raagaard og kommunen.

Etter dette er jeg som lagmannsretten kommet til at kommunen ikke har påtatt seg noen kontraktsmessig forpliktelse til å sørge for at Råkollveien ikke ble lagt over det som var eller ble Raagaards eiendom. Jeg behøver derfor ikke gå inn på det subsidiære spørsmål om kommunen ved en kontrakt kunne binde seg til å gjennomføre en fremtidig regulering på en bestemt måte. Heller ikke behøver jeg å ga inn på betydningen av at Råkollveien senere er overtatt som fylkesvei.

Til avgjørelse for Høyesterett foreligger alene spørsmålet om Rolvsøy kommunes skjønnsbegjæring av 1. oktober 1969 skal tillates fremmet i forhold til Henrik Raagaard. Jeg behøver derfor ikke ta standpunkt til om Raagaard ut fra sine forutsetninger og tidligere ordfører Karlsens mulige utsagn under møtet 27. november 1967 er bundet av det makeskiftet som kommunestyret godkjente 28. november 1967.

Anken har ikke ført frem, men etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Bevismessig sett har saken stått i en noe annen stilling for Høyesterett enn for lagmannsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:232

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Gundersen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens kjennelse (sorenskriver Viggo Dunér med skjønnsmenn): - - -

Rettens oppfatning av saken er:

Det er åpenbart at Rolvsøy kommune hele tiden har ønsket å unngå ekspropriasjon når det gjelder grunn til Haugeåsen Ungdomsskole. Såvel i 1965 som i 1966 og 1967 har det vært arbeidet for å komme til en ordning for det arealet som måtte erverves til skolen fra Henrik Raagaard. Først forhandlet man om makeskifte, men det førte ikke frem fordi kommunen ikke kunne inngå noen avtale før Båkollveiens trasé var brakt på det rene. Etterhvert ble forholdene for kommunen mere og mere prekære ettersom arbeidet på skolen skred frem. Etter det som er kommet frem synes 1967 å ha vært kommunens siste mulighet for å få en ordning istand hvis ikke arbeidene med idrettsplassen helt måtte stanses, med de økonomiske konsekvenser dette ville få for en senere fortsettelse av arbeidet. Da veitraseen fremdeles var uklar, har man forsøkt å forhandle om salg. Disse forhandlinger kom imidlertid aldri ordentlig i gang, fordi den pristakst som ble holdt ikke kunne godtas av Raagaard. Det var da intet annet å gjøre enn å fortsette forhandlingene om et makeskifte. Såvidt retten kan forstå må situasjonen i november 1967 ha vært slik at kommunen nær sagt for enhver pris måtte få rådighetsrett over det arealet som skulle erverves fra Raagaard. Ifølge post 2 i avtalen av 27. november 1967 skal kommunen som makeskifte overdra ca. 4 dekar av sin eiendom øst for Henrik Raagaards eiendom «overensstemmende med tidligere forslag.» Raagaard har bestemt hevdet, støttet av sin prosessfullmektig, at det forslaget det her siktes til var makeskifteutkastet av 1965. Retten kan ikke se at det foreligger noe annet forslag til makeskifte. Dette må også kommunens forhandlingsrepresentanter ha vært klar over, og det var da deres plikt å informere formannskap og kommunestyre om hva det lå i disse ordene. Da kommunestyret i møte den 28. s.m. har godkjent avtalen, plikter kommunen å overholde den. Retten er enig med Raagaard i at det ville føre til helt uholdbare forhold så fremt en kommunes ord ikke skulle være til å stole på. Ved å inngå avtale påtok kommunen seg ansvaret for at avtalen ble oppfylt. Kommunen kan ikke påberope seg at den foreliggende veitrasé er den eneste som kan gjennomføres på en for kommunen fordelaktig måte. Det er på det rene at det foreligger andre alternativ som er brukbare, men de medfører muligens større utgifter for kommunen. Dette fritar ikke kommunen for å overholde avtalen

Retten er ikke enig i kommunens anførsel om at en avtale som den foreliggende er uforbindende for reguleringsmyndighetene. Så langt er imidlertid retten enig med kommunen: Ingen kommune kan inngå en avtale som for all fremtid hindrer kommunen fra å gjennomføre en regulering eller foreta en ekspropriasjon med hjemmel i lov. Det ville være det samme som å stanse utviklingen. En inngått avtale av denne

Side:233

art kan bare gjelde så lenge forholdene ikke er vesentlig endret, men så langt må også kommunen være bundet. I den foreliggende sak har kommunen hatt full oversikt over hele det område som omgir Haugeåsen Ungdomsskole. Kommunen kunne ha ekspropriert Raagaards grunn til skoleformål, og kommunen kunne ha vedtatt sin reguleringsplan og satt igang ekspropriasjon av grunn til Råkollveien overensstemmende med reguleringsplanen. Når kommunen har valgt forhandlingsveien, og denne har ledet til et resultat, plikter kommunen å respektere dette resultat.

Fra kommunens side er det hevdet at Kommunaldepartementet har godkjent reguleringsplanen etter nøye å ha vurdert alle de foreliggende dokumenter, og at en domstol da er avskåret fra å avvise en ekspropriasjonsbegjæring på grunnlag av reguleringsplanen. Heri er retten ikke enig. Domstolen kan ikke undras adgangen til å avgjøre om Raagaard har ervervet en særskilt rett som er krenket av reguleringsplanen. I det foreliggende tilfelle er det etter rettens oppfatning ikke bare istandbrakt en reguleringsplan som er i direkte strid med avtalen om hvor den planlagte Råkollvei skal gå, men reguleringsplanen omfatter også den eiendom som er tilskjøtet Raagaard under makeskiftet, og som etter post 2 i makeskifteutkastet fra 1965 skulle holdes utenfor den planlagte regulering. Det kan ikke påberopes at nevnte post 2 ikke gjelder fordi Raagaard har godtatt makeskiftet skjønt det går en kraftlinje over eiendommen. Dette må bare sees som en velvillig innrømmelse fra Raagaards side. Raagaard har dessuten forklart at han ikke aktet å bebygge eiendommen, men bare la den ligge som en støtpute mellom sin eiendom og veien. At dette betyr meget for Raagaard går også frem av at han under hovedforhandlingen tilbød seg å gi kommunen fri grunn til Råkollveien såfremt man valgte det tidligere forkastede alternativ 3, eller en tilsvarende løsning.

Da Rolvsøy kommune etter foranstående finnes å ha handlet rettsstridig, må begjæringen om ekspropriasjon avvises for hans vedkommende. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans Østgaard, Erling Haugen og Alf W. Østensen):

Slik saken foreligger for lagmannsretten er saksforholdet som følger:

I 1965 hadde Rolvsøy kommune besluttet å bygge en ungdomsskole på en eiendom på ca. 60 mål som kommunen eide og som lå dels nord og dels vest for Henrik Raagaards eiendom Rå i Rolvsøy. Da byggeplanene var utarbeidet, kom man til at man ville få den heldigste plassering av skolebygget dersom man la det slik at en del av det kom inn på Raagaards eiendom. Det ble holdt et møte hos Raagaard mellom denne, skoleinspektør Renmelmo, kontorsjef Løvdal og den daværende kommuneingeniør. Under møtet ble spørsmålet om Raagaard var villig til å avstå grunn til skoletomten drøftet. Raagaard sa seg ikke villig til å gå med på avståelse. Imidlertid ble det fra Løvdals side reist spørsmål om et mulig makeskifte med grunn som kommunen eide og som grenset til Raagaards eiendom i sydvest. Raagaard tok kontakt med høyesterettsadvokat Braaten. Denne satte opp et utkast til makeskiftekontrakt mellom Raagaard og kommunen. Utkastet er datert 15. august 1965:

Side:234

«Undertegnede Rolvsøy kommune v/ordføreren og Henrik Raagaard er blitt enige om følgende:

1. Henrik Raagaard overdrar til Rolvsøy kommune det areal av sin eiendom, gnr. 138, bnr. 11 og 12 i Rolvsøy, som ifølge foreliggende planer omfattes av den planlagte skoletomt mot å få erstatning i grunn m2 for m2 på østsiden av Henrik Raagaards eiendom og på vestsiden av den ifølge reguleringsforslaget planlagte vei.

2. De arealer som skal makeskiftes, skal være ubeheftede og overdras til eiendom. Det areal som Henrik Raagaard mottar skal ikke være beheftet med byggeforbud i anledning kraftledning og heller ikke på annen måte reguleringsmessig klausulert, likesom det skal holdes utenfor den planlagte regulering. - - -

4. Med hensyn til den nuværende trebestand på det areal som Raagaard avgir, forholdes således: Alle trær som er over 12 cm i diameter, målt utenpå bark i brysthøyde (130), erstattet av kommunen med kr. 50 pr. stk. Den øvrige trebestand tilfaller kommunen vederlagsfritt. - - -»

I det forslaget til reguleringsplan som da forelå og som det siktes til i kontraktsutkastet var Råkollveiens trasé lagt så langt mot øst at en god del av kommunens grunn mellom veitraséen og Raagaards eiendom i vest ville bli uberørt av veien.

Det kom ikke til enighet i 1965, og grunnspørsmålet hvilte til i februar 1967 da kommunen anmodet om nye forhandlinger.

Høyesterettsadvokat Braaten var imidlertid gått over i annen virksomhet, og Raagaard antok i stedet advokat Kjell Nygård som juridisk rådgiver og fullmektig.

Kommunen arbeidet stadig med planer for veien til ungdomsskolen og utarbeidet flere traséer som imidlertid i tur og orden ble kassert. Enten ga de for sterk stigning eller en uheldig innføring på riksveien eller ble de for dyre eller stanset av forbud i henhold til loven om fredning av oldsaker.

Spørsmålet om et mulig kjøp av den grunn av Raagaards eiendom som trengtes til skolen ble tatt opp, og det ble holdt en konferanse den 31. mai 1967 mellom advokat Nygård som representant for Raagaard og ordføreren og kontorsjefen i Rolvsøy som representanter for kommunen.

Under denne konferanse tilbød kommunen å kjøpe grunn til skoletomt etter en pris på kr. 10,- pr. m2, men da pristakst ble holdt, ble denne pris ikke godkjent, og Raagaard ville ikke selge til pristaksten.

I den følgende tid var det stadig kontakt mellom partene om en mulig løsning. Den 11. oktober 1967 skrev advokat Nygård til Raagaard som følger:

«Jeg har idag forhandlet med kontorsjef Løvdal og ordfører Karlsen om parsellen til skoletomten. Det er ikke vanskelig å forstå at de begge har store vanskeligheter med å gjennomføre løsningen etter den antydede planen, nemlig kjøp for kr. 10,- pr. m2. - Pristaksten har vel slått bena vekk under denne planen. Jeg har gitt beskjed om at skytingen må stanse. Vi har tatt opp den gamle planen om makeskifte. Så vidt jeg forstår, kan kommunen gå med på å bytte bort sin parsell på 4,7 dekar mot 1,5 dekar til skoletomt. - Vi får da naturligvis ulempen

Side:235

ved at vegen kan forskyves lengere vest, men det innebærer i tilfelle at du må få erstatning for området.

Rolvsøy kommune har nå stort hastverk, Jeg lovte å kontakte deg straks, men da du ikke var til stede, må jeg skrive om saken.

Kanskje du kontakter meg når du har sett nærmere på den.

Etter kontakt med Raagaard skrev så advokat Nygard den 23. oktober til kommunen bl.a.:

« - - -jeg har forelagt Deres siste forslag for herr Raagaard.

Han hevder at så lenge det er helt uavgjort med hensyn til den nye veien, finner han det altfor vilkårlig å gå med på noe makeskifte som foreslått. Han mener at han har risikoen for at det ikke blir noe igjen av den parsellen han får i bytte, hvis veien blir forskjøvet.»

Kommunen var etterhvert kommet i tidsnød med hensyn til gjennomførelsen av byggingen av ungdomsskolen, og i slutten av november 1967 ble det en rask avslutning av forhandlingene.

I brev av 27. november 1967 til Rolvsøy kommune henviste advokat Nygård først til en konferanse han samme dag sammen med Raagaard hadde hatt med ordføreren og kontorsjefen i Rolvsøy kommune. Han ga så en oversikt over sakens utvikling slik han så den og konkluderte slik:

«Etter de forhandlinger som i dag er ført, ble man enige om følgende forslag til løsning av saken.

1. Rolvsøy kommune overtar det arealet som nå trengs, til resten av skoletomten, cirka 1 1/2 dekar av gnr. 138, bnr. 11 og 12 i Rolvsøy.

2. Rolvsøy kommune overdrar, makeskifter, cirka 4 dekar av sin eiendom, ikke beheftet med byggeforbud, øst for Henrik Raagaards eiendom til ham, overensstemmende med tidligere forslag.

3. Som ulempeerstatning og for trær betaler Rolvsøy kommune kr. 8000,- - kroneråttetusen -, til Henrik Raagaard.

4. Partene utsteder skjøte på de i nr. 1 og 2 nevnte parseller.

5. Rolvsøy kommune har gjerdeplikt.

6. Rolvsøy kommune betaler alle omkostninger ved denne handelen.»

Brevet ble som det fremgår av teksten skrevet samme dag som konferansen ble holdt.

Allerede den følgende dag, 28. november, ble Raagaards tilbud behandlet, først i møter i gruppene i herredsstyret og deretter i herredsstyremøte der det enstemmig ble godkjent.

Det ble senere foretatt oppmålings- og skylddelingsforretninger over parsellene. Det areal Raagaard avga viste seg å være 1617,93 m2 og det han mottok 4150 m2. Det sist nevnte areal fikk bnr. 188 under gnr. 137. Makeskifteskjøte ble undertegnet 20. mai 1968. Det ble av advokat Nygård sendt til tinglysning i begynnelsen av juni samme år. Over det areal Raagaard ervervet gikk en høyspent kraftlinje. Det hvilte følgelig byggeforbud på en del av arealet.

Imidlertid hadde spørsmålet om reguleringen av bl.a. Råkollveien stadig vært under behandling. I 1967 hadde arkitektene Arntzen og Solheim muntlig fått i oppdrag å utarbeide en plan. Denne plan ble lagt frem 7. juni 1968 og godkjent av Rolvsøy bygningsråd i møte den 11. samme måned. Planen ble så lagt ut til offentlig ettersyn i henhold til bygningslovens §27. Det kom protester fra Sverre Hauge og fra Henrik Raagaard, begge ved advokat Nygård. Protesten på vegne av Raagaard,

Side:236

som er datert 20. juni 1968 viste til det inngåtte makeskifte uten at teksten i punkt 2 i kontrakten ble nevnt. De siste avsnitt i protesten lyder:

«Rolvsøy kommune måtte imidlertid ha saken i orden straks av hensyn til byggingen av den nye skolen, og under det presset og forsikring om at veien ikke ville bli forskjøvet så langt vest, gikk han med på makeskiftet. Veien legges imidlertid nå akkurat der hvor gårdbruker Raagaard ikke ville ha den, og hvor han mente han fikk forsikring om at den ikke skulle bli lagt.

Den fremlagte reguleringsplan vil by på mange ulemper for herr Raagaard. - Han vil få bebyggelsen helt inn på sitt bolighus og høyt over dette. - Han vil dessuten få betydelige ulemper av den planlagte veien. Den vil gjøre gnr. 137, bnr. 188 helt ubrukelig til annet formål§.

Den fremlagte planen er etter herr Raagaards oppfatning helt i strid med de forutsetninger som lå til grunn for det inngåtte makeskiftet.

Herr Raagaard kan ikke finne seg i at kommunen går fram på denne måten, og jeg tør på hans vegne anmode om at reguleringsplanen blir endret.»

Bygningsrådet fattet i møte 2. oktober 1968 slikt vedtak:

«Etter innkomne protester til reguleringsplanen foreslår bygningsrådet at en forsøker å få godtatt en veitrace for Råkollveien lenger øst ved å anke Oldsakssamlingens standpunkt med hensyn til helleristningene på Sverre Hauges eiendom, overfor Kirke- og Undervisningsdepartementet, dette før bygningsrådet ferdigbehandler planen»

Bygningsrådets vedtak ble behandlet i møte 17. oktober 1968. l innstillingen til formannskapet heter det bl.a.:

«Spørsmålet om godkjenning av en eventuell ny trace lenger øst ble forelagt overingeniør Njå ved Østfold Vegkontor i møte 15. ds. Fra Vegvesenets side kunne de neppe tenke seg å godkjenne en slik løsning, og anbefaler sterkt at den planlagte trace, innlagt på reguleringskart dat. 7.6.-68 ble bibeholdt.»

Formannskapet fattet slikt vedtak:

«På grunn av de uttalelser som ble avgitt av overingeniør Njå ved fylkets vegkontor i forbindelse med en eventuell endring av vegtraceen, finner en ingen grunn til å forelegge saken for Kirke-og Undervisningsdepartementet.

Saken blir å sende tilbake til bygningsrådet med anmodning om å ferdigbehandle planen.»

Den følgende dag behandlet bygningsrådet saken. Det heter i protokollen om denne:

«102/68. Saken er tidligere behandlet som sak 46/68 og 82/68. Det vil komme forslag om at Råkollveien skal bygges som et fylkesveianlegg med 50 % støtte til anleggsutgiftene fra fylket.

En har hatt en konferanse med planleggingssjefen hos vegsjefen, og det blir opplyst at med de andre traceer for Råkollveien enn den som er foreslått i den nåværende reguleringsplan vil det bli vanskelig å få støtte til. Fylket overtar veien som fylkesvei etter at veien er bygd med støtte.

Vedtak: Bygningsrådet godkjenner planen. Et medlem var ugild i saken.»

Planleggingssjefen var overingeniør Njå.

Side:237

Rolvsøy kommunestyre behandlet som nevnt i innledningen reguleringsplanen i møte 12. november 1968 og godkjente den og den ble - som også allerede nevnt - stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 31. januar 1969.

Det areal som ble søkt ervervet fra Raaraard var på ca. 2725 m2. Av arealet var ca. 375 m2 av den grunn han hadde overtatt ved makeskiftet og resten altså av den grunn som han eide fra før makeskiftet.

I møter i Østfold fylkesvegstyre 16. og 17. september 1969 ble det besluttet å bevilge penger til anlegget av Råkollveien i 1970 og 1971 og veien ble dermed tatt opp som fylkesveianlegg. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat en herredsretten. En ser forholdet slik at i den avtale som ble sluttet mellom Raagaard og Rolvsøy kommune ved tilbudet av 27. november 1967 og kommunestyrets aksept av neste dag, kan en ikke legge at kommunen forpliktet seg til å sørge for at Råkollveien ikke ble lagt over det som var eller ble Raagaards eiendom. En slutter seg i alt vesentlig til de betraktninger som er fremholdt fra kommunens side til begrunnelse for dette syn.

En nevner spesielt at tidligere ordfører Kristian Karlsen og kontorsjef Tore Løvdal begge har forklart at de ikke kan huske noe om at det under møtet 27. november 1967 ble gitt uttrykk fra den annen side for at det var en forutsetning for Raagaard at Råkollveien ikke ble lagt over hans grunn. Begge har imidlertid ment at alle trodde og håpet at veien skulle bli lagt lenger øst enn den ble etter den endelige reguleringsplan. En må anta at dette i virkeligheten var stillingen. En ser forholdet slik at den uklarhet med hensyn til reguleringsspørsmålet som tidligere hadde hindret kommunen i å binde seg til å legge veien øst for Raagaards grunn, fremdeles var til stede, og at hvis Raagaard og hans advokat uttalte seg så klart som det nå hevdes fra Raagaards side, er det nærmest utenkelig at ikke kommunens forhandlere ville informere kommunestyret om Raagaards forutsetning. Både ordføreren og kontorsjefen må antas å ha vært på det rene med at kommunen ikke alene hadde hånd over hvor Råkollveiens trasé skulle gå. Det var her til overflod blitt tydelig markert ved den behandling traséspørsmålet hadde fått inntil da. At kommunestyret skulle binde seg i trasévalget ville derfor fremstå for dem som svært ekstraordinært. Det er imidlertid intet som tyder på at ordføreren eller kontorsjefen har nevnt noe for kommunestyret om en ikke formulert forutsetning.

En sterk indikasjon på at uttrykket «overensstemmende med tidligere forslag» ikke siktet til veiens trase finner en i at advokat Nygård ikke påberopte seg dette uttrykk i sin protest av 20. juni 1968 mot den da fremlagte reguleringsplan. - - -