Rt-1971-325

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1971-03-18
Publisert:	Rt-1971-325
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 35B/1971
Parter:	(privat straffesak): A (høyesterettsadvokat Olav Hestenes) mot 1. Redaktør B 2. Redaksjonssekretær C 3. X-avis v/redaktør D (høyesterettsadvokat Helge Haavind)
Forfatter:	Stabel, Bendiksby, Roll-Matthiesen, Bølviken, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §249, Straffeprosessloven (1887) §133, §387, §246, §247, §250, §431

Dommer Stabel: Ved stevning av 27. november 1966 reiste sivilingeniør A privat straffesak mot redaktør B og avisen Aftenposten med utgangspunkt i en rekke utsagn som var inntatt i avisen i tidsrommet 19.-28. oktober 1963, og som A anså ærekrenkende for seg. På grunnlag av stort sett de samme utsagn reiste han ved særskilt

Side:326

stevning av 7. mars 1969 tilsvarende sak mot redaksjonssekretær C i Aftenposten. I begge saker ble reist krav om straff, mortifikasjon, erstatning og oppreisning.

I medhold av straffeprosesslovens §133 første ledd ble de to søksmål fremmet som én sak ved Oslo byrett. For noen av utsagnenes vedkommende ble saksbehandlingen besluttet utsatt, mens tre ble tatt opp til særskilt avgjørelse. Dette gjelder følgende:

1. Overskrift: «Brev om nasjonalisering ble sendt bak statsrådens rygg. A og ekspedisjonssjef i Industridepartementet tok saken i egne hender.»

2. «I de dokumenter advokat Nordhus har sendt myndighetene finnes det, efter hva Aftenposten har fått opplyst, flere telegrammer sendt fra Tyskland til hans kvinnelige forretningsforbindelse. Et par av telegrammene omhandler lån som han skal ha oppnådd for henne hos tyske forbindelser.»

3. «A skal ha pålagt skraphandlersken gjennom en stråmann å kjøpe pukkverket, for så å selge det - med en viss fortjeneste til ovennevnte firma. Skraphandlersken har i sin forklaring sagt at salget fant sted på denne måte, men samtidig hevder hun at hun aldri har fått noe av fortjenesten. Et kjent og velrenommert firma i Kongsberg var interessert i dette pukkverk og inngav anbud på det til Statens Boligog Eiendomsdirektorat. Før dette anbud var blitt behandlet hadde imidlertid byråsjef A solgt det via skraphandlersken.»

Byrettens dom for disse tre utsagns vedkommende ble avsagt 27. juni 1970 og har denne domsslutning:

«1. Følgende overskrift i Aftenpostens aftennummer for 28. oktober 1963 kjennes død og maktesløs for så vidt angår A: «Brev om nasjonalisering ble sendt bak statsrådens rygg. A og ekspedisjonssjef i Industridepartementet tok saken i egne hender.»

2. For øvrig frifinnes de saksøkte B, C og Aftenposten v/redaktør D.»

Dommen ble på ett punkt avsagt under dissens. En av domsmennene fant at utsagn nr. 1 ikke var ærekrenkende slik det var inntatt i avisen. Han fant også at sannhetsbevis var ført for utsagnet.

Om saksforholdet og partenes anførsler henviser jeg til byrettens domsgrunner.

Over den frifinnende del av dommen erklærte A anke til Høyesterett den 8. juli 1970. Anken var begrunnet med: «a) uriktig lovforståelse, b) uriktig lovanvendelse, c) feilaktig bevisvurdering, d) uriktig straffutmåling eller manglende straffutmåling.» I et senere prosesskrift av 26. september 1970 ble det videre gjort gjeldende at domsgrunnene var utilstrekkelige.

Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 29. september 1970 ble anken henvist til Høyesterett for så vidt den gjaldt utsagn nr. 1 og 3. I medhold av straffeprosesslovens §387

Side:327

fjerde ledd ble den derimot avvist for så vidt den gjaldt utsagn nr. 2.

As ankeerklæring var uklar, uoversiktlig og i stor utstrekning rettet mot sider av dommen som Høyesterett ikke kunne prøve. Under ankeforhandlingen for Høyesterett har hans prosessfullmektig imidlertid begrunnet og presisert ankegrunnene i et prosesskrift datert 15. mars 1971 som jeg finner grunn til å referere i sin helhet:

«I tilknytning til anken meddeles: Ad utsagn nr. 1 om «nasjonaliseringen».

Det hevdes at byretten har anvendt loven feilaktig når den har frifunnet B for straff. Det bestrides ikke at B har handlet til berettiget ivaretagelse av andres tarv. Han har imidlertid ikke utvist tilbørlig aktsomhet efter strl. §249, nr. 3, slik aktsomhetskravet er å forstå efter norsk rett.

Subsidiært vil det bli hevdet at domsgrunnene er så mangelfulle at det ikke kan ses om loven er riktig forstått.

Dommen vil bli krevet opphevet forsåvidt dette punkt angår. Ad. utsagn nr. 3 om «pukkverket».

Hva angår

1. avsnitts 1. setning har byretten riktignok funnet uttalelsen ærekrenkende men har så ansett sannhetsbevis ført.

Det hevdes at byretten her har stillet for små krav til sannhetsbevisets styrke efter strl. §249, nr. 1 og ihvertfall, subsidiært, har gitt så sparsomme premisser for sitt standpunkt at man ikke med trygghet kan fastslå riktig lovanvendelse og bevisvurdering.

Hva angår

1. avsnitts 2. setning anføres at byretten har tatt feil når den er kommet til at uttalelsen ikke er ærekrenkende. Sees uttalelsen i sammenheng med utsagnet forøvrig, rammes det ganske utvilsomt av strl. §246 og §247. Under enhver omstendighet er domsgrunnene mangelfulle.

Hva angår

2. avsnitt som byretten ikke har funnet ærekrenkende, hevdes at byretten likeledes har tatt feil. Uttalelsen inneholder klar beskyldning om at den ankende part har «jukset» med offentlige anbud. Subsidiært anføres at domsgrunnene på dette punkt er ganske utillatelig kortfattede og utilstrekkelige.

Av foranstående vil forståes at der ikke kreves dom for erstatning og oppreisning i Høyesterett. Oppheves byrettens dom vil byretten måtte ta stilling til disse spørsmål efter fornyet behandling, eventuelt sammen med behandlingen av de 2 utsagn i saken som byretten ennu ikke har vurdert.

Får den ankende part ikke medhold i Høyesterett får Eidsivating lagmannsrett ta stilling til spørsmålene efter den sivile anke som er inngitt dit.

Påstanden vil gå ut på opphevelse og tilkjennelse av saksomkostninger.»

As anførsler faller ellers i stor utstrekning sammen

Side:328

med hans prosedyre for byretten. Jeg kommer i noen grad tilbake til anførslene under min drøftelse av de enkelte utsagn anken gjelder.

A har nedlagt denne påstand:

«1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

2. Ankemotpartene dømmes til å betale den ankende part sakens omkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene har akkviescert ved punkt 1 i byrettens dom. For så vidt angår den frifinnede del av dommen, som anken gjelder, gjør de under henvisning til sin prosedyre for byretten gjeldende at dommen er riktig i resultatet og begrunnelsen. De understreker den ekstraordinære situasjon som forelå i oktober 1963 etter at søkelyset var blitt rettet mot administrasjonen i Industridepartementet, en situasjon som på den ene side la en klar plikt på pressen til å holde offentligheten fortløpende orientert og på den annen side gjorde at den måtte handle under et svært tidspress. Man kan heller ikke se bort fra at A da utsagnene ble offentliggjort, nettopp var blitt siktet for alvorlige straffbare forhold i sin embetsskjøtsel og senere ble dømt til fengsel i 21/2 år. Under disse omstendigheter kan pressens omtale av ham i de kritiske dagene ikke med rimelighet veies på gullvekt. En viss unøyaktighet i uttrykksformen må aksepteres så lenge den ikke var egnet til å skape et annet billede av A enn det hans egne handlinger har gitt grunnlag for. - Også ankemotpartenes anførsler kommer jeg i noen grad tilbake til i det følgende.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: «1. Byrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å betale ankemotpartene sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg behandler anken punktvis stort sett i tilslutning til systematikken i det nettopp refererte prosesskrift fra As prosessfullmektig datert 15. mars 1971: Utsagn nr. 1 om «nasjonaliseringen».

A gjør gjeldende at det er et strengt krav straffeloven stiller til en injuriant ved bestemmelsen i §249 nr. 3 om at han, hvis han vil påberope seg straffrihet, må godtgjøre at han «i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet». Av en avis's ansvarshavende må det kreves at et ærekrenkende utsagn ikke blir offentliggjort uten at dets riktighet er blitt aktivt kontrollert. Noen slik kontroll har redaktør B ikke foretatt i dette tilfelle, han har stolt på sine kilder - Norsk Telegrambyrå og Morgenposten - og ikke gjort noe for å verifisere riktigheten ved henvendelse til noen som hadde førstehånds kjennskap til saken, eksempelvis departementsråd Skjerdal eller ekspedisjonssjef Hammel i Industridepartementet eller dettes tidligere statsråd, Holler. Ved en slik henvendelse ville det straks ha blitt oppklart at ingen illojalitet lå til grunn for departementets behandling av «nasjonaliseringsspørsmålet» i 1963. Den ting at beskyldningen ble rettet mot en mann som

Side:329

på forhånd var i offentlighetens søkelys og siktet for straffbare forhold, kan ikke påberopes som unnskyldning for avisen. Snarere skulle det skjerpet aktsomhetsplikten.

Den subsidiære anke over domsgrunnene er begrunnet dels med at disse er meget knappe ved vurderingen av hva redaktør B kunne og burde ha gjort for å verifisere utsagnet, dels med at de inneholder selvmotsigelser og uklarheter i omtalen av hans personlige medvirkning ved utformingen av utsagnet og hvilket kjennskap han hadde til dets ærekrenkende karakter.

Når ankemotpartene på sin side hevder at lovens aktsomhetskrav er oppfylt, tar de utgangspunkt i at straffelovens §246 §247 etter deres oppfatning i alle tilfeller forutsetter forsett eller uaktsomhet med hensyn til utsagnets usannhet. De mener dette fremgår av bestemmelsen i §249 nr. 1. På denne bakgrunn kan unntaksbestemmelsen i §249 nr. 3 - som er gitt til vern for blant annet den som har uttalt seg til berettiget varetakelse av eget eller andres tarv - ikke tolkes så strengt at enhver form for uaktsomhet fører til straffansvar. Ordet «tilbørlig» gir anvisning på en konkret avveining hvor det også må tas hensyn til viktigheten av pressens informasjonsoppgave. I det foreliggende tilfelle visste alle informerte pressefolk - herunder både B og hans kilder - at spørsmålet om nasjonalisering av bergverkene i realiteten var henlagt av Stortinget i 1957. As medvirkning til Industridepartementets brev av 16. september 1963 kunne da bare oppfattes på én måte: den som fikk uttrykk i det påklagede utsagn. Av Aftenpostens ansvarshavende kunne det ikke med rimelighet kreves noen undersøkelser i tillegg til dem som allerede var foretatt av avisens kilder.

Jeg er under noen tvil kommet til at anken under dette punkt må tas til følge.

Innledningsvis nevnes at jeg ikke er enig i den tolking av straffelovens §246 og §247 sammenholdt med §249 nr. 1 som ligger til grunn for ankemotpartenes prosedyre. Det er etter lovens system klart - mener jeg - at en usann ærekrenkelse som utgangspunkt er straffbar uten hensyn til om injurianten var eller burde vært klar over usannheten. Regelen i §249 nr. 3 betegner et positivt unntak fra dette prinsipp, og det er et strengt krav som her stilles til injurianten ved bestemmelsen om at han må godtgjøre at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet. Dette krav gjelder også overfor pressen, selv om det ved vurderingen i det enkelte tilfelle naturligvis også må tas hensyn til viktigheten av pressens informasjonsoppgave og de faktiske muligheter som foreligger for verifisering. Det er selvsagt at en avis ikke uten videre kan holde seg til hva som har stått i en annen avis. Heller ikke meldinger fra Norsk Telegrambyrå kan i alle tilfeller bringes videre ansvarsfritt uten verifisering. Hva som kan kreves av overveielser og - eventuelt - av aktiv kontroll, vil bero på situasjonen i hvert tilfelle.

Så vidt jeg har forstått, er ankemotpartene ikke uenige i det som her er sagt. Når de i dette tilfelle anser redaktøren vernet

Side:330

ved straffelovens §249 nr. 3, er det under hensyn til den spesielle situasjon som forelå da utsagnet ble offentliggjort i oktober 1963 og de særlige krav den stillet til pressen når det gjaldt å holde offentligheten fortløpende orientert om utviklingen av «A-saken». Det samme er grunnlaget for byrettens avgjørelse.

Jeg er enig i at situasjonen var spesiell og i at Aftenpostens redaktør stod overfor en vanskelig oppgave ved vurderingen av om - og i tilfelle på hvilken måte - avisen skulle behandle de allerede offentliggjorte opplysninger om det brev som den 16. september 1963 ble sendt fra Industridepartementet til en rekke organisasjoner m.v. angående nasjonalisering av bergverkene. Etter omstendighetene er jeg imidlertid kommet til at kravene i straffelovens §249 nr. 3 ble tilsidesatt ved uttrykksmåten i den overskrift som ble satt over det Aftenposten skrev om saken i aftennummeret den 28. oktober. Det er denne overskriften som er nærværende straffesaks gjenstand. Overskriften bruker et sterkt uttrykk for såvidt det sies at brevet ble sendt «bak statsrådens rygg». Dette spesielle uttrykk har ingen direkte parallell i Morgenpostens (ellers atskillig krassere) oppslag om morgenen samme dag og enn mindre i Norsk Telegrambyrås mer forsiktige meldinger.

Av byrettens domsgrunner fremgår at Aftenpostens hovedkilde - journalist Ivar Johansen i Morgenposten - hadde gjort visse undersøkelser til verifisering av det han skrev. Det fremgår ikke av domsgrunnene om redaktør B var kjent med disse undersøkelser, og som saken ligger an er det etter min mening unødvendig å ta standpunkt til om så var tilfelle. Jeg ser det nemlig som avgjørende i saken at ingen henvendelse var rettet til noen av de embetsmenn i Industridepartementet som direkte eller indirekte ble rammet av beskyldningen om illojalitet. Jeg er enig med A i at en telefonhenvendelse til høyere embetsmenn i Industridepartementet antakelig ville ha klarlagt sammenhengen med departementets brev og fjernet mistanken om at A eller andre illojalt hadde gått bak statsrådens rygg. Byretten har gått ut fra at departementets behandling av saken skyldtes en misforståelse som hadde sitt utspring i at departementet var blitt uriktig orientert fra Stortinget om hva som var blitt bestemt ved dettes vedtak av 5. juli 1957. Blant annet dette forhold - som ingen utenfor departementet synes å ha vært kjent med - må jeg anta ville blitt oppklart gjennom en henvendelse til en eller flere av departementets embetsmenn. Og jeg antar at det etter omstendighetene var oppfordring for avisenes ansvarshavende til å søke utsagnet verifisert ved en henvendelse som nevnt. I denne forbindelse legger jeg blant annet vekt på den oppsiktsvekkende karakter av de meldinger som Morgenposten og Telegrambyrået brakte. Uansett hvilke mistanker man ellers hadde til A, måtte det etter min mening fremstille seg som ikke bare oppsiktsvekkende, men som direkte usannsynlig, at han eller andre

Side:331

embetsmenn i Industridepartementet skulle ha ansett det mulig å drive nasjonaliseringspolitikk bak ryggen på sin statsråd. Muligheten av at en misforståelse forelå, burde ha fremstillet seg som nærliggende.

Jeg mener etter dette at byrettens frifinnelse av redaktør B bygger på en uriktig anvendelse av straffrihetsregelen i straffelovens §249 nr. 3, og at dommen for så vidt må oppheves.

Jeg tilføyer at domsgrunnene etter min mening ikke lider av noen uklarhet som kan ha påvirket resultatet, men går ikke nærmere inn på dette etter det syn jeg har på lovanvendelsen. Utsagn nr. 3 om «pukkverket». Første avsnitt.

Dette avsnitt inneholder to setninger. Etter prosedyren for Høyesterett ser jeg det som et hovedpunkt i As angrep på denne del av dommen at byretten ikke har vurdert de to setninger i sammenheng. Var det gjort - hevder han - ville det ha fremstillet seg som klart at han gjennom utsagnet ble beskyldt ikke bare for å ha arrangert Es kjøp av pukkverket gjennom stråmann, men også for å ha vært ute etter penger til seg selv. Og i byrettens meget tynne begrunnelse er det ikke en gang påberopt noe bevis som dekker den siste del av beskyldningen. Byretten støtter seg i det vesentlige til lagmannsrettens dom i straffesaken mot A. Men slik spørsmålet til lagretten om utroskap ved salget den gang ble formulert, er intet avgjort ved dommen om hvor vidt det ble oppnådd noen fortjeneste på salget av pukkverket til E. Det virkelige forhold er at den fortjeneste E hadde på sitt videresalg til Sverre Landsverk, skrev seg fra verdier som ikke hørte til pukkverket, og som A aldri hadde disponert over. Staten har ikke tapt noe ved hans disposisjon over pukkverket, og selv har han ikke hatt en øres inntekt av den. Disse forhold har byretten overhodet ikke kommet inn på, den har da stillet for små krav til sannhetsbevisets styrke, og den har under enhver omstendighet gitt en for knapp begrunnelse for sitt resultat.

Videre angriper A byrettens avgjørelse om at annen setning isolert sett ikke inneholder noen beskyldning mot ham. I virkeligheten inneholder den en meget alvorlig beskyldning - nemlig den at han på Es bekostning skal ha tilegnet seg fortjenesten på videresalget. Byrettens avgjørelse er her selvmotsigende på bakgrunn av det som også er sagt i domsgrunnene om at det ikke er ført noe sannhetsbevis for riktigheten av Es forklaring om hva inntekten ved videresalget ble brukt til.

Ankemotpartene hevder at byrettens avgjørelse er riktig i resultatet og tilstrekkelig begrunnet.

Jeg er kommet til at anken under dette punkt ikke kan føre frem.

Side:332

Hva angår første setning i utsagnet, må jeg nærmest se anken som et angrep på byrettens bevisvurdering for så vidt den anså sannhetsbevis ført for at A hadde «pålagt» E gjennom en stråmann å kjøpe pukkverket for å selge det med en viss fortjeneste til Kongsbergfirmaet. Det er ingen feil at byretten i så henseende - etter å ha vurdert også andre beviser - har lagt stor vekt på straffedommen mot A på det punkt hvor han ved denne ble funnet skyldig i utroskap ved salg av pukkverket. Og det er selvsagt ingen feil at As bevisførsel for byretten ikke ble ansett tilstrekkelig til å slå igjennom overfor det lagmannsretten hadde funnet bevist. Jeg er enig med byretten i at utsagnet ligger innenfor gjerningsbeskrivelsen i det spørsmål som ble stillet til lagretten, og som denne svarte ja på. Om bruken i utsagnet av ordet «pålagt» henviser jeg til byrettens begrunnelse, som jeg ikke kan se noen mangel ved. Den ting at lagmannsrettens straffedom ikke forutsatte et tap på statens hånd av noen bestemt størrelse, er heller ikke uforenlig med at dommen tillegges vekt som sannhetsbevis i injuriesaken nå. Beskyldningen går ikke ut på at det var oppnådd fortjeneste på videresalget, men bare på at slik fortjeneste var tilsiktet med kjøpet. Det er for så vidt uten betydning om man leser første setning isolert eller i sammenheng med annen setning.

Annen setning har byretten ikke ansett som en ærekrenkelse ut fra et syn hvis kjerne er at det her dreier seg om en «omstendighet av helt underordnet betydning i forhold til det klanderverdige forhold som er funnet bevist». Jeg er etter omstendighetene enig i denne betraktning, og henviser til det byretten har sagt om spørsmålet. Det påklagede utsagn står i nær sammenheng med den beskyldning som byretten har funnet sannhetsbevist ført for, nemlig beskyldningen om at A hadde fått E til å kjøpe pukkverket med henblikk på at det skulle oppnås fortjeneste ved videresalg. Når dette er funnet bevist, mener jeg det ikke er naturlig å se noen særskilt ærekrenkelse i det som antydes om at E ikke fikk den del av fortjenesten som hun mente å ha krav på. Annet avsnitt.

A hevder her at utsagnet er ærekrenkende overfor ham i to henseender. For det første må man av omtalen av Kongsberg-firmaet som velrenommert slutte motsetningsvis at han selv ikke var velrenommert. For det annet inneholder utsagnet en beskyldning om at han har «jukset» med anbudene, noe som er i strid med klare fakta i saken. Kongsberg-firmaets anbud ble overhodet ikke inngitt til Industridepartementet og kom A i hende først etter at pukkverket var solgt til E. Den siste beskyldning har byretten helt oversett. Byrettens begrunnelse er i det hele tatt utillatelig knapp under dette punkt, og det alene må føre til at dommen oppheves.

Ankemotpartene gjør gjeldende at byretten med rette har ansett utsagnet som ikke ærekrenkende, særlig når det leses i

Side:333

smmenheng med en tilføyelse som jeg straks kommer tilbake til.

Jeg finner at anken heller ikke under dette punkt kan føre frem, og henviser til byrettens begrunnelse som jeg er enig i. For så vidt angår As anførsel om at utsagnet gir uttrykk for at han skal ha «jukset» med anbudene, peker jeg på at vedkommende avsnitt da det stod i Aftenposten, ble avsluttet med følgende tilføyelse: «Firmaet klaget til Industridepartementet over den fremgangsmåte som var benyttet, men fikk til svar fra departementets ledelse at man ikke kunne gjøre noe med det salg som byråsjef A allerede hadde foretatt på Statens vegne».

Med denne tilføyelse gir utsagnet et i hovedsaken korrekt billede av gangen i det som skjedde ved salget av pukkverket, og utelukker den forståelse at A skulle ha latt tilbudet fra E (ved stråmann) gå foran et bedre tilbud som han hadde kjennskap til da salget fant sted. Byrettens domsgrunner anser jeg tilstrekkelige.

Det blir mitt resultat at anken må forkastes når det gjelder utsagn nr. 3.

Partene er enige om at Høyesterett ikke kan ta standpunkt til As krav om erstatning og oppreisning. Byrettens avgjørelse av disse spørsmål er særskilt anket til Eidsivating lagmannsrett.

Etter resultatet bør hver av partene bære sine omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Byrettens dom oppheves for så vidt B er frifunnet for straff når det gjelder følgende overskrift i Aftenpostens aftennummer for 28. oktober 1963: «Brev om nasjonalisering ble sendt bak statsrådens rygg. A og ekspedisjonssjef i Industridepartementet tok saken i egne hender.»

2. For øvrig forkastes anken.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førsvoterende.

Dommerne Roll-Matthiesen, Bølviken og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Dag Havrevold med domsmenn): - - -

Rettens bemerkninger:

Retten vil behandle spørsmålene i samme rekkefølge som ovenfor. Ad «Brevet om nasjonaliseringen».

Dette punkt gjelder bare saksøkte B, idet saken er frafalt for saksøkte Cs vedkommende. Rettens flertall,

Side:334

formannen og domsmann Knut Norman Andersen, finner at den påklagede overskrift er ærekrenkende objektivt sett. Ordene selv, sammenholdt med teksten som følger, må forstås slik at det er selve tanken om nasjonalisering av bergverksindustrien som nå tas opp igjen i brevet. I så fall ville dette være en sak av stor rekkevidde og med klare politiske aspekter og måtte forutsettes fremmet i full forståelse med departementets politiske ledelse. Når det videre sies at brevet ble sendt «bak statsrådens rygg» og at saksøkeren sammen med en ekspedisjonssjef «tok saken i egne hender», tillegges det etter flertallets mening saksøkeren et initiativ som går langt ut over det han hadde fullmakt til i sin stilling, og som neppe ville ha kunnet unnskyldes som en ren «blunder», men som med rette kunne bebreides ham. Flertallet antar at dette var egnet til å utsette ham for tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit, jfr. strl. §247, og dermed også krenket hans æresfølelse, jfr. strl. §246. At han ikke lenger var byråsjef da artikkelen sto i avisen, antas ikke å ha betydning i denne forbindelse. Det må sees hen til hans utdannelse som ingeniør og jurist og hans muligheter for på dette grunnlag å bygge opp en ny tilværelse i fremtiden. Flertallet finner det videre bevist at saksøkte var seg fullt bevisst den ærekrenkende karakter av utsagnet og var klar over at det ble fremsatt i overskriften.

Rettens mindretall, domsmann Arne Olav Tvenge, finner for sitt vedkommende ikke at utsagnet er ærekrenkende, slik det forekommer i avisen. Det gir ikke uttrykk for annet enn at brevet ble sendt uten at statsråden hadde kjennskap til det, og at A hadde hatt med brevet å gjøre, fordi han hadde parafert det. Det er ikke noe i dette som går på æren løs. Men omstendigheten gjorde at saken tok en uheldig utvikling, og saksøkeren må finne seg i å bli utsatt for en slik kritikk i pressen.

Flertallet finner videre at det ikke er ført sannhetsbevis for utsagnet. Brevets ordlyd gir ikke inntrykk av at man fra departementets side ønsket nasjonalisering. Det kan ikke sees at det foreligger bevis for at embetsmennene i departementet betraktet saken som noe annet enn en ren ekspedisjonssak, en kurant sak som skulle behandles og føres videre i henhold til tidligere beslutning på topplanet. Man legger videre til grunn at A var pålagt av sine overordnede å ekspedere forespørselen ut til adressatene etter at hans utkast til brev på forhånd var godkjent. Men han sto ikke som avsender av brevet, idet han bare hadde parafert det. Ekspedisjonssjefen hadde undertegnet det. Det har vært hevdet motstridende meninger med hensyn til spørsmålet om brevet burde vært forelagt statsråd Meland, før det ble ekspedert, av hensyn til sakens politiske side. Meget kan tale for at det burde vært forelagt. Men det er uten betydning i denne relasjon, idet man legger til grunn at det lå utenfor As plikter som byråsjef å reise dette spørsmål, når departementets høyeste embetsmann hadde bestemt at brevet skulle sendes slik det ble gjort. Mindretallet finner at sannhetsbevis er ført da overskriften dekker det faktiske forhold slik han ser det.

Skjønt det etter flertallets mening foreligger en ærekrenkelse og sannhetsbevis ikke er ført for denne, finner retten under henvisning til

Side:335

strl. §249, nr. 3 enstemmig at saksøkte B ikke blir å straffe. Retten anser det godtgjort fra saksøktes side at utsagnet er gitt til berettiget ivaretagelse av andres, d.v.s. allmennhetens tarv. Da A-saken så å si «eksploderte» i siste halvdel av oktober 1963, er det neppe for meget å si at den sto i sentrum av publikums interesse. Ifølge en uttalelse av justisminister Gundersen til pressen 18. oktober 1963 var det skjellig grunn til mistanke om at A som byråsjef på straffbar måte hadde forsømt å ivareta Statens interesser. Det var pressens selvsagte plikt å holde publikum à jour med sakens utvikling.

Kilden til Aftenpostens artikkel i aftennummeret 28. oktober 1963 var en stort oppslått artikkel i Morgenposten samme dags morgen Den journalist som hadde skrevet den, Ivar Johansen, hadde vært statssekretær for presse og informasjon ved statsministerens kontor under Lyngregjeringen, og var blitt stortingsmedarbeider etter regjeringsskiftet. Ifølge et fremlagt bevisopptak fra Stavanger forhørsrett hadde han hørt forlydende om brevet i Stortinget. Han foretok følgende undersøkelser før artikkelen ble skrevet: Han telefonerte med direktøren i Bergverkenes Landssammenslutning og fikk bekreftet at brevet var kommet og at det hadde vakt forbauselse. Han ble orientert om innholdet av brevet. Han telefonerte med tidligere statsråd Meland og fikk bekreftet at han ikke hadde hatt kjennskap til brevet før det ble sendt. Videre undersøkte han sakens forhistorie ved å gjennomgå de foreliggende stortingsdokumenter: stortingsmeldingen fra 1956, Industrikomiteens innstilling og stortingsforhandlingene. Noen henvendelse til departementet eller Presidentskapet gjorde han etter dette ikke. Det bemerkes at Aftenpostens artikkel var mer avdempet enn Morgenpostens. Som kilde hadde Aftenposten også to meldinger fra NTB samme dags morgen.

Henvendelsen til organisasjonene tilknyttet norsk bergverksindustri i brevet av 16. september 1963 er ingen del av den egentlige «A-sak». Men A som i løpet av sin tid i departementet, hadde markert seg ganske sterkt utad på sitt sakområde, hadde befatning med brevet i og med at han hadde parafert det. På bakgrunn av det offisielle, tilgjengelige stoff fra stortingsbehandlingen av nasjonaliseringsspørsmålet i 1957 kunne det for den informerte del av pressen ta seg eiendommelig ut at brevet gikk ut på det tidspunkt det skjedde, spesielt fordi brevet av 5. juli 1957 fra Stortingets Presidentskap til Industridepartementet ikke var kjent utad. Retten kan ikke se at det kan bebreides saksøkte at han ikke hadde skaffet seg kjennskap til dette. Etter det som er kommet frem under saken, er det forståelig at det for saksøkte fortonte seg slik at A selv hadde engasjert seg i «nasjonaliseringsspørsmålet» på en måte som ga dekning for det som ble skrevet i Aftenpostens artikkel.

I betraktning av situasjonen som den var, og med de opplysninger som var for hånden, - både fra sakens forhistorie og de nye som var kommet til, finner retten at saksøkte som ansvarlig redaktør i Aftenposten har godtgjort at han var i god tro og utviste tilbørlig aktsomhet med hensyn til sannheten av det påklagede utsagn. Man kan heller ikke finne at overskriften hadde en form eller tone eller var satt opp på en måte som i den foreliggende situasjon var utilbørlig.

Side:336

Spørsmålet om saksøkte kjente til overskriften eller om det bare ville bli tale om ansvar etter strl. §431 er det etter dette ikke nødvendig å komme inn på. Heller ikke er det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om straffrihet med grunnlag i strl. §250.

Da det etter den oppfatning rettens flertall har, foreligger en ærekrenkelse og sannhetsbevis ikke er ført, skjønt det har vært adgang til det, må utsagnet bli å mortifisere. - - - Ad «Pukkverket».

Utsagnet består av to avsnitt. Det første handler om Es kjøp av pukkverket gjennom stråmann. De saksøkte har ikke bestridt at denne delen av utsagnet inneholder en ærekrenkelse. Den transaksjon som omtales, resulterte senere i tiltale og domfellelse for utroskap for As vedkommende. Slik utsagnet beskriver As befatning med Es kjøp og videresalg av pukkverket, synes denne meget kritikkverdig for en embetsmann som handler i embets medfør, og må klart rammes av 1. og 4. alternativ i strl. §247 og av §246.

De saksøkte har henvist til straffedommen ( Rt-1967-1211) over A som sannhetsbevis. Denne er ikke bindende for retten, men vil bli tatt i betraktning som bevis på fritt grunnlag. Retten er enig med de saksøkte i at innholdet av 1. setning i utsagnets 1. avsnitt ligger innenfor den faktiske gjerningsbeskrivelse i dommen. A har under hovedforhandlingen søkt å motbevise riktigheten av dommen på dette punkt, men retten kan ikke finne at det han har anført, har noen relevans i denne sammenheng. I denne forbindelse bemerkes også at det må være uriktig når saksøkeren påstår at statens tap i dommen ble satt til null. Retten har oppfattet det slik at størrelsen av statens tap ved salget av pukkverket ikke ble påkjent under straffesaken, idet det fremsto som ikke tilstrekkelig opplyst under saken. For øvrig kreves det som kjent ikke ubetinget for domfellelse for utroskap at et konkret tap er oppstått.

At E kjøpte pukkverkmaskineriet gjennom stråmann, nemlig F, finner man uten videre godtgjort ved As egen forklaring. Han sier nettopp at han foranlediget at hun ved sine kjøp av materiell fra Sølvverket opptrådte i andres navn, og at departementet ikke hadde kjennskap til dette. Det sies i utsagnet at A skulle ha «pålagt skraphandlersken» å kjøpe. Det er mulig at ordet «pålagt» ikke er helt dekkende. Men retten finner det bevist at A handlet i forståelse med E, og at han var den dominerende i forholdet mellom dem og den som bestemte og traff avgjørelser. Dette fikk man bl.a. et klart inntrykk av ved Es forklaring i retten. Under disse omstendigheter finner man det uten betydning at ordet «pålagt» er brukt.

På grunnlag av straffedommen, hvis riktighet på dette punkt man ikke finner motbevist, og på grunnlag av opplysninger som ellers er kommet frem i saken, finner retten tilstrekkelig sannhetsbevis ført for første setning i avsnittet.

I avsnittets annen setning heter det til slutt at E har hevdet at hun ikke fikk noe av fortjenesten på pukkverksalget.

Side:337

A har følt seg ærekrenket av dette, da han mener det antyder at han har snytt henne og stukket fortjenesten i egen lomme. E s forklaring bragte ingen Klarhet på dette punkt, og det er ikke ført noe sannhetsbevis for det.

Når retten har funnet det godtgjort at saksøkeren og E har operert sammen om en klanderverdig handling, hvor for så vidt begge er å kritisere, har retten vanskelig for å se at en uriktig opplysning om det innbyrdes oppgjør mellom dem i samme anledning kan ha noen selvstendig betydning som ærekrenkelse mot noen av partene. Retten betrakter dette som en omstendighet av helt underordnet betydning i forhold til det klanderverdige forhold som er funnet bevist, og finner således at annen setning ikke inneholder noen ærekrenkelse i den sammenheng den forekommer. Annerledes kunne det ha ligget an, dersom den ene part var beskyldt for en handling overfor den annen, som ikke hadde noe å gjøre med det klanderverdige forhold de var sammen om.

Annet avsnitt av utsagnet om det «kjente og velrenommerte» Kongsbergfirma som også var interessert i pukkverket, kan retten ikke finne er injurierende. Det er et korrekt konsentrat av det som skjedde, og den kritikk som eventuelt måtte ligge i eller under ordene, var ikke annerledes enn at saksøkeren, i betraktning av den stilling han inntok da salget fant sted, måtte finne seg i den.

De saksøkte må etter dette bli å frifinne også hva dette utsagn angår, og mortifikasjon kommer ikke i betraktning. - - -