Rt-1971-596

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-05-08
Publisert:	Rt-1971-596
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 85/1971
Parter:	Torjus Hylland v/verge Knut T. Vågslid (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard) mot Åsmund Kvålen v/ verge Arne Kvålen (advokat R. Chr. Agerup - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Mellbye, Stabel, Heiberg, Gaarder
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §1, §7

Dommer Hiorthøy: I søksmål ved Vest-Telemark herredsrett mellom Torjus Hylland som saksøker og Åsmund Kvålen som saksøkt angående retten til erstatninger for fallrettigheter og fiske, fastsatt ved overskjønn av Vest-Telemark herredsrett 29. april 1965, avsa herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - 15. august 1969 dom med domsslutning:

«Torjus Hylland kjennes som eier av Hylland, gnr. 95, bnr. 6 i forhold til Åsmund Kvålen som eier av gnr. 95, bnr. 7 i Vinje, berettiget til å heve de tilkjente erstatninger for fallrettigheter, nevnt under takstnummer 126 og 129 og for fiske, nevnt under takstnummer 2005 i overskjønn av Vest-Telemark herredsrett avhjemlet 29. april 1965.

Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Etter anke fra Åsmund Kvålen avsa Agder lagmannsrett 8. juni 1970 dom med domsslutning:

«1. Eieren av Hyljelid, gnr. 95 bnr. 7, i Vinje kjennes berettiget til i forhold til ankemotparten å heve de tilkjente erstatninger for fallrettigheter, nevnt under takst nr. 126 og 129 og for fiske, nevnt under takst nr. 2005 ved overskjønn av Vest-Telemark herredsrett datert 29. april 1965.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Torjus Hylland, som har vært tilstått fri sakførsel for Høyesterett, har erklært anke mot lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Torjus Hylland tilkjennes saksomkostninger for alle retter,

Side:597

dog slik at det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Åsmund Kvålen har tatt til gjenmæle i ankesaken og har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Vest-Telemark herredsrett 2. og 3. mars 1971 med avhør av den ankende parts og ankemotpartens verger samt 11 vitner, derav 6 som er nye for Høyesterett. Det er videre fremlagt en del nye dokumentbevis som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter.

På lignende måte som under behandlingen for herredsrett og lagmannsrett er det også overfor Høyesterett fremkommet protest mot sakens fremme, nemlig i brev av 23. februar, 5. mai og 26. april 1971, henholdsvis fra Harald, Ånund og Eivind Kvaalen. Partenes prosessfullmektiger har fått anledning til å uttale seg om dette, og har sagt seg enig i at ankesaken fremmes uten hensyn til de innkomne henvendelser, som ikke er fulgt opp ved intervensjonssøksmål. Jeg bemerker i denne forbindelse at det foreliggende søksmål bare avgjør tvisten i forholdet mellom sakens parter, og at avgjørelsen ikke er bindende for andre som mener å kunne gjøre krav på de omtvistede erstatningsbeløp.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg det samme bevis som for herredsretten og lagmannsretten. Han har tatt utgangspunkt i bestemmelsene i vassdragsloven av 15. mars 1940 §1, jfr. §7 nr. 2 - som antas å stemme med tidligere rettstilstand - om at rettigheter i vassdrag følger grunneierretten med mindre annet har hjemmel i «særlige rettsforhold». Bevisbyrden for at det foreligger særlige forhold, påhviler den annen part, og slikt bevis er ikke ført. Det fremgår tvert imot av skylddelingsforretning av 15. oktober 1918 at parsellen Hylland, gnr. 95 bnr. 6, ble solgt på ordinær måte uten forbehold vedkommende fiske og vassrettigheter, og dette støttes av avgitte vitneprov av naboer og andre bygdefolk. En sammenligning med den samme dag avholdte skylddeling vedkommende gnr. 95 bnr. 7, Hyljelid, der den trykte tekst åpenbart må være fraveket, trekker i samme retning. Heller ikke medfører det riktighet at de omhandlede vassrettigheter dengang ble antatt å ha en så betydelig potensiell verdi at en må regne med at en selger ville ha holdt rettighetene tilbake. Det er den senere tekniske utvikling som har skapt verdier for slake elvestrekninger, og det fremgår av vitneførselen at man i 1918 ikke regnet med særlige verdier her. I motsatt fall ville det imidlertid ha vært naturlig og nødvendig at det ble tatt uttrykkelig forbehold. Når det gjelder spørsmålet om eventuelle forbehold fra selgerens side, har etter den ankende parts mening lagmannsretten lagt overdreven vekt på vitnet Knut Grovens forklaring, som ikke

Side:598

antas å gi grunnlag for de slutninger lagmannsretten har trukket. For så vidt angår påstanden vedkommende fallrettighet i Sagfallet (takst nr. 126), har den ankende part innskrenket seg til å vise til kjennelse av Vest-Telemark jordskifterett 1. oktober 1962 i grensetvist mellom Torjus Hylland og Knut og Halvor Gunvaldjord, stadfestet ved rettskraftig dom av Agder lagmannsrett 8. juli 1964. Det er ikke fra den annen side fremskaffet nytt materiale som er egnet til å rokke ved disse rettsavgjørelser. Fiske i hyl har vært utøvd fra Hylland i god tro og uten motsigelse i nærmere 50 år og må - foruten å indisere hva overdragelsen har omfattet - under enhver omstendighet være hjemlet i hevd eller bruk i alders tid.

Ankemotparten har i samsvar med sine anførsler for de tidligere retter prinsipalt gjort gjeldende at alle vassdragsrettigheter uttrykkelig ble holdt tilbake da eiendommen i sin tid ble overlatt til den ankende parts far. Subsidiært hevdes at omstendighetene vedkommende overdragelsen, som antas å ha funnet sted i to etapper, - ca. 1910-1912 og 1918, var slike at det må ha vært åpenbart for begge parter at rettighetene ikke fulgte med. Det var således et påtakelig misforhold mellom verdien og det angivelige vederlag, kr. 200, og den avholdte skylddelingsforretning ble ikke gjennomført ved skjøtning. Når det gjelder fiskeretten, dreier det seg etter ankemotpartens mening om en tålt bruk som ikke har vært eksklusiv og ikke kan danne grunnlaget for hevdserverv.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og antar at den ankende part som eier av Hylland, gnr. 95 bnr. 6, i forhold til ankemotparten som eier av Hyljelid, gnr. 95 bnr. 7, begge i Vinje, må kjennes berettiget til de omtvistede erstatninger for fallrettigheter og fiske. Det er enighet mellom partene om at eiendommen Hylland med de i skylddelingsforretning av 15. oktober 1918 beskrevne grenser i dag tilhører den ankende part med full eiendomsrett. Angående de nærmere omstendigheter vedkommende det opprinnelige erverv - om det skjedde i én eller to etapper, om det dreiet seg om et ordinært kjøp, og om det ble ytet vederlag utover de kr. 200 som det synes å være på det rene ble betalt, - råder det derimot uenighet og betydelig uklarhet. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig for avgjørelsen å gå nærmere inn på enkelthetene i disse forhold, som neppe lenger vil kunne bringes sikkert på det rene. I betraktning av at den ankende part og hans rettsforgjenger har utøvd eierrådighet over eiendommen i mer enn 50 år, mener jeg at den ankende part også når det gjelder vassdraget må ha en grunneiers vanlige rettigheter med mindre det godtgjøres at annet følger av særlige rettsforhold, - i det foreliggende tilfelle at rettighetene i vassdraget er uttrykkelig eller stilltiende tilbakeholdt. Ankemotparten har søkt å godtgjøre gjennem vitneførsel at overdragelsen bare omfattet «et stykke jord med paastaaende løvskog» og at fiskerett og andre rettigheter i vassdraget ble uttrykkelig unntatt. De uttalelser som støtter denne antakelse,

Side:599

- jeg viser til partsforklaring av ankemotpartens verge, Arne Kvålen, og vitneprov av Martha Ulsvik og Knut Groven, - virker til dels usikre og kan utlegges på forskjellig måte. Jeg kan i motsetning til lagmannsretten ikke finne dem avgjørende på bakgrunn av det lange tidsforløp og under hensyn til det som ellers er opplyst om at det var en alminnelig oppfatning i bygden at brukeren av Hylland satt med eiendommen som en vanlig eier. De gjengir enn videre uttalelser fra selgeren uten at man har sikkerhet for at forbehold som nevnt ble tatt overfor kjøperen i forbindelse med overdragelsen. - Heller ikke kan jeg finne det tilstrekkelig godtgjort at de betydelige fremtidige verdier som rettigheten i vassdraget har vist seg å innebære, på det tidlige tidspunkt da overdragelsen fant sted var så åpenbare og allment anerkjent at det måtte følge av seg selv at de ikke gikk med i handelen. Dersom stillingen hadde vært denne, er det nærliggende å anta at overdrageren, Harald Kvålen, som var vel orientert og en dyktig forretningsmann, hadde sikret seg ved et uttrykkelig forbehold. Etter dette ser jeg det på samme måte som herredsretten slik at skylddelingsforretningen av 15. oktober 1918 må tillegges avgjørende vekt. Den gir etter ordlyden utvetydig uttrykk for at det foreligger et ordinært salg uten andre begrensninger enn de som hang sammen med at «Tømmerskogen tilhører andre eiendomme». I mangel av tilstrekkelig bevis for særskilt forbehold fra overdragerens side må da eiendommen være ervervet med de rettigheter i det tilstøtende vassdrag som følger av de alminnelige regler i vassdragslovgivningen. Jeg tilføyer at ifølge Høyesteretts praksis i saker av denne art må det kreves bevis av en vekt som ikke etterlater rimelig tvil. At det i det foreliggende tilfelle ikke vites å være utferdiget kjøpekontrakt eller skjøte, kan jeg etter omstendighetene ikke tillegge vesentlig betydning. Dette kan ha tilfeldige årsaker og kan, i mangel av nærmere opplysninger, ikke avsvekke den presumpsjon for at vanlig eiendomsovergang har funnet sted som er skapt ved skylddelingsforretningen.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes for herredsretten, men etter utfallet av anken vil ankemotparten måtte tilsvare saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Åsmund Kvålen ved verge Arne Kvålen til Torjus Hylland ved verge Knut T. Vågslid 500 - fem hundre - kroner, og til det offentlige i saksomkostninger for Høyesterett 14.000 - fjorten tusen - kroner.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førsvoterende.

Dommerne Stabel, Heiberg og Gaarder: Likeså.

Side:600

Av herredsrettens dom (sorenskriver Øystein Bjørtuft med domsmenn):

I anledning av statsreguleringen av Tokke-Vinje-vassdraget ble det i overskjønn ved Vest-Telemark herredsrett av 29de april 1965 under takstnummer 126 og 129 fastsatt erstatninger for fallretter i Kjela-Flothylåi og videre ble det under takstnummer 2005 fastsatt erstatning for skade på fiske i Hyljelihylen. De under disse takstnummer fastsatte erstatningsbeløp er i overskjønnet oppført som omtvistet bl.a. mellom Torjus Hylland v/verge Knut T. Vågslid som eier av gnr. 95, bnr. 6 og Åsmund Kvålen v/verge Arne Kvålen som eier av gnr. 95, bnr. 7 i Vinje. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de foreliggende opplysninger må det antas på det rene at saksøkerens far, Olav O. Hylland, bosatte seg på Hylland antagelig en gang i løpet av det første ti-år av dette århundrede. Det er videre på det rene at han i de første årene disponerte over et mindre areal enn hva eiendommen omfatter i dag. Det foreligger imidlertid ingen opplysninger om saksøkerens far hadde fått kjøpt den del av Hylland som han disponerte eller om han leiet arealet eller bare hadde fått det overlatt til bruk av Harald Kvålen som dengang var eier av gnr. 95, bnr. 1 som Hylland var en del av. Hvordan forholdet egentlig har vært, antas imidlertid å være uten betydning idet det i skylddelingen av 15. oktober 1918, der Hylland ble utskilt som eget bruk, uttrykkelig heter at det er solgt en parsell til Olav O. Hylland. Retten finner det således godtgjort at Harald Kvålen hadde solgt den eiendom som ble utskilt, til Olav Hylland som er saksøkerens far og rettsforgjenger. Olav Hylland og senere saksøkeren, har også etter de foreliggende opplysninger hele tiden sittet på eiendommen som eiere, og retten finner etter dette ikke å kunne tillegge det noen betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om eiendomsretten til Hylland at det i dag ikke kan fremlegges noe overdragelsesdokument, eller at det heller ikke vites å være utferdiget noe slikt dokument.

Selv om det etter rettens oppfatning må antas at eiendommen Hylland i 1918 var - eller ble - solgt og overdratt til Olav Hylland, står det fremdeles tilbake å avgjøre om overdragelsen også omfattet de vannrettigheter som ligger innenfor eiendommens grenser. Retten antar at man ved avgjørelsen av dette spørsmål må tillegge skylddelingsforretningen avgjørende vekt. Den sier at mot syd grenser eiendommen til storelven og Raudshyl, og da følger det av vassdragslovens §1 at vannrettighetene tilligger den utskilte eiendom, altså bnr. 6. Det fremgår av skylddelingen at eieren av hovedbølet, Harald Kvålen, møtte under forretningen, og retten må anta at hadde han ment at noen av de herligheter som lå innenfor den utskilte parsells grenser skulle unntas fra salget, ville han ha sørget for å få inntatt et forbehold om dette i forretningen. Men selv om man skulle anta at vannrettighetene var holdt tilbake, kan ikke retten finne at denne tilbakeholdelse skjedde til fordel for eieren av bnr. 7 som ble utskilt fra bnr. 1 ved skylddelingsforretning som ble holdt samme dag som bnr. 6 ble utskilt. Retten har forstått saksøkte slik at det er som eier av bnr. 7 han anser seg berettiget til de omtvistede erstatninger, men retten kan etter de frem-

Side:601

komne opplysninger ikke se at han i forhold til saksøkeren kan antas å være berettiget til erstatning. Retten finner derfor at i forholdet mellom partene må saksøkeren antas berettiget til å få utbetalt de fastsatte erstatninger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kaare Westad og Markus Endresen og ekstraordinær lagdommer Erling Bakke): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter hva som er fremkommet under ankeforhandlingen, var det i årene omkring 1918 på flere hold stor interesse for vassdragene - vann/ elver - i Vinjedistriktet med henblikk på utbygging av dem. Det ble foretatt undersøkelser m.v. med utbygging for øye. En ved navn Blakstad, som det er sagt var interessert i elver, reiste rundt i Vinje for å kjøpe opp fallrettigheter; han skal ha hatt planer om overføring av elektrisk kraft til Danmark. Videre er opplyst at Vassdragsvesenet hadde folk ute for å foreta nivelleringer av vassdrag. Det er også nevnt at Vinje-presten Kornbrekke foretok beregninger av vannmengden i flere elver for å finne ut verdien av vassdraget, slik at Blakstad ikke skulle få kjøpt fallrettigheter for billig.

På grunn av dette finner lagmannsretten at ankemotparten ikke kan høres med at på denne tid ble elvene ikke sett på som noen verdi uten at elva dannet «svær foss», at en den gang så på «vanlige elver» som sted eventuelt for sag, som sted for stangfiske og som gjerde mellom eiendommer. Man må gå ut fra at de av folket i Vinje som var kjent med den interesse som forelå når det gjaldt utbygging av vassdragene, hadde fått forståelse av at det kunne ligge verdier i disse - for elvers vedkommende også utenom fossene. Etter det opplyste var Harald Kvålen en klok og innsiktsfull mann med godt kjennskap til de forhold som gjaldt næringsgrunnlaget i bygda. Han må antas å ha vært kjent med at det ville ligge verdier i et vassdrag - for elver: hele elvefallet - ved en fremtidig utbygging, med andre ord å ha vært Klar over at vassrettighetene kunne bli verdifulle.

Fra Eikelihylen går Kjela-Flothylelva i to fall ned til Raudshyl. Ved det øverste av fallene - «Sagfallet» med stor vannføring - har som nevnt en rekke oppsittere i Vinje fra gammelt hatt sag - opprinnelig oppgangssag, senere cirkelsag.

Olav O. Hylland slo seg i første tiår av dette århundre ned ved Raudshyl, der han av Harald Kvålen fikk overta et lite jordstykke som han dyrket opp. Han oppførte et lite hus; dette hadde et rom. Det var 5 barn i familien. Det er ikke omtvistet at Hylland levet under trange økonomiske kår, at hans økonomi imidlertid ble noe bedret da han - antakelig før 1918 - ble ansatt som vegvokter med årslønn kr. 400. Etter bevisføringen finner lagmannsretten at Hylland kjøpte nevnte jordstykke for kr. 200, hvorav kr. 100 ble dekket av hans eldste sønn Sjur - født i 1892, penger Sjur som 16-§17-åring hadde tjent på vegarbeid. Dette jordstykket med påstående hus inngår under den parsell som i 1918 ble utskilt som bnr. 6.

Lagmannsretten finner - noe som såvidt skjønnes heller ikke bestrides av ankemotparten - at Harald Kvålen fra Olav Hylland tok

Side:602

opphold ved Raudshyl, gjennom årene ytet ham bistand ved en rekke anledninger og var ham til stor hjelp.

I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å kunne utlede av skylddelingsforretningen av 1918 for bnr. 6 at parsellen - tilleggsområdet - var/ble solgt til Olav Hylland. Det er under ankeforhandlingen ikke fremkommet noe som helst som støtter ankemotpartens anførsel om at Olav Hylland betalte for det jordstykke (med påstående løvskog) han da fikk overdratt i tillegg til stykket han hadde fra tidligere. Etter lagmannsrettens mening kan det - uten støtte i andre opplysninger - ikke legges en slik vekt som herredsretten har gjort på de ord som er brukt i skylddelingsforretningen. Ved forretningen ble anvendt standardskjema (nr. 65 E. Sem, Fredrikshald) hvor den trykte tekst forutsetter at den parsell som fraskilles, er solgt. Ordene «er solgt» er en del av den trykte tekst, ikke håndskrevet. I dokumentet er riktignok skrevet med hånden «Den frasolgte parcel» og (som møtende ved forretningen) «baade sælger og kjøber», men lagmannsretten finner alt i alt ikke å kunne se dette skrevne som uttrykk for at Olav Hylland kjøpte tilleggsstykket. Det som foran er nevnt, herunder om forholdet mellom Kvålen og Hylland opp gjennom årene, sammenholdt med at man må anta at det ikke er blitt utferdiget adkomstdokument, trekker etter rettens mening sterkt i retning av at det tilleggsområde Olav Hylland tildeltes i 1918, ble overdratt uten vederlag fra hans side. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke ble erlagt vederlag. Gavebrevet i 1933 til Torjus Hylland fra hans foreldre kan ikke sees å ha betydning hverken når det gjelder det i dette avsnitt drøftede spørsmål, eller det spørsmål man så går over til å behandle.

Det utskilte bnr. 6 er i skylddelingsforretningen betegnet som «et stykke jord med paastaaende løvskog». Etter det som er kommet fram, dekker denne betegnelse det formål Kvålen og Hylland hadde med overdragelsen av tilleggsstykket i 1918, at Hylland skulle få noe mer potetland, beitemark og skog til ved. Det er et langt skritt fra denne betegnelse av hva som utskilles, til den slutning at Kvålen, fordi parsellen er sagt å grense mot syd «til storelven og Raudshyl», har gitt fra seg vassrettighetene, og bevislighetene gir etter lagmannsrettens mening ikke dekning for en slik slutning. Kvålen var ikke ute etter å avhende noe av sin faste eiendom. Nevnte tilleggsstykke ble overdratt til Hylland etter anmodning fra Hylland og av velvilje fra Kvålens side overfor ham, jfr. de forhold man har omhandlet foran. Det var tilleggsjord og ved Hylland hadde behov for, og det var for å få dette han henvendte seg til Kvålen. Overdragelsen av stykket var således ingen vanlig eiendomshandel, den hadde sine spesielle sider. Etter det anførte må det viktige og avgjørende i skylddelingsdokumentet - når det gjelder spørsmålet om hva som ble overdratt - være ordene «et stykke jord med paastaaende løvskog», ikke hvordan den utskilte eiendoms grenser er beskrevet. Man nevner at lagmannsrettens syn på dette tvistespørsmål, at overdragelsen ikke omfattet vassrettighetene, støttes av hva vitnet Knut Groven har forklart om uttalelser Harald Kvålen og Olav Hylland kom med til ham og et par andre en gang ut i 1918 da det var snakket om å bygge opp igjen Vågslisaga. Ifølge vitnet uttalte Kvålen

Side:603

den gang at han ikke hadde gitt fra seg noen rettigheter til Olav Hylland. Det må ansees på det rene at denne uttalelse falt etter at Kvålen hadde inngått avtalen med Hylland om overdragelse av tilleggsområdet.

Lagmannsretten nevner at uttalelsen foran om at vassrettighetene ikke fulgte med ved overdragelsen av tilleggsstykket i 1918, går på disse rettigheter i sin helhet. Det foreligger således, slik lagmannsretten har sett det, «særlige rettsforhold» både når det gjelder fallrettigheter i Kjela-Flothylelva og fiskerett i Raudshyl, jfr. vassdragslovens §1.

Vedkommende spørsmålet om eiendommen Hylland i 1918 fikk fiskerett i Raudshyl, hva lagmannsretten altså er kommet til at den ikke gjorde, nevner man at man ikke har funnet å kunne legge vekt på det forhold at Hyllands gjennom meget lang tid - helt fram til mot slutten av 1950-årene - upåtalt har hatt pram i Raudshyl og har fisket med garn der. Prammen har vært brukt også til annet enn fiske, bl.a. i forbindelse med at Hyllands ble gitt anledning - blant andre av Kvålens - til å drive slått på teiger på andre siden av Raudshyl. Det fiske som har foregått, må antas å ha vært et fiske tålt av Kvålens, ikke et fiske som baserer seg på en ved overdragelsen av tilleggsstykket tilstått fiskerett. - Olav Hylland hadde etter lagmannsrettens mening ikke rett til fiske i Raudshyl fra tidligere, knyttet til det jordstykke ved hylen som han opprinnelig hadde.

Etter de fremkomne opplysninger mener lagmannsretten - i motsetning til herredsretten - å kunne legge til grunn at tilbakeholdelsen i 1918 av vassdragsrettighetene skjedde til fordel for eieren av bnr. 7, Hyljelid, nå Åsmund Kvålen. Som før nevnt ble bnr. 7 og Hylland, bnr. 6, utskilt en og samme dag - fra bnr. 1, Ormekvaalen nedre. Ankemotparten har, med henvisning til dette, bl.a. fremholdt at Åsmund Kvålen aldri har vært eier av Hylland, at Hylland aldri har ligget under bnr. 7. Dette er riktig, men kan etter lagmannsrettens mening ikke få betydning for spørsmålet om til fordel for hvilken eiendom vassrettigheten ble holdt tilbake. Man ser det, som den ankende part, slik at det er en ren tilfeldighet - skyldes formelle hensyn - at Hylland synes å være gått ut fra selve hovedbølet Ormekvaalen nedre. Det virkelige forhold er at Hylland er utgått fra «Pladsen Hyljelid» under Ormekvaalen nedre. Plassen Hyljelid hadde sin egen inn-og utmark, sine egne grenser. Det område som i 1918 ble bnr. 6 var som alt sagt en del av denne plassen; det øvrige areal av plassen ble bnr. 7. Eier av Ormekvaalen nedre med plassen Hyljelid var på den tid Harald Kvålen. Hans hustru var død i 1915. For lagmannsretten er opplyst at Harald Kvålen ville legge plassen Hyljelid ut som eget bruk, få den fradelt hovedbølet, jfr. i denne forbindelse at han fra 1921 bodde sammen med sønnen Åsmund på Hyljelid (bnr. 7). Etter dette mener lagmannsretten det er grunn til å tro at det var til fordel for denne eiendom at vassrettighetene ble holdt tilbake i 1918. - - -

Side:604