Rt-1971-69

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-01-22
Publisert:	Rt-1971-69
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11/1971
Parter:	Oslo kommune v/Oslo Lysverker (advokat Asmund Simonsen - til prøve) mot Einar Ekeren m.fl. (10 parter) (høyesterettsadvokat Per Urdahl), Knut S. Lie, Ole Løvviken og Amund O. Løvviken (høyesterettsadvokat Torfinn Bentzen).
Forfatter:	Endresen, Bølviken, Heiberg, Bendiksby, Bahr
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §2

Dommer Endresen: Med hjemmel i oreigningslovens §2, jfr. kongelig resolusjon av 2. juni 1960, gav Industridepartementet i brev av 26. oktober 1966 Oslo Lysverker tillatelse til å kreve avstått det som trengtes av grunn og rettigheter bl.a. til den del av kraftledning Hallingdal-Oslo som strekker seg fra Ådalen i Ringerike gjennom Flå herred til Nordre Todalsvann i Nes herred. Ekspropriasjonens omfang ble bestemt i de alminnelige skjønnsforutsetninger og innbefattet også stetsevarig rett til å benytte alle veier for transport av materialer og utstyr samt til å komme frem også der hvor det ikke fra før var vei eller sti, herunder rett til å utbedre bestående og bygge nye veier. Istedenfor å ekspropriere slike retter inngikk Oslo Lysverker en rekke overenskomster med veilag og private grunneiere om atkomstveier, dels slik at Lysverkene fikk bruke allerede eksisterende veier - i noen tilfelle mot plikt også til å utbedre eller omlegge veien-, dels slik at Lysverkene skulle bygge ny vei. I ett tilfelle skulle en grunneier forestå veibyggingen med tilskudd fra Lysverkene. Grunneierne påtok seg på sin side en del motytelser, i første rekke å stille til rådighet veigrunn og å overta veivedlikehold etter at anleggstiden var slutt.

Under det etterfølgende skjønn til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon av grunn til kraftledning med tilhørende klausulering av linjegate gjorde Oslo Lysverker gjeldende at grunneiere som var parter i fire av veikontraktene, hadde fått særfordeler ved ekspropriantens opparbeidelse av veiene, og at verdien av disse særfordeler måtte komme til fradrag i den erstatning som tilkom dem for eksproprasjonen til kraftledning. Disse kontrakter gjaldt tre veianlegg, nemlig veiene Skarseter-Olaseter og Øyevatn-Langebrennsnaret som begge ble nyanlagt, og veien Hei-Hildeseter som ble utbedret og delvis omlagt. Når det gjelder veien Skarseter-Olaseter, ble krav om fradrag for særfordeler fremsatt overfor Einar Ekeren (takstnr. 109) som var eier av all grunn som ble avgitt til veien. For så vidt angår veien

Side:70

Øyevatn-Langeseter, ble fradragskrav reist overfor følgende grunneiere på strekningen Langebrennsnaret-herredsgrensen Flå/ Nes: Ole O. Hilde (takstnr. 112), Ola Løken (takstnr. 113), Kolbjørn Hilde (takstnr. 114), Gunvor Fyrand m. fl. (takstnr. 115), Knut Benterud og Kolbjørn Hilde (takstnr. 116), Knut Benterud (takstur. 117), Tolleiv O. Hilde (takstnr. 118) og Flå Østre Sameie v/Eric Bull (takstnr. 118 a). På strekningen herredsgrensen Flå/ Nes-Øyevatn ble fradragskrav reist mot Knut S. Lie (takstnr. 121) og Ole Løvviken og Amund O. Løvviken (takstnr. 122). Når det gjelder veien Hei-Hildeseter, ble blant andelshaverne i veilaget som eide veien, fradragskrav reist mot de samme grunneiere som var kontraktsparter på veianlegget fra Langebrennsnaret-herredsgrensen Flå/Nes (takstnr. 112-118 a) samt mot Ola K. Hilde (takstnr. 111).

Både underskjønnsretten - under dissens fra rettens formann og én skjønnsmann - og overskjønnsretten fant at grunneiernes ytelser i anledning av atkomstveiene var endelig og uttømmende fastsatt i de inngåtte overenskomster, og at særfordeler den enkelte grunneier måtte ha fått, derfor ikke kunne komme til fradrag i erstatningen ved ekspropriasjonsskjønnet.

Om saksforholdet for øvrig og partenes tidligere anførsler vises til overskjønnsrettens skjønnsgrunner.

Oslo Lysverker har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig både saksbehandlingen og rettsanvenelsen, men anken over saksbehandlingen er frafalt under ankeforhandlingen i Høyesterett. Den ankende part har i hovedtrekk gjort gjeldende at det er uriktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har lagt til grunn at Oslo Lysverker som følge av de inngåtte kontrakter skulle være avskåret fra å få fradrag i erstatningen for ekspropriasjonen til kraftledning for de særfordeler som anlegget av eller forbedring av vei har gitt grunneierne. De avtaler som Oslo Lysverker traff med grunneierne om veiene, er i forhold til ekspropriasjonen til kraftledning selvstendige overenskomster som var ledd i den forberedende tilretteleggelse for kraftlinjeutbyggingen. Spørsmålet om fradrag for særfordeler som følge av Oslo Lysverkers bygging av atkomstveier var ikke aktuelt og kunne derfor ikke tas opp på det tidspunkt da kontraktene ble opprettet, men oppstod først da erstatningen for ekspropriasjonen til kraftledning skulle fastsettes. Ved denne erstatningsfastsettelse må ekspropriatene finne seg i at de særfordeler de har fått ved veianleggene - som jo ble bygd til fremme av det her omhandlede ekspropriasjonstiltak - i samsvar med vanlige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger kommer til fradrag i ekspropriasjonserstatningen. Likeledes i samsvar med, slike grunnsetninger må dette gjelde uansett om andre grunneiere som ikke berøres av ekspropriasjonen til kraftledning, slipper å yte noe for de fordeler veianlegget har brakt dem, utover de ytelser som veikontrakten har pålagt dem. Det er uriktig å se dette som en forrykkelse av kontraktsgrunnlaget eller en ny fordeling av omkostningene grunneierne imellom. Det kan

Side:71

heller ikke - slik som overskjønnsretten har gjort - bebreides Oslo Lysverker at det ikke under kontraktsforhandlingene ble gjort klart for grunneierne at de særfordeler de hadde fått utover hva der var dekket gjennom deres ytelser til veianlegget i form av gratis grunn m.m., ville bli søkt kompensert ved fratrekk i de erstatninger som måtte bli utmålt ved ekspropriasjonsskjønnet; en kontraktspart har verken plikt eller oppfordring til å underrrette en medkontrahent om hvilke rettsvirkninger en overenskomt vil få for ham. Oslo Lysverker har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Hadeland og Land herredsretts overskjønn av 7. januar 1969 oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til ny behandling.

Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Grunneierne har tatt til gjenmæle.

På vegne av innehaverne av takstnr. 109, 111, 112, 113, 114, 115, 116, 117, 118 og 118 a har høyesterettsadvokat Per Urdahl nedlagt slik påstand:

«1. Hadeland og Land herredsretts overskjønn av 7.1.1969, sak nr. B-4/1968, stadfestes.

2. Mine parter tilkjennes saksomkostninger hos Oslo Lysverker.»

På vegne av innehaverne av takstnr. 121 og 122 har høyesterettsadvokat Torfinn Bentzen nedlagt slik påstand:

«1. Hadeland og Land herredsretts overskjønn av 7/1 1969 stadfestes forsåvidt angår ankemotpartene Knut S. Lie og Amund Løvviken.

2. Ankemotpartene Knut S. Lie og Amund Løvviken tilkjennes saksomkostninger hos Oslo Lysverker.»

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Hallingdal herredsrett til avhør av kraftutbyggingssjef Harald Vestad som partsrepresentant for Oslo Lysverker og ankemotpartene Einar Ekeren, Knut S. Lie, Ole Løvviken, Eric Bull, Ola K. Hilde, Tolleiv O. Hilde, Ole O. Hilde, Kolbjørn Hilde, Ola Knut Løken og Knut Benterud. Det er videre avhørt to vitner. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter.

Jeg er kommet til samme resultat som overskjønnsretten og kan på vesentlige punkter slutte meg til den begrunnelse retten har gitt. Avgjørende for meg er at Oslo Lysverker når det gjelder ervervelse av rettigheter til atkomstveier - som jo i og for seg var omfattet av ekspropriasjonstillatelsen -, har truffet særskilte avtaler med spesifikasjon av partenes gjensidige rettigheter og plikter uten å ta forbehold om at særfordeler for den enkelte grunneier som i verdi måtte gå utover de ytelser veikontrakten har pålagt ham, skal komme til fradrag ved oppgjøret av ekspropriasjonserstatningen. Jeg finner det klart at det under kontraktsforhandlingene måtte påhvile Oslo Lysverker å gjøre oppmerksom på at krav om slikt fradrag ville bli fremsatt, og ta forbehold om at dette skulle kunne gjøres. Når det ikke er

Side:72

gjort, må grunneiernes forpliktelser anses uttømmende angitt i veikontraktenes bestemmelser.

Etter resultatet må Oslo Lysverker betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo Lysverker innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom 5.500 - fem tusen fem hundre - kroner til Einar Ekeren, Ola K. Hilde, Ole O. Hilde, Ola Løken, Kolbjørn Hilde, Gunvor Fyrand m. fl., Knut Benterud, Tolleiv O. Hilde og Flå Østre Sameie v/Eric Bull i fellesskap og 3.000 - tre tusen - kroner til Knut S. Lie og Amund Løvviken i fellesskap.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Bendiksby og Bahr: Likeså.

Av overskjønnet (byrettsdommer Finn Thune med overskjønnsmenn): - - -

I tilknytning til anleggsarbeidet har eksproprianten inngått en rekke kontrakter med veglag og private grunneiere om bruk og anlegg av forskjellige veger for transport av anleggsmateriell m.v. - - -

De saksøkte har bestridt at veganleggene har tilført dem noen særfordeler som kan brukes til fradrag i deres erstatningskrav. De har således bl.a. gjort gjeldende at overenskomstene er kommet i stand etter inngående forhandlinger mellom partene og at de ytelser som Oslo Lysverker har påtatt seg ikke utgjør mer enn et rimelig vederlag for Oslo Lysverkers rett til å gjøre bruk av vegene, i den forbindelse må bruk av bestående veger og nye veganlegg ses i sammenheng. Grunneierne ville, hevdes det, ikke ha gått inn på disse avtaler så fremt Oslo Lysverkers ytelser for noen del skulle komme til fradrag i den erstatning de ellers har krav på for det økonomiske tap de blir påført ved ekspropriasjonen, noe som Oslo Lysverker også må ha vært klar over. Ennvidere anføres at skjønnsretten fullstendig mangler det faktiske materiale som vil være nødvendig til vurdering av de påståtte særfordeler, således hvilken kapital grunneierne har nedlagt i veganlegget i form av fri grunn med påstående skogbestand, eget arbeid og kontante tilskudd og videre antall interesserte i de enkelte anlegg, hvorav en stor del ikke er parter i dette skjønn.

For så vidt angår utbedringen av vegen Hei-Hildeseter synes det å fremgå av overenskomsten at utbedringsarbeidene i det vesentlige tar sikte på å muliggjøre og lette ekspropriantens bruk av vegen for sin tungtransport. Det må være riktig å anta at i den utstrekning disse arbeider medfører en bedring av vegens standard, så er dette ment å være et vederlag for ekspropriantens bruk av vegen. De gjensidige fordeler og ulemper må da forutsetningsvis ha vært vurdert fra begge sider. Veglaget

Side:73

har opptrått på vegne av sine lagsmedlemmer, deriblant ekspropriantene og må da forutsetningsvis ha vurdert ikke bare fordeler og ulemper for laget som sådan, men også for de enkelte medlemmer.

Skulle eksproprianten nå etterfølgende kunne kreve fradrag for særfordeler hos de enkelte ekspropriater, innebærer dette faktisk at eksproprianten kommer til å yte et mindre bidrag til vegen enn det som er forutsatt i kontrakten - og da på bekostning av de lagsmedlemmer som tilfeldig også er ekspropriater. Man forrykker i realiteten kontraktsgrunnlaget.

Avgjørende må det imidlertid være at ekspropriatene tidligere har hatt en veg som var tilfredsstillende og som de selv har måttet være med på å koste, formentlig i forhold til den nytte de har hatt av vegen. På samme måte antar en at også utgiftene til vedlikehold og utbedringer har vært fordelt mellom lagsmedÅemmene. Dette opprinnelige kontraktsforhold ville i tilfelle bli forrykket. Det er selvsagt en fordel at vegen nå blir bedre, men fordelene synes dog ikke å gå utover hva de enkelte lagsmedlemmer med rimelighet kunne kreve etter den innsats de i sin tid har ydet ved veganlegget og den rett eksproprianten fikk gjennom overenskomsten.

Også for vegen Skarseter-Olaseter dreier det seg om en gjensidig bebyrdende kontrakt hvor partene forutsetningsvis må ha antatt å ha vurdert fordeler og ulemper ved kontrakten, herunder den nytte de selv ville ha av vegen. Det må således antas at ekspropriaten har hatt for øye bl.a. de fordeler han ville oppnå for utnyttelse av området i turistmessig øyemed - uten å oppnå slike fordeler ville han neppe innlatt seg på kontrakten.

Skulle man nå ved erstatningsfastsettelsen trekke fra ytterligere fordeler ved vegen utover de omkostninger ekspropriaten har hatt, så innebærer dette reelt sett en fortolkning av kontrakten hvorved man foretar en ny fordeling av omkostningene - denne gang bygget på skjønnsrettens vurdering av fordeler og ulemper.

Bare for så vidt kontrakten måtte antas å være inngått under bristende forutsetninger som anses relevante, ville en slik omfordeling av omkostningene kunne foretas - og den måtte vel i tilfelle også foretas av den forutsatte voldgiftsrett og ikke av skjønnsretten. Noen relevante bristende forutsetninger foreligger imidlertid ikke selv om eksproprianten etterfølgende har funnet ut at hans bidrag er blitt for stort, og han finner at det ikke er noe riktig forhold mellom det ekspropriaten har oppnådd og det eksproprianten har ydet.

En finner således ikke grunn til å foreta noen alternativ erstatningsfastsettelse slik som antydet av eksproprianten.

Tilsvarende betraktninger gjør seg også gjeldende for så vidt angår overenskomsten for vegstrekningen Øyevatn-Langebrennsnaret. Også her er det gjort visse motydelser fra ekspropriatens side i form av gratis grunn m.v. Man kan kanskje si at ydelsene for enkelte ekspropriater står i et visst misforhold til oppnådde fordeler - men kontraktsinngåelsen er vel dog i alle tilfelle motivert ut fra påregnelige fordeler ved veganlegget.

At eksproprianten med sin erfaring fra tidligere ekspropriasjonssaker ikke skulle være oppmerksom på at det kunne oppstå et visst

Side:74

misforhold mellom ydelse og fordel, anser en utelukket - og det må med full grunn kunne bebreides ham at han ikke under kontraktsforhandlingene har fremholdt at ytterligere fordeler - ut over det som var dekket gjennom ekspropriatenes tilskudd til vegen i form av gratis grunn m.v. - ville bli søkt kompensert i de erstatninger som måtte bli tilkjent ved ekspropriasjonsskjønnet.

At man vurderte fordelene for grunneierne noe annerledes enn eksproprianten i dag gjør, synes ellers å fremgå av den bestemmelse som er inntatt i overenskomsten av 29/5 1967, hvor det er tatt forbehold om en mulig annen fordeling av vedlikeholdsomkostningene hvis disse ikke ble dekket gjennom tømmertransportavgilter og bompenger. Hadde man dengang vurdert kontrakten slik at den ga grunneierne en uforholdsmessig stor fordel, så ville det neppe vært inntatt noen slik regulerende bestemmelse.

At Oslo Lysverker etterfølgende, finner at fordelene for grunneierne er vesentlig større enn forutsatt i kontrakten, gir ikke grunnlag for noen utvidende fortolkning av denne på bekostning av de kontraktspartene som tilfeldig er ekspropriater. Man ville i tilfelle også her forrykket et fordelingsgrunnlag som var forutsatt i kontraktene.

En annen sak er at den skjønnsmessige vurdering som her måtte foretas, ville bli helt vilkårlig, for så vidt som man savner nærmere opplysninger om hvor meget den enkelte ekspropriat har ydet i form av grunnavståelse m.v. og om beskaffenheten og dermed verdien av den veggrunn den enkelte grunneier har avstått og ryddet.

Skjønnet finner derfor ikke å kunne trekke noe for de påståtte «særfordeler» som følge av ekspropriantens vegopparbeidelse.