Rt-1971-84

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1971-01-29
Publisert:	Rt-1971-84
Stikkord:	Anke over rettsforlik
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10B/1971
Parter:	A (advokat Jørgen Fredrik Moen - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Lars Aspeflaten)
Forfatter:	Roll-Matthiesen, Mellbye, Gundersen, Heiberg, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, §39, Tvistemålsloven (1915) §286, Husleieloven (1939) §38, Folketrygdloven (1966)

Dommer Roll-Matthiesen: Lore Rensøy Otzen har fra juni 1958 leiet av Nils Lervik et meget gammelt hus som ligger på Lerviks eiendom ved Kammerforselven ved Vadfoss i Kragerø. I brev av 29. oktober 1968 fra utleieren ble hun oppsagt til fraflytting innen 30. november s.å., og hun reiste sak ved Kragerø herredsrett til prøvelse av oppsigelsens gyldighet etter husleielovens §38, første ledd. I rettsmøte den 21. januar 1969 ble partene enige om et forlik, som blant annet gikk ut på at leieren forpliktet seg til å flytte innen 1. mai 1969. I henhold til forliket ble husleiesaken ved rettens kjennelse av samme dag hevet.

Lore Rensøy Otzen påanket forliket til Agder lagmannsrett, som avgjorde saken ved kjennelse den 27. mai 1970. Kjennelsen har slik slutning:

«1. Lore Rensøy-Otzen gis oppreisning for å ha oversittet fristen for å anke over rettsforlik inngått ved Kragerø herredsrett 21/1 1969.

2. Anken over rettsforlik av 21/1 1969 inngått for Kragerø herredsrett forkastes.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler henvises til lagmannsrettens kjennelse, hvor rettsforliket er sitert.

Lore Rensøy Otzen har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at hennes mentale defekter er av en slik art at hun ved inngåelsen av forliket i rettsmøtet den 21. januar 1969 var i en tilstand som må betegnes som sinnssykdom, og denne hennes sykdom har motivert og preget forliket. Hun kunne som følge herav ikke avgi noen bindende viljeserklæring, og forliket er ugyldig uten hensyn til om den annen part måtte ha vært i god tro. Som bevis for anførslen om sinnssykdom er særlig henvist til en for Høyesterett fremlagt erklæring fra lege, spesialist i psykiatri, Kr. Kjæstad, avgitt til Kragerø Trygdekasse den 23. mai 1967 i anledning av at hun søkte uførepensjon etter lov om folketrygd av 17. juni 1966.

Videre har hun hevdet at lagmannsretten under alle omstendigheter har tatt feil når den ikke har funnet at rettsforliket er ugyldig på grunn av bristende forutsetninger. Forliket er bygget på den klare og synbare forutsetning at det etter pålegget fra branntilsynet av 9. oktober 1968 måtte utføres betydelige reparasjoner på huset for at det skulle bli tillatt bebodd. Kragerø Brannstyres brev av 6. februar 1969 til den ankende part med tillatelse

Side:85

for henne til fortsatt å bo i huset, viser at denne forutsetning ikke var riktig, og dette må få avgjørende betydning for forlikets gyldighet. Sluttelig har hun subsidiært gjort gjeldende at forliket må være ugyldig etter avtalelovens §33, jfr. §39, idet den annen part måtte være klar over at hun på grunn av mentale defekter ikke forstod rekkevidden av forliket, og at dette fra hennes side hadde som forutsetning et reparasjonsbehov som like etter forlikets inngåelse viste seg ikke å foreligge.

Lore Rensøy Otzen - som hadde fri sakførsel for lagmannsretten og også er gitt fri sakførsel for Høyesterett - har nedlagt påstand om at rettsforliket oppheves, og at saken hjemvises til fortsatt behandling ved Kragerø herredsrett. Videre har hun påstått det offentlige tilkjent saksomkostninger.

Nils Lervik, som likeledes har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt påstand om stadfestelse av lagmannsrettens kjennelse og ileggelse av omkostninger til ham for lagmannsretten og til det offentlige for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Kragerø herredsrett med avhør av Lore Rensøy Otzen og 3 vitner. Foruten erklæringen av 23. mai 1967 fra lege Kr. Kjæstad er det fremlagt noen nye dokumenter, hvorav jeg nevner brev av 6. november 1970 fra tidligere distriktslege i Kragerø, Christian Grimsgaard, til advokat Jørgen Fr. Moen. Fra lege Hr. Kjæstads erklæring siterer jeg følgende:

«Hun sier selv at hun liker å stelle for gamle og jeg foreslår da for henne at hun bør prøve seg som hjemmehjelp eller kanskje i jobb på et pleiehjem. Men hun svarer nokså prompte at hun bare kan arbeide frivillig, hun kan ikke greie å arbeide på kommando. - Det er helt opplagt at dette ikke er trass, men hun er hypersensibel med nedsatt frustrasjonstoleranse. - Hun greier ikke å ta imot en ordre, men gjør hun det av kjærlighet, kan hun gjøre det. Hvis hun tvinges inn i et koldt miljø, blir hun straks grepet av en voldsom angst som etter hennes mening er helt ubeskrivelig. Denne kan lamme henne helt og det hele kan slutte i innsnevret bevissthet. Hennes musikalske ferdigheter og evner forøvrig er forkrøblet p.g.a. fattigdom. Hun synes selv at det er merkelig at hun har kunnet holde det gående oppe. Hun synes det hadde vært meget mer rimelig at hun forlengst var gått tilgrunne.

Under samtalen i dag er store deler av intelligensen vel bevart, men der er også store brist. Konsentrasjonsevnen er betydelig redusert, det samme gjelder innprentingsevnen og oppfatningsevnen. Alle disse 3 komponenter hører sammen. Hennes nerver er absolutt varig skadet. Hypersensibiliteten er meget fremtredende og det hele kan - som tidligere antydet - munne ut i hysteriforme symptomer.

Dette er en krigsskade, men den kommer neppe inn under Krigspensjoneringens regler.

Hun har varig redusert arbeidsevne p.g.a. sykdom. Jeg anser hennes varige invaliditet til å ligge omkring 60 %.»

Side:86

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Etter prosedyren for Høyesterett skal jeg ytterligere bemerke:

Den ankende part gjorde ikke for lagmannsretten gjeldende at hun var sinnssyk ved inngåelsen av forliket. Når hun nå har tatt opp denne innsigelse, er det som før nevnt under henvisning til lege Kr. Kjæstads erklæring, særlig det av Kjæstad anførte om at hun blir grepet av en voldsom angst når hun tvinges inn i et koldt miljø, en angst som kan lamme henne helt, slik at det hele kan slutte i innsnevret bevissthet. Det var nettopp et slikt «koldt miljø» hun møtte i rettssalen den 21. januar 1969, og på grunn herav ble hennes sjelelige defekter så sterkt fremprovosert at bevisstheten ble innskrenket på en måte som det må være riktig å gi betegnelsen sinnssykdom. Det var i denne tilstand hun - anføres det videre - inngikk forliket fordi hun følte det helt nødvendig for å komme ut av det mentale press hun var utsatt for og for å unngå at hennes prosessfullmektigs æresfølelse ble krenket.

Jeg skal hertil bemerke at dr. Kjæstads erklæring gir klart uttrykk for at frk. Rensøy Otzen har store mentale defekter som følge av at hennes nerver er varig skadet. Men erklæringen og det som ellers er fremkommet, blant annet distriktslege Grimsgaards brev av 6. november 1970, gir ikke noe holdepunkt for å anta at hun under givne forhold må betegnes som sinnssyk. Det er derfor ikke grunn for meg til å komme nærmere inn på denne side av saken og således heller ikke på en mulig sinnssykdoms betydning for forlikets gyldighet. Men jeg vil i denne forbindelse tilføye at de foreliggende bevisligheter ikke gir grunnlag for å anta at hun under forhandlingene i herredsretten opptrådte på en for henne unormal måte, slik at de tilstedeværende kunne eller burde ha fått inntrykk av at hennes tilregnelighet da var redusert i forhold til den for henne vanlige tilstand. Jeg bygger dette blant annet på vitneforklaringer av de to advokater som opptrådte som prosessfullmektiger i herredsretten. Heller ikke var innholdet av forliket påfallende.

Jeg er enig med lagmannsretten i at frk. Rensøy Otzen i rettsmøtet med åpne øyne aksepterte oppsigelsen og dermed frafalt å få prøvet oppsigelsens gyldighet. Det kan etter min mening ikke være tvilsomt at hun var fullt klar over at forliket innebar at hun måtte flytte fra huset innen 1. mai 1969. Herom henviser jeg til det som er anført av lagmannsretten, idet jeg tilføyer at hun samme dag forliket ble inngått, skrev til Kragerø kommune, Sosialstyret, med anmodning om å skaffe henne en ny bolig fordi hun etter, det nettopp inngåtte forlik måtte flytte. Hun skrev også samme dag til Kragerø brannvesen og opplyste i dette brev at oppsigelsen nå var blitt effektiv, idet hun måtte fraflytte huset den 1. mai 1969.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke foreligger bristende forutsetninger som kan medføre at rettsforliket er ugyldig

Side:87

som overenskomst. Det må riktignok antas at branntilsynets pålegg av 9. oktober 1968 utløste oppsigelsen, men Lervik ønsket også å bli kvitt sin leieboer på grunn av oppståtte personlige motsetninger. Under rettsmøtet gikk partene og deres prosessfullmektiger ut fra at pålegget måtte etterkommes, men ingen av partene hadde foretatt nærmere undersøkelser herom hos brannvesenet. Og det var vel nettopp med henblikk på den foreliggende situasjon at Lervik for å unngå ansvar av noen art fikk inntatt punkt 3 i rettsforliket om at «Lore Rensøy Otzen påtar seg ethvert ansvar for at leiligheten blir tillatt beboelig av brannvesenet». Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det her foreligger en relevant forutsetning fra frk. Rensøy Otzens side, idet hun lett kunne ha foretatt nærmere undersøkelser hos brannvesenet før rettsmøtet. Det kan forøvrig være i høy grad tvilsomt om det etter forliket er inntrådt noen særlig endret situasjon. Som nevnt rettet hun en skriftlig henvendelse til Kragerø brannvesen samme dag forliket ble inngått. Denne henvendelse førte til at kommuneingeniøren i Kragerø foretok inspeksjon og konstaterte at pålegget delvis var etterkommet ved at det nå var innsatt stålplatebunn i pipen. I brev av 6. februar 1969 til frk. Rensøy Otzen uttaler kommuneingeniøren om stålplatebunnen: «Denne løsning kan godtas. Noen overhengende brannfare er det således ikke». Og videre meddeles i brevet at boligen ut fra beliggenheten og tilstanden burde rives, men at den «kan benyttes fortsatt en tid også utover 1/5 1969, inntil leieboeren har hatt mulighet til å skaffe seg en bedre leilighet». Det er således bare en rent midlertidig godkjennelse brannvesenet her ga i forbindelse med at de andre krav i pålegget av 9. oktober 1968 ble frafalt.

Det følger av det jeg før har sagt at det ikke kan bli spørsmål om anvendelse av avtalelovens §33, jfr. §39, slik som subsidiært hevdet av den ankende part. I tillegg til og under henvisning til det anførte skal jeg bare presisere at selv om rettsforliket måtte være preget av frk. Rensøy Otzens mentale defekter, og selv om hun ved inngåelsen av forliket bygget på den forutsetning at hennes fortsatte benyttelse av huset var avhengig av at brannpålegget av 9. oktober 1968 ble oppfylt helt ut, var dette ikke omstendigheter som Lervik-og heller ikke hans prosessfullmektig-kjente eller burde ha kjent.

Mitt resultat blir således at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger heller ikke bør pålegges for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:88

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Heiberg og Bendiksby: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Oddvar Berrefjord og Markus Endresen og kst. lagdommer Erling Viken):

Lore Rensøy-Otsen er født xx.xx.1912. Hun er halvt jøde, og måtte flykte fra Tyskland til Norge umiddelbart før krigsutbruddet i 1939. Under den tyske okkupasjon av Norge 1940-45 hadde hun det meget vanskelig, og har nå uførepensjon for ikke-fysiske skader som må tilskrives den påkjenning hun var utsatt for under krigen.

I juni 1958 flyttet frk. Rensøy-Otzen etter tillatelse av den nå 89 år gamle Nils Lervik inn i et gammelt, nærmest falleferdig hus som Lervik eier. Huset ligger på Lerviks eiendom ved Kammerforselven ved Vadfoss i Kragerø. I huset er i 1. etasje svalgang, stue og kjøkken. Dessuten er et loft med et lite rom.

Den 29. oktober 1968 ble frk. Rensøy-Otzen oppsagt av Nils Lervik med følgende brev: - - -

Lore Rensøy-Otzen reiste husleiesak, og i rettsmøte 21/1 1969 til muntlig saksforberedelse - administrert av dommerfullmektigen - ble det inngått slikt rettsforlik:

«1. Lore Rensøy Otzen forplikter seg under utkastelses tvang til å fraflytte det leiede hus innen 1. mai 1969.

2. Lore Rensøy Otzen forplikter seg inntil fraflytning å betale i husleie kr. 12.- pr. mnd. regnet fra 1. januar 1969, uten fradrag for det hun måtte påkoste huset.

3. Lore Rensøy Otzen påtar seg ethvert ansvar for at leiligheten blir tillatt beboelig av brannvesenet.

4. Partene bærer sine omkostninger i forbindelse med saken.»

Rettsforliket ble undertegnet av partene og advokatene Egil Midgaard og Erik Arentz hvoretter herredsretten ved kjennelse hevet saken som forlikt. - - -

Etter dette gjenstår for lagmannsretten å ta standpunkt til Lore Rensøy-Otzens påstand om at rettsforliket skal oppheves i henhold til tvistemålslovens §286 annet ledd nr. 2.

Det er nok riktig som fremhevet av frk, Rensøy-Otzen at hun gikk til rettsmøtet 21/1 1969 med det håp at hun gjennom dommerfullmektigen skulle komme på talefot med Nils Lervik for å oppnå en ordning slik at hun fikk dennes samtykke til fortsatt å bli boende i huset. Uten at hun egentlig ønsket juridisk bistand ble advokat Erik Arentz - som hun tidligere en gang hadde konsultert i anledning oppsigelsen - tilkalt for å bistå henne da det viste seg at Nils Lervik møtte med prosessfullmektig.

Under rettsmøtet viste det seg - åpenbart til stor skuffelse for frk. Rensøy-Otzen - at Nils Lervik var meget bestemt i sitt krav om at frk. Rensøy-Otzen skulle flytte. Uansett hvilke muligheter frk. Rensøy-Otzen måtte ha til å få oppsigelsen kjent ugyldig etter husleieloven, synes det for lagmannsretten klart at hun i rettsmøtet med åpne øyne har akseptert oppsigelsen og frafalt å prøve oppsigelsens gyldighet. Det ble - som ordinært i husleiesaker - innledet

Side:89

forliksforhandlinger hvorunder tidspunktet for hennes fraflytning ble hovedspørsmålet. På tross av at advokat Erik Arentz på hennes vegne søkte å få tidspunktet fastsatt til ettersommeren eller høsten 1969, var det frk. Rensøy-Otzen som personlig uten videre erklærte seg villig til å flytte allerede 1. mai 1969. Det er for lagmannsretten ikke fremkommet noe som viser at det skulle foreligge mangler ved viljeserklæringen fra hennes side når hun godtok rettsforliket. Selv om hun i tiden etter rettsforliket åpenbart har angret på at hun gikk med på det, og hun øyensynlig regner med store muligheter for at oppsigelsen hadde blitt kjent ugyldig om hun hadde latt saken gå til doms, medfører ikke dette at rettsforliket er inngått under bristende forutsetninger som kan gjøre dette ugyldig som forpliktende for henne. Hovedinnholdet av rettsforliket er at hun aksepterte oppsigelsen og erklærte seg villig til å flytte fra huset 1. mai 1969. Dette må hun ha vært fullt klar over - hvilket også med tydelighet fremgår av hennes brev av 22/1 1969 - innlevert til sorenskriveren noen dager etterpå, antagelig 31/1 1969 etter en påskrift fra sorenskriveren som er vedheftet brevet. I siste avsnitt av nevnte brev heter det: «Jeg tillater meg å både skrive et svar og levere det på tross av at det ikke lenger kan ha noen innflytelse på avgjørelsen av saken...» (Understrekningen har frk. Rensøy-Otzen selv foretatt i brevet.) Dette viser etter lagmannsrettens mening at hun så sent som da hun leverte brevet til sorenskriveren var fullt innforstått med at hun ved inngåelse av rettsforliket hadde påtatt seg en rettslig forpliktelse til å overholde dette.

Frk. Rensøy-Otzen har også fremhevet at partene da rettsforliket ble inngått, regnet med at huset måtte rives hvis det ikke ble foretatt betydelige omkostninger til utbedringer forlangt av brannvesenet. Lagmannsretten kan imidlertid ikke finne at en mulig slik oppfatning kan medføre at rettsforliket av den grunn kan anses inngått under bristende forutsetninger som får betydning for rettsforliket. Muligheten for at huset på tross av påleggene fra brannvesenet, kunne bli tillatt beboelig, har partene vært oppmerksomme på. Dette fremgår av rettsforlikets punkt 3.

Hovedmotivet for inngåelse av rettsforliket synes å ha vært at frk. Rensøy-Otzen etter Nils Lerviks steile holdning, aksepterte oppsigelsen. - - -

Side:90