Rt-1972-1042

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-10-21
Publisert:	Rt-1972-1042
Stikkord:	Kommunale bygningsmyndigheters erstatningsansvar
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 159/1972
Parter:	Laura Moberg (advokat Frithjof Ths. Eeg - til prøve) mot Os kommune (høyesterettsadvokat Eivind Roll).
Forfatter:	Stabel, Michelsen, Blom, Heiberg, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §33, Oreigningsloven (1959) §28, §17, §63, Bygningsloven (1965)

Dommer Stabel: Laura Moberg reiste i juli 1968 sak mot Os kommune med krav om at kommunen skulle dømmes til å utferdige målebrev på hennes tomt av gni,. 52 bnr. 1 i Os i samsvar med gjeldende reguleringsplan, og med krav om erstatning for økte byggeomkostninger m.v. på grunn av den forsinkelse kommunen

Side:1043

hadde påført henne ved ikke å gi henne målebrev tidligere. Ved Midhordland herredsretts dom av 11. mars 1970 - avsagt av sorenskriveren med domsmenn - ble kommunen frifunnet uten tilkjennelse av omkostninger. Laura Moberg anket til Gulating lagmannsrett over herredsrettens dom. Da hennes tomt i mellomtiden var blitt ekspropriert av kommunen, ble for lagmannsretten bare nedlagt påstand om erstatning. Ved lagmannsrettens dom av 16. oktober 1971 ble herredsrettens dom stadfestet og saksomkostninger ikke tilkjent. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av dommerne fant at Laura Moberg var blitt påført et forsinkelsestap som kommunen måtte være ansvarlig for på grunn av nærmere angitte feil i saksbehandlingen.

Sakens faktiske bakgrn og hva som fra hver side ble gjort gjeldende for herredsretten og lagmannsretten, fremgår av disse retters domsgrunner.

Laura Moberg har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. 1 motsetning til for herredsretten og lagmannsretten erkjenner hun nå at kommuneingeniøren hadde hjemmel i bygningslovens §63 nr. 1 annet punktum for å avbryte kartforretningen den 11. mai 1966. Hun har også frafalt sin tidligere anførsel om at bygningsrådet ikke hadde hjemmel til å delegere myndighet til kommuneingeniøren slik som gjort i vedtaket av 30. juni 1966. Under ankeforhandlingen har Laura Mobergs prosessfullmektig presisert at erstatningskravet for Høyesterett ikke bygges på at bygningsmyndighetene har truffet avgjørelser i strid med hva de etter loven hadde adgang til. Kravet er begrunnet med at hun som følge av saksbehandlingsfeil fra bygningsmyndighetenes side ble villedet med hensyn til det standpunkt de hadde tatt til hennes søknad om å få tomten utskilt etter andre grenser enn dem som var angitt på reguleringsplanen, og at dette var grunnen til at hun ikke kom i gang med å bygge før det generelle delingsforbud av 22. desember 1966. Dersom hun på korrekt måte var blitt orientert om innholdet av de vedtak som var truffet, først av bygningsrådet og senere av kommuneingeniøren, ville hun ha kapitulert overfor bygningsmyndighetenes krav allerede om sommeren eller tidlig på høsten 1966, og hun ville da ha fått tomten utskilt og kommet i gang med byggearbeidene før delingsforbudet ble utferdiget. Lagmannsretten har tatt feil i sin vurdering av dette, og det er intet grunnlag for dens antagelse om at den tid som stod til rådighet fra juli-august til slutten av desember 1966 var for kort til at hun kunne ha fått tomten utskilt, skaffet seg byggetillatelse og kommet i gang med å bygge. Når kommunen hevder at hun heller ikke hadde økonomiske forutsetninger for å sette i gang på dette tidspunkt, er også det en antagelse uten grunnlag.

Som bakgrunn for anken - slik den således er begrenset - har Laura Mobergs prosessfullmektig rettet kritikk også mot andre sider av bygningsmyndighetenes saksbehandling, særlig for så vidt angår tiden etter delingsforbudet. Jeg anser det ikke nødvendig å spesifisere disse anførsler, da de faller utenfor anke-

Side:1044

sakens ramme slik den er begrenset for Høyesterett. Anførslene faller i det vesentlig sammen med synspunkter som ble gjort gjeldende også for lagmannsretten og som denne - og særlig da mindretallet - var inne på i sin begrunnelse.

Det tap Laura Moberg krever erstattet av kommunen, refererer seg dels til økning i byggeomkostningene i tidsrommet 1966-71, dels til nye omkostninger ved tirettelegging av veg, vann og kloakk som hun må betale som vilkår for å få overta tomt på stedet etter ekspropriasjonen. For Høyesterett er lagt frem enkelte nye opplysninger og beregninger til støtte for kravet.

Laura Moberg har nedlagt slik påstand:

«Os kommune v/ordføreren dømmes til å betale erstatning til Laura Moberg for økte byggekostnader og tiretteleggingskostnader etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 30.000,-. Os kommune betaler saksomkostninger for alle retter.»

Os kommune gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i begrunnelsen og resultatet. Laura Moberg har utelukkende seg selv å takke for at kartforretning ikke ble holdt før delingsforbudet var nedlagt. Hun hadde allerede i slutten av august 1966 fått definitiv beskjed av kommuneingeniøren om at det ikke var anledning til å imøtekomme hennes ønske med hensyn til avgrensing av tomten, men hun ville fremdeles ikke fire på sine krav. Hun hadde På dette tidspunkt neppe faste planer om å bygge og formodentlig heller ikke økonomiske forutsetninger for å gjøre det. - Med hensyn til den del av erstatningskravet som gjelder økte tilretteleggingsomkostninger, gjør kommunen subsidiært gjeldende at dekning for dette er gitt allerede i ekspropriasjonserstatningen til Laura Moberg i forbindelse med at hennes tomt ble tvangsavstått til kommunen. - Fra kommunens side er nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og om at den tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av Laura Moberg og 4 vitner, blant dem kommuneingeniør Rolf Skaathun. Det er lagt frem noen nye dokumenter som det ikke er grunn til å spesifisere. Bevismessig står saken stort sett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg finner at anken ikke kan føre frem, og henviser til lagmannsrettens - flertallets - begrunnelse som jeg i alt vesentlig kan tiltre. Som tidligere nevnt er det for Høyesterett enighet om at kommuneingeniøren ikke gjorde noen feil ved å avbryte kartforretningen den 11. mai 1966. Partene er også enige om at den tomteavgrensning Laura Moberg den gang forlangte, hadde hun ikke noe krav på å oppnå - uten i tilfelle etter et vedtak fra bygningsrådet om å fravike den reguleringsplan bygningsrådet tidligere hadde vedtatt. Hennes etterfølgende søknad om en avgjørelse i denne retning ble behandlet i bygningsrådet den 30. juni 1966 og ikke tatt til følge. Vedtaket var etter sin tekst ikke helt entydig, men det er klart at det ikke innebar et definitivt avslag. Når det i konklusjonen heter at flyttingen (av tomtegrensene) skulle utredes nærmere og at kommuneingeniørkontoret kunne

Side:1045

avgjøre saken, må dette ha vært ment som en henstilling til kommuneingeniøren om å ta tilrådingen om fullt avslag opp til ny overveielse og som en fullmakt for ham til eventuelt å gå med på en rimelig ordning. Vedtaket ble ikke meddelt Laura Moberg skriftlig, bare lest opp for henne under en senere samtale med kommuneingeniøren, og jeg er enig med lagmannsretten i at dette var en feil. Det må også ses som en feil - antar jeg - at skriftlig vedtak ikke ble truffet da kommuneingeniøren senere samme år - etter å ha hatt flere samtaler med Laura Moberg om saken - gav henne muntlig beskjed om at han ikke fant det mulig å lempe på sitt tidligere standpunkt til tomteavgrensningen. Når denne beskjeden ble gitt, er omtvistet i saken. I kommuneingeniørens forklaring er intet bestemt tidspunkt angitt. Laura Moberg sier i sin partsforklaring at det var i september-oktober, men lagmannsretten har etter umiddelbar bevisførsel funnet at det må ha vært atskillig tidligere enn det. Jeg finner å måtte holde meg til lagmannsrettens vurdering, og anser det mest sannsynlig at kommuneingeniøren klargjorde sitt standpunkt ikke senere enn månedsskiftet august-september. Å fastslå det nøyaktige tidspunkt har imidlertid liten betydning slik som saken ellers ligger an. Avgjørende må være om den svakhet som hefter ved bygningsmyndighetenes kommunikasjon til Laura Moberg av de avgjørelser som var truffet, har medvirket til at hun holdt fast ved at hun ikke ville bøye seg for reguleringsplanen - og derved til at kartforretning ikke kunne holdes høsten 1966. På samme måte som lagmannsretten finner jeg at spørsmålet må besvares benektende. I de foreliggende opplysninger er det intet som tyder på at Laura Moberg ville ha akseptert tomtegrensene på reguleringskartet selv om hun hadde fått skriftlig beskjed om bygningsrådets vedtak og om det standpunkt kommuneingeniøren senere tok i tilknytning til vedtaket. Hennes holdning var uforandret også etter det tidspunkt da hun innrømmer å ha fått et klart nei fra kommuneingeniøren. I sin partsforklaring sier hun at hun henvendte seg til ordføreren flere ganger fra mai 1966 og utover til 1967, og at brev ble sendt i 1967 etter at hun hadde hatt flere muntlige kontakter med ordføreren. Hennes standpunkt den gang var - sier hun - «at hun ville ha grensen slik at hun ville ha huset oppe på haugen». - Det var nettopp dette hun hadde søkt om og fått avslag på tidligere.

Under ankeforhandlingen for Høyesterett har Laura Mobergs prosessfullmektig gitt uttrykk for at om skriftlig underretning ikke ville ha fått henne til å kapitulere overfor bygningsmyndighetenes krav, så kunne slik underretning iallfall ha ført til at hun ville klaget over bygningsrådets vedtak til departementet og over kommuneingeniørens avgjørelse til bygningsrådet. Denne mulighet tør heller ikke jeg utelukke, og jeg henviser i denne forbindelse til bygningslovens §17 nr. 3 - slik bestemmelsen lød i 1966 - hvoretter melding om avgjørelse skulle gi opplysning om klageretten, klagefristen og hvordan klager skulle settes frem. Men jeg kan ikke se at forholdet kan få noen betydning for avgjørelsen

Side:1046

av denne sak. At en klage ville bli tatt til følge, fremstiller seg som lite sannsynlig. Dertil kommer at klagebehandlingen nødvendigvis ville tatt atskillig tid; det er ikke grunnlag for å anta at Laura Moberg etter et resultat som gav henne medhold, ville kunnet komme i gang med å bygge før delingsforbudet ble utferdiget den 22. desember 1966.

Jeg kan ikke se at det er påvist noen saksbehandlingsfeil fra kommunens side i tiden før vedtaket av 30. juni 1966 eller etter byggeforbudet av desember 1966, men går ikke nærmere inn på hva partene har anført om dette, da spørsmålet etter min mening er uten betydning for avgjørelsen av anken.

Da det etter mitt syn ikke er noe grunnlag for erstatningskravet, blir det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til de spørsmål som er reist om kravets størrelse.

Det blir mitt resultat at lagmannsrettens dom bør stadfestes.

Jeg finner ikke at det er grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Og på grunn av de saksbehandlingsfeil som kommunen har gjort antar jeg at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Heiberg og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Dagfinn Breistein med domsmenn): - - -

Saksøkeren bygger sitt krav på det faktum at hun allerede i skjøte av 3/12-1955 var sikret en tomt på opptil 2 mål av bnr. 1, gnr. 52 i Os.

Da hun i begynnelsen av 1966 forlangte oppmålings- og skylddelingsforretning, ble en kartforretning vitterlig avholdt. Men tross en rekke purringer, har hun hittil ikke oppnådd det målebrevet som hun trengte for å sette i verk bebyggelse av tomten. Den 22. desember 1966 ble hun endog møtt med byggeforbud, til tross for at et slikt forbud ikke skulle kunne gjøres gjeldende overfor den som alt hadde kartforretningen i orden. Ytterligere fikk hun den 18. februar 1967 melding om at tomten hennes ville bli ekspropriert av Os kommune, på like linje med andre grunnaeraler i Moberghaugane. - - -

Retten skal bemerke:

Ut fra de opplysninger som foreligger, må retten gå ut fra at saksøkeren hadde kunnet oppnå kartforretning og vært i gang med byggingen i 1966, dersom hun hadde villet godta den foreliggende reguleringsplans grenser. Verken vann eller kloakk ville ha skapt en avgjørende hindring. Det var nettopp for å gi saksøkeren mulighet for å nytte det areal, som hun allerede på forhånd hadde sikret seg eiendomsretten til, at kommuneingeniøren møtte opp for å lage kartforretning den 11. mai

Side:1047

1966. Når denne kartforretning ble avbrudt i medhold av bygningslovens §33, var det fordi saksøkeren ikke ville godta de grenser som var forutsatt på den reguleringsplanen som hun kjente til eksisterte. Arbeidet med kartforretningen er ikke gjenopptatt, og der foreligger således i dag ingen fullført kartforretning.

Når saksøkeren vil ha grensen mot øst regulert, var det dels fordi hun med rette kunne regne seg berettiget til en større tomt innenfor hovedbrukets gamle grenser, dels fordi hun ville få en heldigere beliggenhet for våningshuset. Dette kunne da etter hennes mening plasseres høyere i terrenget, og ville få bedre fall mot kloakken, når tilknytningen skjedde over søsterens nabotomt.

Selv om disse hensyn var saklige og ikke urimelige, måtte det imidlertid ansees korrekt av kommuneingeniøren at han ikke på stedet og på egen hånd, foretok en forskyvning av reguleringsplanens grenselinjer. Dette hadde han neppe kompetanse til. Når derfor kartforretningen måtte avbrytes og saksøkeren ikke oppnådde noen kartforretning i det hele tatt skyldes dette saksøkerens eget standpunkt. Hun kan ikke reparere på denne uheldige innstilling, ved langt senere - når ingen andre muligheter var oppnåelige - å godta tomten med de tidligere avviste grenselinjer. På det tidspunkt hun bøyet seg, hadde situasjonen endret seg, byggeforbud var nedlagt, ekspropriasjonen planlagt under forutsetning av veg, vann og kloakkeringsstamme for hele byggefeltet.

All den stund saksøkeren ikke i dag har krav på å oppnå kartforretning, fordi det er henne selv som i første rekke har bragt seg i den situasjon hun er kommet i, kan kommunen ikke sies å ha opptrådt på noen erstatningsbetingende måte. Kravet på erstatning vil derfor ikke bli å ta til følge. Retten vil dog ikke unnlate å bemerke, at kommunens vedkommende synes å ha opptrådt på en uheldig og sendrektig måte, når det gjelder å presisere hva standpunkt man hadde tatt til saksøkerens disposisjons-søknad. Allerede i brev av 20. juni 1966 stilet til Os ingeniørkontor, Bygningsrådet, søkte saksøkeren å få grenselinjene endret slik det fremgikk av en vedlagt kartskisse. (Utsnitt av reguleringsplanen.) Hun henviser til samtale og synfaring med Bygningsrådets formann og til at hun i samsvar med formannens forslag ga tillatelse til at nabotomten ble bebygget i inntil 2 meters avstand fra grensen mot øst. Når Bygningsrådet var av den oppfatning at man ikke ville fire på kravet til uendrede grenser, burde saksøkeren på et langt tidligere tidspunkt ha vært skriftlig underrettet. I et prosesskrift som kommuneadvokaten har sendt retten etterat hovedforhandlingen var avsluttet, fremgår det at Bygningsrådet så tidlig som 30/6-1966 har behandlet saksøkerens dispensasjonssøknad. Det avgjørende må imidlertid være at saksøkeren selv ikke synes å være underrettet om kommunens standpunkt. Derved måtte hun kunne leve i håp om at der fremdeles var en mulighet. Hadde det vært utvetydig presisert for henne at hun sto overfor en urealiserbar grenseendring, ville hun formentlig på et langt tidligere tidspunkt ha foretatt kapitulasjonen, før byggeforbudet ble etablert med etterfølgende ekspropriasjonssøknad. Selv om Bygningsrådet her er å klandre for sin passivitet med hensyn til kommunikasjonen med saksøkeren, antar dog retten at denne mangel på informasjon ikke kan være av erstatningsbetingende karakter. Retten har dog ikke vært uten tvil på dette punkt. - - -

Side:1048

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei, Arnt Haarberg og ekstraord. lagdommer, lagmann E. T. Eftestøl): - - -

Lagmannsrettens flertall, dommerne Schei og Eftestøl, kommer til samme resultat som herredsretten, og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse.

Etter bevisføringen antas det klart at det skyldes Laura Moberg at kartforretningen 11. mai 1966 ble avbrutt.

På det tidspunkt forelå det en reguleringsplan for området, vedtatt av bygningsrådet, men ikke stadfestet av departementet.

Den tomt Laura Moberg ønsket oppmålt, og i og for seg var tilsagt i skjøtet av 3/12-1955, lot seg ikke innpasse i denne plan og under kartforretningen 11/5-1966 ønsket hun den østlige grense for sin tomt slik den ble etter reguleringsplanen forskjøvet østover.

Lagmannsrettens flertall kan ikke se at det under disse omstendigheter kan rettes noen bebreidelse mot kommuneingeniøren eller andre av kommunens vedkommende for at kartforretningen ble avbrutt.

Det synes åpenbart at når kommuneingeniøren ikke kunne gå med på å forskyve tomten mot øst var det fordi han fant at tomten østenfor ville bli mindre skikket til bebyggelse på grunn av sin størrelse og/eller form, og bygningslovens §63, 1. 2. pkt. - slik flertallet forstår denne bestemmelse - synes da likefrem å forby slik oppdeling.

At kartforretningen ble avbrutt av denne grunn synes bekreftet ved Laura Mobergs søknad av 20/6-1966 til bygningsrådet. Søknaden lyder slik:

«Søker herved om å forandre på grenselinjene vedr. min tomt på Moberg, som vist på kartskisse.

Etter samtale og synfaring med form. M. Bøe og hans forslag som vist på kartskisse, gir jeg tillatelse til nabotomten å bygge inntil 2 m fra min grense mot øst.»

Søknaden gjelder således det samme forhold som hun tok opp under kartforretningen og som førte til avbrudd av den Søknaden ble behandlet av bygningsrådet 30/6-66 og vedtaket har denne ordlyd:

«Flyttinga vert å utreia nærare.

Saka kan avgjerast av kommuneingeniørkontoret.»

Det er på det rene at Laura Moberg ikke har fått skriftlig underretning om dette vedtaket.

Det må imidlertid legges til grunn, etter Laura Mobergs forklaring for lagmannsretten, at hun ikke var helt uten underretning om resultatet av søknaden av 20/6-66. Hun har forklart at hun sommeren 1966, like etter ferien, gikk til kommuneingeniøren for å forhøre seg om resultatet av søknaden. Kommuneingeniøren leste referatet fra bygningsrådets møte 30/6-1966, men uten at hun ble gjort kjent med det. Deretter sa han til henne at han skulle se hva han kunne gjøre. Ca. 3 uker deretter, eller kanskje noe mer, gikk Laura Moberg på ny til kommuneingeniøren for å forhøre seg. Kommuneingeniør Skaathun sa da etter Laura Mobergs egen fremstilling at han ikke hadde anledning til å gjøre noe, og begrunnet det med at kartet var vedtatt av de kommunale myndigheter.

Skjønt det var en feil at Laura Moberg ikke fikk skriftlig svar på sin søknad av 20/6-1966, antas hun dog ved den siste samtale med kommuneingeniøren å ha fått tilstrekkelig beskjed om selve resultatet til

Side:1049

selv å kunne avgjøre om hun ville påklage avgjørelsen til departementet, eller om hun ville godta en tomt etter den reguleringsplan som forelå. Det synes sikkert at Laura Moberg på dette tidspunkt ville ha fått sin kartforretning hvis hun hadde vært villig til å la sin tomt innpasse i den reguleringsplan som forelå. Når hun ikke sa noe om det må lagmansrettens flertall forstå det slik at hun fremdeles ikke ville oppgi håpet om å få flyttet den østlige grenselinje for sin tomt lenger østover.

Dette synes bekreftet ved det brev Laura Mobergs advokat sendte bygningsrådet 6/1-1967, hvor han ba om at Laura Monberg straks får sitt målebrev. Den tomt det er spørsmål om er anført i brevet som «den tomten som ho har fått av broren sin eigedom».

Den feil kommunen gjorde, ved ikke å underrette henne skriftlig om at hennes søknad ikke kunne føre frem, kan lagmannsrettens flertall ikke finne kan ha hatt betydning for spørsmålet om hun ville rette seg etter reguleringsplanen.

Men selv om en må gå ut fra at Laura Moberg, hvis hun hadde fått skriftlig underretning om at bygningsrådet ikke kunne innvilge hennes søknad om kartforretning på den tomt hun ønsket, hadde resignert og bedt om fradeling av tomten etter reguleringsplanen kan lagmannsrettens flertall ikke legge til grunn at hun, etter kartforretning og byggetillatelse, ville ha vært kommet så langt at bygging på tomten var påbegynt da det den 22. desember 1966 ble nedlagt midlertidig forbud mot tomtedeling og byggearbeid etter §33 i bygningsloven.

Fristen etter dette forbud utløp 22/12-1967 og i den tid forbudet sto ved makt kan det ikke ha vært mulig å fortsette den avbrutte kartforretning og det kan ikke rettes noen bebreidelse mot kommunen for at ikke forretningen ble forsatt i denne tid.

Den ankende har hevdet at kommunen selv, i brev av 13/4-67 har sagt at kartforretningen 11/5-66 ble avbrutt etter bygningslovens §33 og at 1 års fristen i §33 fjerde ledd må regnes fra denne dag, og at plikten til å fortsette kartforretningen gjenoppsto ved fristens utløp 11/5-1967.

Lagmannsrettens flertall kan ikke være enige i det. Det er på det rene at kartforretningen 11/5-66 ble utsatt fordi Laura Moberg selv ønsket grenseregulering i forhold til den reguleringsplan som da forelå, og at det var løsningen av dette spesielle spørsmål alene som begrunnet avbruddet.

Selv om kommunen i brevet av 13/4-67 har sagt at avbruddet var hjemlet i §33, antas det ikke å løpe noen 1 årsfrist fra 11/5-66.

Det antas ikke å kunne rettes noen bebreidelse mot kommunen for at den ikke foretok seg noe med den utsatte kartforretning i ilden etter at forbudsfristen utløp 22/12-1967 til ekspropriasjonssøknad ble fremmet 5 dager senere, og for den følgende tid antas oreigningslovens §28 å gi direkte hjemmel for å unnlate å fortsette kartforretning. Lagmannsrettens flertall kan etter dette ikke finne at noen av kommunens vedkommende har opptrådt på noen erstatningsbetingende måte og herredsrettens dom må bli å stadfeste, og det blir da ikke grunn til å ta stilling til om det var hjemmel for den ankende part til å utvide påstanden for lagmannsretten.

Lagdommer Haarberg er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og bemerker:

Side:1050

Det er neppe påvist at noen av kommunens folk - verken i bygningsrådet eller på kommuneingeniørkontoret - har gjort noen enkeltstående feil av en slik art at den alene er erstatningsbetingende. Men saksbehandlingen lider under så vidt mange feil at disse sett under ett må utløse erstatningsplikt for kommunen i den utstrekning den ankende part derved er påført økonomisk tap. - - -