Rt-1972-1112

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-11-04
Publisert:	Rt-1972-1112
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 163/1972
Parter:	Per E. Bolstad (advokat Bjarte Eikeset - til prøve) mot Lars Jensen Bolstad m.fl. (6 parter) (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Lorentzen, Stabel, Schweigaard Selmer, Sandene, Hiorthøy
Lovhenvisninger:

Dommer Lorentzen: Seterområdene for gnr. 19, gnr. 20 og gnr. 21 i Luster, som i saken er kalt Bolstad sameie, er et sameie mellom brukene. I forbindelse med utbygging av vasskraften i Mørkridselva med sidevassdrag ble fallerstatningene for dette sameiet

Side:1113

fastsatt til kr. 3 133 290. Ved fordelingen av «elvepengene» oppstod tvist mellom eieren av gnr. 20 bnr. 15, Per E. Bolstad, og de 6 ankemotparter som er eiere av noen teiger som ble frasolgt dette bruk i 1890 (gnr. 20 bnr. 17,19, 20, 21 og 23 og bnr. 80 som senere er skilt ut fra bnr. 20). Parselleierne mente at de var medeiere i Bolstad sameie og berettiget til andeler av sameiets fallerstatninger i forhold til matrikkelskylden. Eieren av bnr. 15 mente at bare bruksrett i sameiet fulgte med de utskilte teiger, og at hovedbruket hadde beholdt sin fulle andel av eierretten til sameiet, slik at han skulle ha del i fallerstatningene også etter skylden for bnr. 17, 19,20,21,23 og 80. Den del av elvepengene som svarer til skylden for disse 6 parseller, er oppgitt til kr. 86 520.

Indre Sogn herredsrett kom til at parselleierne ikke hadde eierrett i Bolstad sameie, og avsa 7. juli 1969 dom med slik domsslutning:

«Per E. Bolstad frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Parselleierne anket, og Gulating lagmannsrett avsa 18. juni 1971 dom med denne domsslutning:

«1. Lars Jensen Bolstad, eier av av gnr. 20 bnr. 17 av sk.m. 1,04

Laila Berdal -»- 19 »» 0,62

Atle Bolstad, -»- 20 »» 0,18

Emma Dal Stavsvik, -»- 80 »» 0,10

Inger Hatlevik, -»- 21 »» 0,22

Erik A. Bolstad, -»- 23 »» 0,11 samtlige eiendommer i Luster, kjennes berettiget til etter sin skyld på eiendommen å ta del i de på skjønn ved Indre Sogn herredsrett i sak 17/1963 B tilkjente erstatninger for Bolstad sameie I, III og IV forsåvidt eiendommene er utskilt fra Bolstad gnr. 20, bnr. 15 ved skylddelingsforretning av 24/4- 1890, tinglyst 31/5-1890.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Per E. Bolstad har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det blir hevdet at lagmannsretten regnet med et langt lavere arealtall for bnr. 15 etter fraskillelsen av parseller i 1890 enn riktig var. Lagmannsretten har videre tatt feil når den har gått ut fra at vannrettigheter ble tillagt betydning allerede i 1890- årene, og når den mener at det var den alminnelige oppfatning i distriktet at parsellkjøperne fikk andel i eiendomsretten til Bolstad sameie. Lagmannsretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på at parsellkjøperne bare hadde bruk for beiterett, og på at selgeren var interessert i å bevare størst mulig verdi for hovedbruket. Lagmannsretten har også lagt for liten vekt på at de enkelte utskilte parseller ikke var selvstendige og fullverdige bruk, og det er lagt for stor vekt på forholdet mellom samlet salgssum for parsellene og salgssummen for hovedbruket i 1898. Lagmannsretten har lagt for stor vekt på forliket mellom ankeparten og Bjarne Drægni og På enkelte andre avtaler om andre parseller og bruk enn denne saken gjelder. Avgjørende vekt må

Side:1114

legges på formuleringen av skjøtene i 1890, og disse må forstås slik at det bare var beiterett i sameiet som fulgte med parsellene.

Ankeparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale ankeparten sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, og omkostningene for Høyesterett til det offentlige.»

Ankemotpartene har tatt til motmæle og har hevdet at lagmannsrettens dom er riktig. Det er fremholdt at Bolstad sameie nærmest har karakter av almenning, og at alle bruk som var utskilt fra Bolstad- og Heltne-gårdene (gnr. 20 og gnr. 21) før 1890, hadde andel av eiendomsretten til Bolstad sameie i forhold til skylden. De parseller som ble solgt i 1890, utgjorde den største delen av bnr. 15, og noen av parsellene har vært selvstendige bruk eller var store nok til å bli ansett som en leveveg. Ved fortolkningen av dokumentene fra 1890 må det legges størst vekt på auksjonsvilkår og skylddeling, og man må ha for øye at bnr. 15 hadde utmark og også andre sameieandeler som parsellene ikke skulle få rettigheter til. Det var den alminnelige oppfatning på stedet at parselleiernes stølsrettigheter var andel av eiendomsrett til sameiet. Dette kom m.a. fram da parselleierne undertegnet samtykket til at Den Norske Turistforening bygde hytte i sameiet. Også ankeparten måtte ha denne oppfatning da han i 1968 gjorde forlik med Bjarne Drægni.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsrettsdom av 18/6-1971 pkt. 1 stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å betale ankemotpartene sakskostnader for herredsretten og lagmannsretten.

3. Den ankende part tilpliktes å betale det offentlige v/Justisdepartementet sakskostnader for Høyesterett.»

Saken foreligger stort sett i samme stilling som for herredsretten og lagmannsretten. En del nye dokumenter er kommet til. Ved bevisopptak ved Indre Sogn herredsrett er opptatt partsforklaringer og vitneforklaringer. Tre vitner som ikke har møtt tidligere i saken, har forklart seg om rettsoppfatningen på stedet.

Partene har fått innvilget fri saksførsel for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Det er enighet mellom partene om at hvem som skal ha de omstridte deler av fallerstatningene, beror på om parsellkjøperne i 1890 fikk andel i eiendomsretten til Bolstad sameie eller bare bruksrettigheter i sameiet. Svaret på dette spørsmål avhenger i første rekke av en fortolkning av de uttrykk som er brukt i auksjonsvilkårene og skylddelingsforretningen. De uttrykk som er brukt i skjøtene, bør tillegges noe mindre vekt.

Partene er enige om at man må gå ut fra at det ved den andre auksjon den 31. mars 1890 ble brukt samme formulering av de alminnelige auksjonsvilkår og ved oppropet av parsellene som er mer utførlig referert fra den første auksjon den 21. mars samme år. I auksjonsvilkårene var sagt at «de bortsælgende Parceller af ovennævnte Brug sælges i den Stand de nu forefindes

Side:1115

og med de Rettigheder og Forpligtelser hvormed de eies af Anders Eliassen». Hver enkelt parsell ble oppropt «med andel i Sæterhavn og Fjeldsælsved i forhold til Matrikulskylden». I skylddelingsforretningen den 24. april 1890 for salget av i alt 11 parseller av bnr. 15 ble det m.a. protokollert: «Udmarken er fælles forsaavidt Stølsbruget angaar; men en videregaaende Deling har vi anseet utilraadelig.» I de skjøter som lensmannen utstedte etter fullmakt fra selgeren, er m.a. anført: «Den her solgte Parsels Grændser er beskrevne i ovennævnte Skylddelingsforretning og sælges den med de Rettigheder og Forpliktelser, hvormed den eiedes af Anders Eliassen, - -. Med den her solgte Parsel følger forholdsvis Andel i Stølshavnene - forøvrigt ingen andre Rettigheder.»

Ved fortolkningen av de forskjellige uttrykk må jeg legge vesentlig vekt på at alle de 22 bruk under gnr. 19, gnr. 20 og gnr. 21 som var etablert før 1890, har vært ansett som medeiere i Bolstad sameie. Det må kreves klare holdepunkter for å anta at man ved utskilling av parseller fra bnr. 15 tok sikte på en annen løsning.

Fremlagte dokumenter om utskilling av 4 parseller fra andre Bolstad-bruk i 1861,1872 og 1890 viser at det ble brukt sterkt varierende uttrykk om andel i stølssameiet:

I skylddelingsforretningen i 1861 heter det: «Ret til Gaardens Stødler i Forhold efter Skylden. - - -Det bemærkes, at denne Anpart ingen Ret eller Deel skal have i Gaardens øvrige Eiendomme som ligger i Fællesskab med de andre Bolstads Brug.»

I skjøtet er retten i sameiet ikke nevnt.

I skylddelingsforretningen i 1872 er anført: «Vaar- og Fjeldstølshaven Havnegange forbliver til fælles Brug og Eiendom efter deres Andel af Skylden.» I skjøtet er dette gjengitt slik: «Med disse Parceller følger Havneret i Brugets Fjeldhavner i Forhold til den Matrikulskyld som Parcellerne erholder af den hele Eiendoms Skyld.»

I to skylddelingsforretninger av 22. og 28. april 1890 er anført: «Udmarken er fælles forsaavidt Stølsbruget angaar.»

Det er ikke bestridt at de utskilte parseller i disse 4 tilfelle fikk forholdsmessig andel i eiendomsretten til Bolstad sameie.

Når de uttrykk som ble brukt ved utskillingen i 1890 av parseller fra bnr. 15, ses på denne bakgrunn, finner jeg det mest naturlig å forstå det slik at det var andel av eierretten til stølssameiet som ble overdradd. Den refererte pasus i auksjonsvilkårene trekker sterkt i denne retning. Formen for oppropene er mer uklar, men det taler for samme løsning at andelene i «Sæterhavn» er knyttet til matrikkelskylden. Partene er enige om at det ikke kan legges vesentlig vekt på at «Fjeldsælsved» er særskilt nevnt. Det var så knapt om ved for seterdriften i sameiet at dette ikke kan anses som en spesiell begrensning i parsellenes rettigheter i sameiet. Ved vurderingen av de refererte uttrykk i skylddelingsforretningen og i skjøtene må man ha for øye at selgeren beholdt betydelige utmarkstrekninger som eneeier, og at bnr. 15 også hadde andeler i flere sameier utenom stølssameiet. Ordene

Side:1116

«forsaavidt Stølsbruget angaar» og «forøvrigt ingen Rettigheder» behøver derfor ikke bety at parselleierne bare fikk begrensete beføyelser i stølssameiet, men kan naturlig forstås slik at parselleierne bare fikk andeler i stølssameiet og ikke i hovedbrukets øvrige utmark og rettigheter. Likheten med de uttrykk som er referert fra utskilling av parseller fra andre bruk, taler for den siste mening.

Jeg kan ikke være enig med ankeparten i at de parseller som ble solgt fra bnr. 15 i 1890, var av så forskjellig art sammenliknet med bruk og parseller som tidligere var skilt ut fra brukene i Bolstad og Heltne, at det gir grunnlag for å gå ut fra at eierrett i stølssameiet ikke skulle følge med. Alle de 5 opprinnelige parseller som omfattes av saken, ble kjøpt for jordbruksformål. Det er opplyst at iallfall én av parsellene i lang tid var eierens eneste leveveg, og det er enighet om at alle de 6 parseller står i samme stilling med omsyn til rettigheter i sameiet. Flere av parsellene fikk større skyldverdi enn flere tidligere utskilte Bolstad-bruk. Samlet fikk de 11 parseller som ble solgt fra bnr. 15, en skyld på 3,85, mens det gjenværende hovedbøle fikk en skyld på 1,74. Den samlede salgssum for parsellene var mer enn det dobbelte av det beløp bnr. 15 ble solgt for 8 år senere. Selv om det areal hovedbølet beholdt, var vesentlig større enn lagmannsretten har oppgitt, fikk parsellene mer dyrket og dyrkbar mark enn bnr. 15 beholdt.

At kjøperne av parsellene fra bnr. 15 i 1890 fikk forholdsmessig andel av eiendomsretten til Bolstad sameie, støttes også av de opplysninger som er fremlagt om rettsoppfatningen i bygden og om enkelte senere eiendomsoverdragelser, I denne forbindelse legger jeg liten vekt På at parselleierne var med på å undertegne samtykke til at Den Norske Turistforening bygde hytte i sameiet. Heller ikke legger jeg så stor vekt på at ankeparten i 1968 forlikte saken med Bjarne Drægni og innrømmet at en av parsellene som ble solgt underhånden i 1890, har medeierrett i stølssameiet. Jeg legger vesentlig vekt På at det i de aller fleste tilfelle hvor parseller er skilt ut fra andre bruk i Bolstad og Heltne med rettigheter i stølssameiet, har det vært ansett som andel i eierretten, slik at parsellene har fått andel i sameiets «elvepenger» for så vidt det ikke var gjort uttrykkelig unntak for denne rett. Jeg ser dette som uttrykk for at det var en alminnelig oppfatning at eiendomsretten i sameiet fulgte med beiteretten om ikke annet var avtalt.

Etter dette må jeg anta at Anders Eliassen Bolstad i 1890 solgte de parseller som ankemotpartene nå eier, med andel av eierretten til Bolstad sameie i forhold til martikkelskylden, og at ankemotpartene derfor har krav på forholdsmessig andel av de fallerstatninger som er tilkjent sameiet.

Anken bør således ikke føre fram. Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i de tidligere retters avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter omstendighetene bør den tapende part fritas for å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.

Side:1117

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Gulating lagmannsretts dom av 18. juni 1971 stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Sandene og Hiorthøy: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Johs. Risting): - - -

I 1890 ble en betydelig del av Bolstad gnr. 20 bnr. 15 solgt av den daværende eier Anders Eliassen Bolstad. Salget reduserte eiendommens skyld fra 5,59 til 1,74 skyldmark. Den bortsolgte del ble fordelt på ialt Il parseller. Parsellenes skyld varierte fra 1,04 til 0,03 skyldmark. Meget av det som ble solgt var udyrket og lå langt fra gårdens tun

Samtlige parseller ble utskilt ved en skylddelingsforretning avholdt 24. april 1890 og tinglyst 31. mai 1890.

Av de utskilte parseller er saksøker nr. 1 eier av parsell 1, Sandalunden, gnr. 20 bnr. 17 av skyld 1,04. Denne eiendom som er på 9-10 da dyrket mark, ble i 1890 kjøpt av Lars Endresen, eier av Bolstad, gnr. 20 bnr. 12 og bestefar til saksøker nr. 1, som også eier gnr. 20 bnr. 32, utskilt fra gnr. 20 bnr. 12 og gnr. 20 bnr. 49 utskilt fra gnr. 20 bnr. 8.

Saksøker nr. 2 eier parsell 3, Leirholeteigen, gnr. 20 bnr. 19 av skyld 0,62. Arealet utgjør ca. 23 da hvorav bare en mindre del var dyrket da den i 1890 ble kjøpt av handelsmann Johannes Iversen Mørkrid.

Saksøker nr. 3 er eier av parsell nr. 4, Vaøy, gnr. 20 bnr. 20. Ved utskillelsen i 1890 ble den kjøpt av skredder Christoffer Eriksen Eide. Dens skyld utgjorde 0,28. - Eiendommen består i dag av 2-3 da dyrket jord og ca. 30 da løvskog. Den har en skyld på 0,18 idet gnr. 20 bnr. 80 Øy, som eies av saksøker nr. 4 er utskilt fra denne eiendom i 1943. Denne eiendom er på ca. 6 da dyrket jord.

Saksøker nr. 5 er eier av parsell 5, Storøy, gnr. 20 bnr. 21 av skyld 0,22. - Arealet utgjør ca. 25 da og besto i 1890 av beitemark og skog, men er senere oppdyrket.

Saksøker nr. 6 er eier av parsell 7, Vinde, gnr. 20 bnr. 23 av skyld 0,11. Ved utskillelsen i 1890 utgjorde arealet som da var udyrket 7-8 da.

Etter utskiftingen er det ca. 15 da som er oppdyrket.

Saksøkte er eier av parsell 2, Vinje, gnr. 20 bnr. 18 av skyld 1,01. Den fikk i 1890 en skyld på 1,04, men en mindre del er solgt i 1956. Arealet utgjør nå ca. 15 da innmark. - Den ble i 1890 solgt til Arne Tomassen Drægni, men i 1917/18 ble den kjøpt til hovedbruket av bestefaren som på samme tid også kjøpte tilbake parsell nr. 6, Dalen, gnr. 20 bnr. 22 av skyld 0,22. Denne eiendom består vesentlig av skog- og slåtteland.

Parsell 8, Halvginge, gnr. 20 bnr. 24 fikk en skyld på 0,04 parsell 9, Storhaug, gnr. 20 bnr. 25 og parsell 10, Morki, gnr. 20 bnr. 26 fikk hver en skyld på 0,03.

Parsell 11, Høgamoen, gnr. 20 bnr. 27 fikk ved utskillelsen en skyld på 0,22. Bjarne Drægni eier denne eiendom som utgjør ca. 15 da.

Side:1118

Om parsell 10, Morki er det i skylddelingsforretningen anført at «denne Eiendom er adskilt fra Hovedbruget, men bruges og eies af samtlige Brug i Gaarden Bolstad». Om nr. Il heter det «Høgamoen, kaldet Bolstad Alminding, begjærede Sælgeren Anders Eliassen Bolstad udtaget af Hovedbruget og udlagt som særskilt Eiendom, Bolstad Alminding bruges i Fællesskab af samtlige Brugere i Bolstad, forsaavidt jorden angaar, men da Skoven er delt, opføres Mærket for denne saaledes...»

I skylddelingsforretningen heter det videre, gjeldende for samtlige eiendommer «Udmarken er fælles forsaavidt Stølsbruget angaar; men en videregaaende Deling har vi ansett utilraadelig».

I skjøte for overdragelse av parsell 7, Vinde, gnr. 20 bnr. 23 er inntatt følgende bestemmelse: «Med den her solgte Parsel følger forholdsvis Andel i Stølshavnene, men forøvrig ingen andre Rettigheter.»

Overdragelsesdokumenter for de øvrige eiendommer tilhørende saksøkerne er ikke fremlagt, da det er enighet mellom partene om at det gjelder det samme for alle disse eiendommer. - - -

Retten skal bemerke:

De rettigheter saken gjelder ble tillagt de utskilte parseller ved skylddelingsforretningen av 24. april 1890, tinglyst 31. mai s.å. Parsellene ble overdratt ved skjøter som forsåvidt disse rettigheter angår, var likelydende med skjøte av 17. oktober 1890 til Anders Eriksen Hauge. Skjøtets bestemmelse herom er gjengitt foran.

Tvisten er oppstått i forbindelse med Vassdragsvesenets kjøp av fallretter i Mørkridsvassdraget.

Skylddelingsforretningens og skjøtenes uttrykk er noe forskjellige. Det fremgår av skylddelingsforretningen at alle parseller unntatt en var avhendet før skylddelingsforretningen fant sted og at såvel selgeren som kjøperne var til stede ved denne. Hva denne omfattet måtte partene således være helt på det rene med. Retten går derfor ut fra at de noe forskjellige uttrykk som er brukt i disse dokumenter gir uttrykk for den samme realitet. Selv om skjøtenes uttrykk isolert og sproglig sett er forenlig såvel med del i grunneiendomsrett som med beiterett i stølshavnene, så kan skylddelingsforretningens uttrykk «Udmarken er fælles forsaavidt Stølsbruget angaar» rent sproglig og etter en moderne lesemåte vanskelig forståes anderledes enn at parsellene bare har fått en beiterett. Det er en spesiell form for utnyttelse av utmarken som er nevnt i skylddelingsforretningen og det synes derfor å være grunn til å legge større vekt på ordene enn om det hadde vært brukt helt generelle uttrykk.

Det er imidlertid på det rene at sprogbruken på den tid utskillelsen fant sted var usikker og at det ikke alltid ble sondret mellom bruksrett og eiendomsrett i slike tilfelle - hva der også fremgikk av andre dokumenter som ble fremlagt under hovedforhandlingen.

Retten finner ikke å kunne legge særlig vekt på de sistnevnte dokumenter for avgjørelsen av denne sak. Dels gjaldt dokumentene overdragelser mellom nærbeslektede og dels var opplysningene omkring utferdigelsen av dem for sparsomme til at de tillater videregående slutninger. De foreliggende dokumenter må derfor etter rettens syn tolkes konkret på bakgrunn av den situasjon som forelå og det formål de avståtte rettigheter skulle tjene for parsellene.

Side:1119

Selgerens eiendom var et gammelt hovedbruk som han på grunn av økonomiske vansker ble nødt til å avhende mer enn halvparten av til utenforstående. - Det som ble solgt fra bruket ble fordelt på ialt II parseller som hver for seg var betydelig mindre enn det gjenværende hovedbruk som skulle bevares for slekten. De enkelte parseller var av sterkt varierende størrelse og karakter; men neppe noen av dem var store nok til at en familie kunne leve av den uten noe annet grunnlag enn parellen alene. Ingen av parsellene var saledes av slik størrelse at det ut fra den er grunn til å regne med at det må dreie seg om likestilling med det gjenværende hovedbruk og derfor medeiendomsrett i utmarken.

En del av parsellene var bare små jordstykker og det synes lite naturlig at disse skulle bli medeiere til grunnen i stølshavnene. Særlig synes dette å være tilfelle for parsell 10, Morki som besto av en liten part i et utmarkssameie og parsell 11, Høgamoen som besto av skogteig, elverett og part i Bolstad Almenning. Etter rettens syn støttes dette ved at det i kjøpekontrakten av 31. mars 1890 til Thøger Sulheim og i skjøtet av 1. desember 1909 til Ola J. Galde på Høgamoen ikke er nevnt noe om stølshavnene.

Retten skal komme tilbake til de særegne forhold som senere er oppstått vedkommende denne parsell og som ansees uten noen betydning i denne forbindelse.

Partene er enige om at samtlige parseller etter skylddelingen rettslig sett må stå i samme stilling og retten er enig i det.

Etter datidens driftsmåte og leveforhold var adgang til beitebruk av vesentlig betydning og for utnyttelsen av parsellene var rett til slik bruk nødvendig. - Ble parsellene sikret nok beite for de dyr som kunne vinterfores på dem, var dette fullt tilstrekkelig for å dekke det behov som forelå. - De havnestrekninger det her gjelder er av betydelig omfang og beitene har etter de foreliggende opplysninger aldri vært fullt utnyttet. Noen annen verdi enn beitet er det ikke opplyst at stølshavnene den gang hadde, og det er heller ikke grunn til å regne med at de hadde det. Jakt og fiske har ikke vært drevet i synderlig utstrekning og synes ikke å ha vært av særlig betydning.

Ved retten til forholdsmessig stølsbruk, beite, ble parsellene sikret det som trengtes for driften av dem og de fikk del i det som den gang var av verdi og betydning i denne utmark. Det ville derfor ikke ha medført noen reell økonomisk forskjell for parsellkjøperne den gang om de bare fikk beiterett i stølshavnene eller om de ble sameiere i grunnen. De vederlag som ble erlagt for parsellene gir derfor etter rettens syn ikke grunnlag for noen slutninger av betydning for løsningen av dette spørsmål.

Etter de foreliggende opplysninger finner retten at det må påhvile saksøkerne å godtgjøre at det ble utskilt og overdratt mer enn en beiterett i stølshavnene; men noe slikt bevis er ikke ført.

Etter rettens syn kan dokumentene i lys av de foran nevnte forhold ikke forståes anderledes enn at de gir uttrykk for at de fraskilte parseller fikk en beiterett, rett til stølsbruk i den del av utmarken hvor Bolstadgårdene stølet. Dette styrkes også ved det forbehold som er inntatt i skjøtene.

De opplysninger som foreligger om den bruk som er utøvet fra

Side:1120

saksøkernes eiendommer i stølshavnene, gir heller ikke grunnlag for noen annen oppfatning.

Det har vært beitet med storfe og geit, men vesentlig med sau. For to av saksøkernes bruk er det opplyst at de også satte opp eller hadde stølshus.

Alle de som etter saksøkernes opplysninger hadde satt opp eller hadde stølshus disponerte over mere jord enn bare den parsell som var kjøpt fra Bolstad, gnr. 20 bnr. 15. Lars Jensen Bolstads eiendom besto av tre bruksnummer, 17,32 og 49, hvorav det ene kom fra farsgården. Halvard Bolstad eier gnr. 20 bnr. 35 av skyld 3,40, hvorav 3,39 fra gnr. 20 bnr. 10 og 0,01 fra gnr. 20 bnr. 26. Erik A. Bolstads far brukte ved siden av den kjøpte parsell to husmannsbruk.

Ellers er det ingen opplysninger om at eierne av de øvrige parseller har hatt stølshus. - Stølshus har således ikke i noe tilfelle vært brukt på basis av de kjøpte parseller alene.

Parsellene var tillagt rett til stølsbruk i utmarken. For utnyttelsen av en slik rett er det nødvendig å ha stølshus når driften omfatter storfehold og geiter, og det må derfor ligge innenfor den rådighet som brukene var tillagt ved utskillelsen å sette opp og bruke stølshus, jfr. T.f. Rettsvidenskap 1938, Jus i seterforhold av h.r.adv. Einar Corneliussen.

Under disse forhold er retten derfor ikke enig med saksøkerne i at oppsetting av stølshus er utslag av eiendomsrådighet og derfor tyder på at parsellene var blitt sameiere i grunnen.

Etter de opplysninger som fremkom om utøvelse av jakt og fiske, har dette nærmest vært fritt for alle og kan derfor ikke tillegges noen vekt i denne forbindelse, hva saksøkerne også er enige i.

Retten kan heller ikke finne det godtgjort at det har vært noen alminnelig oppfatning i Skjolden at parselleierne har vært sameiere i grunnen. Etter det opplyste må retten legge til grunn at ikke alle eiere av disse parseller har gjort krav på del i fallerstatningene. At enkelte tidligere eiere av slike parseller skal ha gitt uttrykk for at de hadde fjellrett, kan ikke tillegges særlig vekt. Er det slik som anført av saksøkerne at fjellrett i Skjolden er ensbetydende med full medeiendomsrett og at dette uttrykk er alment brukt der, kan dette etter de uttrykk som er brukt i skylddelingsforretningen og skjøtene vanskelig anføres til støtte for at parsellene ble gjort til sameiere i stølshavnene.

Saksøkernes underskrift på overenskomsten med Den Norske Turistforening om feste av tomt for Arentzbu viser at saksøkerne overfor Turistforeningen opptrådte som grunneiere. Det legges til grunn at det ikke fremkom noen protest fra saksøkte mot at saksøkerne undertegnet overenskomsten med Turistforeningen.

Det er ikke opplyst om overenskomsten er tiltrådt av samtlige eiere av utskilte parseller. Når det gjelder saksøker nr. 1, var han som eier av gnr. 20 br. 32 og 49 utvilsomt medeier til grunnen i Rausdalen.

Som beiteberettigede i området hadde saksøkerne legitime interesser å ivareta i dette område og det er heller ikke uvanlig å innhente samtykke fra beiteberettigede i slike tilfelle. Når det gjelder spørsmålet om parsellene ved utskillelsen og avhendelsen i 1890 ble tillagt beiterett eller ble sameiere i stølshavnene, finner retten ikke å kunne tillegge

Side:1121

undertegnelsen av overenskomsten med Turistforeningen noen betydning. Undertegnelsen skjedde så sent som i desember 1955.

Overenskomsten er ikke fremlagt og det foreligger heller ikke nærmere opplysninger om hvorledes den kom istand. Retten finner heller ikke å kunne se på saksøktes unnlatelse av å protestere mot at saksøkerne tiltrådte overenskomsten som grunneiere, som en erkjennelse av saksøkerne som sameiere til grunnen i stølshavnene, og vil i denne forbindelse peke på at saksøkte ved skylddelingsforretningene 30. august 1963 protesterte mot saksøkernes krav om å være medeiere i fallrettene.

Det foreligger ingen andre opplysninger om hvorledes forliket mellom saksøkte og Bjarne Drægni kom istand enn saksøktes egne opplysninger.

Retten må derfor legge til grunn at saksøktes handlemåte ble bestemt av at han ikke hadde kjennskap til kjøpekontrakten av 31. mars 1890 mellom selgeren og Thøger Sulheim og de vilkår da måtte inneholde, og at han inngikk avtalen med Bjarne Drægni på grunn av den usikkerhet dette skapte, faktisk og rettslig. I forhold til Bjarne Drægni forelå en særegen situasjon og retten finner ikke å kunne legge noen vekt på forliket mellom Bjarne Drægni og saksøkte når det gjelder vurderingen av forholdet overfor saksøkerne.

Som det fremgår av det foran anførte har den faktiske bruk som er utøvet av saksøkerne ikke gått utover den bruksrett de har i stølshavnene. - Rettslig rådighet som er påberopt har bare vart utøvet ved en enkelt anledning og for mindre enn 20 år siden.

Retten finner derfor at vilkårene for hevd av eiendomsrett ikke er til stede. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Schei og Einar Melander og sorenskriver K. E. Birketvedt): - - -

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten.

Det var en betydelig del av bnr. 15 som ble solgt i 1890. Det ble utskilt ialt II parseller og eiendommens skyld gikk ned fra 5,59 til 1,74 skyldmark. De ankende parter har oppgitt at det ble utskilt 80-85 mål innmark, mens den gjenværende del av hovedbruket var ca. 20 mål. - Selv om disse tall er omtrentlige, er det på det rene at de utskilte parseller i areal, var betydelig større enn den gjenværende del av hovedbruket.

De fleste parseller ble solgt ved offentlig aukajon og det er fremlagt utskrift av auksjonsprotokollen av 21. og 31. mars 1890. Det fremgår av auksjonsbetingelsene punkt 1 at parsellene skulle selges i «den stand de nu forefindes og med de Rettigheder og Forpliktelser hvormed de eies av Anders Eliassen».

Av auksjonsprotokollen fremgår videre etter auksjonsbetingelsene:

«Derpaa foregikk Opraab saaledes:

1. Parsellen Høegmoen med Andel i Sæterhavn og Fjeldsælsved i forhold til Matrikulskylden.

2. Vaøiteigen med Andel i Havn og Stølsved som ovenfor...»

På denne måte er samtlige parseller ropt opp og solgt.

Side:1122

Det fremgår også at det på endel av parsellene hvilte bruksrett for husmann og at salget fant sted med forbehold om det.

Skylddeling ble deretter foretatt 24. april 1890, som referert i herredsrettens dom, og hvor det heter:

«Udmarken er fælles forsaavidt Stølsbruget angaar, men en videregaaende deling har vi anseet utilraadelig.»

Ved senere skjøte på parsellene heter det, som i skjøte av 17/10- 1890 på bnr. 23, også referert i herredsrettens dom:

«Med den her solgte Parsell følger forholdsvis Andel i Stølshavnene, men forøvrig ingen andre Rettigheder.»

Det var salg som fant sted, og etter lagmannsrettens oppfatning, er det ikke holdepunkt for å anta at det ikke var eiendomsrett som ble overført til kjøperne. Det antas å gjelde både parsellene og andelene i stølshavnene.

Det antas ikke i denne forbindelse å kunne tillegges vekt at det var beite som var av betydning, og at de enkelte parsellkjøpere, i og for seg, hadde fått tilfredsstillet sitt behov ved å få beiterett.

Lagmannsretten har heller ikke kunnet tillegge det noen betydning at bnr. 15 var et gammelt hovedbruk og at de 11 parsellene hver for seg var betydelig mindre enn det gjenværende hovedbruk, og neppe store nok til at en familie kunne leve av parsellen.

For lagmannsretten har det vært avgjørende at det ikke kan antas at eieren av bnr. 15 holdt tilbake noen rett eller rettighet da parsellene ble solgt, og at det således må antas at det var eiendomsrett som ble overført.

Av den siterte bestemmelse i auksjonsvilkårene fremgår det at parsellene ble solgt med de rettigheter og forpliktelser som Anders Eliassen hadde eiet dem. Og av det siterte opprop fremgår det at parsellene ble ropt opp med andel i sæterhavn og fjeldssælsved i forhold til matrikkelskylden.

Det er på det rene at Anders Eliassen hadde eiendomsrett også til sæterhavnen.

Når han da til hver parsell solgte andel i sæterhavnen i forhold til matrikkelskylden, må lagmannsretten forstå det slik at parselleierne ble medeiere i stølshavnen i forhold til matrikkelskylden, - og i samme forhold må de nå være medeiere i erstatning for fallrettene i stølshavnen.

Lagmannsretten kommer til dette resultat etter fortolkning og forståelse av kjøpeavtalen, slik den ble inngått ved auksjonen i 1890 sammenholdt med de etterfølgende skylddelinger og overdragelsesdokumenter.

Det vederlag som ble betalt for parsellene, kr. 6.725,- sammenholdt med det som ble betalt for det gjenværende hovedbruk, ved salg i 1898, kr. 2.800,- + kår, synes også å tale for det resultat at hovedbruket ikke for sitt eget vedkommende hadde forbeholdt seg eneeiendomsrett til hele stølshavnen som hørte til bnr. 15, og dermed vannrettene. - I 1898 var en begynt å bli oppmerksom på verdien av vannrettene, og en skulle ha ventet at det hadde fått uttrykk i kjøpesummen for bnr. 15 hvis vannrettene fulgte med ubeskåret.

De opplysninger som foreligger om den bruk de ankende parter har gjort av stølshavnene etter utskillelsen i 1890, gir ikke anledning til

Side:1123

noen bestemt oppfatning av hva partene mente i 1890. - De har drevet vanlig stølsbruk og det kan de for så vidt like godt ha gjort i kraft av beiterett som eiendomsrett, og opplysningene om jakt og fiske, som nærmest har vært fritt for alle, kan heller ikke gi noen veiledning.

Den omstendighet at de ankende parter i 1955 samtykket i at Den Norske Turistforening kunne sette opp hytten «Arentzbu» i stølsmarka, har lagmannsretten heller ikke kunnet tillegge noen bevismessig betydning, og tiltrer hva herredsretten har sagt om det.

Den oppfatning som lagmannsretten er kommet til, nemlig at parselleierne ble sameiere i grunnen og dermed i vannrettene synes også, etter lagmannsrettens mening, å ha vært en alminnelig oppfatning. - Etter bevisføringen må lagmannsretten legge til grunn at parselleierne ble sameiere i grunnen og følgelig i fallerstatningene i alle de enkelttilfelle som eksempelvis er gjort gjeldende av de ankende parter, og referertforan.

Det forlik som ankemotparen Per Bolstad inngikk med Bjarne Drægni den 26/2-1968 foreligger det nå nærmere opplysninger om og lagmannsretten må tillegge forliket større betydning enn herredsretten har gjort.

Det fremgår av saken at Bjarne Drægni var med som klager da saken ble reist mot Per Bolstad, ved forliksklage av 13.2.-1968.

Ved brev av samme dag fra Drægni til Bolstad, som er fremlagt i fotostatkopi heter det:

«Rettar i Bolstad fællesskap.

Kontrakten vår med Årdal og Sunndal Verk er no i orden. I det høve visar eg til samtale me i sin tid hadde om rettane til gards.nr. 15 der br.nr. 27 har sine rettar frå.

Spursmålet vil no, så vidt eg skynar, verte teke opp også av andre og i og med samtalen vår, vilde eg gjerne få rede på om der vert grunngjeve at det ikkje er rettar til gr.nr. 20 br.nr. 27. Me meinar nemleg det motsette og meinar at det går tydeleg fram av papira og odelsløysinga.

Så framt Du har ein annan meining enn me, så må me gå saman med dei andre for å få dette avgjordt i retten der papira sjølvsagt må vera dei som avgjer om den eine eller andre har rett.

Eg kjem attende til samtalen og peikar på at om me kjem til retten med saka så meinar eg at me ikkje bør taka dette personleg men som sak og at ein kan vera like god vener for det.

Eg vilde gjerne høyra frå deg. I millomtidi så har advokat Hirsch fått tillsendt saka i tilfelle av at han må take den med.»

Deretter ble Drægi og Bolstad enige, og erklæringen av 28/2-1968 lyder slik:

«Erklæring.

Me underskrivne er samde om at gnr. 20, bnr. 27 har fulle rettigheitar etter sin skyld i Bolstad fellesskap. Det utskilte bruket er frå gnr. 20 og bnr. 15.

Me anser også at ovenfornemnde rettar, så vidt ein skjønar, ikkje gjeld sameige 2.

Sogndal, den 26.2.1968.

Denne erklæring er utskreven i 3 eksemplarer.

Bjarne Drægni (s) Per Bolstad (s)»

Den nevnte forliksklage ble behandlet i forliksrådet 6. mars 1968 og

Side:1124

den har påskrift om at Per Bolstad var tilstede og følgende påskrift for så vidt angår Drægnis klage:

«Innklaga nr. 7, Bj. Drægni er forlikt og trekker seg attende.»

Foranledningen til dette forliket må antas å ha vært forliksklagen og det siterte brev fra Drægni, og lagmannsretten har ikke holdepunkt for å anta at Bolstad var forledet eller befant seg i noen villfarelse, faktisk eller rettslig, da han inngikk forliket med Drægni.

Ved forliket medgir Bolstad at Drægni, som eier av bnr. 27, har fulle rettigheter etter sin skyld i Bolstad fellesskap.

Drægnis eiendom står imidlertid, etter lagmannsrettens oppfatning, ikke i noen annen stilling enn de parseller som de ankende parter eier, og lagmannsretten må se erklæringen fra Bolstads side som uttrykk for hans rettsoppfatning på den tid. - - -