Rt-1972-1139

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-11-18
Publisert:	Rt-1972-1139
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 112B/1972
Parter:	A (høyesterettsadvokat Erik Wilberg) mot fru A (høyesterettsadvokat Knut Bjørge jr.).
Forfatter:	Michelsen, Lorentzen, Endresen, Blom, Hiorthøy
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8

Dommer Michelsen: I ekteskapssak mellom fru A og A avsa Fredrikstad byrett den 3. februar 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Fru A og A separeres.

2. Underholdsbidrag tilkjennes ikke.

3. Foreldremyndigheten over ektefellenes sønn B, født xx.xx.1966, tilkjennes A.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Fru A brakte denne avgjørelse inn for Eidsivating lagmannsrett som den 20. april 1972 avsa dom i saken med slik domsslutning:

«1. Foreldremyndigheten over ektefellenes sønn B, født xx.xx.1966, tilkjennes fru A.

2. A betaler oppfostringsbidrag til fru A for sønnen B med 400 -

Side:1140

fire hundre - kroner pr. måned som erlegges forskottsvis den første i hver måned.

3. A's samværsrett med sønnen B fastsettes slik: 1 gang i uken, annenhver helg, 3 uker i sommerferien, annenhver julehelg

(24.-27. desember) og nyttårshelg (28. desember - 2. januar) skiftevis og annenhver vinter- og påskeferie skiftevis.

4. Sakskostnader for byrett og lagmannsrett ilegges ikke.»

Mot denne dom har A erklært anke til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens dom i sin helhet, men retter seg i første rekke mot rettens avgjørelse av spørsmålet om foreldremyndigheten over ektefellenes sønn.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Tune herredsrett og Fredrikstad byrett. Under disse bevisopptak har foruten partene 13 vitner avgitt forklaringer. Det er også fremlagt en skriftlig erklæring fra en av naboene til ektemannens foreldre. 7 av de avhørte vitner og erklæringsutstederen har ikke tidligere avgitt forklaringer i saken. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Den ankende part har gjort gjeldende at det vil være det beste for gutten om han fortsatt blir boende hos besteforeldrene sammen med sin far. Barnet har det meget bra der han er. Han trenger på grunn av sitt handikap mer hjelp enn barn ellers, og denne hjelp kan han få i besteforeldrenes hjem hvor hans far og hans farmor skiftes om å passe og hjelpe ham. Moren er enslig og kan ikke gi barnet det samme stell og den samme omsorg.

A har ikke, for det tilfellet at moren skulle bli tilkjent foreldremyndigheten, krevd noen endring i lagmannsrettens avgjørelser om bidragsplikt og besøksrett.

Den ankende part, som har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten til sønnen B, f. xx.xx.1966.

2. Fru A gis samværsrett til barnet fastsatt av Høyesterett.

3. Fru A betaler sakens omkostninger til det offentlige.»

Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom og har for Høyesterett gjort gjeldende det samme som for de tidligere instanser. Det er §8 annet ledd i loven av 21. desember 1956 om born i ekteskap som her kommer til anvendelse. Det vil være det beste for gutten om moren får foreldremyndigheten over ham. Gutten har behov for sin mors omsorg. Moren har evnet å skape et økonomisk og boligmessig grunnlag for seg og sitt barn. Da barnet har vært meget sammen med sin mor, vil det ikke by på problemer å flytte ham fra besteforeldrenes til morens hjem. Kontakten med faren og hans foreldre vil kunne opprettholdes, og de verdier besteforeldrenes gode kår kan tilføre gutten, vil han fremdeles kunne nyte godt av.

Ankemotparten, som også har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

Side:1141

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

A tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. Jeg legger i en sak som denne megen vekt på at lagmannsretten har hatt den umiddelbare kontakt med sakens parter og dens hovedvitner. De nye vitner som er avhørt under bevisopptak til bruk for Høyesterett, vesentlig naboer og slektninger av den ankende parts foreldre, har ikke ved sine prov kunnet kaste noe nytt lys over saken.

Etter min oppfatning vil det være det beste for dette 6+ år gamle barn at dets mor får foreldremyndigheten over det. Jeg må etter opplysningene i saken legge til grunn at barnet rent materielt vil få det bedre dersom faren får foreldremyndigheten og barnet blir boende med ham i besteforeldrenes hjem. Jeg finner dog å måtte legge større vekt på det behov denne gutten som har et handikap, har for sin mors omsorg. I denne forbindelse fremhever jeg, hva også lagmannsretten peker på i sin dom, at fru A har ytet en beundringsverdig innsats for å legge forholdene slik til rette at hun kan påta seg omsorgen for sitt barn.

Jeg kan ikke tillegge det avgjørende betydning i denne saken at barnet, når moren gis foreldremyndigheten, må flytte fra besteforeldrenes hjem til morens. Etter opplysningene i saken må jeg bygge på at gutten som synes å ha lett for å tilpasse seg, trives begge steder. Kontakten med faren og dennes foreldre vil ikke gå tapt om barnet flytter til moren.

Da saken for Høyesterett og lagmannsretten har foreligget bedre opplyst og på grunn av endringen i morens situasjon står i en annen stilling enn da Fredrikstad og Onsøy barnevernsnemnder avgav sine første uttalelser i saken, har jeg ikke funnet å kunne legge avgjørende vekt på disse tilrådninger om at faren burde tilkjennes foreldremyndigheten over barnet.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

A har forgjeves anvendt anke overfor lagmannsrettens dom. Da han imidlertid må sies å ha hatt rimelig grunn til å bringe saken inn for Høyesterett, finner jeg at han ikke bør pålegges å betale saksomkostninger for denne rett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Blom og Hiorthøy: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd H. Kolle):

Rettens bemerkninger: - - -

Av de foreliggende opplysninger fra fru A's mors besøk hos

Side:1142

h.r.- advokat Wilberg, fra meglingsmøtet hos sognepresten i Rolvsøy og fra fru A's skiftende syn på foreldremyndigheten, fremgår det etter rettens mening klart at hun ikke var moden til å bære ansvaret for sitt barn på den tid hun først søkte separasjon og lang tid etterpå.

I det siste år synes forholdet imidlertid å har forandret seg vesentlig. Hun har i retten gjort inntrykk av at hun nå er rolig og ansvarsbevisst, og dette er også bekreftet av hennes mor som nå går sterkt inn for at hun skal få omsorgen for barnet. Boligspørsmålet og tilsyn med barnet under arbeidsfravær skulde også være tilfredsstillende løst.

§8 annet ledd i loven om barn i ekteskap har en presumsjon for at moren bør ha foreldremyndigheten når barnet er lite. Denne presumsjon er imidlertid ikke sterk. Kommer retten til at det er bedre for barnet å være hos faren, bør han ha foreldremyndigheten Retten finner her å måtte bygge på de uttalelser som barnevernsnemndene og familierådgivningskontoret har gitt.

Fredrikstad barnevernsnemnd har selv undersøkt forholdene i A's hjem og innhentet uttalelse fra Tune barnevernsnemnd om fru A's forhold. Tune barnevernsnemnd sendte dengang en kvinnelig kurator hvis navn ikke er oppgitt, på hjembesøk.

Før det senere vedtak av 29/10 1970 lot Tune foreta nytt hjembesøk ved kurator Heggem.

For Østfold familierådgivningskontor har kurator, fru Ingrid Kvaløy, besøkt begge parters foreldrehjem og hatt lange samtaler med fru A's og A's mødre og også med dem selv. Under disse omstendigheter må de foreliggende enstemmige vedtak etter rettens mening sies å være ganske solid underbygget.

Etter det som er anført finner retten at det ikke vil være forsvarlig å flytte B fra de solide, gode forhold som han nå har levet under i ca. 1, år, til en tross alt noe mindre sikker tilværelse hos sin mor. Foreldremyndigheten vil derfor bli tilkjent faren - - -

Av lagmannsrettens dom: (lagmann Reidar Dick Henriksen og lagdommerne T. Brun Fretheim og Erling Slyngstad):

Fru A f. 19.6. 1950 og A f. 15.4. 1946 ble gift 18.12. 1965. De har ett barn, B f. 9.5. 1966. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og nevner dette:

Fru A og A fikk en tid etter at de giftet seg en leilighet i X. Da fru A henvendte seg til advokat for å få råd og assistanse i samband med forholdene i ekteskapet, flyttet hun til sin mor. Moren hadde et hus i Y. Her fikk datteren seinere en leilighet. Fru A har nå skaffet seg en leilighet på 2 rom og kjøkken og et birom uten vinduer m.m. og bor der under fullt tilfredsstillende forhold. Også A flyttet fra leiligheten i X, som han imidlertid har beholdt og til sine tider fremleiet. Han tok opphold hos sine foreldre, som har en rommelig enebolig i Z. Der bor han fremdeles.

Fru A's og A's barn ble født med en hoftelidelse (venstresidig hofteleddsluksasjon). Det var de første ca. 18 måneder av sitt liv til behandling på Sophies Minde i Oslo bortsett fra enkelte perioder da det var hjemme. Fra 20. desember 1967 til i juni 1969 var det sammenhengende

Side:1143

hjemme. Det ble da i det vesentlige stelt av sin mor. I juni 1969 ble barnet på ny lagt inn på Sophies Minde. Her ble det 13. oktober 1969, dagen før det skulle skrives ut, hentet av faren og brakt til farens foreldre i Z. Der har det vært seinere, når det ikke har ligget på sykehus eller lignende. En kjennelse avsagt 18. oktober 1969 av Onsøy herredsrett, som midlertidig blant annet ga moren omsorgen for barnet og bidrag, ble for så vidt opphevet ved kjennelse 12. januar 1970 av Eidsivating lagmannsrett. Barnet har stadig vært til kontroll og behandling. - - -

Tilstanden er forbedret og barnet er hver dag ute og leker. Etter det faren har opplyst, har barnets lege nå sagt seg noenlunde tilfreds med barnets tilstand, men ønsker å foreta enda et inngrep. Barnet vil deretter måtte ligge i strekk i 14 dager på sykehuset og så i gips i 3 måneder utenfor dette.

Fredrikstad byrett la spørsmålet om hvem barnet burde være hos, fram for Fredrikstad og Tune barnevernsnemnder. Begge uttalte at faren burde få foreldremyndigheten over barnet. Begge uttalelsene bygger på undersøkelser og rapporter som nærmere angitt i nemndenes vedtak inntatt i byrettens dom - under dette råd og rapport fra Familierådgivningskontoret for Østfold. Etter at Sosialdepartementet i brev av 23.7. 1971 hadde avslått å frita medlemmer og funksjonærer ved Tune barnevernsnemnd for taushetsplikten, la fylkesmannen etter departementets anbefaling saken fram for Tune barnevernsnemnd til ny uttalelse. Tune barnevernsnemnd gjorde den 26.8.1971 dette vedtaket:

«På bakgrunn av foreliggende opplysninger, rapporter fra Familierådgivningskontoret i Østfold, Fredrikstad sosialkontor og Tune sosialkontor, vil barnevernsnemnda uttale:

B har bodd sammen med sin far og dennes famille i lengre tid, og det fremgår av foreliggende opplysninger at det virker som om gutten lever under trygge og gode forhold.

Barnevernsnemnda legger også en viss vekt på at fru A's mor tidligere har uttrykt noe tvil om hvorvidt barnemoren vil makte å skape trygg nok tilværelse for gutten. Av opplysningene framgår det også at morens ønske om foreldreretten over gutten er motivert ut fra hva hun selv føler og har rett til som mor. Motivasjonen synes ikke å være basert ut fra ønske om hva som er best for gutten og hans framtid. Fru A's boligforhold synes å være tilfredsstillende. Hun bor i samme hus som sin søster og mor. Forholdet til mor og søster har angiv. vært noe vanskelig.

Barnevernsnemnda mener at på grunnlag av de foreliggende opplysninger er det grunn til å tro at gutten vil tjene mest på å forbli hos sin far. Det fremgår at det miljøet A kommer fra og lever i virker veletablert og solid. Barnevernsnenmda legger også vekt på at gutten det meste av tiden - siden foreldrene ble separaret - har bodd i farens hjem.»

Videre har Tune barnevernsnemnd etter en ny henvendelse om saken fra lagmannsretten den 25.11.1971 gjort følgende vedtak:

«Fru A har siden 25/4 d.å. vært fast ansatt som bussjåfør i - - -, Y. Hun har vist en stabilitet i arbeidslivet, som ikke har vært til stede tidligere. Fru A's boligforhold er også bedret. Hun har flyttet til egen leilighet på 2 rom + kjøkken. Selv om boligforholdene antas å ha vært tilfredsstillende tidligere, må disse betraktes som vesentlig bedret nå.

Side:1144

Barnevernsnemnda anser at fru A's muligheter for selv å ha omsorgen for fellesbarnet er større nå enn tidligere. Fru A's stabilitet i arbeidslivet og hennes egen aktivitet til selv å endre sin situasjon, har vist at hun sannsynligvis har ressurser som tidligere ikke har kommet frem i saken. Barnevernsnemnda legger imidlertid vekt på at gutten det meste av tiden siden foreldrene ble separaret har bodd i farens hjem. Barnevernsnemnda mener at barnets behov for kontinuerlig stell og pleie - på grunn av sin funksjonshemning - er vesentlig i denne saken.»

Av interesse i saken er også en meglingsattest avgitt 4.9.1969 av soknepresten i Rolvsøy og tatt inn i byrettens dom. Lagmannsretten må anta at meglingsattesten, i den utstrekning den har vært kjent, seinere har fått en uheldig virkning for fru A når det gjelder foreldremyndigheten over barnet.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen vekt på det soknepresten har opplyst om fru A's innstilling til ekteskapet. Det ser ut som disse opplysninger kan bygge på en misforståelse. Fru A har uttalt at når hun overfor soknepresten uttrykte ønske om å «ta igjen litt av alt hun har gått glipp av» mente hun at hun ønsket å kunne være sammen med jevnaldrene, gå på kino eller liknende. Det foreligger for lagmannsretten ikke noen opplysninger som tyder på at fru A har ment noe klanderverdig med dette. Hennes uttalelser overfor soknepresten og innstilling ved meklingen må ellers ses på bakgrunn av forholdene under ekteskapet. C, som bodde i leiligheten over den ektefellene A hadde i X, og som etter sin forklaring var sammen med fru A omtrent hver dag, har opplyst at fru A trengte hjelp når hun måtte løfte barnet. C måtte hjelpe henne med dette også når A var hjemme. Barnet var alltid rent og pent stelt. Fru A klaget over at mannen ikke ville være med henne og barnet ut. Det hendte derimot at mannen tok med seg barnet når han var ute og kjørte. Lagmannsretten må anta at fru A, som selv ikke var stort mer enn et barn, under de krevende forhold viste gutten en omsorg som vel kan betegnes som etterfølgelsesverdig. Hun synes ikke å ha hatt behov for å gjennomgå noe «arbeidstilvenningskurs». Og lagmannsretten finner det ikke oppsiktsvekkende om hun under de vanskelige og tyngende forhold etter hvert kan ha blitt noe oppgitt. Det er rimelig å anta at omsorgen for barnet har krevd et slikt nærvær i hjemmet at hun er blitt ensom og avsondret fra omgang med andre.

Det er riktig, som det har vært nevnt, at fru A en tid var nokså vaklende i sin innstilling til spørsmålet om hvem som skulle ha foreldremyndigheten over barnet. Men lagmannsretten mener at også dette må ses i lys av forholdene. Fru A var blitt avbrutt i sin skolegang i 9de klasse (i ungdomsskolen). Hun hadde ikke utdannelse for noe yrke og heller ikke erfaring fra noe slikt bortsett fra husmoryrket. Hennes inntekts- og framtidsmuligheter måtte fortone seg som både usikre og vanskelige. Hun visste ikke om hun kunne skape seg en slik framtid at det ville være forsvarlig å ta på seg omsorgen for et lite barn som stadig trengte pleie, omsorg og tilsyn. Hennes boligforhold var heller ikke de beste, - til dels var de meget vanskelige. Fru A bodde etter sin forklaring således på en hybel i Æ en gang hun ville gå med på at mannen fikk foreldremyndigheten. Hun hadde da en betaling på kr. 5,- pr. time i sitt arbeid. Til dette kom at hennes egen mor den gangen mente at hun ikke

Side:1145

ville klare seg med barnet og gikk inn for at mannen skulle ha foreldremyndigheten. Dette måtte etter de daværende forhold også framstille seg som det beste for barnet. Lagmannsretten kan ikke finne noe påfallende eller klanderverdig i at fru A vaklet i sitt ønske om å kreve foreldremyndigheten. Det var etter lagmannsrettens mening snarere et utslag av ansvarsfølelse overfor barnet.

Fru A har fra den tid ekteskapet brøt sammen klart å forbedre sine forhold og skape seg et yrke med en innsats som etter lagmannsrettens mening vel må betraktes som beundringsverdig. Hun har fra et dårlig utgangspunkt, under store vansker, uten utdannelse og, som det synes, uten støtte fra sine omgivelser klart å skape seg et yrke og skaffe seg de kunnskaper og den erfaring som er nødvendig for dette. Hun har nå fast arbeid i en bra stilling, har skaffet seg egen bra leilighet og fått ordnet det økonomiske i samband med anskaffelsen. Hennes lønn som buss-sjåfør er nøyaktig like stor som mannens. Lagmannsretten må anta at hun i dag personlig har et like godt grunnlag for å gi sønnen et godt hjem som mannen har det. Mannens boligforhold er bedre, og det er hos ham flere som kan ta seg av gutten under sykdom og ellers. Og farens miljø er i det hele tatt veletablert og solid. Men etter det moren har forklart, vil det, om gutten kommer til henne, kunne ordnes med et tilfredsstillende tilsyn med gutten ved hjelp av dagmammaer tec. mens hun selv er på arbeid. Det busselskap moren er ansatt i, har etter det opplyste lovet henne en viss omlegging av arbeidstiden slik at hun bedre kan ta seg av gutten dersom hun får foreldremyndigheten.

Barnevernsnemndenes og familierådgivningskontorets uttalelser om hvem som bør ha foreldremyndigheten, går entydig i favør av mannen. En vet lite om grunnlaget for disse uttalelser utover det som er anført i nemndenes vedtak. Spesielt vet en lite om hvor grundig nemndenes og familierådgivningskontorets funksjonærer har gått fram i sine undersøkelser når de har skaffet underlagsmaterialet for de avgitte uttalelsene. Det kan nok være at dette materialet er spinkelt. Men det må være klart at funksjonærene og medlemmene har utført arbeidet i samsvar med de arbeids- og behandlingsrutinene som har utviklet seg. Det synes ikke å kunne herske noen synderlig tvil om hva de bar ment var avgjørende for uttalelsene: det var omsynet til et lite barn som hadde et spesielt og særlig stort behov for hjelp og tilsyn, og som kunne få det hos faren i det veletablerte hjemmet hos farens foreldre, mens en den gang ikke turde stole på at moren hadde evne til å skaffe seg og barnet et godt hjem, - kanskje ikke en gang at hun hadde tilstrekkelig vilje til det. Men lagmannsretten legger liten vekt på de neste av disse uttalelsene. De er alle, bortsett fra Tune barnevernsnemnds uttalelse av 25.11. 1971, basert på forhold som for en stor del har endret seg. Lagmannsretten mener at spørsmålet om hvem som bør ha foreldremyndigheten, må avgjøres ut fra forholdene slik som de er i dag. Tune barnevernsnemnds uttalelse av 25.11.1971 har derfor krav på betydelig interesse ved avgjørelsen. Men lagmannsretten kan heller ikke finne de innvendingene mot å gi moren foreldremyndigheten som er nevnt i uttalelsen av 25.11. 1971, avgjørende. Når det gjelder barnets opphold i farens hjem, er å si at det ikke har vært kontinuerlig. Gutten må, etter det som er opplyst, i stor utstrekning ha vært fraværende i institusjon til behandling,

Side:1146

etterbehandling og kontroll. Det er så vidt lagmannsretten har forstått, farmoren som har tatt seg mest av barnet når det har vært i Z, selv om det også har vært sammen med faren. Det synes under disse omstendigheter ikke sannsynlig at barnet har slått rot på en slik måte at det vil være betenkelig å flytte det tilbake til moren. I hvert fall må betenkelighetene ved å flytte det over til moren være mindre enn de ellers ville ha vært. Når det gjelder barnets behov for «kontinuerlig stell og pleie», er å si at barnets behandling på sykehus med operative inngrep tec. etter det faren har forklart nå synes å nærme seg slutten. Den pleie barnet vil trenge etter det eller de inngrep som ennå er eller måtte bli nødvendige, bør vel barnet helst få på etterbehandlingshjem. Det har for denne pleie ingen betydning om det er moren eller faren som har foreldremyndigheten. Fru A har for øvrig i retten erklært at hun vil søke permisjon i sin stilling hvis det viser seg at hun må ha barnet sengeliggende hjemme en tid. Noen pleie i egentlig forstand etter at de operative inngrep er slutt og barnet er restituert etter disse, blir det så vidt lagmannsretten kan se, neppe spørsmål om. Men barnet vil vel ha større behov for omsorg og forståelse enn de fleste andre barn. Og denne omsorg og forståelse synes moren med sine sterke følelser for barnet best å kunne gi det.

Lagmannsretten legger endelig også en viss vekt på at besteforeldrene synes å ha en sterkt følelsesmessig basert negativ innstilling overfor guttens mor, en innstilling som gutten vanskelig vil kunne unngå å merke og som en må anta vil kunne skape sinnsmessige vansker for ham. Besteforeldrene har nektet moren å hente gutten hjemme hos dem når hun skal ha ham, og de har begge i retten forklart dette med at de mener de må være fritatt for å se moren hos seg etter alt hun har gjort mot dem, nærmere bestemt fordi hun så sterkt har skuffet dem og sviktet deres tillit ved å gå fra ekteskapet med deres sønn. Det er vel grunn til å tro at besteforeldrenes innstilling overfor guttens mor vil kunne by på mindre problemer for ham hvis han får sitt hjem hos moren og bare kommer på besøk til besteforeldrene.

Lagmannsretten har funnet spørsmålet om hvem som bør få foreldremyndigheten tvilsomt. Men etter en samlet vurdering er retten enstemmig blitt stående ved at den bør gis til moren.

Partene er, som angitt foran i rettsboka, enige om utstrekningen av samværsretten for den som ikke får foreldremyndigheten. Bestemmelse i samsvar med dette er nedenfor tatt inn i domsslutningen.

Begge parter hadde i 1971 en lønnsinntekt på ca. kr. 22.000,-. A tjente etter det opplyste samme år kr. 3 - 4.000,- på overtid. Han regner ikke med å kunne tjene så meget på overtid i år. Lagmannsretten finner at han bør betale oppfostringsbidrag for barnet med kr. 400,- pr. måned fra det tidspunkt moren overtar omsorgen for dette. - - -