Rt-1972-1265

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1972-12-02
Publisert:	Rt-1972-1265
Stikkord:	Dyrevernloven av 7, juni 1935
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 180/1972
Parter:	Statsadvokat Knut Hval, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Mindretall: Stabel, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Dyrevernloven (1935) §10, §2, Straffeloven (1902) §2, §357, §61, §63, §16, §16a, §1, §3, Prisloven (1947) §18, §52

Dommer Schweigaard Selmer: Gjerpen herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 21. september 1972 dom med domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1902, dømmes for forseelse mot lov om dyrevern §16, jfr. §2 nr. 2, 2. pkt. og §10 nr. 16, jfr. strl §63, 1. ledd til å betale til statskassen en bot stor kr. 5.000,- - kronerfemtusen - og hvis boten ikke betales, en fengselsstraff av 40 - førti - dager samt å betale sakens omkostninger med kr. 200,- - kronertohundrede -.

2. A fradømmes for alltid retten til å ha, eie, bruke

Side:1266

og stelle med storfe, samt for alltid retten til å handle med hest.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Domfelte begjærte fornyet behandling for lagmannsretten og anket subsidiært til Høyesterett Lagmannsrettsbehandling ble nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, men anken ble tillatt fremmet. Slik jeg forstår ankeerklæringen, omfatter den angrep på saksbehandlingen og straffutmålingen. Det anføres blant annet:

«Det ville vært naturlig om retten hadde foretatt en befaring av fjøs og stall for selv å kunne danne seg en mening om rettmessigheten og nødvendigheten av påleggene, til bruk for sin bevisvurdering. Til tross for anmodning fra forsvaret ble dette ikke imøtekommet.

Tiltalte har aldri vært dømt for dyremishandling. Han har i alle år hatt med dyr å gjøre, og burde vite å behandle dem.

Det ville være alt for hardt dømt om han nå skal bli uten mulighet til å handle med dyr, idet man også må ta hensyn til hans alder og at han ikke kan noe annet.

Boten, stor kr. 5.000,-, synes også for streng og subsidiært begjæres saken fremmet for Høyesterett, med anke over straffeutmålingen.»

For Høyesterett har forsvareren videre gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil med hensyn til lovanvendelsen, idet retten har stilt for strenge krav til hva som kan anses som forsvarlig husrom for husdyr. Dertil kommer - hevdes det - at herredsrettens domsgrunner ikke inneholder en tilstrekkelig beskrivelse av husrommene til at Høyesterett kan vurdere spørsmålet om disse var forsvarlige.

Jeg finner at anken bør forkastes. Jeg finner det således ikke sannsynlig at herredsrettens unnlatelse av å foreta åstedsbefaring kan ha influert på domsresultatet. Flere vitner, som var godt kjent med forholdene fra tidligere befaringer, forklarte seg for herredsretten. Dette må etter omstendighetene ha gitt retten et godt nok grunnlag å bygge på. Spørsmål om åstedsbefaring ble for øvrig reist under hovedforhandlingen for herredsretten, men uten at forsvareren fremsatte krav om dette.

Jeg kan heller ikke se at herredsretten har lagt for strenge krav til grunn ved vurderingen av om husrommene var forsvarlige for husdyr. Etter herredsrettens beskrivelse, som er tilstrekkelig til at Høyesterett kan prøve spørsmålet, tilfredsstiller verken det såkalte lille uthuset eller fjøset lovens krav om forsvarlig husrom.

Ifølge herredsrettens domsgrunner har domfelte forsettlig overtrådt samtlige punkter som tiltalen omfatter. Herredsretten har riktignok ordlagt seg noe uklart når det gjelder domfeltes forhold til dyreholdet i fjøset. Men når det i dommen heter at domfelte ikke benektet de faktiske forhold, men at han stilte sin vurdering opp mot den sakkyndiges og vitnenes, da har han opptrådt

Side:1267

forsettlig. En mulig rettsvillfarelse utelukker ikke forsettlig overtredelse. Domfeltes straffbare forhold rammes således av §16 første punktum i dyrevernloven, jfr. straffelovens §2.

Med hensyn til straffutmålingen kan en bot stor kr. 5.000 synes streng, men på bakgrunn av domfeltes vedvarende vegring mot å rette på forholdene, hans tidligere domfellelser etter dyrevernloven og hans inntekts- og formuesforhold finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring.

Domfelte er idømt rettighetstap etter dyrevernlovens §16a. Dette rettighetstap er ikke straff i lovens forstand, jfr. §16a første ledds tredje punktum. Under prosedyren for Høyesterett har det vært reist spørsmål om straffelovens §61 skal gis analogisk anvendelse ved idømmelse av rettighetstap etter gjentatt forgåelse. I den foreliggende sak er det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål, fordi domfelte er dømt for forsettlig overtredelse, og han har en tidligere dom for overtredelse av dyrevernloven som under enhver omstendighet ligger innenfor den 6-årsfrist som straffelovens §61 stiller opp.

Jeg finner at det idømte rettighetstap bør opprettholdes, og jeg viser her til det jeg allerede har sagt om domfeltes vedvarende vegring mot å sørge for forsvarlig forhold for sine husdyr og hans tidligere forgåelser mot dyrevernloven. Når det særskilt gjelder domfeltes anførsler i ankeerklæringen om at han aldri har vært dømt for dyremishandling, vil jeg bare bemerke at å holde dyr i uforsvarlig husrom også er en form for dyremishandling. Jeg nevner også at domfelte i 1951 ble dømt til betinget fengsel for overtredelse av dyrevernlovens §1, §2 nr. 1 og nr. 2 og 9. Domfellelsen i 1965 gjaldt derimot bare dyrevernlovens §10 nr. 16.

Jeg finner etter dette at anken må bli å forkaste.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende bortsett fra spørsmålet om å idømme rettighetstap etter dyrevernlovens §16a. Også jeg finner at lovens vilkår for å anvende bestemmelsen er til stede. Men hensett til arten av de handlinger dommen gjelder, til domfeltes alder og til at han ved rettighetstapet vil bli helt avskåret fra det eneste yrke han har forutsetninger for å utøve, - mener jeg at forbudet mot storfehold og hestehandel fremtrer som en for streng reaksjon i tillegg til den fastsette bot på kr. 5.000. Etter domfeltes inntektsforhold er dette en meget høy bot. Det må være grunn til å håpe på at den alene vil være tilstrekkelig til å avholde ham fra nye overtredelser av dyrevernloven. Jeg tilføyer at for lovlig å kunne drive hestehandel vil han under enhver omstendighet være avhengig av polititillatelse etter lovens §10 nr. 16. Jeg synes da at det får bli politiets sak å vurdere om han skal stenges ute fra dette yrke.

Side:1268

Det blir min konklusjon at punkt 2 i herredsrettens dom bør gå ut men at anken for øvrig forkastes.

Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Dommer Roll-Matthiesen: Likeså.

Justitiarius Ryssdal: Som dommer Stabel.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Torkel Stene med domsmenn):

Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder utferdiget den 18.5.1972 tiltalebeslutning mot A til fellelse etter:

I. «Lov nr. 13 av 7. juni 1935 om dyrevern §16, for å ha brutt en bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov, jfr. §2 nr. 2,2. pkt., hvoretter eier eller innehaver av husdyr skal sørge for forsvarlig husrom til dyrene,

derved at han i tidsrommet mars 1971 til mai 1972 i et uthus og i fjøset på sin gård på Hyni i Gjerpen, Skien, jevnlig eller ved en rekke anledninger hadde oppstallet hester, sauer og storfe, skjønt de nevnte rom ikke var forsvarlige som husdyrrom, og unnlot å etterkomme Skien kommunale dyrevernsnemnds vedtak av 30. april 1971 om at nevnte uthus ikke kan godkjennes som oppholdsrom for hest eller ku (storfe) og at slike dyr ikke måtte ha tilhold i uthuset fra 30. april 1971, og samme dyrevernsnemnds pålegg av 29. mai 1971 om at fjøsrommet, så fremt det skulle benyttes til oppholdsrom for dyr, settes i slik stand innen 1. juli 1971 at rommet kunne godkjennes ved ny befaring, og likeledes å etterkomme Skien politikammers pålegg av 25.2.1972 gitt med hjemmel i lovens §3 og forkynt 2.3.1972, om at fjøset nektes brukt som oppholdsrom for dyr og at dyr fra 15. mars 1972 ikke måtte ha tilhold i fjøset, slik at politiet den 5. mai 1972 måtte treffe beslutning om å fjerne husdyrene fra gården og ut av hans besittelse.

II. Samme lovs §16, jfr. §10 nr. 16, hvoretter det er ulovlig å gjøre seg til en næring å drive handel med hest eller hund uten godkjenning fra politiet,

derved at han også i løpet av de 2 siste år uten godkjenning av politiet har gjort seg en næring av å drive handel med hester fra sin gård på Gulset i Skien, og også har reist rundt i landet og handlet med hest. - - - »

Tiltalte A er født xx.xx.1902, handelsmann, bor Hynivn., Skien, gift, en kone å forsørge, inntekt ca. kr. 17.000,-i året, kr. 140.000,- i formue, tidligere straffet, sist i 1965 og 1951 for overtredelse av dyrevernl. Han er tidligere straffet 5 ganger, 2 ganger tidligere for overtredelse av dyrevernl., første gang ved dom i Holmestrand herredsrett 19.6.1951 til 45 dagers betinget fengsel for overtredelse av nevnte lovs §1, §2, nr. 1 og nr. 2 og 9, annen gang ved dom i Skien byrett 21.9.1965 til en bot av kr. 1.200,- for overtredelse av §10 nr. 16 i nevnte lov, strl. §357, jfr. Helserådets forskrifter §12 jfr. §27 og prisl. §52, jfr. §18. - -

Retten legger følgende til grunn for dommen som bevist: Tiltalte har siden 1965 leid en gård på Hynivn. i tidligere Gjerpen, nå Skien kommune.

Side:1269

Bygningene på gården består av en hovedbygning, et uthus, ca. 60 kwm. stort, bygd i 1939 og et lite typehus, ført opp etter uthuset. I uthuset er stall og fjøs.

Ang. tiltalebeslutningens I:

Ang. det lille huset:

Retten anser ikke dette huset skikket til oppstalling av storfe. Det legges vesentlig vekt på den lave takhøyde, 1,72m. En hest regner man har en høyde på 1,75-1,80m. Dessuten er huset trekkfullt, det er dårlig lys der inne, og renholdet er kritikkverdig. Ved befaring av distriktsveterinær, en lensmannsfullmektig og et medlem av den kommunale dyrevernsnemnd 24.3.1971 ble det konstatert 2 hester, en fole og en ku i dette huset. På grunnlag av en erklæring fra distriktsveterinæren, fattet dyrevernsnemnda 30.4.1971 slikt vedtak:

«Skien kommunale Dyrevernsnemnd kan ikke godkjenne foran nevnte uthus som oppholdsrom for hest eller ku (storfe). Fra 30. april 1971 kl. 12 må ikke storfe (hest eller ku, okser) ha tilhold i uthuset.»

6.11.1971 var nemnda på befaring på tiltaltes gård. Det sto da 2 hester inne i huset. Riktignok var det surt vær med nedbør den dagen slik at en kanskje kan si at hestene hadde det bedre i dette huset enn de ville hatt det ute, men dette var en situasjon tiltalte selv måtte skjønne, ihvertfall burde han innsett, han ville komme i.

Han holdt for mange dyr i forhold til det han hadde skikkelig rom til. Etter den tid er det ikke bevist at tiltalte har hatt storfe i dette huset, dvs. heller ikke etter politiets pålegg av 20.1.1972 ble gitt. Fra nevnte vedtak siteres det:

«Det minste uthuset på As gård på Hyni i Gjerpen forbys brukt som oppholdsrom for storfe (hest, ku, okse). Fra 15. februar 1972 må ikke storfe ha tilhold i uthuset.»

Retten mener dette ikke er forsvarlig husrom for storfe. En finner det bevist at tiltalte var klar over at dette var uforsvarlig husrom. Det vises til de tidligere saker han har vært tiltalt i Han skulle være klar over hva som er forsvarlig husrom. Dessuten er han gjort oppmerksom på dette av dyrevernsnemnda.

Ang. fjøset:

Det er et rom i et uthus ca. 10 x 6m stor. Fjøset er beregnet å kunne romme 8 kyr. Det er betonggulv, ujevnt og hullete med gjødselrenne, ca. 1 tomme dyp. Det er ikke skille mellom de enkelte plassene. Foran går en fôrkrybbe som ikke er avdelt. Tidligere gikk et rør over krybben. Dette er fjernet, men tilbake står noen vertikale rørstumper. Takhøyden i fjøset er 1,88 m. Fjøset er dårlig vedlikeholdt. Det er registrert løse bord i taket og renholdet er dårlig. Det er bemerket av vitner at det var skitt oppetter veggene, og dyra har vært svært skitne. Dyrevernsnenmda har i brev av 25.5.1971 gitt tiltalte slikt pålegg:

«Dyrevernet vil til det foran konstaterte bemerke følgende:

1. Spilltau (liggeplass) for dyr skal være av tre.

2. Hvert dyr skal ha tilstrekkelig plass så det kan stå og ligge. En regner med 1,5m. spilltau og 2,5m. lengde, ink. krybbe.

3. Fôrkrybbene skal være hele uten fremstikkende gjenstander og avdelt for hvert dyr slik at dyret kan ete i ro uten overlast fra mere robust nabo.

Side:1270

Dyrevernnemnda må derfor gi pålegg om at foran nevnte fjøsrom, såfremt de skal benyttes til oppholdsrom for dyr, må settes i slik stand innen 1. juli 1971 at rommet kan godkjennes ved ny befaring. Blir ikke nevnte fjøsrom satt i forsvarlig stand, må en regne med at krav fremsettes om forbud mot bruk av fjøset til husdyrrom.»

Dyrevernsnemnda var på befaring 24.7. Da var intet gjort av de utbedringene tiltalte var pålagt. Forholdet ble tatt opp med politiet som 25.2.72 ga tiltalte slikt pålegg:

«Fjøset på As gård på Hyni i Gjerpen nektes brukt som oppholdsrom for dyr. Fra 15. mars 1972 må ikke dyr ha tilhold i fjøset.»

Det var på forhånd, 17.2., foretatt befaring der det ble konstatert at ingen av de påpekte forhold var rettet på. Det ble så tatt opp med dyrevernsnemnd og distriktsveterinær om å fjerne dyra fra fjøset. Disse erklærte seg enig med politiet, og det ble avsagt slik beslutning 5.5.1972.

Retten er av den oppfatning at fjøset er uskikket til bruk for storfe. Hva særskilt angår hest, legges det vekt på at det dersom det er fullt på båsen, dvs. 8 dyr, ikke vil være plass for alle dyra til å legge seg. En går ut fra at hest som står mye inne vil ligge mer enn dyr som går ute. Selv om det ikke er fullt, har en ingen garanti for at tiltalte setter dyra spredt slik at det vil bli liggeplass for dem Det er bemerket av vitnet Limi som er formann i dyrevernsnemnda at da han en gang var på inspeksjon sto det 4 hester i fjøset på plassene nærmest hverandre. Det skulle imidlertid være tilstrekkelig plass til 8 kyr på båsen. Den andre mangel ved fjøset som oppstallingsrom for storfe er at gulvet ikke er tilfredsstillende. Det bør være mest mulig plant. Om det er noe drøyt å forlange at det skal være tregulv for å oppnå dette, mener en at hullene i gulvet ihvertfall skulle være fylt igjen. Hensynet til husdyra tilsier det.

Hva angår de øvrige forhold som er bemerket av dyrevernsnemnda i pålegg av 29.5.72 finner retten at de ikke kan føre til at fjøset kan karakteriseres som uforsvarlig husdyrrom. En bygger her på den sakkyndiges vurdering. Adskilte fôrkrybber kan ikke være nødvendig. At det stikker opp noen rør fra fôrkrybbene kunne heller ikke karakteriseres som mer enn en bagatell da dyra neppe ville komme borti dem. Avstanden fra fôrkrybbene til gjødselrenne er ikke lenger enn at hestene vil komme bort i renna. Dette er selvfølgelig ikke bra, men retten kan ikke se at dette er så vesentlig at det er uforsvarlig å ha hest i fjøset av den grunn.

Det manglende renhold er etter rettens vurdering et moment som bidrar til å gjøre fjøset uskikket til husdyrrom.

Forholdene i fjøset kan da oppsummeres slik at det er tre omstendigheter som gjør det uforsvarlig: 1) for hest - det er for trangt mellom de enkeltes plasser, 2) for husdyrhold generelt - gulvet er ujevnt og hullete, 3) for husdyrhold generelt - dårlig renhold. De andre anførte forhold er etter rettens vurdering ikke så vesentlig at rommet blir uforsvarlig til bruk for husdyr.

Tiltalte har ikke benektet de faktiske forhold. Han har stilt sin vurdering opp mot den sakkyndiges og vitnenes. Han kan ikke se at han har gjort noe uforsvarlig. Dette kan ikke gjøre ham straffri. Villfarelse m.h.t. rettsregelen er utelukket. Hans forhold må karakteriseres som grovt uaktsomt. Om han ikke mente det var uforsvarlig å drive slikt

Side:1271

husdyrhold, er det med hans bakgrunn klart at han burde innsett at dette var uforsvarlig. Han blir således å straffe for overtredelse av lov om dyrevern §16, jfr. §2, nr. 2, 2. pkt.

Det er dessuten påvist under saken at tiltalte nyttet tau rundt nakken på hestene sine. - - -

Men en kan ikke se at dette innebærer en overtredelse av dyrevernl. §2 nr. 1. Det er etter rettens skjønn ikke påvist sår etter tau. En kan ikke si at dette er uforsvarlig stell i lovas forstand.

Ang. tiltalebeslutningens II:

Det er påvist og innrømmet av tiltalte at han i lengre tid har drevet med omsetning av hest, og at det ikke foreligger noen skriftlig tillatelse til å drive med slik omsetning. Han har reist omkring i landet og solgt og kjøpt hest, og det er også innrømmet av tiltalte at han har gjort seg en næring av det, jfr. dyrevernl. §10 nr. 16. Han hevder imidlertid å ha tillatelse. Han hadde besøkt nå avdøde advokat Alf Wesseltoft som pr. telefon hadde kontaktet daværende politifullmektig Skodvin i Skien.Denne skulle iflg. tiltalte ha gitt den nødvendige tillatelse. Noe utover dette har ikke tiltalte anført ang. tillatelsen. Det er åpenbart at tiltalte ikke var i den tro at en slik tillatelse kunne gis pr. tlf. Han skulle være godt informert om hvorledes en slik tillatelse gis, om ikke annet gjennom saken i -65 der han ble straffet for den samme overtredelse. Han påsto også den gang at han hadde tillatelse uten at retten tok påstanden til følge. Det bestrides også av politiet at noen tillatelse er gitt. Tiltalte blir også å straffe på dette punkt.

Straffen kan settes til en bot stor kr. 5.000,-, subsidiært 40 dagers fengsel. Retten mener at fengselsstraff kunne være berettiget - tatt i betraktning at det dreier seg om gjentatt forseelse. Når en ikke har gjort det, har en tatt tiltaltes alder i betraktning. En klekkelig bot er på plass. Det vises til at det for begge de straffbare forhold er snakk om gjentagelse. Dessuten at tiltalte tydelig har lagt for dagen at han mener hans eget skjønn er riktigere enn alle andres. Det er da rettens håp at en betydelig bot vil få ham til å besinne seg for fremtiden. Tiltaltes oppgitte inntekt skulle ikke tilsi en så betydelig bot, men retten har her ved siden av lagt vekt på den oppgitte formue. - - -

Påtalemyndigheten har ved siden av påstått tiltalte fradømt de rettigheter som nevnes i dyrevernl. §16a. Retten finner at bestemmelsen kan anvendes da det dreier seg om gjentatt forseelse for begge forhold tiltalte nå er dømt for. En finner imidlertid å måtte begrense påtalemyndighetenes påstand noe, jfr. §16a, 2. pkt. Det dreier seg kun om gjentagelse hva angår storfe for tiltalens I og hest for tiltalens II. Det riktige bør etter rettens mening være å fradømme tiltalte rettene til å ha, eie, bruke og stelle med storfe samt å handle med hest. Det er under saken ikke påstått at andre husdyr enn storfe har uforsvarlig husrom på gården tiltalte leier.

§10 nr. 16 i dyrevern setter kun forbud mot å handle med hest. En må også ta i betraktning at tiltalte er 70 år gammel og bør ha en mulighet til å livnære seg med noe han har drevet med tidligere og som det ikke er påstått han utfører uforsvarlig eller uriktig. Rettighetene fradømmes tiltalte for alltid. Hensett til tiltaltes alder har det ingen hensikt å gjøre det for et kortere tidsrom. - - -

Side:1272