Rt-1972-1300

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1972-12-16
Publisert:	Rt-1972-1300
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 188/1972
Parter:	Statsadvokat Knut Hval, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort), 2. B. (forsvarer høyesterettsadvokat Tor M. Kindem).
Forfatter:	Heiberg, Eckhoff, Bendiksby, Leivestad, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §51, Straffeloven (1902) §52, Særavgiftsloven (1933) §2, §12, §33, §34, §3, §4, §54, §5, §6, §7, Merverdiavgiftsloven (1969) §76

Dommer Heiberg: Nedre Romerike herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 12. juli 1972 dom med domsslutning:

«I. Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1934, bopel X, dømmes for overtredelse av lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 §51, første og annet ledd, til fengsel i 30 - tretti - dager, hvor soningen utstår med 2 - to - års prøvetid i h.h.t. strl. §52 flg.

I tillegg til denne betingede fengselsstraff idømmes han en ubetinget bot stor kr. 3.000,- -tretusen kroner - subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

Han frifinnes for overtredelse av lov om omsetningsavgift av 19. mai 1933 §2 annet ledd, jfr. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 §76 annet ledd.

II. Tiltalte nr. 2, B, født xx.xx.1915, bopel Y, dømmes for overtredelse av lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952, §51, første og annet ledd, til fengsel i 45 - førtifem - dager, hvor soningen utstår med 2 - to - års prøvetid i h..h.t. strl. §52 flg. I tillegg til denne betingede fengselsstraff idømmes han en ubetinget bot stor kr. 7.000,- kronersyvtusen - subsidiært fengsel i 21 - tjueen - dager.

Han frifinnes for overtredelse av lov om omsetningsavgift av 19. mai 1933 §2 annet ledd jfr. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 §76 annet ledd.

III. Bøtene tilfaller Eidskog kommunekasse, jfr. skatteinnkrevingslovens §54.

IV. I saksomkostninger til det offentlige betaler A og B, én for alle og alle for én kr. 2.000,- - kronertotusen -

Grunnlaget for dommen og de domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Statsadvokatene i Eidsivating har anket til Høyesterett over straffutmålingen, idet det hevdes at det ikke burde ha vært gitt betinget fengselsstraff.

Side:1301

De domfelte har likeledes påanket dommen. Deres anke gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen.

De hevder at det er en misforståelse fra rettens side når det er anført i dommen at de har påstått seg frifunnet på subjektivt grunnlag, idet dette bare ble gjort gjeldende som en subsidiær anførsel. Prinsipalt har de hevdet at skattetrekk er gjennomført for den periode tiltalen omfatter, og de anfører for Høyesterett at herredsrettens lovanvendelse på dette punkt er uriktig. Det fremgår av den oppstilling som er inntatt i herreddrettens dom, at det i 1970 i skatt er trukket mer enn de skatter som refererer seg til de måneder i 1970 saken gjelder, og trekkplikten er dermed oppfylt, jfr. skattebetalingslovens §7 nr. 1. Det har i denne periode til enhver tid vært mer enn tilstrekkelige midler til stede til å betale de inntrukne beløp, og de er også bruk! til betaling av skatt. At de er blitt henført til tidligere misligholdte gjeldsposter i stedet for til de løpende forpliktelser, kan ikke gjøre forholdet straffbart.

A bestrider også at han under de foreliggende forhold kan gjøres ansvarlig som arbeidsgiver i relasjon til lovens §3b),idet det er styret som har truffet avgjørelsene. B på sin side hevder at ansvaret for gjennomføring av riktig trekk må påhvile A som disponent og daglig leder. Selv står han ikke i noen annen stilling enn de øvrige styremedlemmer, og det stod ikke i hans makt å gi A pålegg. Det er da ikke hjemmel for å dømme ham alene, når sak ikke er reist mot de øvrige medlemmer av styret.

Subsidiært anker de domfelte over straffutmålingen, som de finner for streng.

Jeg behandler først de domfeltes anke over lovanvendelsen.

Det faktiske forhold de er tiltalt og dømt for, er at de i tiden januar-mai 1970 som henholdsvis disponent og daglig leder og som styreformann i Z A/S har unnlatt å foreta forskottstrekk og påleggstrekk med til sammen kr. 365.868.

Om dette uttaler herredsretten i dommen blant annet:

«Det finnes godtgjort at det til tid som nevnt i tiltalen er unnlatt foretatt forskuddstrekk og påleggstrekk til de samme steds nevnte kommuner (og staten) med de der nevnte beløp - tilsammen kr. 365.868,-.

Fremgangsmåten har vært at arbeidere og funksjonærer er blitt lønnet ut med sitt netto tilgodehavende etter at skattebeløpet var beregnet korrekt i overensstemmelse med gjeldende forskrifter. Lønnsmottagerne fikk kvittering for at firmaet hadde trukket skatt, og oppgjørslister ble sendt til kommunene uten at de dertil korresponderende skattebeløp ble holdt tilbake - fordi firmaet simpelthen ikke hadde midler til dette. Det er altså godtgjort at det ikke er gjennomført trekk etter lovers kapittel II - f.eks. i overensstemmelse med §7 som pålegger arbeidsgiveren, foruten å beregne trekkbeløpet, også å holde beløpet tilbake. Straffebudets rent objektive krav finnes således å være realisert. - - -

På grunnlag av det her refererte og de øvrige bevis som fremkom

Side:1302

under hovedforhandlingen, finner retten bevis ført for at begge de tiltalte var fullt klar over lovens krav i kapittel II om tilbakeholdelse og innbetaling av skattetrekk. De var dessuten klar over at dette ikke ble gjort i det tidsrom tiltalen gjelder ved at de beløp som var beregnet til trekk ikke fantes. - - -

Retten skal til slutt bemerke at den omstendighet at det i månedene januar-april 1970 er innbetalt et større samlet skattebeløp enn det som ble beregnet for samme tidsrom, ikke kan virke disculperende. Lovens §51 nr. 3 fritar bare for straff såfremt de beløp som skulle være trukket blir innbetalt i rett tid. I nærværende sak står kr. 365.868,- ubetalt.»

Bevisbedømmelsen kan Høyesterett ikke prøve. Og det kan ikke frita for straff om firmaet på noe tidspunkt har hatt likvide midler som kunne ha vært anvendt til hel eller delvis innbetaling av inntrukne og forfalte skattebeløp hvis de faktisk i stedet er blitt disponert på annen måte. Jeg er også enig med herredsretten i at det ikke kan virke diskulperende at det i dette tilfelle er blitt innbetalt et større skattebeløp i de måneder i 1970 tiltalen gjelder, enn det som ble beregnet for samme tidsrom. Pengene ble i dette tilfelle, i samsvar med arbeidsgiverens eget ønske, først anvendt til dekning av eldre skattetrekk hvor også spørsmålet om ansvar ellers ville ha meldt seg.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken personkrets skattebetalingslovens §51 rammer innenfor et aksjeselskap, må dette avgjøres på grunnlag av de konkrete forhold. Da også medvirkning er straffbar, og herredsretten etter en vurdering av forholdene har funnet at de domfelte har samvirket om unnlatelsen, kan jeg ikke se at herredsrettens dom her bygger på en uriktig lovanvendelse. At det ikke også er reist sak mot de øvrige medlemmer av styret, er etter min mening uten betydning for spørsmålet om ansvar for B.

Jeg finner etter dette at de domfeltes anke over lovanvendelsen må forkastes.

Når det gjelder straffutmålingen, har jeg vært i tvil.

Generalpreventive hensyn og det store beløp saken gjelder, gjør det nødvendig å idømme fengselsstraff - spørsmålet er bare om den kan opprettholdes som betinget, med tillegg av en ubetinget bot. De særlige momenter i formildende retning herredsretten fremhever, er delvis slike som ofte vil foreligge i saker som denne.

Når jeg tross dette har funnet det forsvarlig å opprettholde den straff herredsretten har idømt, er det særlig fordi selskapets ledelse lå i forhandlinger som måtte fortone seg som realistiske, om en rekonstruksjon av bedriften som i tilfelle ville bringe økonomien på fote. En innstilling av virksomheten ville på den annen side få meget store følger, ikke bare for bedriften selv, men også for de ansatte og distriktet.

Til dette kommer - særlig for A's vedkommende - det i og for seg fortjenstfulle arbeid som spesielt i 1970 ble nedlagt for å

Side:1303

få nedbetalt skatterestansene. Ifølge bestyreren av konkursboet vil alle skattekrav få full dekning i boet. For B legger jeg en viss vekt på at han har måttet fratre sin stilling i - - -byggelags

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Eckhoff: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby, Leivestad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver D. Tønder med domsmenn):

Statsadvokatene i Eidsivating har den 29. juli 1971 utferdiget tiltalebeslutning mot

1. A, f. xx.xx.1934, bor: X,

2. B, f. xx.xx.1915, bor: Y, for overtredelse av

II. Lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 §51, første og annet ledd. for som pliktig til å gjennomføre forskottstrekk etter §4, jfr. §5 og §6 eller trekk etter pålegg som nevnt i §33 og §34 eller som pliktig til å foreta trekk i salgsoppgjør etter bestemmelser gitt i medhold av §12, 4 og 5, forsettlig eller ved grov uaktsomhet å ha unnlatt å foreta eller sørge for at det ble foretatt beregning og trekk etter denne lovs kapittel II, eller trekk som er pålagt etter §33 og §34, eller å ha medvirket hertil, nr. 1, A og nr. 2, B, ved i tiden januar-mai 1970 i egenskap som nevnt under post I a), ved utbetaling av lønn til lønnstakere i firma Z A/S, å ha unnlatt å foreta forskottstrekk og påleggstrekk med tilsammen kr. 365.868,- til Staten og følgende kommuner: - - -

Tiltalte nr. 1, A, økonomisjef i Æ A/S, Oslo er gift og forsørger hustru og ett barn. Siste års inntekt var ca. kr. 45.000,-, ingen formue. Han er ustraffet, bortsett fra en trafikkbot.

Tiltalte nr. 2, B, forhenværende direktør i - - -, nå privat forretningsdrivende i Y, forsørger hustru, og har oppgitt siste års inntekt til ca. kr. 22.000,-. Han har ingen formue. Han er ustraffet, bortsett fra en parkeringsbot. - - -

Ad tiltalens post II.

De tiltalte medgir at de var klar over trekkreglene i lov av 21/11- 1952 - både med hensyn til lovens kap. II og til §51 om straff. Men de har påstått seg frifunnet fordi det forelå slike spesielle forhold som gjorde at de hadde all grunn til å regne med en form for midlertidig henstand - i en overgangskrise, og inntil bedriften var kommet på fote. - - -

3. A har også fremlagt følgende oppstilling:

Side:1304

«Beregnet skattetrekk i 1970:

Januar kr. 116 532,

Februar » 142.558,

Mars » 104.578,

April » 126.038,- kr.489.707,-

Innbetalt skatt:

Januar kr. 15.113,

Februar » 79.207,-

Mars » 38O.824,-

April » 124.930,- » 600.074,-

Innbet. mere enn trukket i 1970 ... kr. 110.367,-

Såvidt skjønnes, mener A, at størrelsen av disse innbetalinger viste hans vilje til å gjøre opp, men godtgjør også hans tro om at firmaet ville oppnå ny kapital med en normal forretningsdrift som følge. A mener altså at denne inndekning viser hans gode tro, som må få sin betydning når uaktsomhetsgraden skal vurderes. - - -

Rettens bemerkninger til post II.

Det finnes godtgjort at det til tid som nevnt i tiltalen er unnlatt foretatt forskuddstrekk (se sitat i Høyesteretts kjennelse). - - -

Straffeutmålingen.

I skjerpende retning er hensyn tatt til det generalpreventive og at det tilsammen gjelder et stort beløp. Det vises forsåvidt til 1. voterendes uttalelse i H.r.kjennelse av 19/2-1972, Retstidende 1972 87.

I formildende retning finnes det dog mange vektige momenter som synes å kunne rettferdiggjøre en betinget fengselsstraff med tilegg av en ubetinget bot. I denne forbindelse har man funnet å måtte ta i betraktning:

a) Ingen av de tiltalte hadde noen personlig fordel av unnlatelsen.

b) De var i en slags tvangssituasjon. Det gjaldt å forsvare en etter deres mening sosialpreget boligreising og en bedrift hvor hensynet til distriktsutbyggingen dessuten var tilgodesett.

c) En redusert lønnsutbetaling ville resultere i konkurs med påfølgende arbeidsledighet, hvilket igjen ville ramme en del av de kommuner som ikke fikk betalt sitt skattetrekk.

d) Hensyn må også tas til at de hadde et visst begrunnet håp om å få ytterligere hjelp fra Utbygningsfondet og å få et samarbeide med et kapitalsterkt firma, hvorved all gjeld kunne gjøres opp, og slik at den fremtidige lønns- og skatteutbetaling kunne skje etter de regler som loven krever.

Det synes klart at straffereaksjonen for de to tiltalte må bli forskjellig.

I skjerpende retning skal spesielt nevnes for tiltalte B, at han - som moden mann, tidligere kommunepolitiker, med kontakter og godt inne i forhandlingsteknikken både med private firmaer og like overfor mere eller mindre politisk betonte institusjoner - allerede på et tidligere tidspunkt skulle ha forstått at kortene måtte legges på bordet. Han kan ikke unnskyldes med at hans arbeide som direktør i - - - ikke ga tid nok. Nettopp fordi han var direktør her, og fordi - - -var

Side:1305

det firma, som en konkurs ved Z A/S ville ramme sterkest - måtte hans aktsomhet ytterligere skjerpes.

I formildende retning - vil man for A spesielt - anføre følgende:

A var ung og uerfaren da han kom til firmaet hvis drift allerede da var inne i en balansegang. Han hadde ikke nok tyngde til å stille opp mot styret, hvis medlemmer var veltrenede politikere og forhandlere, og hvis autoritet han derfor følte. Hans ofte innsendte rapporter, med påpekning av firmaets dårlige stilling, synes da heller ikke å ha vært blitt tatt noe særlig hensyn til.

I formildende retning er for A's vedkommende dessuten tatt i betraktning at han gjorde hva han kunne for å få nedbetalt restansene, jfr. således den samlede nedbetaling på skatterestansene som fant sted i 1970. - - -