Rt-1972-1350

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-12-21
Publisert:	Rt-1972-1350
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 138B/1972
Parter:	Jorunn Steinsland (høyesterettsadvokat Finn Arnesen jr.) mot Skiens Aktiemølle (advokat Harald Arnkværn - til prøve).
Forfatter:	Michelsen, Lorentzen, Eckhoff, Mindretall: Hiorthøy, Gundersen
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §43, Kraftforloven (1924) §6, Kjøpsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §172

Dommer Michelsen: Elling Steinsland, som drev et hønseri i Bø i Telemark, kjøpte i årene forut for sommeren 1966 sitt hønsefôr hos Skien Aktiemølle. Ut på høsten 1965 begynte driften av hønseriet å vise meget dårlige resultater. Elling Steinsland mente at dette skyldtes at det foret Skien Aktiemølle leverte, og som var det eneste foret han brukte, ikke inneholdt de mengder E-vitaminer det skulle i henhold til Aktiemøllens meddelelser til kjøperne. Han betalte derfor ikke kjøpesummen for for han hadde mottatt, og gjorde overfor leverandøren krav på erstatning for tap han mente seg påført ved den mangelfulle vare som etter hans oppfatning var levert.

Skien Aktiemølle gikk til søksmål mot Elling Steinsland med krav om betaling av kjøpesummen for levert for. I sitt tilsvar reiste Steinsland motsøksmål og krevde erstatning for det tap som etter hans mening mangelen på E-vitaminer hadde påført ham.

I dette søksmål avsa Nedre Telemark herredsrett, som for anledningen var besatt med sakkyndige domsmenn, den 22. oktober 1969 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Elling Steinsland dømmes til å betale til Skien Aktiemølle ialt kr. 10.519,81 - titusenfemhundreognittenkroner 81/100 - med 6 - seks prosent - rente pro anno fra 7. juli 1967.

I motsøksmålet:

Skien Aktiemølle dømmes til å betale til Elling Steinsland en erstatning på ialt kr. 40.000.- - førtitusenkroner 00/100 - med 5 - femprosent - rente pro anno fra 9. mars 1968.

Til fradrag går det skyldige beløpet på kr. 10.519,81 med renter, som er idømt i hovedsøksmålet.

I begge søksmål:

Etter tvistemålslovens §172 første ledd tilkjennes Elling Steinsland saksomkostninger med ialt kr. 10.000.- titusenkroner 00/100.

Beløpet betales innen 2 - to -uker fra forkynnelsen av dommen.»

Mot denne dom erklærte Skien Aktiemølle anke til Agder lagmannsrett. Anken rettet seg mot herredsrettens avgjørelse av motsøksmålet og mot dens omkostningsavgjørelse i begge søksmål.

Side:1351

Agder lagmannsretts dom i saken, som er av 16. oktober 1971, har denne domsslutning:

«I. I hovedsøksmålet:

1. Nedre Telemark herredsretts dom av 22. oktober 1969 stadfestes hva realiteten angår.

2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Elling Steinsland til Skiens Aktiemølle kr. 1.000 - ettusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

II. I motsøksmålet:

1. Skiens Aktiemølle frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Etter at lagmannsrettens dom var avsagt, avgikk Elling Steinsland ved døden. Hans enke, Jorunn Steinsland, som sitter i uskiftet bo, har brakt lagmannsrettens avgjørelse inn for Høyesterett. Anken gjelder motsøksmålet og retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nedre Telemark herredsrett, Skien byrett, Oslo byrett og Moss byrett. Under disse bevisopptak er det avgitt forklaringer fra fru Steinsland, en partsrepresentant for Aktiemøllen og 21 vitner. 9 av disse vitner har ikke tidligere avgitt forklaring i saken. Flere av vitnene er sakkyndige vitner. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til spesielt å nevne. Saken må sies for Høyesterett å fremtre i det vesentlige i samme skikkelse som for de tidligere instanser.

Den ankende part, som for Høyesterett har fått bevilling til fri sakførsel, dog ikke til bevisopptakene, har i det vesentlige anført:

Lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at det foret som Skien Aktiemølle fra sommeren 1965 til sommeren 1966 har levert til Steinsland, har inneholdt de mengder E-vitamin som fremgår av Aktiemøllens deklarasjonssedler. Aktiemøllen har etter den ankende parts oppfatning levert en mangelfull vare. Skort på E-vitamin i fôret har forårsaket tap på driften i hønseriet. Det uheldige resultat av virksomheten skyldes således ikke forholdene i hønseriet eller Steinslands behandling av dyrene eller driften for øvrig.

Skulle det i denne sak være tvil om bevisbedømmelsen når det gjelder årsaken til tapet, må tvilen gå ut over Aktiemøllen som har forsømt å la sine forblandinger analysere etter at Steinsland gjentatte ganger hadde reklamert over mangelfullt for.

Etter §6 i loven av 27. juni 1924 om kraftfôr hefter Aktiemøllen på objektivt grunnlag for det tap som er forårsaket ved mangelfullt fôr. Samtlige tapsposter som kreves erstattet, er nærliggende følger av at foret ikke inneholdt den tilstrekkelige mengde E-vitaminer.

Side:1352

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Nedre Telemark herredsretts dom av 22. oktober 1969 stadfestes.

2. Skiens Aktiemølle tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten har for Høyesterett henholdt seg til lagmannsrettens dom og har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.

Det tap Elling Steinsland led i sin bedrift, skyldtes en rekke omstendigheter som ikke kan tilbakeføres til Aktiemøllens fôrleveranser. En E-vitaminmangel hos høns kan ofte ha andre årsaker enn foret. Det kan på grunn av sykdom, uriktig fôring eller andre årsaker oppstå et ekstraordinært behov for E-vitaminer hos en besetning. Et slikt særlig behov er Aktiemøllens fôrblandinger ikke beregnet på å dekke. Det er en slik situasjon man i denne sak står overfor. Som årsaksmomenter peker Aktiemøllen på tilstanden i Steinslands nye hønsehus og på at han i en 4 måneders tid omkring årsskiftet 65/66 uten tilstrekkelig tilsetninger foret sine høns med et særlig proteinrikt fôr. Videre pekes det på at det ikke er påvist E-vitaminmangel hos andre som Aktiemøllen leverte fôr til.

På grunn av disse forhold og da for øvrig bevisene som Steinsland påberoper seg for at tapet skyldtes E-vitaminmangel i fôret er meget svake, kan det ikke legges til grunn at Aktiemøllen er erstatningsansvarlig. Det er i denne sak ikke grunnlag for «å snu bevisbyrden». Steinslands reklamasjoner var lite opplysende, og han var som fagmann selv den nærmeste til å søke brakt på det rene hva som måtte være årsaken til de dårlige driftsresultatene.

De fleste av tapspostene som den ankende part krever erstattet, er såkalte konsekvensskader som selgeren etter kjøpslovens §43 ikke plikter å erstatte. Man kan ikke ut fra kraftfôrlovens §6 på dette punkt komme til et resultat som strider mot vanlig lære innen kjøpsretten.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Skiens Aktiemølle frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan på vesentlige punkter tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt. Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg dog foranledning til å gjøre nærmere rede for min stemmegivning.

Jeg bemerker innledningsvis at partene for Høyesterett har erklært at de i det vesentlige er enige i den fremstilling av saksforholdet som er gitt av herredsretten, og som jeg derfor ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.

På de innleggsedler som fulgte med sekkene med foret fra Aktiemøllen, er det angitt - slik som det fremgår av herredsrettens fremstilling - at det inneholder E-vitaminer i en beregnet mengde eller i en beregnet og tilsatt mengde. Da man på seddelen nytter uttrykket «beregnet», kan det neppe sies at enhver avvikelse fra de verdier som er angitt, representerer en

Side:1353

mangel ved varen. Man må levne leverandøren et «slingringsmonn». Da det imidlertid på baksiden av disse sedler, hvor bruksanvisningen finnes, er sagt at foret kan nyttes uten at det behøver å gis tilskuddsfor, må foret i alle fall sies å være mangelfullt i kjøpsrettslig forstand dersom det inneholder - i forhold til det deklarerte - så små mengder E-vitaminer at det i avtakerens besetning oppstår alvorlig vitaminmangel. Er det tilfellet, vil leverandøren være erstatningsansvarlig.

Det må etter min oppfatning etter bevisførselen legges til grunn at Steinslands besetning i tiden fra høsten 1965 til sommeren 1966 led av en mangel på E-vitaminer.

Ved undersøkelse på Veterinærinstituttet i mai/juni 1966 er det hos dyr fra Steinslands besetning konstatert sykelige forandringer i hjernen, encephalomalaci, som er en sykdom som skriver seg fra mangel på E-vitamin. Da undersøkelsen bare omfattet få dyr, er denne opplysning alene ikke tilstrekkelig til at man kan konstatere E-vitaminmangel som alminnelig forekommende i Steinslands besetning. Denne undersøkelse må imidlertid ses i sammenheng med de øvrige opplysninger som foreligger om tilstanden i besetningen.

E-vitaminmangel hos høns har innflytelse på klekkingen, på kyllingenes helse og på dødeligheten blant dem. Jeg må legge til grunn at klekkingen vinteren 65/66 gav meget dårlige resultater hos Steinsland. Han måtte kassere en stor prosent av rugeeggene. Jeg må videre bygge på at kyllingene frembød et sykdomsbilde som klart tydet på E-vitaminmangel - ustø gang, nakke- og hodekrampe, abnorme benstillinger og avmagring. Det var også stor dødelighet blant kyllingene. Verpeprosenten sank også sterkt. Det er omtvistet blant fagfolk om E-vitaminmangel forårsaker redusert verping. Etter det som er kommet frem i saken, må jeg imidlertid bygge på at mangel på E-vitamaaer medfører at dyrene ikke kan godtgjøre seg A-vitaminene, og at mangel på A-vitaminer har innflytelse på verpingen.

Etter disse beviser må man, når man ser dem i sammenheng, komme til, idet sykdomsutslagene synes sterke, at E-vitaminmangelen i Steinslarlds besetning har vært betydelig.

Man står da overfor det spørsmål om denne mangel skyldtes at det foret Aktiemøllen leverte i forhold til det deklarerte i betydelig grad manglet E-vitaminer, eller om tilstånden blant hønsene kan tilbakeføres til forhold som ikke står i forbindelse med Aktiemøllens leveranser.

En E-vitaminmangel hos høns kan skyldes fôret. Den kan også ha sin årsak i miljøet. Dersom dyrene utsettes for stress, kan det oppstå et ekstraordinært behov for E-vitmrnner. Dette ekstraordinære behov er Aktiemøllens fôrblandinger ikke beregnet på å dekke. Dette har vært uttrykt dithen at fôret er mat og ikke medisin.

Et så markant sykdomsbilde som det man stod overfor i Steinslands besetning, frembyr en formodning for at mangelen skyldtes foret. Denne formodning forsterkes ved de analyser

Side:1354

som i juni 1966 er gjort av prøver av det foret Steinsland fikk fra Aktiemøllen. Analyseresultatene fremgår av herredsrettens dom. De viser at foret i ganske høy grad i forhold til det deklarerte må sies å mangle E-vitaminer

Det er imidlertid fra Aktiemøllens side rettet innsigelser mot denne analyse fra Instituttet for tang- og tareforskning. Man har på dobbelt grunnlag hevdet at resultatet ikke er pålitelig, og at det således ikke gir bevis for at fôret manglet E-vitaminer. Man har hevdet at selve prøvetakingen ikke var tilfredsstillende, og at analysen ikke frembyr sikre resultater.

Etter min oppfatning kan Aktiemøllen ikke høres med disse innvendinger. Det er ikke grunnlag for å hevde at Steinsland, da han tok disse prøver, ikke gikk frem på en forsvarlig måte. Jeg må etter bevisførselen legge til grunn at han tok prøvene fra midten av sekkene. Det er også helt klart etter den erklæring kjøpmann Nymoen avgav i forbindelse med at prøvene ble tatt, at man kan slå fast fra hvilke leveranser prøvene skrev seg. På disse punkter har lagmannsretten bygget sin avgjørelse på et uriktig faktum. Til dette kommer at Aktiemøllen, som medvirket til at prøvene ble analysert, og som selv foranlediget at analysen ble gjort ved Instituttet for tang- og tareforskning og ikke ved Vitaminlaboratoriet, den gangen klart og straks burde sagt ifra dersom den mente at det heftet mangler ved selve prøvetakingen. Møllen burde også ha sørget for at ytterligere prøver fra dens fôrblandinger ble sendt til analyse for så vidt angikk innholdet av vitaminer, dersom den fant at antall prøver som var tatt og analysert, var for lite. Selv om analysene ikke er helt nøyaktige, må jeg etter de beviser som er forelagt Høyesterett, anta at man kan operere med en høyere grad av presisjon enn den lagmannsretten har gitt uttrykk for.

Jeg må etter dette legge til grunn at det er beviser i saken som klart trekker i den retning at E-vitaminmangelen hos Steinslands dyr skyldtes at det fôr Aktiemøllen hadde levert, hadde et lavere E-vitamininnhold enn det oppgaven viste. Disse opplysninger tyder da også på at fôret kan ha forårsaket A-vitaminmangel hos hønsene.

Man må imidlertid - som fremholdt av partene - undersøke om det foreligger andre omstendigheter som kan forklare de dårlige resultater av Steinslands drift. På dette punkt i saken har Aktiemøllen trukket frem en rekke forhold som den mener helt ut gir den riktige forklaring på årsaksforholdet.

Jeg er ikke enig med Aktiemøllen i at det nye hønsehus som Steinsland tok i bruk i 1965, eller forholdene her skulle ha bevirket at dyrene fikk et særlig stort behov for E-vitaminer.

Det er for det første klart at forholdene omkring det nye huset ikke kan forklare de dårlige resultater av klekkingen. Rugehønene holdt ikke til i det nye huset. Den omstendighet at huset og dermed miljøet var nytt, frembyr heller ingen forklaring. Da de skadelige virkninger begynte å melde seg, skulle dyrene ha vent seg til det nye huset. Jeg kan heller ikke legge

Side:1355

til grunn at forholdene i det nye huset har vært så utrivelige at hønsene skulle ha tatt skade. Huset tilfredsstilte de krav som den gang ble stilt til et moderne hønsehus. Det er mulig tilstanden var mindre god under en sterk kuldeperiode over nyttår 1966. Det dreier seg dog om et så kort tidsrom at man ikke kan anta at dette har spilt nevneverdig rolle, og til dette kommer at symptomene hadde vist seg før kulden kom.

Fra Aktiemøllens side er det videre som årsaksfaktor pekt på at Steinsland i 4 måneder fra november 1965 uten å gi tilstrekkelig tilleggsfôr gav sine høns et proteinrikt fôr. Derved oppstod det hos dyrene, gjør Aktiemøllen gjeldende; et underskudd på E-vitaminer.

Etter min mening står man på dette punkt i saken overfor et sterkt argument fra Aktiemøllens side. Jeg nevner at det svenske sakkyndige vitne, Lindgren, er av den oppfatning at denne fôring har hatt en betydelig del i årsakene til den ulykkelige utvikling i Steinslands besetning.

Jeg kan dog ikke se at dette forhold kan lede til det resultat av bevisbedømmelsen at den uheldige utvikling ikke skyldtes mangel på E-vitamin i Aktiemøllens forblandinger. En fôring med proteinrikt for kan medføre tarmlidelser hos hønsene. De opplysninger man i saken har i veterinæruttalelser om kassasjonsårsakene for dyr fra Steinslands besetning, synes ikke å tyde på at dyrene i påfallende utstrekning har hatt tarmlidelser. Til dette kommer også på dette punkt i saken at det man kan kalle symptomene viste seg før Steinsland tok til med denne fôringen.

Aktiemøllen har videre hevdet at det ville gitt seg utslag i andre besetninger dersom dens fôrblandinger manglet den tilstrekkelige mengde E-vitaminer. Det er bare en mindre del av den samlede produksjon som er levert til Steinsland.

Jeg vil betegne også denne anførsel fra Aktiemøllens side som tungtveiende. Heller ikke denne kan imidlertid sies å være avgjørende i Aktiemøllens favør. Man har for det første opplysningen om - som herredsretten gjør rede for - at det hos Obrestad ble iakttatt liknende symptomer som hos Steinsland. Til dette kommer at Aktiemøllens servicekonsulent under bevisopptaket til bruk for Høyesterett har forklart at det etter at Steinslands forhold ble kjent, kom forespørsel fra en kunde om han ikke skulle ha tilsetning, og at det etter at herredsrettens dom var gjengitt i avisene; «ble påberopt vitaminmangel fra kunder over hele fylket og også utenfor fylket». Aktiemøllen har i saken ikke gjort noe for å belyse disse klager nærmere eller i det hele for å opplyse saken på dette punkt. Jeg kan derfor ikke bygge på at det ikke har forekommet E-vitaminmangel hos Aktimøllens andre kunder.

Når det er beviser som tyder på at den ulykkelige utvikling i Steinslands besetning skyldtes E-vitaminmangel i fôrblandingene fra Aktiemøllen, og når de omstendigheter Aktiemøllen har trukket frem bare kan sies i relativ grad å trekke i dens favør, finner jeg ikke å kunne legge til grunn for min avgjørelse i saken

Side:1356

at tapet skriver seg fra forhold som ikke kan tilbakeføres til fôrblandingene.

På den annen side kan jeg ikke som et resultat av bevisbedømmelsen konstatere med tilstrekkelig sannsynlighet at årsaken til den uheldige og tapsbringende utvikling ligger i at møllen har levert et fôr som i kjøpsrettslig forstand var mangelfullt. I det hele er det ikke mulig å gjøre seg opp en bestemt mening om årsaksforholdet på basis av de beviser som er ment å skulle belyse dette spørsmål. Jeg nevner på dette punkt at de sakkyndige vitner har avgitt uttalelse som støtter begge parters standpunkter.

Jeg er likevel kommet til å måtte legge til grunn for min stemmegivning i saken at Aktiemøllens fôrblandinger i det tidsrom saken gjelder, har manglet tilstrekkelige mengder E-vitaminer. Jeg er kommet til dette standpunkt fordi jeg har funnet at den bevistvil som jeg har konstatert, bør medføre et resultat på dette punkt i saken i fôrleverandørens disfavør.

Da Steinsland høsten 1965 ble klar over at det var noe galt fatt med hans besetning, gjorde han henvendelser til Aktiemøllen. Det er på det rene at Steinsland fra høeten 1965 og til utgangen av februar 1966 åtte ganger sendte fôrprøver til Aktiemøllen gjennom dens forhandler på hans hjemsred kjøpmann Nymoen, som selv medbrakte prøvene til Aktiemøllen.

Ankemotparten har på dette punkt anført at man ikke hadde grunnlag for å anta at Steinsland klaget over vitamininnholdet i fôret. Aktiemøllen kan etter min mening ikke høres med denne innvending. Avgjørende er det at leverandøren ikke gjorde noe for å oppklare hva det var Steinsland mente var galt. Steinsland var ingen tilfeldig, men en gammel og etter forholdene ganske stor kunde som Aktiemøllens folk kjente. Når han sendte inn prøver og klaget på foret, og særlig når han gjorde dette gjentatte ganger, burde Aktiemøllen, om den var i tvil om hans mening, ha henvendt seg til ham og brakt hans oppfatning på det rene.

Jeg må etter dette legge til grunn at Steinsland har reklamert overfor Aktiemøllen over vitaminmangel ved foret. Det er særlig klart at Aktiemøllen burde ha forstått dette etter at dens servicekonsulent besøkte Steinsland i slutten av januar 1966 og leverte sin rapport hvor spørsmålet om vitaminangel ble brakt på bane.

Det er på det rene at Aktiemøllen har nøyet seg med å foreta en undersøkelse, og da særlig av lukt og utseende ved de prøver Steinsland sendte den. Leverandøren burde på et tidlig tidspunkt og i alle fall etter konsulent Espes besøk hos Steinsland ha sørget for at dens fôrblandinger, og spesielt de prøver denne kunden hadde sendt inn, ble analysert med henblikk på å bringe vitamininnholdet på det rene.

Aktiemøllen hadde etter min oppfatning ikke bare som en følge ene og alene av Steinslands klager oppfordring til å foranstalte en slik analyse. Det er på det rene at den løpende kontroll

Side:1357

med fôrprodusentene som finner sted i henhold til kraftfôrloven av 1924, ikke omfatter analyse av vitamininnholdet. Så sterk vekt som man nå legger og den gangen la på å sørge for at husdyrene blir tilført tilstrekkelige mengder vitaminer, hadde Aktiemøllen en sterk foranledning til av eget tiltak å la sine produkter gjennomgå en slik analyse. Jeg føyer til at omkostningene ved en slik undersøkelse ikke på noen måte skulle stille seg hindrende i vegen for at den ble foretatt.

Hadde Aktiemøllen sørget for en slik analyse på basis av Steinslands reklamasjoner, ville man fått saken bedre opplyst. Jeg minner også om at Aktiemøllen, da analysen ved Instituttet for tang- og tareforskning fant sted, kunne og etter min oppfatning hadde grunn til å sørge for at det ble foretatt kontrollundersøkelser på et grunnlag som møllen selv fant betryggende.

Aktiemøllen har etter dette hatt anledning og oppfordring til å sikre beviser i saken. Når ankemotparten ikke har gjort dette, finner jeg at den bevistvil som råder i saken, må gå ut over den.

Man kan ikke på dette punkt innvende at Steinsland selv burde sørget for en vitaminanalyse. Steinsland var vel fagmann. Når det gjaldt vitamininnhold i fôrblandinger, var dog fôrprodusenten spesialisten. Jeg finner det rimelig at Steinsland i rom tid slo seg til ro med at han hadde klaget over mulig vitaminmangel til sin faste leverandør. Da dette ingen veg førte, foranstaltet han selv at fôrprøver ble analysert med henblikk på vitamininnholdet.

Da jeg således bygger mitt votum på at den betydelige mangel på E-vitaminer hos Steinslands besetning skyldtes levering av E-vitaminfattig for fra Aktiemøllen, er jeg kommet til at selskapet uten hensyn til skyld er erstatningsansvarlig overfor kunden, jfr. kraftfôrlovens §6 og kjøpslovens §43.

Om tapspostene og om erstatningsberegningen kan jeg vise til herredsrettens utredning som jeg finner å kunne slutte meg til. Tapspostene er påregnelige og nærliggende følger av manglende vitamininnhold i fôret. Det er derfor ikke her tale om så fjerne såkalte konsekvensskader at selgeren etter kjøpsrettens vanlige regler ikke plikter å erstatte dem. Jeg antar at tapsberegningen, som må bli skjønnsmessig, bygger på en sakkyndig vurdering fra herredsrettens side. Jeg legger således til grunn at Steinsland er påført et tap på kr. 40.000,-.

Skien Aktiemølle har etter det resultat jeg er kommet til, tapt saken, og bør da etter hovedregelen i tvistemålslovens §172, l. ledd dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter. Saken har riktignok på mange punkter frembudt tvil. Det avgjørende synspunkt, bevisbyrdebetraktningen, har dog for meg ikke fremstilt seg som særlig tvilsomt.

Herredsretten, som kom til samme resultat som jeg, tilkjente Steinsland omkostninger med kr. 10.000,-. Denne avgjørelse bør etter min oppfatning bli stående uforandret. Saksomkostninger for lagmannsretten finner jeg passende kan ansettes til kr. 8.000,-. Da Jorunn Steinsland er meddelt fri sakførsel for

Side:1358

Høyesterettssaken, men ikke for bevisopptakene, må den ankende part tilkjennes saksomkostninger for de fire bevisopptakene, mens det offentlige tilkjennes omkostninger for de øvrige deler av saken som bevillingen dekker. Beløpene settes henholdsvis til kr. 9.000,- og kr. 30.000,-.

Jeg stemmer for denne

dom

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Skien Aktiemølle dømmes til å betale Jorunn Steinsland saksomkostninger for lagmannsrett og for Høyesterett med 17.000 - sytten tusen - kroner.

3. Skien Aktiemølle dømmes til å erstatte staten ved Justisdepartementet saksomkostninger for Høyesterett med 30.000 - tretti tusen - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg har funnet avgjørelsen tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Det nye bevismateriale som er fremlagt for Høyesterett, gir etter mitt syn ikke grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse som bygger på umiddelbar bevisføring med avhør av parter (partsrepresentanter) og et stort antall vitner, deriblant fire sakkyndige vitner; ett av de sistnevnte og fem av de Øvrige vitner var nye for lagmannsretten.

Som lagmannsretten finner jeg det naturlig å ta utgangspunkt i de dokumenterte analyser av fôrblandingene i det tidsrom saken gjelder, - tiden fra høsten 1965 til sommeren 1966. Det som er anført for Høyesterett, har etter min mening ikke avsvekket lagmannsrettens konstatering av at blandingene gjennom hele perioden har vært sammensatt og har hatt det innhold av næringsstoffer som pakksedlene viser; når det for Høyesterett er fremholdt at analysene delvis viser for stort innhold av salt, enkelte også av fett, kan jeg ikke tillegge dette betydning i betraktning av at dette bare har forekommet sporadisk og i meget liten utstrekning. Det står for meg som et viktig moment i saken at fôrblandingene som spesielt sammensatte næringsmidler for høns og kyllinger er kontrollert og funnet i orden. På bakgrunn av myndighetenes opprinnelige forbud mot tilsetning av E-vitamin og de beskjedne mengder som ifølge forskriftene av 7. mars 1966 ble forutsatt tilsatt, må man gå ut fra at det var landbruksadministrasjonens oppfatning at det naturlige vitamininnhold i de kontrollerte næringsstoffer under normale forhold ville være tilstrekkelig.

Hvorvidt de leverte fôrblandinger har vært mangelfulle, idet de har inneholdt mindre mengder E-vitaminer enn angitt, er et bevisspørsmål som fremstiller seg som temmelig uklart og tvilsomt. Alle forhold tatt i betraktning må jeg imidlertid være enig

Side:1359

med lagmannsretten i at det ikke kan anses godtgjort at slik mangel har foreligget.

Det bevis for mangelfull vare som er søkt ført fra den ankende parts side, bygger dels på foretatte analyser - ved Instituttet for tang- og tareforskning og ved Veterinærinstituttet, - dels bygges det på hva som antas å kunne sluttes fra den ekstraordinære dødelighet, sykdomstilstand og vantrivsel som i angjeldende tidsrom rammet den ankende parts fjærfebestand. Når det gjelder den førstnevnte analyse, kan jeg som lagmannsretten ikke finne at den kan tillegges avgjørende vekt som bevis. Selv om jeg i motsetning til lagmannsretten antar at det ikke har vært noe vesentlig å innvende mot fremgangsmåten ved prøvetakingen, er resultatet etter analysens art så usikker at det i høyden kan tillegges betydning som indisium. Ytterligere usikkerhet oppstår som følge av det begrensede antall prøver, noe som må vekke tvil så vel om de vunne resultater som om prøvenes representative karakter. Undersøkelsene ved Veterinærinstituttet av enkelte døde og levende dyr har vært så tilfeldig og begrenset at det synes klart at utfallet ikke med grunn kan påberopes i den ankende parts favør. - Større vekt må etter min mening tillegges de opplysninger som er dokumentert om dødelighet, sykelighet, manglende trivsel m.v. i den ankende parts hønseri. Med mindre det har foreligget et usedvanlig sammentreff av uheldige omstendigheter, ligger det unektelig nær å tro at katastrofen har sammenheng med mangler ved ernæringen. Noenlunde sikre slutninger ut fra dette bevismateriale er det imidlertid neppe berettiget å trekke, - lenger enn til en formodning fører det ikke. Jeg viser til det som er anført av lagmannsretten om at moderne intens hønseridrift fører til at dyrene «blir meget ømfintlige for forandringer i miljø og kosthold og for sykdomsangrep. Selv med den ytterste påpasselighet kan man risikere vantrivsel og sykdom med nedgang i produksjonen». Som lagmannsretten videre peker på, kan en slik situasjon føre til et ekstra behov for vitaminer, som fôrblandingene ikke er beregnet på å dekke, og som i tilfelle må dekkes ved medikamenter eller spesielle vitaminpreparater. En medvirkende årsak til de inntrådte skader som lagmannsretten ikke har gått inn på, er trolig at man ved hønseriet i et tidsrom av ca. 4 måneder gikk over til å bruke særlig proteinrikt for, noe som visstnok øker eggproduksjonen, men ellers har betydelige skadevirkninger. Det sakkyndige vitne, Lindgren, uttaler om dette i en P.M. av 25. oktober 1972: «Enbart den avvikelse från gängse utfodringsnormer som ovan påtalats, kan enligt min uppfatning haft avsevård del i orsakerna till den olyckliga utvecklingen i Steinslands besättning.) Et annet moment som jeg tillegger betydelig vekt, men som lagmannsretten heller ikke har berort, er at de samme fôrblandinger har vært i bruk, ikke bare innenfor Aktiemøllens kundekrets, men som følge av samarbeidet gjennom Kløvermøllenes felleskontor, ved et stort antall andre hønserier i landet. Da lignende klager som Steinslands over mangelfull vare

Side:1360

bare er dokumentert i ytterst begrenset utstrekning, tyder dette avgjort i retning av at skadeårsaken - eller årsakene - må søkes på annet hold enn i de leverte fôrblandinger.

Det har vært sterkt fremholdt under saken og er lagt til grunn av førstvoterende at Aktiemøllens angivelig skjødesløse og lite seriøse behandling av Steinslands etter klage innsendte prøver, må lede til en overføring av bevisbyrden, idet møllen må ha ansvaret for at beviset ikke er sikret. Til støtte for dette er blant annet anført betraktninger med tilknytning i herredsrettens anførsler om at møllen ikke kan kreve likestilling som følge av «de faktiske avhengighets-, tillits- og kunnskapsforhold». Jeg er tilbøyelig til å tro at betydningen av en bestående ulikhet er noe overdrevet. Steinsland hadde mangeårig erfaring i yrket og må ha vært en mann med kunnskaper og kyndighet på området, jfr. det som er opplyst om at han opprinnelig selv satte sammen sine fôrblandinger. Han drev det stort, var en god kunde hos møllen og møtte trolig all den velvilje og hjelpsomhet som han med rimelighet kunne forlange. Møllen var ikke slik utrustet at den kunne foreta analyser med henblikk på innhold av E-vitamin, og som det fremgår av saken, var overhodet mulighetene for slike analyser små, resultatene usikre og omkostningene betydelige. Steinsland på sin side viste liten aktivitet, han tilkalte ikke veterinær og tok først på et sent tidspunkt initiativ til de tidligere nevnte analyser. En viss preferanse med hensyn til bevisbyrden er det likevel etter omstendighetene kanskje grunn til å innrømme en kunde i forhold til en institusjon som Aktiemøllen; men sannsynligheten for en årsakssammenheng mellom fôrleveranser og skade må i så fall være vesentlig sterkere enn tilfellet etter min mening er i den foreliggende sak.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Hiorthøy.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen.

Dommer Eckkoff: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tor Arnt-Jensen med domsmenn): - - -

Hovedsøksmålet.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Kravet dekker det tilgodehavende for levert for som Møllen hadde hos Steinsland den 7.7.1967. Et parti mindreverdig broilerfor levert den 21.6.1966 er gått til fradrag. Kravet, sett isolert fra motsøksmålet, er erkjent av Steinsland. - - -

Side:1361

Retten skal bemerke:

Beløpet er godtgjort av saksøkeren og anerkjent av saksøkte. Møllen gis derfor medhold i kravet sitt.

Motsøksmålet:

Av fremstillingstekniske grunner legges først frem hva saksøkte i det vesentlige har anført:

Steinsland begynte som hønseoppdretter i Bø i 1953. Han forpaktet en eiendom de første årene. Senere begynte han for seg selv. I 1953 var besetningen på 500 høns. I 1965 var den øket til flere tusen dyr. Fra januar 1963 begynte Møllen å levere hønsefôret. Ett år etter fikk den også leveransen av kyllingfôret. Begge slag fôr var blandet etter Steinslands egen resept. En av de viktigste tilsetningene på resepten hans var Frøy Vitakraft. Da Frøyfabrikken brant sommeren 1965 gikk Steinsland over til Møllens standardblandinger, «Alt i ett» for hønsene og «Kyllingfôrblanding» for kyllingene. Standardblandingsresepten viste et høyere beregnet E-vitamininnhold enn hva Steinslands private resept viste. Det mente han var betryggende. Frøy Vitaknaft var regnet for å være en E-vitamin-rik tilsetning. Den skulle kompenseres. Forøvrig stemte Møllens resept relativt bra med Steinslands.

Produksjonsresultatene var tidligere gode. Klekkeprosenten lå mellom 83 og 93%. Verpeprosenten lå godt over det normale. Våren 1965 tok han et nytt hønsehus i bruk. Det var bygget etter de mest moderne prinsipper. Selv ved strømstans ville huset kunne ventileres tilfredsstillende. Steinsland satte inn 2400 kyllinger i huset. Etter oppverpingen i mai/juni 1965 kom verpeprosenten aldri høyere enn 70%. Utover høsten sank den ytterligere og var nede i 30% i desember. Steinsland reagerte raskt på den uheldige utviklingen Gjennom sin kraftfôrforhandler, Hans Nymoen, klaget han på fôret og sendte prøver til Møllen. Han ba om at innholdet måtte bli undersøkt. På dette tidspunkt var han ikke klar over hvori årsaken til produksjonsvikten lå. Siden de miljømessige forhold etter alt å dømme skulle være normale, måtte foret være mangelfullt. Ialt ble 8 prøver sendt gjennom Nymoen til Møllen, men uten at han der fikk bekreftet sin mistanke.

Møllens resept er trykket på forsiden av en innleggsseddel. En seddel følger hver fôrsekk. Ifølge seddelen inneholdt kyllingfôret 35 mg./kg. beregnet E-vitamin og 8 mg./kg. beregnet Carotén. «Alt i ett» inneholdt 28 mg./kg. beregnet E-vitamin og 6 mg./kg. beregnet Carotén. Hver av blandingene var tilsatt 20 mg./kg. kunstig E-vitamin. Steinsland mente denne vitaminmengde måtte være tilstrekkelig.

Ved årsskifte 1965/66 virket hønsene noe utrivelige. De var slappe og hadde en sterk trang til å nappe fjærene av hverandre. Klekkingen på nyåret 1966 var heller ikke tilfredsstillende. Av de 1600 rugeeggene som lå i maskinene måtte han ofte kassere 200 - 300 stykker. Produksjonen av kyllinger ble holdt oppe ved stadig å supplere de utlyste eggene. Det var mange døde fostere.

Da kyllingene var 1-2 uker gamle viste de tydelige tegn på svikt. De hadde vanskelig for å gå, la seg gjerne ned med benene ut til en av sidene og fikk krampetrekninger så hodet rykket bakover. Steinsland mente på nytt at dette var en bekreftelse på feilaktig sammensatt fôr. Han rådførte seg med en annen hønseoppdretter i distriktet, Peder

Side:1362

Obrestad. Obrestad, som også fikk foret sitt fra Møllen, kunne bekrefte at han hadde lignende utrivelighetssymptomer på kyllingene sine. Imidlertid satte han straks til et vitaminpreparat i fôret. Dette mener han kan ha hjulpet besetningen ut av krisen. Steinsland var nå helt klar over den fare som truet besetningen hans. Resultatet av de stadige fôrprøver til Møllen ble til liten hjelp. I februar 1966 snakket han bl.a. med salgssjef Klausen om svikten hos Obrestad og ham selv. Han fikk forsikringer om at blandingene holdt mål. Da han ba om at det måtte tas en fullstendig analyse av foret svarte direktør Dahl ved Møllen at en slik analyse var for kostbar.

I februar 1966 sendte Møllen servicekonsulent Adolf Espe på besøk til Steinsland. Det hadde vært en sterk kuldeperiode i forveien og viftene var ute av drift i hønsehuset. Espe syntes at en del av kyllingene så utrivelige og sykelige ut. Dessuten mente han det var for fuktig i hønsehuset. Dette tilbakeviser Steinsland. Avtrekkskanalene har i seg selv tilstrekkelig kapasitet til å holde passende lufttilgang. Den lave fuktighetsgraden i kaldluft strider også mot Espes utsagn. Han mener utrivelighetspreget skyldtes at hønsene var redusert gjennom en lengere tids foring med vitaminfattig fôr. Vitaminsvikten førte også til rugeegg med for lavt vitamininnhold. Dette gav kyllingene en meget uheldig start. Espe anbefalte ham å tilføre dyrene noe sikringsfôr for rev og mink. Det er særlig vitaminrikt. Steinsland mottok senere en mindre forsendelse av sikringsfôret.

Utover vinteren økte kasseringsprosenten. Produksjonsresultatet ble stadig dårligere. En rekke kadavere og levende dyr ble veterinærundersøkt. I kråsen fant man tildels betraktelige mengder med fjær. Forøvrig var kassasjonsårsaken i alminnelighet hudlidelser, avmagring og tarmlidelser. I løpet av mai og juni fikk Veterinærinstituttet i Oslo ialt 3 prøver til undersøkelse. For de aller fleste av dyrene lød diagnosen på infectiøs larlyngotrachitis. På 2 av de 4 levende kyllingene som ble undersøkt den 25. mai påviste førsteamanuensis Finn Kristiansen dessuten sykelige forandringer i hjernen som ved en krronisk form for encephalomalaci. Sykdommen skyldes mangel på E-vitamm.

Laryngotrakitten har en inkubasjonstid på 6-12 dager og varer som regel 1 - 4 uker. I sin alminnelige form gir den seg tilkjenne ved åndenød med følgende ralling, gaping og hoste. Etter en periodes nedgang tar gjerne eggproduksjonen seg opp igjen. Symptomene viste seg også i Steinslands besetning. I det nye hønsehuset gav den seg meget sterke utslag. Hønsene utstøtte skrikelyder og kassasjonsprosenten steg. Før laryngotrakitten hadde vist seg hos Steinsland var den konstatert på Frogner Småbrukskole. Symptomene der var svake.

I juni 1966 besluttet Steinsland seg, etter grundige overveielser, til å slakte ned hele besetningen. - - -

Ifølge gjeldende forsksifter inntil 7. mars 1966 var det ikke tillatt for fôrblanderier å sette til kunstig E-vitamin i standardblandinger. Likevel var det alminnelig kjent at det ble gjort.

I august 1965 ble Møllen gjort oppmerksom på gjeldende forskrifter. Steinsland mener derfor at Møllen alt da reduserte kunstige E-vitamin tilsetninger til 0. I ethvert fall ble tilsetningene redusert like etter at de nye forskriftene kom den 7. mars 1966. - - -

Side:1363

Møllen forandret heller ikke innleggsseddelene i takt med endringene. - - -

Fôret i seg selv må ha hatt for dårlig kvalitet. Det kan ikke ha inneholdt på langt nær så meget naturlig E-vitamin som innleggsseddelen var basert på. Institutt for tang- og tareforskning i Trondheim foretok den 20. juni 1966 en analyse av tocopheroler og Carotén i de 2 fôrprøver fra Steinsland. Prøvene var tatt på en betryggende måte. De ble sendt gjennom Hans Numoen via kontrollstasjonen i Oslo til Tang- og tareinstituttet.Selv hade Steinsland bedt om å få prøvene analysert ved Vitamin laboratoriet i Bergen. Prøvene ble imidlertid omdirigert etter anmodning fra Kløvermøllenes felleskontor.

Analysene viste at «Kyllingfôret» hadde et totalinnhold på 5 - 7 mg./kg. alfa-tocopherol. Det tilsvarer nogenlunde det samme antall mg. E-vitmnin pr. kg. Caroténinnholdet varierte fra 1 - 2 mg./kg.

Ifølge de opplysninger Møllen har gitt skulle «Kyllingfôret» inneholdt 25 mg. E-vitamin pr. kg. etter endringene i april 1966. Alminnelig godt fôr skal i seg selv inneholde 15 mg./kg. - - -

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Skien Aktiemølle har levert kraftfôrblandinger igjennom 30 år. Det har praktisk talt ikke vært klager på blandingene. Møllen er også tilsluttet Kløvermøllenes felleskontor i Trondheim. En rekke fôrblanderier hører til organisasjonen. Felleskontoret bistår bl.a. med veiledning ved sammensetning av nye fôrblandinger. Ønsker Møllen å endre en fôrblanding må en fullstendig resept over alle ingredienser og tilsetninger først godkjennes ved Statens Landbrukskjemiske kontrollstasjon i Oslo. Stasjonen gjør et overslag over den nærings-, vitamin- og saltverdi blandingen vil gi. Ligger beregningene innenfor de til enhver tid gjeldende forskrifter godkjennes resepten. Kontrollstasjonen har kontrollører som kontrollerer fôrblanderienes anlegg og råmaterialer og som tar prøver av ferdigblandingene. Besøkene skjer til ubestemte tider. Kontrollørene har vidtrekkende myndighet til å gå gjennom det meste av det som vedrører fôrproduksjonen, om de skulle finne det nødvendig.

Fôrprøvene sendes til kontrollstasjonen for å bli analysert. Imidlertid omfatter undersøkelsen der bare innholdet av protein, fett, koksalt og fordøyelig råprotein. Samtidig gis en deklarasjon om blandingen holder mål, eller om det er annet å bemerke til den. Vitaminanalyser blir ikke tatt. Her gjør kontrollstasjonen bare et overslag på grunnlag av de normer som gjelder for de ulike fôrstoffer, etter deres kvalitet. Saksøkeren har dokumentert 35 analysebevis tatt i tidsrommet juni 1965 til oktober 1966. Garantien holdt for samtlige bevis.

Møllen mener forøvrig å ha ydet Steinsland all service ved fôrprøveundersøkelsene. Da Steinsland foreslo vitaminanalysen trakk han seg frivillig da han fikk høre omkostningsoverslaget.

Tocopherol- og Caroténanalysen ble besørget av Institutt for tang- og tareforskning etter anmodning fra Felleskontoret. Steinslands ønske om at Vitaminlaboratoriet i Bergen skulle ta analysen, ble ikke satt til side. Vitaminlaboratoriet hadde ikke tid. Derfor utførte Institutt for tang- og tareforskning arbeidet. - - -

Ingrediensene i fôret er alltid av jevnt god kvalitet. Saksøktes tvil om vitamintilsetningene fra høsten 1965 og videre ut i 1966 er ikke

Side:1364

berettiget. Det er nok å vise til den mengde E-vitaminkonsentrat Møllen kjøpte i det aktuelle tidsrommet. Fakturaene er dokumentert. Møllen erkjenner at den satte til mer E-vitaminer frem til april 1966 enn forskriftene tilsa. Til da samsvarte vitamininnholdet helt med deklarasjonen på innleggssedlene. Møllen erkjenner også at et begrenset parti av de gamle innleggssedlene fulgte med i den nye fôrblandingen en stund utover sommeren. Men nye sedler ble bestilt meget raskt. - - -

Møllen hevder også at analyseresultatene over tocopheroler og carotén ikke samsvarer med de faktiske forhold. Analysen måtte den gang, som nå, betraktes som veiledende. Den gir ikke uttrykk for det totale E-vitamnhold i fôret. På innleggsseddelen sondres det bl.a. mellom «garantert» og «beregnet» innhold. Vitamininnholdet er bare «beregnet» og omfattes ikke av noen garanti.

Likeså er selve analysemetoden upålitelig. Den forteller bare hvilke minstemengder som finnes i foret. For fôr med E-vitamininnhold under 30 mg./kg. kan metoden vise helt ned i 0, til tross for at det virkelige innhold ligger på 30 mg./kg. E-vitamin. - - -

Retten skal bemerke:

Det faktiske hendelsesforløp går frem av partenes anførsler. De legges til grunn så langt de ikke strider mot hverandre. Rettens bemerkninger gjelder derfor de punkter som er uklare eller motstridende, og som har betydning for erstatningsspørsmålet.

Da Steinsland gikk over til Møllens standardbladinger «Alt i ett» og «Kyllingfôrblanding» på ettersommeren i 1965 lå årsaken dels i at Frøy-fabrikken brant, dels i at sammensetningene stemte godt overens med de private resepter han tidligere hadde brukt og dels i at ferdigblandingene sparte ham for mye arbeid. «Alt i ett» inneholdt da 28 mg./kg. E-vitamin og 6 mg./kg. Carotén. «Kyllingfôrblandingene» var på 35 mg./kg. E-vitamin og 8 mg./kg. carotén. Vitamimnengdene var spesifisert som «beregnet» på innleggsseddelen. 20 mg./kg. E-vitamin i blandingene var kunstig tilsatt. Resten var beregnet til å være naturlig E-vitamin. Man har ikke tilstrekkelige bevis for å anta at Møllen endret dette vitamininnholdet høsten 1965. Vitamininnholdet ble redusert først i april 1966. For å få standardblandingenes vitamininnhold i samsvar med Landbruksdepartementets forskrifter av 7. mars 1966 ble den kunstige E-vitamintilsettingen redusert

Steinsland reagerte raskt da eggproduksjonen begynte å synke utover høsten 1965. Ialt sendte han 8 fôrprøver gjennom fôrleverandøren sin til Møllen. Prøvene kan neppe være sendt for å reklamere på fôrets granuleringsgrad. Klagene må ha rettet seg mot innholdet. Bare en innholdssvikt kan være tilstrekkelig forklaring på en så sterk senkning av produksjon og trivsel i besetningen. Møllen må derfor ha forstått realiteten i klagene. Servicekonsulent Espes rapport og vitneprov støtter denne oppfatningen. I februar 1966 mente Espe at et særlig vitaminrikt tilskuddsfôr hadde mulighet for å bedre forholdene i Steinslands besetning. Han hadde bl.a. mistanke om vitamiamangel. Espe anser seg ikke som noen ekspert når det gjelder sammenhenger mellom fôrsammensetninger og sykdomsutslag. Retten anser det derfor som for usannsynlig at Møllens eksperter ikke har forstått at det her kunne dreie seg om en skort på vitaminer. Man må forutsette at Møllens administrasjon

Side:1365

sender klager videre til mer fagkyndige hvis rapportskriveren ikke har tilstrekkelig innsikt i problemene.

Retten kan heller ikke se at de prøver Møllen fikk fra Steinsland ble behandlet så seriøst som man kunne ønske. Det kan aksepteres at Møllen nøyet seg med å sjekke det garanterte innholdet for de første prøvene. Likeledes er det forståelig at man også rettet oppmerksomheten mot årsaker av arvelig- eller miljømessig opprinnelse. Men når Møllen etter hvert forsto at Steinslands besetning stadig ble desimert, måtte det være naturlig for en fôrprodusent igjen å rette søkelyset mot fôrets sammensetning. Fôrblandingene inneholdt en rekke beregnede vitaminer og mineraler som ikke var analysert, men som man visste var av betydning for besetningen.

Disse forhold isolert sett kan ikke føre til noe ansvar for Møllen. Noen plikt til å analysere Steinslands fôrprøver hadde den ikke. At det av servicemessige grunner lå en oppfordring til å analysere vitamininnholdet endrer ikke dette forhold.

Nedgangen i ytelse og trivsel i besetningen fra årsskiftet 1966 tyder på at fôret faktisk var E-vitaminsvakt. Ifølge den sakkyndige, førsteamanuensis Finn Kristiansen, kan et unormalt stort antall døde fostere og en nedsatt klekkeprosent i rugemaskinene, tyde på det. E-vitaminfattig for til rugehønene antas å føre til den samme mangel for rugeeggene.

Symptomene på de 1 - 2- uke-gamle kyllingene er utslag som trekker i samme retning. Ustø gang, nakke og hode krampe, avmagring og abnorme benstillinger er alt tegn på encephalomalaci. Sykdommen har sin årsak i mangel på E-vitaminer.

Likeledes tydet det på E-vitaminmangel da besetningen stadig ble svekket, slik at kassasjonsprosenten steg utover våren.

Kristiansen undersøkte 4 levende dyr fra Steinsland i mai-juni 1966. Han konkluderte med at 2 av dyrene led av en encephalomalaci. Retten legger stor vekt på denne del av Kristiansens forklaring. Den er også tilbøyelig til å være enig med ham i at det her er tale om en primær vitaminmangel. En primær mangel skriver seg direkte fra foret. Den sekundære vitaminmangel kan bl.a. være miljømessig betinget.

Møllen har fremhevet hva Espe i sin rapport og i sitt vitneprov har sagt om trivselen i den nye driftsbygningen til Steinsland. Retten kan likevel ikke legge til grunn at tilstanden var så uholdbar. Den strenge kuldeperioden i januar antas å ha gjort klimaet i huset mindre ideelt. Men ventilasjonen var tilstrekkelig. Vitnet, Sæland, benektet at ammoniakkinnholdet i luften var unormalt høyt, - og langt fra så sterkt at hønsene av den grunn tok skade av det. Han kunne heller ikke bekrefte at hus og høns var så fuktige som Espe rapporterte.

Analysen som Institutt for tang- og tareforskning foretok i juni 1966 tilsa en mengde på 5 - 7 mg./kg. alfa-tocopherol og 1 - 2 mg./kg. Carotén. Disse verdier er i seg selv svært lave og klart utilstrekkelige til å dekke ungdyrenes behov. Partene er imidlertid uenige om troverdigheten av analyseresultatene. Steinsland hevder at resultatet er en klar indikasjon på vitaminsvikten i fôret. Møllen anfører at analysemetoden er beheftet med så store svakheter at man ikke kan feste tillit til den. Den sakkyndige på området, bestyrer Arne Jensen, ved Institutt for tang- og tareforskning, mener at man ikke kan feste tillit til

Side:1366

metoden ved så lave verdier som fra 0 - 30 mg./kg. E-vitamin. Derimot er den relativt pålitelig ved høyere E-vitamingehalt. Videre var det en svakhet ved analysen at den bare omfattet 2 prøver. Noe sikkert kan først sies etter at 8 prøver er analysert. Det eneste han kan si om analyseresultatene er at det i alle fall ikke er en mindre E-vitaminmengde i fôret.

Retten legger adskillig veki på Jensens forklaring. Samtidig fremhever han at metodens svakhet særlig gjelder E-vitaminet. Mengden av A-vitamin og dets provitamin, Carotén, lar seg langt sikrere fastslå, selv i små mengder. Analysen omfattet Carotén-innholdet. Analysert innhold lå på 1 - 2 mg./kg., mens innleggseedlene oppgav det beregnede innhold til 8 mg./kg. Selv om denne metoden også blir noe usikker ved lavere Caroténverdier, tyder analyseresultatet på et meget lavt Caroténinnhold i fôrprøvene. I ethvert fall må det faktiske innholdet være adskillig lavere enn de deklarerte 8 mg./kg. Dette mener Jensen indikerer et tilsvarende lavt innhold for E-vitaminet.

Retten oppfatter hans forklaring på dette punkt mer som en antagelse. Dog kan man ikke se bort fra den sammenheng som her finnes mellom reduksjonen av de to vitamintyper. Bestyrer Jensen var også inne på at E-vitaminet, særlig det naturlige E-vitamin, lettere oksygeres ved dårlig lagring og i sterkt granulert tilstand. Retten kan ikke se at slike omstendigheter kan ha hatt betydning hos Steinsland.

Analyseresultatene er i seg selv utilstrekkelige bevis for et vitaminsvakt fôr. Ser man dem på bakgrunn av utviklingen i Steinslands besetning og tar man dem i betraktning sammen med Kristiansens forklaring, mener retten likevel at de styrker beviskjeden om at fôret var E-vitaminfattig. I samsvar med Kristiansens konklusjon, er retten kommet til det resultat at «Kyllingfôret» har manglet så store E-vitaminmengder at det har fått innflytelse på utviklingen av Steinslands besetning.

Partene har hevdet ulike syn på spørsmålet om hvor lenge E-vitaminmangelen har vært tilstede. Møllen mener at en begrenset analyse i juni 1966 ikke kan utvides til å gjelde for mer enn dette fôrpartiet. Retten har fått forståelsen av at fôrblandinger varierer noe fra gang til gang. Det kan føre til en enda større variasjon og dermed større usikkerhet å slutte fra det mindre til det mer. På den annen side bekrefter bare fôranalysene en antagelse som har øket i styrke gjennom 3/4 år. Det gjelder til tross for at foret før forskriftenes ikrafttreden den 7. mars 1966, var tilsatt en større mengde kunstig E-vitamin. Analysererultatet har ikke brakt nye momenter inn i fôringsspørsmålet. Ut fra en statistisk betraktning må man vel også gå ut fra at kvaliteten av fôret i juni 1966 ikke avvek noe avgjørende fra tidligere leveranser. Retten finner det derfor tilstrekkelig sannsynliggjort at tidligere fôrpartier har vært av samme kvalitet som det parti analysen ble tatt av. Betraktningene omfatter også «Alt i ett». I all vesentlig grad består begge standardblandingene av de samme råmaterialer. Høns fôret på «Alt i ett» ga rugeegg som alt ved årsskifte viste tegn på E-vitaminsvikt.

Den sakkyndige, sjefkonsulent Johannes Minsaas, har antydet at det kan ha vært andre sykdommer i besetningen. Han mente selv å ha konstatert hønselammelse under sitt besøk hos Steinsland i juni 1966.

Side:1367

Han kan heller ikke se bort fra at laryngotrakitten hadde smittet besetningen på et tidligere tidspunkt. Kjennetegn og følger av disse sykdommer avviker imidlertid meget fra det retten finner å måtte legge til grunn i Steinslands besetning frem til våren 1966. Disse sykdommer kan således ikke ha hatt noen innflytelse. Laryngotrakittangrepet som kom ut på våren 1966 var så sterkt og inkubinasjonstiden er så kort at den først kan ha gjort seg gjeldende da.

Virussmitten var den direkte årsak til nedslaktningen av hele besetningen. Hvor infeksjonen kom fra er uvisst. Det er ikke sannsynlig at den kom gjennom fôret.

Et eventuelt erstatningsansvar for Møllen forutsetter at E-vitaminmangelen i fôret førte til at hønsene mistet motstandskraften til å stå imot et sykdomsangrep. Et så ødeleggende angrep som laryngotrakitten forårsaket må ha vært påregnelig. Derimot behøver ikke akkurat denne smitten å ha vært i vente.

Erfaringen viser at høns med god ernæringsmessig konstitusjon står sterkere overfor sykdomsangrep enn ernæringssvekkede dyr. Laryngotrakitt er en halsinfeksjon. Eggproduksjonen synker normalt raskt og holdes nede noen uker. Så stiger den igjen. Størst blir nedgangen når dyrene er i topproduksjon. Ofte kan det være vanskelig, for ikke å si umulig, å konstatere at besetningen er smittet. Man ser det gjerne på at hønsene raller og gaper. Hos Steinsland var det lett å konstatere angrepet. Dyrene i det nye huset utstøtte skrikelyder som ikke kunne forveksles med kakling.

Det er lite som taler for at Steinslands besetning ville unngått angrepet når smitten først var kommet. Men angrepet ville etter alt å dømme artet seg helt annerledes mildt hvis hønsene ikke på forhånd hadde vært så sterkt redusert. Møllens tvil om årsakssammenhengen mellom en eventuell E-vitaminmangel og de skadelige følger av laryngotrakittinfeksjonen er således grunnløs. Tvertimot må man fastslå skadene som direkte følger av sykdommen. Det er her tale om en meget sterk vitaminsvekkelse. Standpunktet må imidlertid begrenses til merskaden i Steinslands besetning. Det statistisk beregnede tap av egg som normalt er følgen av laryngotrakitt, må Steinsland selv dekke.

Ut fra erstatningsrettslige prinsipper er Møllen som nevnt bare ansvarlig for det påregnelige tap. Det betyr at risikoen for et slikt ødeleggende angrep som hos Steinsland, må ha øket. Risiko-økningen må ha vært så sterk at en alminnelig, aktsom og kyndig fôrleverandør må ha forstått det. Ved en så intens drift som hos Steinsland øker kravene til fôret. Samtidig er hønsene mer ømfintlige overfor ytre påvirkninger. Det synes overveiende sannsynlig at en uheldig kombinasjon av disse to faktorer meget lett gir et dårlig resultat. Steinsland bar etter alt å dømme innsett faren på et tidlig tidspunkt. Klagene hans til Møllen nådde frem. Møllen, med sine fagfolk, må minst i samme grad ha forstått hvilke konsekvenser en E-vitaminsvikt kunne komme til å få. Kravet til påregnelighet er således oppfylt.

Tradisjonelt er culpa, garanti eller i visse tilfelle objektivt ansvar en betingelse for at et erstatningskrav kan nå frem. Møllen hevder at culpa og objektivt ansvar her ikke kan komme på tale. Garanti er det eneste tenkelige alternativ. Og den mener at betingelsen ikke er oppfylt

Side:1368

fordi innleggssedlene bare garanterer protein og fettinnholdet i fôret. Vitaminmengdene er tvertimot rubrisert som «beregnet». Retten skal ikke ta standpunkt til om det kunne være aktuelt med culpa eller objektivt ansvar.

Møllens garantibegrep støtter seg til en bokstavelig forståelse av teksten på innleggsseddelen. Det er tvilsomt om begrepet bør oppfattes så snevert i denne sammenheng. F.eks. må angitte mengder av de ulike forslagene forståes som garantier. For de beregnede verdier er spørsmålet mer usikkert. Den kjensgjerning at man har brukt ordet «beregnet» i stedet for «garanti» kan ikke være avgjørende. Ordet i seg selv kan defineres i noe forskjellig retning. Men man må være spesialinformert for å kunne gjette seg til at beregningene er gjort på grunnlag av anslåtte tabellverdier. Verdier som vitenskapsmennene strides om.

Hønseoppdretternes oppfatning av resepten ved å lese den er av betydning for forståelsen. Det gir utvilsomt tiltro til resepten når vitaminene oppgis i tusendels gram pr. kg. Mengdeangivelsene er angitt uten ca. verdier.

Møllens dominerende stilling i relasjon til fôrkjøperne, sett sammen med den betydning fôret har for besetningene får også betydning. Det vil normalt være et avhengighetsforhold og et tillitsforhold mellom Møllen og fôrkjøperne. Kjøpere, slik som Steinsland, stoler på en jevn og riktig kvalitet. Både ut fra en kunnskapsmessig og en økonomisk betraktning hadde han begrensede muligheter for å sette Møllens vurderinger til side. Mot denne bakgrunn kan Møllen ikke kreve likestilling. Det synes naturlig at den må bære en noe større del av ansvaret og at den må være dette ansvar bevisst. Bevisstheten om ansvaret synes enda viktigere når man vet at fôret har avgjørende betydning for livsvilkår, ytelse og trivsel i mange hønsebesetninger. De gir igjen levebrødet til en rekke mennesker. Møllens innleggssedler har trykket en bruksanvisning på baksiden. På «Kyllingfôrblandmg» står det innledningsvis: «Kyllingene bør ha fri adgang til denne fôrblanding inntil 8-ukers alderen. Det skal ikke gis tilskuddsfôr.» Tilsvarende står det for «Alt i ett»: ««Alt i ett» ferdigfôrblanding vil sammen med skjellsand og litt grus gi utmerkede resultater brukt som eneste fôr ved produksjon av såvel rugeegg som mategg. Tilsetning av tran eller andre vitaminpreparater er unødvendig.» Etter rettens mening innebærer disse utsagn såvel en anbefaling til kjøperen som en forpliktelse for Møllen. Opplysninger som er ment veiledende må ikke senere vise seg å være villedende.

Ut fra dette syn måtte det være rimelig å kreve at Møllen aldri oppgav større mengder av E-vitaminer på resepten, enn den med sikkerhet hadde dekning for. Derved fikk forbrukerne selv avgjøre om de ønsket å sette til mer E-vitamin. Kravet styrkes når man vet at overdoser av E-vitamin ikke har skadelige virkninger for høns. Mens for lave doser kan forårsake katastrofelignende tilstander som hos Steinsland. Man kan ikke se bort fra de faktiske avhengighets-, tillits- og kunnskapsforhold når grensen for garantibegrepet skal trekkes opp. Man kan heller ikke se bort fra vitamintypenes større eller mindre betydning. Garantien kan derfor ikke begrenses til å omfatte protein og fettinnholdet. Den omfatter også mengden av E-vitamin i fôret.

Side:1369

Erstatnings størrelse:

Erstatningens størrelse har vært gjenstand for diskusjon. Ifølge amanuensis Kristiansen er det ingen sammenheng mellom nedsatt eggproduksjon og E-vitaminmangel. At A-vitaminmangel kan være en av årsakene til den nedsatte verpeprosenten er sannsynlig. Men etter alt å dømme kan det også være en rekke andre årsaker. Retten savner tilstrekkelig bevismateriale her. Tap av egg ved nedsatt produksjon erstattes derfor ikke.

Kasserte rugeegg står i en annen stilling. Det samme gjør tap av kyllinger og høns frem til tidspunktet da laryngotrakitten angrep besetningen. Bortsett fra den normale avgangsprosent må resttapet tilskrives E-vitaminmangelen. Møllen er pliktig til å erstatte det. Størstedelen av det tap Steinsland led ved å slakte ned besetningen skyldtes laryngotrakitten. Det sykdommen var årsak i faller utenfor erstatningskravet. En begrenset del bør imidlertid henføres til E-vitaminsvikten. Denne del skal erstattes.

Ut fra de beregninger retten har hatt adgang til, er den kommet frem til et skjønnsmessig ansatt beløp. Den del av tapet som alene skyldes virussykdommen er holdt utenfor beregningen. Staten har delvis dekket dette tapet gjennom en stønad på ca. kr. 14.000.-. Den del av tapet som skyldes E-vitaminmangelen har retten beregnet til kr. 40.000.-. Til fradrag i erstatningsbeløpet går Møllens krav for levert fôr på kr. 10.519,81 med tillegg av renter. Det er noe uenighet om hvor høy rente Møllen har krav på. Steinsland mener han har inngått en avtale om en lavere rente, enn de 6% som Møllen krever. Siden det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at avtalen foreligger, antar retten at Møllen har rett til 6% rente. - - -

Av lagmannsrettens dom (ekstraordinære lagdommere L Z. Backer og Gabriel Lund og kst. sorenskriver Haakon Askildsen): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat og skal bemerke:

Lagmannsretten finner bevist ved de dokumenterte analyser at fôrblandingene i hele den tid saken gjelder, det vil si fra våren 1965 til høsten 1966, har vært sammensatt og har hatt det innhold av næringsstoffer som pakksedlene viser. Vitamininnholdet vil variere med innholdet av naturlig vitamin i næringsstoffene, det er lite holdbart, det kan ikke garanteres å være nøyaktig, og har derfor heller ikke vært garantert.

Ved forklaringen fra salgssjef Klausen og ved dokumentasjon av hvilke mengder E-vitamin, som har vært innkjøpt og forbrukt, samt mengden av produserte fôrbÅandinger, finner lagmannsretten bevist at fôrblandingene fra sommeren 1965 til sommeren 1966 har vært tilsatt de samme mengder kunstig vitamin som tidligere, og som skulle være tilstrekkelig til å dekke denne del av de beregnede mengder av vitamin E. Det er riktig at det ble sendt ut et rundskriv høsten 1965 som innskjerpet at det var forbudt å sette kunstig vitamin E til hønsefôr og kyllingfôr. Men dette vakte så sterk reaksjon fra fôrblanderienes side, at det etter få dager ble gitt muntlig beskjed om at tilsettingen kunne fortsette som tidligere, inntil det ble gitt nye forskrifer.

Side:1370

De nye forskrifter kom 7. mars 1966. Det måtte da utarbeides en ny sammensetning av fôrblandingene, og disse måtte godkjennes. Deretter måtte det trykkes nye pakksedler og først deretter ble produksjonen av de nye blandinger satt igang. For Skiens Aktiemølle skjedde dette i slutten av april eller i begynnelsen av mai 1966.

Den prøve, som Steinsland tok i juni måned 1966 og fikk analysert, kan lagmannsretten ikke se som noe avgjørende bevis i motsatt retning. Prøven var ikke tatt av autorisert prøvetaker, og etter vitnet Nymoens prov, ble prøven ikke tatt på betryggende måte, men fra toppen av sekken, hvor man kan risikere at vitamininnholdet er lavest. Prøven kan ikke betraktes som representativ for innholdet i sekken og det er heller ikke opplyst hvor gammel sekken var. Til dette kommer endelig unøyaktigheten ved analysen. De fremkomne resultater viser med sikkerhet bare minsteverdien av innholdet av E vitamin.

Etter dette kan lagmannsretten ikke finne godtgjort at Skiens Aktiemølle har levert mangelfull vare. Det foreligger ingen mangel i kjøpslovens forstand, og dermed intet erstatningsansvar.

Moderne hønseridrift er meget intens. Det fører til at dyrene blir meget ømfintlige for forandringer i miljø og kosthold og for sykdomsangrep. Selv med den ytterste påpasselighet kan man risikere vantrivsel og sykdom med nedgang i produksjonen.

De tap, som har rammet Steinsland kan vel forklares ved at han høsten 1965 tok i bruk et nytt hønsehus med omlegging av driften, med mulig utilstrekkelig ventilasjon i kuldeperioder og med derav følgende vantrivsel og sykdomsangrep. Under slike forhold kan situasjonen lett utvikle seg dithen at dyrene trenger øket tilførsel av vitaminer. Slikt ekstra behov for vitaminer er fôrblandingene ikke beregnet på å dekke. Det må skje ved medikamenter eller spesielle vitaminpreparater. Dette kan forklare vitaminmangel i besetningen.

Etter foranstående finner lagmannsretten ikke grunn til å drøfte størrelsen av Steinslands tap. - - -