Rt-1972-167

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1972-02-12
Publisert:	Rt-1972-167
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 27B/1972
Parter:	Kristian Hougens arvinger, Asta Wisting og Sofus Hougen (høyesterettsadvokat Aasmund Lundevall) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Charles Philipson).
Forfatter:	Gundersen, Nygaard, Heiberg, Tønseth, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §157, Skjønnsprosessloven (1917) §28, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§44, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

TL
     

Dommer Gundersen: Samferdselsdepartementet ved vegsjefen i Telemark begjærte 27. mai 1967 ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med et veganlegg for den nye Europaveg nr. 18. Den veg som det her gjelder skulle gå gjennom eiendommer i Bamble og Kragerø kommuner. Veganlegget tok sikte på utbygging til en motorvegs standard, fri for direkte vegforbindelse med eiendommer langs vegen. Vegen er nå tatt i bruk og er sterkt trafikkert; det er opplyst at det på denne strekning passerer ca. 150 biler pr. time i gjennomsnitt over døgnet.

Den eiendom som tilhører Kristian Hougens arvinger - Asta Wisting og Sofus Hougen - ble delt av vegen med en mindre del på nordsiden og en større del på sydsiden. Vegen gikk i skjæring med høye skrenter på begge sider, og under de følgende ekspropriasjonsskjønn oppstod det tvist mellom vegvesenet og flere grunneiere om hvor vidt staten eller grunneierne skulle oppføre og vedlikeholde gjerde langs skjæringen og om erstatningsspørsmål i denne sammenheng.

For underskjønn og overskjønn fremla vegvesenet i punkt 5 disse forutsetninger:

«5. Vegvesenets forpliktelser. 5.1 Gjerder.

Side:168

Vegvesenet setter opp og holder vedlike gjerder der hvor det ansees nødvendig av hensyn til vegen eller ferdselen på vegen, jfr. vegloven §44 annet ledd. Hvilke eiendommer dette gjelder for, fastsettes som spesielle skjønnsforutsetninger for de enkelte takstnummer.

Krever grunneierne i andre tilfelle gjerde for å verne eiendommene mot husdyr uten at vegvesenet i disse tilfelle anser gjerde nødvendig av hensyn til vegen eller ferdselen på vegen, avgjør skjønnet om gjerde er nødvendig og fastsetter i tilfelle hvilken erstatning grunneierne skal ha, jfr. veglovens §44,3. og 4. ledd.»

Asta Wisting og Sofus Hougen krevde for overskjønnet under henvisning til veglovens §44 annet ledd at vegvesenet skulle sette opp og holde gjerde vedlike så vel mot syd som mot nordkanten av skjæringen. Vegvesenet nektet å imøtekomme kravet og henviste grunneierne til å kreve vederlag i penger for gjerdehold som måtte bli funnet nødvendig.

Overskjønnet ble påbegynt ved Bamble herredsrett 22. april 1968 og ble avhjemlet 12. november 1969. Overskjønnsretten gav staten medhold i at det etter skjønnsforutsetningene og loven ikke forelå noen plikt for vegvesenet til å sette opp og vedlikeholde gjerde. Retten fant imidlertid at det for en del av grunneierne måtte stille seg slik at gjerde var nødvendig for dem, og de ble tilkjent erstatning pr. løpende meter.

For takstnummer 9 som saken gjelder, lyder erstatningsfastsettelsen således:

«For gjerde pr. l.m. kr. 50.-

Gjerde forutsettes oppsatt uten sokkel i flettverk i en høyde av 1,25m. På T-jernstolper i fjell langs en strekning av 93m. fra broen og østover, og på en strekning av 25m. fra broen og vestover, tilsammen 118 m. -

I erstatning er inkludert utgifter til vanlig vedlikehold.»

Det fremgår av skjønnsslutningen at erstatning for gjerdehold bare ble tilkjent for strekningen langs sydsiden av vegen. I skjønnsgrunnene er imidlertid intet sagt om hvorfor overskjønnet for så vidt falt annerledes ut enn underskjønnet. De ankende parters daværende advokat Egil Bryn tok spørsmålet opp i en henvendelse til overskjønnsretten, datert 29. desember 1969. Han skrev:

«I overskjønnet er det for takst nr. 9 Kristian Hougens arvinger (side 25) bare medtatt gjerdeerstatning på den ene side av skjæringskanten (sydsiden) nemlig 93 meter fra broen og østover og 25 meter fra broen og vestover.

Langs skjæringskanten på nordsiden hvor partene eier fra broen og østover og hvor skjæringen i ca. 100 meters lengde er særdeles bratt og farlig har overskjønnet ikke nevnt noe om gjerdeerstatning.

Underskjønnet fastsatte erstatning for gjerdehold på begge sider langs skjæringskanten (underskjønnet side 30) og nødvendigheten av dette ble også påpekt i overskjønnet.

Side:169

Jeg har vanskelig for å tro at overskjønnet i motsetning til underskjønnet, kan ha ment at gjerde på nordsiden ikke er nødvendig og antar at det må skyldes en uteglemmelse at gjerdestrekningen her ikke er nevnt.

Idet jeg går ut fra at det forholder seg slik er jeg takknemlig for å få skjønnet rettet på det punkt.»

Dette brev ble først 22. februar 1971 forelagt for vegvesenets advokat som avgav uttalelse dagen etter. Han hevdet at det ikke forelå noe grunnlag for kravet om rettelse, og skjønnsretten tok så spørsmålet under behandling i rettsmøte den 18. mars 1971.

I rettsboken er det tilført følgende: «Videre ble behandlet følgende krav om rettelse etter tv.m.l.'s §157», og angående advokat Bryns anmodning om rettelse uttalte overskjønnsretten: «Retten har ved sin vurdering av spørsmålet om tilkjennelse av erstatning for gjerdehold fulgt det prinsipp, at slik erstatning kun blir å tilkjenne, hvor det av hensyn til bebyggelsens nærhet og veiskjæringens steilhet og/eller dybde synes påkrevet med gjerde. - Da det ikke finnes bebyggelse i det hele tatt på vedk. eiendom på veiens nordside, er således kravet om gjerdeerstatning ikke tatt til følge. Det er derfor intet grunnlag for rettelseskravet.» Det er tilført rettsboken at avgjørelsen av rettelseskravet var enstemmig.

Om sakens innhold for øvrig og om partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til de to retters skjønnsgrunner og til overskjønnsrettens nettopp nevnte rettsbok.

Asta Wisting og Sofus Hougen var misfornøyde med overskjønnet når det gjaldt avgjørelsen av gjerdeholdsplikten og gjerdeerstatningen. Noen dager etter at begjæringen om rettelse var fremsatt overfor overskjønnsretten, anket de ved sin nye advokat, høyesterettsadvokat Aasmund Lundevall, til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen, og den omfatter også det spørsmål som ble tatt opp i begjæringen om rettelse.

De ankende parter har nedlagt denne påstand for Høyesterett:

«1. Overskjønnet oppheves forsåvidt det er påanket.

2. Prinsipalt:

Saken henvises til ny behandling av en annen rett enn Bamble herredsrett.

Subsidiært:

Saken hjemvises til ny behandling av Bamble herredsrett med nye skjønnsmenn.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger.»

Staten ved Samferdselsdepartementet bestrider at det foreligger noen feil ved overskjønnets rettsanvendelse, og hevder at det ikke kleber feil ved saksbehandlingen som kan ha hatt betydning for resultatet. Det er fra statens side lagt ned påstand:

«1. Bamble herredsretts overskjønn av 12. november 1969 stadfestes.

Side:170

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor det er avgitt forklaring av parter, partsrepresentanter og to vitner. Det er videre fremlagt opplysninger om vegvesenets praksis m.h.t. gjerdeholdsplikt. Saken fremtrer i alt vesentlig i samme skikkelse som for overskjønnsretten.

Når det gjelder rettsanvendelsen, hevder de ankende parter at overskjønnsretten har tatt feil når den har ansett seg avskåret fra å pålegge vegvesenet å sette opp og vedlikeholde gjerde langs skjæringen. Det gjelder her en sterkt trafikkert motorveg som er blitt lagt gjennom en eiendom som brukes på begge sider av vegen. Det ligger høye og bratte skrenter ned mot vegen, og dette fører med seg en åpenbar fare både for dem som ferdes på eiendommen, særlig for barn, og for dem som trafikkerer vegen. Overskjønnet hadde rett og plikt til selv å vurdere de hensyn som her gjorde seg gjeldende, og til å la denne vurdering løpe ut i et pålegg til vegvesenet om å sette opp og holde vedlike et betryggende gjerde. De ankende parter har under sin rettslige argumentasjon for det første vist til vegvesenets egen formulering av skjønnsforutsetningene i punkt 5,1. Det står der at vegvesenet skal sette opp gjerder «der hvor det ansees nødvendig av hensyn til vegen eller ferdselen på vegen, jfr. vegloven §44, 2. ledd». Det står ikke: «der hvor vegvesenet anser det nødvendig» - det er med andre ord skjønnsretten som skal avgjøre spørsmålet. De mener for det annet at denne oppfatning av skjønnsgrunnene har støtte i veglovens §44, når denne lovbestemmelse - som skriver seg fra en endringslov av 5. juni 1964 - leses på bakgrunn av Samferdselsnemndas bemerkninger i Innst. O. nr. 76,1963-64, side 63,2. spalte og senere uttalelser som falt under lovsakens behandling i Stortinget.

På dette punkt er jeg enig med overskjønnsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse.

Jeg tilføyer noen bemerkninger:

Den nevnte endring i vegloven kom i stand etter at det under stortingsbehandlingen av vegloven av 21. juni 1963 hadde stått strid om departementets forslag til §44 om gjerder mot offentlig veg. Samferdselsdepartementet tok saken opp igjen i Ot. prp. nr. 27 for 1963-64. I den nye proposisjon gav departementet en nærmere begrunnelse for det forslag som det nå la frem. Forslaget ble noe endret under drøftelsene i Stortingets samferdselsnemnd, men ikke slik at det får noen betydning for det spørsmål som vi her behandler, og den nye §44 gir etter mitt skjønn ikke rom for synderlig tolkingstvil.

Spørsmålet om hensynet til vegen eller trafikken på vegen bør lede til at vegvesenet bør sette opp gjerde, avgjøres av vegmyndighetene. Dette er hensyn som det ikke er tillagt den enkelte borger, grunneiere eller andre, å fremme gjennom rettslige instanser. De må vurderes og varetas av et offentlig organ som har oversikt og faglig kompetanse, og må fremmes innenfor

Side:171

rammen av de bevilgninger som er stilt til rådighet. Det er ikke i vegloven gitt hjemmel for å la en skjønnsrett pålegge vegvesenet å treffe tiltak av den ene eller annen art med sikte på å trygge trafikken eller med andre allmenne vegformål for øyet. At skjønnsforutsetningene i vår sak ikke gir uttrykk for noe annet syn, finner jeg klart.

§44 tredje ledd har en spesialregel for det tilfelle at gjerde er nødvendig for å verne en eiendom mot at husdyr trenger inn på den. Da kan eieren eller brukeren kreve vederlag for å sette opp og vedlikeholde gjerde, men han kan ikke kreve at vegvesenet gjør det. Det kan han heller ikke i andre tilfelle som ikke er regulert i veglovens §44, f.eks. ved ekspropriasjon, hvor eiendommen påføres en ulempe som best kan avbøtes ved et gjerde. Det han kan kreve er en erstatning som er stor nok til at han selv kan få et gjerde oppsatt, og som utligner det verditap han har lidt.

Subsidiært har de ankende parter hevdet at vegvesenet i det foreliggende tilfelle har utøvet sin myndighet på en uforsvarlig og rettsstridig måte. Det ble anført for overskjønnsretten at denne myndighetsutøvelse derfor måtte settes til side som ugyldig. Overskjønnsretten har ikke gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at den forkastet denne anførsel, og dens avgjørelse på dette punkt fremtrer som vilkårlig. Denne ankegrunn kan ikke føre frem. Vegmyndighetenes skjønnsmessige vurdering av de hensyn de skulle legge til grunn for sin avgjørelse kunne overskjønnsretten ikke overprøve. Og ved disse myndigheters anvendelse av loven eller ved deres saksbehandling er det ikke påvist noen feil.

Når det gjelder saksbehandlingen ved overskjønnsretten, er flere ankegrunner gjort gjeldende. Jeg tar bare en av dem opp til behandling, fordi den etter min mening må føre frem. Den knytter seg til den begjæring om rettelse som jeg tidligere har gjengitt. I anken er det gjort gjeldende at det er en feil ved saksbehandlingen at det ikke i skjønnsgrunnene er gjort rede for hvorledes overskjønnet, i motsetning til underskjønnet, kom til at det ikke skulle gis erstatning for gjerdehold på nordsiden av vegen. Jeg gjengir her fra ankeerklæringen: «Ved underskjønnet ble det tilkjent gjerdeerstatning på begge sider. Påstanden ved overskjønnet omfattet gjerdeerstatning også på nordsiden. - De to eiendommer som på nordsiden ligger vest for den ankende parts eiendom, nemlig overtakst nr. 11 og 12 ble tilkjent gjerdeerstatning med kr. 125,- pr. løpemeter i en samlet lengde av ca. 72 meter. De hensyn som taler for gjerdeerstatning for disse eiendommer, gjelder i samme grad den ankende parts eiendom. Et point ved gjerdet er dessuten at det fornuftigvis må løpe sammenhengende langs hele den livsfarlige skjæringskant, og ikke slutte ved overtakst nr. 12's østgrense. Langs den ankende parts eiendom er høydeforskjellen mellom skjæringens topp og bunn endog til dels større enn den er lenger vest.» Slik saken lå an for overskjønnsretten, finner jeg det ikke tvilsomt at den på dette punkt burde ha redegjort for hva den

Side:172

la til grunn for skjønnet, jfr. skjønnslovens §28. Når den ikke har berørt spørsmålet med ett ord, foreligger det en feil som må lede til opphevelse.

Nå har overskjønnsretten riktignok selv besvart anken på dette punkt ved den tilførsel til rettsboken 18. mars 1971 som jeg har gjengitt. Dette skjedde 1 år og 4 måneder etter at skjønnet var avgitt. Denne etterfølgende begrunnelse kan imidlertid ikke reparere den mangel ved skjønnsgrunnene som foreligger, eller fjerne den usikkerhet om hvorledes skjønnsresultatet er vunnet som den manglende grunngiving måtte etterlate seg.

Jeg mener etter dette at overskjønnet bør oppheves for så vidt angår erstatningen for oppsetting og vedlikehold av gjerde. Det forekommer meg da å være rimelig og rasjonelt at når spørsmålet om gjerde langs de ankende parters eiendom tas opp på ny, bør det ses som en helhet og omfatte både sydsiden og nordsiden av vegen.

Anken har ikke ført frem for så vidt angår det rettsspørsmål som de ankende parter tok opp, og som har vært det mest fremtredende under ankens forberedelse og behandling i Høyesterett. Jeg antar derfor at de ankende parter bare delvis bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket.

Saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten med ny skjønnsstyrer og nye skjønnsmenn.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Samferdselsdepartementet til Asta Wisting og Sofus Hougen i fellesskap 4000 - fire tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Tønseth og Eckhoff: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver J. Johnson med skjønnsmenn): - - -

Heller ikke er det fremsatt noen innsigelser mot skjønnsforutsetningene, bortsett fra post 5 punkt 1 om gjerde. Herom er det allerede utførlig referert.

Det dreier seg om to spørsmål; det første er om det kan forlanges fastsatt ved skjønnet at saksøkeren (Veivesenet) på visse strekninger skal pålegges å sette opp og vedlikeholde gjerde; det annet spørsmål er - - -

Da det allerede ved underskjønnet var reist krav om at Veivesenet skulle sette opp og vedlikeholde gjerde på visse takstnr., meddelte veisjefen i Telemark i brev til h.r.adv. Skjelbred av 7.12.1967 at det av veisjefen hverken er eller vil bli truffet noen «administrativ beslutning» om gjerdeholdsplikt for veivesenet, hvilket var blitt tilkjennegitt ved underskjønnet. Det ble i brevet også uttalt at «vedrørende gjerdespørsmålet

Side:173

kan overskjønnet ikke pålegge vegvesenet å sette opp gjerde». - Dette standpunkt som er hjemlet i vegl.'s §44 annet ledd, er som tidligere gjengitt opprettholdt av Vegdirektoratet og to ganger av Samferdselsdepartementet.

Etter nevnte lovbestemmelser er det overlatt vegmyndighetene å avgjøre spørsmålet om det av hensyn til veien eller ferdselen der bør være gjerde, som i så fall blir å sette opp og vedlikeholde av vegvesenet.

Vegmyndighetene har vurdert spørsmålet derhen, at hensynet til veien eller ferdselen der ikke foranlediger oppsetting og vedlikehold av gjerde. - Dette er en avgjørelse, som skjønnsretten ikke kan sette seg ut over, med mindre det skulle kunne påvises at avgjørelsen er åpenbart urimelig eller vilkårlig, slik at det i det hele tatt ikke foreligger noen saklig vurdering til grunn for avgjørelsen.

Selv om det ved det som er anført i annet avsnitt i h.r.adv. Lundevalls brev til Vegdirektoratet av 25.3.1968 og i fjerde og femte avsnitt av et som foran er gjengitt av sammes brev til Samferdselsdepartementet av 30.4.1968, skulle synes å være påvist ganske gode grunner for at vegvesenet nettopp av hensyn til veien og trafikken der burde sette opp og holde gjerde, er det vanskelig for skjønnsretten å påvise og fastslå at veimyndighetene ved sitt standpunkt ikke har overveiet gjerdespørsmålet også ang. denne spesielle strekning på forsvarlig måte. - - -

Etter dette legges de alminnelige skjønnsforutsetninger til grunn, slik disse er inntatt i underskjønnet, hvortil for så vidt henvises. - - -