Rt-1972-187

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1972-02-19
Publisert:	Rt-1972-187
Stikkord:	Unnlatelse av skattetrekk
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 20/1972
Parter:	Riksadvokatfullmektig Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Bendiksby, Stabel, Tønseth, Blom, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §35, §4, §51, Straffeloven (1902) §47, §57, §33, §7

Dommer Bendiksby: Ved Tune herredsretts dom av 23. november 1971 ble A dømt for forseelse mot lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 (skattebetalingsloven) §51, jfr. §4 §33, til fengsel i 30 dager. Han ble videre dømt til å erstatte Tune kommune kr. 75.607.

Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Jeg finner at anken må forkastes.

Jeg behandler anken over lovanvendelsen og over saksbehandlingen i sammenheng. Det er fra domfeltes side gjort gjeldende at årsaken til at trekk ikke ble foretatt for 5. og 6. periode 1969 var at innbetalingen for en større entreprise for Kockum Mek. Verksted i Malmø uteble. Svikten dreide seg om mer enn 600.000 kroner - domfelte mener 650.000 kroner -, og den kom plutselig og uventet på ham. Firmaet kom i en nødssituasjon, det var ikke penger både til å betale lønninger som forfalt, og skattetrekkene for 5. og 6. termin som forfalt henholdsvis 15.

Side:188

november 1969 og 23. januar 1970. Domfelte så det slik at han hadde valget mellom konkurs og den utveg som ble valgt, nemlig å betale lønningene og holde virksomheten gående uten samtidig å betale det trekk som forfalt. I denne situasjon rådførte han seg med rådmannen i Tune, som sa at domfelte så sant det var mulig, måtte søke å unngå konkurs av hensyn til den anstrengte sysselsettingssituasjon i kommunen. Den utveg domfelte valgte har, hevder han, vært til fordel både for firmaet, for arbeiderne og for det offentlige. Det offentlige vil få sine penger etter en avdragsordning som er kommet i stand. Det er, hevdes det, uriktig lovanvendelse når domfelte ikke ble frifunnet etter reglene om nødstilstand i straffelovens §47. Under enhver omstendighet trodde domfelte - og det var en vel begrunnet tro - at han var i en nødssituasjon som gjorde det berettiget å utbetale lønningene og fortsette virksomheten, selv om det ikke var penger til samtidig å dekke skattetrekket. Han skulle da i hvert fall ha vært frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse, straffelovens §57. Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at det ikke fremgår av domsgrunnene at herredsretten har drøftet spørsmålet om nødstilstand og betydningen av domfeltes konferanse med rådmannen.

Domfeltes anførsler kan ikke føre fram. Domfelte var etter mitt syn ikke i noen nødstilstand som kan være straffbefriende etter reglene i straffelovens §47. Etter loven skal skattetrekket foretas samtidig med lønnsutbetalingen. I de tilfeller da trekk skal foretas, er det ikke i det hele tatt adgang til å utbetale lønn uten samtidig å foreta trekk, jfr. skattebetalingslovens §4, jfr. også §7 nr. 1. Dette er en ubetinget regel, som den enkelte skattyter ikke kan ha det i sin makt å fravike ved å prioritere arbeidslønninger eller andre private krav på bekostning av det offentliges krav På trekk.

Jeg kan i denne forbindelse ikke legge noen særlig vekt på det som domfelte har opplyst om sin konferanse med rådmannen i kommunen. Domfelte har så vidt jeg har forstått ikke påberopt seg at rådmannen antydet at han kunne unnlate å foreta trekk når han utbetalte arbeidslønningene, noe rådmannen heller ikke hadde kompetanse til. Jeg peker her også på at domfeltes konferanse med rådmannen først fant sted i desember 1969, altså etter at trekket for 5. periode var forfalt uten at trekk var foretatt.

Det fremgår av herredsrettens domsgrunner at domfelte kjente lovens bestemmelser, og han var «klar over at bestemmelsene i skattebetalingsloven av 21.11.52 ikke ble overholdt». Etter mitt syn kan domfelte ikke høres med at han var i villfarelse med hensyn til sin plikt til å foreta trekk.

Etter det som er opplyst for Høyesterett, er det noe uklart om domfelte for herredsretten har påberopt seg nødstilstand og om han har påberopt seg sin konferanse med rådmannen. Dersom han har gjort det, ville det vært ønskelig at det hadde vært behandlet i domsgrunnene. Etter det som er sagt, kan jeg

Side:189

imidlertid ikke se at feilen kan ha hatt noen betydning for det resultat herredsretten er kommet til.

Når det dernest gjelder straffutmålingen, er jeg enig med herredsretten. Jeg peker på at det av allmennpreventive grunner er nødvendig å reagere strengt i saker av denne art. Her gjaldt det også meget betydelige beløp. Selv om en vesentlig del senere er dekket, og selv om det er grunn til å tro at også resten vil bli dekket, finner jeg at det må reageres med ubetinget straff.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Blom og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig P. Kvam med domsmenn):

Politimesteren i Sarpsborg har den 24.6.-71 reist tiltale mot A, f. xx.xx.1937, X vn. 27, Tune, ved Tune herredsrett til fellelse etter lov om betaling og innkreving av skatt av 21.11.-52 §51, jfr. §4, jfr. §33 - - - ved som disponent og ansvarlig leder i firma A/S - - -i tidsrommet september-desember 1969 ved utbetaling av lønn til sine arbeidstakere å ha unnlatt å foreta eller sørge for at det ble foretatt forskuddstrekk for 5. og 6. periode med tilsammen kr. 230.460,- til staten og 55 kommuner, blant annet til Tune kommune. - - -

Tiltalte A er født xx.xx.37, - - - forsørger hustru og 1 barn, inntekt kr. 52.000,-, men er uformuende. Han er tidligere ikke domfelt. - - -

Retten bemerker:

Under hovedforhandlingen erkjente tiltalte det faktiske forhold slik det er beskrevet i tiltalen og at han var klar over at trukne beløp iflg. skattebetalingsloven skal holdes for seg i egen kasse eller innsatt på særskilt bankkonto inntil de skal innbetales. Han erkjente videre at han var klar over at bestemmelsene i skattebetalingsloven av 21.11.-52 ikke ble overholdt, men oppgjørslister ble innsendt og skatt beregnet på vaniig måte. Det var imidlertid ikke midler tilbake til dekning av det beregnede skattetrekk etter at nettobeløpet var utbetalt lønnsmottagerne. Iflg. tiltalte var «kassen tom» etter nevnte utbetaling slik at trekkbeløpet ved forfall ikke kunne innbetales til skattemyndighetene. Dette skyldtes at bedriften på den tid led et betydelig tap på en entreprise med Kockum Mek. Verksted, Malmø. Verkstedet gjorde imidlertid opp sitt mellomværende med - - - A/S, men - - - A/S kom allikevel i store vanskeligheter, noe som delvis skyldtes selskapets formenn i Sverige og at det ble ansatt ufaglært arbeidskraft. Tiltalte ble Klar over den dårlige stillingen i oktober 1969. Selskapet tapte ca. kr. 650.000,- på nevnte entreprise, og selskapet var også inne på tanken

Side:190

å begjære seg konkurs. Driften ble dog holdt gående. Det ble oppnådd en spesiell avdragsordning med Tune kommune.

Under hovedforhandlingen ble opplyst at det ved trekkettersyn 16.9.-69 ble konstatert skyldig skattetrekk for tidligere perioder i 1969. Ved slike ettersyn blir påbudet om å holde trukne beløp i egen kasse eller innsatt på særskilt konto i bank innskjerpet. Det skyldige skattetrekk for de tidligere perioder ble innbetalt før årets utgang, men forskuddstrekket for 5. og 6. periode 1969 ble ikke innbetalt ved forfall h.h.v. 15.11.-69 og 23.1.-70. Skjerpet oppgjør er kommet i stand og etter 1.1.-70 er skattetrekket ajour og skyldig skattetrekk for 5. og 6. periode 1969 er pr. 23.11.-7l redusert til kr. 75.607,-. - - -

Retten bemerker at tiltalte ikke hadde rett til å utbetale mer lønn enn han hadde dekning for skattetrekket. Under henvisning til foranstående finner retten bevist at han forsettlig har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen. De subjektive og objektive straffbarhetsbetingelser er til stede, og tiltalte blir således å straffedømme etter tiltalen. Når det gjelder straffutmålingen, finner retten at politiets påstand om fengsel i 30 dager må tas til følge. I skjerpende retning legger man vekt På at det her dreier seg om et stort beløp og at tiltalte i august 1970 er ilagt straff for forseelse mot skattebetalingsloven av 21.11.-52 §51, jfr. §7. For det offentlige er det av viktighet at skattepengene blir innbetalt da skatteinngangen er den vesentligste inntektskilden. Man bemerker imidlertid at skattetrekket etter januar 1970 er ajour.

- - -