Rt-1972-28
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-01-15 |
| Publisert: | Rt-1972-28 |
| Stikkord: | Straffutmåling og saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7B/1972 |
| Parter: | Statsadvokat Håkon Wiker, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Bendiksby, Leivestad, Tønseth, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §331, Straffeloven (1902) §148, §192, §20, §229, §233, §111, §227, §232, §39, §49, §61, §62, Fengselsloven (1958) §16, §53 |
Dommer Roll-Matthiesen: Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958 ble A dømt for forbrytelser mot straffelovens §192,1. og tredje ledd jfr annet ledd, jfr. §49, og fjerde ledd, jfr. §61, straffelovens §233,første og annet ledd og §148 første ledd, alt sammenholdt med §62, til fengsel på livstid og sikring etter straffelovens §39 nr. 1 a-f i 10 år fra en eventuell løslatelse. Hans anke over saksbehandlingen, straffutmålingen og avgjørelsen av sikringsspørsmålet ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse av 1. november 1958, referert i Rt-1958-1101 flg.
Den 17. juni 1971 ble A av statsadvokaten i Eidsivating satt under tiltale etter: 1, straffelovens §229 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §232,11, straffelovens §227 og 111, straffelovens §233, jfr. §49, sistnevnte post etter riksadvokatens ordre. Grunnlaget for tiltalen var forbrytelser begått den 21. oktober 1970 i Botsfengslet, hvor A sonte straffen etter den nevnte dom. Eidsivating lagmannsrett avsa den 13. oktober 1971 dom med denne domsslutning:
«Tiltalte A kjennes straffskyldig i forbrytelser mot strl. §229 første ledd, 2. straffalternativ og §227. Han frifinnes for tiltalen etter strl. §232 og §233 første ledd jfr. §49.
I medhold av strl. §20 annet ledd dømmes han til innsettelse i enrom for et tidsrom av 1 - ett - år.»
Saksforholdet og domfeltes personalia fremgår av lagmannsrettens domsgrunner.
A har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder etter ankeerklæringen saksbehandlingen, Iovanvendelsen og straffutmålingen.
Jeg bemerker først at anken over lovanvendelsen overhodet ikke er begrunnet i ankeerklæringen. Forsvareren for Høyesterett har ikke gått inn På denne del av anken, idet han ikke har funnet at det foreligger noen feil ved lovanvendelsen. Jeg er enig heri. Videre bemerker jeg at A under angrepet På saksbehandlingen i ankeerklæringen gjorde gjeldende at det var feil når lagmannsretten ikke tok til følge hans påstand om at tiltalebeslutningens post III, eventuelt også de øvrige poster i tiltalebeslutningen, var ugyldige fordi riksadvokat Dorenfeldt etter
Side:29
As mening skulle være inhabil i saken. Dette spørsmål ble avgjort ved kjennelse. Forsvareren for Høyesterett har ikke tatt opp nevnte punkt, og jeg innskrenker meg derfor til å bemerke at jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke foreligger noen inhabilitet. Som det fremgår av det jeg før har referert, ble for øvrig A frifunnet etter tiltalebeslutningens post III.
Anken over saksbehandlingen er ellers begrunnet med 1. at As adgang til å forberede sitt forsvar ble vanskeliggjort på grunn av vanskeligheter med å få utlånt sakens dokumenter og hindringer i den nødvendige forbindelse mellom A og hans forsvarer, og 2. at lagmannsretten under hovedforhandlingen traff beslutning om å nekte å avhøre vitner, som forsvareren hadde oppgitt.
Jeg kan ikke se at anken over saksbehandlingen kan føre frem, og jeg skal herom bemerke:
1. Rettslig forundersøkelse i saken ble avholdt ved Oslo byrett i dagene 31. mars og 2. april 1971. Som forsvarer for A var oppnevnt høyesterettsadvokat Tor Erling Staff, som hadde adgang til alle sakens dokumenter. Tiltalebeslutning ble utferdiget den 17. juni 1971, og sakens dokumenter ble den 29. juli 1971 oversendt Staff med to ukers frist til å sende dem tilbake til statsadvokaten - hovedforhandling i saken var da berammet til 11. oktober 1971. Staff overholdt ikke fristen, og den 15. september 1971 overleverte han dokumentene til advokat Sven Getz, som A ønsket oppnevnt som forsvarer i stedet for Staff. Getz ble oppnevnt av lagmannsretten den 28. september 1971, og han hadde således dokumentene i sin besittelse før oppnevnelsen fant sted. Etter fengselslovens §53, første ledd skal den innsatte ha rett til ukontrollert samkvem, skriftlig eller muntlig, med sin beskikkede forsvarer. Det er på det rene at denne bestemmelse er overholdt fullt ut, men det er av A anført at forbindelsen med forsvareren ble vanskeliggjort fordi han ble nektet å ha skrivemaskin eller båndopptager i sellen. Denne nektelse er hjemlet i fengselsreglementet, og det er opplyst at den er begrunnet i sikkerhetshensyn. A hadde imidlertid full adgang til å bruke vanlige skrivesaker.
Jeg kan under henvisning til det anførte ikke se at forsvaret på noen måte er blitt vanskeliggjort fra myndighetenes side, verken med hensyn til forsvarerens adgang til sakens dokumenter eller med hensyn til forbindelsen mellom A og forsvareren.
2. A hadde til hovedforhandlingen bedt innstevnet 46 vitner. Etter at de av påtalemyndigheten oppgitte 11 vitner - hvorav 3 også var oppgitt av forsvaret - var avhørt, tok lagmannsretten opp spørsmål om å nekte videre vitneførsel. Forsvareren fastholdt at 23 av vitnene burde avhøres, mens A krevde 42 vitner avhørt, 1 vitne var fraværende i utlandet. I lagmannsrettens beslutning anføres:
«Forsvareren har på rettens anmodning angitt at samtlige
Side:30
vitner skal forklare seg om forhold av betydning for skyldspørsmålet, nærmere bestemt slik at vitneførselen tar sikte på å belyse de generelle forhold i fengslet, dels forholdet mellom tiltalte og ledelsen, dels forholdet til medfanger.
Retten bemerker at ingen av de nevnte vitner skal forklare seg om forhold som har direkte tilknytning til de handlinger som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Man finner at denne vitneførsel ikke er egnet til å belyse spørsmålet om tiltalte er skyldig i de nevnte handlinger og at bevisførslen derfor ikke vedrører saken, jfr. strpl. §331 annet ledd. Retten finner etter dette ikke å kunne tillate den begjærte vitneførsel.»
Jeg kan ikke finne at det er fremkommet noe som gir holdepunkter for å anta at det har hatt betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet at vitnene med hjemmel i straffeprosesslovens §331, annet ledd ikke ble tillatt avhørt. Det foreligger derfor ikke noen feil ved saksbehandlingen ved lagmannsretten.
A ble innsatt i enrom i Ullersmo Landsfengsel den 22. oktober 1970, jfr. fengselslovens §16, tredje ledd. Han er fremdeles av sikkerhetsmessige grunner enromsfange, med samtykke av Fengselsstyret. Jeg antar som lagmannsretten at straffen passende bør være innsettelse i enrom i ett år, som blir å regne fra avsigelsen av Høyesteretts kjennelse.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Leivestad, Tønseth og Bahr: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Karl lous, lagdommer Arne Christiansen og sorenskriver Mauritz Andersen):
Tiltalte A er født xx.xx.1934 i Oslo av norske foreldre, - - - . Tiltalte har tidligere vært til sjøs, men har i de senere år ikke hatt arbeid eller inntekt idet han har sonet straff. Tiltalte er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Tiltalte er tidligere straffedømt 4 ganger, således ved Eidsivating lagmannsretts dom av 23. februar 1956 for forbrytelse mot strl. §192 m.v. og senest ved Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958 da han for forbrytelser mot strl. §192, jfr. §49, §233, første og annet ledd og §148 ble dømt til fengsel på livstid, samtidig som det ble truffet bestemmelse om anvendelse av sikringsforholdsregler etter strl. §39 nr. 1 for en tid av inntil 10 år. Tiltalte har siden sonet straffen etter denne dom, fra oktober 1970 i Ullersmo landsfengsel.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating 17. juni 1971 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter
I. straffelovens §229 første ledd, 2. straffalternativ, jfr. §232, for forsettlig ved kniv eller annet særlig farlig redskap å ha skadet en
Side:31
annen på legeme eller helbred, eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller lignende tilstand, slik at sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker er voldt,
ved onsdag 21. oktober 1970 om kvelden på førstebetjentkontoret i Botsfengslet i Oslo å ha tildelt fengselsførstebetjent Harald Aaserød flere knyttneveslag mot kroppen og/eller hodet slik at han mistet bevisstheten, ble påført brudd i venstre skulder, fikk slått løs to tenner og ble påført en blodende flenge over høyre øyenbryn og to omlag 10 cm lange rifter på henholdsvis halsen og over høyre øre, og herunder med en kniv å ha stukket eller slått ham i ansiktet slik at overleppen ble perforert, alt sammen med den følge at Harald Aaserød var arbeidsudyktig inntil 1. februar 1971,
II. straffelovens §227, for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretagende der kan medføre høyere straff enn 1 års hefte eller 6 måneders fengsel under sådanne omstendigheter at truselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt,
ved onsdag 21. oktober 1970 om kvelden på førstebetjentkontoret i Botsfengslet i Oslo, etter å ha tildelt fengselsførstebetjent Harald Aaserød ett eller flere slag og bundet hendene hans sammen med et snøre, å ha holdt en lommekniv foran strupen hans og derved truet ham til å besvare telefonhenvendelser med «alt i orden» eller lignende uttrykk, alt under slike omstendigheter at truslene var skikket til å fremkalle alvorlig frykt for at A ville tilføye ham legemsskade, - - -
Tiltalte har ikke erkjent seg straffskyldig.
Lagretten er forelagt 3 hovedspørsmål i samsvar med den rettede tiltalebesÅutning, samt 2 tilleggsspørsmål om det i tiltalebeslutningens post I nevnte sår i overleppen er tilføyet med kniv og om legemsbeskadigelsen har voldt sykdom eller arbeidsudyktighet i mer enn 2 uker.
Lagretten har besvart de 2 første hovedspørsmål med ja og har likeledes besvart det annet tilleggsspørsmål med ja, men har svart nei på tilleggsspørsmålet om såret er tilføyet med kniv og har likeledes svart nei på det spørsmål som er stillet overensstemmende med tiltalebeslutingens post III.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn, og tiltalte vil bli å kjenne skyldig etter strl. §229 første ledd, 2. straffalternativ og §227, men frifinne etter strl. §232 og §233 første ledd jfr. §49.
Tiltalte som på det tidspunkt sonet straff i Botsfengslet, var onsdag 21. oktober 1970 omkring kl. 18.00, blitt med førstebetjent Aaserød inn på dennes kontor, angivelig fordi han ønsket å veie seg. Etter at døren var låst har tiltalte forøvet de handlinger som er nevnt i tiltalebeslutingens poster I og II.
Aaserød ble ved anledningen sterkt forslått og var, da andre fengelsbetjenter kom til, bundet. Aaserød var innlagt på sykehus ca. 1 uke og var deretter under legebehandling og var sykmeldt inntil 1. februar 971.
Tiltalte ble overmannet av de fengselsbetjenter som kom til, ble påsatt håndjern, ble samme aften overført til Ullersmo landsfengsel hvor han ble anbragt i sikkerhetsselle. Han ble sittende her ca. en måned.
Retten bemerker at tiltalte har utsatt Aaserød for en meget voldsom
Side:32
medfart og tiltalte har gjort seg skyldig i straffbare handlinger av meget alvorlig art. Noen formildende omstendigheter kan ikke sees å foreligge.
Under normale omstendigheter ville de handlinger tiltalte har begått betinge en streng straff.
Tiltalte soner imidlertid nå straff av fengsel på livstid etter Eidsivating lagmannsretts dom av 16. juni 1958. Det blir derfor ikke spørsmål om å idømme ham ytterligere fengselsstraff.
Retten antar at de refselser som er nevnt i strl. §20 første ledd ikke er aktuelle i dette tilfelle.
Statsadvokaten har nedlagt påstand om at det i medhold av strl. §20, 2. ledd gis dom for at fengselsmyndighetene bemyndiges til å holde tiltalte i enrom for et tidsrom av inntil 2 år. Det er opplyst at tiltalte etter beslutning av fengslets direktør har vært holdt i enrom siden 22. oktober 1970 i medhold av fengselslovens §16. Det er da statsadvokatens forutsetning at de 2 år i tilfelle regnes fra endelig dom. - - -
Lagmannsretten finner at dommen bør gå ut på innsettelse i enrom i ett år idet man da tar hensyn til at han allerede har sittet i enrom i ett år. Det tidsrom for enromsbehandling som lagmannsretten nå fastsetter blir da å regne fra rettskraftig dom. - - -