Rt-1972-289
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1972-03-14 |
| Publisert: | Rt-1972-289 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 42B/1972 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Olav Hestenes). |
| Forfatter: | Nygaard, Endresen, Blom, Heiberg, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, §242, §229, §232, §233, §62 |
Dommer Nygaard: Eidsivating lagmannsrett avsa den 25. november 1971 dom med slik domsslutning: «A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot strl. §239, første straffalternativ og mot strl. §242, annet ledd, jfr. strl. §62 til en straff av fengsel i 2 - to - år og 3 - tre - måneder, hvori kommer til fradrag 105 - etthundreogfem - dager for utholdt varetektsfengsel. - Han frifinnes for tiltalen etter strl. §233, første ledd og etter strl. §229, siste straffalternativ, jfr. strl. §232, samt etter strl. §239, annet straffalternativ.»
Domfelte har påanket dommen på grunn av straffutmålingen, idet den idømte straff etter hans mening er for streng.
Jeg finner at anken må forkastes.
Domfelte har på enkelte punkter angrepet lagmannsrettens vurdering av bevisene når det gjelder momenter som har betydning for straffutmålingen. Jeg kan imidlertid ikke se at det for Høyesterett er fremkommet opplysninger som kan gi grunnlag for her å fravike lagmannsrettens vurdering. Jeg må derfor for så vidt bygge på fremstillingen i lagmannsrettens domsgrunner.
Når det gjelder domfellelsen for uaktsomt drap, finner jeg grunn til å nevne at lagretten har svart nei på tilleggsspørsmålet om drapet skjedde under særdeles skjerpende omstendigheter. forholdet er derfor ikke henført under det strengeste alternativ straffelovens §239. Videre må det tas i betraktning at det her dreiet seg om en affektbetonet og impulsiv reaksjon fra domfeltes side. Men - som det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner - bestemte domfelte seg for å kjøre forbi fornærmede i ganske stor fart og så nær som mulig for å gi fornærmede en «lærepenge». Kjøringen innebar således meget store faremomenter. Som nevnt av lagmannsretten, skyldtes påkjøringen en feilberegning fra domfeltes side fordi han ønsket å passere nær opp til fornærmede. Under disse omstendigheter finner jeg at domfeltes uaktsomhet har vært av meget grov karakter. Videre må det i straffskjerpende retning legges betydelig vekt på at domfelte også er dømt for å ha overtrådt straffelovens §242 annet ledd. Han har således etter ulykken kjørt bort skjønt han var klar over at fornærmede måtte være blitt meget alvorlig skadet og befant seg i hjelpeløs tilstand på et sted der han på den tiden av døgnet ville kunne bli liggende uten at noen kom ham til hjelp.
Side:290
Jeg er oppmerksom på at en soning av en så vidt lang fengselsstraff som lagmannsretten har idømt, vil føre til at domfelte blir sterkt forsinket ved fullføringen av sine studier. Men etter en samlet vurdering kan jeg ikke se at den straffen som lagmannsretten har utmålt er for streng.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Heiberg og Bahr: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (førstelagmann G. Sverdrup-Thygeson, lagdommer Arne Christiansen og sorenskriver Arne Wang):
A, - - -er født i Drammen den 30. mai 1947 av norske foreldre. Han er student ved Norges Tekniske Høyskole, Trondheim, ugift og uten forsørgelsesbyrde, uformuende og oppgir sin inntekt iår til ca. kr. 4.000,-, da han hadde sommerjobb. Tiltalte har ikke gjort militærtjeneste.
Tiltalte er tidligere ikke straffedømt eller bøtelagt bortsett fra en parkeringsbot.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 5. oktober 1971 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:
Prinsipalt: I. straffelovens §233 første ledd, for å ha forvoldt en annens død,
ved natt til onsdag 7. juli 1971 ca. Kl. 00.45 ved Hjortegården på parkeringsplassen på Ekebergsletta i Oslo å ha styrt sin personbil Simca 1501 med kjennetegn 37-13-12 med en akselererende hastighet i retning mot B som gikk til fots i en avstand av ca. 60 meter foran bilen, og med en hastighet av mellom 50 og 60 km/t traff B med bilen slik at han ble påført så store skader at han senere samme natt avgikk ved døden.
Subsidiært: II. straffelovens §229, siste straffalternativ, jfr. strl. §232, for forsettlig ved kniv eller annet særlig farlig redskap å ha skadet en annen på legeme eller helbred, med døden til følge,
ved til tid og på sted som under den prinsipale tiltale nevnt, å ha forholdt seg som der nærmere beskrevet,
atter subsidiært: III. straffelovens §239, for ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, under særdeles skjerpende omstendigheter,
ved til tid og på sted som under den prinsipale tiltale nevnt, uaktsomt å ha forholdt seg som der nærmere beskrevet,
I forbindelse med post III også: IV. straffelovens §242 annet ledd, for rettsstridig å ha forlatt i hjelpeløs tilstand noen som står i hans
Side:291
varetekt eller som han plikter å ledsage, befordre, motta eller på annen måte dra omsorg for, eller la noen sådan person forbli i hjelpeløs tilstand,
ved til tid og på sted som under den prinsipale tiltale nevnt, etter at han hadde kjørt på B slik som nærmere beskrevet under den prinsipale tiltale, umiddelbart etter påkjørselen å ha kjørt fra stedet idet han etterlot B i bevisstløs, døende tilstand. - - -
Statsadvokaten har fremholdt at når det gjelder det uaktsomme drap som tiltalte er kjent skyldig i beveger man seg i den øvre grense av uaktsomhetsområdet, grenseområdet opp i mot det forsettlige drap. Man kan ved straffutmålingen bare i meget liten grad finne noen støtte i rettspraksis når det gjelder uaktsomt drap. Det dreier seg her om en bevisst uaktsomhet fra tiltaltes side av groveste art. Påtalemyndigheten finner at tiltaltes forbrytelser passende må bli å straffe med fengsel i 3 år, hvori vil fragå 105 dager for utholdt varetekt.
Forsvareren var enig i at tiltalte ved forvoldelsen av Bs død hadde utvist en grovere art av uaktsomhet, men fant dog at den av påtalemyndigheten nevnte straffutmåling ville være helt urimelig. Forsvareren viste til det som er kommet frem om tiltaltes personlighet i erklæringen fra den oppnevnte sakkyndige i saken, ovlerge Bauge og gjennom vitneforklaringene fra folk som hadde godt kjennskap til tiltaltes personlighet. Det gikk frem av disse opplysninger at tiltaltes handlinger i denne saken avvek sterkt fra tiltaltes vanlige handlingsmønster og dette kunne bare skyldes den særegne situasjon som hadde fremkalt tiltaltes reaksjon og den dype krenkelse som tiltalte mente å ha vært utsatt for. Når det gjaldt straffutmålingen måtte det også komme tiltalte til gode at han etter å ha forlatt åstedet for de handlinger han nå er dømt for alvorlig angret at han hadde forlatt fornærmede og gjorde forsøk på å vende tilbake. Det skyldtes ikke ham når dette forsøk ble oppgitt. Det bør heller ikke regnes tiltalte til skade at han ikke meldte seg selv. Dette skyldtes ikke hensynet til ham selv, men til tiltaltes nærmeste. Forsvareren ba om at det måtte bli tatt hensyn til at tiltalte var en ung mann for hvem avsoningen av langvarig fengselsstraff ville kunne få meget store skadevirkninger. Han bad tiltalte ansett på mildeste måte. - - -
Ved utmålingen av straffen har lagmannsretten i særlig grad lagt vekt på at tiltalte ved sin kjøring frem mot fornærmede har utvist en nesten utrolig grov uaktsomhet, som ligger meget nær opp til en forsettlig handling.
Etter tiltaltes egen forklaring startet han opprinnelig opp sin bil med tanke på å kjøre etter B, for å ta et oppgjør med ham i sammenheng med den «kikking» han mente å ha vært utsatt for fra fornærmedes side, og som gikk dypt inn på ham fordi den også rammet den pike som var sammen med ham i bilen og som han følte seg sterkt knyttet til. Det gikk ca. et halvt minutt hen fra fornærmede forlot sin plass foran bilen til tiltalte startet bilen for å kjøre etter B. Da han da ble klar over at fornærmede gikk tilsynelatende rolig og uanfektet i retning sydover ut på parkeringsplassen ble tiltalte irritert eller ergerlig over dette og han fikk den tanke å ville gi B en lærepenge ved å skremme ham ved å kjøre forbi ham i rask fart og så nær opp til ham
Side:292
som mulig. Tiltalte mener at ulykkeshendingen ikke ville ha inntruffet dersom B ikke umiddelbart hadde tatt et skritt til høyre da han bare var ca. 2 meter foran bilen og det ikke var mulig for tiltalte å svinge forbi. Lagmannsretten kan ikke finne at det foreligger rimelige holdepunkter i saken for å anta at fornærmede har foretatt noen plutselig bevegelse mot høyre før han ble påkjørt. Etter de opplysninger som foreligger må man anta at B den hele tid forut for påkjørselen har gått i noenlunde rett linje og at påkjørselen således skyldes en feilberegning fra tiltaltes side under ønsket om å passere nær opp til fornærmede.
Lagmannsretten står uforstående overfor tiltaltes bedømmelse av forholdsmessigheten mellom den krenkelse han følte seg utsatt for og den livsfarlige manøvrering av bilen i den hensikt å skremme B. Ved utmålingen av straffen har retten imidlertid tatt hensyn til at det her dreier seg om uoverlagt impulshandling fra tiltaltes side.
Når det gjelder tiltaltes forhold etter at B var påkjørt kan lagmannsretten ikke feste noen lit til tiltaltes forklaring om at han trodde B var ved bevissthet og enn mindre til tiltaltes forklaring om at fornærmede lå støttet til den ene albu og løftet den annen knyttede hånd mot tiltalte. Etter hendelsesforløpet under påkjørslen må det ha stått helt klart for tiltalte at B måtte være blitt meget sterkt skadet og tiltalte må ha vært klar over at B i høyeste grad befant seg i en hjelpeløs tilstand. Tiltalte var også klar over at det var hans plikt å yde all den hjelp som var mulig.
Lagmannsretten kan ikke i formildende retning legge noen vekt på at tiltalte angivelig skal ha hatt til hensikt å vende tilbake til påkjørselsstedet for å yde B bistand. Lagmannsretten kan ikke finne at det er gjort noe alvorlig forsøk på dette. Etter tiltaltes senere handlemåte synes han tvert imot etter ulykkeshendingen fra første stund i høy grad å ha vært opptatt av tanken på å dekke over sin medvirkning ved anledningen. Allerede samme dag kjøpte han nytt glass til venstre blinklys på vognen og polerte denne. Da han kort tid etterpå foreviste vognen til kontroll gav han en uriktig forklaring til politiet om hvorledes bilen hadde fått skader på venstre front. - - -