Rt-1972-365

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-04-13
Publisert:	Rt-1972-365
Stikkord:	Foreldremyndighet
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 48B/1972
Parter:	A (høyesterettsadvokat Per Larsen) mot fru A (høyesterettsadvokat Markus Andresen).
Forfatter:	Bendiksby, Blom, Nygaard, Mindretall: Roll-Matthiesen, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Lov om born i ekteskap (1956) §8, Tvistemålsloven (1915) §423, Ekteskapsloven (1918) §41, §54, §11, §9, Lov om born i ekteskap (1956)

Dommer Bendiksby: I ekteskapssak anlagt av fru A mot A avsa Tana og Varanger herredsrett den 7. juni 1971 dom med slik domsslutning:

»1. Fru A og A gis separasjon i medhold av ekteskapslovens §41.

2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B f. 3/1 1969.

3. Fru A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til fellesbarnet B f. 3/1 1969 med kr. 200.- - kronertohundre - pr. måned, første gang 1. september 1972.

4. Felleseiet deles i medhold av ekteskapslovens §54 første ledd.

5. A frafaller krav på pensjon etter fru A.

6. Saksomkostningene oppheves.»

Fru A påanket saken til Hålogaland lagmannsrett for så vidt angikk postene 2, 3, 4 og 6 i herredsrettens domsslutning. Lagmannsretten avsa dom i saken den 9. oktober 1971. Domsslutningen lyder:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B f. 3/11969.

2. A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til fellesbarnet B med kr. 400.- - firehundre kroner - pr. måned fram til 1.september 1972 og fra denne dato med kr. 300.- trehundrekroner - pr. måned. - Bidragene betales forskuddsvis og ukrevet den 1. i hver måned. De begynner å løpe fra den dag fru A faktisk overtar barnet.

3. Fru A gis i medhold av ekteskapslovens §54 annet ledd, jfr.

Side:366

4. ledd, rett til av fellesboet å utta det bohave hun behøver for seg og barnet.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Påstand fra fru A om at avgjørelsen om foreldremyndigheten skulle gis foregrepet tvangskraft dersom den gikk i hennes favør, ble ikke tatt til følge.

Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for samme resultat som ved herredsretten, når det gjelder foreldremyndigheten over barnet B.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. A har gjort gjeldende at lagmannsretten - dens flertall - har tatt feil når den har funnet at det vil være best for B å være hos moren, og at hun derfor bør ha foreldremyndigheten. Han har nedlagt denne påstanden:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B f. 3/1 1969.

2. Fru A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til fellesbarnet B f. 3/1 1969 med kr. 200.- kronertohundre - pr. måned, første gang 1. september 1972.

3. Felleseiet deles i medhold av ekteskapslovens §54 første ledd.

4. Fru A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A har tatt til motmæle. Hun har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, og at A blir dømt til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.

Det har for alle retter vært oppnevnt prosessfullmektig for begge parter i medhold av bestemmelsene i tvistemålslovens §423 jfr. ektebarnlovens §9.

Det tilføyes at fru A den 10. oktober 1971 - dagen etter at lagmannsrettens dom var avsagt - mot A's protest tok barnet med seg fra X, hvor det til da hadde vært hos ham, til sitt hjem i Y. Hennes prosessfullmektig har opplyst at dette skjedde etter råd fra ham. Etter begjæring fra A avsa Hålogaland lagmannsrett den 23. oktober 1971 i medhold av bestemmelsen i ektebarnlovens §11 annet ledd kjennelse om at B skulle være hos ham «fra og med 10. november 1971 og inntil det foreligger rettskraftig dom» i barnefordelingssaken. Det ble samtidig bestemt at fru A fra og med 10. november 1971 skulle betale en tvangsmulkt på kr. 50.- pr. dag inntil B ble overlevert til A. Kjennelsen ble av fru A påkjæret til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse av 27. november 1971 ble lagmannsrettens kjennelse stadfestet med den endring at fristen for å føre B tilbake til A ble satt til 10. desember 1971, og at tvangsmulkten først skulle løpe fra denne dag. Det er opplyst at B ble ført tilbake til A den 13. desember 1971, og siden har vært hos ham.

Om saksforholdet og partenes anførsler for øvrig viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bodø byrett til avhøring av fru A og 4 vitner. Videre er det holdt bevisopptak ved Tana og Varanger herredsrett hvor begge parter og 8 vitner av-

Side:367

gav forklaring. Av vitnene er 8 nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Jeg innskrenker meg til nevne rapport datert 23. november 1971 fra barnevernsekretær i Y, Per Birger Jacobsen. Rapporten er avgitt etter et besøk som barnevernsekretæren foretok i fru A's hjem i den tiden høsten 1971 da hun hadde B hos seg i Y. Det heter i rapporten blant annet:

«B lekte i stua og ga på alle måter uttrykk for å trives. Hun var aktiv og sprudlene og ved flere anledninger kom det til uttrykk i ord og handling at det hersket et godt og kjærlig forhold mellom mor og datter. Barnet la også for dagen en god kommunikasjon med sin mormor og fru D. De voksne viste en naturlig interesse for barnets gjøremål og B virket trygg i deres nærvær.

Fru A har planer om å slå seg ned i Y etter endt utdannelse. Hun håper å få egen leilighet, men inntil det eventuelt går i orden kan hun bo hos D's. Fru C er enke og uavhengig og hun vil passe B så lenge det er behov for det. Undervisningen ved skolen er også lagt slik opp at fru A kan være mye heime sammen med sin datter. Læreryrket gir også gode muligheter for samvær mellom mor og barn senere.

Besøket varte i ca. 3/4 time. Det var lett å føre en samtale. En fikk et ubetinget positivt inntrykk av forholdet mellom fru A og B. En vil nevne at et forberedt hjemmebesøk ikke alltid behøver å gi et korrekt inntrykk av heimen. I dette tilfellet hersket det imidlertid en positiv og trygg atmosfære blant de tilstedeværende, samt at de ytre forhold også var gode. Etter det inntrykk en fikk fra hjemmebesøket kan en si at B har det godt hos sin mor.»

Jeg nevner videre at det også er fremlagt en rapport datert 21. januar 1972 fra sosialkurator i X, Tove Opdøhl, basert på hjemmebesøk hos A den 5. januar 1972. Jeg gjengir fra denne rapport:

«Tilsyn med datteren mens faren er på arbeide:

Hans mor er dagmamma for B. Hun er frisk og 52 år gammel. Hun kommer til dem litt før kl. 0600 om morgenen og er der til hr. A kommer fra arbeid. Hun steller også huset og lager middag. Denne ordningen virker svært tilfredsstillende da B på den måten slipper å bli vekket grytidlig for å dra til dagmamma. Kontakten mellom B og hennes farmor er god.

Vedr. mitt inntrykk av B:

B drev og lekte sammen med den jevngamle piken som bor i etasjen over da jeg kom. B virker harmonisk og åpen. Hun snakker klart, og fungerte ellers som en sunn og frisk treåring. Forholdet mellom far og datter syntes godt. Hun er i en alder hvor hun kan være meget bestemt, og vil gjerne ha sin vilje igjennom. Hr. A behandlet etter min mening datteren på en moden og veloverveid måte, vennlig, men bestemt...

Jeg vil til slutt beklage at mitt kjennskap til saken ikke er så grundig. En merker allikevel atmosfæren i et hjem og forholdet mellom to mennesker ganske fort. Mitt inntrykk av hjemmet var at det var lunt og hyggelig, og forholdet mellom far og

Side:368

datter godt. Dessuten har jeg også observert far og datter sammen ute her på X.

A virker ansvarsbevisst og voksen. At han er meget glad i og knyttet til sin datter har vel også hans tidligere oppførsel vist.

Jeg vil konkludere med det forbehold at jeg kun har hatt kontakt med den ene part i saken, at A etter min mening er meget godt skikket til å ta seg av sin datter.»

Rapportene er tiltrådt av barnevernsnemndene henholdsvis i Y og X.

Jeg kan ikke se at det nye materiale som er lagt fram, har brakt saken i noen annen stilling enn ved lagmannsretten.

Jeg er blitt stående ved samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall, og jeg kan i det vesentlige tiltre deres begrunnelse.

Det avgjørende er om det er best for B å fortsette å være hos faren i X eller å komme til moren i Y og bli hos henne, jfr. ektebarnlovens §8 første punktum. Slik forholdene ligger an, beror det på en vanskelig og tvilsom vurdering. Som nevnt av de tidligere retter, må begge parter anses meget vel skikket til å ha omsorgen for B; de har begge personlige kvaliteter som må antas å gjøre dem egnet som oppdragere for et lite barn. De vil også begge kunne by barnet gode materielle vilkår; jeg kan ikke se at den ene for så vidt har noe fortrinn fremfor den andre. Jeg nevner i den forbindelse at jeg går ut fra at moren får sin eksamen på lærerskolen våren eller forsommeren 1972. Det er opplyst at hun allerede har fått ansettelse som lærer ved en ungdomsskole i Y fra høsten 1972. Hun vil da tjene ca. 28.000 kroner i året. Hun har fått en bra leilighet. Det er forutsetningen at hennes mor skal bo sammen med henne og ta seg av B mens hun selv er på skolen om formiddagen. B's far har som nevnt av lagmannsretten en stilling som laborant ved A/S - - -og tjener ca. 33-34.000 kroner i året. Han har også en bra leilighet, og det er forutsetningen at hans mor, som tilfelle har vært i den senere tid, skal være dagmamma for B mens faren er på arbeid fra klokken 6 til 14. Ingen vet hva fremtiden kan bringe, men så vidt man i dag kan dømme om det, mener jeg å kunne fastslå at B vil få det godt og trygt enten hun blir hos den ene eller den andre av foreldrene. Etter det som er opplyst, må jeg gå ut fra at spørsmålet om samværsrett blir ordnet mellom partene.

Når jeg likevel finner at faren bør gis fortrinnet, og at avgjørelsen ikke bør bygges på presumpsjonen i ektebarnlovens §8 annet ledd, legger jeg særlig vekt på to forhold. For det første må jeg etter alle de opplysninger som foreligger, legge til grunn at faren i gjerning gjennom ganske lang tid har vist at han har vilje og særlige evner til å ta seg av og stelle for barnet; han synes i ganske høy grad å ha vært «i mors sted». Jeg kan for så vidt tiltre uttalelsen fra lagmannsrettens mindretall om at «mannen - ved evne til oppofrelse og til å sette egne ønsker og

Side:369

tarv til fordel for barnets små og store behov tilside - har særlige egenskaper av en slik art at det alene i den sammenlignende vurdering når det gjelder et lite barn, oppveier den ellers foreliggende presumpsjon for morens større skikkethet». For det andre legger jeg ved avgjørelsen også vekt på at det for B ville bety et miljøskifte om hun skulle flytte til moren i Y. Hun er nå godt og vel 3 år gammel. Hun har levd sammen med faren i X fra hun ble født med unntak av ca. 2 måneder høsten 1971 da hun var hos moren i Y. Etter at moren begynte på lærerskolen i august 1970, har B med det samme unntak vært hos faren alene. Riktignok har moren opprettholdt kontakten med B ved hyppige besøk av til dels ikke ubetydelig varighet, men dette kan ikke sidestilles med den kontakt faren har hatt med henne ved stadig og daglig samvær.

Det kan tilføyes at jeg på samme måte som de tidligere retter, ikke legger noen vekt på den avtale som før seperasjonen ble sluttet mellom partene om at B skulle være hos faren. Etter det som er opplyst, legger jeg heller ikke noen vekt på det som er nevnt om at moren høsten 1971 mot farens protest tok B med seg til sitt hjem i Y.

Det er enighet mellom partene om at fru A fra 1. september 1972 skal betale underholdsbidrag til B med 200 kroner i måneden, og at felleseiet skal deles som bestemt i ekteskapslovens §54 første ledd, dersom A får foreldremyndigheten.

Som før nevnt, har begge parter fått oppnevnt prosessfullmektig i medhold av tvistemålslovens §423 jfr. ektebarnlovens §9. Etter forholdene finner jeg ikke grunn til å pålegge fru A å betale saksomkostninger.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B, født xx.xx.1969.

2. Fru A dømmes til å betale underholdsbidrag til fellesbarnet B med 200 - to hundre - kroner hver måned, første gang den 1. september 1972 og senere den første i hver måned.

3. Felleseiet deles i samsvar med ekteskapslovens §54 første ledd.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.

Jeg er enig med førstvoterende i at begge foreldre må anses meget vel skikket til å ha omsorgen for B, og at det kan legges til grunn at barnet vil få det godt og trygt hos den av foreldrene som får omsorgen. Det er også all grunn til å tro at samværsspørsmålet - som er holdt utenfor saken - vil bli ordnet på en gunstig måte.

Side:370

Jeg kan ikke se at miljøskifte i dette tilfelle kan tillegges noen særlig vekt. Moren har som nevnt av førstvoterende hatt god kontakt med barnet også etter at hun i august 1970 begynte på lærerskolen i Y. Og etter de foreliggende opplysninger fant B seg godt til rette i de to måneder hun var hos moren i Y høsten 1971, jfr. således det som førstvoterende har sitert fra barnevernsekretær Birger Jacobsens rapport av 23. november 1971.

Ved avgjørelsen legger jeg som lagmannsrettens flertall stor vekt på at barnet er en pike, som bare er litt over 3 år gammel. Det vil etter min vurdering være best for barnet at det får vokse opp hos moren, som vil få god anledning til å ta seg av barnet når hun fra høsten begynner som lærer i ungdomsskolen, med en forholdsvis rimelig arbeidstid i yrket.

Under henvisning til det anførte stemmer jeg for stadfestelse av lagmannsrettens dom om at moren skal ha foreldremyndigheten. Da partene er enige om at bidragsspørsmålet og uttaksspørsmålet etter ekteskapslovens §54, annet ledd, jfr. fjerde ledd, i tilfelle skal løses som gjort av lagmannsretten, blir det mitt standpunkt at lagmannsrettens dom stadfestes i sin helhet, idet jeg også er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Saksomkostninger for Høyesterett bør heller ikke tilkjennes.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Roll-Matthiesen.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bendiksby.

Dommer Nygaard: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Jon Bech):

Fru A, f. xx.xx.1949 og A, f. xx.xx.1948 inngikk ekteskap hos sognepresten i - - -den 20/7 1968.

Det er ett barn i ekteskapet, B, f. xx.xx.1969. - - -

Når det gjelder hvem av partene som skal ha foreldremyndigheten til fellesbarnet B, vil ikke retten legge avgjørende vekt på den avtale som ble inngått i forbindelse med ekteskapsmeklingen den 5/1 1970, hvoretter saksøkte skulle ha barnet. Retten vil ikke utelukke at saksøkeren kan ha oppfattet saksøktes uttalelser dithen at han ville ta sitt eget liv dersom han ikke fikk beholde barnet. Det kan derfor ikke ses bort fra at saksøkeren følte at hun befant seg i en tvangssituasjon da hun samtykket i å overlate foreldremyndigheten til faren. - - -

Retten finner således at begge partene må anses vel skikket til å stå for stell og oppdragelse av barnet. Spørsmålet blir om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i lov om barn i ekteskap §8 annet ledd om at barnet skal være hos moren så lenge det er lite.

Det er på det rene at saksøkte, etter at han ble dimittert fra militæret i april 1969, for en meget stor del har stått for stellet av barnet.

Side:371

Således sto han for mye av stellet av barnet mens saksøkeren var på feriereise til Mallorca sommeren 1969, likesom han i den tid saksøkeren vikarierte som lærer i - - -fra 16/2 1970 og ut skoleåret hadde mye av barnestellet, ved begge anledninger hjulpet av sin mor, og saksøkerens mor. Den siste måneden saksøkeren arbeidet i - - -, bodde barnet hos moren. Også ellers har saksøkte bidratt til mye av pleie og stell av fellesbarnet B, særlig etter at saksøkeren begynte på lærerskolen i Y høsten 1970. Opptaket på lærerskolen, samt vikariatet i - - - skjedde i full forståelse med saksøkte. Saksøkeren var innstilt på å ta barnet med seg til Y i november 1970, og hadde alt ordnet for dette, men saksøkte motsatte seg at barnet reiste fra X, angivelig av praktiske og økonomiske grunner, idet det var kort tid igjen til juleferien. Etter samlivsbruddet i januar 1971 er det saksøkte som i den grad det har vært mulig, har stått for stell og pleie av barnet etter arbeidstid og i helgene.

Slik situasjonen fortoner seg pr. i dag, er fellesbarnet sikret betryggende stell og pleie hos saksøkte. Barnet er plassert hos en dagmamma som bor like i nærheten mens saksøkte er på arbeid, og saksøkte sørger selv for pleie og stell av barnet før og etter arbeidstid og i helgene. Han får dessuten hjelp til pass og stell av fruen som bor i annen etasje i huset, samt hans mor. Samtlige vitner som har vært i nær kontakt med saksøkte har uttalt seg sterkt rosende om hans stell av barnet, og med unntak av saksøkerens mor og tante har samtlige vitner gitt uttrykk for at barnet virker harmonisk og lykkelig. Saksøkte har gode boligforhold og en sikker økonomi, og er således i stand til å sikre barnet en trygg oppvekst. Han gir dessuten inntrykk av å være sterkt bundet til barnet, og dette inntrykk er bestyrket av vitneprovene i saken.

Retten har ikke grunn til å betvile at saksøkeren vil kunne gi barnet fullt ut betryggende og omsorgsfullt stell. - - -

Etter rettens mening bestyrker uttalelsen fra Sør-Varanger barnevernsnemnd det generelle inntrykk at saksøkte i særlig stor grad har vært i stand til å skape et harmonisk og lykkelig hjem for fellesbarnet. Retten sitter også med det inntrykk at saksøkte er den som av partene i størst grad har søkt å holde ekteskapet sammen og følt ansvaret for det barn partene har sammen. Når saksøkeren ikke har besøkt fellesbarnet siden hun reiste fra X i januar 1971 vil imidlertid ikke retten ta dette som tegn på manglende interesse for barnet. Hennes fravær fra barnet må til en viss grad tilskrives saksøktes avvisende holdning til hennes anmodninger om å få treffe B.

Saksøkeren vil ikke fullføre sin utdannelse før våren 1972, og vil i utdanningstiden ikke selv kunne passe barnet. Det er derfor saksøkerens forutsetning at barnets mormor vil passe barnet mens hun er på skolen. Etter endt utdannelse vil saksøkeren søke på en lærerstilling, og uansett hvem av foreldrene barnet kommer til, vil begge være på arbeid hele formiddagen. Etter rettens mening er dette et moment som må svekke morens fortrinnsrett til barnet etter lov om barn i ekteskap §8, 2. ledd, idet det må forutsettes at den tid moren som yrkeskvinne får med barnet ikke vil være vesentlig forskjellig fra den tid faren vil ha til rådighet. Retten finner ikke grunn til å vurdere om barnets mormor er

Side:372

mer kvalifisert til å ta seg av barnet enn en fremmed dagmamma, men vil anføre at slik som barnet har det i dag, er det sikret meget tilfredsstillende forhold og lekekamerater. Retten vil forøvrig vise til at barnet hele tiden har vært hos faren og virker sterkt knyttet til saksøkte. Samtidig har barnet tilsynelatende ikke vist særlig savn etter moren, og retten finner det derfor noe betenkelig å flytte barnet fra det miljø hvor hun nå befinner seg.

Retten er etter en samlet vurdering kommet til at saksøkte må anses mest skikket til å ta seg av fellesbarnet B, og finner det best for barnet at det blir boende hos faren. Retten har ikke funnet å legge spesiell vekt på at fellesbarnet er en pike. Retten finner således at foreldremyndigheten til fellesbarnet B tilkjennes saksøkte, jfr. lov om barn i ekteskap §8 annet ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jon Fjalstad og Birger Lassen og sorenskriver Arnulf Leiros): - - -

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at begge partene må anses skikket til å ha omsorgen for barnet.

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Fjalstad og Lassen, finner at det under vurderingen av hvem av partene som bør ha foreldremyndigheten, må legges betydelig vekt på at fellesbarnet er en pike, som ennå ikke har fylt 3 år. Etter flertallets syn vil et så lite barn ha det best hos sin mor, hvis ikke særlige forhold spiller inn. Denne presumpsjon er også slått fast i ektebarnloven. Flertallet kan ikke se at denne sak ligger slik an at det er grunn til å fravike lovens hovedregel.

Flertallet legger for øvrig til grunn at ankemotparten er en god far, og at barnet vil få det godt hos ham. Han har i gjerning vist at han kan ta vare på barnet. Hans økonomi og boligforhold er tilfredsstillende. Flertallet kan imidlertid ikke se at det foreligger noe som skulle tilsi at forholdene i det hjem moren kan gi barnet på noen måte vil være dårligere. Våren 1972 er hun ferdig med sin lærerutdanning. Det må formodes at hun som lærerinne vil kunne få leilighet til seg og barnet. Hun vil få en rimelig arbeidstid, slik at hun kan ta seg av barnet. Det er også all grunn til å gå ut fra at hun kan få ordnet hjelp i den tiden hun er på skolen. Tiden hun går på lærerskolen, vil ikke by på problemer, idet hun da skal bo sammen med sin mor i tjenlig husvære hos morens søster i Y.

Flertallet finner ikke å kunne tillegge noen vekt at moren under forhandlingene om frivillig separasjon gikk med på å gi foreldremyndigheten til faren. Grunnen hertil kan være, som hun selv har forklart, at hun hadde oppfattet mannen slik at han kunne komme til å skade seg dersom han mistet både henne og barnet. Det er på det rene at han var meget glad i dem begge, og at bruddet ville ta hardt på ham, noe som sikkert også har satt moren i en nervøs og deprimert tilstand. Hennes holdning på den tiden kan derfor etter flertallets syn ikke tas som et uttrykk for manglende hengivenhet overfor barnet. At hun så kort tid etter reiste sak med krav om foreldremyndigheten, viser også at hennes holdning under separasjonsforhandlingene var sterkt situasjonsbetont.

Flertallet har gjennom bevisførsel fått forståelse av at de som omgikk

Side:373

partene de første årene, har fått en følelse av at moren til sine tider kan ha vært noe utålmodig med barnet. Dette kan dog forståes på bakgrunn av det press hun sikkert har vært utsatt for. Flertallet viser i den forbindelse til at hun gikk på gymnaset da hun merket at hun skulle ha barn med ankemotparten. Det forelå ingen avtale om ekteskap mellom partene, men på grunn av den nye situasjon som barnet medførte, bestemte hun seg til å prøve å gjennomføre ekteskapet. Selv om begge parter hadde de beste forsetter, fikk ekteskapet således neppe den beste start. Det er videre på det rene at det tok sterkt på morens krefter å gjennomføre artium våren 1969 til tross for barnefødsel i januar måned samme år. Hun ble utslitt og meget slapp. Sommeren 1969 ble det således konstatert at hun hadde en blodprosent på bare 62.

Det taler begge partene til heder at de la forholdene slik til rette at moren fikk realisere sine planer om å utdanne seg til lærerinne. Dersom ekteskapet hadde holdt, ville dette ha kommet hele familien til gode. Når det tas i betraktning den start ekteskapet fikk' kan det etter flertallets syn ikke ensidig lastes moren at ekteskapet trass i begge parters positive innstilling, likevel ble mislykket. Moren vil trolig sikkert bli mer tilpasset omgivelsene når hun gjennom sitt virke som lærerinne får realisert sine evner og interesser. Gjennom dette vil hun sannsynligvis stå godt rustet til å kunne bli en god støtte for barnet under oppveksten.

Flertallet finner ikke at barnets tilknytning til farens hjem er så rotfestet at det av den grunn er betenkelig å flytte barnet til moren. Det er en forholdsvis kort tid barnet har vært borte fra henne, og hun har hele tiden hatt god og jevnlig kontakt med barnet.

Alle hensyn tatt i betraktning, finner flertallet at barnet vil få det best hos sin mor.

I hovedspørsmålet, hvilken av foreldrene som bør ha foreldremyndigheten over B, er sorenskriver Leiros kommet til et annet resultat enn flertallet, nemlig det samme som herredsretten, hvis begrunnelse også i det vesentlige tiltres. Vurderingen av det samlede kompleks i henhold til lov om foreldre og ektebarn §8 er mer enn vanskelig. Som flertallet legger jeg til grunn at begge ektefeller er vel skikket til å overta foreldremyndigheten. Når det forsåvidt gjelder farens forhold henvises til sosialrapporten av 4. mai 1971, - - - .

Ytterligere er det ved vidneforklaringene, særlig aksentuert i vidnet fru E's forklaring, fremkommet så meget som efter min oppfatning viser at mannen - ved evne til oppofrelse og til å sette egne ønsker og tarv til fordel for barnets små og store behov tilside - har særlige egenskaper av en slik art at det alene i den sammenlignende vurdering når det gjelder et lite barn, oppveier den ellers foreliggende presumpsjon for morens større skikkethet.

Når så hertil kommer at mannen i tillegg menes å kunne gi barnet en enda større trygghet og ro, er jeg for min del blitt stående ved det samme resultat som herredsretten. - - -

Side:374