Rt-1972-511

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1972-05-19
Publisert:	Rt-1972-511
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59B/1972
Parter:	Rikstrygdeverket (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Maurice Franck-Petersen (advokat Erik Ova - til prøve).
Forfatter:	Hiorthøy, Nygaard, Leivestad, Gundersen, Bahr
Lovhenvisninger:	Lov om krigspensjon for militærpersoner (1946) §17, §3, Lov om krigspensjon for militærpersoner (1946)

Dommer Hiorthøy: I søksmål ved Oslo byrett mellom Maurice Franck-Petersen som saksøker og Rikstrygdeverket som saksøkt angående gyldigheten av kjennelse av 2. desember 1965 truffet av Ankenemnda for krigspensjoneringen vedkommende saksøkerens invaliditetsgrad og pensjonsgrunnlag etter lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946, avsa byretten 27. september 1968 dom med domsslutning:

«1. Rikstrygdeverket frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Maurice Franck-Petersen påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett for så vidt angår spørsmålet om pensjonsgrunnlaget, mens derimot invaliditetsansettelsen ikke ble innbrakt for lagmannsretten.

Lagmannsretten, som ved anledningen var tiltrådt av fire domsmenn, trukket av det alminnelige utvalg, avsa dom i saken 29. mars 1971. Dommen har denne domsslutning:

«1. Rikstrygdeverkets avgjørelse av 9. juni 1965 og Ankenemndas kjennelse av 2. desember 1965 oppheves forsåvidt pensjonsgrunnlaget angår.

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rikstrygdeverket

Side:512

verket innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til Maurice Franck-Petersen 2.500 - totusenfemhundre - kroner.»

Rikstrygdeverket har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har påstått byrettens dom stadfestet og Rikstrygdeverket tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Maurice Franck-Petersen har tatt til gjenmæle i ankesaken og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Maurice Franck-Petersen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler for så vidt angår det tvistepunkt som er gjenstand for anken til Høyesterett, fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Bevisopptak til bruk for Høyesterett har ikke vært holdt, og nye dokumenter av særlig interesse er ikke fremlagt. Saken står også ellers i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsrett.

Den ankende part har i hovedsaken gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere, men har for Høyesterett utdypet de betraktninger til støtte for Rikstrygdeverkets standpunkt som er gjengitt i lagmannsrettens dom. Han har således fremholdt som et hovedmoment at det rett nok er likhetskravet som ligger til grunn for særbestemmelsen om yngre personer i loven om krigspensjonering for militærpersoner §17 annet ledd, men at dette krav også gjør seg gjeldende i forhold til de eldre personer som er omhandlet i paragrafens første ledd og nødvendiggjør en harmonisering mellom de to bestemmelser. Dette syn, som den ankende part mener kan støttes på en rasjonell tolking av loven, danner grunnlaget for Rikstrygdeverkets restriktive praksis i forhold til yngre skadelidte. De yngres krav skal oppjusteres slik at de kommer på nivå med de eldre, men de skal ikke priviligeres slik at det institueres forskjellsbehandling. I denne forbindelse bemerkes at synspunktet: belønning for aktiv innsats i frihetskampen, som er så sterkt fremhevet i lovens forarbeider, har generell gyldighet og ikke, som lagmannsretten synes å mene, har særskilt adresse til yngre personer. Uttrykket i den anførte paragrafs annet ledd «framtidig arbeidsinntekt» er uklart og reiser spørsmål om hvilket fremtidig tidspunkt lovgiverne har hatt for øye. Etter den ankende parts mening må det antas at man har tenkt på den normale arbeidsinntekt for en ung mann i tilsvarende stilling slik at skjæringspunktet settes der hvor vedkommende ikke lenger er ung. Bare på denne måte vil likhetsprinsippet kunne opprettholdes. Det fremgår av lovens forarbeider at det har vært forutsetningen at gjennomsnitts- eller gruppebetraktninger må bli å legge til grunn, jfr. det som er sagt av departementet om at det her vil bli spørsmål om «en viss forenkling og skjematisering ved en del yrkesklassifisering» (Ot.prp. nr. 111 (1945-46) side 15). Av tekniske, forvaltningsmessige grunner ville det for øvrig skape store

Side:513

vanskeligheter å gå frem på noen annen måte. For så vidt angår begrensningen til yngre personer under utdannelse er det betegnende at Rikstrygdeverket i den i proposisjonen inntatte uttalelse av 1. februar 1946 bruker studenter som eksempel. Bestemmelsen om adgang til revisjon etter fem år får bare mening når den tar sikte på personer i utdannelsesposisjon. Ordlyden i loven er etter den ankende parts mening ikke til hinder for at man lar alminnelige rettferdsbetraktninger og intensjonene under lovforberedelsen komme inn. En generell adgang for yngre til å påberope seg enhver mulig fremtidig arbeidsinntekt, ville kunne gi opphav til en urimelig forskjellsbehandling. Når det gjelder yrkesutdannelse, er det praktisk sett spørsmål om to hovedgrupper: fagarbeidere og håndverkere. Man er fagmann når man ifølge sin utdannelse har nådd det nivå hvor man stillings- og lønnsmessig vil befinne seg resten av livet. En ferdig utdannet håndverker er lønnsmessig etablert, - han har ikke lav inntekt på grunn av ung alder, og hører derfor naturlig hjemme i gruppen «eldre» - lovens §17 første ledd. - For øvrig var kr. 7.000 i vår sak ikke noen dårlig inntekt, - det var dengang normal håndverkerinntekt. Ankemotpartens anførsel om at hans utdannelse ikke var avsluttet så lenge ikke alle vilkår for å få håndverksbrev var oppfylt, virker på denne bakgrunn søkt.

Ankemotparten har som for lagmannsretten anført dels at hans utdannelse faktisk er blitt avbrutt, dels - og i første rekke - at synspunktet «avbrutt utdannelse» ikke er noe kriterium etter loven, og at det derfor foreligger uriktig lovanvendelse.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. På samme måte som flertallet finner jeg det upåkrevd å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt ankemotpartens utdannelse var å anse som avsluttet eller om hans utdannelse ble avbrutt på grunn av krigen.

Avgjørende for resultatet er etter mitt syn at pensjonslovens §17 annet ledd overlater fastsettelsen av pensjonsgrunnlaget til vedkommende myndigheters skjønn uten andre begrensninger enn de som er nevnt i paragrafens første ledd, men slik at det til fordel for yngre personer er skjedd en oppmyking. I forhold til dem «kan det også tas hensyn til hva de måtte antas å ville ha oppnådd i framtidig arbeidsinntekt». Noe vilkår om at bestemmelsen bare skal nyttes overfor personer hvis utdannelse er avbrutt på grunn av krigen, er ikke oppstilt i loven, har ingen klar støtte i forarbeidene og kan ikke anses hjemlet i det som er opplyst om Rikstrygdeverkets faste og ubrutte praksis. Det er derfor ikke dekning for Ankenemndas anførsel i kjennelsen av 2. desember 1965 om at «Rikstrygdeverket har - - -ikke adgang til å forhøye pensjonsgrunnlaget». En annen sak er at det dreier seg om en diskresjonær, skjønnsmessig adgang. Pensjonsmyndighetene er stilt fritt og vil gjennom sin praksis kunne søke avbøtet mulig urimelig diskriminasjon mellom eldre og yngre skadelidte.

Side:514

Etter utfallet av anken vil Rikstrygdeverket måtte tilsvare motparten saksomkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rikstrygdeverket til Maurice Franck-Petersen 3.500 - tre tusen fem hundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Gundersen og Bahr: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Peter Vogt med domsmenn):

Tvisten gjelder saksøkerens krav om opphevelse av kjennelse av 2/12 1965 truffet av Ankenemnda for Krigspensjoneringen, og er derfor i realiteten en sak mot Staten. - - -

Etter bevisførslen legger retten følgende saksforhold til grunn for dommen:

Saksøkeren er født xx.xx.1922. Han giftet seg for 16 år siden og hans hustru har arbeide utenfor hjemmet som sentralborddame på Dale Fabrikker. De har 2 sønner henholdsvis 15 og 10 år.

Saksøkerens far drev gullsmedforretning i Bergen, men sluttet denne virksomhet i 1956 (dok. 4 bil. 3). Saksøkeren som skulle ha fortsatt sin fars virksomhet arbeidet i forretningen fra 1938 og besto svenneprøven i gullsmedfaget i Bergen 22/3 1943 (dok.1 bil. 4) og gjennomgikk handelsskole og har rett til handelsbrev (dok. 1 bil. 10).

I oktober 1944, etter å ha vært i dekning, kom han som flyktning til Sverige. Han ble innrullert i 5. bataljon i Det norske reservepoliti med forlegning i Øvre Torneå.

Under en øvelse ble han 15/4 1945 utsatt for en ulykke ved at en mine eksploderte i hånden hans og han mistet på grunn av ulykken venstre underarm som måtte amputeres og tapte venstre øye.

Han var tilsluttet 5. bataljon til 1/6 1945, og senere S. Kontoret D.K.V. Bergen, hvorfra han ble dimittert 15/8 1946. - - -

Retten skal bemerke:

Retten er i det vesentlige enig i det som er anført av saksøkte, og kan ikke finne at ankenemndas kjennelse er vilkårlig eller lider av feil som gir retten anledning til å oppheve kjennelsen.

Hva pensjonsgrunnlaget angår var saksøkeren ferdig med sin grunnutdannelse da skaden inntraff, og retten kan ikke finne at avgjørelsen er i strid med lovens intensjoner. Det vises bl.a. til Innstilling fra Krigsskadekomiteen avgitt 30/11 1945 16 annen spalte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann R. Dick Henriksen og lagdommerne Hans Østgaard og Erling Haugen): - - -

Etter søknad 14. november 1946 ble han henholdt til lov av 13.

Side:515

desember 1946, nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner tilstått krigsinvalidepensjon, idet invaliditetsgraden i henhold til lovens §3, 2. ledd, ble fastsatt til 80 % og pensjonsgrunnlaget i henhold til lovens §17 til kr. 7.000,-.

Etter lovendringen av 1. februar 1963 tok Rikstrygdeverket bedømmelsen opp til revisjon og fastsatte 17. oktober 1963 invaliditetsgraden til 60 %. Etterat Krigsinvalideforbundet hadde bedt saken behandlet på ny, fastholdt Rikstrygdeverket 30. juli 1964 sitt vedtak. Ved skriv av 17. februar 1965 gjorde Nasjonalhjelpen for krigens ofre, Kuratorkontoret, Bergen, på vegne av Franck-Petersen, en ny henvadelse til Rikstrygdeverket om saken. Henvendelsen gjaldt fremdeles fastsettelsen av invaliditetsgraden. Overrettssakfører Axel Middelthon, som formentlig representerte Krigsinvalideforbundet, sluttet seg i skriv av 26. april s.å. til henvendelsen, men tok i samme forbindelse opp spørsmålet om pensjonsgrunnlaget, som han ba satt til maksimum med lengst mulig tilbakevirkende kraft. Han hevdet i denne forbindelse at uansett hvilket standpunkt man måtte ta til hvilket pensjonsgrunnlag var det rette i 1946, så ville 5 år senere en frisk, ikke invalidisert Maurice Franck-Petersen ha tjent så meget at pensjonsgrunnlaget burde være lovens høyeste.

Rikstrygdeverket meddelte i skriv til Franck-Petersen av 9. juni 1965 at det når det gjaldt invaliditetsgraden ikke fant å kunne endre sitt tidligere vedtak.

Når det gjaldt spørsmålet om pensjonsgrunnlaget uttalte Rikstrygdeverket:

«Pensjonsgrunnlaget er fastsatt til kr. 7.000,- på grunnlag av Deres opplysninger om at De ville ha tjent kr. 6-7.000,- i 1946. Bestemmelsen om revisjon av pensjonsgrunnlaget for yngre personer gjelder de skadede som fikk sin utdannelse avbrutt på grunn av krigen. De hadde avlagt Deres svenneprøve før De ble skadet og pensjonsgrunnlaget er fastsatt i samsvar med den inntekt De ville ha hatt som ferdig utdannet svenn i 1946. Rikstrygdeverket har derfor ikke adgang til å forhøye pensjonsgrunnlaget.»

Franck-Petersen påanket avgjørelsen til Ankenemnda for Krigspensjoneringen, som ved sin kjennelse av 2. desember 1965 forhøyet invaliditetsgraden til 70 % fra 1. juli 1962. For øvrig sa Ankenemnda seg uten særskilte bemerkninger enig med Rikstrygdeverket, hvis syn den således tiltrådte når det gjaldt spørsmålet om forhøyelse av pensjonsgrunnlaget. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Forut for lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 nr. 21 var militærpensjoneringen ordnet slik at alle militære ble behandlet likt med felles grunnpensjon ved full invaliditet og felles enkepensjon, men med bestemte prosentvise tillegg etter militær grad.

Krigsskadekomiteen, som i innstilling 30. november 1945, var, (jfr. innst. side 14, sp. 1) av den oppfatning at pensjonene i mange tilfelle ville bli for lave i forhold til de krigsskadedes levestandard, mens de for andre måtte anses rimelige.

Komiteen gikk ut fra at staten burde strekke seg lengst mulig når

Side:516

det gjaldt erstatninger til personer som var blitt invalider eller etterlatte etter personer som hadde mistet livet under aktiv innsats for befrielsen av landet og var videre kommet til at en burde søke å finne fram til mere elastiske regler med større differensiering av pensjonene enn bare en forhøyelse av de dagjeldende pensjonssatser førte til.

Komiteen kom, jfr. innst. 15, Sp. 2) etter å ha fremhevet visse sosiale betenkeligheter og praktiske vansker, til det resultat at når det gjaldt militære og sivilpersoner som var blitt invalider eller hadde mistet sine forsørgere under aktiv innsats for landet, burde en søke å nå frem til pensjonsordninger med stønader som sto i et rimelig forhold til den levestandard de hadde tidligere eller som man under hensyn til deres utdannelse og vilkår for øvrig måtte regne med at de ville kunnet oppnå etter frigjøringen. I erstatningene for disse grupper burde det ligge en viss belønning for den aktive innsats vedkommende hadde ytt og som hadde medført død eller legemsskade.

Etter komiteens mening var man (jfr. innst. side 16, sp. 2) nødt til å fastsette pensjonsgrunnlaget etter skjønn og herunder legge vekt på hva den enkelte måtte antas å ha hatt i arbeidsinntekt på den tid pensjonen ble fastsatt om han ikke var blitt skadet. For å finne ut dette burde det kunne tas hensyn til hva personer med lignende utdannelse eller kvalifikasjoner tjente gjennomsnittlig i samme eller lignende stilling. Det kunne også være nødvendig å ta hensyn til vedkommendes eventuelle arbeidsinntekt før skaden, arrestasjonen, flukten m.v. og da særlig til arbeidsinntekten det siste året før krigen.

For svært mange skadelidte var imidlertid, sa komiteen videre, forholdet det at de var så unge at de ikke hadde noen arbeidsinntekt før krigen, eller de var da kommet så kort i sin løpebane at deres arbeidsinntekter var meget lav. Det burde derfor også være plass for i noen utstrekning å ta hensyn til hva den enkelte ville hatt utsikt til å oppnå fremtidig, eventuelt i selvstendig erverv, dersom han ikke var blitt skadet.

I henhold hertil foreslo komiteen i sitt lovutkast, i samsvar med den bestemmelse som fremdeles gjelder, at pensjonsgrunnlaget skulle fastsettes skjønnsmessig under hensyn til den arbeidsinntekt den skadede eller avdøde måtte antas å ha hatt om han ikke var blitt påført skaden eller sykdommen. Forslaget lød videre: «Når det gjelder yngre personer kan det også tas hensyn til hva de må antas å ville ha oppnådd i framtidig arbeidsinntekt.» Om senere endring av grunnlaget var intet sagt.

I Ot.prp. nr. 111 for 1945-46 sluttet departementet seg til komiteens forslag til gradering av pensjonene etter arbeidsinntekten bl.a. for militærpersoner. Departementet uttalte (side 15, sp. 1) at når en gikk inn for en slik ordning, var det blant annet på grunn av at skaden for deres vedkommende var inntruffet under aktiv innsats i frihetskampen og at det derfor kunne sies at samfunnet bør belønne de skadelidte eller deres etterlatte med en pensjon som innenfor rimelige grenser står i forhold til deres tidligere levestandard.

Særlig med hensyn til unge personer hadde Rikstrygdeverket i et skriv til departementet av 1. februar 1946 bl.a. uttalt (jfr. prp. side 13, sp.1):

Side:517

«For unge personer mener Rikstrygdeverket at det ikke vil være riktig straks å fastsette et varig pensjonsgrunnlag. En student som er skadet under illegalt arbeide vil først om flere år kunne antas å nå pensjonsgrunnlagets maksimum. For slike personer bør derfor pensjonsgrunnlaget til å begynne med regnes etter minimum og så økes etter hvert, f.eks. hvert femte år. En bør derfor foreslå at det gis tilføyelser om dette i paragrafen, f.eks. som antydet at «grunnlaget kan endres etter alderen hvert femte år.»

Departementet fant (jfr. prp. side 23, Sp. 2) å burde oppta Rikstrygdeverkets forslag «om at pensjonsgrunnlaget for yngre personer kan tas opp til revisjon hvert femte år, slik at pensjonen her kan tilpasses den inntekt den skadede ville fått når han ble eldre». Bestemmelsen om at grunnlaget kan endres hvert femte år kom etter dette med i lovutkastet i den form som ble den endelige.

Stortingets forsterkede sosialkomité sluttet seg til departementets forslag, jfr. innst. O XVI - 1946. - - -

Lagmannsretten bemerker videre:

Maurice Franck-Petersen var 22 år gammel da skadetilfellet inntraff. At en mann i den alder uten hensyn til sitt utdannelsestrinn etter sikker vanlig språkbruk er en «yngre person» finnes klart. Loven selv gir intet holdepunkt for at det med uttrykket «yngre personer» i §17 annet ledd, skulle menes noe annet og mere begrenset enn det vanlig språkbruk tilsier.

Allerede av dette skulle det følge at det i motsetning til hva Rikstrygdeverket og Ankenemnda har antatt var adgang til å ta hensyn til hva han måtte antas å ville ha oppnådd i fremtidig arbeidsinntekt.

Hvor det foreligger en klar lovbestemmelse, har i prinsippet lovforarbeidene ingen betydning, selv om de skulle gi uttrykk for en avvikende fortolkning.

I betraktning av at partene i sin prosedyre er kommet meget inn på forarbeidene, har en likevel funnet det riktig å redegjøre forholdsvis inngående for dem i det foregående.

Det kan heller ikke sees at disse gir noe holdepunkt for at bare skadede som fikk sin utdannelse avbrutt under krigen, skal kunne få sine økonomiske fremtidsutsikter vurdert og tatt i betraktning, eventuelt under en senere revisjon av pensjonsgrunnlaget.

Unge mennesker vil, selv om deres utdannelse mer eller mindre kan ansees avsluttet, i de første år kunne ha beskjedne inntekter. At disse, i motsetning til personer hvis utdannelse var avbrutt, skulle låses fast på et minimumsnivå, synes ikke å kunne gis noen rimelig begrunnelse, og kan (vel heller) ikke ha vært meningen med den revisjonsbestemmelse som etter Rikstrygdeverkets foranledning ble inntatt i loven.

Et slikt resultat synes heller ikke forenelig med den innstilling overfor de skadelidte som departementet og - ennå sterkere - stortingskomiteen hadde gitt uttrykk for.

Lagmannsretten mener som det fremgår at loven ga Rikstrygdeverket og Ankenemnda adgang til ved fastsettelsen av Franck-Petersens pensjonsgrunnlag å ta hensyn til hva han måtte antas å ville ha oppnådd i fremtidig arbeidsinntekt, uten hensyn til om hans utdannelse måtte ansees som avbrutt på grunn av krigen.

Side:518

Da trygdemyndighetene i så henseende har bygget på en etter lagmannsrettens mening uriktig lovforståelse, blir i samsvar med den nedlagte påstand såvel Rikstrygdeverkets som Ankenemndas avgjørelse å oppheve forsåvidt pensjonsgrunnlaget angår. - - -