Rt-1972-634
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1972-01-28 |
| Publisert: | Rt-1972-634 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96/1972. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Endresen, Stabel, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §410 |
Dommerne Endresen, Stabel og Schweigaard Selmer.
C anmeldte den eller de personer som hadde inngitt anmeldelse mot ham for dyremishandling. Under vitneavhør for forhørsretten nektet A å oppgi navnet på de to personer som hadde anmodet henne om, som formann for en dyrebeskyttelsesforening, å undersøke om det forelå mishandling av C's hund. Forhørsretten avsa kjennelse med pålegg om at navnene måtte oppgis. A's kjæremål ble forkastet av Adger lagmannsrett den 15. desember 1971.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsutvalget opphevet kjennelsen og bemerket:
«Forhørsrettens kjennelse ble forkynt for A den 6. desember 1971 med varsel om at kjæremålsfristen var 3 dager. Fristen utløp således den 10. desember, og da slik at det var tilstrekkelig at kjæremålserklæring var postlagt denne dag. A inngav den 7. desember erklæring om at hun påkjærte forhørsrettens kjennelse. Erklæringen var ikke nærmere begrunnet, men nederst
Side:635
på brevet var anført: «Gjenpart sendt h.r.advokat Tore Engelschiøn, Oslo.» Forhørsretten ekspederte saken videre til lagmannsretten den 9. desember - altså før den lovbestemte kjæremålsfrist var utløpet.
Hensett til at A hadde vært uten juridisk bistand ved utformingen av kjæremålserklæringen, at hun etter straffeprosesslovens §410 første ledd hadde adgang til å inngi skriftlig uttalelse om saken, og at tilføyelsen på kjæremålserklæringen om at gjenpart var sendt en advokat kunne indisere at hun hadde engasjert juridisk hjelp, ville det ikke ha vært urimelig om forhørsretten - når den ekspederte saken videre så tidlig at ytterligere innlegg postlagt før utløpet av den lovbestemte kjæremålsfrist ennå kunne komme - først hadde forvisset seg eventuelt ved telefonforespørsel - om at skriftlig uttalelse ikke ville komme. Og når lagmannsretten ville være så tidlig ute med sin kjennelse, kunne det etter omstendighetene ha ligget nær for den enten å undersøke hos forhørsretten om det var innløpet noen skriftlig begrunnelse, jfr. straffeprosesslovens §410 annet ledd, eller å la saken ligge iallfall til det ikke lenger var noen rimelig mulighet for at en slik begrunnelse postlagt innen fristens utløp ville nå frem etter å være ettersendt fra forhørsretten.
På den annen side handlet høyesterettsadvokat Engelschiøn på sin side meget raskt til varetakelse av sin klients interesser da han allerede den 10. desember (det må ha vært umiddelbart etter at han mottok gjenpart av kjæremålserklæringen) bad om frist til å begrunne kjæremålet og da han så den 14. desember sendte forhørsretten sitt meget utførlige prosesskrift. Han var ikke underrettet om at saken da allerede var sendt lagmannsretten, og det' kan etter omstendighetene ikke bebreides ham at han ikke visste det.
Utvalget tar ikke standpunkt til om forhørsretten eller lagmannsretten kan kritiseres for subjektive feil i forbindelse med den måten saken ble ekspedert på. Avgjørende for utvalget er at det objektivt sett må anses å foreligge en mangel ved forhørsrettens og lagmannsrettens saksbehandling sett under ett, og at denne mangel kan tenkes å ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat. Et lignende synspunkt har Høyesteretts kjæremålsutvalg tidligere bygget på i kjennelser av 5. november 1965 (Lnr. 237 B/1965) og 15. mars 1968 (L.nr. 57 B/1968).»
Side:636