Rt-1972-636
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1972-01-28 |
| Publisert: | Rt-1972-636 |
| Stikkord: | Skjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27B/1972 |
| Parter: | Kristoffer I. Eikeland høyesterettsadvokat Sigurd Eikeset) mot 1. Ingolf I. Eikeland (advokat Lars Bj. Sture) 2. Bremanger Smelteverk avd. av Christiania Spigerverk (høyesterettsadvokat Bjørn Haug). |
| Forfatter: | Endresen, Stabel, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §137, §396, §3, Skjønnsprosessloven (1917) §26, §2, §30, §355, Tvistemålsloven (1915), §9, Skjønnsprosessloven (1917), Oreigningsloven (1959) |
Dommerne Endresen, Stabel og Schweigaard Selmer.
Kristoffer I. Eikeland innsendte skjønnsbegjæring til Sunnfjord herredsrett og oppga 3 saksøkte. Ved «ordskurd og skjønn» nektet herredsretten å ta kravet til følge i forhold til Ingolf Eikeland og Christiania Spigerverk.
Kristoffer I. Eikeland begjærte overskjønn overfor de samme saksøkte som i underskjønnet. Overskjønnsretten avviste begjæringen vis á vis Ingolf Eikeland og Christiania Spigerverk.
Kristoffer I. Eikeland påkjærte overskjønnsrettens avgjørelse til Gulating lagmannsrett, som stadfestet kjennelsen.
Lagmannsrettens kjennelse ble av Kristoffer I. Eikeland påkjært videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anførte bl.a. at lagmannsretten feilaktig måtte ha gått ut fra at adgangen til kjæremål over skjønnsrettens kjennelse utelukket overprøvelse ved overskjønn. Særskilt kjæremål måtte imidlertid være overflødig i tillegg til begjæring om overskjønn, idet dette ville kunne være en fullstendig overprøvelse av såvel saksbehandling som innhold.
Kjæremålsutvalget forkastet kjæremålet og bemerket:
«Etter skjønnslovens §2 får bestemmelsene i tvistemålslovens første, annen og fjerde del tilsvarende anvendelse når ikke annet er bestemt i lov. Noen avvikelse fra tvistemålslovens regler er ikke fastsatt i skjønnsloven for så vidt angår fremgangsmåten når skjønnsretten nekter å fremme et skjønn etter skjønnslovens kap. 1, og rettsmidler mot en slik avgjørelse. I skjønnslovens §9 er uttrykkelig sagt at avgjørelsen skal treffes ved kjennelse når en rett nekter å ta en skjønnsbegjæring til følge. Noen tilsvarende bestemmelse er ikke inntatt i §26, men her får tvistemålslovens §137 annet ledd om kjennelsesform tilsvarende anvendelse, idet det dreier seg om en avgjørelse som avslutter saken eller en selvstendig del av saken uten å avgjøre det krav som er fremsatt. Hva enten avgjørelsen treffes etter skjønnslovens §9 eller dens §26, kan den etter tvistemålslovens §355 første ledd ikke gjøres til gjenstand for selvstendig anke og kan da påkjæres etter §396. Også om kjennelsen som her treffes under skjønnsforretningen vil den etter skjønnslovens §30 nr. 1 kunne påkjæres, og det må gjelde ikke bare når kjennelsens slutning går ut på at skjønnssaken avvises, men også om den skulle gå ut på at anken nektes fremmet, eller at skjønnsbegjæringen
Side:637
ikke tas til følge. Kjæremålsdomstol er etter tvistemålslovens §3 nr. 2 lagmannsretten.
Utvalget vil for øvrig nevne at spørsmålet om rettsmidler mot skjønnets avgjørelser i prejudisielle realitetstvister er behandlet i lovforarbeidene til oreigningsloven, jfr. særlig Ekspropriasjonslovutvalgets innstilling 65 og Ot.prp. nr. 43 (1957) 57 annen sp.»