Rt-1972-638
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1972-02-15 |
| Publisert: | Rt-1972-638 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40B/1972 |
| Parter: | Sverre Didriksens dødsbo v/Tore Didriksen mot Odd Svege Co. (advokat Anders S. Rasmussen). |
| Forfatter: | Gaarder, Hiorthøy, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §1, Domstolloven (1915) §168, §169, §183, §40, §296, §297, §383, §384, §385, §386, Tvistemålsloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3 |
Dommerne Gaarder, Hiorthøy og Leivestad.
Sverre Didriksen - senere hans dødsbo - klaget over namsmannens beslutning om utlegg i Didriksens faste eiendom. Flekkefjord namsrett stadfestet utleggsforretningen
Dødsboet påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett, som den 23. desember 1971 forkastet kjæremålet. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Flekkefjord forliksråd avsa den 6. oktober 1970 uteblivelsesdom vedrørende et krav på kr. 19.799,92 med tillegg av renter og omkostninger. Det er på det rene at forliksrådet dermed overskred sin saklige kompetanse, jfr. tvistemålslovens §1, 2. ledd. Spørsmålet i saken er hvilken virkning dette har for uteblivelsesdommen idet den kjærende part hevder at den da må være en ren nullitet.
Er dom avsagt uaktet retten ikke var saklig domsmyndig, vil feilen i regelen være en ugyldighetsgrunn som etter anke leder til opphevelse av dommen og saksbehandlingen etter tvistemålslovens §384 nr. 2, jfr. §383 annet ledd, §385 og §386 første ledd. Videre bestemmer domstolslovens §40 at det ikke er ugyldighetsgrunn at en sak er avgjort av en høyere rett i stedet for av en lavere, og at heller ikke det omvendte forhold kan gjøres gjeldende som ugyldighetsgrunn, hvis saken uten videre eller etter meddelt tillatelse kan bringes inn til fullstendig prøve i den høyere rett. Den sistnevnte regel sikter formentlig til å forebygge anke på utelukkende formelt grunnlag når også sakens realitet kan bringes inn til prøvelse i den overordnede rett. Når uteblivelsesdom er avsagt i forliksrådet, kan dommen påankes til herreds- eller byretten, jfr. tvistemålslovens §297, cfr. s.l.s. §296. Saken bringes inn og behandles etter reglene i tvistemålslovens 22. og 23. kapitel.
Det vil av dette ha gått frem at Flekkefjord forliksråds dom av 6. oktober 1970 ikke er ugyldig, langt mindre en ren nullitet. Anvendes der ikke rettsmidler mot den, vil den således bli rettskraftig etter de vanlige regler. Den kan da på vanlig måte brukes som lovlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelseslovens §3.
Da Flekkefjord forliksråds dom av 6. oktober 1970 skulle forkynnes for Sverre Didriksen, reiste lensmannsbetjent Dante Andreas Valente ut til Didriksens bolig på Svege i Flekkefjord for å forkynne dommen på vanlig måte. Ved fremkomsten var der ikke tegn til liv i huset, og lensmannsbetjenten vendte tilbake
Side:639
til sitt kontor. Dagen etter telefonerte lensmannsbetjenten til Didriksen og avtalte da med fru Didriksen at hun skulle komme til lensmannskontoret for at forkynnelse kunne bli foretatt der. Mannen var på dette tidspunkt så dårlig at han ikke kunne møte opp på lensmannskontoret. Dagen etter kom fru Didriksen opp på lensmannskontoret og dommen ble forkynt for henne med påtegning om at hun hadde fått bekreftet avskrift og hadde lovt å overlevere denne til mannen.
Lagmannsretten bemerker at hvis forkynnelsen foregår for vedkommende personlig, er den gyldig hvor som helst han treffes, jfr. domstolslovens §168, 2. setning. Treffes han ikke selv på bopel, kan forkynnelsen foregå for voksen person av samme husstand som er til stede der, jfr. domstolslovens §169 første ledd. I nærværende tilfelle traff stevnevitnet ingen hjemme da han innfant seg på bopel. Ved telefonisk henvendelse dagen etter kom stevnevitnet i kontakt med fru Didriksen. På grunn av mannens sykdom ble det avtalt at hun skulle ta imot forkynnelsen, og sa seg villig til å gjøre det på lensmannskontoret. Den omstendighet at hun frivillig innfant seg på lensmannskontoret for der å få dommen forkynt for seg, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke gjøre forkynnelsen ugyldig når forholdet er at den iallfall hadde vært gyldig om hun hadde mottatt den stående i sin husdør. Annerledes ville forholdet muligens kunne ha stillet seg om forkynnelsen var utført for henne under et tilfeldig besøk i annen anledning på lensmannskontoret, men her innfinner hun seg der frivillig for å få forkynnelse foretatt idet hun velger heller å gjøre det enn å motta forkynnelsen på bopel, jfr. forøvrig domstolslovens §183.»
Sverte Didriksens dødsbo påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålsutvalget stadfestet kjennelsen og bemerket bl.a.:
«Kjæremålsutvalget kan ikke finne at lagmannsretten har tolket noen lovforskrift uriktig. En dom avsagt av forliksrådet i en gjeldssak, er ikke en nullitet, selv om tvistegjenstandens verdi ligger over kr. 15.000.-, dommen må i tilfelle angripes ved anke. Blir den rettskraftig, vil den ellers danne tvangsgrunnlag. En kan her vise til det som er anført av lagmannsretten.
En forkynnelse foretatt overfor en syk parts ektefelle etter avtale på lensmannskontoret skjer derved på et sted som tilfredsstiller de krav som i så måte stilles i domstolsloven.»
Side:640