Rt-1972-734
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1972-05-26 |
| Publisert: | Rt-1972-734 |
| Stikkord: | Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 121B/1972 |
| Parter: | A og B (høyesterettsadvokat Olav Hestenes) mot høyesterettsadvokat Johan Hjort. |
| Forfatter: | Mellbye, Bølviken, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) |
Dr. Ernst Strutz ble i 1962 gjort ansvarlig for økonomiske misligheter overfor sin østerrikske arbeidsgiver. Under forhandlinger i Oslo om en minnelig ordning undertegnet han en skylderklæring og utstedte som sikkerhet en pantobligasjon i en Oslo-eiendom til arbeidsgiverens juridiske rådgiver, høyesterettsadvokat Johan Hjort. Gjelden ble senere misligholdt, og kreditor begjærte tvangsauksjon over eiendommen. Ved Høyesteretts dom av 8. mars 1967 ble auksjonen fremmet, jfr. Rt-1967-261 flg. om sakens nærmere omstendigheter.
Etter Høyesteretts dom falt spørsmålet om tvangsauksjon bort, idet dr. Strutz innfridde pantobligasjonen med et omforenet beløp.
I 1970 begjærte dr. Strutz og hans hustru gjenopptagelse av høyesterettssaken. De påberopte seg særlig at straffesaken mot Strutz i Østerrike nå var henlagt. Etter Strutz' oppfatning viste dette at hans tidligere innsigelser angående pantobligasjonens underliggende forhold i virkeligheten var holdbare. Strutz anførte at han hadde rettslig interesse i å få saken gjenopptatt også etterat tvangsauksjonen var blitt uaktuell. Reelt sett gjaldt den tidligere sak spørsmålet om det underliggende forhold ble rammet av avtalelovens ugyldighetsregler. Gjenopptagelse av
Side:735
høyesterettssaken var nå Strutz' eneste mulighet til å få oppreisning for den urett som ble begått mot ham. Og under enhver omstendighet mente Strutz å ha en reell interesse i å få tilbake de kr. 20.000.-som han hadde måttet betale i saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg fant det enstemmig åpenbart at begjæringen om gjenopptagelse måtte avvises og uttalte:
«Strutz' begrunnelse for sin begjæring er som det fremgår rettet mot premissene i Høyesteretts dom av 8. mars 1967. Den interesse som ligger bak begjæringen er således knyttet til andre sider av saken enn det som var sakens gjenstand, nemlig spørsmålet om tvangsauksjonen skulle fremmes. Det var imidlertid alene dette spørsmål som ble rettskraftig avgjort ved Høyesteretts dom, ikke dommens premisser, og det er bare dette spørsmål som kan være gjenstand for gjenopptagelse. Men i og med at den pantobligasjon som lå til grunn for begjæringen om tvangsauksjon ble innfridd, falt spørsmålet om fremme av auksjonen definitivt bort. Det må da være åpenbart at Strutz ikke nå kan ha noen rettslig interesse i det resultat som hans påstand sikter mot: å få fastslått at auksjonen ikke skal fremmes. Denne manglende rettslige interesse leder til at begjæringen om gjenopptagelse må avvises.
At gjenopptagelse ikke kan kreves bare av hensyn til saksomkostningsavgjørelsen anses klart.»