Rt-1972-749
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1972-08-17 |
| Publisert: | Rt-1972-749 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 117/1972 |
| Parter: | Statsadvokat Håkon Wiker, aktor mot fru A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen). |
| Forfatter: | Mellbye, Lorentzen, Tønseth, Gundersen, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §52, §63, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31 |
Dommer Mellbye: Bergen forhørsrett avsa 18. februar 1972 dom med denne domsslutning:
«Fru A kjennes skyldig i forseelse mot vegtrafikklovens §22, 1. ledd og §24, jfr. samme lovs §31.
Såvel utmåling av straff som soning utstår med hjemmel i reglene i strl. §52 ff. og med en prøvetid på 2 - to - år.»
Politimesteren i Bergen har anket over straffutmålingen og anført at det burde vært utmålt en ubetinget fengselstraff.
Før jeg går inn på ankens realitet, nevner jeg at politiets siktelse i saken burde vært gjengitt i forhørsrettens dom.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til forhørsrettens domsgrunner.
For Høyesterett er det foranlediget innhentet en erklæring fra lege Ragnar Engebretsen, som er spesialist i psykiatri. Han ble oppsøkt av domfelte første gang i 1966, og hun har nå vært hans pasient siden 1969. Ifølge erklæringen har hun «alltid vært nervøs, engstelig og lite for seg». Hennes nervøse plager ytrer seg ved «skjelving, angst, redd for å være sammen med folk, redd for å gå ut alene». I samtaler karakteriseres hun som «utpreget infantil, engstelig og hjelpeløs», og intellelrtuelt «står hun tydelig tilbake». Dr. Engebretsen konkluderer med at «det må antas at soning av fengselsstraff vil være til vesentlig psykisk skade for henne».
Side:750
Jeg er kommet til at det for domfeltes forseelser må fastsettes en fengselsstraff, men at det må være riktig å gjøre denne betinget.
Objektivt sett foreligger et ganske alvorlig forhold, hvor faremomentene for andre veifarende og for domfelte selv var åpenbare. Hun var helt uøvet som sjåfør, og alkoholpåvirkningen var sterk. Kjøringen foregikk i beferdet bygate og var helt unødvendig. Det endrer ikke det alvor disse forhold gir saken, at domfelte handlet impulsivt og at hennes alkoholkonsum var tilfeldig. Jeg er derfor enig med politimesteren i at det ikke foreligger slike formildende omstendigheter som gir anledning til å fravike lovens regel om fengselsstraff.
Når jeg imidlertid under en viss tvil er blitt stående ved at straffen kan gjøres betinget, skyldes det domfeltes psykiske situasjon. Jeg viser til det jeg har sitert ba dr. Engebretsens erklæring og det som fremgår av forhørsrettens dom om hvorledes domfelte kom på at hun skulle kjøre, noe som i denne sammenheng er av interesse. De opplysninger som her foreligger, er så konkrete, og vurderingen av de følger en innsettelse i fengsel vil kunne ha, så nærliggende, at jeg må gå ut fra at en soning vil være en alvorlig ekstra belastning på domfeltes sinnstilstand, med aktuell risiko for varige psykiske skader. Det er ikke sannsynlig at en ytterligere vurdering av disse spørsmål på soningsstadiet vil gi et annet resultat. Overensstemmende med Høyesteretts praksis i lignende tilfeller er jeg derfor blitt stående ved at det her bør anvendes betinget straff.
Jeg stemmer for denne
dom:
Fru A, født xx.xx.1937, dømmes for forseelser mot veitrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd og (24, jfr. straffelovens §63 annet ledd, til fengsel i 30 - tretti - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår med hjemmel i straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år.
Dommer Lorentzen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Tønseth, Gundersen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av forhørsrettens dom (dommer Kåre Lassen):
Fru A er født i Bergen 29/9-1937,- - -er gift og har 2 barn, er husmor, uformuende, tjente i 1971 ca. kr. 3.000,-. Hun er ikke noen gang straffedømt eller bøtelagt. - - -
Ved siktedes i retten avgitte uforbeholdne tilståelse, hvis riktighet bestyrkes ved de øvrige opplysninger i saken, finner retten det bevist at hun omkring Kl. 1830-tiden den 3/1 1972 kjørte sin manns personbil - - -fra deres bopel i - - -til - - -, og at hun under kjøringen hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet sitt på noe i nærheten av 1.45 0/00, en gehalt som ble funnet i prøve av hennes blod tatt kl. 1940 av lege samme dag. Videre finnes det på samme måte bevist at hun ved anledningen,
Side:751
da hun ga seg til å kjøre, burde ha forstått at dette var ulovlig p.g.a. alkoholen hun hadde nydt. Den bestod i ca. 5 små glass med 45 % sprit og et glass øl, og var nydt i løpet av et par timers tid, fra 1500- 1600-tiden av. Det skal tilføyes at målet for kjøringen var hennes svigerinnes bopel på - - -, men at kjøringen opphørte på veien dit, i - - - veien, p.g.a. en oppstått kollisjon der. Videre at siktede, som vanligvis overhodet ikke nyter alkohol, hadde gitt seg til å nyte det nevnte i sitt hjem på en innskytelse den ettermiddagen, alene. Hennes mann var i huset og lå og sov middag ved anledningen. Enn videre skal det nevnes at siktede går hos nervespesialisten, dr. Engebretsen, for nervøs lidelse, og at hun har gjort det i 7 år, samt at hun angjeldende dag hadde tatt 2 tabletter valium å 5 mg i samsvar med hva hun daglig gjorde etter legens forskrift. - - -
Ved bestemmelse av reaksjonen er det intet særskilt å nevne i skjerpende retning. I formildende retning teller at det hele dreier seg om en enkeltstående uoverlagt innskytelse, først om mot enhver sedvane å gi seg til å nyte alkohol, og deretter da dens virkning gjorde seg gjeldende, om å ville ta bilen i bruk. En tilføyer at nervelidelsen som er til stede, jfr. foran, derimot ikke på noen måte kan tenkes å ha gjort seg gjeldende derhen at siktede ikke helt ut skulle være å anse som ansvarlig for sine handlinger.
Av grunner som foran fremgår og dessuten fordi det klart synes å fremgå at handlesettet her er og blir en enkeltstående foreteelse, finner retten at de ellers tungtveiende almenpreventive hensyn ved forseelser av denne art ikke fører til at det her må fengselsstraff til likesom det finnes å foreligge særdeles formildende omstendigheter. I denne forbindelse skal det også nevnes at siktede ga seg til å nyte alkoholen som fra før av befant seg i ekteparets bolig, fordi hun ønsket å stive seg opp til å avlegge sin svigerinne en visitt, mens hun ellers ikke går til folk, og at hun hadde tenkt å dra pr. buss inntil nettopp alkoholen gjorde sin virkning og førte til at hun fant på å ville dra dit med sin manns vogn.